Jeg og min hjerne?

Den svenske psykiateren Åsa Nilsonne reflekterer om ny forskning og innsikter fra synet på mennesket og hvordan psyke og soma er en.

Jeg har gjort noen utklipp fra Fri tanke der du kan lese resten:

"Vilken eller vilka av nedanstående repliker skulle känns naturliga för dig?
– Jag går till gymmet för att träna.
– Jag tar min kropp till gymmet för att träna den.
– Jag går i behandling för spindelfobi.
– Jag tar min hjärna till psykologen för att träna bort min spindelfobi.
– Jag säger till min hjärna att den kan bråka så mycket den vill – nu har jag bestämt mig för att gå ner i vikt, så jag tänker inte bry mig om att jag är godissugen.
– Jag tycker det är viktigt att inte glömma själen.
Det som upplevs som ett naturligt sätt att uttrycka sig för en person kan kännas ovant för en annan eftersom vi fortfarande styrs av vår intuitiva och personliga syn på förhållandet mellan kroppen-­‐hjärnan och jaget-­‐själen. Så brukar det vara när kunskapen om en företeelse inte är så utvecklad – det blir fritt spelrum för skilda uppfattningar och synsätt.
Upptakten till detta Signerat är att senaste tidens neuropsykologiska forskning ger oss nya intressanta redskap för att tänka kring denna klassiska fråga. Min tes är att den nya kunskapen kommer att få dramatiska konsekvenser."

Nilsonne skriver videre:
"För Descartes var själen viljans säte, och den hade evigt liv så att vår personlighet kunde leva vidare efter kroppens oundvikliga död.
Vi känner alla igen den här modellen och även dess knepiga följdfrågor: Hur ska vi definiera mentala respektive fysiska tillstånd? Hur förhåller de sig till varandra? Hur kan de påverka varandra?
Det är här psykiatrin kommer in. Psykiatern har ibland kallats själsläkare, och psykologiska symtom har haft en särställning inom medicinen. Inte bara på grund av sin gåtfullhet – det har funnits många svårbegripliga tillstånd – utan därför att de på något sätt har ansetts höra till den själsliga, okroppsliga delen av människan. Så sent som i början av nittonhundratalet lär Alois Alzheimer ha blivit utskrattad när han presenterade tanken att demens kunde bero på en sjuklig förändring i hjärnan – alla visste ju att det var moraliskt förfall och onani som orsakade symtomen.
Detta har varit ett tragiskt mönster inom psykiatrin. Människor med psykologiska, eller själsliga, symtom har fått ta ansvar för sina bristande förmågor på ett annat sätt än människor med mer uppenbart kroppsliga sjukdomstillstånd.
– Jag har svårt att öppna skruvlock, kan reumatikern säga. Lösningen blir behandling, och/eller hjälpmedel som underlättar.
– Jag har svårt att kontrollera mina impulser; det yttrandet uppfattas på ett annat sätt, som om svårigheten sitter i ”jaget”, och att individen är personligen ansvarig för sin oförmåga på ett sätt som reumatikern inte är. Det uppfattas vanligen inte som skamfyllt att inte kunna vrida av ett lock, men däremot som ett personligt tillkortakommande att vara så impulsstyrd att det går ut över livskvaliteten."

Lengre ned skriver hun:
"Så vad vet vi i dag som vi inte har vetat tidigare? För det första vet vi nu med säkerhet att de funktioner som vi brukar uppleva som aspekter av vårt jag – våra tankar, våra minnen, våra värderingar, våra motoriska förmågor – sköts av olika delar av hjärnan.
Detta löser ett av de stora problemen, nämligen att om det psykiska uppstår ur processer i hjärnan borde vi inte kunna uppleva en konflikt mellan exempelvis vad vi vill (gå ner i vikt) och vad vi tror att hjärnan vill att vi gör (äter choklad). När vi betraktar hjärnan som en samlingsplats för olika motivationssystem, var och ett med sitt anatomiska och funktionella underlag, blir det oproblematiskt att hjärnan kan vilja två olika saker samtidigt.
Jag är övertygad om att vår alltmer sofistikerade syn på hur hjärnans olika delar samarbetar, eller misslyckas med att samarbeta, kommer att leda till ett paradigmskifte. Vi kommer att ersätta den dualistiska bilden av ”jag och min hjärna” med ”mina olika hjärnfunktioner varav upplevelsen av mitt jag är en”. Därmed kommer många till synes olösliga frågor om sambandet mellan kropp och själ att förlora sin relevans.
Och framförallt hoppas jag att vi nu äntligen får en avstigmatisering av människor vars olika hjärnfunktioner sviktar och att vi helt slutar att skuldbelägga personer för nedsatta funktioner som de inte kan påverka.
Då kommer den psykiatriska patienten äntligen kunna bemötas med samma respekt, medkänsla och realistiska krav som den som har vilken annan handikappande funktionsnedsättning som helst.
Hej då, Descartes!"

Åsa Nilsonne, psykiater

http://www.fritanke.se/jag-och-min-hjarna-2015/

Jeg gleder meg også over nye kunnskaper som kan hjelpe personer med psykiske lidelser å møtes av bedre forståelse og mer realistiske krav, noe de er i stort behov av. Når forståelse for psyke og soma er et og ikke kan separeres til "vondt i viljen" eller tro på at det bare er å slutte å tenke på det som vi tenker er negativt finns det nytt håp om å få aksept og adekvat hjelp.
Jeg tenker blant annet på de som vokser opp i hjem der vold og overgrep er hverdagen. Allerede når de begynner å bli voksne er de utslitt. Det kan fort tolkes som angst, noe det også er vanlig med tanke på hva de har blitt utsatt for i mange år. Når barn vokser opp i traumatiske forhold blir de i en kronisk tilstand av fight-flight reaksjoner. Når de senere blir pasienter i psykiatrien kommer de i en situasjon der fagfolkene er i en maktsituasjon og pasientene blir avhengige av fagfolkenes forståelse av deres problemer. Det trigger gamle sår og det kan veldig lett trigge gamle sår og dermed fight-flight reaksjoner hos pasienten. Det er fort gjort som helsepersonell å si noe som trigger flykt reaksjoner hos pasienten, som da raskt svarer med avstand og avvisning. Det kan fort oppfattes om splitting og da tanker man fort personlighetsforstyrrelse.
Med en ny forståelse for hjernen, hjernens utvikling, og hjernefunksjoner kommer man å utvikle nye metoder for å hjelpe pasienten videre. Akkurat nå undrer jeg om Marsha Linehans metode dialektisk atferdsterapi kan ha en forståelse for det her. Noen som vet?
Hvis pasienter og personell har en forståelse for hvilke reksjoner som er å forvente etter årevis med traumaer skulle man kunne ta inn den her forståelsen i behandlingssituasjonen. Kronisk stress kan lede til mye elende hos et menneske. Det påvirker hormonbalanse, immunforsvar, alle system i kroppen ned til cellnivå. Man kan med andre ord få både det vi i dag kaller for somatiske og psykiatriske sykdommer. Når et barnet blir skremt og utrygg kommer de inn i et stresstilstand, og prøver å håndtere det på den måten de der og da kan klare. Reaksjonen blir automatisert og jo lengre tiden går, jo mer årsaken til reaksjonen bli glemt. Da snakker vi om reaksjonsmønstre og når årsaken til dem blir glemt, knytes reaksjonen til nåtid. Når det skjer noe i nåtid, kan det være en grunn til å reagere, men nå blir det overreaksjon. Iblant blir det en reaksjon selv om man i etter klokskapens lys ikke var en grunn til det. Det er også slik at vi fagpersoner sier eller gjør ting som i refleksjoner etterpå viser seg å være uheldige. Da finns det gode grunner til å fortelle pasienten hva man har gjort og at det var feil. Hvis relasjonen holder, kan akkurat det lede til en dypere relasjon der pasienten blir tryggere på terapeuten som er trygg nok til å gjennomskue seg selv og å stå opp for sine mistak.

Når en person har blitt brent av personer omkring seg, kan det bli vanskelig å gå inn i en terapeutisk relasjon og det kan ta lang tid til å våge å åpne seg. Det kalles overføring, som betyr at vi overfør forestillinger fra tidligere relasjoner inn i den nye situasjonen. Med den forståelsen er det lett å se at det ikke trengs så mye som kan trigge gamle fight-flightreaksjoner. Det er jo det de har levd i siden lenge.
Traumer lengre frem i livet, som for eksempel dårlige opplevelser i helsevesenet, kan også lede til fight-flightreaksjoner , dessverre ikke uvanlig.

At motkraften er hjelp til å aktivere fred og ro systemene i kroppen, ser vi nok alle, men er det nok?

For å gjøre det hele vanskeligere er det mange flere faktorer som påvirker våre liv og vår helse. Både stress og mat som ikke er bra for oss kan gjøre oss syke. Alt henger sammen med alt og det er minst sagt en kompleks verden.

Det blir problem for folk når de er syke og man ikke finner noen bio-markører som hjelp til å få en behandling, noe som, jeg selv har vært med om. Iblant ser det ut som man i helsevesenet har for stor tro på våre prøver og utredninger, og dermed automatisk tenker psykisk. Jeg har hatt kontakt med mange som har fortalt de har blitt sykere av gradert trening eller en alternativ metode. Når de har fortalt om det hatt de fått en kommentar som gjør meg nysgjerrig. Jeg har i sosiale medier sett svar som "dere må innse at psyke og kroppen henger sammen". Eh...hva? Hva er det som skjer? Den syke forteller om at de ble syke og andre svarer på et annet spørsmål.
I alle år jeg arbeidet i helsevesenet lærte jeg meg at legene ordinerte medisiner og etter det observerte man pasienten for å se hvordan den syke reagerte på behandlingen. Da fikk man se om medisineringen/behandlingen var bra, og hvis den var det fortsatte man behandlingen, hvis ikke da fikk man tenke om. Hvis pasienten fortalte de be sykere av behandlingen sa ikke legene, du må innse psyken og kroppen er et.
Jeg har også observert folk som holder seg til psyko-somatiske skolen på for eksempel ME gå i forsvar for sitt syn når syke folk kun har sagt de ble sykere av en metode som gradert trening eller LP. Her er det en del projeksjoner oppe. I den situasjonen begynner en polarisert debatt når de som blir sykere av en behandling ikke blir hørt.

Det kommer mer og mer spennende forskning om stress noe jeg har vært interessert i mange år. Det spiller ingen rolle om man er frisk eller syk, sliter med psyken og eller kroppen. Her finns det mye som kan inspirere og gjøre oss bevist over. Alle kan ha nytte av metal trening, meditasjon, massasje, yoga, chi gong, også videre. Det handler om å finne sin egen metode til den helse man har.

Det er så mye viktig forskning i dag om mat som gjør oss syke, feil bakterieflora i tarmen, kjemiske stoffer rundt oss og mye mer. Jeg har ikke sett noen som er tilhenger av psyko-somatikken snakke om den her forskningen når vi snakker om ME. Hvorfor? Det her er ting som i aller høyeste grad påvirker det udelte mennesket! De kanskje snakker om det på kaffepausene, men jeg ser det ikke i mediene. Mens de fokuserer på en spennende stressforskning, får mange, mange av oss tenke på hva som påvirker det udelte mennesket i praksis og dermed søke informasjon på andre arenaer.
Jeg har som privatperson ikke noen problemer med å søke informasjon slik at jeg kan påvirke min helse i konstruktiv retning. Men som psykolog kan jeg ikke stilltiende aksepter  hva som ser ut til å skje. Det er viktig å setter lyset på det her.

Noen som jeg også stusser over er hvordan det nye synet kan fungere som overkjøring av pasientene.
Når de snakker om at de har en fysisk sykdom, får de høre at psyken ikke går å skille fra kroppen. De risikerer å få en stempel at de ikke tar innover seg at psyken også påvirker helsen. Tviler ikke på at personer i ME sekken er slik som de sier, men langt fra alle. Jeg er en stor tilhenger av det udelte mennesket men ikke på en måte der pasientenes erfaringer blir avvist. Ja, vi har sikkert mange i ME sekken som blir frisker av gradert trening, men de som blir sykere da? De risikerer å få en stempel på seg som ikke innsiktsfull og ikke lyttet til. I et slikt møte med helsevesenet, kan syke fort føle på avmakt. Og det er ikke bra for det udelte mennesket.

Jeg snakket med en dame som fikk høre av sin lege, at hun ikke hadde tro på ME diagnosen. Det hun mente var at damen hadde gitt opp og burde steg for steg øke aktivitetsnivået. Det legen indirekte sa var at hun ikke trodde på pasienten. Noen år senere tok damen kontakt med en klinikk der de utredde henne for matintoleranser og der fikk hun svar på hva hun ikke tålte og fikk nå håndfaste råd på hvordan hun skulle spise og ikke skulle spise.

Det er ikke lett for leger og for oss selv å vite hva som finnes bak symptomene når det kan være så utrolig mye bak. Jeg fikk etter mange år vite at jeg slitt med en kronisk periodontitt som raserte både immunforsvar, allmenntilstand og da forstås også rammet meg psykisk. Tenk dere selv å ha en infeksjon i kroppen og å ikke bli fri fra den på mange år! Det var en befrielse å få svar og å bli fri min
fra periodontitt.
Mange syke trenger også hjelp av god forskning for å få en riktig behandling. I mens de venter trenger de hjelp til mestring på den nivå klarer, ut fra det udelte mennesket.

Jeg observerer hvordan en del personer tar definisjonsmakten over ME diagnosen og tror det som har hjulpet dem er svaret for andre også. De "tolker" andres synspunkter som motstand og ikke ønsker å bli friske. De stresser syke folk med sitt syn på sykdommen, og liker ikke når de syke trekker seg unna. Det de gjør er å skape negativ energi hos syke folk, og det er det minste de trenger. Det her rammer naturligvis også det udelte mennesket negativ.
Jeg har i mange sammenheng sett akkurat det her, hvordan deres egen syn og erfaring på helse blir definisjonen på hva sykdom er. De kan gjøre mye skade.
Derfor mener jeg det er viktig å gå med åpne øyne og med ydmykhet for at vi alle er individuelle og at vi ikke kommer å finne noen universalløsning for å passe til alle.

Jeg har selv slettet ME diagnosen på min bloggprofil og på Twitter, fordi jeg ønsker å ikke bli en del av forvirringen og fordi jeg støtter god forskning.
Det betyr ikke jeg ikke har vært syk, men at det er viktig å skille ut det som passer inn til eksempel den forskning som man bedriver med på Haukeland.

Nå har jeg ikke vondt i ryggen lengre.

På mine arbeider på psykiatriske poliklinikker har jag møtt mange forskjellige personer med mange typer problemer. Man får mye inspirasjon til å reflektere over livet. Når jeg i tillegg da jeg var yngre arbeidet på sykehus fikk jeg også en stor bredde i hvordan livet kan være på godt og vondt. Man blir inspirert til å undres over psyke/soma hva er hva. Hva påvirker hva?
Livet har lært meg at det ikke er nok med psykologi for å få en helhetsbilde av et menneskes univers. Det er så mye rundt omkring oss som påvirker oss, ikke bare det psyko-sosiale. Vi kan ta styring men kan ikke ha kontroll over alt. Det er livets realiteter.

Men nå tenkte jeg fokuser litt på soma/psyke. En dag kom det inn en dame på kontoret, som sa hun hadde ryggsmerter så pass at hun hadde bestilt en time hos kiropraktor. I 45 minutter fikk hun øst ut sine frustrasjoner og sinne, og det var mye å reagere på. Livet er slik fra og til. Når timen var slutt, sa hun smilende før hun gikk ut: Nå har jeg ikke ondt i ryggen lengre.

Det var en dag for mange år siden når jeg følte meg sliten på dagen, og kom frem til at jeg skulle hvile en stund. Jeg kunne ikke sove, gikk opp igjen. Skrev en dikt, som oste av sinne. Når jeg skrevet ferdig var jeg ikke sliten lengre.

Når vi holder igjen følelser, holder vi igjen pusten, med hjelp av muskler holder vi igjen tanker og følelser. Da er det ikke rart vi kan føle oss slitne. Det hjertet er fullt av kommer ut gjennom munnen. Når vi snakker ut, kan vi puste ut. Den som har snakket med en psykiater, psykolog eller psykiatrisk sykepleier kan kanskje kjenne seg igjen i at etter å ha snakket ut, kan man legge problemene på kontoret og gå friere ut gjennom døren. Når man kommer ut kan man puste lettere ut, med friere pust kommer mere energi.

Hvis man i den situasjonen får råd som tenk positivt og legg det bak deg, kan resultatet bli omvendt og man tar ikke tak i det som man kanskje behøver. Reaksjonen isoleres og det kan gå bra lenge, men til sist kan det bli en kollaps. Den kan komme når en endelig puster ut, med friere pust, bedre kontakt med følelser.

Hvis man ikke er bevisst over slike sammenheng, og går med utmattelse over tid, hva kan diagnose bli da? Det finns mange veger til utmattelse, og det er trist om noen går med slike plager uten å få hjelp.

Jeg tenker på alle som er kronisk syke, som sliter og føler seg dømt av andre og seg selv. Man biter kanskje igjen og fortsetter samtidig som man trykker ned elendet. Man kan holde det gående en tid, men hvordan går det i det lange løp?

Hva nå enn som er grunnen til at man er syk, så blir man ikke noe særlig friskere av det her. Jeg tenker på de som forteller om at legen eller annen helsepersonell ikke tror på dem, at de skal tenke positivt så blir de snart friske. Det kan kanskje være sant for en del, men ikke for alle. Pasienten biter sammen, trykker ned sine problemer og holder det gående en stund til. Eller kommer de kanskje i ME sekken, begynner å søke helseråd, som hos den enkelte kan være helt feil. Det kan innebære man ikke får riktig behandling.

Utfordringen er å finne riktig diagnose, som leder til rett behandling. Det blir vanskelig i en sekkediagnose.

Det er et stort problem om en behandlingsmetode overselges og pasienten erfarer de blir sykere av den. Hvis lederskapet i helsevesenet ikke er optimalt, i det her fallet opprydning i sekken. Da må pasientene kjempe for å bli hørt, og snakker høyere og høyere for å nå frem. Det andre alternativet er vel å legge seg ned, og det leder jo feil. Hvilke utveger finns det da? Søke på internett? Det er å ta ansvar over seg selv og andre, men det hadde de ikke behøvd hvis helsevesenet rydde opp i sekken til hvem som skulle ha den ene eller den andre metoden.
Hvis vi tenker oss somato-psykiske reaksjoner, hvordan har pasienten det i en slik situasjon? Hva skjer med smerter, spenninger og energinivå? På den måten er det vanskeligere å bli friskere.

Hvis man skal bedre funksjonsnivå, og tilfriskning er det viktig med en kropp og sjel i fred og ro pluss andre viktige faktorer.

Et viktig mål er å arbeide mot fred og ro der tankene flyter som et løv på vannflaten. Hvordan kommer du dit? Hva er din veg? Kjenn etter. Når får du de stundene med indre harmoni? Du vet det allerede, selv om du har glemt det akkurat nå. Når jeg spurte mine pasienter kunne jeg får mange ulike svar, som fiske, hugge ved, gå ut med hunden, meditasjon, avslapningsøvelser, håndarbeid, male bilder, fotografering, baking, sitte ved et vann og bare oppleve hva som skjer, fjelltur, skriving, sitte på kafe og bare se seg omkring. Vegene er mange og man får finne sin egen veg. I de her aktivitetene er det en fordel å kaste ut prestasjonskravene gjennom døren. Hvis man tenker prestasjon er det vanskelig å slappe av. Når man ikke slapper av blir pusten ikke fri, som nå er målet hvis man skal være i ro.

Det er bra med utfordringer som tilpasses der man er i dag, men det er en annen ting.

To brev.

Jeg kjenner at den stress og opplevd press har vært en belastning, selv om jeg formelt måtte gjennom det. Jeg er meget takknemlig over at jeg ikke måtte ut på en praksisplass. Det hadde ikke gått bra. Er ikke sterk nok til det. Jeg har gått med en indre uro over hvordan det kommer å bli for meg etter den siste februar. Jeg sendte likevel inn den informasjon med tilleggsopplysninger som NAV etterspurte. Til og med det var en stress og en belastning for meg. Det har vært en lang og livsforandrende prosess i alle de har jeg har vært syk. En gang for lenge siden studerte jeg på universitet i flere år.
Når jeg tenker på hvordan livet har blitt forandret på grunn av sykdom, da er det ikke noe rart at jeg føler på en stor sorg. Sorgen følger med aksept, og de går hånd i hånd.

For omtrent en uke siden kom et brev fra NAV. Det var om arbeidsevnevurdering. Der står at jeg vurderes å være varig ufør i forhold til ethvert arbeid. Mitt helsetilstand har ført til en betydelig nedsatt funksjonsevne som ikke anses å være forenlig med krav til arbeidstaker i stillinger aktuelle for meg i dagens arbeidsmarked.
Det var en enorm lettelse å lese det her, samtidig som det er trist at livet har blitt så begrenset. Det var ikke det her jeg drømte om men de her 8 år som jeg har vært ute fra arbeidslivet har jeg måttet innse realitetene. Det er ikke en lett prosess, ikke for meg og ikke for andre i liknende situasjon.

Dagen etterpå kom det et brev til fra NAV. De har innvilget videre AAP til ut juli, mens vi venter på utredningen for uføresøkneden skal bli klar. Det var så befriende å vite at jeg fremdeles får penger fra NAV. Ved kronisk sykdom når man har en betydelig svekket funksjonsevne, da trenger man trygghet, også økonomisk. Det er mye lettere å stå frem i sosiale medier og å diskutere helsepolitikk, enn det er å føle på uro over sin økonomi. Uro/stress er nedbrytende og man mister krefter.

På epikrisen fra Skogli kan man også lese om hvor viktig det er å få fred og ro slik at det blir lettere å balansere mellom hvile/avslapning og aktivitet. Stress svekker. Når en har fred og ro er det lettere å være i aktivitet. Jeg fikk på Skogli prøvd ut en nivå som er mulig å trene på. Etter Skogli går jeg regelmessig på tredemølla. Jeg går i et tempo som passer for meg i omtrent 10 minutter. Det har jeg kommet frem til er passe for meg akkurat nå, da jeg også gjør en del husarbeid og springer i trapper.
Jeg tenker å prøve og øke tiden på tredemølla når vi kommer inn i lysere tider og våren.
Jeg føler mere på vintertrøtthet og vinterdepresjon nå enn hva jeg gjorde for et år siden. Jeg tror det har å gjøre med den stress som jeg har følt på de seneste månedene i samband med kontakt med NAV.
Nå er det mye lettere å slappe av. Nå hører jeg veggklokkens tikk-takk-tikk-takk igjen.
Nå jeg har et roligere tempo får jeg mere gjort. Jeg har ikke like mange dager da jeg må legge meg i et mørkt rom på grunn av migrene.

Stress og stressmestring er et viktig tema å fokusere på. Kroppen arbeider mye bedre i et avslappet tilstand. Jeg har fått mange aha-opplevelser gjennom årene. Psykisk stress med fysiologiske reaksjoner er ikke noe nytt. Når jeg begynte med D-vitaminer følte jeg at kroppen ble fri fra en byrde i desember og januar. Lyslampe likeså. Det jeg ikke var beredt på var den kroniske periodontitten som ga en infeksjonsfølelse i mange, og hvor befriende det var å bli fri fra den betente tannroten, ja hele jekselen. Det er en kronisk stress som ikke må undervurderes.
Jeg kunne ikke tro at mine pustestopp på natten påvirket mitt allmenntilstand så mye som det må ha gjort. Det føles som en stor befrielse å begynne å puste med Cpap på nettene.

Etter en så stor indre alarmberedskap i mange i år sier det seg selv at det et meget viktig med fred og ro og avslapning. Vi har våre vaner der vi går på autopilot, og det kan også være likt med stressberedskap. Gjennom valg av aktivitet byter vi spor både når vi snakker om rutiner og fysisk væremåte.
Når vi snakker om motsatsen til stress, kommer vi til avslapning, inspirasjon, passe fysisk aktivitet, ha det moro, nyte livet der det er mulig. Jeg føler også på kroppen at det er viktig med et stabilt blodsukker for å føle på en indre ro. Det som jeg har som mål er å forbedre allmenntilstanden og å få et bedre liv. Jeg fokuserer også på hvordan man kan leve enklere til en bedre livskvalitet. Det er så lett å strekke seg for langt, komplisere ting og å fokusere på de ting som føles viktigere i livet.

Jeg tror man kan gjøre mye her og det kan være mye moro når en prøver seg frem. Det er viktig å arbeide mot forsoning og ikke kreve/forvente det som man ikke har forutsetninger å klare av. Det gir mere krefter å fokusere på hva man kan gjøre, Det er det man lett mister kontakten med når man må fokusere på sine vansker i kontakten med NAV. Nå håper jeg på mere ro i livet. Jeg har ikke gitt opp!

Gjennom alle mine år som kronisk syk har jeg arbeidet frem en mestringsplan for å håndtere hverdagen.

Alle kan ha nytte av mental trening.

Det finnes mye interessant å finne på Youtube. Her har jeg lagt inn en bra forelesning om mental trening.

 

Professor Tore C Stiles er en god foreleser som tar opp en del viktige punkter ved mental trening:

 

 

1. Økt selvforståelse. Det er viktig å se innover og å bli kjent med seg selv. Tar man tid til selvanalyse for å se hvem man er, hva man ønsker, hva man trenger, hvordan man har det i sin kropp, hva man føler også videre blir det lettere å sette mål for hva man skal strekke seg mot. Hva er viktig? Når man gjør et valg må man velge bort et annet. Da er neste spørsmål, er jeg villig til å betale den prisen?

 

Det man trener på blir man bedre på. Våre tanker påvirker kroppen og her kan man øke selvforståelsen om seg selv. Hvordan reagerer jeg i forskjellige situasjoner?

Det er ikke bra å trykke ned følelser/reaksjoner, fordi da styrer de oss. Det er en viktig grunn til hvorfor det er viktig å bli kjent med seg selv!

Kjenn etter! Observer deg selv! Hva skjer i kroppen? Hvordan reagerer/føler du i forskjellige situasjoner?

 

2. Mental restitusjon. Det er lett å komme i urytme når vi lever i dagens samfunn, med stress og å strekke seg til forskjellige situasjoner der man faktisk overstrekker seg.

Derfor er det nødvendig å ta seg tid til å kjenne etter for å finne sin egen rytme. Da er rutinene en god hjelp.

Det er viktig å veksle mellom å være i aktivitets/arbeids modus (påkoplet) og å være i avslapningsmodus (avkoplet), å være i aktivitet den ene stunden og ta en pause den andre.

Når vi for eksempel snakker om toppidrettsmenn så er for eksempel hvile/restitusjon den viktigste delen av treningen.

Når man tar seg tid til restitusjon, presterer man bedre i neste treningspass. Når vi slapper av, blir kroppen i form. Når vi trener, da sliter vi ut kroppen.

Det er også viktig å være mentalt i avslapning, ellers har man ikke en optimal restitusjon.

Hvis man er mentalt i aktivitetsmodus, arbeider hjernen hele tiden aktivt. Da sender hjernen ut signaler til kroppen, og sørger for at kroppen er i en aktivitetstilstand, hormoner, sympatisk nerveaktivitet og så videre. Da bruker kroppen mer energi enn hva som er nødvendig.

For å få et godt liv må vi bli flinkere til å restituere oss! Det kan være med hjelp at lettere aktiviteter som å se på "Hotel Cæsar", lese "Se & Hør og annet som får hjerne å fokusere på hvile.

 

3. Bekymringer. Uro, helseplager, symptomer og så videre, får hjernen til å sende ut signaler. De signalene får kanskje for eksempel hjertet til å sende ut signaler, symptomer. Det kan være det autonome nervesystemet der det sympatiske nerver aktiverer stress system som for eksempel hormonet kortisol. Når det er aktivt forspiller vi energi og vi får mindre kraft til det daglige livet.

 

Løsningen er å slappe av!

 

4. Lære seg selvmedfølelse. Det er så lett å være kritisk mot seg selv. Når man gjør det undergraver man sin selvbilde. Det tar kraft og da mister man sin energi. Når man arbeider med mental trening hjelper vi oss til bedre form.

 

Slik jeg oppfatter Tore C. Stiles, så skiller han mellom å lytte på viktige signaler/informasjon/symptom og det å arbeide med å slappe av å få mere ro i kropp og sjel. I feil sammenheng kan man oppfatte det som å ikke lytte på sine symptomer, men det finns informasjon/signaler/symptomer i kroppen som man skal ta på alvor. Så derfor tenker jeg at mental trening kan være bra for oss alle, frisk eller syk, men å gjøre en selvanalyse og å lytte på hva legen har å er nødvendig.





 

 Når en er kronisk syk så er det viktig å ta vare på seg. Jeg tror at mange med kronisk sykdom har lært seg å arbeide med mental trening, selv om man ikke vet at det er det man gjør.

Når man hører ordet mental trening er det lett å få oppfattelsen at det handler om å øke viljestyrker og å prestere mer. Da er forelesningen til Tore C. Stiles en viktig informasjon for oss alle, ikke minst de som lever et hektisk liv i dag. Det handler ikke om å tenke positivt og å velge å overse de signaler kroppen sender oss.

 

Jeg har mange ganger møtt personer som har vært i en ekstrem stress situasjon, som kollapser når de endelig er i trygghet og fred og ro. Noen av de sterkeste skjebnene var flyktninger fra Bosnia i 90-årene. Da forsto de ikke hvorfor de hadde det så vondt med seg selv. De hadde stått kvar på beina når de var i en forferdelig livssituasjon i krigens Bosnia der bosniske muslimer var med om ekstremt traumatiske forhold. De lyktes med å ta familien sin med seg å flykte til det fredelige Sverige. Når de endelig fikk sin oppholdstillatelse, eget hjem og barna begynt på skolen, da kom krasjen!

Men det kan også være voksne som har barn med spesielle behov, alvorlig sykdom og liknende.

 

Det kan være personer som levd i traumatiske forhold i lang tid. Når de har blitt hørt og sett av fagpersoner i helsevesenet, kanskje de slapper av. Foruten de psykiske/fysiske reaksjonene kommer kanskje også søvnbehovene øke. Hadde en pasient som sovnet når han kjørte bil i en slik fase. Som tur er, gikk det bra for både min pasient og hans medtrafikanter.

 

Det er så viktig å lære seg sin egen natur/rytme slik at man kan ta vare på seg på beste måte.

 

 Videon her under handler om forskning på mindfulness og meditasjon. Vi har all grunn til å kose oss og å slappe av slik at vi orker med å gjøre det som vi tenker er viktig for oss i dagliglivet. 

 

 

 

Nå skal jeg slappe av og se Bonanza på tv, slappe av og hvile, samtidig som jeg drikke en kopp te.

Kos dere og god søndag!

Professor Åsa Nilsonne om selvskading

 

Selvskading en måte å forsøke håndtere vanskelige følelser. Kan være meget sterke følelser og forskjellige følelser samtidlig. Man kan være fortvilet, bli sint for å være fortvilt, og deretter skamme seg for at man er sint på å være fortvilt. Det kan være en suppe som blir vanskelig å håndtere.  Viktig å identifisere de her følelsene, sette navn på dem, forstå følelsene, hvordan følelsene påvirker en. Hva får følelsene meg til å vilje gjøre, og hvordan skal jeg gjøre for å forandre følelsen.  Separere ut delkomponentene (følelsene) finne andre måter å håndtere sine følelser på. Finns det noen måte for å minske på for eksempel skam, eller kanskje man kan bygge opp stoltheten hos seg selv. Hva er jeg bra på og hva gjør meg stolt?

 

Viktig å respektere følelsene hos den som sliter. Følelsen er en reaksjon på hva som skjer. Det blir en belastning for den som er rammet om man ikke respekterer hans/hennes følelser.

Hvis man som personal reagerer med irritasjon når den som er rammet av de sterke følelsene reagerer, blir det som å si til en epileptiker at ikke få fler epilepsianfall.

 

Hun forteller også om trauma og selvskading. Trauma kan gi forskjellige symptomer, og iblant kan selvskading være en copingstrategi for å håndtere de følelser som vekkes av traumatiske opplevelser. Men det er ikke slik at trauma alltid kan gi den her typen konsekvenser. Det finns her individuelle forskjeller. Det er heller ikke slik at alle som selvskader har vært utsatt for traumer.

 

Hva fyller selvskading for funksjon?

 

I youtube filmen her under foreleser Åsa Nilsonne om selvskading og hun har mye kunnskaper å formidle.

 

 

I 90-årene arbeidet jeg med en psykologspesialist som arbeidet med cognitive behaviour therapy (cbt) og dialectic behaviour therapy (dbt). Hun underviste psykologstudenter, Stockholms universitet i cbt og en psykologkollega i vårt team. Den mannlige psykologen fikk vegledning i dbt, og han sa at han hadde fått en ny bilde av pasienter med personlighetsforstyrrelser. Han hadde tidligere en utdannelse i en psykodynamisk teori og metode. Det gir meg et bilde av at Marsha Linehan som utviklet dbt visste hva hun gjorde. Åsa Nilsonne forteller om Marsha Linehan i den her forelesningen.

 

Det er interessant å høre om en metode som gir en annen bilde på pasienter som sliter veldig vondt og verktøy som vegleder pasienten i en ny retning. De har det helt forferdelig og trenger hjelp.

 

 

 

Våre sår

Det kanskje ikke er på grunn av våre feil at vi gjør som vi gjør, men kanskje enda mer våre sår. Det finnes ofte en grunn til at vi er som vi er. Vi har en indre og en ytre side og det er mye som påvirker oss i våre liv.

Tonen i kommunikasjonen avgjør om kritikken er saklig eller et personangrep.

For noen dager siden kunne vi lese et godt innlegg i nrk.no/ytring skrevet av Ann Jeanette Lunde, som også skriver bloggen  LilleLabyrint .
Hun gjør mange gode refleksjoner over det å ha ME i vårt samfunn i dag.
Med hennes beskrivelser av hvordan hun har det og opplever å være kronisk syk i en sykdom vi ikke har noen kur mot, er det lett å forstå at sykdommer kan ramme hvem som helst!
Jeg tror at fremgangsrike friske har gått av å bli minnet på at alle kan bli syke. Det er ikke bare å stå på selv om man  er syk.
Når man kommer under en funksjonsnivå, kan vi ha hvor mye vilje som helst. Det nytter ikke like vel.
Man kan gjøre alt riktig, trene og spise sunt, og like vel bli syk. Livet rammer ulikt og slik er det.
Det er enkelt å døme andre, når man ikke selv sliter med sin helse, men neste gang kan det være din tur, og din, og din.
Det er også lett å tenke feil livsstil og å skylle seg selv. Da trenger man ikke ha skyldfølelse for å ikke hjelpe den som ligger ned.
På nrk/ytring kan vi lese:

"Kjære Jonas, jeg har ikke noe lyst å fortelle om dette. Men jeg tror det er på tide.

Jeg er 34 år, gift og mamma til to barn på fire og åtte år. I skrivende stund er det årets første skikkelige vårdag. Ute er fireåringen og øver på å sykle uten støttehjul, med hjelp fra storesøster. Min kjære skifter dekk på bilen min. En helt vanlig vårdag for svært mange familier.

Bortsett fra en ting: I dette lykkelige familiebildet er jeg borte. Akkurat som jeg var da det var familieselskap. I påsken da de var på fjellet. Kino. Fotballkamp. Jeg ville vært med på alt sammen, hadde jeg kunnet. Jeg ville nok vært håndballtrener for åtteåringen. Jeg ville nok vært leder for idrettsskolen for fireåringen til høsten. Jeg er fysioterapeut, så disse aktivitetene faller naturlig for meg. Jeg jobber, det vil si jeg jobbet, med trening. Forebyggende helse og rehabilitering er mine faglige hjertebarn. Jeg tror du hadde likt det jeg står for, kjære Jonas."

Selv i dag, kan man bli syk og ikke være en del i sine barns liv, som man ønsker. Er det noe rart at så mange søker og sprer informasjon på nett? Vi ønsker ikke å bli syke, og gjør hva vi kan for å finne løsninger. Ann Jeanette skriver:

 

"For noen uker siden publiserte Dagens Medisin en artikkel hvor de skrev at «ME-pasienter er mest aktive på nett». Denne artikkelen ble delt i sosiale medier, og «mest aktive» ble raskt endret til ekstremt aktive. Kommentarene lyste av stigmatiserende holdninger som at denne pasientgruppen er noe for seg selv. Der sitter de i nettsamfunnene sine og dyrker sin egen sykdom og krever sin rett til å få være syke.

Er det noen i det hele tatt som tenker tanken at pasientene leter etter en mulighet til å bli friske?"

Jeg har mange ganger sett på internett når personer kommenterer med kunnskap og saklighet, på ME forskning, metoder, og personlige erfaringer. Det har mange ganger forbauset meg at de her kunnskapsrike kommentarene ikke når frem. Personer som har tro på den bio-psyko-sosiale modellen og cbt/gradert trening, leser at vi må innse at det ikke finns et skille mellom psyke og soma. Det er jo ikke det som er spørsmålet i det vitenskapelige kommentarene. Det handler om rett behandling til rett pasient og kun det! Det ser for meg ut til at når en del fagfolk begynner å kalle pasientgruppen for aktivister, da har de sluttet å se og lytte. Da er det ikke lett å nå frem. Ann Jeanette skriver det så bra:

"Så hvor finner man hjelp når hjelpeapparatet krangler med pasienter og er uenige seg i mellom? Hvordan finner man hjelp når man som pasient ikke kjenner seg igjen i den beskrivelsen som deler av hjelpeapparatet legger frem?"

I blant kan man undre om vi skulle samle inn penger til både briller og hørapparat, for hjelpe en del fagfolk for å kunne se og lytte.
Mens vi venter på forskningen får vi gjøre det beste av situasjonen. Når legen ikke kan hjelpe oss med å bli kurert, er trøst og lindring veldig viktig.
Ann Jeanette beskriver det så bra:

"Jeg er heldig som møter forståelse hos min fastlege. I gode perioder er det nok. En som kan fortelle meg at «vet du hva, jeg skjønner det er tøft, men du holder ut likevel. Du gjør så godt du kan, og ingen kan forlange noe mer enn det». I de ordene ligger det uendelig mye omsorg, men noen ganger trenger jeg mer. "

Vi ønsker oss det frie liv som friske tar som en selvfølge. Det følger en sorg med å være syk.
Ann Jeanette viser en meget god formidlingsevne når hun skriver om det å være syk. Det krever mot til å stå frem i media som syk, ikke minst med en sykdom som ME der det finns mye rare holdninger omkring oss. Når man forteller om seg selv på den måten blir man samtidig sårbar. Det skal ikke mye til for å bli såret, når man står med åpne sår.

En annen ting er at på den måten som Ann Jeanette skriver på gjør at leseren kan ta til seg det hun sier. Den tone som vi har når vi fører frem vår sak er viktig. Er tonen er for aggressiv, vekker det opp lytterens forsvar. Kan det da sees på en annen måte enn personangrep? Tonen vi bruker har betydning for hvordan leseren oppfatter det en sier.
Jeg har sett at noen ønsker sitat, som en reaksjon når jeg hadde skrevet at jeg opplevde en kommunikasjon som mobbing. Jeg skulle ønske det var så enkelt. Det er ingen som sier til noen "nå mobber" jeg deg. Nei, det er måten det sies på, hvis det er nedlatende, sarkastisk og aggressivt tone. Det gjør noe fysisk for dem som mottar en slik kommunikasjon, og det gjør noe med dem som ser på. Jeg selv merker av at jeg mister energi og får vondt i magen når jeg ser slikt.

Jeg er enig at man kan gi kritikk på ting. Det kan være en stimulanse for kreativ tenking. Men når tonen blir aggressiv og nedlatende, da blir det ikke bra, ikke for den som allerede ligger, eller for noen som ser på.
Det må være lov å ha egne synspunkter. Det må være lov å få være syk, selv om man er helsepersonell.

Jeg er enig i at vi må arbeide for å opplyse om sykdom og mestring. Det finns stemmer som også har rett til å lyttes på.
Jeg tenker ikke minst på dem som har prøvd cbt/gradert trening eller LP og ble sykere. De som ble dårligere av slik behandling, og som hadde bedre nytte av skjerming for å stabilisere sykdommen, og snu en nedovergående trend. Jeg vet at de finns. Foreldre til alvorlig ME syke barn som fikk de riktige rådene av Sidsel Kreyberg som administrerer siden ME registeret på Facebook. Jeg tror tiden er inne for å løfte frem de stemmene også, med god hjelp av de som har litt høyere funksjonsnivå.
Kanskje noen ønsker å være gjesteblogger på noen av bloggene?

Det er lov å ha andre synpunkter og tenke over hva som skjer i ME debatten og hvordan man kan gå videre.

Det er lov å ha forskjellig syn på det hele, men det er ikke ok å sparke på den som allerede ligger. Det her kan jeg ikke bare se på og ikke si noe verdens ting. Det er tonen som avgjør om man er saklig eller om det er personangrep. Men alle kan som sagt snuble.

 

Livet forandres og det er bare å følge med.

Når jeg var hos frisøren igår, og hadde jeg en interessant samtale. De senere 1-2 årene har håret mitt forandret seg fra rett hår til litt krøller. Det løfter seg fra hårbunnen, fra å tidligere hatt et hår som la seg helt platt. Det har forundret meg meget at håret på en måte har løft seg, i samme periode når jeg har vært skikkelig dårlig på grunn av den kroniske periodontitten. Det litt over siste året før jekselen knektes og sannheten kom frem i lyset, følte jeg at immunforsvaret ikke var på topp. Man får for eksempel ikke helvetes ild når man er full av vitalitet.
Hun som klipte meg hadde  vært med om det samme når hun selv var veldig syk. Helt plutselig hadde hun krøller i håret! Hun hadde hatt mange kunder som hadde vært med om det samme. Hun hadde forsøkt lese seg til en forklaring og sa det kunne være at hormonebalansen hadde forandret seg i sykdomsprocessen. 
Når jeg fortalte henne om at jeg i mange år hadde hatt en kronisk periodontitt og at det ikke gitt utslag på noen utredning, syntes hun det hørtes skremmende ut. Tidligere syntes jeg det var fortvilt å være så syk, uten mulighet til å få behandling i helsevesenet. (Før å få en behandling må legen vite hva som er feil. Nå må jeg gi henne rett! Det er skummelt at en kronisk peridontitt kan få utvikle seg i mange år (over 20 år.) og fra en innflammasjon i tannrota, har den fløttet seg opp i kjevebeinet. Bakteriene har fulgt med i blodbanen, og derfor kunnet sette spor i hele kroppen! Kan det være derfor jeg har et høyt kolesterol? Jeg vit ikke!

Iblant er jeg trøtt på å repetere meg selv gang på gang i de sosiale mediene. Samtidligt er det så alvorligt at det er min skyldighet til fellesskapet å informere slik at flere får opp øynene for at man kan være syk, selv om utredningen ikke viser noe. Det her er noe som kan skje hvem som helst! Vi har ikke kontroll over alt som skjer oss i livet.

Det er mange budskap idag om at vi skal ta ansvar for vår helse, og det høres fornuftig ut, så lenge det ikke likestilles med at man på den måten kan helgardere seg for sykdom og ulykker. Hvis man tror det er man ikke forberedd på livets realiteter. Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det, leser jeg ofte. Innen visse rammer så kan jeg være enig, men det kan også brukes som et argument for å ikke behøve å tenke på de som sliter vondt. Alle kan ha nytte av å lære seg å mestre ulike situasjoner i livet, men det løser ikke alt. Vi kan ikke mestre bort livets realiteter! Det er lov å reagere på livet! Man kan tenke på flere linjer samtidligt. Når jeg leser om personer som har vært med om mange traumer i mange år, lærer seg å forandre sine tanker og atferd, men ikke å fokusere på sitt lidende, da undrer jeg meg. Hvordan kom vi hit? Hvordan ble det så her?
Tørr man egentlig å møte personer med traumer og vonde erfaringer? Eller er det slik at det ikke finns nok tid og rom for det?

Hvis man på en arbeidsplass fokuserer på stressmestring og ikke hvordan du har det, kan det i verste fall lede til en ansvarsfraskrivelse fra en arbeidsmiljø som kanskje ikke er så heldig for de ansatte.

Hvis vi ikke tar oss tid til å se nyanserne i det her, er jeg redd vi får et kallt samfunn.

Det snakkes mye om sykdomsvinster i samband med sykdom, og det kan være folk som opplever det slik. Men det blir for enkelt å generalisere det til de fleste langtidssyke. Kan nok være godt å komme fra jobben iblant når man blir syk i kortere perioder, hvis en har et tungt jobb med mye stress.

Når jeg ser på min egen tid med sykdom over lang tid får jeg mye vanskeligere med å se den vinsten. Jeg fylles i stedet med en stor sorg! Det her var ikke noe jeg har valgt for noen vinnings skyld! Jeg hadde helt andre drømmer om min fremtid og mitt liv. Jeg satset flere år og penger i min utdannelse til psykolog, og hadde planer om videreutdanning. Som psykolog har man mange forskjellige muligheter til var man kan arbeide, og det er frihet for meg.

Man blir tildelt ting i livet, og en del ting kunne man gjerne avstå fra, hadde det bare gått. Jeg har i mange år år satset mye tid og penger for å komme ut ur sykdom til frisk. Men her har jeg også blitt klar over at vi ikke har kontroll over alt i livet. Det var en tilfellighet at min jeksel knektes i høst og at jeg på den måten fikk vite at jeg hatt en kronisk tannrotsbetennelse i mange år. Den hadde jeg virkelig ikke ønsket meg, men den fikk jeg likevel.
Det var heller ikke mitt valg å være kronisk syk, og å gå miste om alle år med alt hva livet kan gi en når en er frisk.
Det var heller ikke mitt valg å bli vitne til en barnekidnapping, da jeg forstod at det her var alvorlig allerede der og da. Jenta ble etterpå myrdet etter dager med grov vold og ingen mat og drykk. Jeg valgte faen ikke heller at vi alle måtte vente i 15 år til den skyldige ble tatt. Det var noe som slapp taket i meg når Helens myrder ble dømt i rettegangen, og det var nok slik at utryggheten satt i hele tiden, selv om årene gikk.
Jeg valgte heller ikke å slå i hodet på arbeidet, da jeg hadde et "minne" av det i flere år til jeg kom til min osteopat som løste opp det som kunne løses opp. Hun kjente en sterk kompresjon i de øverste nakkeknoklene, og bare det i seg selv kunne gi mange forskjellige symptomer.
Ja og så var det matintoleransen, som avslørte seg når jeg kuttet ut sukker og hvitt mel. Det viste seg at min feber forsvant og urolige tarmer roet seg når jeg ikke lengre spiste godterier, is, kaker, brus, rundstykker, pasta, pizza, pajer, piroger etc, etc, etc. Når jeg skjønte at jeg ble sykere av det her tok jeg konsekvensene av det.
Jeg har også levt parasympatiskt, meditativt og så videre, og jeg tror mine livsstilsvalg har hatt betydning. Det er ikke slik at jeg ble frisk, men at jeg nok kunne vært enda sykere hvis jeg ikke tilpasset min livsstil til mitt helsetilstand. Vi kan ikke helgardere oss fra livet!

Jeg tar meg også tid til å tenke over hva som kan være det smarteste valget for min helse idag. Hvis jeg ser tilbaks har jeg vært med om kronisk stress i mange år (over 20 år). Da tenker jeg ikke bare på psykisk stress, og psykiske traumer. Jeg tenker også på et immunforsvar i stor aktivitet i mange år, som det blir ved en kronisk bakterieinnflammasjon. Det er også stress. En kronisk kompresjon mellom nakkeknokler må man også se som en kronisk stress. Det blir det samme med matintoleransen og et blodsukker som svinger altfor mye. D-vitamin mangel er også et stresstilstand. For hver eneste ting som blir løst føler jeg en stor lettelse, ikke minst fysiskt!

Hva jeg aller minst trenger nå er mer stress. Hvis jeg skal bli bedre må jeg fokusere på å leve parasympatiskt og å søke meg mot meditasjon. Jeg har lest en del om de skader som kan skje i kroppen ved kronisk stress og det er ikke lite. Det påvirker psyken og fysikken, alle organ i kroppen ned til cellnivå. Da må man undres over om det går å bli helt frisk? Fokus må bli her og nå og ha det så bra som det går. Hvis stress kan skade kroppen ned til cellnivå, kanskje man tenke at mye meditasjon kan kan gjøre det samme fast omvendt. Jeg har noen ganger når fått spørsmålet om jeg tror at man via psykologiske teknikker kan påvirke fysikken. Ja, det tenker jeg og det er ikke noe rart i det.
Jeg tenker også at vi kan gjøre mye her for å få det bedre med oss selv og hverandre. Hva beroliger? Hva stimulerer? Hva gleder? Hva er meningsfullt? Hva styrker og hva svekker?
Hvordan er klimatet? Naturen? Miljøet? Arbeidsmiljøet? Familjen? Gruppen? Individen?
Hvem ser? Hvem hører? Hva er fokus? Det er mye som påvirker vår velvære og vår helse? Jo mere vi tenker over det, desto mere bevisste blir vi.
De menneskelige møtene har stor betydning og det må vi ikke glemme når vi arbeider med menneskers helse.

Men om jeg tror at man via stressmestringsteknikker og andre psykologiske metoder kan være den eneste løsningen for sekkediagnosen ME, så er mitt svar et tvekløst NEI. Det er heller ikke den eneste metoden for å aktivere kroppens friskprosesser. Det blir for naivt for min del.
Hvis bevisstheten og psyken har kraft til å styre hele vår helse, kropp og sjel, trengte leger ikke bekymre seg over bakterier som er resistente mot antibiotika. Myndighetene hadde ikke lagt tid på hjemmesiden Er det farlig på internet for å lære oss om kjemiske stoffer i vår nærmiljø som vi må passe oss for. Det finns også en grunn til at kostdoktorn.se er en av Sveriges største helseblogger. Selv om psyke-soma er =1 er det fremdeles mange faktorer å holde orden på. Jeg håper at oppdagelsen av vi med hjelp av tanker og valg av aktivitet kan påvirke vår helse blir en sovepute for å ikke ta tak i de miljøproblemer som vi står i idag. Det er viktig at vi tenker på dem som kommer etter oss og som skal leve med de konsekvenser av de valg vi gjør idag.

Foruten de psykiske mestringsmetodene som jeg bruker i praksis, må jeg komplettere med mat og drykk som styrker kroppen, og ikke aktiverer inflammsjonsprosesser. Jeg må også se til å få nok sol og vitaminer. Blodsukkeret må være så stabilt det går. Jeg må bevege meg samtidlig som jeg ikke overbelaster meg. Det er sunt! Jeg må sove godt om natten og dt gjør jeg nå etter jeg har begynt med CPAP på natten for å ikke ha pustestopp når jeg sover. (Det har naturligvis også vært en stress for hjernen) Man kan gå turer samtidlig som man driver med mindfullness, og det er en god studie i velvære. Og det er så viktig å føle seg vel, og å bli vant ved den følelsen. Jo mer vi arbeider med å føle oss vel her og nå, desto mer blir det en vane. Det er kanskje ikke noe man har vært vant ved når man er syk siden mange år. Det er en viktig vane som vi må ta alvorlig!

Jeg merker at leger blir stille etter å ha snakket med meg en stund, og det tar jeg som positivt. Det er det som er mitt mål. Hvis man kan stimulere leger til å tenke i andre baner så er det mye å vinne på det. Jeg er et levende eksempel på mye, ikke minst at man kan være meget syk, selv om det ikke går å se det i de prøver vi har idag. Jeg kan ta et eksempel  en lege jeg snakket med for et par uker siden. Vi snakket om at jeg trengte å trene. Jeg spurte om han trodde det hadde hjulpet med gradert trening for å bli frisk fra min kroniske periodontitt (hehe). Det trodde han ikke nei. Da spurte han man om ikke infeksjonsprøvene hadde markert infeksjon. Han fikk en fundersam blikk når jeg sa at det ikke hadde synts på prøvene.

Alle i ME sekken er ikke støpte i samme form, like lite som de med depresjoner, eller hjertesyke, eller kreft. Derfor ble jeg forundret da jeg nylig hadde en diskusjon med en lege på Twitter. Han så ikke noen vinst med å skille opp pasientene i ME sekken. Min tanke er at behandlingsmessig er mye å vinne på det, da vi er veldig forskjellige.
For meg som psykolog er det en selvfølge å se individen, historie, livssituasjon, symptomer, diagnose, helsesituasjon og så videre. Derfor blir det merkelig om det samme ikke skulle gjelde ME sekken. Jeg undrer meg over hvorfor noen har vanskelig å forstå hvorfor de ME syke og deres pårørende har synspunkter på det. Det er det minste å forvente at leger og psykologer skiller ut hvem som skal behandles med gradert trening og hvem som ikke tåler det.

Når man setter ME diagnosen har man utelukket andre sykdommer, men er det mulig å være så sikker på de tester vi har idag. Utredningen viste ikke noen annen sykdom på meg, mer en at symptomene tydde på ME. Det er en del som mener cbt/gradert trening er en bra behandling på ME diagnosen. Betyr det da at jeg skulle blitt behandlet med cbt i kombinasjon med gradert trening og blitt vegledd til å ikke lytte for mye på symptomene? Hvis behandlingen ikke viste noen effekt på meg, var det da jeg som var rigid og vanskelig for å forandre tankemønster? Hvis jeg da hadde protestert og sagt at den her behandlingen ikke fungerer for meg og at jeg i stedet måtte aktivitetstilpasse. Hadde det vært det samme som sykeliggjøring og somatisering? Hvis jeg hadde protestert mot flere behandlere som var sikre på sin sak, hva hadde jeg da fått for diagnose?

Nå har det ikke vært så ille for meg. Jeg har hatt behandlere med lang erfaring og som har sett mye i hele sitt yrkesliv. Men noen kommentarer på Twitter setter igang mange tanker i mitt hode...

Det er for meg med kunnskaper og livserfarenhet en selvfølge å føle samfunnsansvar og å bidra til felleskapet med det jeg har. Fellesskapet er vi alle og vi deler livet her på jorden.

Den 28/6-2011 skrev jeg bloggen Hva er det som gjør at folk tar det som en selvfølge at vi og andre skal være arbeidsføre hele livet? Da skrev jeg blant annet:

"Livet er ikke en selvfølge! Jeg føler takknæmlighet for at jeg lever, og at jeg har de støttespillere jeg har både privat, min lege og NAV. Jeg tar ikke noe for gitt. Livet har slått til tilstrekkelig mye for at jeg skal se det. VI trenger å stoppe opp iblant å se hva vi faktisk har! I morgen kan alt være forandret!"
 

 En måned senere skjedde katastrofen i Oslo og på Utøya!
Ta vare på dere selv og hverandre!
Vi behøvs!

Det er som det er!

Hvordan man på et konkret plan kan påvirke kropp og sjel er gjennom pusten. Pusten styres både med viljestyrte nerver og ikke viljstyrte nerver.
Når vi er i en situasjon som føles opprivende, er det viktig og huske på og puste dypt med maven. Når vi blir opprørt er det lett å puste overfladiskt, men hvis vi husker på å puste med maven kan vi komme tilbaks til avslappet tilstand. Det finns situasjoner der det her er lettere sagt enn gjort, men det er likevel en ferdretning å gå.
Når vi husker å puste med dypt med maven kommer vi inn i her og nå.
Når tankene fladdrer videre glemmer vi å være her og nå, og det kan gjøre at vi glemmer å puste.
Det er derfor det er så viktig å skaffe seg pusterom! Det er når vi har pusterom som vi er nær oss selv, og vi får kontakt med vår indre gps. Når vi har kontakt med vår indre gps, ser vi vår vi står her og nå, hvis vi er der vi ønsker å være, eller om vi skal gå videre i den ene eller den andre retningen.
Hvis vi for lenge har trykt unna våre egne ønsker og behov, kan det føles tomt.
Da er det høy tid for å gi seg selv pusterom, tenkrom og tid for å føle på hvordan vi har det.
Det her er et rom eller en kryssveg der kropp og sjel, psyke og soma kan møtes, noe som kan lede til nye innsikter, aha-opplevelser, og vegvalg. Kanskje man føler ro og harmoni og at man er på et godt sted i livet.
Man har kanskje trykt ned sine tanker og følelser gjennom altfor mange år og har et livs floker og byrder å begynne å nøste i.

Kan man hvile her og nå kan man for en stund føle letthet. Hviler man kjemper imot det som er her og nå, leder til at livet blir mere strevsomt.
Hvis man i stedet roer seg ned og føler på det som er nå kan det føles befriende for kroppen. Kanskje trykker tårene på, latteren, søvnen eller noe annet. Hvis vi får rom for det her er det lettere å komme videre.
Det blir så mye tyngre å trykke ned de her impulsene og å forsere videre. Hvis man tror det her er positiv tenking, gjør man et stort mistak!
Hvis du husker noen gang du har latt tårene komme, og gråten fått være der for en stund, kjenner du kanskje en lettelse etterpå. Jeg har ofte pustet meg gjennom følelser til avslappningen kommer og det blir som en livets pust.
Det snakkes om gradert trening for mange som er syke, og tanken er god. Men jeg tror at i en del fall er mere effektivt å oppleve det som er her og nå. Hvordan føles det å bli bedre fra en sykdom hvordan fremgangen nå enn kommer fra?
Når en har vært syk lenge kanskje det er viktigere å føle på at livet kan være litt lettere, og ikke bare er en kamp!
Livet kan lett oppleves som en kamp når man er svekker av sykdom i lang tid. Da tror jeg at "mindfull moments" viktigere for tilfriskning enn å gjøre, gjøre, gjøre så forbasket mye.
Det her kan være forskjellen på fremgang og motgang!

Det finns mye å vinne på å arbeide med tilstedeværelse og å observere de tanker og følelser som kommer frem i den livsfasen! De her tankene og følelsene kan være en hjelp til helbredelse.

Tror ikke noen tviler på at våre tanker og følelser påvirker vår fysiologi.
Spørsmålet for enhver av oss er hvordan!

Når man har vært syk lenge, er det så mye man ønsker å ta igjen. Da kan fristelsen være stor til å gjøre, gjøre, gjøre... Problemet er at vi ikke kan ta igjen alt som vi ikke har fått være med om. Sorgen er vår følgeslager og nyorientering er et nøkkelord. Da må vi fremdeles ta oss tid til pusterom.
Når vi tar oss tid til pusterom, da ser vi om vi er på veg å bli fartblinde, om vi er redde for å gjøre noe som helst. Det er når vi holder siktet innover, vi blir kjent med oss selv, den vi er her og nå.
Hvordan skal vi lære oss å elske oss selv hvis vi ikke har tid til å lytte på oss selv?
Hvordan skal vi få våre behov tilgodesett, hvis vi ikke tar oss tid til å lytte?
Hvordan skal vi holde oss friske hvis vi krampaktig holder kampen i gang, og vi ikke gir oss tid og rom til å puste?
Er det noe rart så mange føler seg på etterskudd?

Grensen kan iblant være hårfin mellom resurser og underskudd! Husk og pust!
Det å leve bevisst kan gjøre forskjell! Når vi lever bevisst, lever medvetet, er det lettere å navigere videre. Når ting er med i vetandet...

Jeg har fått en Blog award Fra Trollmor!

Jeg blir glad for hver eneste en som leser min blogg, og da er det forståss stor stas å få en Blog award! Tusen takk, Trollmor!


Har tenkt en del på hvilke som skal få en Blog award fra meg, og jeg har lyst til å satse på psykisk helse den her gangen.
Jeg leste en blogg i Tidskriftet i januar, som heter Et tastetrykk unna medlidenheten. Det var en blogg som rørte opp mye følelser i den gruppe som skriver depresjonsblogger. Jeg har ikke lest mengder av depresjonsblogger, men regner med at man der som på andre steder har gjorts mistak. Vi har alle våre styrker og svakheter. Jeg må samtidlig ta avstand fra diskusjoner om hvordan man kan kombinere medisiner, og tips på metoder for selvskading.

Samtidlig vil jeg forsvare bloggernes rett til å skrive om hvordan de føler seg, og deres opplevelser av helsevesenet. De blogger jeg følger gjør en viktig jobb til å informere, diskutere og å reflektere over hva de og andre med psykiske lidelser må slite med. Vi sitter ikke med alle kunnskaper og vi er alle i utvikling!
Skulle jeg som psykolog nekte mine pasienter/klienter å skrive og forteller hva som gikk galt, hvilke mistak som gjorts og så videre?

Så derfor:

Vi er hele elefanten En meget klok og reflektert dame, som skriver om traumer, psykisk helse og psykiatrien. Anbefales varmt!

Sigruns blogg setter lyset på mange viktige ting, traumer, hvordan språkbruk kan skade de som sliter meget vondt etter traumer, forskning på psykiske lidelser, kritiserer bruk av tvang i psykiatrien, og annen behandling i helsevesenet. Hun gjør mange viktige refleksjoner, og enten du er enig eller uenig med henne, så får hun en å tenke! Veldig bra Sigrun!

En del av meg er meget flink på å sette ord på sine erfaringer av traumer for eksempel, hvorfor hun opplever den behandling hun fikk i helsevesenet ikke var en god hjelp. Hennes refleksjoner kring kognitiv terapi, at hun i den behandlingen opplevde seg som en feilvare! Hun skriver at hun i terapien ikke fikk bearbeidet sine traumer, og hvordan hun senere kunne slappe av å arbeide seg gjennom sine sår. Jeg er glad du har skrevet den bloggen!

Du er ikke alene er en blogg om overgrep som jeg har har oppdaget helt nylig. Den inneholder mye informasjon og bloggen skrives skrives på en måte som gjør meg nysgjerrig nok  til lese mer, og meg.

Den siste Blog award går ikke til en depresjonsblogg uten til en ME ungdom:

Thea Kristine May  Det er meget spennende å følge deg i din livsreise det innebærer å være meget syk, til å nå kunne reise til solen på vinteren! Det her er en stemme som er meget viktig i ME debatten!

Dere er alle verdt oppmerksomheten og jeg håper dere orker med å fortsette å synes i de sosiale mediene! Vi trenger dere!

Hvis du velger å ta i mot awarden skal du:
1. Takke og linke til bloggeren man har fått awarden fra.
2. Gi utmerkelsen videre til fem blogger og gjøre dem oppmerksom på det.
3. Kopiere post it lappen og sette den på bloggen.

Enkelt liv for en meningsfull hverdag

Tredje advent idag. Det er ikke lenge siden det var nyttår! Hva skjedde?
Jeg har hatt et roligere tempo de siste dagene. Var litt for aktiv på tirsdagen. Gjorde et forsøk for å prøve og se hvor grensen gikk. Ibland må man gjøre det for å vite hvor man er i livet.

Siden jeg knakk jekselen, tok antibiotika og fikk vekk tannen, har jeg til min forbauselse, hatt det bedre på de gode dagene. Fast jeg klager ikke. ;)

Når jeg tenker tilbaks er det en tydelig vendpunkt når jekselen knakk. I et halvår hadde jeg hatt helvetesild, eksem, og mye hodepine og lysskyhet. Det gjorde meg ikke noe at sommeren regnet bort. Når man for eksempel har migrene tåler man ikke lys.
I høst har jeg ikke hatt like mange dager med hodepine, og dermed har jeg hatt en bedre livskvalitet. Fra å ha blitt sosialt isolert av alle smerter, trenger jeg nå bare hvile et par dager etter å ha møtt venner på lunsj i sentrum.
De her seneste dagene har jeg levd langsomt, og det er behagligt. Jeg leser Simple Living blogger, og inspireres av hvordan fler og fler tar seg tid til å tenke over hva som er viktig i livet. Man tar seg tid til å tenke over hva som er det viktigste i livet, og hva man ønsker å sortere ut. Veldig mange begynner å rense ut blant sine ting og slutter å shoppe uten å tenke over hva som egentlig trengs. Man går over alle deler i sitt liv mens man samtidlig ser over hva man egentlig har. Det blir en indre prosess samtidlig med den yttre.

Flere spørsmål blir i den her prosessen viktige:
Hva trenger jeg?
Hva gjør meg glad?
Hva inspirerer meg?
Hva gir meg kraft?
Hva får meg å føle harmoni?
Hva gir meg ro?

Det blir med andre ord en bevissthets reise for å få et grunnlag til å gjøre gode og konstruktive valg, for å gå videre i livet. Det innebærer også å velge bort ting som man ikke har godt av.
Hva tapper meg for krefter?
Hva får meg i ubalanse?
Hva gjør meg nedstemt?

Hva er en passe nivå for mine aktiviteter?
Hva er en passe mengd at ting, hobbies, engasjemang, arbeide etc?

Existentielt:
Hva er viktigt i livet?
Hva gir mitt liv en mening?

Det ser ut som om mange har fått en metthetsfølelse av ting, aktiviteter, inntrykk med mere.

Det her er spørsmål som ikke minst er viktig for oss som er syke i langt tid. Hvordan skjermer vi oss for altfor mye stimulanse? Hvordan kan vi forenkle våre liv til en behaglig mivå?
Jeg har lest blogger der man foreslår ta vekk 10 ting i uken, eller 1 ting om dagen. Noen gjør av med flere ting enn hva som kommer inn i hjemmet.

Det er vanlig folk forteller om at de følelsemessig slipper taket i samme fart de gjør seg av med ting. Den indre og ytre reisen henger sammen.

Det er spennende å se hva som skjer med folk når hopper av aktivitetskarusellen, med shopping, arbeide og alt det som ofte går på autopilot.
Det blir en indre reise som påvirker valg i vår fysiske verden.
Hvordan påvirker mine valg min omgivning?
Hvordan påvirker mine valg naturen?

Jeg har lest litt om Feng shui i høst, der man fokuserer på hvordan den ytre miljø påvirker hvordan vi mår på innsiden. Hva er det for eksempel vi føler når ni ser bildene på veggen? Blir jeg glad eller gjør det meg nedstemt?

Kinesene snakker om yin og yang, og hvor viktig det er å ha en balanse for å holde oss friske. Man kan si mange som er utbrent har hatt for mye yang i aktiviteter og tankevirksomhet.
Vi lever i en aktivitetskultur, der mange føler stor stress. Vi har glemt verdien av en hviledag der tankene får fløde mer fritt. Når tankene får fløde i sin egen takt, da får vi kontakt med oss selv og hvordan vi har det.
Skal vi påvirke våre liv og vår helse i en positiv retning da er det her vi må begynne!

Søke seg mot fred og ro, for å styrke seg selv.

Jeg har i flere år lest immunologen Sanna Ehdins bøker om holistisk helse, der hun beskriver hvordan man kan påvirke sin helse positiv på mange plan. Så lenge sykdomsprosessen ikke har gått for langt, kan man snu utviklingen til en positiv retning. For meg er det positiv lesning om hvordan man kan arbeide seg mot et bedre allmenntilstand, enten man er syk eller frisk. Sanna Ehdin har skrevet mye om hvordan mat påvirker vår psykiske og fysiske helse. Hun er meget kunnskapsrik på det her området, og har mye å fortelle om hvordan kjemiske stoffer påvirker vår helse.

Hun har skrevet et interessant blogginnlegg om Metamedisin. :

"Metamedicinen integrerar alla områden: traditionell-, komplementär- och alternativ- medicin. Det är en plattform för samarbete mellan de olika behandlingsområdena. Alla terapier har gåvor för olika delar i sjukdomsprocessen. Grundtanken är att förstå den biologiska processen och välja terapier och behandlingar som stödjer det naturliga läkandet."
 

 Sanna skriver videre:
"1. Synkroniserad enhet: Vi består av kropp, sinne, själ och omgivning – för att ett problem kan bara existera i relation till något eller någon i omgivningen. Tänker vi positiva tankar om det som händer på verkar det varje cell i kroppen, tänker vi negativt så blir det en helt annan reaktion och resultat i kroppen.
2. En konfliktchock är starten på varje sjukdomsprocess. En chock är inte förutsägbar, och när den drabbar oss kan det kännas som en blixt som slår ner. En konfliktchocken är oväntad, starkt känslomässig och dramatisk samt påverkar personligheten. Den leder ofta till att man isolerar sig från andra för att man inte kan eller vill prata om händelsen.
Konfliktchocken påverkar hjärnan i samma ögonblick som den inträffar, vilket är synligt som ringformationer på en datortomografiröntgen. Det som skapar ringarna är frekvensförändringar i det område i hjärnan som påverkas av chocken. Det leder i sin tur till en urladdning neråt i kroppen genom nervbanorna, som har fokus på de organ som står i förbindelse med det träffade stället i hjärnan. Processen löper simultant på alla nivåer, det vill säga kropp – hjärna – sinne, från och med ögonblicket för konfliktchocken till dess att konflikten är löst och läkningen är fullbordad.
3. Ens egna subjektiva upplevelse avgör hur ens kropp reagerar på det som händer i omgivningen. Dvs. den betydelse vi ger händelsen och vad vi upplever inom oss precis när händelsen inträffar (konfliktögonblicket), avgör i vilken del av hjärnan ”blixten slår ner” och därmed vilket organ som påverkas.
Ett exempel är en kvinna får reda på att hennes man har varit otrogen och en konfliktchock uppstår. Beroende på hur hon uppfattar det inträffade blir det helt olika resultat med symtom på olika ställen i kroppen:

1. Subjektiv mening ”Jag är sexuellt inte tillräckligt bra” –> inverkar på Storhjärnmärgen och visar sig i bäckenet.
2. ”Jag kan inte smälta det” –> inverkar på hjärnstammen och visar sig i magen.
3. ”Det blir separation” –> inverkar på storhjärnbarken och visar sig i bröstet (duktal - körtelgångarna)

4. Sjukdom är en process, som består av två faser – konfliktfasen och återhämtningsfasen.
I konfliktfasen aktiveras det sympatiska nervsystemet (kämpa eller fly-systemet) för att ge oss mer resurser att lösa problemet. I stället för vila på natten grubblar man på lösningar, varvid reserverna inte byggs upp för nästa dag. Organen som styrs av det sympatiska nervsystemet (hjärta, muskler och hjärna) arbetar för högtryck, och det kännetecknas av kallare händer och fötter, ökad puls, spänd muskulatur. Det är aktiverat på dagen mellan kl 06.00-20.00.
På sikt ger konfliktfasen en negativ spiral som laddar ur våra batterier. Det känns som om luften går ur en och en otrolig trötthet kommer. Lika länge som vi har laddat ur våra batterier behöver vi tid att ladda upp dem igen.
Konfliktfasen kännetecknas av ett ständigt grubblande över konflikten, vilket leder till:

• att inte kunna slappna av; spänd muskulatur, sömnproblem, kalla händer och fötter.
• påverkan av blodcirkulationen; blodkärlen drar sig samman vilket ger ökad puls (högt blodtryck), hög glukoshalt, högre adrenalinhalt.
• påverkan av ätande och vikt; minskad matlust, går ner i vikt eftersom man samtidigt har högre förbränning.
• att konflikthärden blir synlig som ringar på den del av hjärnan som konflikten gäller.
• celltillväxt, cellnedbrytning eller en rubbning av organets, vävnadens eller kroppsdelens funktion. Vilken processen som aktiveras beror på vilket hjärnlager som påverkats av konflikten och organet.

Återhämtningsfasen domineras av de organ som styrs av det parasympatiska nervsystemet (alla matsmältningsorgan och utrensningsorgan såsom mage, lever och tarmar). Det kännetecknas av varmare händer och fötter, minskad puls, avslappnad muskulatur (aktiverat mellan kl. 20.00 - 06.00).
Nu börjar det drabbade organet att återhämta sig genom celltillväxten och de ”hål” där det skett cellnedbrytning blir utfyllda igen. Detta blir ofta feldiagnostiserade som snabbt växande tumörer. De tid och djup som återhämtning tar är proportionerligt till den genomgångna krisen, och sen kommer man åter till normalt tillstånd.
Återhämtningen kan snabbas på genom terapi, vilket hjälper till att snabbare frigöra konfliktmassan i konfliktfasen. När negativa känslor frigörs från cellminnen blir det enklare för kroppen att återhämta sig."

Sambandet psyke og soma er meget interessant! Det er ikke vanskelig å føle på at følelser er fysiske og kroppen påvirkes av hvilke følelser man lever med til daglig. Hvis vi ikke tar oss tid til pusterom, for å gire ned slik at kropp og sjel kan selvregulere seg til en bedre balanse, der man puster friere.
Det innebærer også at den som lever i følelsemessig vanskelige omstendigheter, langsomt brytes ned, blir meget sliten og sliter mer og mer med helsa.
Det innebærer også at den som er syk, får vanskeligere for å helbredes hvis omgivningen ikke tar sykdommen på alvor, har kronisk uro, eller lever i stress på andre måter. Det blir også en situasjon som kan stresse de pårørende.

Det man kan gjøre er å søke seg mot aktiviteter som gir fred og ro, der vi puster friere. Jeg ser mange på Facebook som søker seg til aktiviteter som gir ro, som strikking, scrapbooking, lage smykker, male bilder, fotograferer etc. Det ser ut til at mange intuitivt søker seg til aktiviteter som er bra for akkurat de selv. Det finns mye man kan gjøre for å avlede oppmerksomheten fra de å være syk. Det har man likevel god tid til å føle på.
Nå er mange ME pasienter i en vanskelig situasjon, der de ikke blir tatt på alvor. Haukelandstudien fikk ikke innvilget forskningspenger det her året. Det er mange som har reagert med fortvilelse og sinne. Det her er ikke enkelt når skuffelsene kommer gang på gang. Det er ikke lett å beskytte seg da.

Det er en utfordring hvordan man som syk skal beskytte seg i den situasjonen, og løsningene er nok like mange som antall syke.
Spørsmålet må likevel bli, hvordan man skal bli mer avslappet mitt opp i det hele, slik at kroppen får hjelp til å bygge seg opp, til tross for alt.
Det finns mange meditative øvelser og mindfullness aktiviter som gir en bedre ro. Pårørende kan nok påvirke til det positive hvis de selv søker seg til meditative øvelser. Hvis de har mer ro i kroppen, kan den syke få bedre ro, og det blir en vinn-vinn situasjon for hele familjen.

For en del er det nok å ta vare på seg selv i fred og ro i lang tid, og andre må vente på god forskning. Jeg velger å ta ting med ro, skulle det rekke for meg, hadde det vært gledende. Må jeg vente på forskning, da må jeg gjøre livet så godt som mulig her og nå.

Det er ikke alltid lett, men man får prøve likevel.

Du får Pelle, pappa!

Jeg var en 5-6 år gammel. Det var november og farsdag. Når de voksne skulle gratulere sine foreldre, da hadde de alltid kjøpt en gave som de gav sin mamma og sin pappa. Når det var morsdag og mai måned, da var det lett å plukke en blomsterkvast å gi den til mamma. Men hva kan man gi til en pappa i november, og det ikke var noen blomster der ute? Hvordan skulle jeg løse det? Det var langt til butikken og jeg hadde heller ikke noen penger. Hm!!! Hva kunne man gjøre? Jeg var ute på gården når jeg tenkte over det her problemet. Så fikk jeg syn på katten Pelle! Den kunne pappa få! :) Men han betalte jo allerede for maten til katten. Det ble litt feil det. Hm! Men den kunne jo mest være hans katt! Det kunne jeg gjøre. Men tanken om at det her ikke stemte helt, den var der. Men jeg kunne ikke finne noen annen løsning. Pappa kanskje ble glad likevel! Det ble han nok. Selv om jeg ikke fikk alt til å stemme inne i meg, gikk jeg bort til min 3 år yngre bror. Når jeg spurte lillebror om vi skulle legge Pelle i en kartong (uten lokk) og gi den til pappa i farsdags presang, lyste han opp. "Ja!" Det merkelige var at katten aksepterte at vi plasserte ham i kartongen og gikk med han til pappa. Det gjorde kattene aldri når jeg prøvde å legge dem i dukkevognen, og la dyne over dem. Da forsvant de raskt!
Pappa han holdt maska og sa:"Tack så mycket". Ja , det var et veldig lurt smil og man kunne gjette på hva han tenkte. Men jeg og lillebror vi strålte som tente lys!
Det her har pappa aldri glemt og han snakket om det fremdeles i forrige året. Hva de voksne ikke visste, det var at jeg skjønte ikke logikken i det her, men jeg holdt maska. Det ble morsomt! Og det ble bra, og pappa ble glad!

Nå tenker jeg at de er veldig viktig for barn og gi kjærlighet, ikke bare få. Da får man en følelse av at "jeg kan", og at "jeg betyr noe".
Den her situasjonen handlet også om et problem, eller utfordring som skulle løses. Det fantes et hinder på vegen og jeg måttet navigere om, og på en måte løste jeg det. Det er noe som andre unger også må, og det er bra. Det her er viktig for utviklingen på flere plan. Det gir en god selvfølelse og en følelse av "jeg kan".
Derfor er det bra om man ikke hele tiden curler for barn, men kanskje i stedet stoler på dem og viser at jeg vet du klarer det her!
Som barn er det mange situasjoner som de kommer opp i, og som gjør at de må navigere om, ikke minst med de andre barna.
Det fantes også andre utfordringer som ikke gikk å løse der og da. Da husker jeg veldig godt at jeg mange ganger tenkte, "Når jeg blir stor..." Tiden skulle hjelpe meg! Man trenger ikke å aktivere unger hele tiden. De har godt av å få pusterom, og da få tilgang til den kreative fantasien. Den kreative fantasien er så viktig. Det er med fantasien som man lærer seg å finne nye løsninger, og å drømme om fremtiden. Når man har kontakt med den kreative fantasien, kan man også ha kontakt med den indre roen. Hvordan skal barn få kontakt med den indre stillheten om de hele tiden er i aktivitet? Hvorfor har så mange barn problem med psyken idag? Er det på grunn av  høye krav? Hvor mye får de ro til å bare være? Barn har vel aldri fått ting servert så mye som de får idag? Tidligere generasjoner fikk arbeide tidlig, og Norge var fattig. Alle skulle bidra. Det var krig på 40-tallet, og folk var redd. De hadde god grunn til å være redd. Hvordan var helsesituasjonen for barna da?

Jeg har fremdeles nytte av min kreative fantasi. Den hjelper meg å finne nye løsninger, hvordan jeg må navigere om når det er hinder på vegen, og å se forskjellige mulige konsekvenser av mine planer. Den gir en indre trygghet og selvbilde. Jeg går så langt at jeg sier at den er en stor kilde til visdom.

Når jeg tenker på langtidssyke barn tenker jeg at den kreative fantasien sammen med å få gi kjærlighet er meget viktig i tilegg til å få kjærlighet. Ja, de kanskje ikke kan gå i skolen på flere år, og det skjønner jeg ikke er noe moro. Samtidig så kan man alltid ta igjen teoretiske kunnskaper. Men den emosjonelle og sosiale utviklingen er her og nå. Den kreative fantasien kan hjelpe dem å få en god selvfølelse, og den bærer de med seg hele livet.

Her tror jeg barn sliter, når de lever under svært traumatiske situasjoner. Når man går og er kronisk redd og i forsvarsberedskap, da er det kanskje ikke så lett å få kontakt med den indre kreative fantasien. Eller er det akkurat omvendt? Hva sier mine kloke lesere?

Enkelt liv og tid til ettertanke.

Jeg har i flere år interessert meg i et enkelt liv (simple living), mye kontemplasjon og meditasjon. Jeg har i mange år arbeidet med mange flinke folk i helsevesenet, hatt mange kloke pasienter, og i tillegg til det har jeg lest alternative bøker og snakket med folk som er terapeuter i alternativ behandling. All den her erfaringen og inspirasjonen har jeg tatt meg god tid til å reflektere over.
Jeg har også arbeidet sammen med fysioterapeuter som er spesialister i basal kropps kjennskap og psykomotorisk behandling, og hatt mye spennende samtaler med dem,
Selv har jeg prøvd akupunktur og osteopati, og det var behandling som jeg opplevde meget positivt og veldig avslappende. Jeg har i flere år prøvd forskjellige meditasjons teknikker og pusteteknikker. Jeg har prøvd yoga og chi gong. Jeg har også hatt glede av fri dans og magedans. I tillegg til å bruke tid i naturen, og å leve et rolig liv, finner jeg alt det her som gode muligheter til å føle på livsglede.
Jeg føler meg godt plantet på landbakken og uansett om jeg er frisk eller syk, så har jeg samme verdi. Kjernen i meg er den samme uansett.
Jeg ser livet som en livs reise, og at på vegen møter både opplevelser som gjør vondt og som gjør godt. Det finnes livserfaringer som vi må stå i fordi livet der og da krever det. Da er det viktig å prøve å se seg om og se om det finnes muligheter til å navigere om. Det er ikke alltid det går der og da. Når det skjer for mye er det lett gjort å kjøre fast, og det er å bli tatt på alvor. Noen sier etterpå at de har levd i offerrollen og at de nå har tatt ansvar for sitt liv. Kanskje noen har stått i offerrollen, men det som også slår meg er at de ofte har hatt møtt situasjoner med riktig inspirasjon, og at de også fått de riktige verktøyene for akkurat dem. Og det er bra at de har fått vend punkter i livet som har blitt bra for akkurat dem.
Det her blir feil for de som sliter og har fått for mye livet, og som har blitt traumatisert. Det kan bli så feil at det kan oppleves som mobbing fra dem som burde vite bedre.
Jeg har hatt kontakt med personer som lever med traumer og som får sine sår åpnet, når de hører og leser om Sigrid som først var forsvunnet og etter en tid ble funnet drept. Det er å ta på alvor! Jeg er takknæmlig å kjenne på at jeg har kommet videre i livet og kan holde det her på avstand. Det jeg selv var med om for 23 år siden føles som noen skjedde i en annen tid og en annen verden.
Jeg mener det er veldig å strekke ut en hjelpende hånd, til de som ikke kommet like langt ennå.
Når man møter ondskapen gjør det noe med hvordan man ser på livet. Man forandres som menneske og jeg  ser på verden som et fellesskap. Vi gjør en felles reise, og for meg ble som som å velge kjærligheten før ondskapen. Det er forferdelig å ikke kunne hjelpe! For flere år siden tok jeg en viktig beslutning. Grunnlaget var at jeg hadde vært i en situasjon som jeg ikke hadde kunnet påvirke og man kan komme  i slike situasjoner. Slik er det. Men jeg sa til meg selv at jeg skulle hjelpe der jeg kunne, selv om jeg fikk folk imot meg og ikke tok det jeg sa på alvor. Det kunne jeg godt leve med. Det var vondere å leve med at det ikke gikk å hjelpe. Det har jeg hatt med meg i mitt arbeide som psykolog og det har jeg med meg som langtidssyk. Det handler om å få kontakt med sin indre stillhet og sjelsstyrken. Men man må samtidig ta vare på seg selv slik at man klarer av å fortsette. Det er ikke alle strider man skal ta. Det er ikke alle strider som er riktig å ta, eller som man klarer av. Det er livets realiteter.
Vi har i dag et samfunn der vi har klassforskjeller i helsevesenet. Jeg har sett det i flere år og det er for de som ikke har økonomi og krefter som jeg har begynt å skrive blogg slik at de kan få inspirasjon og informasjon uten å blakke seg.
Vi har et samfunn der ego tripper belønnes, og de dypere verdiene har kommet mer i bakgrunnen. Det ser vi på hvordan de syke og svake behandles. Et veldig godt eksempel på det er for eksempel pasienter med ME.
Det er for meg rystende å lese og høre om ME syke som har meget dårlige erfaringer av noen spesifike behandlingsmetoder ikke får mere oppmerksomhet! Hvor har empati og nestekjærlighet tatt vegen?
Jeg har fulgt med på hva som skjer i det alternative miljøet. Det som slår meg er at de ulike terapeutene overselger den metode som hjalp akkurat dem selv. Jeg kan skjønne at de ønsker å hjelpe andre med samme metode som hjalp dem, men for de som ikke passer inn på den metoden kan få betale en altfor høy pris.
Et eksempel på det kan for eksempel være Rosenterapi, som jeg i og for seg kan synes være spennende. Jeg har truffet mange som har gått gjennom Rosenterapibehandling, og resultatene var helt forskjellig. Noen opplevde stor glede i behandlingen, andre fikk tidligere traumer opp i dagen noe som er veldig  tøfft. Og hvis man gjenopplever sterke traumer trenger man noen som har kompetanse til å hjelpe dem. Jeg har også møtt noen som ble psykotisk! Jeg legger ikke noen verdiladning på psykosediagnosen, men har en bilde at den som er rammet har et indre helvete.
Det er ikke alle som skal stenge av stressresponsen og myke opp muskel-panseret for raskt eller i det hele tatt. Det finnes det som trenger hjelpe til å stramme opp for å stå på beina. Hvis terapeuten eller coachen ikke er kvalifisert til å diagnostisere og å vurdere om en metode er riktig kan den syke betale en meget høy pris. Hvis terapeuten eller coachen ikke har kompetanse til å forstå hva som skjer, og å kommer med rådet at de syke skal fortsette med den teknikk som de ble dårlige av. Da kan nok alle forstå hva som skal skje.
Her trenger fagfolkene å komme på banen!
Når vi selv har kommet videre på vegen er det tid for å hjelpe de som kommer lengre bak. Vi lever i et mye større sammenheng, og hvis samfunnet skal bli bedre for de som kommer etter oss da må vi alle ta ett felles ansvar å ikke bare tenke på sitt eget liv. Alle kan komme i en situasjon der vi trenger hjelp! Livet rammer oss alle før eller siden!

Hva får oss videre?

Jeg har de seneste årene hatt sansen for noe som muslimer pleier å si, når planerer noe fremover. Det som de da sier er "hvis gud vil". Da er instillt på at livet kan forandres når vi går vegen fremover, og at det er en del av livet. Det er slik det er!
Når man ikke er frisk og har mye tid til å tenke, ser man det her tydelig. Det handler virkelig ikke bare om "Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det." Det kan man lett tro når livet i stort sett går bra, men når livet slår til møter man en annen virkelighet. Vi ser eksempler på det her hver dag i nyhetsrapporteringene verden over.
Når jeg var mye yngre spurte jeg meg, likt mange andre, "Hvorfor rammer det her meg?" Det tok ikke lang tid før jeg spurte meg, "Hvorfor skulle det ikke ramme meg?, Hvorfor skulle jeg være en av dem som livet rammer?"
Jeg har gang på gang måttet å forandret planer, når livet har slått til, og tenker ikke så mye over det lengre. Det er helt enkelt slik det er!
Tidligere arbeidet jeg mot å bli frisk, men har gått over til å arbeide mot en bedre livskvalitet. Det er et mye mere positivt mål, og ikke minst realistiskt. Hvis målet er å bli frisk, og det ikke er realistiskt idag, da er det fort gjort å bli frustrert, skuffet, selvbebreidene og skamfull når man ikke når målet. Det setter da igang en indre prosess som i realiteten er meget energikrevende, og det er ikke i kategorien helsefremmende.
Alle kan ha bruk for å arbeide mot en bedre livskvalitet, og det er et positivt mål. Man får da ikke en konflikt med underbevisstheten, noe som raskt kan bli konsekvensen av å pushe mot å bli frisk når det der og da ikke er realististiskt.

Det seneste halvåret har vært en tid når det ene har avløst det andre. I slutten av mars fikk jeg et eksem på halsen og få uker senere fikk jeg helvetesild. Det slet jeg med i flere uker, ja et par måneder. Når jeg siden ble fri fra helvetesilden fikk jeg snart en periode med mye migrene, nevropatiske smerter, følsom mot lys, og et dårlig allmenntilstand.
For snart to uker siden knekte jeg en jeksel når jeg spiste. Jeg kjente med en gang at her hadde det blitt noe som ikke var bra. Jeg følte kontakten med nerven når trykte på tanden. Men det gikk likevel greit. Hvis jeg tok smertstillende og avledde oppmerksomheten fra hva som skjedd med tanden, da hadde jeg det bra. Vi hadde gjester, og jeg tror ikke det var noen som såg at jeg hadde smerter. Jeg har hatt problem med smerter i flere år nå at jeg til en viss grad kan leve med det. Når jeg dagen etter vi hadde hatt gjester, kom til tannlegen, da så han raskt at tanden var knekt, ned til pulpa, nerver, blodkar og det hele. Jeg fikk mye bedøvelse, noe jeg var veldig glad jeg fikk. Han renset tanden og la på et beskyttende lager. Jeg skal dit igjen for å få byggt opp en tann.
Når jeg hadde vært hos tannlegen måtte jeg ta smertestillende, men jeg opplevde likevel, at det var mer vondt å ha migrene, nevropatiske smerter, og det meget dårlige allemenntilstand som jeg er i de dagerne. Det gav meg et perspektiv, et meget viktig perspektiv. Alle vet at tannsmerter kan være veldig vonde, men da hadde jeg likevel ork til litt husarbeide. Det var med andre ord tålelig.
Men siden kom betennelsen i tannen. Det gjorde forferdelig vondt, og det rammet naturligvis allmenntilstanden i kroppen da immunforsvaret har måttet arbeide ekstra. Jeg hadde allerede fått en recept på pencillin, så det fikk meg raskt på apoteket. Når har jeg avsluttet kuren, og takk og pris hjalp det.
Alt det her har gjort at jeg besluttet for å bare ta det med ro og å kose meg med en god bok, meditere, arbeide med mindfullness. Det merkelige er at min underbevissthet slipper løs gode powerminner i min bevissthet, når jeg hviler mye og er dårlig. Naturen er fantastisk på den måten. Det har skjedd før. Naturligvis møter jeg også vonde følelser. Takk og pris har jeg så mye fred og ro i mitt liv nå, at jeg kan kan hvile i de vonde følelsene, slitenhet og annet, og jeg jeg bruker pusten bevisst for å ta meg gjennom det. Når man er i følelsene og puster, kommer til sist andre følelser frem. Det går med andre ord over. På den måten lagrer jeg ikke følelsene og livet trenger ikke å være en berg og dal bane. Livet blir mere jevnt. Når livet er stress, traumer og vonde følelser er det ikke lett å tro at det her er mulig. Jeg har selv vært der, men med årene går det bedre. Det er et resultat av å være i fred og ro i lang tid. Det er det viktigste av alt, fred og ro! Når vi er der får vi hjelp av naturen for å si det enkelt.
Jeg tenker på alle de som er syke og ikke blir tatt på alvor. De lever i en situsjon med kronisk stress, og slev om man da bruker stressmestringsteknikker, er det ikke så lett å lure underbevisstheten.
Det er mange som sier at livet er satt på vendt når de er syke, og det er en god beskrivning over hvordan livssituasjonen er her og nå. For min egen del har jeg vært syk i så mange år, at jeg bare måtte bestemme meg for at livet er her og nå, og hva gjør jeg da? Hvor står jeg rent konkret, og hva er mest logiskt å gjøre her og nå? Målet må være livskvalitet og harmoni. Selv om det ikke går å være der hele tiden, er det likevel det som må være fokus å arbeide mot. Derfor sier jeg til meg selv at jeg skal holde fokus på de dårlige dagene. Det går an å tillate seg å ha en dårlig dag, selv om man arbeider mot et fokus som oppleves som positivt. Når jeg snakker om et positivt fokus, snakker jeg om å velge atferd, som leder positivt frem. For meg er det mye å leve her og nå og ikke låse seg fast ved at et ønsket mål skal oppnås her og nå, for eksempel å komme tilbake i arbeide så snart som mulig. Det leder til stress og at man blokkerer seg. Det her handler om nyanserne, og den indre reisen som vi alle må gjøre. Vi sitter med mange svar innom oss, bare vi gir oss tid til å lytte.
Vi snakker ikke nok mye om de andlige behoven og at vi behøver en mening i livet. Det er ikke uvanligt at mange søker meningen utenfor seg selv. Sannheten er at det må begynne fra innsiden. Det er vi selv som må finne ut hvordan man skal gjøre våre livserfaringer meningsfulle, og det er også et resultat av en indre prosess. Når man finner en mening med det som er kan det også bidra til en indre styrke. Det er veldig lett å snuble, og å komme på avveger. Hvor lett er det da ikke å føle på meningsløsheten? Det er ikke noen god følelse, men det er muligt å arbeide med den. Vi trenger da håpets lys som gir en følelse at det går. Det er mine tanker,

Det her er allmenne existensialistiske temaer, og ikke rettet mot noen diagnosegruppe og heller ikke mot kun syke folk.
Hva er din erfaring, når det handler om å kjøre fast, kontra å komme videre?