... og så var det den her arbeidslinjen.

Det er litt over 3 uker siden jeg kom hjem fra et 3 ukers opphold på Skogli Helse og Rehabiliteringssenter AS.

Jeg har tidligere skrevet om mitt opphold i et tidligere innlegg  Om tredemølle og å møte seg selv i døra.

Jeg var sliten når jeg kom hjem, og trengte tid å lande. Jeg var på etterskudd her hjemme og nå er det tid for å ta frem advents og julepynt. Når jeg ser over våre julepynt ser jeg mere arbeide. Det er en god grunn til å sortere vekk julepynt for å gi det til veldedighet. Ting som jeg likte for 20 år siden er ikke like moro lengre. Når foreldre går bort får man arve deres julepynt også. Det blir for mye og jeg må tenke på å økonomisere mine krefter, og det er en god grunn til å utrensning. Julegardinene til stuen får være i kjellerforrådet den her julen. Kanskje jeg har bedre energi neste jul.
Det er for meg ikke aktuelt med å bake 7 sorters kaker, lage masse julemat og annet som kan bli for mye for hvem som helst. Julestemning må være et fokus på fred og ro sammen med familien.

Jeg planerer julegave innkjøp her hjemme sammen med mannen min. Når man allerede vet hva man skal gi bort, da man går inn i butikken, sparer man både tid og energi. Det liker jeg, og det er også helt nødvendig.

Den her måten å organisere på har vært en del av mitt liv i flere år. Det er viktig å skrelle vekk det som ikke er så viktig og å holde fokus på det mest konstruktive. Det fungere best.
Når jeg var på Skogli var det viktig å holde fokus, slik at jeg fikk best utbytte av oppholdet. Det ble likevel hardt og jeg gikk likevel i bakken. Jeg møtte mine egne begrensning og det føltes merkelig å delta i en gruppe som handlet om arbeidsrettet rehabilitering. Men jeg var der fordi NAV mente det var viktig å komme dit for en vurdering om funksjonsnivå.

Jeg gjorde mange refleksjoner den her tiden, da jeg hørte om arbeidslinjen flere ganger.
En dag satt vår gruppe i en refleksjonsgruppe, der vi skulle tenke over hva vi skal gjøre fremover. Vi fikk høre at tidligere ble man lettere uføretrygdet og parkert, og så enkelt er det ikke i dag. Nå viser forskning, sa hun, at arbeide har en helbredende effekt. Man må ikke vente til man orker med det eller det der hjemme. De har erfaring med pasienter med fibromyalgi, utmattelse og andre diagnoser. Kanskje man  kan velge et enklere arbeide, og det må kanskje ikke være så mange timer i uken.. Noen kunne kanskje begynne med praksisplass eller arbeid nå, og andre har kanskje et maratonløp fremfor seg. Den her arbeidslinjen var det nye og det handler om at alle som kan bidra, skal få en sjanse til å gjøre det.

Det her satte i gang mange tanker i hodet mitt. Jeg må smile når hun sa at noen kan ha et maraton fremfor seg. Jeg har hatt problem med helsa siden 1989. Det kaller jeg et maraton, og jeg vet ikke hvordan mitt liv ser ut fremover. Jeg har også tatt styringa over min helse, og hadde jeg ikke gjort det tro jeg at jeg hadde vært mye dårligere. Sollys på vinteren (lysterapilampe), D-vitaminer større delen av året, kuttet ut blant annet sukker, energiøkonomisering, sund mat, fred og ro aktiviteter, passe fysisk aktivitet, og så videre. Jeg har lest masse, og snakket med mange for å kanskje finne en veg for å bli frisk. Jeg ble ikke frisk. For et år siden fikk jeg vite jeg hadde hatt en kronisk  periodontitt i mange år og det kjørte ned både immunforsvar og allmenntilstand. Tannlegen fortalte at når en har en kronisk periodontitt kommer bakterier ut i blodbanen. På den måten kan man bli syk i hele kroppen. Han var ikke forbauset over at jeg hadde hatt ME-symptomer.
I dag blir jeg ikke sykere. Det ble jeg så lenge jeg hadde periodontitt. Jeg ble sykere og sykere og iblant følte jeg meg døende. Nå var jeg ikke så redd, men mer fortvilt. For en befrielse det var å bli fri fra både jeksel og periodontitt!

Men jeg er fremdeles syk og har en lav funksjonsnivå. Jeg lever med håpet om å bli frisk, men må samtidig være beredt på at det kanskje ikke er mulig.

Nå gikk jeg på Skogli å var bekymret over hvordan andre syke kunne oppfatte om den her arbeidslinjen, og den risiko for depresjon, angst, skyld og skam hvis de ikke klarer av å bli friske. Hvordan hadde jeg selv opplevd det hvis jeg kommet til Skogli for to år siden, med langt fremskreden periodontitt? Hvilken forskning refererer man til og for hvem? Hva med langtidseffekter? Jeg valgte å skrive til legen og fortelle om mine fortellinger. Jeg tror ikke jeg kommer med noe nytt, men det kunne kanskje være interessant med å lese om hvordan pasientene opplever hva som sies. Det er ikke alle som har så mye kunnskaper og er oppdatert som meg, og da er man mere sårbar.

Jeg trivdes med å arbeide, og det var godt å gå på forelesninger eller på arbeide selv om jeg ikke var frisk. Jeg slet etter et sjokktrauma 1989. Det var godt å gå på forelesninger selv om jeg slet med konsentrasjonen. Sjokktrauma er en enorm belastning for kropp og sjel, og tankene forfølger en. Med en slik belastning er det også lett å få andre helseproblem og det fikk jeg. Man kan si at jeg studerte på deltid. Det var noen delkurser som jeg gjorte etter min kursgruppe var ferdig med studiene. Jeg trengte min tid og jeg trengte fred og ro. Jeg ble ferdig med mine studier, fikk bra konsentrasjon og arbeidet som psykolog i flere år og det planerte å fortsette med det til pensjonen. Jeg kjente på at noe ikke fungerte som  det skulle i min kropp, men kunne arbeide på heltid i noen år.

Men livet fikk meg om igjen inn på andre veger enn hva jeg hadde tenkt meg. Det kom en dag når funksjonsnivået og allmenntilstanden var for lavt til å være i jobb. For et år siden fikk jeg, som jeg tidligere skrevet om, vite at jeg hadde hatt en tannrotsbetennelse i mange år. 
Det har ikke vært synlig på noen utredning og derfor har det ikke gått å behandle. Livet utsetter oss alle for prøvelser og vi kan ikke forvente oss å kunne styre på alt her i livet!
Vi får se på hva vi har å navigere videre fra det. Det er viktig styrke kropp og sjel på mange nivåer.

Jeg føler meg takknemlig for det jeg har i livet fordi det er ingen selvfølge.

Etter jeg kom hjem  fra Skogli sendte jeg en søknad om uføretrygd til NAV. Det kostet mye konsentrasjon og energi å fylle i søknaden. Jeg tenker på den forskjell det er i dag og den jeg var når jeg studerte på universitet i Lund for 20 år siden. Jeg er ikke den samme.
Noen dager senere ringer min saksbehandler fra NAV, som sett at jeg hadde sendt inn søknaden. Hun sa at det skulle jeg ikke gjort, fordi hun ikke har gjort en kartlegging om eventuell restarbeidsevne. Jeg hadde følt en lettelse for å ha fylt i søknaden og nå risikerer jeg at jeg må trekke tilbake søknaden en tid.
Jeg er ikke forbauset men det her sliter!
Dagen etterpå fikk jeg et brev fra de som arbeider med uføretrygdsøknader. De ønsker mere informasjon, blant annet om hvor jeg har bott i Sverige når jeg var yngre. Jeg husker ikke alle adressene. Nå sitter jeg her og føler på at hva som blir neste steg, blir krevende for meg, hva som nå enn skjer. Fy søren! Så mye som var så mye lettere når jeg var frisk.

Det er så viktig å skifte spor slik at jeg ikke bare fokuserer på NAV og hva som kommer å skje. Det er nødvendig med mental hvile og å gjøre ting som gir energi, som gir glede og hjertevarme.

Arbeidslinje får være arbeidslinje. Er jeg ikke frisk nok er det ikke så mye som jeg kan gjøre.
En ting er sikker. Jeg ønsket ikke å være syk! Det er ikke min feil at jeg er syk! Jeg har gjort så godt jeg kunne! Hvis man gjør så godt man kan da kan man ikke gjøre mer!

Jeg har til og med laget mine egne Mestringsstrategier ved kronisk sykdom.

Hva er det som gjør at folk tar det som en selvfølge at de skal være arbeidsføre hele livet?

Om coaching, ulike synsvinkler.

Jeg lytter på et pod radioprogram fra NRK Ekko, som handler om "Coaching har blitt en miljardindustri"

Psykolog Line Wulfsberg har mange gode synspunkter om coaching.
Metoden er ikke selve problemet men den ukritiske anvendelsen av den. Folkehelseinstituttet har gått ut med at halvparten av alle nordmennene kommer i løpet av livet få opplevd å få en psykisk lidelse. Det betyr alle som jobber tett med mennesker må være beredt på at møte mennesker med psykiske lidelser på alle samfunnslag og på alle arbeidsplasser. Syke mennesker har krav på å snakke med fagfolk. Vegen til helvete er ofte brolagt med gode intensjoner og også økonomiske interesser.
Viktig å se at det man lærer i en større kontekst. De metoder som man lærer på en coaching kurs er et verktøy i en større verktøykasse. Det finns ikke et mirakelverktøy som kan brukes til absolutt alt!
Hvis du lærer om en hammer kanskje du tror at alt er en spiker. Når den forventede resultatet ikke blir det du har forventet kan responsen din bli at du hamrer hardere og hardere, og da kan det gå galt.
Vi er alle individer og har forskjellige problemstillinger og erfaringer. Det er lett å tenke at det finns en quick fix med en metode der du ikke trenger å gå inn i det vanskelige. Her ser vi fremover og ikke bakover. Her i coaching fokuserer vi på her og nå, og ikke fortiden. Det kan være attraktiv men det er ikke alltid det riktige.
Man kan risikere og å åpne flere pakker enn man kan lukke. På coaching kurs kan man lære seg å åpne opp og åpne opp, være ganske konkret og konfrontere klienten til en konkret plan om forbedring. På den vegen kan man åpne opp flere pakker enn man klarer å pakke igjen. Man kan gå på en smell der og plutselig bli overvelda fordi man har slått opp et eller annet gammelt sår. På coaching kursen inngår ikke verktøyene hvordan man pakker igjen.

Viktig å være klar over hva man kan og hva men ikke kan når man snakker med klienter.

Coacher mener ofte at psykologer jobber med det syke og coacher med det friske. Hvordan skiller coacher mellom det syke og det friske? Hvordan vet de hvem de tar inn? Hvordan er de kritiske til hvem de coacher? Hvilke verktøy har de å spille på der?

Wulsberg er kritisk mot coacher som mener de har en mirakelmetodikk som virker på absolutt alt og bruker metoden helt ukritisk, og der psykologene sitter igjen med skadene etterpå og må reparere de. Både hun og hennes kolleger har møtt de her problemene å det er et økende problem.


Coach Jan Ottar Hovda, leder i norske coachforening, mener det er viktig å kjenne grensene for sin egen kompetanse og ikke gå ut over de grensene. Det er vanskelig å avgjøre når et mennesker er friskt og når det er sykt.
Viktig å holde fast ved at coaching ikke er behandling. Coaching er en metode til å finne frem til en bedre versjon av deg sjøl, til å bli bedre på felt som du ønsker å bli bedre på. Sette deg klare mål, og finne ut hvordan man kan nå de målene. Den er løsningsfokusert og på det som skal komme og ikke det som har vært. Traumebehandling er ikke noe han kjenner seg igjen i.
Coaching er heller ikke rådgivning. De gir ikke råd om hva som er et bedre liv eller hva som er det gode liv.  Ikke heller hva som er lykken eller hvordan man er en bedre ledere. Det har de ikke svar på.

Coaching kan være selvutvikling.
Kanskje man vil bli en bedre ledere, utvikle ny kompetanse, bli bedre på kommunikasjon.
Kanskje de vil bli bedre på kommunikasjon, mestring.
Hvordan lukes de personer som har store livsproblemer ut?
I selvutviklingskurs kan man komme i berøring med sider som kan være problematiske. Kurs lederen har et ansvar, men kursdeltakeren har også et ansvar over å ta vare på seg sjøl, sier Hovda.
Han er positiv til diskusjon, med saklig kritikk som kan være viktig å bli klar over. "Ingen er interessert i keiserens nye klær." Derfor lytter han også på viktig kritikk som han kan bruke i sitt arbeidel

Jeg mener også det er viktig at klienten får lære seg positive og negative sider med den aktuelle metoden. At coachen er bevisst sine egne begrensninger og likeså metodens begrensninger er også viktig og det her er en viktig del i pasientsikkerheten, selv om de ikke kaller det for behandling.

Hvis vi for eksempel snakker om Rosenterapi har jeg i psykologarbeidet sett helt forskjellige resultater. Noen har fått kontakt med en stor indre glede, noen fikk kontakt med en stor indre sorg, og noen ble psykotisk. Det er noe som jeg mener er viktig å kjenne til før man prøver seg på en metode, enten det er i helsevesenet eller alternativ bransjen.
Både fysioterapeuter som arbeider med psyko-motorisk behandling eller basal kroppskjennskap er veldig nøye med å gjøre en vurdering og deretter tilpasse metoden til den enkelte pasienten. Det samme gjør psykologer som har en god grunnutdanning i kognitiv atferds terapi. Derfor sier det ikke noe når noen synes at en alternativ metode har kognitive elementer. Da må neste spørsmål være: Hvilket verktøy i verktøyboksen?

Når en Coach ikke lytter på kursdeltakernes dårligere erfaringer fra metoden, kan det få meget dårlige konsekvenser for de syke. Ikke bare for de som har deltatt, men også for de som senere prøver metoden. Som Wulfsberg sier er det viktig å se metodens begrensninger for å ikke gjøre for store skader på kursdeltakerne.
Vi har dessverre mange slike historier.
Kan anbefale det her ekkoprogrammet, der flere synsvinkler presentes.


28/10-13
Bloggeren SerendipityCat har også skrevet om det her temaet på sin blogg, og det innlegget finner du
her.

Løp og kjøp "Shoppingfri"! (Eller lån på biblioteket.)

Jeg har med stort intresse lest boken Shoppingfri av journalist og forfatter Irina Lee. Boken er både lettlest og interessant og hadde jeg vært friskere tror jeg at jeg hadde strekklest den over en dag. Nå måtte jeg ta mange pauser.
Lee skriver om den indre og ytre reise da hun, sammen med 2 venninner, hadde kjøpestopp et helt år.
Fra å kontinuerlig fylle på skuffer og skap, var det tid for å bruke og ta vare på det som de allerede hadde.
Jo lengre tiden gikk opplevde hun mer ro, harmoni, fysisk og mentalt overskudd. Hun ble mere bevisst over å ta vare på kroppen sin og var i bedre form etter et år. Hun følte hun hadde fått nye tanker, og så sammenhenger hun ikke hadde tenkt over tidligere. Når hun hadde tatt vekk de mere overfladiske sidene i livet, føltes livet rikere. Hun følte også at hun mere satte pris på det som hun hadde. Hun beskriver sitt kjøpefrie år som en triumf. Hun følte seg mere fornøyd med seg selv, og som en bedre forbilde for sine barn. Hun hadde bedre råd, bedre tid, mer tid til familjen og sammen med venner. Mer disiplin på det hun behøvde og mer plass i skapene.

Jeg får et bilde av at når hun startet med kjøpestoppet, forenklet hun automatisk sitt liv. Begrepet less is more har fått mening for henne og hun føler seg friere. Når man skreller vekk de mer uviktige tingen i livet, står man sterkere i sin egen mening med livet. Med den nye innsikten blir det lettere å fokusere på det som opplevs mer meningsfullt og viktigt. Man får større marginaler til å møte livet.

Hun skriver blant annet:

"Når skjedde dette? Hvordan gikk vi fra å være gode naboer, som stilte opp på dugnad og gjorde innsats for fellesskapet, til å bli en gjeng egosentriske forbrukere, som helst vil utkonkurrere naboen ved å ha litt finere bolig, litt nyere bil, og hakket fjongere garderobe? Blindheim retter oppmerksomheten mot 1980-tallet - det elleville tiåret da markedskreftene ble sluppet løs.

- Det var da dyden ble tatt i Norge. Markedet skulle styre mer. Alt skjedde på den tiden. Politikerne åpnet for mer reklame, og kommersielt TV ble tillatt. Finanskreftene ble deregulert. Det var ikke lengre politisk bestemt hva renten skulle være, heretter var det opp til markedet å bestemme, sier Blindheim."

Det får meg å tenke hvor mye politikere egentlig bestemmer over samfunnsøkonomien og hvor mye står storkapitalet og rykker i trådene?

Lee forteller også om de diskusjoner venninnene og hun hadde og et interessant tema er når de snakket om hvordan fokus på kjøpekarusellen kunne påvirke deres barn:

"Tanken på barna vokste til et kjempetema i løpet av kvelden. Det var kvalmende å tenke på at barna skulle vokse opp i et hjem der ting og materielle verdier var det viktigste. Og enda verre: Mitt behov for å tilfredsstille barnas materielle behov umiddelbart fratok noe verdifullt."

Videre skriver hun:

"I forlengelsen av dette, måtte jeg innrømme noe langt verre for barna: I min iver etter å oppfylle alle deres ønsker, og som resultat av at jeg alltid ønsket å være i forkant av ethvert behov som kunne oppstå, hadde jeg tatt fra dem noe grunnleggende. Jeg hadde tatt fra dem muligheten til å ønske seg noe. Jeg hadde tatt fra dem opplevelsen av å få et av å få et ønske oppfylt! Hvis jeg tenkte meg om; hadde de virkelig ønsket seg noe i løpet av sine korte, lange liv? Visste de egentlig hva en ønskeliste var for noe, at det var en forskjell på en ønskeliste og en handleliste?"

Når Lee og hennes venninner vel hadde tatt seg tid til å tenke over hvordan de levde kom den ene etter den andre innsikten som perler på en snor.

I boken tar Lee opp forskjellige temaer som overforbruk, bærekraft, avhengighet, økonomi hos forbruker, og hvordan markedet påvirker oss, ikke minst hvordan vi påvirkes av reklamekampanjer.

Det  her er en bok som alle kan ha glede av å lese, ikke bare de som opplever seg som shopoholics.
Det her er en bok som inspirer til diskusjoner om forbruker makt og bevissthet om hvordan vi påvirker økonomi, etikk, og miljømessig med våre valg av hva vi legger penger på. Noen betaler en pris når vi, for eksempel, kan handle meget billige klær i våre butikker. Hva tjener de som arbeider i tekstil bransjen i Bangladesh? Hvordan er deres arbeidsmiljø? Hvordan er arbeidsmiljøet hos de bønder som dyrker bomull? Lee skriver at det brukes store mengder sprøytemidler på bomullsfelten. Hva gjør det med de som arbeider med bomullsproduksjonen? Hva gjør det med miljøet? Når store mengder med klær transporteres fra Asia til oss i vest, hva gjør det med miljøet?

Lee har intervjuet flere eksperter på miljø og økonomi og hun får med forskjellige perspektiver som jeg mener er viktig å reflektere over.

Jeg har valgt å leve et enklere liv på grunn av min egen helsesituasjon. Jeg har ikke klær i skapet som ikke er anvendt og som fremdeles er ubrukt. Min akilleshæl har vært bøker. Har mange uleste bøker, og på grunn av det har jeg avstått for å være med i en bokklubb. Er det noen bok jeg ønsker å lese kan jeg løse det med å kjøpe den eller å låne på biblioteket. Det blir mye billigere på den her måten enn å være med i en bokklubb og å glemme å avbestille den. Jeg er også bestemt på å lese ut flere bøker enn hva jeg tar inn.
Nå er vi inne i en tid der vi kan lese bøker digitalt. Man risikerer ikke at boken blir slutsolgt, sparer miljøet, og samler ikke støv i bokhyllen. Samtidig kanskje det leder til at folk mister arbeidene sine.
Det her er et tema som har mange sider, men det er viktig å reflektere kring hva vi "sponsrer" når vi bruker penger.

Boken "Shoppingfri" ligger rett i tiden, og jeg kan med varm hånd anbefale denne lettleste bok.

Fikk et brev.

Det er tid for å få innvilget nye AAP måneder. Jeg har idag fått brev fra NAV, om at jeg får fortsatt AAP i to måneder og at jeg i 2 uker skal skrive en ukeslogg der jeg beskriver hva jeg klarer om dagene. Min lege skal skrive en ny erklæring og det er sendt over en søknad til Skogli for en utredning. Det er bare som forventet da min rett til AAP tar slutt 28/2-2014. Det kan bli en spennende høst med møten med mange spennende personer, samtidig som jeg kommer å møte meg selv i døra.

Når det er viktig å fokusere på det som jeg kan, må jeg nå også fokusere og dokumentere på det som jeg ikke kan. Det er ikke like moro. Som om sorgen over å ikke være frisk var stor nok som det er.

Det mest vanskelige spørsmål er å skrive hva hva jeg ville klart på arbeidsplassen dersom jeg skulle møte opp i morgen. Er det noen enkle oppgaver som jeg som jeg kan gjøre? Er det de dagene som mine hode, nakke og ryggsmerter er som størst kan man bare glemme å komme på jobb. Og skulle jeg komme på en arbeidsplass er det en stor sjanse at det skulle ta mange dager før jeg skulle kunne komme dit neste gang.

Videre ønsker de at jeg skal oppdatere min CV på nav.no. Det innebærer at jeg skal lete blant mine gamle papir. Kjenner meg trøtt bare jeg tenker på det. Jeg får ta det en av mine bedre dager.

Jeg ser godt at NAV har regler å følge, og at det må være slik. Jeg har en hyggelig saksbehandler og har gode erfaringer av NAV.

Men det her slår meg rett i ansiktet og tar en del av luften fra meg.
Jeg kommer å følge opplegget, og det kan være bra å komme til en klarhet.

Mange reaksjoner etter "Dumskapens system"!

Sosionom Heidi Follet, Som arbeider i en attføringsbedrift som samarbeider med NAV, har skrevet en meget viktig kronikk om NAV, "Dumskapens system" . Der tar hun opp hvordan hun opplever NAV fra innsiden. Hun skriver blant annet:

"Jeg har passivt sett hvordan dine stønader blir trukket tilbake på diffust grunnlag. Uforståelige og urimelige krav og regler blir tredd nedover hodet ditt. Jeg har vært med på det.

Jeg har sett deg vri deg i stolen når jeg trår over grensen for allmenn folkeskikk. Som representant for Systemet plukker jeg livet ditt fra hverandre, bit for bit, til jeg finner en måte å trykke deg igjennom kverna på. Tiden er knapp; tikk takk!

På to uker skal vi (jeg) definere ditt personlige mål. Et tosifret antall dokumenter skal opprettes i saken din: Dokumenter som dokumenterer at dokumenter er opprettet. E-poster sendes i kvadruple kopier. Noe glemmer vi å kryptere, men pytt sann, posten skal fram."

Alle kan bli syke, og da er vi meget sårbare i vår livssituasjon. Vi er avhengige av fred og ro slik at tilfriskningsprosessen skal gå så smidig som mulig. Når man da må kjempe for å bli trodd på at man virkelig er syk for å få en økonomisk stønad, da setter det i gang den indre alarmberedskapen noe som gjør det vanskeligere for kropp og sjel å tilfriskne. Da snakker jeg om både fysisk og psykisk helse.
Hvis en blir uten sykepenger når en er syk og ikke kan arbeide, må man likevel leve, og da trenger man penger. Hvis man er gift blir den økonomiske byrden større på ektefellen og andre familiemedlemmer. Hvis man lever alene sitter man i en situasjon at man først må bruke opp alt man eier, hus, bil, og liknende, for å i det hele tatt få økonomisk stønad fra sosialkontoret. Hvis man er syk og avhengig av sosialkontoret for å kjøpe mat og betale regninger, da sitter man fast, og det er meget vanskelig å komme videre. Jeg har sett mange eksempler på det i mitt arbeide som psykolog! Det blir oftest et skjult lidende fordi skammen trykker ofte ned den som er rammet. Når man skammer seg i en slik situasjon, prøver man å skjule seg så godt man kan. På samme gang har vi et samfunnsproblemet som fortsetter og fortsetter.
For meg ser det ut til at NAV har en stor makt, som kan overprøve legespesialister og psykologspesialister og å gjøre sine egne vurderinger basert på hva da?

De som aller minst kjenner pasientenes helseproblemer overprøver de vurderinger som gjorts av de som har behandlingsansvar og det medisinske ansvaret? Hvordan ble det slik?
Det er et stort problem at de syke ikke kan gå til en instans utenfor NAV for å overklage tiltak fra NAV. Hvordan ser det da ut med rettsikkerhet og pasientsikkerhet?

Heidi Follett skriver videre:

"Når du som nyansatt spaserer inn i en halvkommunal bedrift, kan du lukte det: den klamme eimen av fryktkultur. Her kan du ikke være deg sjøl. Bare de tøffeste/dummeste trynene melder fra om Systemets urettferdighet. Det er ikke særlig karrierefremmende. Når stemmene telles opp, står du som oftest alene igjen.

Logring og smisking er en del av blodomløpet. Eliteklikkens lever i sin egen bisarre verden og rekrutterer hverandre til stadig nye stillinger. Det stilles ingen spørsmål ved den overbetalte toppledelsens evne til å forvalte sitt samfunnsansvar.

 

Det prøves og feiles på din og min bekostning. Før hver omorganisering er Systemets funksjonssvikt åpenbar. Men blikket rettes ikke innover. Det omorganiseres for omorganiseringens egen skyld, med planer på glossy papir, skinndemokratiske prosesser og vedtak etter innfallsmetoden."

I en fryktkultur går de ansatte i et kronisk stresstilstand, og det er ikke helsefremmende. Hvis saksbehandlerne selv tenker at sykemelding systemene skader de som de egentlig skulle hjelpe, da trykker de ned sine følelser for å holde det ut. Når man trykker ned sine følelser, da trykker man ned seg selv. Samtidig er det lett å føle på frustrasjonene under overflaten. Det høres ikke så helsefremmende å arbeide i et slikt miljø som Heidi Follett beskriver.

Det er mange grunner at de som har dårlig erfaring fra NAV, står frem med sine erfaringer. Det burde være et stort demokratisk interesse at folk flest får rede på hvordan systemet fungerer for den som er syk, slik at de kan engasjere seg for et trygt samfunn for de svake. Det er også valg til storting og regjering, og da trenger folk ha et bilde av hva som skjer når de skal stemme.

Og det er nødvendig at folk ser hva som kan skje hvis de og deres nærmeste blir syke i lang tid, slik at de kan ta høyde for de hvis de har økonomiske forutsetninger før det. Det er det ikke alle som har!

For min egen del går mine rettigheter til arbeidsavklaringspenger ut neste år. Det får meg å ønske jeg kunne bli frisk med en gang, men det er dessverre ikke så enkelt. Hvis jeg ikke har restarbeidsevne må jeg søke uføretrygd. Hvis det ikke blir innvilget, blir jeg en byrde for min mann som er frisk og i arbeide. Det var ikke en slik situasjon jeg ønsket meg når jeg en gang i tiden søkte meg inn på universitetet og begynte på psykologutdannelsen. Livet fikk meg inn i en livssituasjon og helsesituasjon som var alt annet enn det jeg ønsket meg. Det er livet og det er ikke alt vi kan styre. Det jeg ønsket meg var videreutdannelse og spesialistkompetanse.
Det som har rammet meg kan ramme hvem som helst!
Nå må jeg legge til at jeg personlig ikke har hatt problemer med NAV. Det er nok veldig forskjellig med hvilket NAV kontor man tilhører og hvem som er saksbehandler.

Tjenstedirektør Bjørn Gudbjørgsrud, Arbeids og velferdsdirektoratet, gir sitt svar her.

Heidi Follets kronikk engasjerer mange, på Facebook og på Twitter. Det er også interessant å lese den kommentarrekken som kommer etter kronikken her.

Hvem er det som tror det er ok å gå til arbeidet med 40 graders feber?

Det skrives en del om vårt trygdesystem i Norge, og om man skal forandre trygdesystemet for å få flere i arbeide. I en kommentarrekke leste jeg en mann skrive om at folk sykemelder seg for lett, og at han selv hadde arbeidet med 40 graders feber. Det var bare å stå på.
"Oh, my god!", tenker jeg. Jeg har sett og hørt en del når jeg har arbeidet i helsevesenet, både psykiatri og somatikk, i mange år.
På infeksjonsklinikken i Lund hadde vi iblant pasienter, bønder og folk med egen bedrift, som hadde arbeidet da de hadde influensa og høy feber. Kanskje hadde de hatt flax tidligere, hvis de kjørte rovdrift på kroppen, men nå ble de syke i hjertesekksinflammasjoner eller andre alvorlige sykdommer. Det hadde et høyt pris både helsemessig og økonomisk når de ikke kunne arbeide i lang tid.
Jeg har i mitt arbeide som psykolog, møtt mange pasienter som hadde hatt en hard attityde om arbeide når man var syke. Kanskje noen vil kalle det en streng arbeidsmoral, men i virkeligheten kan det være å brenne lyset i begge ender. Nå satt de der med alvorlige sykdommer,  var lei seg og deprimert over å være syke med de begrensninger i livet som kommer av å være syk. Nå kunne de se bakover i sitt liv og på alle de mistak de hadde gjort da de ikke tok hensyn til kroppens (med andre ord sine egne) behov. Tidligere hadde de sett ned på de som, de hadde syntes, sykemeldte seg altfor for lett og som hadde tatt pauser iblant på arbeidet. Nå med fasit på hånden kunne de se hvem som (var frisk eller syk) hadde hatt mest realistiske mål i livet. De betalte en høy pris for den innsikten!

Jeg har også møtt pasienter som var syke, og som ble presset tilbake i arbeidet for raskt. De ble stresset og presset seg til de var sykere enn de vært tidligere!
Vi er alle veldig avhengige av penger, og når vi er syke så føler vi det på kroppen mye mer enn da vi er friske. Det å være langtidssyk kan være starten på en nedovergående spiral der man blir mer og mer fattig. Det gjelder ikke minst de som blir kronisk syke i lav alder.

Det er en viktig ting til å tenke over når en går til arbeidet når man har en smittsom sykdom som for eksempel influensa. Kanskje ikke sjefen blir gla når en person kommer på jobb og smitter sine arbeidskamerater som dermed blir sykemeldte i noen dager. Jeg hadde en gang en arbeidskamerat som ble sendt hjem fra arbeidet når hun kom på arbeide med influensa.

Det er nemlig veldig korttenkt å tro at det er ok å gå til arbeidet å smitte ned sine arbeidskamerater, og det kan ha en pris som definitivt kan koste mye mer enn det smaker.
Hvem ønsker å betale den prisen?

Det er som det er!

Hvordan man på et konkret plan kan påvirke kropp og sjel er gjennom pusten. Pusten styres både med viljestyrte nerver og ikke viljstyrte nerver.
Når vi er i en situasjon som føles opprivende, er det viktig og huske på og puste dypt med maven. Når vi blir opprørt er det lett å puste overfladiskt, men hvis vi husker på å puste med maven kan vi komme tilbaks til avslappet tilstand. Det finns situasjoner der det her er lettere sagt enn gjort, men det er likevel en ferdretning å gå.
Når vi husker å puste med dypt med maven kommer vi inn i her og nå.
Når tankene fladdrer videre glemmer vi å være her og nå, og det kan gjøre at vi glemmer å puste.
Det er derfor det er så viktig å skaffe seg pusterom! Det er når vi har pusterom som vi er nær oss selv, og vi får kontakt med vår indre gps. Når vi har kontakt med vår indre gps, ser vi vår vi står her og nå, hvis vi er der vi ønsker å være, eller om vi skal gå videre i den ene eller den andre retningen.
Hvis vi for lenge har trykt unna våre egne ønsker og behov, kan det føles tomt.
Da er det høy tid for å gi seg selv pusterom, tenkrom og tid for å føle på hvordan vi har det.
Det her er et rom eller en kryssveg der kropp og sjel, psyke og soma kan møtes, noe som kan lede til nye innsikter, aha-opplevelser, og vegvalg. Kanskje man føler ro og harmoni og at man er på et godt sted i livet.
Man har kanskje trykt ned sine tanker og følelser gjennom altfor mange år og har et livs floker og byrder å begynne å nøste i.

Kan man hvile her og nå kan man for en stund føle letthet. Hviler man kjemper imot det som er her og nå, leder til at livet blir mere strevsomt.
Hvis man i stedet roer seg ned og føler på det som er nå kan det føles befriende for kroppen. Kanskje trykker tårene på, latteren, søvnen eller noe annet. Hvis vi får rom for det her er det lettere å komme videre.
Det blir så mye tyngre å trykke ned de her impulsene og å forsere videre. Hvis man tror det her er positiv tenking, gjør man et stort mistak!
Hvis du husker noen gang du har latt tårene komme, og gråten fått være der for en stund, kjenner du kanskje en lettelse etterpå. Jeg har ofte pustet meg gjennom følelser til avslappningen kommer og det blir som en livets pust.
Det snakkes om gradert trening for mange som er syke, og tanken er god. Men jeg tror at i en del fall er mere effektivt å oppleve det som er her og nå. Hvordan føles det å bli bedre fra en sykdom hvordan fremgangen nå enn kommer fra?
Når en har vært syk lenge kanskje det er viktigere å føle på at livet kan være litt lettere, og ikke bare er en kamp!
Livet kan lett oppleves som en kamp når man er svekker av sykdom i lang tid. Da tror jeg at "mindfull moments" viktigere for tilfriskning enn å gjøre, gjøre, gjøre så forbasket mye.
Det her kan være forskjellen på fremgang og motgang!

Det finns mye å vinne på å arbeide med tilstedeværelse og å observere de tanker og følelser som kommer frem i den livsfasen! De her tankene og følelsene kan være en hjelp til helbredelse.

Tror ikke noen tviler på at våre tanker og følelser påvirker vår fysiologi.
Spørsmålet for enhver av oss er hvordan!

Når man har vært syk lenge, er det så mye man ønsker å ta igjen. Da kan fristelsen være stor til å gjøre, gjøre, gjøre... Problemet er at vi ikke kan ta igjen alt som vi ikke har fått være med om. Sorgen er vår følgeslager og nyorientering er et nøkkelord. Da må vi fremdeles ta oss tid til pusterom.
Når vi tar oss tid til pusterom, da ser vi om vi er på veg å bli fartblinde, om vi er redde for å gjøre noe som helst. Det er når vi holder siktet innover, vi blir kjent med oss selv, den vi er her og nå.
Hvordan skal vi lære oss å elske oss selv hvis vi ikke har tid til å lytte på oss selv?
Hvordan skal vi få våre behov tilgodesett, hvis vi ikke tar oss tid til å lytte?
Hvordan skal vi holde oss friske hvis vi krampaktig holder kampen i gang, og vi ikke gir oss tid og rom til å puste?
Er det noe rart så mange føler seg på etterskudd?

Grensen kan iblant være hårfin mellom resurser og underskudd! Husk og pust!
Det å leve bevisst kan gjøre forskjell! Når vi lever bevisst, lever medvetet, er det lettere å navigere videre. Når ting er med i vetandet...

Prioriterer du riktig i livet ditt?

Jeg fant den her på Facebook og synes det er et godt bilde hvordan mange prioriterer i vårt samfunn idag.
Lever vi i følge vår sanne natur?
Hva er vår natur?
Hva er viktigst i livet?
Prioriterer vi ting så mye at vi selv har kommet langt ned på prioriteringslisten?
Hva er våre dypeste behov?
Og enda viktigere, har vi et samfunn som forbereder barnen til å møte livets realiteter?

Hvis vi ser på vårt samfunn idag. Hva blir viktigt når folk ska stemme i høst?
Tenker de over hvor mye penger de tjener og ønsker å beholde mest mye?
Kan det være at folk tenker over at livet kan slå til og å ramme hvem som helst?
Vet folk om de rettigheter de har når de er syke?
I Sverige har folk stemt frem Moderaterna, som er Sveriges Høyreparti, 2 ganger.
Der har man nedprioritert syke folks trygghets system. Når man har hatt sykepenger en viss tid, blir man utforsikret. Det innebærer at de blir økonomiskt avhengig av sine ektefeller. Hvis de har små barn hjemme, blir det trangere kår for alle i familjen.
Man kan søke hjelp på socialkontoret, men for å få sosialbidrag må de først fått bruke sine besparinger.
Hvor mange må selge sitt hjem når de har sykdom i familjen i lengre tid?
Hvor mange finns det i en slik situasjon som må få økonomisk hjelp fra sine voksne barn?
Svenske barn samler inn leker og klær slik at fattige svenske barn kan få julegaver!

Det er lett å tro at det bare er å stå på selv om de er syke, og det er ikke få som har brent seg på det!
Ja, man kan holde det gående lenge, til en viss grense.
Men hvem som helst kan bli syk, eller være med i en ulykke!
Det kan være nødvendig å tenke over hvordan livet kan bli den dagen livet slår til, allerede nå!

Les gjerne:
Beklager, jeg må være mamma.

Ta vare på dere!

Enkelt liv og tid til ettertanke.

Jeg har i flere år interessert meg i et enkelt liv (simple living), mye kontemplasjon og meditasjon. Jeg har i mange år arbeidet med mange flinke folk i helsevesenet, hatt mange kloke pasienter, og i tillegg til det har jeg lest alternative bøker og snakket med folk som er terapeuter i alternativ behandling. All den her erfaringen og inspirasjonen har jeg tatt meg god tid til å reflektere over.
Jeg har også arbeidet sammen med fysioterapeuter som er spesialister i basal kropps kjennskap og psykomotorisk behandling, og hatt mye spennende samtaler med dem,
Selv har jeg prøvd akupunktur og osteopati, og det var behandling som jeg opplevde meget positivt og veldig avslappende. Jeg har i flere år prøvd forskjellige meditasjons teknikker og pusteteknikker. Jeg har prøvd yoga og chi gong. Jeg har også hatt glede av fri dans og magedans. I tillegg til å bruke tid i naturen, og å leve et rolig liv, finner jeg alt det her som gode muligheter til å føle på livsglede.
Jeg føler meg godt plantet på landbakken og uansett om jeg er frisk eller syk, så har jeg samme verdi. Kjernen i meg er den samme uansett.
Jeg ser livet som en livs reise, og at på vegen møter både opplevelser som gjør vondt og som gjør godt. Det finnes livserfaringer som vi må stå i fordi livet der og da krever det. Da er det viktig å prøve å se seg om og se om det finnes muligheter til å navigere om. Det er ikke alltid det går der og da. Når det skjer for mye er det lett gjort å kjøre fast, og det er å bli tatt på alvor. Noen sier etterpå at de har levd i offerrollen og at de nå har tatt ansvar for sitt liv. Kanskje noen har stått i offerrollen, men det som også slår meg er at de ofte har hatt møtt situasjoner med riktig inspirasjon, og at de også fått de riktige verktøyene for akkurat dem. Og det er bra at de har fått vend punkter i livet som har blitt bra for akkurat dem.
Det her blir feil for de som sliter og har fått for mye livet, og som har blitt traumatisert. Det kan bli så feil at det kan oppleves som mobbing fra dem som burde vite bedre.
Jeg har hatt kontakt med personer som lever med traumer og som får sine sår åpnet, når de hører og leser om Sigrid som først var forsvunnet og etter en tid ble funnet drept. Det er å ta på alvor! Jeg er takknæmlig å kjenne på at jeg har kommet videre i livet og kan holde det her på avstand. Det jeg selv var med om for 23 år siden føles som noen skjedde i en annen tid og en annen verden.
Jeg mener det er veldig å strekke ut en hjelpende hånd, til de som ikke kommet like langt ennå.
Når man møter ondskapen gjør det noe med hvordan man ser på livet. Man forandres som menneske og jeg  ser på verden som et fellesskap. Vi gjør en felles reise, og for meg ble som som å velge kjærligheten før ondskapen. Det er forferdelig å ikke kunne hjelpe! For flere år siden tok jeg en viktig beslutning. Grunnlaget var at jeg hadde vært i en situasjon som jeg ikke hadde kunnet påvirke og man kan komme  i slike situasjoner. Slik er det. Men jeg sa til meg selv at jeg skulle hjelpe der jeg kunne, selv om jeg fikk folk imot meg og ikke tok det jeg sa på alvor. Det kunne jeg godt leve med. Det var vondere å leve med at det ikke gikk å hjelpe. Det har jeg hatt med meg i mitt arbeide som psykolog og det har jeg med meg som langtidssyk. Det handler om å få kontakt med sin indre stillhet og sjelsstyrken. Men man må samtidig ta vare på seg selv slik at man klarer av å fortsette. Det er ikke alle strider man skal ta. Det er ikke alle strider som er riktig å ta, eller som man klarer av. Det er livets realiteter.
Vi har i dag et samfunn der vi har klassforskjeller i helsevesenet. Jeg har sett det i flere år og det er for de som ikke har økonomi og krefter som jeg har begynt å skrive blogg slik at de kan få inspirasjon og informasjon uten å blakke seg.
Vi har et samfunn der ego tripper belønnes, og de dypere verdiene har kommet mer i bakgrunnen. Det ser vi på hvordan de syke og svake behandles. Et veldig godt eksempel på det er for eksempel pasienter med ME.
Det er for meg rystende å lese og høre om ME syke som har meget dårlige erfaringer av noen spesifike behandlingsmetoder ikke får mere oppmerksomhet! Hvor har empati og nestekjærlighet tatt vegen?
Jeg har fulgt med på hva som skjer i det alternative miljøet. Det som slår meg er at de ulike terapeutene overselger den metode som hjalp akkurat dem selv. Jeg kan skjønne at de ønsker å hjelpe andre med samme metode som hjalp dem, men for de som ikke passer inn på den metoden kan få betale en altfor høy pris.
Et eksempel på det kan for eksempel være Rosenterapi, som jeg i og for seg kan synes være spennende. Jeg har truffet mange som har gått gjennom Rosenterapibehandling, og resultatene var helt forskjellig. Noen opplevde stor glede i behandlingen, andre fikk tidligere traumer opp i dagen noe som er veldig  tøfft. Og hvis man gjenopplever sterke traumer trenger man noen som har kompetanse til å hjelpe dem. Jeg har også møtt noen som ble psykotisk! Jeg legger ikke noen verdiladning på psykosediagnosen, men har en bilde at den som er rammet har et indre helvete.
Det er ikke alle som skal stenge av stressresponsen og myke opp muskel-panseret for raskt eller i det hele tatt. Det finnes det som trenger hjelpe til å stramme opp for å stå på beina. Hvis terapeuten eller coachen ikke er kvalifisert til å diagnostisere og å vurdere om en metode er riktig kan den syke betale en meget høy pris. Hvis terapeuten eller coachen ikke har kompetanse til å forstå hva som skjer, og å kommer med rådet at de syke skal fortsette med den teknikk som de ble dårlige av. Da kan nok alle forstå hva som skal skje.
Her trenger fagfolkene å komme på banen!
Når vi selv har kommet videre på vegen er det tid for å hjelpe de som kommer lengre bak. Vi lever i et mye større sammenheng, og hvis samfunnet skal bli bedre for de som kommer etter oss da må vi alle ta ett felles ansvar å ikke bare tenke på sitt eget liv. Alle kan komme i en situasjon der vi trenger hjelp! Livet rammer oss alle før eller siden!

Vitenskapsvokterne

Det får for faen finnes grenser!
Ikke sant? Eller?
Er i tenkemodus. Lurer på... Hmmm!
Finnes det for leger/psykologer/skribenter noen grense mellom "stolthet" og medmenneskelighet/medfølelse?
Ja, jeg bare lurer.
Jeg sitter å leser en bloggpost av dr. Maria Gjerpe, To underlige ledere i Tidskriftet

Maria har ME, og engasjerer seg for de langtiddsyke. Hun er aktiv på sin blogg Marias Metode, og skriver iblant kronikker i aviser. Hun har også blitt intervjuet i radio og tv.
I år har hun og andre ME bloggere blitt omtalt i Tidskrift for norsk legeforening.

Jeg siterer fra hennes innlegg To underlige ledere i tidskriftet:

"Mitt store engasjement for å få mere forskning for denne pasientgruppen har møtt motstand og jeg ble mistenkeliggjort gjennom leder i Tidsskriftet kalt «Maktskifte». Mine reaksjoner var sterke. Jeg vet at jeg aldri har vært en del av en konspirasjon eller har samarbeidet i en slags gerilja. Til tross for at jeg ble kalt for «bloggermakt» og tar akkurat det som en hedersbetegnelse og et bevis på at andre mener jeg behersker sosiale medier, liker jeg ikke å bli utsatt for synsing eller bli beskyldt for noe jeg ikke har gjort. Integritet har vært og er viktig for meg, også fordi jeg er Fritt Ord-blogger. I tillegg; hvilken «makt» har jeg til å styre informasjon,mot redaktører av det desidert mest leste fagtidsskriftet for leger i Norge?

Motsvar

 Det ble selvsagt skrevet behørig motsvar, selv om plassen å «forsvare og forklare» seg på et relativ liten i forhold til den tendensiøse lederen, fikk jeg og andre avfeid usannhetene som oppspinn. Jeg skrev om reaksjonene i posten «Konspirasjonsteorier og kunnskap»

Charlotte Haug, Tidsskriftets redaktør, kom senere med en leder som skulle forklare den første, men som ikke opplevdes mindre tendensiøs. Hun kalte den «Meningsvokterne». (Hvor vanlig er det å skrive to ledere i ett og samme nummer av et fagtidsskrift?)"

Det som Maria skriver om her var noe jeg også reagerte på, og virkelig ikke kjente meg igjen i.

I lederen  Maktskiftet brukes ord som organiserte pressgrupper, kampanjejournalistikk, og bloggmakt.

 Jeg siterer:

"Bloggerne har sørget for viral spredning av Fluge og medarbeideres artikkel, på samme måte som de gjør med annen informasjon som støtter deres synspunkter. De har ingen profesjonsetisk forpliktelse eller tradisjon for å fremme en nyansert debatt, slik aktører i etablerte medier har. Der man både i vitenskapelig publisering og undersøkende journalistikk har metoder for kvalitetssikring og avdekking av interessekonflikter, står bloggerne fritt til å fremme ett syn. Kombinasjonen kampanjejournalistikk og bloggmakt har bidratt til bredt gjennomslag for ett syn på en kompleks sykdom ingen kjenner årsakene til, og har gitt ett forskningsmiljø vind i seilene. Strategene bak høstens kampanje har bevist at folket har makt til å sette politisk dagsorden, definere hvordan en sykdom skal forstås og påvirke fordelingene av forskningsmidler."

Skribenten skriver navnet på noen bloggere, og av de tre som navngis, kjenner jeg til två av dem. Den ene er lege og den andre er sosiolog og forskere.
Det som tydelig går frem er at ME miljøetangivelig velger ett syn på en komplex sykdom. Kanskje det kan se slik ut for den som er på utsiden. Like vel kan man ønske at redaksjonen på Tidskriftet hadde gransket det her mye mere.

Jeg siterer videre:

"I januar 2011 publiserte Lillebeth Larun & Kirsti Malterud en metaanalyse av randomiserte, kontrollerte studier om treningsbehandling ved kronisk utmattelsessyndrom i Tidsskriftet (5). Artikkelen konkluderer med at tilpasset treningsbehandling kan gi mindre utmattelse hos disse pasientene, og forfatterne finner ikke holdepunkter for at dette er skadelig. Vi produserte et innslag til Tidsskriftets YouTube-kanal (6), spredte artikkelen i sosiale medier og sendte ut pressemelding om den. Den ble møtt med taushet.

19. oktober 2011 publiserte Fluge og medarbeidere i PlosOne resultatene fra en liten klinisk studie om rituximabbehandling av pasienter med kronisk utmattelsessyndrom (7). Studien antyder at sykdommen er autoimmun. Den dukker opp på nett, blir samtidig hovedsak i TV2-nyhetene (8) og omtales som et gjennombrudd. At den er i en tidlig fase, omfatter kun 30 pasienter og at vi vet lite om langtidsvirkninger og bivirkninger, er tonet ned. Alle som intervjues, uttaler seg positivt. Det stilles få eller ingen kritiske spørsmål til intervjuobjektene."

Når skribenten skriver "Vi produserte et innslag til Tidskriftets YouTube-kanal" lurer jeg på om hvem vi er. Er "vi" detsamme som redaksjonen på Tidskriftet, eller noen annen?
Hvis det er redaksjonen, da lurer jeg på om de også har produsert et innslag om Riituximab studien på YouTube kanalen. Det forbauser meg uansett at de jæmfører en metastudie og en randomisert studie likt. Jeg får en bilde av at de to studiene jæmføres likt en arbeidsplasskonflikt, mens det som er viktig i den er situasjonen er hvilken studie som som har mest vitenskaplig tyngde.
Forskningen på ME og Rituximab er i en tidlig fase. Likevel er den oppsiktsvekkende, fordi det gir mange ME syke og deres pårørende et håp om en lysere fremtid.
Jørgen Jelstad gir ved den tidspunkten ut boken "De Bortgjemte", noe som i lederen beskrives som en del av kampanjejournalistikken.
Jeg lurer på overskriften "Maktskiftet". Hvem synes de mister makt når forskningen går fremover, og bloggere og journalister engasjerer seg hva som skjer i forskningsverden på internasjonal basis?

Det var ikke bare bloggere som reagerte på ordvalget i Tidskriftet. Snart hadde flere fagpersoner skrevet motsvar på lederen. De var Lisbeth Myhre, tidligere ansatt på Helsedirerktoratet, professor Saugstad, dr Mella, dr. Fluge, dr Maria Gjerpe, journalist og forfatter Jørgen Jelstad, tv2 journalist Korsvold, og Anette Gilje, ME foreningen.

Den eneste av disse, som fikk motsvar fra redaksjonen, var Anette Gilje for ME foreningen. Svaret var Nødvendig maktskifte? Der kritiseres brukerstemmene fordi de reagerte på lederartiklene. Det ble tolket som en bekreftelse på at den første lederen skulle være riktig. Jeg lurer på om redaksjon i det hele hadde lest HVA de ME syke skrev om og ikke bare så at de reagerte.
Jeg lurer på hvorfor det bare var ME foreningen og dermed de ME syke som fikk svar og ikke noen av legene. Kan det være slik at det er vanskelig å kritisere legers ekspertise, men lettere å gi seg på de syke når man selv har gått inn i en situasjon, der det viser seg at man ikke har satt seg nok inn i det som man skriver om?

Det skrevs en ledere til i Tidskriftet. Den har navnet "Meningsvokterne". Den her lederen gir en bilde av de ME syke som ikke er særlig pen. Les selv: " Meningsvokterne

"Det mest særegne i diskusjonen om mulige årsaker til og behandling av kronisk utmattelsessyndrom er de voldsomme emosjonene og den polariserte debatten - samt et inntrykk av at noen pasientorganisasjoner er villige til å gå langt for å fremheve forskningsresultater som går i én bestemt retning og undertrykke andre. «ME-kampen har preg av religionskrig. En del av debatten minner mer om kamp enn om meningsutveksling,» uttalte Bjarte Stubhaug til Finansavisen i desember 2011 (5). Stubhaug er psykiater med doktorgrad på feltet. En annen psykiater, professor Simon Wessely ved King´s College i London, får såpass eksplisitte trusler at posten hans rutinemessig gjennomlyses. Ifølge BMJ er han ikke alene (6)."

Den her lederen gir et bilde av ME miljøet som jeg ikke kjenner meg igjen i. Naturligtvis finns her grupperinger og og forskjellige meninger som iblant kan uttrykkes veldig sterkt. Samtidligt vil jeg spørre: Hvilken arbeidsplass er uten konflikter fra tid til annen? Er det noen som forventer seg at det ikke skulle være følelsesuttrykk og debatter i en pasientgruppe som ikke har fått noen særlig hjelp i helsevesenet? Hva er det for mennesker som velger å prøve å stigmatisere en pasientgruppe?

 Ser de ikke at de stigmatiserer seg selv i det lange løpet?

Hvilke  er det som har hatt så stor tro på sine teorier om ME, at de ikke har engasjert seg i ME forskningen på internasjonal nivå??? Hvordan føles det når bloggere syner dem i sømmene?

Jeg er like lite interessert i å bli assosiert med de som angivelig har sendt trusler til en engelsk psykiater, som jeg tror nordmennene er i å bli assosiert med Breivik.

For noen dager siden fikk jeg tips om dr. O Brubakk sitt innlegg, To underlige lederartikler  i Tidskriftet. Han har lest de to lederne i Tidskriftet og reagert så sterkt at han har tatt sig tid til å sette ord på det her slik at vi alle kan kan lese det.

Han skriver blant annet:

"Stine Bjerkestrand (1) forstår ikke hvorfor Larun & Malteruds artikkel ikke fikk samme oppmerksomhet i mediene som Fluge og medarbeideres studie (5). Hun beskriver den som en liten klinisk studie der det antydes at sykdommen er autoimmun og hevder at det er tonet ned at studien er i en tidlig fase og at vi vet lite om langtidsvirkninger og bivirkninger. Hun harselerer over at en forfatter har fulgt forskerne tett og at bloggere har omtalt studien samtidig som den ble publisert. Verst av alt er at Fluge og medarbeidere har fått 2 millioner kroner til videre forskning.

I en ny leder beroliger Charlotte Haug (2) med at Tidsskriftet ikke har tatt parti i «ME-striden». Lederen starter med en fiasko, nemlig at viruset XMRV ble antatt å være årsak til utmattelsessyndrom, men viste seg å være et sannsynlig laboratorieskapt artefakt - i tillegg til at det er påvist uredelighet og juks i artikkelen. Hva har dette med denne saken å gjøre? Er det for å antyde at forskerne bak rituximabstudien kan ha tatt feil, eventuelt jukset? Hun mener det trengs mer og bredere forskning, fortrinnsvis utført av en uavhengig gruppe. Uavhengig av hva? Av Haukeland universitetssykehus, som har finansiert studien?"

Ordvalget i de to lederne signalerer en mistenkeliggjøring av både fagpersoner og ME syke. Hva de to skribenterne har hatt for avsikt med de her lederne kan man ha store fantasier  om, og egentlig bryr jeg meg ikke om det. Det som jeg reagerer på er signaleffekten av det som har blitt skrevet i de to lederne plus motsvaret til ME foreningen.

Jeg reagerer også på at bloggerne blir redusert til ikke reflekterende meningsvoktere som bare viser frem sitt syn på ME forskningen.
Sannheten er at flere av bloggerne har en høyere akademisk utdannelse, med utdannelse i vitenskaplig teori og metode. Vi har støtte fra andre akademikere som støtter oss, i kommentarrekken. Selv om flere skriver anonymt så gir det en god inspirasjon.
Når vi ser på motsvaren fra blant annet professor, leger, og andre, da ser jeg ikke noen forskjell mellom hvordan de tenker og hvordan for eksempel Maria Gjerpe, Cathrine Eide Westerby, og jeg selv tenker om det her.

Du kan lese her om hvem som skrivet motsvar i Tidskriftet: Maktskiftet møter motstand

På bloggen ME-nyheter , kan du lese mere om hvordan forskjellige personer tenker om lederne i tidskriftet.

Dr Fluge og dr. Mella skriver i Tidskriftet:

"Flere hundre mottatte sykehistorier fra pasienter som ønsker å delta i kliniske studier viser at dagens etablerte behandling etterlater en stor gruppe mennesker med elendig livskvalitet og små håp om bedring. Kanskje Tidsskriftet burde uttrykke glede over et nytt behandlingskonsept som kan gi innsikt i sykdomsmekanismene og håp til dem som over år lever med patologisk utmattelse, smerter og kognitive symptomer, og der de hardest rammede er i en nærmest vegetativ tilværelse?"

Jeg synes ærlig talt at redaksjonen på Tidskriftet burde be om unnskylning til de ME syke og alle de fagfolk som er navngitt i de to lederne!

Jeg byter også ut ordet meningsvokterne til et mye mer passende ord, og det ordet er:

VITENSKAPSVOKTERNE!

Jeg kan skjønne at de som ikke har god kontroll over sin vitenskaplige metodikk, blir slitne av å bli gransket av ME pasienter som velutdannet, intelligente og interessert i vitenskaplig metode og internasjonal forskning.
Jeg kan skjønne om det er fristende å "sparke nedover", men jeg aksepterer det ikke!

Det rammer levende mennesker, levende unger og deres familier! Frem med empatien folkens!

Kindness as a road to success

Jeg har akkurat lest ut boken "Medmennesker" av Stefan Einhorn, en mye klok mann.
Jeg fann den her TED foredraget på Youtube.

"Hvis det ikke er min oppgave å være medmenneske - hvem sin oppgave er det da?" (Stedan Einhorn)

Einhorn er akkurat som meg inne på at vi lever i et sammenheng med hele verden. Det er viktig å være medmenneske både for oss selv og omgivelsen. Det er til og med helsefremmende å vise varme og omtanke for noen annen. Det er en atferd som sprer seg, hvis noen begynner. Vi har et ansvar sammen med både skyldigheter og rettigheter. Boken tar opp et mye viktig tema, på en lettbegriplig måte. Jeg tenker at dere som følger min blogg ikke er forbauset at en slik tekst tiltaler meg. Jeg vil gå så langt til å si at det her temaet er meningen med våre liv, men ikke alle innser det.

Realitetene kring sorg og krise.

Jeg leste et interessant innlegg hos bloggeren SerendipityCat om sorg og sykemelding. Det her innlegget var også på vgnett sin forside igår og idag, dermed har det kommet noen gode kommentarer. Innlegget handler om en artikkel i Aftenposten igår som handlet om sykemeldinger for de som er i sorg etter Utøya massakeren og de som har barn og ungdomer som overlevde Utøya katastrofen. De har juridiskt sett ikke rett på sykemelding selv om de har store vansker med å møte hverdagen. Sorg er en del av livet og ses ikke som e sykdom. Når fastlegene møter en pasient som vurderes ikke å være arbeidsfør på grunn av sorg må de derfor jukse og å skrive en annen diagnose. Da følger de ikke retningslinjene fra Helsedirektoratet og NAV.
"- Beskjeden fra Nav til sønderknuste pårørende er at jobben skal de mestre så lenge de ikke er syke. Dette er riktig i henhold til norsk regelverk, men virkeligheten er ikke slik, påpeker Laudal."
Det her leder til i det i realiteten kommer å diagnostiseres mere med psykiatriske diagnoser, noe som dessverre kan bli et problem hvis noen for eksempel tenker å skaffe seg en helseforsikring. Da kan det være problem med en psykiatrisk diagnose. Det diskuteres internasjonalt om sorg skal bli en egen diagnose, forteller Laudal i artikkelen.


Jeg har noen refleksjoner kring sorg, krise og sykemelding. For det første tenker jeg at foreldrer til overlevere fra Utøya ikke er i sorg, men trolig i krise.Sorgen kan ramme så forskjellig og det finns mange forskjelllige typer av reaksjoner og måter å reagere. Den her sorgen etter ungdomene som døde på Utøya har en ekstra besk krydde da vi vet at de levde i skrekk de siste minuttene i sitt liv. Det må gjøre noe med de sørgende. Sorg kan være så mye, men når det lades med et slikt traume får man tenke seg at det blir ekstra vondt for de etterlatte. Når sorgen er ekstra tung med sterke følelser da sliter man også fysisk.
Hvis man i den akutte sorgen skulle gjennomgå en neuro-psykologisk utredning, så skulle man trolig finne svekkede resultater på konsentrasjon og oppmerksomhet, særlig om testet går over tid. Bilkjørning og arbeide som krever konsentrasjon blir problematisk. Jeg hadde en føre dette klasskamerat som dog i en arbeidsplass ulykke når han hadde en stor akutt sorg. Jeg skulle ikke vilje ha en kirurg som strider med en akutt sorg og konsentrasjonsvansker.


Det er naturligtvis forskjell mellom hva typer arbeider man har. En skogsarbeider får mye tid å tenke og å kjenne. En snekker kanskje kan banke av seg sin fortvilelse på jobb.

En sykepleier blir en belastning på sin arbeide hvis han eller hun gråter på jobb, like så andre som har med folk å gjøre. Da er man en belastning for både pasienter, arbeidsgiver og eventuelle kunder. Hvis lovgivninger ikke er forenlig med den praktiske virkeligheten, da står legen fremdeles med det medisinske ansvaret for pasienten, og for tredje mann. Tenk en busssjauffør og togfører som er i en akutt sorg og har alvorlige oppmerksomhets og konsentrasjonsproblemer. Konsekvensene kan i værste fall bli alvorlige. Legerne står i en virkelighet som vi andre må ta på alvor.
Når det handler om psykiske reaksjoner og psykiske lidelser trenger vi nok en oppdatering om hva det er. Hvis folk er på arbeide for tidlig og dermed legger lokket på og kapsler inn sorgen, da er risikoen på sikt at det leder til en faktisk depresjon og da kan det være tyngre problem som kommer i dagen. Derfor er det bedre å ta tak i problemet så tidlig som mulig.
Når en person som er mitt oppe i en akutt sorg, og ikke minst under slike traumatiske omstendigheter, kommer opp i en enda mere belastende situasjon når de er svekket, da risikerer vi at traumaet blir større enn hva det hadde behøvt å bli. Det kan på sikt bli dyrere for samfunnet. Så selv om det er normalt med en sorg, så spiller det en stor rolle hvordan vi lever gjennom den og hvilken støtte vi får når livet stilles på spissen.


Det er viktig å ta i en krise så raskt som mulig. Da hinner ting ikke sette seg fast, som ellers kan bli risikoen. Det gjelder ikke alle men noen. Hvem denne noen er ikke lett å vite på forhånd. Hvis man kapsler inn sorgen risikerer man å bli deprimert senere. Hvordan man bearbeider sin sorg er veldig individuelt og det finns ikke bare en veg. Hvordan en sorg slår, avhenger også om man har tunge erfaringer fra før. Da blir det en overdeterminert krise, som slår hardere, fordi det ene legges til det andre. Hvis man ikke får rett støtte, kan det her også lede til en depresjon. Man kan tale om en frusen sorg, hvis man prøver å fortsette livet for raskt og å legger lokket på.
Nå er det mange som lever i stress idag, og er man sliten allerede før er det lett å bli syk på andre måter, for eksempel deprimert, eller en hjerte infarkt.
Det er normalt å reagere på livet, sen avhenger det mye på omstendighetene hvordan fortsettelsen blir.
Jo større trauma, desto større belastning på kroppen. Livsstilen, for eksempel maten er viktigere enn man tror. Det er lett å spise feil når vi sliter og det belaster kroppen enda mere. Ved sterk sorg påvirkes hele allmenntilstanden i kroppen, og vi blir ekstra sårbare.
Nå skal vi være glade for at gjærningsmannen er tatt, ellers hadde belastningen vært større. Jeg tenker på en Skåne familie som fikk vente i 15 år før murderen til deres 10-årige datter ble tatt.
Legen sitter i en situasjon der han eller hun virkelig må ta seg tid å lytte på sin pasient. Jeg tenker at arbeidsgiveren er veldig viktig også både for å tilrettelegge hvis det er mulig eller å si at her trengs det nok en sykemelding.
Det er viktig å få hjelp tidlig hvis man trenger det, og det er det mest samfunnsøkonomiske på sikt.


Det blir mye mere vanskelig å behandle når ting får holde på for lenge. Da kan man glemme quick fix løsninger. For en del år siden arbeidet jeg vegg i vegg med en psykolog som var spesialist i kognitiv atferdsterapi. Hun akkurat som jeg hadde både langtids og korttidsbehandlinger. Hun underviste også på universitetsnivå, med andre ord kjent for å være veldig flink. Ikke heller kognitiv terapi er en quick fix når det handler om sammensatte problemer.
Det her er noe legerne vet, og de tar både et medisinsk ansvar og et samfunnsansvar når de ser etter hele bildet.
Det er helt naturlig at de reagerer på regelverket! Skulle bare mangle!
I 90-årene arbeidet jeg et par år på psykiatrisk poliklinikk i Skarabogs læn i Sverige. For å spare penger hadde man gjort en stor omorganisering med å plukke opp psykologer og psykiatriske sykepleiere, i første linien, til psykiatrien, samtidlig som man plaserte ut all psykiatrisk personal i små kommunene. Det ble besluttet at primærlegene skulle ta seg av krisepasientene, samtidlig som de ble av med psykolog og psykiatrisk sykepleier. Krisepasientene kom i klemme, da primærleger har mange pasienter som trenger deres hjelp. I psykiatrien skulle vi behandle pasienter med psykiatriske lidelser, og de skulle få en rask time. Vi hadde mange etiske diskusjoner om de krisepasienter som muligens kom å trenge mere hjelp hos oss. Hadde vi virkelig moralisk rett til å nekte pasientene time selv om politikkene hadde besluttet noe annet?Skulle man vente med å gi dem time til de ble mye dårligere, og dermed vanskeligere å behandle?
Man visste internasjonalt at jo tidligere en pasient fikk hjelp, desto raskere kunne de være på beinen igjen.

(Det var i en periode når man også startet kriseteam som behandlet ungdomer i hjemmet, sammen med familjen. På den måten skulle man få ned antallet nyinsjuknede psykosepasienter. Alle krisepasienter ble ikke psykotiske, men noen som var i risiko situasjonen kunne komme i balanse igjen. Hva gjelder medisinering fikk de først muligens endast insomningstabletter. Sømnen er viktig for å komme i balanse igjen.)
Man visste allerede i 90-årene, og sikkert før det, at det lønner seg økonomisk å hjelpe en person så raskt som mulig.
Når det gjelder overleverne fra Utøya ser det ut til at de får god hjelp. Det finns mye kunnskaper om det i Norge i hvert fall. Vi får se hvordan det blir på lengre sikt hva som skjer.
Når det er sagt så er det høy tid å gjøre opp med det stigma som finns rundt psykiatriske diagnoser. Det er som om en psykisk diagnose er sammenkopplet med blant annet inbilning, andre mindre hyggelige fordommer. Den som er rammet psykiskt er også plaget fysisk på mange måter. I alle de år jeg arbeidet i psykiatrien møtte jeg mange kloke og vise mennesker, selv om de var sårbare på andre måter. Det er mye som vi må gjøre opp med.

Det er ikke lenge siden folket sto sammen mot vold og før kjærlighet. Nå etterpå får vi se om den kjærlighetsytringen har en tyngde, eller om det bare er tomme ord! Får de pårørende den kjærlighet og støtte som de trenger? Hva er det for samfunn vi vil ha?

Jeg går og legger meg!

Det er mye uro i verden nå. Det er ikke lenge siden vi følte på terror i Norge. Nå er det en stor økonomisk uro i verden. Det er lett gjort å reagere med en indre stress på alt det her, ikke minst når en ikke er frisk.

Sigbjørn Johnsen forteller i VG:
"- Mitt hovedbudskap er at så lenge vi klarer å innrette oss i norsk økonomi, har vi gode muligheter til å klare oss gjennom en eventuell ny krise. Men det vil stille krav til oss alle; til finanspolitikken og arbeidet med statsbudsjettet for 2012. Lønnsoppgjøret som kommer til våren kommer til å bli krevende, sier Johnsen.

- Det er klart at om dette utvikler seg til noe mer enn det det er i dag, vil det bli krevende for alle i Norge. Det er viktig å understreke det."

Det var lettere den tiden man var frisk. Med stahet og vilje kunne man klare alt! Kanskje ikke riktig, men når man var yngre såg man mange muligheter, i kombinasjon med stahet. Når kroppen ikke er sterk lengre, da opplever jeg at man overlevelsesmessig er i en mye vanskeligere situasjon. Hvis man av ren vilje overkjører kroppen, da går det ikke mange dagerne til man ikke en gang orker å dusje eller å ordne seg noen mat! Man er veldig avhengig av andres godvilje og økonimiske bidrag. Selv om jeg ikke er arbeidsfør har jeg fremdeles studielån og annet å betale. Jeg er takknæmlig for å bo i et samfunn der jeg har råd til å gå til legen og kan kjøpe medisiner billig. Det rekker å snakke med mine tyrkiske venner i Tyrkia for å vite at det ikke er en selvfølge. Hadde jeg vært fødd i Tyrkia og bott der, da hadde jeg vært en belastning for min familie og slektinger. Jeg vil ikke være en belastning. Jeg vil klare meg selv så langt det går. Det handler om verdighet!
Sykdom er en del av livet og det er ikke alt vi velger. Alle i Norge er nå påminnt om at vi ikke har kontroll over alt. Livet slår til når vi minst aner det. Slik har det vært for meg og slik er det for andre. Vi trenger å ha kunnskaper, tid og rom for å ta vare på vår tilfriskningskompetanse. Vi er både individer, grupp og samfunn. Vi klarer ikke oss selv gjennom hele livet. Det kan komme dager for oss alle da vi er avhengig av hjelp, samtidlig som vi trenger å lære oss hva som bidrar til bedre livskvalitet og eller tilfriskning for akkurat meg og deg og deg. For å løse et problem må vi definiere det, og derfor er diagnosen viktig.
Det er mange tanker som kommer og går i de her dagerne. Det har vært en stor omstilling for meg fra å være veldig selvstendig, til å være avhengig av samfunnets godvilje. Er det noe som jeg har lært meg av den seneste tiden, da er det at jeg skal fortsette å blogge, og å reflektere kring livet. Jeg har ikke tenkt å gå å legge meg, hehe!
Men jeg må økonomiser mine krefter, og å ta pauser fra mine funderinger. Jeg er mitt oppe i en periode der jeg prøver ut en smertestillende medisin, som hjelper meg. Det liker jeg. Det er godt med en bedre livskvalitet. De helvetessmertene jeg hadde stort sett hele tiden begrenset hele mitt liv. Jeg ser nå at jeg har vært veldig smertetålig, og er glad for at endelig finne en smertestillende som virker. Håper det fortsetter å fungere. Problemet er ikke borte, men det føles mye friere.
Humor er veldig viktig avkoppling fra hverdagen. Det gir avslapping og man får morsomme tanker, som en hvile fra den tyngre delen av livet. Jeg ser også på feelgood filmer, og leser feelgood bøker. Det er også godt å lese om ting der temaet er kjærlighet. Kroppen gir svaret med en gang! Hva som virker det føler man selv!

Johan Glans er veldig morsom. Lattern kommer fra langt ned i magen når jeg ser ham på youtube!
Jeg tror jeg går å legger meg likevel og ser en god film en stund, med en god kopp te. Eller kanskje jeg går ut til hagen og legger meg i Baden Baden stolen, med et feelgood bla. Kanskje det er bedre å se på blomster og å lytte på fuglene. Ja det som får oss til å puste med magen, og å senke skuldrene, gjør at vi lader batteriene og kanskje klarer å gjøre mer tilsammens med våre nære og kjære. Kanskje litt energi til å skrive et litet blogginnlegg når inspirasjonen er der.
Ønsker dere en god dag hva det nå er for akkurat deg! :)

Et samfunn i ubalanse og resurssterke damer som reddende engler.

Jeg leste igår en tankevekkende blogg, her . Det var bloggeren SerendipityCat som fortalte om hvordan det er å leve i Norge med en alvorlig ME. Hennes leger var i vinter urolige for Cathrine, som hun heter, fordi hun var så syk at hun var for dårlig for å legges inn! De sendte også en henvisning til Oslo kommune der de forklarte at det var viktig at Cathrine fikk en venflone i armen og intravenøst saltvann. Kommunedelskontoret gav henne avslag. Hun har overklaget flere ganger, men fortsatt fått avslag. Vi har fått følge hennes historie på hennes blogg, og en journalist tok kontakt med Cathrine og intervjuet henne. Denne intervju sendtes på nrk 1 østlandssendningen 8/6, og Cathrine har linket den inn her. En bydelspolitiker Ivar Johansson tok opp Cathrines fall på sin blogg her .
Igår skrev Cathrine en fortsettelse på hva hun går gjennom: Glem det, gjør det sjøl!
"Du har sikkert sagt det til noen du også, når du ikke får den hjelpen du trenger – Glem det, gjør det sjøl!

Og det er det jeg har gjort nå. Etter å ha argumentert, klaget, mailet, telefonert og irritert meg ihjel over at Oslo Kommune, Bydel St. Hanshaugen, Forvaltningsenheten ikke ville innvilge meg hjemmesykepleie som kunne sette intravenøst saltvann på grunn av sykdom, kom jeg i går til den konklusjonen at jeg orket ikke mer."
Når nå Cathrine etter en lang kamp ikke orker å kjempe med bydelskontoret lengre, da velger hun å kjøpe tjenester på en privat firma. Det som hjemmesykepleieren lett skulle kunne ordne, det får Cathrine ordne på egen hånd. Videre skriver hun:
"Per i dag overstiger de utgiftene vi har til min behandling det jeg får utbetalt fra NAV i trygd (arbeidsavklaringspenger). I tillegg til at jeg som sjuk sitter med bare 38% av tidligere lønn, skal jeg/vi altså være nødt til å betale behandling og oppfølging selv – det offentlige har ikke noe å tilby! Det er jo rett og slett ikke riktig, og jeg håper dere skjønner hvorfor vi ME-pasienter “maser sånn” om det ene og det andre."
Jeg skjønner godt at alvorlig syke mennesker står på seg. Det handler om livsvilje og en ønsken om å få tilbaks sine liv. Det er mye penger som legges på egen behandling og Cathrine er langt fra ensom i sin situasjon. Forskjellen er at Cathrine er en verbal dame med mot. Hun tørr å stå frem som det menneske hun er. Hun er god som gull! Når hun viser hvordan sannheten er, da når hun frem til våre hjerter. Det er det som må til for å komme forbi fordommer om ME.
Jeg tørr å si at Cathrine akkurat som meg satset på en akademisk utdannelse, og minst av alt ønsket å være hjemmeværende kone og økonomisk avhengig av sin mann! Det var en situasjon som var avskrekkende fordi det var godt å være selvstendig!
Det er mange som legger store summer penger på behandling før ME. Det er familjer der flere i familien er rammet og som får hjelp av blant annet Lillestrøm Helseklinikk og den Belgiske Professor de Meirleir.
Når vi ikke får den hjelpen i det tradisjonelle helsevesendet, da får man ordne det på en annen måte.
Den som ikke har råd får stå utenfor. Det er slik det er. Jeg lurer på om folk flest vet om at hvis man får "feil diagnose" så er det her realiteten. Jeg tror ikke det.
Når jeg var i arbeide var jeg vitne til den her virkeligheten. Den som har penger har større muligheter og å kjøpe seg hjelp på egen hånd. Den som er fattig og syk får klare seg på egen hånd! Det var vondt å se. Derfor er det bra at det finns "Cathriner" som står frem som levende eksempler, og at det kommer kommentarer som også viser på den her virkeligheten. Her

I jobb har jeg sett mange eksempler på at det er slik. Jeg tenker at flere skulle behøve og å interessere seg mer for hvordan samfunnet ser ut, i stedet for å gå på den propaganda som finns om at det skal lønne seg å arbeide. De syke får høre at de er en belastning for samfunnet, som om vi ikke visste det. Man mener at det er bedre for folk å være i arbeide, noe jeg er enig i. Men når man er syk da trenger man ro, og det kan for mange være vanskelig å få som helse og trygdepolitikken fungerer idag. Når jeg var i arbeide da møtte jeg personer som hadde egen firma eller vært i sjefsposisjoner og som ikke hadde trodd på sine arbeidskamerater når de sykemeldte seg. De hadde tenkt at de bare tok seg noen dager fri. Samme personer kjørte rovdrift på kroppen sin og kollapset etter hvert i noen alvorlig sykdom, som for eksempel hjerteinfarkt. Utbrenthet i kombinasjon med hjerteinfarkt er en alvorlig vekker, tro meg. I bakkspeilet såg de at de hadde hatt feil når de ikke hadde lyttet på kroppen sin og at arbeidskameratene kanksje ikke hadde hatt så feil. Når vi snakket om politikkenes og andres debatter på tv om å få folk tilbaks til jobb så raskt som mulig, var deres kommentar at det her bare kommer å produsere flere uføretrygdede.
Når man nå leser om hvordan folk blir traumatiserte i helse og trygde systemet og på grunn av det blir dårligere, da er jeg dessverre ikke forbauset.
Når jeg selv har vært langtidssyk, har jeg fått god inspirasjon av 2 svenske damer som selv har gått i veggen for en del år siden, og etter det har informert allmennheten om ny forskning. De 2 er legen Christina Doctare, og immunologen Sanna Ehdin. Det er de resurssterke som hjelper opp oss andre!
Når Christina Doctare for over 10 år siden gav ut boken "Hjernestress - kan det ramme meg?, da ble det mange store diskusjoner i radio og tv. Alle visste hva et utmattningssyndrom er og hvor alvorlige skader det kan gi kroppen. Dessverre kom de her kunnskapene ikke over grensen til Norge, ikke tilstrekklig i hvert fall. Den ble oversatt til norsk, og jeg anbefalte den til mange, både pasienter,personalet på psykiatriske poliklinikken og primærleger jeg samarbeidet med. Hadde flere hatt kunnskap om det her, tror jeg at ikke like mange skulle søkt seg til Lightning Process for å etterpå tryne skikkelig.
Jeg er ikke i tvil om at det er takk være Christina Doctare og Sanna Ehdin at jeg holdt meg unna LP. Det som jeg hadde lært meg av dem, stemte ikke overens med Lightning process.

Hvordan ønsker du å gjøre dagen din?

For et par år siden hadde jeg en innsender i lokalavisa HA.
Jeg synes at det som jeg skrev da er like aktuelt nå.

"Det kan føles overveldende med alle negative nyheter om miljøkrise, økonomikrise og krigen mellom Israel og Gaza. Det skjer så mye og så fort, så det blir vanskelig for mange å fordøye hva som skjer. Det skaper indre stress og jeg har hørt de som har sagt at det fremkaller hjelpeløshet. Hjernen kan heller ikke skille mellom indre og ytre trussel, noe som medfører at alle disse oppstressende og forferdelige nyheter påvirker oss rent fysisk.

Derfor innebærer det at vi trenger å gjøre egne valg om hvordan vi skal ta styring over den situasjonen som vi lever i i dag. De valg vi tar må være en konsekvens av hvordan vi har det med oss selv. Noen trenger kanskje å begrense hvor mye de følger med på nyhetene. Det er også viktig for helsen å ta vare på det som er godt i livet. Vi velger selv hva vi skal fylle våre hjerter med.

Det kan også være godt å forenkle våre liv. Før kunne folk spontant besøke hverandre uten at det var planlagt på forhånd. Hvor ofte skjer det i dag? Da fikk verten by på det som fantes hjemme. Man tok det mer som det kom. I dag planlegges det mer for å by hjem hverandre, og det krever mer energi.

Det har blitt billigere og handle ting til seg selv og hjemmet de siste årene. Samtidig har arbeidstakten blitt kjappere og stressfaktoren på arbeidsplassen høyere. Nå rekker det ikke lengre med at en bedrift går med overskudd, men det skal dessuten være beregnet overskudd om et foretak skal sies å være lønnsomt. Når man ikke opp til sine ønskelisters nivå, settes det inn sparetiltak i bedriften og hvem får betale for det?

Vi må stanse opp og se sammenhengen, med hvordan vi lever og den pris vi betaler og de investeringer vi gjør i våre liv. Det er ikke alltid så lett, men for hvert steg vi tar i konstruktiv retning får vi det bedre med oss selv.

Det du selv gjør ut er hva du får tilbake allerede når du gir. Når du selv gir noen en gave gir du deg selv et håp om et bedre liv. Når du dessuten får et varmt smil av noen annen av glede over å bety noe, så er dagen din god.

Når vi stresser med våre liv blir vi kaldere, og det er den stemning vi sprer omkring oss. For å spre varme trenger vi å ta livet litt mer med ro. I juni i forrige år var jeg en dag i Oslo. Det sitter flere rusmisbruker langs Oslos gater. Jeg valgte å gi en av misbrukerne en liten penge. Jeg satte meg på huk, og sa «ha en god dag», mens jeg la en 50-lapp i hans papirkrus. Fra å ha sett ned i asfalten, så han opp og sa «Tusen takk» flere ganger. Da fikk jeg øyekontakt! Oslo ble litt varmere da. Gjennom vårt eget skapende av vår dag, fargesetter vi hvordan vårt liv ser ut. Vi får selv en fysisk reaksjon gjennom å fremkalle glede i noen annen. Prøv selv så får du se!

Anna-Lena Grønland

(28.01.2009 kl. 05:16)