Jording som en mulighet for å finne tilbaks til sin indre balanse.

Jeg har diskutert mye på Twitter en tid, og for noen dager siden kjente det var tid for å flytte fokus fra hodet, og ned til resten av kroppen også.
Det kaller jeg for en form av jording. Jeg brukte flere metoder for det. Først gikk jeg ut i hagen og gjorde ingenting. Men det er vel ikke helt sant. Det var egentlig andre ting som jeg fokuserte på og det var egentlig mye, men pusten kom lengre ned i magen. Jeg har hørte fugler som sang, barn som lekte. Jeg så omkring meg på alt det grønne som har kommet frem den seneste tiden, nye blomster som titter frem, barn som leker, blå himmel, boligområdet jeg bor i. Jeg satte meg på en trapp, men en kopp te. Når teet tok slutt, da bare satt jeg der og bare var. Og der var jeg til jeg begynte fryse. Da var det tid for litt husarbeid i kjøkkenet. Jeg satte på litt musikk, og danset litt, mens jeg ryddet opp. Ja, det går veldig bra. Dansen vekker opp glede, og livsglede. I livsgleden kommer en følelse av sjelsstyrke, selv om jeg ikke er frisk.
I den frie dansen gir man sitt indre å komme til uttrykk. Den musikk man danser til kan variere til dagsformen. Det finns stunder for Sarah Brightman, og det finns stunder for hardrock. Intuitivt søker man seg til det som, ens indre ønsker å gi til utrykk. Den frie dansen kan med andre ord hjelpe oss å være mere oss selv. Hvis vi tørr.
I går kjørte jeg til et hagesenter for å kjøpe blomster til hagen. Blomster for meg betyr liv og skjønnhet. De setter i gang gode assosiasjoner, tanker, følelser, og det er en mulig hjelp å hvile fra andre sider av liver.
Å arbeide med vekster og jord, vekker til liv en roligere livspuls, der alt får ha sin gang og til sin tid.
Når vi opplever at ting står på stedet hvil, kanskje det ikke er sant. Hvis vi hemmer oss selv fra å utvikles kan det bli "stagnert" energi, men om kan tillate oss å være den vi er her og nå kan utviklingen gå sin gang.
Jeg tenker at kampen, prestasjonen, i en del fall kan lede til stagnasjon, og at vi ikke kommer videre med oss selv innerst inne. Det innebærer da at vårt prestasjonssamfunn kan hemme oss selv og vår indre utvikling.
I vegetative termer trenger vi ha en god gjennomstrømning i kroppen for å ha en god helse. Når vi snakker om pust, blodomløp og så videre er det lett å se at vi har det bedre.
Men hva gjør det med oss hvis vi har kjørt fast og våre tanker og følelser holder oss igjen? Det er interessant å følge blogger der folk arbeider med å forenkle livene sine, og gjør seg av med ting som de ikke lengre trenger. Det som jeg ofte leser er at mange føler seg mere avslappet og friere når de har gjort seg fri fra ting de ikke lengre trenger. Når de gjør seg fri fra det gamle/gamle ting de ikke trenger lengre, svarer kroppen/hele mennesket med en ny modus.
Da er det lett å få et bilde at psyke/soma/relasjoner/fysisk miljø henger sammen, og hvis man ønsker å påvirke sitt liv i en ønsket retning er det nødvendig med en bevisstgjøring på alle disse nivåer/områder.
I det fine været tar vi av oss strømper og skor og føler på gressplenen, sanden, asfalten, vannet, og får på den måten kontakten med jorden, som vi er en del av. Kontakten med naturen kan gi oss mye, ikke minst kan vi oppleve en stunds ro. Men da må vi gi oss tid, plass, og rom for at det som skal skje.

Mestringsstrategier ved kronisk sykdom

Å bli kronisk syk og ufør er ikke en lett situasjon, enten en sliter med psykiske og/eller fysiske plager. Det er en livskrise og det er en forandring i livet på alle plan. (Min personlige erfaring må tilegges.)
Når jeg ble sykemeldt tenkte jeg mye på at det kunne være en fordel å ha et program å følge, der man lærte seg å fokusere på hva som styrker det friske. Det spiller ingen rolle om man sliter psykiskt eller fysiskt, man har likevel nytte av å styrke kroppen på flere plan, både psykiskt eller fysiskt. Samtidlig må man tilpasse livet sitt etter den diagnose og den behandling som trenges.

Jeg har skrevet ner noen punkter:

- Hold håpets lys tent!

- Leve parasympatiskt, alltså gjøre ting som får en å føle ro, og der tankene flyter som et løv på vannet. Det meditative tilstanden. Da har vi en bedre gjennomstrømning i kroppen. Kroppen får lettere å reparere seg, og vi føler lettere harmoni. Vi får en friere pust, mag-tarmkanalen arbeider bedre, tanker og følelser er i bevegelse, og så videre.

- Fysisk aktivitet og stretching. Å strekke på kroppen aktiverer kroppens elektriske system.

- Kroppskontakt. Hvis man har en kroppskontakt med sine dyr og de nære og kjære, aktiveres velvære hormoner i kroppen og det er lettere å slappe av og føle glede. (Det forutsetter at det er en berøring som føles god for den enkelte.)

- Aktivitetsavpassning og energiøkonomisering. (Hvis man ikke klarer gradert trening) Noen av oss må tenke på helandehvile, noe som jeg selv har hatt glede av. Ikke alle tåler gradert trening, som er en flott metode for mange. Hva som passer den enkelte kan man snakke med legen sin, eller psykologen. I Sverige skiller man mellom ME og utmattningssyndrom og det er meget viktig av den grunn at de forskjellige gruppene trenger forskjellige behandlinger.

- Mat og drykk. Forskning har begynt å finne ut at raffinert, industriell mat gir oss betennelser i kroppen, ikke minst i tarmene. Lavgradig inflammasjonsprosess gir oss mye av de sykdommer, psykiske og fysiske, som vi sliter med idag, i følge Charlotte Erlanson-Albertsson, professor i Lund, Sverige. Hun er også skeptisk til de smakstilsatser som er vanlig i vår mat. Det finns mat som styrker vår helse, som motvirker betennelser. Mat påvirker også vårt psyke. Det kjenner man ikke minst når en har lavt blodsukker. Huff! Mat aktiverer søppelgener i følge immunolog Sanna Ehdin, som har skrevet mye om hvordan mat påvirker vår helse.

- Biodophilus styrker immuneforsvaret i magen. Vi trenger de gode tarmbakteriene. Det ligger nære til hands å tenke på å ta biodophlus når en går på antibiotika, har inflammasjonstilstand i kroppen og liknende. Men hvor mange har tenkt på å anbefale overleverne fra Utøya å ta biodophilus for å styrke kroppens immunforsvar. Traumer er en stor belastning på kroppen og svekker allmenntilstandet. Når jeg ser tilbaks 24 år i tid, når jeg var med om en sjokkopplevelse. Var vitne til en barnekidnapping. Hun var 10 år og ble brutalt myrdet. Vi fikk vente i 15 år før murderen ble tatt. 5 måneder etter han murdet jenta, myrdet han en voksen kvinne. Vi var mange som var redde, ikke minst jeg. Deretter hadde jeg en periode med diarre. Jeg er nå helt sikker på at jeg burde spist bio-dophilus. Vi må ikke undervurdere de somatiske konsekvensene av psykiske traumer.

- Gode relasjoner. Det her er ikke alltid så lett når en er syk og svekket. Men det er viktig å føle på hvordan våre relasjoner påvirker vår helse. Hva styrker og hva svekker? Vi har også behov av å føle at vi betyr noe for andre, samtidlig som vi har nære og kjære som er viktige for oss. Viktig å også se på hvordan vi selv er i våre relasjoner. Hvordan kan vi bidra? Det her gjør vondt nær man er veldig syk, når en føler en ikke kan bidra med det vi ønsker å gi. Men kanskje man kan bidra med litt likevel?

- Akseptanse og sorgeprosess. Det kan være et stort indre arbeide å akseptere det å ikke være den man ønsker. Når livet begrenses på grunn av sykdom. Man går gjennom en sorgeprosess, og den må man gjennom for å kunne nyorientere seg i den livssituasjon man er inne i. Vi reagerer på livet og det er slik det er. På vegen finner vi forhåpentlig andre deler av livet som gir oss glede. Et viktigt
nøkkelord her er trøst.

- Lytt på kroppen og den indre GPS! Det blir vanskelig når man bare fokuserer på det positive, eller bare på det negative. Hva gir energi og hva svekker? Jeg har hatt stor nytte av å lytte på kroppen, ikke minst når det handler om kosthold. For eksempel oppdaget jeg hvilke kroppsignaler jeg kunne ta det med ro og når det var tid til å bremse. Det har også vært en hjelp til å se over hvilke relasjoner som gir meg kraft og hvilke som svekker. Skulle kunne skrive mye om det her.

- Konstruktive mål. Det er mye bedre å tenke konstruktivt enn "positivt". For å arbeide mot konstruktive mål må man prøve å se det hele bildet og ut ifra det finne gode løsninger. For å løse et problem, må man begynne med å definiere hva som er problemet, for å siden se hvilke løsningsalternativer man har. Deretter velger man hvordan man skal gå videre.

- Positive hobbies og prosjekt. Her kan man bruke fantasien. Det er individuelt hvilke aktiviteter som gir mental hvile, sammen med trivsel og glede. Jeg ser mange gode eksempler på Facebook. Hva er det som inspirerer deg og gjør deg nysgjerrig?

- Sømn og hvile. Sømn er et vanskelig kapitel for oss med ME. Selv tok jeg lenge insomningstabletter for å få en bedre sømnkvalitet og mer ut av dagene. Nå har jeg en medisin mot de nevropatiske smertene og den hjelper meg også med sømnen. Takk og pris! Her finnes det mange veger til Roma, og forhåpentlig er det noe man kan snakke med legen sin om. Det er et eget helvete å ikke kunne sove. Jeg prøvde leeenge uten noe, men kom etter noen år frem til at jeg trengte insomningmedisin. Nevrologen som sendte meg på utredning, mente det var en fordel for meg for å kunne sove. Ble jeg avhengig var det noen jeg kunne ta tak i når jeg er frisk. Men det er min reise. Vi er forskjellige og kan finne vår egen løsning.

- Humor. En god latter eller et godt smil gjør dagen lettere. Morsomme bøker og morsomme filmer får en å glemme at livet har blitt begrenset for en stund.

- Forenkle livet! Prioritere! Hva er viktigst å fokusere på, og hva kan man ta vekk? Hva er viktigst i mitt liv her og nå?

- Symptomlindring! Det finns mye forestillinger om medisiner, ikke minst hos friske. Her må man stå med begge beina på landbakken og se hva som kan lindre. Her er det lett å være innbilningsfrisk, der man tror at man skal tåle hvor mye som helst. Sannheten er at det sliter oss ut!

- Passe seg for å være innbilningsfrisk. Var realist! Først da kan man bygge stein for stein. Ikke ha en kamp mot din egen kropp. Lev, ikke bare overlev!

- Pass deg for å uroe deg for mye!

- Tilstedeværelse her og nå. Mindful moments.

- Innse at du kommer til å snuble! That's life! Vi snubler. Gi deg rom for å hente deg inn. Prøv igjen!

Når vi lytter på kroppen har vi noen varsellamper. Å bare tilate seg "positive" tanker svekkes kontakten med den indre GPS, og det gjør det også når vi overfokuserer på det negative!
En overfokusering på det negative innebærer også en indre kronisk alarmberedskap, med andre ord en kronisk uro. Det sliter en ut.
Derfor blir det viktig å prøve å skille mellom hva som er intuition og hva som er uro.

Det her er allmenne holdpunkter. Vi må også forholde oss til den diagnose vi har og hva som er rett behandling for den enkelte. Tanken med de her punktene er å minne på at vi kan styrke vår helse på mange plan, noe som forhåpentlig leder til et bedre allmenntilstand. Jeg kjenner fremdeles på håpet om et annet liv en dag. Det er viktig å tro at det er mulig. Alt som er bedre enn det var, er helt underbart!

Ting tar tid!



17 mars 2013. Legger til et veldig fint innlegg som handler om Balansegang . Godt skrevet Dagens lille ME-glede!

Du får Pelle, pappa!

Jeg var en 5-6 år gammel. Det var november og farsdag. Når de voksne skulle gratulere sine foreldre, da hadde de alltid kjøpt en gave som de gav sin mamma og sin pappa. Når det var morsdag og mai måned, da var det lett å plukke en blomsterkvast å gi den til mamma. Men hva kan man gi til en pappa i november, og det ikke var noen blomster der ute? Hvordan skulle jeg løse det? Det var langt til butikken og jeg hadde heller ikke noen penger. Hm!!! Hva kunne man gjøre? Jeg var ute på gården når jeg tenkte over det her problemet. Så fikk jeg syn på katten Pelle! Den kunne pappa få! :) Men han betalte jo allerede for maten til katten. Det ble litt feil det. Hm! Men den kunne jo mest være hans katt! Det kunne jeg gjøre. Men tanken om at det her ikke stemte helt, den var der. Men jeg kunne ikke finne noen annen løsning. Pappa kanskje ble glad likevel! Det ble han nok. Selv om jeg ikke fikk alt til å stemme inne i meg, gikk jeg bort til min 3 år yngre bror. Når jeg spurte lillebror om vi skulle legge Pelle i en kartong (uten lokk) og gi den til pappa i farsdags presang, lyste han opp. "Ja!" Det merkelige var at katten aksepterte at vi plasserte ham i kartongen og gikk med han til pappa. Det gjorde kattene aldri når jeg prøvde å legge dem i dukkevognen, og la dyne over dem. Da forsvant de raskt!
Pappa han holdt maska og sa:"Tack så mycket". Ja , det var et veldig lurt smil og man kunne gjette på hva han tenkte. Men jeg og lillebror vi strålte som tente lys!
Det her har pappa aldri glemt og han snakket om det fremdeles i forrige året. Hva de voksne ikke visste, det var at jeg skjønte ikke logikken i det her, men jeg holdt maska. Det ble morsomt! Og det ble bra, og pappa ble glad!

Nå tenker jeg at de er veldig viktig for barn og gi kjærlighet, ikke bare få. Da får man en følelse av at "jeg kan", og at "jeg betyr noe".
Den her situasjonen handlet også om et problem, eller utfordring som skulle løses. Det fantes et hinder på vegen og jeg måttet navigere om, og på en måte løste jeg det. Det er noe som andre unger også må, og det er bra. Det her er viktig for utviklingen på flere plan. Det gir en god selvfølelse og en følelse av "jeg kan".
Derfor er det bra om man ikke hele tiden curler for barn, men kanskje i stedet stoler på dem og viser at jeg vet du klarer det her!
Som barn er det mange situasjoner som de kommer opp i, og som gjør at de må navigere om, ikke minst med de andre barna.
Det fantes også andre utfordringer som ikke gikk å løse der og da. Da husker jeg veldig godt at jeg mange ganger tenkte, "Når jeg blir stor..." Tiden skulle hjelpe meg! Man trenger ikke å aktivere unger hele tiden. De har godt av å få pusterom, og da få tilgang til den kreative fantasien. Den kreative fantasien er så viktig. Det er med fantasien som man lærer seg å finne nye løsninger, og å drømme om fremtiden. Når man har kontakt med den kreative fantasien, kan man også ha kontakt med den indre roen. Hvordan skal barn få kontakt med den indre stillheten om de hele tiden er i aktivitet? Hvorfor har så mange barn problem med psyken idag? Er det på grunn av  høye krav? Hvor mye får de ro til å bare være? Barn har vel aldri fått ting servert så mye som de får idag? Tidligere generasjoner fikk arbeide tidlig, og Norge var fattig. Alle skulle bidra. Det var krig på 40-tallet, og folk var redd. De hadde god grunn til å være redd. Hvordan var helsesituasjonen for barna da?

Jeg har fremdeles nytte av min kreative fantasi. Den hjelper meg å finne nye løsninger, hvordan jeg må navigere om når det er hinder på vegen, og å se forskjellige mulige konsekvenser av mine planer. Den gir en indre trygghet og selvbilde. Jeg går så langt at jeg sier at den er en stor kilde til visdom.

Når jeg tenker på langtidssyke barn tenker jeg at den kreative fantasien sammen med å få gi kjærlighet er meget viktig i tilegg til å få kjærlighet. Ja, de kanskje ikke kan gå i skolen på flere år, og det skjønner jeg ikke er noe moro. Samtidig så kan man alltid ta igjen teoretiske kunnskaper. Men den emosjonelle og sosiale utviklingen er her og nå. Den kreative fantasien kan hjelpe dem å få en god selvfølelse, og den bærer de med seg hele livet.

Her tror jeg barn sliter, når de lever under svært traumatiske situasjoner. Når man går og er kronisk redd og i forsvarsberedskap, da er det kanskje ikke så lett å få kontakt med den indre kreative fantasien. Eller er det akkurat omvendt? Hva sier mine kloke lesere?

Livsglede og livskraft.

Langt der fremme kom viljen med de store målen. En stund senere kom kroppen snubblende. Litt senere kom livsgleden og ropte "Jeg finns her! Her er jeg! Hallå! Hallå!" Men der og da var det ingen som tok seg tid til å lytte.

Hva er det som gir oss livsglede og livskraft og hva er det som gjør at vi mister livsglede og kraft?
I mitt arbeide som psykolog har jeg hatt mange interessante diskusjoner med mange, og gode muligheter til å reflektere kring livet.
Når jeg for over 20 år siden begynte å studere til psykolog ble jeg konfrontert med mange måter å se mennesket og samfunnet på. Det var ikke alle måter som passet sammen. Det ble viktig å tenke over hvor jeg selv sto mitt i alt det her. Det var en god grunn å stå på. Mitt i utdannelsen begynte jeg på en stor utdannelse til. Det var en stor og krevende utdannelse. Det kalles for "livets universitet".
Jeg har også hatt dype samtaler med personer som har opplevd krig, konsentrasjonsleir og fengsel i Irak.
Når man blir syk, er med om en ulykke eller møter ondskapen, blir det også veldig tydelig hva som er viktig i livet og hva som gir glede. Det er ikke bare svart og hvitt. Det er alle tenkbare fargenyanser. Man ser da også at man har mye å glede seg over, at man lever, puster, venner, familie, dyrene og naturen. Jeg har møtt mennesker som har blitt så brent tidlig i livet at de ikke tørr å knyte an til mennesker, men som har stor glede av dyr og natur. Barn blir veldig viktige for mange som har opplevd krig og katastrof. Barnen er fremtiden og står for håp og kjærlighet..
Det er ikke alt vi har styring over i livet. Ting blir oss også tildelt. Det har vi alle blitt vitne til det her året da vi blant annet har møtt katastrofer i Norge og Japan. Det kan være vanskelig å forsone seg med selv om vi er nødt til det.
Jeg traff for noen år siden en eldre dame som hadde overlevd Auschwitz i andre verdenskriget. Hun sa at det er kjærligheten som bryter ned ondskapen. En ting til som hun sa, og som gjorde et stort inntrykk på meg, var at når hun var på Auschwitz, da hadde hun medfølelse for fangvokterne! Hun visste at det som de gjorde var feil! Når jeg traff henne, var hun 70 år, og hele hennes utstrålning var oppfyllt av kjærlighet. Hun oppfylte oss, som lyttet, med kjærlighet, til tross for at de ting som vi fortalte om var forferdelige. Hun fortalte at direkt etter hun kom fra Auschwitz, der hun var helt innstilt på at hun skulle dø, ble det en vanskelig omstilling til å innse at hun skulle leve. Var det mulig? I 20 år hadde hun depresjoner og psyko-somatiske sykdommer. Når hun ble frisk igjen, da arbeidet hun etter vært som psykoterapeut (autorisert av den svenska Socialstyrelsen). En arbeidskamerat hadde en venninne som hadde stått på venteliste i 7 år for å gå i samtaleterapi hos Hanna Dahlgren som hun hette.

De ting som vi kan påvirke er hvordan vi møter livet. Når vi kjemper imot, gjør vi livet så mye mer strevsomt. Likevel gjør vi det når vi har det vondt. Vi beskytter oss. Det kan være for mye å ta inn alt med en gang. Det kan være tungt å følge med i livets dans, men det er her vi finner de lange linjenes løsninger. Hva er det som er best i det lange løpet? Det er en prosess og det må få lov å ta tid, da forandringer gjøres i vår egen takt. Det er næmlig ikke alle quick fix som er bra for oss. Når vi skal bygge et nytt hus da er det viktig å ta seg tid til å bygge en god husgrunn, dersom huset skal være stabilt. Vi kanskje begynner med en indre stress og arbeider mot fred og ro hvis det er rom for det. Når vi føler en indre ro da har vi også kontakt med livsgleden. Fred og ro og livsglede hører sammen. Da er vi i vår egen kraft. Vi springer ikke fra den. Vi er i den, hviler og henter mere kraft.

Jeg har møtt mange personer som tenkte positivt hele vegen til de kollapset. Det er en viktig grunn til at jeg nå prøver å rydde opp i hva som egentlig er å tenke positivt. Hva er det som gir oss kraft og hva er det som gjør at vi mister kraft?
Vi velger selv hva vi skal fylle våre hjerter med og hvilken miljø vi ønsker å være med på å skape. Det er også tydelig at vi må hjelpe hverandre for å lykkes. Vi åpner våre egne hjerter med å fylle dem med kjærlighet til glede for noen annen og oss selv.
Jeg har de seneste årene likt å skrive ned mine refleksjoner på papir. Jeg sitter nå med mye kunnskaper etter en lang visdomsreise som livet gav meg. Etter en lang tankeprosess bestemte jeg meg for å skrive blogg. Da kan hvem som helst gå inn og lese det som man selv vil og når man vil. Bloggen er tilgjenglig for alle. Her skal leseren få impulser til å tenke videre kring livet, og hva den indre GPS har å fortelle. Det er viktig å ha kontakt med sitt indre, fordi her finns et helt livs tanker, følelser og erfaringer. Her finns også vår lengsel og våre drømmer. Her finns den indre GPS som skal veglede oss videre steg for steg. Når vi stenger av våre følelser og tanker i et forsøk å ha kontroll over livel, da er det lett å gå vill. Man mister på en måte kontakten med seg selv, og man risikerer og å slite seg ut. Det er det mange som gjør idag, men det finns en annen veg...
Vi er mange som har forandret ferdretning og den spennende reisen fortsetter...

Det er ingen selvfølge.

Jeg leste en kronikk i den svenske avisen Expressen der journalisten Britta Svensson reflekterer rundt Jens Stoltenbergs sin tale på minnes seremonien 21/8. Hun mener at Stoltenberg taler på en måte som hun ikke har sett i  Sverige selv om det også har skjedd katastrofer der. Hun taler om trøstens ord, og at Stoltenberg tørr å si at nordmennene er et stort folk.

"Hur visste norrmännen hur de skulle hantera en så ofattbar tragedi?

Statsminister Jens Stoltenbergs tal efter de 77 bilderna är som en dikt. Korta, tunga rader av ord fyllda av betydelse.
"I dag stannar vi tiden för att minnas de döda", börjar han.
Sen tar det honom sju korta rader att bekräfta alla som tillsammans "vunnit över hatet". Först de anhöriga till de döda, och de överlevande som "inte blir kvitt bilderna, ljuden och lukterna från den svarta fredagen".
Sen räddningstjänsten och sjukvården.
Norska folket tackar han så här:
"Varje ljus har värmt
Varje tanke har tröstat
Varje ros har gett hopp"
Jag tänker på de få gånger jag hört en riktigt bra predikan. De har också innehållit väldigt få ord.
"Vi är ett litet land. Men ett stort folk", säger Stoltenberg."

Hun spør om noen svensk politiker kunne si noe slikt. Det har skjedd en del tragedier i Sverige de seneste årene, og hun har ikke hørt noen politiker prøve å si noe til noe til trøst.
Hun avslutter kronikken med å si: "Stoltenberg hade förstås ord för det man ska göra i stället. Det måste tas på norska:

"Du kan hjelpe.
Bak en kake. Inviter på kaffe. Gå tur sammen.
En større gave enn godhet finnes ikke."
Orden slog rakt ner i mig när jag hörde dem. De var självklara, och sen försvann de. Kunde man verkligen säga detta med att ta en promenad tillsammans med bara tre ord på norska?
Jo, man kan det, på detta världens mest bergfasta språk. Som hugget i fjället. Inget onödigt tjafs.
Gå tur sammen.
Gå bredvid en medmänniska som behöver dig.
Norrmännen bekämpar ondskan genom att stå fast vid vilka de är. Vad har vi att komma med?
Jag vill vara lika stolt över att vara svensk. Vi är också ett litet land, men är vi ett stort folk? Vågar vi vara det?"

Jeg mener at Jens har gjort et meget godt arbeide etter den 22/7, og at det ikke er en selvfølge at andre politikere kunne gjort et like bra arbeide. Det betyr ikke at jeg synes at Jens er bedre enn noen andre, men mer at vi alle har gjort forskjellige livsreiser og lært oss forskjellige ting på vegen.
Det er ikke mye som jeg vit om Jens, fordi jeg kjenner ham ikke personligen. Det jeg vit er at hans far var en stor politiker, og jeg kan tenke meg at Jens gjennom hele sitt liv har truffet mange spennende mennesker som kan ha lært ham mye. Det er de erfaringer som vi møter som former oss. De erfaringer som former oss på dypet er blant annet de smertefulle. Jeg har i mitt arbeidet mye med livsdypet og smerter. Jeg har snakket med familiemedlemmer til stoffmisbrukere. Jeg har snakket med søsken til stoffmisbrukere. Jeg har møtt stoffmisbrukere og eks stoffmisbrukere. Det er helt tydelig at også familiemedlemmer til stoffmisbrukere har det veldig vondt og at det er en hard visdomsreise. Jens har en søster som har stått frem på tv med sine problemer med stoff. Jeg er ikke i tvil om at det har vært tøffe år for familien Stoltenberg. Kanskje Jens har møtt sin søsters venner som også har slitt med stoff misbruk. Når det handler om å lære seg mere om livsdypet og om hva som er viktig i livet, kan det her være hardt men samtidlig lærerikt. Det er i de vanskeligste tider som vi ser hva som er viktig i livet og hva som skal til for å gi noen trøst og varme. Er det noen som kan hjelpe oss med det da er det blant annet stoffmisbrukere.

Jens har naturligvis mange personer omkring seg som støtter ham og som kan gi vegledning når det trengs, og det fikk han sikkert også i den her situasjonen. Men du kan ikke gi noe som du aldri har fått. Du kan ikke gi noe som du aldri har lært deg.
Jeg har på internet lest at folk har ment at Jens kun har gjort jobben sin, og at andre kunne ha gjort et likebra arbeide. Det er kanskje mulig det, men det hadde ikke vært på samme måte fordi det livs bagasje vi alle bærer på ikke er det samme.
Det er også lov å føle takknæmlighet og empati for en politiker som har gjort jobben sin. Det er ikke alle som har den psykiske styrken for å gjøre det. Han skulle selv ha vært en av ofrene. Han er selv i sorg.
Jeg har i alle de år jeg har arbeidet i helsevesendet lært meg at det ikke er en selvfølge å orke med store belastninger.
Jens har vært en stor samlende kraft! Vi får holde håpets lys tent og håpe at ingen annen politiker må kjenne på om egen styrke holder i katastrofale tider som nå Jens har gjort.

I sin egen kraft!

I vårt alt raskere samfunn er det lett gjort å splitte opp sin energi og oppmerksomhet på mange områder, samtidlig. Det leder til stress fordi hjernen ikke er laget for det her. Det leder til at vi mister kontakten med den indre balansen, og vi føler oss mer og mer kraftløse. Når vi mister kontakten med vårt indre, da glemmer vi også hva som får oss å finne hjem til oss selv igjen. Vi trenger å finne stunder der vi sentrerer oss igjen. Hvis vi ikke gjør det, da mister vi oss selv.

Det er i stunderne der vi sentrerer oss, alltså er her og nå, da vi lader opp oss igjen. Det er i vårt eget nærvær vi kan kjenne et øyeblikks ro.
Det er når vi glemmer fortiden og fremtiden, som vi er er og nå, og er i vår kraft!
Det er når vi taler vår sannhet som vi er i vår kraft!

Så enkelt men likevel så vanskeligt. Det er mye som får oss at glemme vårt nærvær. Kanskje er noen redd for å være nær seg selv, fordi det kan komme opp ubekvæme følelser. Når vi prøver å unnvike våre smerter, springe fra oss selv, da følger de etter oss som en skygge. En klok mann sa: problem har flytvest. De kommer alltid opp igjen! Det hjelper ikke å springe fra seg selv og å søke lindring fra utsiden, det materielle, og i andre mennesker. Det begynner med et vaklende håp om å tro at det er muligt og at man kan!

Det er når vi er beredt til å snu om og å begynne å møte oss selv, som livet kan begynne om.

Når jeg var som mest utslått, da følte jeg på min sjelelige styrke, min indre kraft. Det var en stor paradoks til min fysiske tilstand. Kontrasten var enorm. Jeg møtte min sterke sjel, når jeg trengte den som mest. Vi har en sjel, som er vår styrke, hvis vi tørr å møte oss selv. Det finns håp!

Hadde jeg aldrig vært syk og fortsatt var i arbeide, hadde jeg aldri fått møte den her siden av meg selv. Da hadde jeg ikke visst om det. Livet er mye mer enn det som vi ser på overflaten!
Vi er faktisk helt OK!

Med all min kjærlighet, ønsker jeg dere en god helg!

Kraft, vitalitet og kjærlighet

Å holde tilbake sin kraft.                
Å la seg styres av redsel.
Å kvele sin vitalitet.
Å trykke ned og miste kontakten med sin indre kjærlighet.
Å stivne og bli kald.
Å bli kald og å ha avstand til verden.
Å være mye ensom.
Å være tom og tørst på livets kilde.
Å ikke få slukket sin tørst eller å bli mettet fordi kjærligheten, livsgleden har stengts av.
Hvordan skal man føle seg mettet når hjertet er stengt og
kjærligheten som møter en støts bort, ut igjen,
når det ikke finns noen åpning inn?
Kjærligheten, ljuset får ikke komme inn og å lyse opp ditt indre mørker.
Eller tørr du tross alt?
Tørr du å håpe?
Tørr du å prøve?
Tørr du å gi slipp på din redsel og å møte ditt indre mot?
Tørr du?
Tørr du håpe på en lysere fremtid, selv om det ser mørkt akkurat nå?