Misunnelse mot syke? Hva skjer?

Noe som kommer frem når syke mennesker forteller om sine liv, er iblant at de møter missunelse over all den frihet de har når alle andre arbeider. Tenker de friske virkelig på hva de egentlig sier? Ønsker de å bli syke?

En type frihet mitt i frihetsberøvendet!
Det kan se ut som mye frihet når man er syk, enten det er psykisk sykdom, ME eller noe annet, og på en måte er det det. Men samtidlig er det for oss som er rammet av langtidssykdom og uførhet et frihetsberøvende. Vi har ikke lengre den valgfrihet som vi hadde som friske. Livet som vi kjente det har blitt tatt fra oss. De er ikke alle som har interesse eller styrke å tenke seg inn i hva det innebærer å bli rammet av livet. Det er heller ikke muligt å forstå hvordan det er å leve med forskjellige diagnoser. Likevel kan det være bra for alle å se at sykdommer kan ramme oss alle før eller senere. Hvis det kun handler om vilje til å stå på beina eller kun tankekraft, da tror jeg at Grethe Waitz hadde vært i livet idag! Dert var en dame med både sterk vilje og evne til å holde fokus.

Ferdinanda "heldiggris".
Den som er langtidssyk må leve med å være syk, sine egne tanker og følelser om det å ikke være frisk. Som om det ikke er nok får de også leve omgivelsens sitt syn på hva sykdom er og hvem den syke er! Jeg følger en dyktig blogger som kaller seg Ferdinanda. Hun sliter med psykiske problemer og er veldig flink på å skrive hvordan hun opplever å være langtidssyk, og den kamp det er å komme seg på beina. Av det som jeg kan lese så sliter hun mye, men det er ikke lett å slite med noe som ikke syns på utsiden. I blogginnlegget "Heldiggris" fortalte hun om den missunnelse som hun møter av sine medmennesker: http://ferdinanda.blogg.sol.no/2011/04/26/heldiggris/
"Kommentarer om at ikke alle har tid til å drive i hagen, gå lange turer med hundene, drive med hobbyer eller blogge – for den saks skyld. De må jobbe. Og jeg bør vite at jeg er “kjempeheldig” som har all den friheten…" I samme innlegg undrer hun på om noen vil bytte med henne! :) SOL hadde det her innlegget på sin forside så mange lesere fikk nok en tankevekker.
Jeg fortsetter å sitere henne:  "Jeg har overhodet ikke noe ønske om å være en “belastning” for samfunnet! Snylte på andre. Men jeg ser heller ingen andre løsninger akkurat nå! Den eneste hjelpen jeg får, er altså fokusert rundt en ting: få meg ut i den situasjonen som i utgangspunktet gjør at jeg klapper sammen… Få meg ut i jobb. Ut i …

Vi er nødt til å flytte fokus. Hva kan jeg bidra med for å få tilbake litt selvrespekt, slippe dårlig samvittighet og “misunnelse”? Noe jeg kan leve av, og som samtidig ikke tar knekken på meg. Noe jeg slipper å ut i…"
Ferdinanda er en av mange som arbeider hardt med å komme seg på beina, og det er et hardt arbeide. Det er også beundringsverdig at hun holder det ut, likevel som mange andre langtidssyke holder det ut.

Stor identitetskrise!
Det som man ikke tenker på er at når man er frisk, da har man mye mer valgmuligheter enn man tror. Det kanskje ikke alltid føles slik for den friske, men når man er syk da vet man at det er slik. Det å bli syk er en stor identitetskrise og sorg for veldig mange. Når vi ser den uforetrygdede naboen arbeide i hagen en stund, ser man bare den personen i sine bedre stunder. Ingen ser oss i våre dårligere stunder, enn våre nærmeste. De dagerne orker vi ikke gå ut om døren, og derfor blir de dagene skjult for alle andre.

Jeg tenker at de aktiviteter som andre blir misunnelige på, såsom å arbeide i hagen, gå ut med hunden, blogge og så videre er viktige mindfullnessaktiviteter, som i realiteten er viktige tilfriskningsaktiviteter, eller i hvert fall holder de som er rammet i en bedre livskvalitet. For de psykisk syke kan de her aktiviteterne noen ganger være en forskjell på innleggelse og å klare seg selv hjemme. De syke trenger sin tid. Det er ille når man tvinger psykisk syke og andre syke til arbeidet for tidlig. Jeg har mange ganger tenkt på hva det kan koste samfunnet.

De kunnskapsløse fordommerne.
Vi skal ikke ta fordommer som en sannhet, fordi de er kunnskapløse. Vi legger massevis med penger på alternativ behandling i håp om å bli friske. Mange syke legger store beløp på behandlinger i håp om å bli friske. Det viser på at viljen og håpet om å bli frisk er stor.

Når noen er misunnelig på syke mennesker, tror jeg det er høy tid å tenke over sine liv. Hva er som gjør  at noen opplever det slik? Iblant har man det så travelt at man ikke tar seg tid til å verdisette det som man har. Kanskje noen er på veg å bli syk?

Man skal ikke behøve å forklare.
Jeg hører om mange som er langtidssyke som får høre ord som stikker dypt. De føler at de må forklare seg for andre. Mange har synspunkter om syke mennesker og gir råd om hva de ska gjøre for å bli friske. Et eksempel på det er at de skal forandre sine tanker, eller å ta seg sammen. Det kan da se ut til at folk invaderer de sykes personlige rom som de ikke skulle gjort til friske. Normen er at vi skal arbeide og det gjør at det dårlige samvittigheten kommer frem de gode dagene. "Kanskje jeg ikke er syk nok til å gå hjemme." Det kan få mange til å gå tillbaks til arbeide for tidlig, med føljd at de da krasjer. Det her er et stort hinder i tilfriskningsprosessen!

Det er tid å stole på legers, psykologers og forvaltningers vurderinger.
Bloggeren SerendipityCat har allerede skrevet det så bra: "Jeg er opptatt av langtidssyke og forholdet til samfunnet. Ikke bare arbeidslivet, men å være en del av samfunnet selv om man er syk. For noen kan ikke delta i arbeidslivet, sånn er det bare.
Da synes jeg vi skal stole på det, stole på legers og forvaltningens vurderinger, og i hvertfall ikke “spre skit” om dem – hinte om at “hun ser jo ikke SÅ syk ut” eller “jeg så jo at hun jobbet i hagen i går”. Folk har ingenting med å komme med sine ukvalifiserte oppgulp på denne måten! Som om det ikke var vanskelig nok for den som blir ufør!" http://www.serendipitycat.no/?p=6432
Det er noen år siden jeg deltok på et arbeidsmøte på NAV. Saksbehandleren fortalte at legeerklæringer og psykologspesialisters erklæringer ikke alltid ble godkjent på NAV. Pasientene ble derfor ført tilbaks på arbeide før de følte seg friske nok. Jeg hadde også en pasient som fortalte at hennes lege hadde sagt at han visst ikke hvorfor han skrev de her erklæringene til NAV, når det likevel ikke tok dem på alvor. Kort tid etterpå ble han sykemeldt over en lengre tid!
Hvem skal da i slike situasjoner gi oss støtte nå vi er syke? Det finns situasjoner da vi trenger resurssterke pårørende, når vi er alvorligt syke. Er det da så OK at mange langtidssyke føler seg mobbet?

Neste gang kan det være du som er syk.
Det er når vi er blir syke som vi ser hvor heldige vi var når vi var friske. Ta vare på deg selv og dine kjære. Se på dine kjerneverdier og tenk gjennom hvordan du lever! Lever du i praksis som du ønsker i ditt indre?
Vi kan alle bli syke, og vi kan alle få se at våre nære og kjære bli syke. Vi kan alle bli hjelpetrengende!

Jeg foretrekker å definiere meg selv.
Vi definierer hverandre til høyre og venstre. Det er slik vi gjør. Maria Gjerpe skrev noe veldig bra: Det du betrakter meg som, blir jeg. For deg."  http://mariasmetode.wordpress.com/2011/03/11/definisjoner/
Det er bare å fortsette med: Det jeg betrakter meg som, blir jeg. For meg.
I de sosiala mediene markerer vi oss på en ny måte og taler vår sannhet!
For oss selv og andre i vår situasjon!

Hold hodet høyt.
Vi er en del av naturen, en del av skaparverket. Vi er verdifulle, alle som en!