I felt the blood go to my feet

Når jeg for et par uker siden hørte Lobo (artistnavn for Kent Lavoie) synge sin sang "I'd Love You To Want Me" på en tysk tv-kanal, kjente jeg igjen låten, men det var mange år siden jeg hørte den.
Det er en interessant tekst, og måten han synger den på og når man ser hvordan kroppsspråket varierer med teksten kan gi en ledetråd på hvorfor han ble så stor i begynnelsen på 70-tallet.

Sangen handler om kjærlighet, sårhet, indre hinder for å gi seg hen i kjærligheten, og noen som tydelig forteller om sin kjærlighet har helt tydelig truffet mange fans. Jeg leste i en intervju med ham at det fremdeles er folk som skriver til ham og som uttrykker glede over den her sangen og en annen sang, "Me And You And A Dog Named Boo".

Det er bra for oss å ta våre følelser på alvor og å snakke om dem. Samtidig kan vi snakke om følelser samtidig som vi trykker ned (isolerer dem). Det som gjør meg enda mer nysgjerrig er når teksten i sangen inneholder fysiologiske sensasjoner. Det vekker liknende sensasjoner hos lytteren og da går det rett forbi våre psykiske forsvar. Nå tenker jeg på setningen, “And when you moved your mouth to speak, I felt the blood go to my feet.” i sangen "I'd Love You To Want Me"
Når jeg hørte sangen for et par uker siden fikk jeg tanken om at han har god kontakt med sin kropp, når han kan skrive en så vakker tekst i en sang.
Han skrev sangen for et band. De likte sangen men ønsket å forandre akkurat den her setningen. Lobo ønsket ikke å forandre teksten, og bestemte seg for å selv synge den. Det gikk veldig bra, og han har fått mye god feedback på den her setningen, fra sine lyttere. Snakke om å være sann mot seg selv!

Han har gjort et tydelig skille mellom seg som artist og som privatperson, og trives med et slik skille, ettersom  han på den måten kan få et rolig privatliv. Han tar selv hånd om sin hage og svømmebasseng, ikke fordi han må, men fordi han selv kan gjøre det. Om igjen får jeg et bilde av en jordnære mann som er sann mot seg selv.

Kontakten med kjærligheten er et grunnleggende behov som vi alle trenger.

Vi er sårbare, og beskytter oss på forskjellige måter.

For den som er skadeskutt kan overlevelsesmåten være å stenge av og snu ryggen til kjærligheten.

Det er ikke alltid det går å komme igjennom det panseret som er beskyttelsen.

For den som har blitt brent av menneskelige relasjoner kan det være viktig å elske et dyr som viser varme og kjærlighet.

"Baby, I'd love you to want me
The way that I want you
The way that it should be
Baby, you'd love me to want you
The way that I want to
If you'd only let it be."

Det var med låten "Me And You And A Dog Named Boo" som det hele begynte. Han ble en stor artist og hadde fremgang i land etter land. Låten "I'd Want You To Want Me" kom ut året etter og det ble også en storselger.

"Me and you and a dog named Boo
Traveling and a living off the land
Me and you and a dog named Boo
How I love being a free man."

 

I intervjuet i My best years. kan du lese hans egen historie fra et langt artistliv.

Jeg velger kjærlighetens veg 2.

Når jeg for over 20 år siden hørte Marianne Williamson snakke om a Course in Miracles i Oprah Winfrey show, ble jeg nysgjerrig å lære mer av hennes tanker. Jeg kjøpte boken "Tillbaka till kärleken" (Return to Love) og det hun skrev var en stor inspirasjon som for meg og er det fremdeles i dag. Av alle de bøker som jeg har lest, er det den her boken som har fått meg å reflektere mest. "A course in miracles" er for meg veldig abstrakt og ikke enkelt å ta inn når jeg sliter med oppmerksomhet og konsentrasjon. Det som gjorde inntrykk i Marianne Williamsons bok hvordan hun taler og hvordan hun inspirerer med å tenke hvordan vi har det psykologisk og eksistensielt.
Hun snakker om gud, men jeg tenker det også er interessant på en veldig jordnær nivå.

Hun snakker om gud og samtidig om den dypere indre kjærligheten som vi har snudd ryggen mot.
Man kan fokusere på to nivåer. Agerer jeg ut fra kjærlighet eller redsel? Hvordan kan jeg være mer kjærlighetsfull mot meg selv og andre?
Det er viktig med å gi likevel som å få. Hva bærer vi på for indre hinder, som kan hindre oss å få kontakt med den kjærlighetsfulle delen i oss?
Kan vi ta inn den varme og kjærlighet som vi får fra andre personer omkring oss?
Gjør vi nok for å skape et mer kjærlighetsfullt samfunn?
Hvordan kan jeg navigere videre for "å være mer kjærlighet" og spre varme for meg selv og andre?
Hva er det for samfunn vi lever i?
Vi lever alle i et sammenheng og jo flere som arbeider med å søke mot indre harmoni og varme desto  varmere blir samfunnet.
Vi lever i et samfunn og vi påvirkes av hvordan verden ser ut, og vi påvirker verden med hva vi velger å gjøre i vårt daglige liv. Med den innsikten blir det ekstra viktig å reflektere over hvordan vi lever våre liv.
Kjærlighet handler om hva som bygger, stimulerer liv og det som hjelper oss å vokse og å blomstre.
Hva kjærlighet ikke er, er destruktive krefter som er nedbrytende for liv, mennesker, dyr og natur.
Marianne snakker de som bare vil ha, som er gjerrige og bare tenker på seg selv og som cancer i samfunnet. I et samfunn der man mest fokuserer på individualisme, hva man kan få, kan samfunnet bli fordummet og faller da sammen fra innsiden.
Man belaster individer for ting som kan være store strukturelle problem i samfunnet, og når vi ikke setter ting i et sammenheng løser vi ikke noen ting.
Hva er egentlig vår natur? Hva er det vi trenger? Hvorfor sliter så mange i dag? Det er det mange som reflekterer over i dag, og det er helt nødvendig!
Barn føler på prestasjonspress, og mange sliter med psyken når de hadde behøvd å føle at de duger som de er.
De voksne sliter også med alt de opplever de skal oppnå. Det er som om mange har glemt at det er kjærlighet og relasjoner som er det viktigste i livet. Når så mange strever med å strekke til, har vi mindre ork til å være der for hverandre og mange blir ensomme og deprimert.. Hva blir vi da for rollemodeller for de barn dom vokser opp i dag?

Jeg snakker iblant med en pensjonert lærer i Tyrkia om hans muslimske tro. Han begynte å lære koranen når han var 5 år. Han sier islam handler om at vi skal åpne våre hjerter, og å hjelpe hverandre og å gi varme. Hvis man skal gjøre noe for verden kan vi for eksempel plante et tre. Treet vokser opp, og gir mat, blir en skygge å hvile i når det er for varmt, gir også arbeide til folk og deres levebrød. Hans tro på Islam handler om et varmt hjerte, og empati for andre. Vi er alle barn etter Adam og Eva sier mange muslimer. Vi er i samme familie. Han er kurder og ønsker ikke det minste bli assosiert med terrorister. Terrorisme er ikke en del av hans tro på gud.
Har hørt mange muslimer som mener at de som radikaliserer muslimer til å bli terrorister, lyver og manipulerer, og de kommer å bli straffet på dommedagen. Også her kan man skille mellom det som er en positiv kraft for liv og det destruktive som bryter ned.

Marianne Williamson er jødinne og arbeider med å bygge opp og stimulere livet og kjærligheten. Jeg ser forskjellige jøder på Twitter som arbeider med å støtte de Palestinere som lever i et helvete på Gaza.
Vi er mange her i Skandinavia som arbeider med seg selv for å åpne våre hjerter, og mot å få en indre fred.
Det er viktig vi finner hverandre over kulturgrensene alle vi som er på samme nivå, og som har valgt hjertets veg. Det her er ikke noe vi klarer alene.
Kanskje noen sier det her er naivt.
Hvis vi tenker oss 30 år frem i tiden og barna spør oss hva vi gjorde i 2015. Hva ønsker vi å kunne si da? Gjorde vi et forsøk? Noen kanskje skammer seg og tenker, "Jeg gjorde ikke noe, fordi de andre gjorde heller ingenting."

Jeg tenker reisen er like viktig som målet. Det her er et livsprosjekt. Vi prøver og snubler, reiser oss på nytt og prøver igjen, og slik fortsetter det. Det kan inspirere barna til også å prøve på kjærlighetens veg. Det er et godt eksempel på evolusjon.

Femti nyanser av ...?

Bestselgeren "Fifty shades of Grey" har blitt film, og med det satt i gang diskusjoner i sosiale medier. Jeg har ikke lest bøkene før filmen kom ut i offentligheten, men når jeg leste reaksjoner og kommentarer på forskjellige steder, våknet psykologen i meg. Nå har jeg lest dem, og jeg mener det er viktig å reflektere kring handlingen.
Når jeg leste om bøkene på Itunes, undret jeg meg over at romanene gikk under erotikk og romanse.
Det er det også, men det finnes annet også som ikke er så erotisk romantisk.

Temaet en vanlig uskyldsfull ung dame treffer rik, pen, og ikke så uskyldsfull mann.
Det er ikke en lett relasjon som Ana kommer inn i. Blir forført og manipulert inn i relasjonen til Christian. Hennes opplevelser i relasjonen pendler mellom himmel og helvete, og hun blir usikker på seg selv samtidig som hun blir forelsket. Han oppviser sterke "stalker" tendenser når han søker og får frem informasjon om Ana og hennes familie. Han vet hvor hun bor, arbeider, hennes kontonummer, sporer opp hvor hennes mobil og dermed hvor hun er, og kjøper den firma som hun får arbeide i. Når hun besøker sin mor i en annen stat, reiser han til samme by for å treffe henne. Han gir order om å spise og andre ting. Hun mister kontakten med venner i en periode, noe som gjør at han blir en sentral person i hennes hverdag. Han gir henne dyre gaver, som bil, pc og en Blackberry. Han kjøper dyre klær og skor, samtidig som hun blir med i sexleker som blir en ny verden for henne.
Christian får henne å skrive under i et kontrakt, der det står hun ikke får fortelle for noen annen hva som skjer mellom de to og hva hans interesse er.
Han ønsker også hun skal skrive under et kontakt der han er dominanten og hun er den undergivne, noe som ikke blir av. Samtidig prøver han å kontrollere henne, noe som sliter på henne og gjør henne usikker. Hun utfordrer Christian hele tiden, og prøver ut sine egne grenser.
Hans humørsvingninger, og veksling mellom varme, avstand og hardhet forvirrer henne og i mange situasjoner føler hun på en indre alarmberedskap der hun er beredt på at han blir sint på henne og da kjefter på henne. Han er også meget sjalu, og vokter på henne slik ingen annen mann legger beslag på det som er hans.
Hun blir forført av hans omtanke og sjarm, og medfølelse mot ham når hun får lære om hans helt forferdelige barndom. Hun tviler på at hun kan leve opp til hans behov og bruker mye tankeenergi på det. Hun blir såret og trekker seg tilbake, men han søker opp henne igjen.

Ana prøver å hjelpe han med å gi betingelsesløs kjærlighet og sier hun alltid kommer å stå kvar ved hans side.

Det er ingen liten forpliktelse med tanke på den alvorlighetsgrad av hans forstyrrelse, noe som han er bevisst på. Det er nemlig ikke små krav som hun da prøver å leve opp til.

Når jeg leste den første boken "Fifty shades of Grey" var det mange alarmsignaler som "hørtes". Hvor mange er det som jeg har hatt i psykologsamtaler som opplevd liknende ting?
Menn og kvinner står i liknende situasjoner og når de ikke orker det her mer søker de psykologhjelp. Det er ikke bare voksne som står i det, men også barn. Som Ana erfarte får mange familiemedlemmer oppleve humørsvingninger, kontroll og senere også fysisk vold. Det er slik mange voldelige relasjoner begynner. I starten gir han henne mye oppmerksomhet, gaver, romantikk og andreting der hun føler seg elsket og verdifull.
Akkurat som i boken blir man forelsket i de gode sidene, og tenker han er egentlig snill. Hvis jeg elsker han nok blir han sikkert bedre. Dessverre er det slik at kjærlighet ikke løser alt. Det finnes en grunn til at psykologer og psykiatere har mye å gjøre.
Hvis en mann eller kvinner prøver å kontrollere sin partner, og partneren gjør hva den kontrollerende krever, er angsten fremdeles der. Angst og sine kan være drivkraften, og det løses ikke gjennom at partneren gjør hva de sier. Det er ikke nok med kjærlighet. Det å gi etter kan gjøre situasjonen vondt verre, fordi grunnproblemet kontrollbehovet ikke er løst. Problem kan bare løse der de kommer fra. Det løses ikke av at noen annen gjør si eller så. Det er altså ingen annen som da har ansvaret, utom muligens en overgriper fra fortiden. Det er opp til enhver av oss å ta ansvar fr oss selv. Det er så lett å tenke, det er synd om han/henne som har hatt det så fælt, og det kan det være.
Men det betyr ikke at det en løsning å ta på seg "fosterforelderjobben" med å "fix" sin partner eller forelder. Og det finns de om kan få mer selvtillit gjennom varme fra noen annen. Hvis jeg tilpasser meg situasjonen, blir det sikkert bedre. Men det er en veg mot å kvele seg selv, til man ikke står ut lengre. Det er ikke for alle.
I boken utfordrer Ana Christian gang på gang. Det kan også bli en runddans. Jo mer den ene prøver å kontrollere den andre, jo mer vil den andre gi motstand for å ikke føle seg kontrollert.

Jeg tenker det blir feil å sette "merkelapper" på leserne som liker "Fifty shades og Grey leserne som i den her Youtubefilmen. Samtidig er det viktig at vi som har møtt mange med traumatiske erfaringer setter lyset på en del ting.
De spør om hvordan leserne hadde opplevd Christian hvis han hadde lav inntekt og begynte å følge etter en person og å kontrollere den samme.

Nå ble relasjonen utviklet i bøkene der man opplevde Christian som snill, og i eventyrenes verden er alt mulig. Men relasjonen også da kan ikke være enkel, noe som kommenteres i boken om at Ana får høre at hun klarer han bra.
Hvis man tenker at Ana hadde vært en ung dame med en traumatisk bakgrunn og at hun ikke lært seg at hun hadde hatt rett til å ha grenser, hvordan hadde relasjonen vært da?

Det er opp til oss selv hvordan vi ønsker å leve våre liv, og mange står i vanskelige relasjoner. Mange føler seg stigmatisert og skammer seg over hvordan de har det med sine nære og kjære. De trenger varme i stedet for å bli dømt, og kanskje kunnskaper om den dynamikk de står i. På den måten kan gjøre et mer bevisst valg.

Her er et utklipp på Sanna Ehdins tanker om 50 nyanser av helvete.

"50 nyanser är en kombo

av klassiska sagor, vilka i sin typ baseras på arketyper. Askungen, en fattig och anspråkslös kvinna, möter Prinsen och lyfts upp till hans fantastiska miljardärsnivå. Bara det att han inte är en prins, utan en groda som hon ska kyssa för att kunna förlösa prinsen. Som vi ju vet finns där inne, för den sidan är framme ibland när han visar värme och omtanke. Eller så vill vi se prinsen, och lurar oss själva genom att framhäva den.

Det är ett mycket förföriskt upplägg

, men tyvärr är Mr Christian Grey inte ens en groda utan en ful reptil med vassa huggtänder, och han gör henne illa ordentligt flera gånger. Första delen av trilogin slutar i såväl yttre som inre smärta och tårar för den kvinnliga huvudpersonen Anastasia.

Det ligger en enorm lockelse

i denna klassiska myt för mängder av kvinnor – som vill förena och skapa helhet där det är trasigt – och kvinnans medicin heter Kärlek. Det är dock ett livsfarligt koncept när man stöter på en addict, en sjuklig beroendepersonlighet som är aktiv i sin last. Men ingenstans i kulturdebatten berörs det perspektivet, eller dess allvarliga konsekvenser.

För ju mer beroendepersonen

utövar att sitt sjukliga begär – sex, alkohol, droger, tablettmissbruk, spel eller vad som av intensiva droger som kickar deras sjukliga sida – desto värre blir det. Personens sjuka sida får näring och växer. Anastasia sugs ovillkorligen in i hans magnetfält och efter ett tag kretsar allt kring Mr Grey och hans behov. Vad som ger honom pleasure, eller inte, och hon vet aldrig vilken sida det är som är framme. Han bryr sig heller inte om vad hon vill ha, en vanlig pojkvän och inte att bli plågad, utan han går in för att ”träna” henne att svara mot hans behov. Detta beskrivs betydligt tydligare i boken än i filmen.

Inom den professionella behandlingsvärlden

kallar en del detta beteende för den röda och blå hunden, där den röda är den sjuka sidan med kontrollförlust medan den blå hunden är den friska, goda sidan. Det är den Prinsen som Anastasia ser och vill se mer av, men genom att följa med och stimulera hans begär sker precis tvärtom. För beroende på vilken sida man matar så växer den blå hunden – eller den röda hunden (huggtandade reptilen).

Det är lätt att dras in

i detta; att förälska sig i en spännande person och sedan bli hooked på att ”fixa” honom eller henne. Det är klassiskt medberoende, där man alltmer glömmer sig själv och sina egna behov och uppmärksamheten fokuserar på den ”röda” partnerns behov. Det är inte friskt någonstans, och tyvärr vanligare än vi tror."

Et annet utklipp fra  Katerina Janouch sin blogg:

"Min kritik av Fifty Shades handlar inte så mycket om att det är bok som är usel rent litterärt, ej heller egentligen om att vissa gillar bdsm. Min kritik handlar om den tröttsamma skildringen av kvinnan som värnlöst våp som blir sexuellt frälst genom att bli ägd, styrd, kontrollerad och dominerad av en – tadaaa – MAN. Min kritik handlar om att stalking och tyranni ursäktas med att det handlar om “kärlek”. Jag gillar inte att en kvinna utplånar sig själv för att bli en snubbes leksak. Och att det i sin tur trollbundit en hel värld. Det får mig att vilja spy, ursäkta språket.

Har vi inte nog av patriarkatet som försöker bestämma över kvinnors kroppar, utseenden och sexualitet  redan? Har vi inte hela samhällen där kvinnor styrs av talibanmän? Räcker det inte med alla dessa kvinnor som våldtas och mördas av sina män eftersom dessa kvinnor vägrat inordna sig, vägrat låtit sig kontrolleras? Ja, jag drar det till sin yttersta spets här men egentligen handlar det om samma sak, bara det att i FS-trilogin är Christian Grey rik och snygg och Anastasia är söt och ung och oskuldsfull. Men spelet är urgammalt och taktiken densamma. Mannen ska styra kvinnan och hon ska ge upp sig själv tills hon enbart är hans privata lilla leksak. Ingen annan ska titta på henne (vi gömmer henne i nåt heltäckande tyg för säkerhets skull) eller ännu bättre, skär av henne halva fittan för att hon inte ska kunna vara kåt.För en kvinnasn sexualitet är fortfarande 2014 en av världens mest hotfulla företeelser för patriarkatet. I religionens namn ska hon bli kysk, nedbruten och ge upp sin lust. (Jag brukar säga hur skulle det se ut om alla världens kvinnor bejakade sin kåthet och sin klitta och låg och onanerade hela dagarna, vem skulle då snyta ungar och laga mat? Inte undra på att kvinnors kåthet och sexuella power – som är grym om den släpps fri – är en mardröm för alla patriarker världen över och det mest sataniska i alla världens stora religioner.)

I FS får vi en ganska enkel förklaringsmodell. Christian är det egentligen rätt synd om. Han skruvade sexuella begär utgår från att han försöker bli kvitt sin barndoms trauma. Stackars lilla rika ponke måste få förnedra sin flickvän så hans kvaddade lilla psyke ska kännas bättre för en stund."

Det finnes mange måter å leve på. Det jeg ønsker med det her innlegget er å inspirere andre til å reflektere kring hva jenter og gutter vokser opp i for samfunn. Får de sunde budskap fra vårt samfunn? Hva gjør vårt samfunn med deres selvbilde?

Blomsterterapi

Vi hadde en underbar sommer i april og mai, da vi kunne være ute i solen og ta inn mye D-vitaminer.
Jeg ble spandert en to-ukers reise til Tyrkia i begynnelsen av juni. Jeg gleder meg hver eneste gang jeg kommer til denne lille tyrkiske byen i Alanyaregionen og møter de koselige tyrkere vi kjenner.

Det var uvanlig kaldt for å være juni, noen dager 16-17 grader og vind. En tidlig morgen våknet jeg av at torden, regn og sterk vind, noe som fikk meg til å tenke på høst og vår storm.
De sa de aldri sett slik vær i juni noen gang. I vinteren som var, kom det veldig lite regn, så lite at man nå er bekymret for om hvor mye vann man har til å vanne frukt og grønnsaker i sommer. Det var som om det var sommer i vinteren som var, hørte vi.

 

 

I den her lille tyrkiske by kommer det hver eneste sommer mange russisktalende turister. Jeg synes jeg ser en forandring i kroppsspråk, væremåte og annet, når jeg tenker på de ti år som vi har kommer tilbake til det her turiststedet. For ti år siden kunne man få en fiendtlig blikk hvis man ga dem et vennlig smil. Tyrkerne sa de pleier å bo på all-inclusive hotell, der de spiser og drikker så mye de vil. Når de kom til butikkene i sentrum var det mye de ønsket å kjøpe, men de hadde veldig lite penger.

Det fikk meg til å reflektere mye over det liv de har levd i det tidligere Sovjetunionen, og senere det kaotiske Russland som man fikk et bilde av i mediene da Jeltsin var president. I Sovjettiden, ikke minst under Stalin, ble de overvåket overalt, kunne bli forhørt ved de minste mistanker om svek mot staten, og fengslet. I Stalin årene ble mange avrettet, og hva gjorde det med folk flest? Redde, mistenksomme, og alltid på vakt. De her har de levd med i generasjoner.

 

De siste årene har jeg sett en tydelig forvandling hos de ferierende russisktalende i den lille tyrkiske feriebyen. Ansiktene har tinet opp i store smil, når jeg smiler og snakker med dem. Kroppsspråkene deres utstråler et bedre liv nå. Jeg håper de får fortsette å leve i fred, uansett hvor i det tidligere Sovjetunionen de bor. De har levd et meget hardt liv! Folk flest lever så godt de  kan, mens stormaktene kives.

 

Når jeg forteller for  turistene om hvordan jeg opplevde dem for ti år siden og hvordan jeg opplever dem i dag, da smiler de og kjenner seg igjen i det som jeg sier. De hadde økonomisk harde år i 90-årene og i dag har de et bedre liv.





 

 

 

 Det å oppleve tidløsheten og fred og ro er det viktigste for meg i dag. Det er det som skaper harmoni. Det kan være nok å sitte å lytte på fuglene, og det gjorde jeg mye i Tyrkia. Naturen lever sitt eget liv, og det er bare å ta seg tid til å lytte, se, kjenne og oppleve det som er her og nå. Ja, forresten, ikke alltid bare, bare. Det må til et bevisst valg, og hvis det er vanskelig er det øvelse som må til. Hvis man bestemmer seg for en ferd retning,  så finns det mange veger som kan føre frem.

 

 



Når vi kom hjem etter to uker i Tyrkia, da har blomsterprakten utviklet seg i en fargesprakende eksplosjon. Det var en overveldende opplevelse å komme hjem til en sommerhage. Før reisen var det bare stemor og lavendel som blomstret.

 

Når var det pioner, roser, nelliker og mye annet å glede seg over. Nå blir det mange "mindful days".

 

 

 

 I år har jeg satt littblomsterløker og sått en del frø. Det er lett å bli utålmodig og ønske seg et resultat meget fort. Jeg tror det er sunt for oss å øve på å vente litt og å hvile i det som er her og nå. På den måten må vi ikke arbeide så hardt hver eneste dag og da sparer vi på våre resurser og bygger liv i sin egen takt.

Det blir på en måte å øve på å tro på at det kan bli bra, selv om man ikke har en overblikk over hvordan fremtiden ser ut.

 

 

 

 

 Vi lever våre liv så godt vi kan!

Vi er sårbare!

Vi trenger vennlig varme for å føle på trygghet.

Kan vi tåle oss selv på godt og vondt?

Tar vi oss tid for å føle på kjærlighet og varme inne i våre hjerter?

 

Tenk deg at du har en liten hundevalp inntil ditt brøst, som du koser deg med.

Hva føler du når du lever deg inn i det?

Hvordan føles det i kroppen?

 

 

Jeg velger gleden.

Jeg leser en  del fra folk som twittrer og blogger om psykisk helse. Det som kommer igjen og igjen er refleksjoner og reaksjoner om "enkle universalløsninger" som for eksempel tenk positiv, mindfulness og velge gleden. Det avslører for dem hvor lite de rundt dem forstår hva de sliter med. Det som er ment som støtte og hjelp blir som å spre salt i åpne sår for den som sliter. Det er mange som ønsker å hjelpe, og det kan være vondt å ikke kunne gjøre det. Iblant må vi akseptere at livet kan være vondt, og at man bare får gjøre så godt en kan.
Det er ikke få som jeg har snakket med som har prøvd tenke positivt, gjennom å trykke ned det det er vondt. Når de er utbrent, kan det bli aktuelt med å kontakte psykolog eller annen som gir rom for de gode samtalene.

Hvis man ser på "Jeg velger gleden" som en refleksjon om å bli minnet på hvordan man lever, så blir betydningen noe annet. Det kan vekke spørsmål om man virkelig velger de gode relasjoner og aktiviteter som man ønsker. Hvordan møter jeg livet? Med nye innsikter gir livet en nye muligheter. Med nye innsikter kan jeg velge nye mål steg for steg.

Men det innebærer ikke at de som sliter ikke ønsker å ha det bra, eller enda verre at de velger å fortsette å være syke. Det er en fæl måte å møte de som sliter vondt på. Alle de "gode råd" som ofte serveres kan bli sårende, pressende, stressende og den enkelte føler seg mer alene.
Iblant kan den beste støtten være aksept og å ta seg tid til å lytte. Kanskje det kan være å snakke om alt mulig over en kopp kaffe, god mat, en spasertur med hund, se på film sammen, spille bowling, fotball eller noen annen avkopling. Man må heller ikke snakke hele tiden. Det kan være godt å være stille sammen. Vi er forskjellige, og velger ulike måter å være på.
Jeg husker en ung dame med diabetes, som fortalte om hvordan andre maste på henne om hva hun skulle spise. Det ble slitsomt i lengden. Hun ønsket at folk i stedet servert mat og annet som var ok for en diabetiker å spise.

Jeg tror det kan være bra å snu om på samtaletemaer, og i stedet for å gi råd kanskje stille spørsmål. "Det her høres slitsomt ut for deg, hvordan håndterer du det for å holde det ut?"
"Hva har du prøvd?"
"Hvordan er det for deg?"
"Får du noen hvile mitt opp i alt det her?"

Det kan komme situasjoner der man ønsker å få råd og det er velkomment med nye tanker og ny inspirasjon. Hvis man gir noen den sjansen å være der?

Mange er hele tiden på veg mot noe i fremtiden, hva nå det kan være. Å være på veg mot noe er ikke det samme som tilstedeværelse, og hvis man i mange år er på veg,  hvordan har man det da?
Vi vet ikke hvor lenge vi lever og alt er i forandring. Hvordan kan man forvalte det liv man har? Hvordan definerer jeg hva glede er for meg selv?

 

Kommer jeg til uttrykk, slik at jeg kan blomstre på min måte?

Eller fins der noe mere som ønsker å bryte seg frem, skjære igjennom?

Å velge glede vekker eksistensielle spørsmål.

Det er ikke alltid man har så stort rom for å "velge" glede.

Tenk Syria.

Når livet blir begrenset på grunn av sykdom blir handlingsrommet mindre.

Fins det noe inne i meg som likevel kan få blomstre?

 

 

Post traumatisk vekst, vekker mange tanker. Når vi tar oss videre gjennom det vonde, lærer vi oss mer om oss selv, vi får se hva vi klarer å mestre. Det høres positivt ut. Det kan dessverre bli en forventningspress å leve opp til at man skal ta seg videre og vokse på erfaringene. Det kan være lett å si for de som ikke kunnskaper om det pris man betaler for den smerte og lidende som er følger en gjennom plagene. Det kan være noe som man etterpå kan si når kampen er over. Når man er mitt oppe i striden, er det kanskje ikke noe annet å gjøre enn å holde det ut.

 

 

 

Kanskje det likevel tross alt fins noe/noen som kan få deg å smile. Noen som kan få deg til å åpne ditt hjerte og å ta til deg kjærlighet. Noen som du kan gi kjærlighet tilbake. Kanskje du i den stunden kan kjenne gleden velger deg?

 

Nå er vi i en vakker tid på året med alt det grønne som spretter ut.

 

 

Forhåpentlig får jeg mange fine dager ute i det grønne nå. Da velger jeg å gå ut og nyte alt det fine omkring meg.

 

Håper dere har gode dager nå!

Mange gode tanker til dere! <3 p="">

 

 

Hvordan få en god følelse i kroppen, puste rolig og der tankene flyter fritt?

Julen kom og gikk og selv om jeg gjorde det så enkelt som mulig var det mye nok å tenke på. For å hvile fra tanker om NAV og om julen, var det godt å skifte fokus.

Akkurat nå velger jeg å skrive. Det finns mange veger til fred og ro, og det er viktig å finne sin egen måte. Om noen timer er vi i 2014, et nytt år og nye muligheter. Nå kommer vi enda en gang lese om nyttårsforsetter og nye vaner, som ofte handler om prestasjoner. Det kan være å begynne på treningsstudio, slankekur, yoga, begynne med en ny diett, studere og så videre. Ofte handler de om å ta seg i kragen og å "ta ansvar". Man kan lure på hvor mye av de her nyttårsforsettene som kommer av å elske seg selv? Flere av nyttårsforsettene kan ha den her årsaken, men hvor ofte handler det om å være streng og å straffe seg selv?

Det snakkes mye om stressmestring for å få en bedre helse.
Det er helsefremmende å søke seg mot den meditative tilstanden, kontemplasjon, der man føler seg i fred og ro.

Når den svenske legen Christina Doctare ga ut boken "Hjernestress - kan det ramme meg?" ble jeg meget interessert i den nyere stressforskningen. Det her er kunnskaper som jeg tok med i mitt arbeide som psykolog og som mange hadde stor nytte av. Det er så viktig for alle å bli bevisst over hvordan de føler seg i kropp og sjel.
Når man innser hva stress kan gjøre i kropp og sjel, og bevisst over hvordan man har det, er det lettere å gjøre noe med det.
Det er i vårt samfunn så mye som vi forføres til å strekke oss etter, til vi blir både slitne og overmette. Vi er på sprang etter det ene og det andre, og jo mer aktive vi er desto mindre tid og rom har vi til å kjenne etter på hvordan vi har det. I den her situasjonen tror jeg det er mange som springer til helsekostbutikken for å finne den riktige helsekosten som skal gi oss bedre energi. Jo raskere vi springer, desto mere frustrasjon. Nå kommer også rubrikkene fra mediene om at man skal ta ansvar for sin helse. I den her situasjonen er det fort gjort å assosiere til forventinger om å prestere mere. Mer sund mat, mer fysisk aktivitet, mer yoga, mer mindfulness, ta seg i kragen og gå på arbeide og så videre.

 

Ordet forandring er lett å assosiere med prestasjon. Ordet prestasjon er lett å assosiere med motsatt til væren. Det er så vanlig i vår kultur i dag. Jeg lurer på hvor mange som har et nyttårsforsett der planen er å gjøre mindre og hvile mer?

 

Vi står på så forskjellige ståsted i livet, at det er nødvendig for hver og en av oss å ta oss tid til å lytte innover. Hvis man ikke tar seg tid til å fokusere innover, hvordan skal man da vite hvor man står i dag og hvilken retning man ønsker å gå videre? Det blir da ikke heller lett å vite hvordan man har det i sin kropp. Det er der man må begynne å lete for å se hvordan man har det med seg selv.

 

Når jeg fortalte mine klienter om at det er viktig å søke seg mot aktiviteter/situasjoner der man føler seg avslappet, føler seg vel og der tankene flyter seg frem som båten eller løv på vannet. Når jeg sa hvilken indre modus de skulle søke seg da visste de hva de skulle gjøre.

Det finns mange måter for å komme inn i et meditativt/kontemplativt tilstand, men våre veger dit kan være helt forskjellige.

Det som fungerer hos den ene kan være dårlig for noen annen!

Av den grunn vil jeg advare for oversolgte universalløsninger, hvor fin forpakningen enn kan være!

 

Man kan også si at det er bra å søke mot en god gjennomstrømning i kroppen for å få en bedre helse. Det handler blant annet om pusten, fordøyelsen, blodtrykket, og ja til og med tankene. Hvis man er meget aktiv, og ikke har tid til å tenke og kjenne kan det bli et problem når en går og legger seg. Da begynner tankene sin egen dans og det blir vanskelig å sovne. Hvis man ikke sover så bra, blir det ikke bra på dagen heller.

 

Hvis man er i stress, holder man igjen pusten. Hva skjer da i kroppen? Vi trenger pusterom for å puste med magen.

 

Man tenker heller ikke på at når vi puster med magen, da beveger seg mellomgulvet og da får tarmene massasje.

 

Man kan her assosiere videre og å tenke over hvordan man kan gjøre for å få det bedre med seg selv. Det finns mange forskjellige veger, og man får finne sin egen veg.

 

Jeg stusser over lesning om hvilket arbeide det er med å fremkalle godfølelse i kroppen. For meg er det en paradoks. Arbeide - prestasjon. Godfølelse - væren.

 

Vi er veldig flinke på prestasjon, mange av oss, og da er det viktig å søke seg til væren, og at vi er gode nok som vi er.

Det skal være lov å søke oss til det som lokker frem et smil, eller latter hver dag.

En dame som gikk i kognitiv terapi fikk i oppgave å gjøre 3 ting hver dag som hun synes er moro.

Når vi slapper av, da kan gleden komme på besøk.

 

Det er forskjell om man sier at man skal hugge ved, si og så mye skal være gjort til kvelden (prestasjon), og at man skal hugge ved så lenge det kjenns moro (mer væren)

 

Det tar tid til å kjenne på hva som er passe aktivitetsnivå da dagsformen kan variere.

Jeg har selv arbeidet mye med å skille mellom forskjellige slitenhetsfølelser. Når kunne jeg fortsette å gjøre noe her hjemme lite til, og når måtte jeg avbryte aktiviteten med en gang for å ikke krasjlande? Her kommer det å se innover og kroppsbevisstheten inn og det må ta sin tid.

 

Vi lever i en tid der perfekthetsidealene står frem tydelig i mediene, og jeg har begynt å bli skikkelig lei av det hele. Hvordan skal man gi seg selv eller noen annen ubetinget kjærlighet når det forventes det perfekte? Hvis det er det vi holder på å lærer de barn som vokser opp, da må vi virkelig ta oss en tenkepause! Er det da noe rart at fler og fler av barn og ungdommer sliter med psyken sin?

 

Hvem er det vi lurer når vi bygger fasader?

 

For noen år siden leste jeg en del interiørblad, men nå er det stopp med det. Nå leser jeg i stedet om Simple Living og om hvordan man kan forenkle livet sitt. Jeg følger med et stort interesse om kjøpestopp, og jeg ser det som noe som tvinger seg frem når indre dypere behov krever livets rett. Med kjøpestopp som tema, skaffer seg fler og fler en time-out, for å tenke over hva som egentlig er viktig. Helt plutselig føler de ro, har mer tid med familie og venner, mer penger spart og får en oversikt om de har hva de trenger. Ved bevissthet om man har hva man trenger, kan man ta det med ro og må ikke hele tiden være på sprang.

 

For mange som sliter med stress kan det være viktig med en time-out for å finne tilbake til seg selv. 

 

Så det er nok ingen dum ide å gjøre mindre og hvile mer!

 

Og da er det viktig å ta seg tid til å prioritere hva som er viktig akkurat her og nå, selv om der kan være ting som er moro. Man kan overstrekke seg når man har mye hyggelige ting i sin nærhet.

 

Det finns forstås en ting som er mer en glede enn et arbeide, og det er når man trener opp lattermuskelen!

 

Og en ting til: Det er ikke vår oppgave å være feilfrie i livet!

 

Husk på det når dere går inn i 2014!

 

Godt Nytt År!

 

 

 

 

 

Tack för den här tiden!

Jag vilar i mig själv.
Jag vilar i sorgen.
Jag fölger tankarna dit de leder mig.
Nu är det tid för kontemplation,
och för meditation.
Det som var är inte längre.
Det som är kommer inte för att bli.
Det är en tid för förändring, som det egentligen alltid är.
Något nytt ska komma,
och jag vet inte vad.
Det kommer nya perspektiv på det som var,
eller har de alltid funnets där?
Ett liv har tagit slut.
Min pappa finns inte mer,
här hos oss.
Ett liv,
en historia,
var färdiglevt förra söndagen.
Nu står vi med minnene,
bilderna som dyker upp i minnet.
Det kommer upp bilder om tider,
då vi hade något värdefullt i våra liv.
Pappa lever kvar i våra tanker,
og där kommer han att stanna kvar.
Pappa, vi glömmer aldrig dig!

Ja, nu är det tid för sorg. I 4 dagar besökte vi pappa på sjukhuset, och var hos pappa de siste dagarna. Jag gick in i rummet med öppet hjärta. Det fanns ingen annan väg för mig. Då är det lätt att se att kärleken går hand i hand med sorgen och förtvivlan. Vi kan ikke ha det ene utan det andre fölger med när våra nära och kära dør.
Pappa var 85 år gammal. Även om vi vet att våra kära åldringar dør, kommer sorgen över oss. Vi tänker på det som var, och nu är den tiden förbi. Aldrig mer.

I juni var det tid för att resa till Skåne och besöka mina föräldrar. Pappa visste om att vi var bjudna på bröllop i Turkiet. Efter det skulle vi komma hem till honom. Nær vi reste hem från Turkiet, sende jag en sms till min mor at vi kom till Skåne 2 dagar senare. På kvällen blev pappa inlagd. På morgonen (2 dagar senare) när vi närmade oss Køpenhamn, fick jag ett telefonsamtal på mobiltelefonen. Pappa var mycket sjuk. På natten hade en sjuksköterska hade ringt hem till mamma och berättat att pappa blivit sämre. Mamma var hos pappa på avdelningen så att han inte behövde vara ensam. Det kändes som att båten gick alltför sakta, när vi önskade komma till sjukhuset så snart som möjligt. Samtidigt var det ett stort sammanträffande att vi var på väg till Skåne. Jag har i lång tid varit bekymrad över hur det skulle bli när slutet närmade sig. Skulle jag hinna dit före han dog?
Nu visade det sig att Pappa skulle ha hela familjen hos sig på sina sista dagar. Mamma var där hela tiden, men vi andra kom på besök varje dag. Vi måste också ta hand om hunden som var ledsen för att matmor och matfar inte var hemma.
Det var en allvarlig stämning och mycket tid för att låta tankarna vandra, medan jag satt hos honom. Tankarna gick på det som hade varit, det som var, og på framtiden.
Min pappa tilhör en generation som har arbetat mycket hårt, med målet att ge sina barn goda möjligheter till ett godt liv. Han hela tiden haft familjen i fokus, och har pratat mycket om sina barn. Jag har genom åren haft många goda samtal med pappa. Han var en person som frågade mig hur jag hade det, även när han var sjuk.

När vi äntligen kom till sjukhuset och avdelningen, hadde han ikke längre kraft til att prata. Det var nog att bara andas. Fokus måste vara att pappa hade det så bra som möjligt sina sista dagar. Avdelningspersonalen gjorde så gott de kunne med att lindra symptomerna. Han skulle inte ha ont. Mina tankar gick ändå på om han kunne ha andra typer av svårigheter. Hvordan hade han det?
Hur kändes det för honom att närma sig slutet? Var han orolig? Sorgsen? Vår uppgift måste vara att trösta och att ge kroppskontakt, lika mycket för oss som för honom. Kroppskontakt når dit orden inte når. Hur han än hade det kan det aldrig vara fel att hålla handen, stryka med handen över kinden, over håret. På den måten kände jag meg helt tilstede där och då.

Jag minns hur hans röst avslöjde leendet, när jag sa något som han tyckte var roligt. Det var en
magisk tid när jag trodde att månen följde efter oss när vi åkte bil. Gång på gång berättade jag för mina föräldrar att månen följde efter oss när vi åkte bil. Den rösten hade han också när vi gav han katten Pelle på farsdag.
Det är inte lätt att vara gammal och sjuk. Det är inte lätt att vara sjuk för någon, men de äldre är mycket medvetna över att slutet kommer närmare för varje dag som går. Kroppen är inte længre vad den var. Det är inte många år sedan min pappa hade mycket mer energi än vad jag hadde. Han var en gang både rask och stark, snabb i tanken, och pratade mycket med alla.
På gården hade vi djuren, naturen och sammanhangen om hur livet hänger i hop. Man kunne fölga liv och död. Framför ögonen hadde vi hela processen från åker till middagsbordet. Det var ett tydligt sammanhang man kunne vila i.
Sommaren när pappa skulle fylla 50 år och jag skulle fylla 15, hade pappa mycket mer energi än vad jag bara kan drömma om i dag. Pappa hade ferie från sitt arbete. Då plockade vi jordgubbar på grannens stora jordgubbsfält. Pappa tyckte det var socialt och trevlig. Jag tyckte mer att det var slitsamt att gå upp förfärligt tidigt på morgonen, och det var ett slit. Men pengar ville jag tjäna. Jag önskade att köpa en moped, som skulle innebära en stor frihet. Vi bodde ute i naturen, och det var ingen busshållplats i närheten. När tiden för jordgubbsplockningen var slut, fick jag också de pengar som pappa tjänade på jordgubbsplockningen. Jag visste inte om att han (mina föräldrar) hade den planen, och det blev naturligtvis en stor överraskning!
Naturligtvis var det dagar som jag blev sur när jag inte fick göra som jag ville, eller måste göra något som jag inte ville, alltså att hjälpa till hemma. Finns det någon som inte har upplevt det samma?
Men det är inte de tankarna som kommer nu.
Det som kommer upp på ytan nu, är allt det goda som var, och som lever vidare inne i mig.
Pappa var väldigt glad och tacksam för all hjälp och stöd som mamma gav honom, när han blev gammal och sjuk. Han tyckte att hon var fantastisk, och det tycker vi andra också.
En månad före ham avled, sa han att livet nu var bak honom, och att han inte hade så långt tid kvar. Då sa han "Man får säga tack för den här tiden".
Det är precis det som jag känner just nu.
Tack för den här tiden, Pappa!
Vila i fred!

Min moster avled i april. Det känns konstigt att hon inte lever längre. 63 år är ingen ålder.
Hennes barn skrev underbare texter som vi kunde läsa i Kristianstadbladet.
Jag har valt att skriva min tack till Pappa här på bloggen.
Jag skriver på svenska så att det blir lättare för mina släktingar att läsa det här.
Vila i fred Karin!

Min kusin Gunvor dog samma dag som Pappa.
Vila i fred Gunvor!

"Når faen blir gammel, da blir han religiøs".

Det heter at "Når faen blir gammel, da blir han religiøs". Jo eldre jeg blir desto dypere mening får det uttrykket. Når man blir gammel, kanskje er syk, og har god tid å reflektere, kommer minnene opp på overflaten. Minnene har flytevest, kommer opp på overflaten, og belyses med den erfaring, innsikt man har i dag, og det kan være et speilbilde som både gjøre godt og vondt avhengig av hvilke minner som kommer frem i lyset.

Hele livet er en modningsprosess og overforenklet kan man dele inn den i 3 faser:
1. Hva har rammet meg? Har noen skadet eller såret meg?
2. Hva gjør det med meg? Hvordan har det påvirket meg?
3. Hva har jeg selv gjort mot meg selv og andre?

Når man i det første fasen blir oppmerksom hva andre har gjort en, begynner man å bli observant på at man har egne grenser, og at man har rett til å beskytte seg. Da er det viktig å ha en medresenær som ser, lytte, kjenner og tar på alvor. Det krever tid og rom for å føle, se og innse.
I den andre fasen føler man på hvordan livet har påvirket en, man sørger, og lærer seg hvordan man kan leve for å styrke seg selv.
Når man får fred og ro og føler seg tryggere er det lettere å se hva man selv gjort i livet. Hva man gjorde eller ikke gjorde, og hva det gjorde med en selv og andre. Man opplever sorg, skyldfølelser og skam, men også kjærligheten.
Da møter man sin egen visdom, og det kan være en beskyttelse mot å bli bitter.

Jeg tenker at det her går man gjennom hele livet, og forhåpentlig får barn lære seg det her når de vokser opp. Det var en psykiater som sa at barn som ikke får grenser får sosiale problem. Jeg tenker det kan handle om å lære seg at man har rett til å sette grenser, og å lære seg hvordan man skal være mot andre. Hvis barnene driver med rampestreker eller ikke er snille mot andre barn, får de ikke lære seg hvordan de selv påvirker sine relasjoner. Hvis man tenker seg at noen barn gjør andre barn ille i for eksempel skolen, og foreldrene ikke tar inn hva læreren sier når han/hun ringer dem for å informere. Hvis barnene ikke får lære seg at de har gjort feil og fortsetter med det samme, begynner andre barn å trekke seg unna for å verne om sine egne grenser. Barnene kanskje ikke hva som skjedde, og selvbildet blir dårligere. Det kan bli konsekvensen av mangelfull vegledning.

Når ungdommer ikke får vegledning, må kanskje vennene oppdra hverandre.

Det kreves tid og rom for å reflektere og å se ting i nye lys. Grave og elte kan kanskje være et hinder her, da prosessen faller naturlig når en har pusterom i livet og tankene flyter frem som en båt på vannet. Man kan kjøre fast, og det kan være et indre hinder for å komme videre.

Men de som vært utsatt for mange traumer i lang tid kan det være helt nødvendig å gå gjennom hva som skjedde og hva det gjorde med en, for å bygge opp seg selv på nytt. I traumatiske relasjoner er det lett å trykke ned følelsene sine, samtidig som selvbildet blir lavere og lavere. Når man trykker ned følelsene trykker en ned seg selv og hvis det flettes sammen med en lav selvbilde, og hvis det her pågår over tid, kreves det tid for å løse opp de indre flokene. Da er det ikke nok med en terapi der man skal lære seg å forandre tanker og atferd. Man må begynne med grunnen som innebærer å bygge opp tilliten til et annet menneske og det kan ta tid.

Men det må ikke være traumatiske situasjoner som gjør at modningsprosessen stopper opp en stund. Det kan være nok med å ha et meget aktivt liv med mye stress, der man ikke tar seg tid for pusterom og et meditativt tilstand. Da er det lett for å komme i ubalanse, refleksjonene kring seg selv og andre  uteblir. Det er lett å gå seg vill i livet. Kanskje søker man etter å utvikle seg selv, men glemmer at seg selv finner man i sin egen kropp.

Når man blir kronisk syk får man også tid til å reflektere og å kjenne på hvordan livet føles. Da møter man seg selv på godt og vondt, akkurat som de gamle. Man får kanskje nye indre verdier, og det som man opplevde som viktig kanskje ikke var det likevel. Kanskje var de gode relasjonene det viktigste vi har, og kanskje ikke karrieren og materiell standard det viktigste likevel? Kanskje ønsket man å stått opp for seg selv og andre men ikke gjorde det? Kanskje hadde man en drøm, men ikke hadde prøvd?

Man snakker om å ta seg utenfor sin Comfort sone, men en del kanskje aldri har vært i en trygg situasjon? Da må de først få en sjanse til trygge omstendigheter, for å senere prøve vingene sine! Jeg har møtt ungdommer som har vært veldig slitne etter å hva levd med stress og traumer i flere år. Det som skjer når det får en trygg livssituasjon er at de trenger mye søvn! Det er ikke alltid lett å førene med skole å arbeide på heltid. De her ungdommene kan trenge hjelp og støtte fra NAV i lengre tid, hvis de har vokst opp i utrygge hjem. Jeg tenker vi skal akte oss for å dømme ungdommer som NAVer, fordi vi vet ikke hva de har vært med om.

Vi vet ikke hva folk har gått gjennom og hva som hindrer dem i sin livsutfoldelse. Det kan man ikke se på utsiden. Det er heller ikke alt man er interessert i at andre skal får vite.

Samtidig kan det være en veg å gå for å møte kjærlighet og forståelse.

Livsvegen er en modningsprosess mot visdom! Men vi er på helt forskjellige trinn i modningsprosessen, og det er der vi skal være. Enhver person gjør sin egen personlige reise. Vi er alle unike, og derfor er det ikke riktig at vi kopierer hverandre. Når vi fikserer oss for mye på hva andre gjør, da mister vi kontakten med oss selv. Det er en pris som er altfor høy!

Du får Pelle, pappa!

Jeg var en 5-6 år gammel. Det var november og farsdag. Når de voksne skulle gratulere sine foreldre, da hadde de alltid kjøpt en gave som de gav sin mamma og sin pappa. Når det var morsdag og mai måned, da var det lett å plukke en blomsterkvast å gi den til mamma. Men hva kan man gi til en pappa i november, og det ikke var noen blomster der ute? Hvordan skulle jeg løse det? Det var langt til butikken og jeg hadde heller ikke noen penger. Hm!!! Hva kunne man gjøre? Jeg var ute på gården når jeg tenkte over det her problemet. Så fikk jeg syn på katten Pelle! Den kunne pappa få! :) Men han betalte jo allerede for maten til katten. Det ble litt feil det. Hm! Men den kunne jo mest være hans katt! Det kunne jeg gjøre. Men tanken om at det her ikke stemte helt, den var der. Men jeg kunne ikke finne noen annen løsning. Pappa kanskje ble glad likevel! Det ble han nok. Selv om jeg ikke fikk alt til å stemme inne i meg, gikk jeg bort til min 3 år yngre bror. Når jeg spurte lillebror om vi skulle legge Pelle i en kartong (uten lokk) og gi den til pappa i farsdags presang, lyste han opp. "Ja!" Det merkelige var at katten aksepterte at vi plasserte ham i kartongen og gikk med han til pappa. Det gjorde kattene aldri når jeg prøvde å legge dem i dukkevognen, og la dyne over dem. Da forsvant de raskt!
Pappa han holdt maska og sa:"Tack så mycket". Ja , det var et veldig lurt smil og man kunne gjette på hva han tenkte. Men jeg og lillebror vi strålte som tente lys!
Det her har pappa aldri glemt og han snakket om det fremdeles i forrige året. Hva de voksne ikke visste, det var at jeg skjønte ikke logikken i det her, men jeg holdt maska. Det ble morsomt! Og det ble bra, og pappa ble glad!

Nå tenker jeg at de er veldig viktig for barn og gi kjærlighet, ikke bare få. Da får man en følelse av at "jeg kan", og at "jeg betyr noe".
Den her situasjonen handlet også om et problem, eller utfordring som skulle løses. Det fantes et hinder på vegen og jeg måttet navigere om, og på en måte løste jeg det. Det er noe som andre unger også må, og det er bra. Det her er viktig for utviklingen på flere plan. Det gir en god selvfølelse og en følelse av "jeg kan".
Derfor er det bra om man ikke hele tiden curler for barn, men kanskje i stedet stoler på dem og viser at jeg vet du klarer det her!
Som barn er det mange situasjoner som de kommer opp i, og som gjør at de må navigere om, ikke minst med de andre barna.
Det fantes også andre utfordringer som ikke gikk å løse der og da. Da husker jeg veldig godt at jeg mange ganger tenkte, "Når jeg blir stor..." Tiden skulle hjelpe meg! Man trenger ikke å aktivere unger hele tiden. De har godt av å få pusterom, og da få tilgang til den kreative fantasien. Den kreative fantasien er så viktig. Det er med fantasien som man lærer seg å finne nye løsninger, og å drømme om fremtiden. Når man har kontakt med den kreative fantasien, kan man også ha kontakt med den indre roen. Hvordan skal barn få kontakt med den indre stillheten om de hele tiden er i aktivitet? Hvorfor har så mange barn problem med psyken idag? Er det på grunn av  høye krav? Hvor mye får de ro til å bare være? Barn har vel aldri fått ting servert så mye som de får idag? Tidligere generasjoner fikk arbeide tidlig, og Norge var fattig. Alle skulle bidra. Det var krig på 40-tallet, og folk var redd. De hadde god grunn til å være redd. Hvordan var helsesituasjonen for barna da?

Jeg har fremdeles nytte av min kreative fantasi. Den hjelper meg å finne nye løsninger, hvordan jeg må navigere om når det er hinder på vegen, og å se forskjellige mulige konsekvenser av mine planer. Den gir en indre trygghet og selvbilde. Jeg går så langt at jeg sier at den er en stor kilde til visdom.

Når jeg tenker på langtidssyke barn tenker jeg at den kreative fantasien sammen med å få gi kjærlighet er meget viktig i tilegg til å få kjærlighet. Ja, de kanskje ikke kan gå i skolen på flere år, og det skjønner jeg ikke er noe moro. Samtidig så kan man alltid ta igjen teoretiske kunnskaper. Men den emosjonelle og sosiale utviklingen er her og nå. Den kreative fantasien kan hjelpe dem å få en god selvfølelse, og den bærer de med seg hele livet.

Her tror jeg barn sliter, når de lever under svært traumatiske situasjoner. Når man går og er kronisk redd og i forsvarsberedskap, da er det kanskje ikke så lett å få kontakt med den indre kreative fantasien. Eller er det akkurat omvendt? Hva sier mine kloke lesere?

Ikke bare en parodi, men en tragi-komisk parodi.

Psykolog Eva Jacobsen skriver idag i sin blogg: Har positiv psykologi blitt en parodi?

Mitt svar på det må være "Ja" !

Hun skriver blant annet:

"Noen tiår tilbake ble det kjent fra forskning i psykologien at folk reagerer veldig forskjellig på negative opplevelser og at mye av den følelsesmessige reaksjonen avhenger av hvordan de fortolker situasjonen. Dette brukte psykologer til å hjelpe mennesker som i tankene gjorde relativt harmløse situasjoner til katastrofer eller som alltid klandret seg selv når noe gikk galt. Tilnærmingen ble popularisert og budskapet forenklet til slagord som: Det er ikke hvordan du har det men hvordan du tar det som teller. Ideen om at man kan tenke seg ut av lidelse ble omgjort til en kjempeindustri. Søker du ”positive thinking” på Google får du over 10 millioner treff. Men i popularisert utgave ble ideen om positiv tenkning noe helt annet enn det vi har dekning for å si utifra forskningen. Ved alvorlige traumer kan denne tenkningen lett virke som en parodi."

Jeg har hørt forskjelllige personer fortelle om erfaringer fra positiv tenking, og enda verre. Jeg har hørt kraftig traumatiserte personer fortelle om at helsepersonell si, "Legg det bak deg. Gå videre." Hvordan tror man at noen som vært truet med pistol, vært i et alvorligt dødstrussel, vært i krigstilstander og så videre, bare skal legge noe bak seg. Er det bare å glemme? Eller blir det en reakson der man bare kapsler inn minnene i kroppen. Når jeg tenker nærmere på det, så har jeg også en gang hørt det samme. Jeg gikk for lenge siden på en kurs, der vi brukte oss selv som case. jeg fortalte om hvordan jeg hadde hatt det etter en hendelse for flere år siden. Jeg var vitne til en barnekidnapping der jeg på plass skjønte hvor alvorligt det var. Hun levde i noen dager til, men ble kraftig misbrukt på mange måter. Hun fikk heller ikke mat og vann sine siste dager. Det gjorde meg naturligvis livredd, og jeg var også med om retraumatiseringer med å lese om det her i mediene gang på gang i flere år. Kurslederen, en psykolog, gav meg rådet, legg det bak det. Det her kanskje aldrig blir oppklart. Problemet var at jeg ubevisst i alle år var redd for den farlige mannen, noen som merktes tydelig den dagen politiet arresterte ham, og han ble dømt til mange års fengsel. Da var det noe som slapp taket i meg. Jeg ble avslappet og sliten. Etter det kom jeg inn i en prosess der minnesbilder og mitt syn på det hele har klarnet. Det har hjulpet meg til å få et avstand til det hele. Man bygger en stabilere grunn når man får fred og ro, og da får man en sjanse til å lande i både kopp og sjel. Før jeg kom til det her stadiet hadde jeg aldrig klart å skrive om det her offentligt. Da hadde jeg trolig fått sterke stressreaksjoner.
Hvis man bare prøver å forandre tanker når kroppen ikke er med, da blir det som en mental konstruksjon. Den her mentale konstruksjonen blir like "stabil" som å snu en pyramide opp og ned.

Når vi kommer til Rosentogene, så har de sin funksjon. Det er trygge symboler som formidlet trøst, håp, varme og kjærlighet. Er det noe som man trenger når man har møtt ondskapen er det akkurat de her trygge rammene. Vi skal ikke glemme det stresspådrag som følger sjokktraumaet. Alt som kan hjelpe individet til mindre fight-flight reaksjoner må sees som godt. Jeg har selv vært utsatt for et sjokktrauma, og har lært meg mye av det. Det her er reaksjoner som går å forklare fysiologiskt.

Men hver og en har rett til sine reaksjoner. Jo mere forferdelige ting man har blitt utsatt for, jo sterkere følelsereaksjoner. Det blir da sterkere følelser enn hva man tidligere har vært med om, hvis man ikke er traumatisert fra før. Jeg husker hvor rasende jeg var på den forferdelige murderen, likevel som jeg var livredd. Det er en stor belastning for kropp og sjel. Det ble takk og pris bedre for hvert år.

Jeg blir mer og mer bekymret når jeg hører om individer som ikke blir møtt der de er, når de sliter med forferdelige og vonde følelser. Hva blir det for signaler når helsepersonell velger å fokusere på det gode, og unnviker å møte det indre helvetet? Hvordan blir det for individen som ikke opplever bedring av tidsbegrenset behandling?
Jeg lurer på hva som skjer med de overlevende fra Utøya. Får de den kvalifiserte støtte som de trenger? Jeg håper det! De har møtt ondskapen og da trenger de noen som orker å høre om de vonde opplevelserne. Det er på den måten de kan legge litt av sin byrde fra seg. Det er på den måten de slipper å føle seg ensomme. Det er på den måten de kan føle seg verdifulle.
Traumer er som en verkebyll i kroppen, og den “verken” må ut, for å få igang den indre helbredelsen. De trenger tid, og fred og ro. De trenger ikke overfladiske råd selv om det sikkert kommer fra personer som vil dem veldig vel.
Jeg skjønner godt at cbt har blitt populært blant mange, men når den tolkes som en rask behandling for hummer og kanari da lurer jeg på hva som skjer. Ja, det finns en økonomisk side av det her, og det kan være en fristelse for politikere å forføres av en slik reklameføring.
For noen år siden snakket jeg med noen damer som hos sin lege fikk rådet at forandre på sine tanker. De fikk fylle i spørreskjemaer om hvordan de følte seg, og på neste legetime fikk de fylle i de samme papirer. De lurte på hvordan man forandret sine tanker, og sa at de bare følte seg dumme!!! Hvis noen tror at cbt er så enkelt, da skjønner jeg at pasientene blir skeptiske. Cbt er en stor verktøykasse, der man bruker forskjellige verktøy ved forskjelllige diagnoser. Jeg arbeidet for noen år siden sammen med en psykolog som var spesialist i cbt, og det var ikke en quick fix for alle. Jo større traumer, jo mere tid og rom trengs.

Det er positivt å bygge seg nye gode minner når man har, eller har hatt det forferdelig. Det er ikke det samme som å "tenke positivt", og å trykke ned det vonde.
I en overlevelsesfase kan det være bra å mobilisere seg. Jeg tenker på de personer som var med om krigen i Bosnia. De holdt seg oppegående når de overlevde i krig, når de flyktet til Skandinavien. De klarte å trygge seg selv og familjen sin i et nytt hjem, og kunne slappe av. DA KOM REAKSJONEN!
Helt plutselig kom alle vonde følelser og de kom meget sterkt, så sterkt at de lurte på om de var gale. Nei, de var ikke gale. De hadde vært med om helvetet og nå kom den sterke reaksjonen! Det er normalt å reagere, og vi har fått våre følelser av en grunn.
Ikke sjelden blir møtet med ondskapen en vendpunkt. Man kanskje kan si en valgpunkt. Livet blir tydelig, og valget kan stå mellom kjærlighet og ondskap. Det jeg oppfatter fra overleverne fra Utøya er, at de velger kjærligheten. Jeg forstår det så vel!

Ja, Eva Jacobsen tar opp et meget aktuelt tema. Les gjerne hennes blogg her.

Some Die Young

Det er snart et år siden katastrofen på Utøya var et faktum. Når Laleh synger den her låten, da tenker jeg på alle de som var på Utøya den 22/7-11.
Det blir for meg naturlig å tenke på andre personer som har vært gjennom et helvete på jorden, eller mer tekniskt, vært utsatt for store traumer.
Når katastrofen pågår eller har skjedd, da er det kjærlighet som trengs, foruten konkret hjelp.
Laleh synger med følelsene sine, og hun forteller, med sin musikk, en historie. Jeg vet ikke hva Laleh betyr på persisk. Jeg får assosiasjoner til det tyrkiske ordet lale, som betyr Tulipan. Det er en vakker blomst og det er Laleh for meg.
Vakre blomster, det er også alle de som møtte helvetet på jorden på Utøya. De er vakre blomster i mange og lysende farger. All trøst og varme til dere! Vi er mange som tenker på dere!

Jeg sier ja til hjertets gode kraft!

Ditt hjerte.

Hvordan oppfatter du hjertet ditt?

Er det tomt?

Hva ønsker du fylle det med?

Er det kallt og hardt?

Føler du deg ensom?
Tørr du å være kjærlighet?
Er ditt hjerte blodfyldt og varmt?
Du er Kjærlighet!
Ser du det?




Hvordan vi forholder oss til oss selv og livet påvirker oss fysisk. Det som vi skaper sammen med andre påvirker oss mer enn vi kan ane.

Hvis du tenker på noen du er veldig glad i, hvordan føles det i hjertet?

Det er gjennom de små øyenblikkene, de små møtene, som vi gjør livet varmere. Vi skaper mening i livet blant annet gjennom varme, meningsfyldte handlinger. Det er våre tanker som settes ut i handling, som gir ringvirkninger på vannet hos oss selv og i vår omgivning.

Jeg sier ja til hjertekraft!

Kindness as a road to success

Jeg har akkurat lest ut boken "Medmennesker" av Stefan Einhorn, en mye klok mann.
Jeg fann den her TED foredraget på Youtube.

"Hvis det ikke er min oppgave å være medmenneske - hvem sin oppgave er det da?" (Stedan Einhorn)

Einhorn er akkurat som meg inne på at vi lever i et sammenheng med hele verden. Det er viktig å være medmenneske både for oss selv og omgivelsen. Det er til og med helsefremmende å vise varme og omtanke for noen annen. Det er en atferd som sprer seg, hvis noen begynner. Vi har et ansvar sammen med både skyldigheter og rettigheter. Boken tar opp et mye viktig tema, på en lettbegriplig måte. Jeg tenker at dere som følger min blogg ikke er forbauset at en slik tekst tiltaler meg. Jeg vil gå så langt til å si at det her temaet er meningen med våre liv, men ikke alle innser det.

Åndelighet som beskyttelse.

Jeg har akkurat lest boken: "Vändpunkter : människor som vågat möta livet" av Agneta Sjödin. En Vändpunkt er når det skjer noe i livet som får oss til å snu om i en ny retning. Det kan være en livskrise, sykdom, trauma, katastrofe eller noe annet. Agneta har snakket med 21 personer som forteller om sine Vändpunkter. Det er helt forskjellige skjebner, men det de har til felles er at de har forandrets på en dypere nivå.
Den svenske legen Christina Doctare er en av dem som stiller opp til intevju. Doctare var en av de leger som arbeidet i Bosnia under kriget i 90-årene. Hun tar opp at hun har vært vitne til helsekonsekvensene av at mennesker har blitt krenkt. Ordet krenke kommer fra samme ord som det tyske ordet "krank", som betyr syk. Når man krenks da blir man syk, mener hun. Når vi ikke blir sett, bekreftet, får høre at vi kan og er bra, eller får tydlige grenser, da  blir vi syke. Det å bli sett er det samme som å få respekt. Å se heter på latin respectare. Å bli sett er å få respekt.
Alle sorts krnkninger gir stress og stress er et stort samfunns problem. Hvis det pågår for lenge slår det over i apati, oppgitthet og avmakt. Når det skjer er utmattningsdepresjonen nær. Da har den kroniske stressen pågått så lenge at personen har blitt utmattet.
Doctare mener at her er våre åndelige behov, religionen, viktig som beskyttelse.  Hvilken veg man velger her, det er opp til enhver person. Vi velger selv hva vi vil tro på.
Det finns en åndelig dimensjon og derfor er det viktig at vi også snakker om existentielle spørsmål. Hva er viktige mål og mening i livet. Hva betyr det å være menneske og hva er menneskeverd? Hvis vi ikke tenker at et menneske har en verdi finnes det en risiko at begynne å se et menneske som en ting, et objekt, noe som vi kan bruke og kaste. Da finnes risikoen at mennesker blir handelsvarer.
Det blir noe helt annet hvis vi ser en gudomlig dimensjon i oss og rundt oss. Da kan vi ta bedre vare på oss og hverandre. Da arbeider vi i følge kjærlighetens prinsipp.
Det finns alltid en risiko at mennesker som ønsker å få makt over andre mennesker misbruker religion for egen vinning. De arbeider ikke for menneskligheten. De skaper redsel rundt og trykker ned.



Jeg synes at Doctare har mye klokt å si. Det var hun som for litt mere en 10 år siden skrev boken "Hjernestress - kan det ramme meg?" Den boken beskriver tydelig hvordan kronisk stress kan sette seg i kropp og sjel.

Det er viktig å se og respekter hverandre. Hvordan er det med meg og med deg? Gir jeg rom for å se og respektere meg? Gir du deg selv rom til å se og respektere deg? Gir jeg deg rom til og se og respektere meg? Gir du meg rom for å se og respektere deg? Tar jeg meg tid til å se og respektere deg og vice versa. Gir vårt samfunn oss rom for å se og å respektere hverandre? Vi er alle deler av et samfunn. Hvis hver og en av oss tar oss tid til existentielle spørsmål og for hva som er viktig i livet. Da har vi begynt på å sette gode spor. Når vi ser hva som er viktig, da arbeider vi lettere mot konstruktive mål. Når vi ikke tar oss tid til det, da er det lett å gå seg vil i livet, og vi prøver å fylle tomrommen med overfladiske ting som ikke betyr noe i lengden.
Hvis man skal tenke på hva som er viktig i livet kan det være til hjelp å tenke at nå er jeg gammel. Jeg har levd et langt liv. Hva er det jeg ønsker at de etterlevende skal tenke om meg? Hva er det for spor jeg vil sette og hva blir minnet etter meg? Hvis selvfølelsen er god og jeg tørr å tro at jeg kan, da ønsker jeg at andre kan ta lærdom av mine erfaringer. Da blir mitt arv kjærlighet til kommende generasjoner.
Adolf Hitler må ha hatt en helt annen selvbilde og selvfølelse.
De valg som jeg gjør, for meg, er med på å skape en miljø der jeg selv skal leve. Det samme er det med deg.
Hvis vi skammer oss og skjuler for andre de lærdommer vi har gjort på livets veg, går kommende generasjoner miste om noe viktig. Det er barnen som er fremtiden. Hva er det for fremtid som de får, takk være oss?
Den åndelige dimensjonen er et reellt behov. Den kan ikke trykkes ned, med alkohol, sukker, shopping, duppeditter og annet.

Agneta Sjødin er en søkere, som skriver fine bøker om temaer som er viktige for mange av oss som lever idag. Hun har lenge vært kjent i Sverige som programleder i forskjellige tv-program, men i hennes bøker får vi se en dypere side av henne.

Kjærlighet er fravær av ondskap!

Kjærligheten rommer ingen ondskap. Ondskap er fravær av kjærlighet.
Da er det ikke rart at vi sliter mellom denne dualisme, når vi møter begge deler i livet.
Ont og godt. Kjærlighet og ondskap.
Det er til tid å tenke etter veldig nøye. Hva blir konsekvensene av våre valg?
Det er lett å tråkke feil når vi handler i affekt!
Vi har sett en del av det den seneste uken. Det er ikke forbausende. Det er fullt menneskelig!
Mer imponerende er det når forskjellige personer med meget traumatiske erfaringer, kort tid etterpå viser en stor visdom. Et meget kjent eksempel er når et ungt AUF-medlem i et intervju på CNN ble spurt om de nå ønsket å bekjempe terror. Hennes svar var: "Hvis en mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi kan vise sammen" ♥ ♥ ♥
Jeg tenker på de personer som hetset og skremte innvandrere en stund etter bomben eksploderte i Oslo. Hvor er kjærligheten?
Ungdomer som presis har vært i helvetet viser mer kjærlighet, enn andre som ikke var i nærheten. Hva er det for speilbilde som holdes frem mot oss andre? Hva er det for følelser som skjuler seg i den sårede folkesjelen? Hvordan skal vi få fred når vi gjemmer på så mye sinne? Hvordan lever vi i kjærlighet, når dert finns så mye sinne og frustrasjoner under overflaten?
Folket har vist en fantastisk vilje til å velge kjærlighet, samhold og åpenhet. Det har vi sett i de fantastiske rosentogen over hele Norge. Som svensk i Norge mener jeg at det kan nordmennene være virkelig stolte over! Det har vært så mange fine taler fra flere hold! Gatene i Oslo var fulle av Kjærlighet! Det har vært flere som har satt ord på følelser. Det har vært bra.
På internet har jeg også observert frustrasjoner og sinne. Det er også en viktig del av det som skjer. Hvis vi skal leve i et fredeligt samfunn, da trenger hver og en av oss se inn i vårt eget grums. Vi trenger å arbeide med oss selv for å leve mere harmoniskt. Det er vårt eget ansvar å se hva vi selv bidrar med til det følelsesmessige fellesskapet. Det finns sinne mot ABB, og det er en naturlig reaksjon. Det er naturlig å føle raseri i en slik situasjon. Da er det tid for å gå langsomt, fordi det kan være fort gjort å tråkke feil. Det er lett  gjort å agere ut det, og å si og å gjøre ting som ikke er så hyggelig å stå for etterpå.
Kjærlighet og sorg hører sammen. Den som vi elsker, savner vi når vi ikke lengre kan møtes.
Når vi er i sterk affekt, da er det fort gjort å miste kontakten med kjærligheten, selv om det går å forstå.
Et velkjent sitat fra "The Course In Miracles" er : "Vil du ha rett eller vil du være lykkelig?"
Det er en setning som kan føles som veldig krevende, samtidlig som veldig viktig.
Vi har ett indre arbeide å gjøre mot indre fred.
Det er kjærligheten som overvinner ondskapen!

Det er tid for å gå langsomt, være der vi er og å tenke nøye!

Hele Norge er i sorg, også Hamar!

Det har vært en tung uke, og mange smertefylte bilder og fortellinger. Hele landet har vært i sjokk og sorg. Det har også påvirket meg, og jeg har vært sliten av alle opplevelser. For å få mere energi hat jeg valgt å se filmer og å lest bøker som har handlet om kjærlighet. Det har hjulpet meg å slappe av og å få mere energi til å følge med på nyhetene. Hele verden følger med på hva som skjer i Norge. Våre tyrkiske venner har kontaktet oss og vist at de bryr seg. Ingen kan begripe hvordan noen kan planere og henrette barn på et barneleir. Jeg snakket med en indian idag som ikke heller kan forstå hvordan man kan fullføre noe slikt. Murderen kan ikke ha noe hjerte!



Det er ikke den første gang som jeg har møtt ondskapen. Hva er det som gjør at en person velger å gå over grensen? Det pleier å være traumer og alvorlige forsømmelser i bakgrunnen, men det er ikke hele forklaringen. Det er mange som har vært gjennom traumer, men som velger kjærlighetens veg. Noen velger ondskapens veg og velger å tråkke over en grense. De går over den grensen som handler om å drepe. Det er ikke lett å forstå meningen med en slik handling, ettersom vi ikke deler den meningen.Når vi ikke deler den meningen, da  blir den meningsløs for oss. Ikke desto mindre må vi lære av det her for fremtiden.
Det er mange som har reagert med sinne og hat. Jeg kan skjønne det, fordi jeg har også vært der. For flere år siden ble en 10-årig jente i Sverige, Helen, kidnappet, grovt mishandlet voldtatt og murdet. Hun levde i flere dager, men fikk ikke mat og drikke. Det traumatiserte et helt samfunn, ja hele Sverige ble rystet. Jeg var så forbannet når jeg tenkte på hva den her onde mannen hadde gjort med Helen. Jeg fantaserte om at han fikk smake på en liknende behandling selv. Samtidlig var jeg meget redd. Han var ute noen sted og vi visste ikke hvor.
Når vi er med om forderdelige ting, så får vi veldig sterke sterke reaksjoner selv. Jo mer hat og raseri, som voldsmannen har vist mot sitt offer, desto sterkere reaksjoner blir det hos den som betrakter. Kanskje er det våre speilneuroner som er med her. Det er dem som hjelper oss med empati og sosiale kompetanse. Man kan også snakke om en projektiv interaksjon, det vill si en interaktivt tvingende reaksjon.
Det påvirker oss når andre lider. Det berører oss! Vi lever ikke i et vakum.
Det har vi tydelig vært vitne til den seneste uken. På mandagen var det fantastiske rosentog i hele Norge. Jeg såg på tv og såg et Oslo som jeg ikke tidligere sett. Det var roser, varme og kjærlighet og så fine taler. Folkesjelen har fått et styggt sår, og den trenger mye kjærlighet. Den her kjærligheten produseres i våre egne hjerter! Når så mange hjerter samles, bilder vi et stort kraftsenter! Kjærligheten er det store kraftsenteret som starter helbredelse i våre hjerter. Det er det her som healing egentlig handler om!
Vi er heldige som akkurat nå har Jens Stoltenberg som statsminister. Han har vært en god samlende kraft, som har hjulpet oss å sette et konstruktivt mål og satt ord på hvordan vi skal begynne helbredelsesprosessen. Det at han har satt ord på ting er veldig viktig, for å løse opp sjokken og å være i sorgen. Det at han har oppmuntret til fysisk kontakt er også veldig viktig. Det hjelper oss til trøst på ikke verbale nivåer. Fysisk kontakt frisetter velvære hormoner som hjelper oss til å slappe av og å være i oss selv. All den fine musikken når oss på både verbal og ikke verbal nivå. Vi har en statsminister som har kontakt med både hjerne, hjerte og mage.
Norge har også en klok konge og en klok kronprins. Deres taler har også vært veldig viktige, og trøstende. Det må ha vært veldigt vondt for Mette Marit med tanke på at hennes stebror er drept, og hennes stenevø har opplevd helvetet på Utøya. Samtidlig har hun hatt offentlige oppdrag mitt i alt.
Det gjør vondt å tenke på hvordan de hadde det på Utøya. Det er rett og slett hjerteskjærende!

For noen år siden traff jeg en dame som hadde overlevd Auschwitz. Hun sa at det er kjærligheten som overvinner ondskapen! Norge har begynnt veldig bra, og det skal vi fortsette med. Vi fortsetter å følge kjærlighetens prinsipp, ikke bare for å motvirke ondskapen, men fordi vi ærer livet. Barnen er fremtiden!
For deres skyld ærer vi livet og kjærligheten! Vi skal tenke nøye gjennom hva vi ønsker at de skal tenke om våre valg idag. Hva ønsker vi at de skal tenke på oss i fremtiden, og det arv vi gir dem?