Realitetene kring sorg og krise.

Jeg leste et interessant innlegg hos bloggeren SerendipityCat om sorg og sykemelding. Det her innlegget var også på vgnett sin forside igår og idag, dermed har det kommet noen gode kommentarer. Innlegget handler om en artikkel i Aftenposten igår som handlet om sykemeldinger for de som er i sorg etter Utøya massakeren og de som har barn og ungdomer som overlevde Utøya katastrofen. De har juridiskt sett ikke rett på sykemelding selv om de har store vansker med å møte hverdagen. Sorg er en del av livet og ses ikke som e sykdom. Når fastlegene møter en pasient som vurderes ikke å være arbeidsfør på grunn av sorg må de derfor jukse og å skrive en annen diagnose. Da følger de ikke retningslinjene fra Helsedirektoratet og NAV.
"- Beskjeden fra Nav til sønderknuste pårørende er at jobben skal de mestre så lenge de ikke er syke. Dette er riktig i henhold til norsk regelverk, men virkeligheten er ikke slik, påpeker Laudal."
Det her leder til i det i realiteten kommer å diagnostiseres mere med psykiatriske diagnoser, noe som dessverre kan bli et problem hvis noen for eksempel tenker å skaffe seg en helseforsikring. Da kan det være problem med en psykiatrisk diagnose. Det diskuteres internasjonalt om sorg skal bli en egen diagnose, forteller Laudal i artikkelen.


Jeg har noen refleksjoner kring sorg, krise og sykemelding. For det første tenker jeg at foreldrer til overlevere fra Utøya ikke er i sorg, men trolig i krise.Sorgen kan ramme så forskjellig og det finns mange forskjelllige typer av reaksjoner og måter å reagere. Den her sorgen etter ungdomene som døde på Utøya har en ekstra besk krydde da vi vet at de levde i skrekk de siste minuttene i sitt liv. Det må gjøre noe med de sørgende. Sorg kan være så mye, men når det lades med et slikt traume får man tenke seg at det blir ekstra vondt for de etterlatte. Når sorgen er ekstra tung med sterke følelser da sliter man også fysisk.
Hvis man i den akutte sorgen skulle gjennomgå en neuro-psykologisk utredning, så skulle man trolig finne svekkede resultater på konsentrasjon og oppmerksomhet, særlig om testet går over tid. Bilkjørning og arbeide som krever konsentrasjon blir problematisk. Jeg hadde en føre dette klasskamerat som dog i en arbeidsplass ulykke når han hadde en stor akutt sorg. Jeg skulle ikke vilje ha en kirurg som strider med en akutt sorg og konsentrasjonsvansker.


Det er naturligtvis forskjell mellom hva typer arbeider man har. En skogsarbeider får mye tid å tenke og å kjenne. En snekker kanskje kan banke av seg sin fortvilelse på jobb.

En sykepleier blir en belastning på sin arbeide hvis han eller hun gråter på jobb, like så andre som har med folk å gjøre. Da er man en belastning for både pasienter, arbeidsgiver og eventuelle kunder. Hvis lovgivninger ikke er forenlig med den praktiske virkeligheten, da står legen fremdeles med det medisinske ansvaret for pasienten, og for tredje mann. Tenk en busssjauffør og togfører som er i en akutt sorg og har alvorlige oppmerksomhets og konsentrasjonsproblemer. Konsekvensene kan i værste fall bli alvorlige. Legerne står i en virkelighet som vi andre må ta på alvor.
Når det handler om psykiske reaksjoner og psykiske lidelser trenger vi nok en oppdatering om hva det er. Hvis folk er på arbeide for tidlig og dermed legger lokket på og kapsler inn sorgen, da er risikoen på sikt at det leder til en faktisk depresjon og da kan det være tyngre problem som kommer i dagen. Derfor er det bedre å ta tak i problemet så tidlig som mulig.
Når en person som er mitt oppe i en akutt sorg, og ikke minst under slike traumatiske omstendigheter, kommer opp i en enda mere belastende situasjon når de er svekket, da risikerer vi at traumaet blir større enn hva det hadde behøvt å bli. Det kan på sikt bli dyrere for samfunnet. Så selv om det er normalt med en sorg, så spiller det en stor rolle hvordan vi lever gjennom den og hvilken støtte vi får når livet stilles på spissen.


Det er viktig å ta i en krise så raskt som mulig. Da hinner ting ikke sette seg fast, som ellers kan bli risikoen. Det gjelder ikke alle men noen. Hvem denne noen er ikke lett å vite på forhånd. Hvis man kapsler inn sorgen risikerer man å bli deprimert senere. Hvordan man bearbeider sin sorg er veldig individuelt og det finns ikke bare en veg. Hvordan en sorg slår, avhenger også om man har tunge erfaringer fra før. Da blir det en overdeterminert krise, som slår hardere, fordi det ene legges til det andre. Hvis man ikke får rett støtte, kan det her også lede til en depresjon. Man kan tale om en frusen sorg, hvis man prøver å fortsette livet for raskt og å legger lokket på.
Nå er det mange som lever i stress idag, og er man sliten allerede før er det lett å bli syk på andre måter, for eksempel deprimert, eller en hjerte infarkt.
Det er normalt å reagere på livet, sen avhenger det mye på omstendighetene hvordan fortsettelsen blir.
Jo større trauma, desto større belastning på kroppen. Livsstilen, for eksempel maten er viktigere enn man tror. Det er lett å spise feil når vi sliter og det belaster kroppen enda mere. Ved sterk sorg påvirkes hele allmenntilstanden i kroppen, og vi blir ekstra sårbare.
Nå skal vi være glade for at gjærningsmannen er tatt, ellers hadde belastningen vært større. Jeg tenker på en Skåne familie som fikk vente i 15 år før murderen til deres 10-årige datter ble tatt.
Legen sitter i en situasjon der han eller hun virkelig må ta seg tid å lytte på sin pasient. Jeg tenker at arbeidsgiveren er veldig viktig også både for å tilrettelegge hvis det er mulig eller å si at her trengs det nok en sykemelding.
Det er viktig å få hjelp tidlig hvis man trenger det, og det er det mest samfunnsøkonomiske på sikt.


Det blir mye mere vanskelig å behandle når ting får holde på for lenge. Da kan man glemme quick fix løsninger. For en del år siden arbeidet jeg vegg i vegg med en psykolog som var spesialist i kognitiv atferdsterapi. Hun akkurat som jeg hadde både langtids og korttidsbehandlinger. Hun underviste også på universitetsnivå, med andre ord kjent for å være veldig flink. Ikke heller kognitiv terapi er en quick fix når det handler om sammensatte problemer.
Det her er noe legerne vet, og de tar både et medisinsk ansvar og et samfunnsansvar når de ser etter hele bildet.
Det er helt naturlig at de reagerer på regelverket! Skulle bare mangle!
I 90-årene arbeidet jeg et par år på psykiatrisk poliklinikk i Skarabogs læn i Sverige. For å spare penger hadde man gjort en stor omorganisering med å plukke opp psykologer og psykiatriske sykepleiere, i første linien, til psykiatrien, samtidlig som man plaserte ut all psykiatrisk personal i små kommunene. Det ble besluttet at primærlegene skulle ta seg av krisepasientene, samtidlig som de ble av med psykolog og psykiatrisk sykepleier. Krisepasientene kom i klemme, da primærleger har mange pasienter som trenger deres hjelp. I psykiatrien skulle vi behandle pasienter med psykiatriske lidelser, og de skulle få en rask time. Vi hadde mange etiske diskusjoner om de krisepasienter som muligens kom å trenge mere hjelp hos oss. Hadde vi virkelig moralisk rett til å nekte pasientene time selv om politikkene hadde besluttet noe annet?Skulle man vente med å gi dem time til de ble mye dårligere, og dermed vanskeligere å behandle?
Man visste internasjonalt at jo tidligere en pasient fikk hjelp, desto raskere kunne de være på beinen igjen.

(Det var i en periode når man også startet kriseteam som behandlet ungdomer i hjemmet, sammen med familjen. På den måten skulle man få ned antallet nyinsjuknede psykosepasienter. Alle krisepasienter ble ikke psykotiske, men noen som var i risiko situasjonen kunne komme i balanse igjen. Hva gjelder medisinering fikk de først muligens endast insomningstabletter. Sømnen er viktig for å komme i balanse igjen.)
Man visste allerede i 90-årene, og sikkert før det, at det lønner seg økonomisk å hjelpe en person så raskt som mulig.
Når det gjelder overleverne fra Utøya ser det ut til at de får god hjelp. Det finns mye kunnskaper om det i Norge i hvert fall. Vi får se hvordan det blir på lengre sikt hva som skjer.
Når det er sagt så er det høy tid å gjøre opp med det stigma som finns rundt psykiatriske diagnoser. Det er som om en psykisk diagnose er sammenkopplet med blant annet inbilning, andre mindre hyggelige fordommer. Den som er rammet psykiskt er også plaget fysisk på mange måter. I alle de år jeg arbeidet i psykiatrien møtte jeg mange kloke og vise mennesker, selv om de var sårbare på andre måter. Det er mye som vi må gjøre opp med.

Det er ikke lenge siden folket sto sammen mot vold og før kjærlighet. Nå etterpå får vi se om den kjærlighetsytringen har en tyngde, eller om det bare er tomme ord! Får de pårørende den kjærlighet og støtte som de trenger? Hva er det for samfunn vi vil ha?