Å ta imot er en kjærlighetshandling.

"For de fleste mennesker begrenser sjenerøsitet seg til det å gi.
Men å ta imot er også en kjærlighetshandling.
Den andre blir også lykkelig når jeg tillater ham å gjøre meg lykkelig."
(Paulo Coelho)

Det er ikke enkelt for gamle folk når de på grunn av helseproblemer, ikke lengre kan bidra til å hjelpe andre og seg selv. Helt plutselig er det ingen som spør dem om hjelp. Det kan ikke lengre arbeide som de tidligere gjorde. Det sitter på sidelinjen og ser på når andre bidrar til sine kjære og til samfunnet.

Tenk dere en mann som på eldre dar mister sin kone. Kjærligheten, selskapet, og nærheten forsvant. Det blir tomt. Han ønsker ikke være en belastning for sine barn. Tenk så viktig at barnen og andre kan be om hjelp, når de trenger det. De trenger ham og han har noe å gi til dem.

Tenk dere også på alle de som er så kronisk syke at de har nok med å ta hånd om seg selv, hvis de nå har kapasitet til det. En mor eller far kan ikke lengre følje opp sine barn som går i barnehage eller er i skolealderen. Barnen trenger dem, men de er for syke for å følje dem opp.

Alle ønsker å bety noe for andre, og å kjenne på at de har noe å gi til andre.
Det lyser om små barn når de får anledning å gjøre noe for noen annen, en overaskelse.

Det finns mange måter til å være sjenerøs på, hvis vi tenker.
Jeg husker når det var innsamling til ME forskning, med MeandYou. Det skjedde noe med folk. Kanskje de kunne gi noe penger. De kunne i hvert fall spre budskapet over sosiale medier. Andre gjorde ting som de kunne selge, og deretter gi pengene videre til MeandYou. På den måten kunne de bidra til ME forskningen på Haukeland sykehus.

Det er så viktig å være noen for andre.

Vi blir til når vi speiler oss i hverandre.

Det må vi aldri glemme!

Når jeg skrevet klart det her blogginnlegget, leste jeg gjennom hva mine bloggvenner har skrevet.
Bloggeren Huldras Liv og Leven er akkurat nå igang med en innsamling.
Den finner du her.

Jeg og min hjerne?

Den svenske psykiateren Åsa Nilsonne reflekterer om ny forskning og innsikter fra synet på mennesket og hvordan psyke og soma er en.

Jeg har gjort noen utklipp fra Fri tanke der du kan lese resten:

"Vilken eller vilka av nedanstående repliker skulle känns naturliga för dig?
– Jag går till gymmet för att träna.
– Jag tar min kropp till gymmet för att träna den.
– Jag går i behandling för spindelfobi.
– Jag tar min hjärna till psykologen för att träna bort min spindelfobi.
– Jag säger till min hjärna att den kan bråka så mycket den vill – nu har jag bestämt mig för att gå ner i vikt, så jag tänker inte bry mig om att jag är godissugen.
– Jag tycker det är viktigt att inte glömma själen.
Det som upplevs som ett naturligt sätt att uttrycka sig för en person kan kännas ovant för en annan eftersom vi fortfarande styrs av vår intuitiva och personliga syn på förhållandet mellan kroppen-­‐hjärnan och jaget-­‐själen. Så brukar det vara när kunskapen om en företeelse inte är så utvecklad – det blir fritt spelrum för skilda uppfattningar och synsätt.
Upptakten till detta Signerat är att senaste tidens neuropsykologiska forskning ger oss nya intressanta redskap för att tänka kring denna klassiska fråga. Min tes är att den nya kunskapen kommer att få dramatiska konsekvenser."

Nilsonne skriver videre:
"För Descartes var själen viljans säte, och den hade evigt liv så att vår personlighet kunde leva vidare efter kroppens oundvikliga död.
Vi känner alla igen den här modellen och även dess knepiga följdfrågor: Hur ska vi definiera mentala respektive fysiska tillstånd? Hur förhåller de sig till varandra? Hur kan de påverka varandra?
Det är här psykiatrin kommer in. Psykiatern har ibland kallats själsläkare, och psykologiska symtom har haft en särställning inom medicinen. Inte bara på grund av sin gåtfullhet – det har funnits många svårbegripliga tillstånd – utan därför att de på något sätt har ansetts höra till den själsliga, okroppsliga delen av människan. Så sent som i början av nittonhundratalet lär Alois Alzheimer ha blivit utskrattad när han presenterade tanken att demens kunde bero på en sjuklig förändring i hjärnan – alla visste ju att det var moraliskt förfall och onani som orsakade symtomen.
Detta har varit ett tragiskt mönster inom psykiatrin. Människor med psykologiska, eller själsliga, symtom har fått ta ansvar för sina bristande förmågor på ett annat sätt än människor med mer uppenbart kroppsliga sjukdomstillstånd.
– Jag har svårt att öppna skruvlock, kan reumatikern säga. Lösningen blir behandling, och/eller hjälpmedel som underlättar.
– Jag har svårt att kontrollera mina impulser; det yttrandet uppfattas på ett annat sätt, som om svårigheten sitter i ”jaget”, och att individen är personligen ansvarig för sin oförmåga på ett sätt som reumatikern inte är. Det uppfattas vanligen inte som skamfyllt att inte kunna vrida av ett lock, men däremot som ett personligt tillkortakommande att vara så impulsstyrd att det går ut över livskvaliteten."

Lengre ned skriver hun:
"Så vad vet vi i dag som vi inte har vetat tidigare? För det första vet vi nu med säkerhet att de funktioner som vi brukar uppleva som aspekter av vårt jag – våra tankar, våra minnen, våra värderingar, våra motoriska förmågor – sköts av olika delar av hjärnan.
Detta löser ett av de stora problemen, nämligen att om det psykiska uppstår ur processer i hjärnan borde vi inte kunna uppleva en konflikt mellan exempelvis vad vi vill (gå ner i vikt) och vad vi tror att hjärnan vill att vi gör (äter choklad). När vi betraktar hjärnan som en samlingsplats för olika motivationssystem, var och ett med sitt anatomiska och funktionella underlag, blir det oproblematiskt att hjärnan kan vilja två olika saker samtidigt.
Jag är övertygad om att vår alltmer sofistikerade syn på hur hjärnans olika delar samarbetar, eller misslyckas med att samarbeta, kommer att leda till ett paradigmskifte. Vi kommer att ersätta den dualistiska bilden av ”jag och min hjärna” med ”mina olika hjärnfunktioner varav upplevelsen av mitt jag är en”. Därmed kommer många till synes olösliga frågor om sambandet mellan kropp och själ att förlora sin relevans.
Och framförallt hoppas jag att vi nu äntligen får en avstigmatisering av människor vars olika hjärnfunktioner sviktar och att vi helt slutar att skuldbelägga personer för nedsatta funktioner som de inte kan påverka.
Då kommer den psykiatriska patienten äntligen kunna bemötas med samma respekt, medkänsla och realistiska krav som den som har vilken annan handikappande funktionsnedsättning som helst.
Hej då, Descartes!"

Åsa Nilsonne, psykiater

http://www.fritanke.se/jag-och-min-hjarna-2015/

Jeg gleder meg også over nye kunnskaper som kan hjelpe personer med psykiske lidelser å møtes av bedre forståelse og mer realistiske krav, noe de er i stort behov av. Når forståelse for psyke og soma er et og ikke kan separeres til "vondt i viljen" eller tro på at det bare er å slutte å tenke på det som vi tenker er negativt finns det nytt håp om å få aksept og adekvat hjelp.
Jeg tenker blant annet på de som vokser opp i hjem der vold og overgrep er hverdagen. Allerede når de begynner å bli voksne er de utslitt. Det kan fort tolkes som angst, noe det også er vanlig med tanke på hva de har blitt utsatt for i mange år. Når barn vokser opp i traumatiske forhold blir de i en kronisk tilstand av fight-flight reaksjoner. Når de senere blir pasienter i psykiatrien kommer de i en situasjon der fagfolkene er i en maktsituasjon og pasientene blir avhengige av fagfolkenes forståelse av deres problemer. Det trigger gamle sår og det kan veldig lett trigge gamle sår og dermed fight-flight reaksjoner hos pasienten. Det er fort gjort som helsepersonell å si noe som trigger flykt reaksjoner hos pasienten, som da raskt svarer med avstand og avvisning. Det kan fort oppfattes om splitting og da tanker man fort personlighetsforstyrrelse.
Med en ny forståelse for hjernen, hjernens utvikling, og hjernefunksjoner kommer man å utvikle nye metoder for å hjelpe pasienten videre. Akkurat nå undrer jeg om Marsha Linehans metode dialektisk atferdsterapi kan ha en forståelse for det her. Noen som vet?
Hvis pasienter og personell har en forståelse for hvilke reksjoner som er å forvente etter årevis med traumaer skulle man kunne ta inn den her forståelsen i behandlingssituasjonen. Kronisk stress kan lede til mye elende hos et menneske. Det påvirker hormonbalanse, immunforsvar, alle system i kroppen ned til cellnivå. Man kan med andre ord få både det vi i dag kaller for somatiske og psykiatriske sykdommer. Når et barnet blir skremt og utrygg kommer de inn i et stresstilstand, og prøver å håndtere det på den måten de der og da kan klare. Reaksjonen blir automatisert og jo lengre tiden går, jo mer årsaken til reaksjonen bli glemt. Da snakker vi om reaksjonsmønstre og når årsaken til dem blir glemt, knytes reaksjonen til nåtid. Når det skjer noe i nåtid, kan det være en grunn til å reagere, men nå blir det overreaksjon. Iblant blir det en reaksjon selv om man i etter klokskapens lys ikke var en grunn til det. Det er også slik at vi fagpersoner sier eller gjør ting som i refleksjoner etterpå viser seg å være uheldige. Da finns det gode grunner til å fortelle pasienten hva man har gjort og at det var feil. Hvis relasjonen holder, kan akkurat det lede til en dypere relasjon der pasienten blir tryggere på terapeuten som er trygg nok til å gjennomskue seg selv og å stå opp for sine mistak.

Når en person har blitt brent av personer omkring seg, kan det bli vanskelig å gå inn i en terapeutisk relasjon og det kan ta lang tid til å våge å åpne seg. Det kalles overføring, som betyr at vi overfør forestillinger fra tidligere relasjoner inn i den nye situasjonen. Med den forståelsen er det lett å se at det ikke trengs så mye som kan trigge gamle fight-flightreaksjoner. Det er jo det de har levd i siden lenge.
Traumer lengre frem i livet, som for eksempel dårlige opplevelser i helsevesenet, kan også lede til fight-flightreaksjoner , dessverre ikke uvanlig.

At motkraften er hjelp til å aktivere fred og ro systemene i kroppen, ser vi nok alle, men er det nok?

For å gjøre det hele vanskeligere er det mange flere faktorer som påvirker våre liv og vår helse. Både stress og mat som ikke er bra for oss kan gjøre oss syke. Alt henger sammen med alt og det er minst sagt en kompleks verden.

Det blir problem for folk når de er syke og man ikke finner noen bio-markører som hjelp til å få en behandling, noe som, jeg selv har vært med om. Iblant ser det ut som man i helsevesenet har for stor tro på våre prøver og utredninger, og dermed automatisk tenker psykisk. Jeg har hatt kontakt med mange som har fortalt de har blitt sykere av gradert trening eller en alternativ metode. Når de har fortalt om det hatt de fått en kommentar som gjør meg nysgjerrig. Jeg har i sosiale medier sett svar som "dere må innse at psyke og kroppen henger sammen". Eh...hva? Hva er det som skjer? Den syke forteller om at de ble syke og andre svarer på et annet spørsmål.
I alle år jeg arbeidet i helsevesenet lærte jeg meg at legene ordinerte medisiner og etter det observerte man pasienten for å se hvordan den syke reagerte på behandlingen. Da fikk man se om medisineringen/behandlingen var bra, og hvis den var det fortsatte man behandlingen, hvis ikke da fikk man tenke om. Hvis pasienten fortalte de be sykere av behandlingen sa ikke legene, du må innse psyken og kroppen er et.
Jeg har også observert folk som holder seg til psyko-somatiske skolen på for eksempel ME gå i forsvar for sitt syn når syke folk kun har sagt de ble sykere av en metode som gradert trening eller LP. Her er det en del projeksjoner oppe. I den situasjonen begynner en polarisert debatt når de som blir sykere av en behandling ikke blir hørt.

Det kommer mer og mer spennende forskning om stress noe jeg har vært interessert i mange år. Det spiller ingen rolle om man er frisk eller syk, sliter med psyken og eller kroppen. Her finns det mye som kan inspirere og gjøre oss bevist over. Alle kan ha nytte av metal trening, meditasjon, massasje, yoga, chi gong, også videre. Det handler om å finne sin egen metode til den helse man har.

Det er så mye viktig forskning i dag om mat som gjør oss syke, feil bakterieflora i tarmen, kjemiske stoffer rundt oss og mye mer. Jeg har ikke sett noen som er tilhenger av psyko-somatikken snakke om den her forskningen når vi snakker om ME. Hvorfor? Det her er ting som i aller høyeste grad påvirker det udelte mennesket! De kanskje snakker om det på kaffepausene, men jeg ser det ikke i mediene. Mens de fokuserer på en spennende stressforskning, får mange, mange av oss tenke på hva som påvirker det udelte mennesket i praksis og dermed søke informasjon på andre arenaer.
Jeg har som privatperson ikke noen problemer med å søke informasjon slik at jeg kan påvirke min helse i konstruktiv retning. Men som psykolog kan jeg ikke stilltiende aksepter  hva som ser ut til å skje. Det er viktig å setter lyset på det her.

Noen som jeg også stusser over er hvordan det nye synet kan fungere som overkjøring av pasientene.
Når de snakker om at de har en fysisk sykdom, får de høre at psyken ikke går å skille fra kroppen. De risikerer å få en stempel at de ikke tar innover seg at psyken også påvirker helsen. Tviler ikke på at personer i ME sekken er slik som de sier, men langt fra alle. Jeg er en stor tilhenger av det udelte mennesket men ikke på en måte der pasientenes erfaringer blir avvist. Ja, vi har sikkert mange i ME sekken som blir frisker av gradert trening, men de som blir sykere da? De risikerer å få en stempel på seg som ikke innsiktsfull og ikke lyttet til. I et slikt møte med helsevesenet, kan syke fort føle på avmakt. Og det er ikke bra for det udelte mennesket.

Jeg snakket med en dame som fikk høre av sin lege, at hun ikke hadde tro på ME diagnosen. Det hun mente var at damen hadde gitt opp og burde steg for steg øke aktivitetsnivået. Det legen indirekte sa var at hun ikke trodde på pasienten. Noen år senere tok damen kontakt med en klinikk der de utredde henne for matintoleranser og der fikk hun svar på hva hun ikke tålte og fikk nå håndfaste råd på hvordan hun skulle spise og ikke skulle spise.

Det er ikke lett for leger og for oss selv å vite hva som finnes bak symptomene når det kan være så utrolig mye bak. Jeg fikk etter mange år vite at jeg slitt med en kronisk periodontitt som raserte både immunforsvar, allmenntilstand og da forstås også rammet meg psykisk. Tenk dere selv å ha en infeksjon i kroppen og å ikke bli fri fra den på mange år! Det var en befrielse å få svar og å bli fri min
fra periodontitt.
Mange syke trenger også hjelp av god forskning for å få en riktig behandling. I mens de venter trenger de hjelp til mestring på den nivå klarer, ut fra det udelte mennesket.

Jeg observerer hvordan en del personer tar definisjonsmakten over ME diagnosen og tror det som har hjulpet dem er svaret for andre også. De "tolker" andres synspunkter som motstand og ikke ønsker å bli friske. De stresser syke folk med sitt syn på sykdommen, og liker ikke når de syke trekker seg unna. Det de gjør er å skape negativ energi hos syke folk, og det er det minste de trenger. Det her rammer naturligvis også det udelte mennesket negativ.
Jeg har i mange sammenheng sett akkurat det her, hvordan deres egen syn og erfaring på helse blir definisjonen på hva sykdom er. De kan gjøre mye skade.
Derfor mener jeg det er viktig å gå med åpne øyne og med ydmykhet for at vi alle er individuelle og at vi ikke kommer å finne noen universalløsning for å passe til alle.

Jeg har selv slettet ME diagnosen på min bloggprofil og på Twitter, fordi jeg ønsker å ikke bli en del av forvirringen og fordi jeg støtter god forskning.
Det betyr ikke jeg ikke har vært syk, men at det er viktig å skille ut det som passer inn til eksempel den forskning som man bedriver med på Haukeland.

I felt the blood go to my feet

Når jeg for et par uker siden hørte Lobo (artistnavn for Kent Lavoie) synge sin sang "I'd Love You To Want Me" på en tysk tv-kanal, kjente jeg igjen låten, men det var mange år siden jeg hørte den.
Det er en interessant tekst, og måten han synger den på og når man ser hvordan kroppsspråket varierer med teksten kan gi en ledetråd på hvorfor han ble så stor i begynnelsen på 70-tallet.

Sangen handler om kjærlighet, sårhet, indre hinder for å gi seg hen i kjærligheten, og noen som tydelig forteller om sin kjærlighet har helt tydelig truffet mange fans. Jeg leste i en intervju med ham at det fremdeles er folk som skriver til ham og som uttrykker glede over den her sangen og en annen sang, "Me And You And A Dog Named Boo".

Det er bra for oss å ta våre følelser på alvor og å snakke om dem. Samtidig kan vi snakke om følelser samtidig som vi trykker ned (isolerer dem). Det som gjør meg enda mer nysgjerrig er når teksten i sangen inneholder fysiologiske sensasjoner. Det vekker liknende sensasjoner hos lytteren og da går det rett forbi våre psykiske forsvar. Nå tenker jeg på setningen, “And when you moved your mouth to speak, I felt the blood go to my feet.” i sangen "I'd Love You To Want Me"
Når jeg hørte sangen for et par uker siden fikk jeg tanken om at han har god kontakt med sin kropp, når han kan skrive en så vakker tekst i en sang.
Han skrev sangen for et band. De likte sangen men ønsket å forandre akkurat den her setningen. Lobo ønsket ikke å forandre teksten, og bestemte seg for å selv synge den. Det gikk veldig bra, og han har fått mye god feedback på den her setningen, fra sine lyttere. Snakke om å være sann mot seg selv!

Han har gjort et tydelig skille mellom seg som artist og som privatperson, og trives med et slik skille, ettersom  han på den måten kan få et rolig privatliv. Han tar selv hånd om sin hage og svømmebasseng, ikke fordi han må, men fordi han selv kan gjøre det. Om igjen får jeg et bilde av en jordnære mann som er sann mot seg selv.

Kontakten med kjærligheten er et grunnleggende behov som vi alle trenger.

Vi er sårbare, og beskytter oss på forskjellige måter.

For den som er skadeskutt kan overlevelsesmåten være å stenge av og snu ryggen til kjærligheten.

Det er ikke alltid det går å komme igjennom det panseret som er beskyttelsen.

For den som har blitt brent av menneskelige relasjoner kan det være viktig å elske et dyr som viser varme og kjærlighet.

"Baby, I'd love you to want me
The way that I want you
The way that it should be
Baby, you'd love me to want you
The way that I want to
If you'd only let it be."

Det var med låten "Me And You And A Dog Named Boo" som det hele begynte. Han ble en stor artist og hadde fremgang i land etter land. Låten "I'd Want You To Want Me" kom ut året etter og det ble også en storselger.

"Me and you and a dog named Boo
Traveling and a living off the land
Me and you and a dog named Boo
How I love being a free man."

 

I intervjuet i My best years. kan du lese hans egen historie fra et langt artistliv.

Jeg velger kjærlighetens veg 2.

Når jeg for over 20 år siden hørte Marianne Williamson snakke om a Course in Miracles i Oprah Winfrey show, ble jeg nysgjerrig å lære mer av hennes tanker. Jeg kjøpte boken "Tillbaka till kärleken" (Return to Love) og det hun skrev var en stor inspirasjon som for meg og er det fremdeles i dag. Av alle de bøker som jeg har lest, er det den her boken som har fått meg å reflektere mest. "A course in miracles" er for meg veldig abstrakt og ikke enkelt å ta inn når jeg sliter med oppmerksomhet og konsentrasjon. Det som gjorde inntrykk i Marianne Williamsons bok hvordan hun taler og hvordan hun inspirerer med å tenke hvordan vi har det psykologisk og eksistensielt.
Hun snakker om gud, men jeg tenker det også er interessant på en veldig jordnær nivå.

Hun snakker om gud og samtidig om den dypere indre kjærligheten som vi har snudd ryggen mot.
Man kan fokusere på to nivåer. Agerer jeg ut fra kjærlighet eller redsel? Hvordan kan jeg være mer kjærlighetsfull mot meg selv og andre?
Det er viktig med å gi likevel som å få. Hva bærer vi på for indre hinder, som kan hindre oss å få kontakt med den kjærlighetsfulle delen i oss?
Kan vi ta inn den varme og kjærlighet som vi får fra andre personer omkring oss?
Gjør vi nok for å skape et mer kjærlighetsfullt samfunn?
Hvordan kan jeg navigere videre for "å være mer kjærlighet" og spre varme for meg selv og andre?
Hva er det for samfunn vi lever i?
Vi lever alle i et sammenheng og jo flere som arbeider med å søke mot indre harmoni og varme desto  varmere blir samfunnet.
Vi lever i et samfunn og vi påvirkes av hvordan verden ser ut, og vi påvirker verden med hva vi velger å gjøre i vårt daglige liv. Med den innsikten blir det ekstra viktig å reflektere over hvordan vi lever våre liv.
Kjærlighet handler om hva som bygger, stimulerer liv og det som hjelper oss å vokse og å blomstre.
Hva kjærlighet ikke er, er destruktive krefter som er nedbrytende for liv, mennesker, dyr og natur.
Marianne snakker de som bare vil ha, som er gjerrige og bare tenker på seg selv og som cancer i samfunnet. I et samfunn der man mest fokuserer på individualisme, hva man kan få, kan samfunnet bli fordummet og faller da sammen fra innsiden.
Man belaster individer for ting som kan være store strukturelle problem i samfunnet, og når vi ikke setter ting i et sammenheng løser vi ikke noen ting.
Hva er egentlig vår natur? Hva er det vi trenger? Hvorfor sliter så mange i dag? Det er det mange som reflekterer over i dag, og det er helt nødvendig!
Barn føler på prestasjonspress, og mange sliter med psyken når de hadde behøvd å føle at de duger som de er.
De voksne sliter også med alt de opplever de skal oppnå. Det er som om mange har glemt at det er kjærlighet og relasjoner som er det viktigste i livet. Når så mange strever med å strekke til, har vi mindre ork til å være der for hverandre og mange blir ensomme og deprimert.. Hva blir vi da for rollemodeller for de barn dom vokser opp i dag?

Jeg snakker iblant med en pensjonert lærer i Tyrkia om hans muslimske tro. Han begynte å lære koranen når han var 5 år. Han sier islam handler om at vi skal åpne våre hjerter, og å hjelpe hverandre og å gi varme. Hvis man skal gjøre noe for verden kan vi for eksempel plante et tre. Treet vokser opp, og gir mat, blir en skygge å hvile i når det er for varmt, gir også arbeide til folk og deres levebrød. Hans tro på Islam handler om et varmt hjerte, og empati for andre. Vi er alle barn etter Adam og Eva sier mange muslimer. Vi er i samme familie. Han er kurder og ønsker ikke det minste bli assosiert med terrorister. Terrorisme er ikke en del av hans tro på gud.
Har hørt mange muslimer som mener at de som radikaliserer muslimer til å bli terrorister, lyver og manipulerer, og de kommer å bli straffet på dommedagen. Også her kan man skille mellom det som er en positiv kraft for liv og det destruktive som bryter ned.

Marianne Williamson er jødinne og arbeider med å bygge opp og stimulere livet og kjærligheten. Jeg ser forskjellige jøder på Twitter som arbeider med å støtte de Palestinere som lever i et helvete på Gaza.
Vi er mange her i Skandinavia som arbeider med seg selv for å åpne våre hjerter, og mot å få en indre fred.
Det er viktig vi finner hverandre over kulturgrensene alle vi som er på samme nivå, og som har valgt hjertets veg. Det her er ikke noe vi klarer alene.
Kanskje noen sier det her er naivt.
Hvis vi tenker oss 30 år frem i tiden og barna spør oss hva vi gjorde i 2015. Hva ønsker vi å kunne si da? Gjorde vi et forsøk? Noen kanskje skammer seg og tenker, "Jeg gjorde ikke noe, fordi de andre gjorde heller ingenting."

Jeg tenker reisen er like viktig som målet. Det her er et livsprosjekt. Vi prøver og snubler, reiser oss på nytt og prøver igjen, og slik fortsetter det. Det kan inspirere barna til også å prøve på kjærlighetens veg. Det er et godt eksempel på evolusjon.

Trening kan bygge nye spenninger ovenpå de gamle.

Tenker tilbake til en tid da jeg tålte hard trening og den gode avslapping det var etterpå. Det var en god følelse.
Men trening kan bli en strafferegime som leder til nye spenninger ovenpå de gamle.
Judith Orloff skriver i boken "Positiv Energi" om hvor viktig det er å lytte til signalene fra kroppens subtile energier. (For deg som ikke føler deg hjemme med begreper som subtile energier og energifelt, kan du tenke kroppens fininnstilte GPS)
Hvis man ikke lytter på kroppen når man trener, kan trening bli en selvplaging.
Hvis man lytter på kroppen, kan man tilpasse sin trening etter hva som virker og hva man tåler.
Det leder til en større indre harmoni og det øker muligheten til fremgang.
Judith Orloff er en psykiater som arbeider med energipsykiatri. Det handler om å spille på lag med kroppen, fokusere på subtile energier, energifelt og chakra. For de som ikke har opplevd å kjenne på det energi felt som er rundt våre kropper høres det her nok helt vilt ut.
Jeg tenker våre energifelt følger fysikkens lover parallelt med bio-kjemien i kroppen. Jeg tror ikke det er noe hokus-pokus men med fysikkens lover, som sagt.
Judith Orloff mener det er nødvendig å spille på lag med vår natur for å forebygge mot hjerte-kar sykdommer, stress, depresjon, søvnproblemer og så videre. Hvis man hardtrener for å gå ned til størrelse 36 noe man stresser seg til, skaper man negativ energi og utbrenthet.

Positiv energi  er i den her sammenhengen det som styrker kroppen, og negativ energi det som svekker.

Det innebærer det er viktig å lytte på kroppen for å finne den treningsmåte som passer en selv, og det blir en mer positiv syn på trening. Det innebærer også det kan være lettere å fortsette sin trening når man tilpasser treningen på den nivå man er i dag.

Hun snakker om tilstedeværelse, åndelighet og medfølelse ved treningspassen for å komme i balanse og harmoni for å styrke livskraften fra innsiden og ut. Hvordan man gjør det er veldig variert. Det er for meg å ta en tur ut. Det blir som en meditasjon i bevegelse og tankene går langsommere. Det er for meg motsatt til å gruble og å uroe seg. Det blir lettere å komme inn i en følelse av flow.
I meditasjon søker man mot vennlighet, og det er et viktig fokus ved trening.

Judith Orloff advarer mot  å drives av en piske på treninspassen. Man kan ha et mål mot å være sund. men forgifter sitt energifelt med en indre tirade som "jeg er for feit" eller "jeg springer ikke fort nok". Det er viktig å legge til et fokus som er medfølelse.
Om det oppstår negative tanker som svekker deg er det viktig å bytte fokus.

Hvis du har et virus, hvile. Hvis du har en kronisk sykdom eller smerte, prøv deg frem i langsom takt.
Det kan også være man trenger å sparke seg i gang for å begynne med trening. Man får prøve og se hva som skjer med den indre GPS.
Hvis man finner en treningsform som passer en selv, gir det positiv energi og frigjør fysiske og følelsesmessige toksiner.
Kriteriene for fremgang er mer energi, mer våkenhet og bedre forbindelse mellom kropp og sjel.

Stretching er en forsiktig måte å begynne å trene på, når en ikke har trent på lenge. Det frigjør stress og setter fart på energien. Den gjør oss mykere. Det er en meget fin bru mellom inaktivitet og trening, og tar minsker negativ energi og får deg å føle deg mer åpen.
Aerobisk trening er meget helsefremmende og får en å må bra både fysisk og psykisk. Hun skriver også om yoga, qigong og taichi og de helsegevinster som de gir oss.

Men tanken på trening kan ofte gi motstand som kommer fra sinnet, ikke intuisjonen, og kan komme av redsel for forandring. Allerede 5-minutters trening kan gi positiv forandring i de subtile energiene.

Men om man sliter med en kronisk tretthet eller smerte kan det være viktig å ta bittesmå skritt. Jo mindre, jo bedre. Det er gledende at Judith Orloff ser det her att de det mange som har bittesmå marginalere, og det betyr hun har lyttet på sine pasienter over tid. Hennes fokus er å få i gang energien i langsomt tempo. Når man får i gang en vane, en rutine, får man en energi rytme.

Hvis/når man får opp sin energi og orker mer, øker endorfinnivåene, noe som øker godfølelsene og energinivået.

Det kan være en fordel å variere ulike treningsformer, for å holde motivasjonen oppe for å trene.
Fysisk bevegelse er det naturlige for oss, og det er et savn å ikke klare av å trene. Men 5 - 10 minutter på en nivå som passer en selv, kanskje dans fritt til musikk eller for eksempel leke med en hund, kan gi stor glede. De som ikke klarer å stå på beina kanskje kan vifte med føttene og å fantasere om at det er herr og fru fot som danser. Med fantasi kan man finne mange veger.

Femti nyanser av ...?

Bestselgeren "Fifty shades of Grey" har blitt film, og med det satt i gang diskusjoner i sosiale medier. Jeg har ikke lest bøkene før filmen kom ut i offentligheten, men når jeg leste reaksjoner og kommentarer på forskjellige steder, våknet psykologen i meg. Nå har jeg lest dem, og jeg mener det er viktig å reflektere kring handlingen.
Når jeg leste om bøkene på Itunes, undret jeg meg over at romanene gikk under erotikk og romanse.
Det er det også, men det finnes annet også som ikke er så erotisk romantisk.

Temaet en vanlig uskyldsfull ung dame treffer rik, pen, og ikke så uskyldsfull mann.
Det er ikke en lett relasjon som Ana kommer inn i. Blir forført og manipulert inn i relasjonen til Christian. Hennes opplevelser i relasjonen pendler mellom himmel og helvete, og hun blir usikker på seg selv samtidig som hun blir forelsket. Han oppviser sterke "stalker" tendenser når han søker og får frem informasjon om Ana og hennes familie. Han vet hvor hun bor, arbeider, hennes kontonummer, sporer opp hvor hennes mobil og dermed hvor hun er, og kjøper den firma som hun får arbeide i. Når hun besøker sin mor i en annen stat, reiser han til samme by for å treffe henne. Han gir order om å spise og andre ting. Hun mister kontakten med venner i en periode, noe som gjør at han blir en sentral person i hennes hverdag. Han gir henne dyre gaver, som bil, pc og en Blackberry. Han kjøper dyre klær og skor, samtidig som hun blir med i sexleker som blir en ny verden for henne.
Christian får henne å skrive under i et kontrakt, der det står hun ikke får fortelle for noen annen hva som skjer mellom de to og hva hans interesse er.
Han ønsker også hun skal skrive under et kontakt der han er dominanten og hun er den undergivne, noe som ikke blir av. Samtidig prøver han å kontrollere henne, noe som sliter på henne og gjør henne usikker. Hun utfordrer Christian hele tiden, og prøver ut sine egne grenser.
Hans humørsvingninger, og veksling mellom varme, avstand og hardhet forvirrer henne og i mange situasjoner føler hun på en indre alarmberedskap der hun er beredt på at han blir sint på henne og da kjefter på henne. Han er også meget sjalu, og vokter på henne slik ingen annen mann legger beslag på det som er hans.
Hun blir forført av hans omtanke og sjarm, og medfølelse mot ham når hun får lære om hans helt forferdelige barndom. Hun tviler på at hun kan leve opp til hans behov og bruker mye tankeenergi på det. Hun blir såret og trekker seg tilbake, men han søker opp henne igjen.

Ana prøver å hjelpe han med å gi betingelsesløs kjærlighet og sier hun alltid kommer å stå kvar ved hans side.

Det er ingen liten forpliktelse med tanke på den alvorlighetsgrad av hans forstyrrelse, noe som han er bevisst på. Det er nemlig ikke små krav som hun da prøver å leve opp til.

Når jeg leste den første boken "Fifty shades of Grey" var det mange alarmsignaler som "hørtes". Hvor mange er det som jeg har hatt i psykologsamtaler som opplevd liknende ting?
Menn og kvinner står i liknende situasjoner og når de ikke orker det her mer søker de psykologhjelp. Det er ikke bare voksne som står i det, men også barn. Som Ana erfarte får mange familiemedlemmer oppleve humørsvingninger, kontroll og senere også fysisk vold. Det er slik mange voldelige relasjoner begynner. I starten gir han henne mye oppmerksomhet, gaver, romantikk og andreting der hun føler seg elsket og verdifull.
Akkurat som i boken blir man forelsket i de gode sidene, og tenker han er egentlig snill. Hvis jeg elsker han nok blir han sikkert bedre. Dessverre er det slik at kjærlighet ikke løser alt. Det finnes en grunn til at psykologer og psykiatere har mye å gjøre.
Hvis en mann eller kvinner prøver å kontrollere sin partner, og partneren gjør hva den kontrollerende krever, er angsten fremdeles der. Angst og sine kan være drivkraften, og det løses ikke gjennom at partneren gjør hva de sier. Det er ikke nok med kjærlighet. Det å gi etter kan gjøre situasjonen vondt verre, fordi grunnproblemet kontrollbehovet ikke er løst. Problem kan bare løse der de kommer fra. Det løses ikke av at noen annen gjør si eller så. Det er altså ingen annen som da har ansvaret, utom muligens en overgriper fra fortiden. Det er opp til enhver av oss å ta ansvar fr oss selv. Det er så lett å tenke, det er synd om han/henne som har hatt det så fælt, og det kan det være.
Men det betyr ikke at det en løsning å ta på seg "fosterforelderjobben" med å "fix" sin partner eller forelder. Og det finns de om kan få mer selvtillit gjennom varme fra noen annen. Hvis jeg tilpasser meg situasjonen, blir det sikkert bedre. Men det er en veg mot å kvele seg selv, til man ikke står ut lengre. Det er ikke for alle.
I boken utfordrer Ana Christian gang på gang. Det kan også bli en runddans. Jo mer den ene prøver å kontrollere den andre, jo mer vil den andre gi motstand for å ikke føle seg kontrollert.

Jeg tenker det blir feil å sette "merkelapper" på leserne som liker "Fifty shades og Grey leserne som i den her Youtubefilmen. Samtidig er det viktig at vi som har møtt mange med traumatiske erfaringer setter lyset på en del ting.
De spør om hvordan leserne hadde opplevd Christian hvis han hadde lav inntekt og begynte å følge etter en person og å kontrollere den samme.

Nå ble relasjonen utviklet i bøkene der man opplevde Christian som snill, og i eventyrenes verden er alt mulig. Men relasjonen også da kan ikke være enkel, noe som kommenteres i boken om at Ana får høre at hun klarer han bra.
Hvis man tenker at Ana hadde vært en ung dame med en traumatisk bakgrunn og at hun ikke lært seg at hun hadde hatt rett til å ha grenser, hvordan hadde relasjonen vært da?

Det er opp til oss selv hvordan vi ønsker å leve våre liv, og mange står i vanskelige relasjoner. Mange føler seg stigmatisert og skammer seg over hvordan de har det med sine nære og kjære. De trenger varme i stedet for å bli dømt, og kanskje kunnskaper om den dynamikk de står i. På den måten kan gjøre et mer bevisst valg.

Her er et utklipp på Sanna Ehdins tanker om 50 nyanser av helvete.

"50 nyanser är en kombo

av klassiska sagor, vilka i sin typ baseras på arketyper. Askungen, en fattig och anspråkslös kvinna, möter Prinsen och lyfts upp till hans fantastiska miljardärsnivå. Bara det att han inte är en prins, utan en groda som hon ska kyssa för att kunna förlösa prinsen. Som vi ju vet finns där inne, för den sidan är framme ibland när han visar värme och omtanke. Eller så vill vi se prinsen, och lurar oss själva genom att framhäva den.

Det är ett mycket förföriskt upplägg

, men tyvärr är Mr Christian Grey inte ens en groda utan en ful reptil med vassa huggtänder, och han gör henne illa ordentligt flera gånger. Första delen av trilogin slutar i såväl yttre som inre smärta och tårar för den kvinnliga huvudpersonen Anastasia.

Det ligger en enorm lockelse

i denna klassiska myt för mängder av kvinnor – som vill förena och skapa helhet där det är trasigt – och kvinnans medicin heter Kärlek. Det är dock ett livsfarligt koncept när man stöter på en addict, en sjuklig beroendepersonlighet som är aktiv i sin last. Men ingenstans i kulturdebatten berörs det perspektivet, eller dess allvarliga konsekvenser.

För ju mer beroendepersonen

utövar att sitt sjukliga begär – sex, alkohol, droger, tablettmissbruk, spel eller vad som av intensiva droger som kickar deras sjukliga sida – desto värre blir det. Personens sjuka sida får näring och växer. Anastasia sugs ovillkorligen in i hans magnetfält och efter ett tag kretsar allt kring Mr Grey och hans behov. Vad som ger honom pleasure, eller inte, och hon vet aldrig vilken sida det är som är framme. Han bryr sig heller inte om vad hon vill ha, en vanlig pojkvän och inte att bli plågad, utan han går in för att ”träna” henne att svara mot hans behov. Detta beskrivs betydligt tydligare i boken än i filmen.

Inom den professionella behandlingsvärlden

kallar en del detta beteende för den röda och blå hunden, där den röda är den sjuka sidan med kontrollförlust medan den blå hunden är den friska, goda sidan. Det är den Prinsen som Anastasia ser och vill se mer av, men genom att följa med och stimulera hans begär sker precis tvärtom. För beroende på vilken sida man matar så växer den blå hunden – eller den röda hunden (huggtandade reptilen).

Det är lätt att dras in

i detta; att förälska sig i en spännande person och sedan bli hooked på att ”fixa” honom eller henne. Det är klassiskt medberoende, där man alltmer glömmer sig själv och sina egna behov och uppmärksamheten fokuserar på den ”röda” partnerns behov. Det är inte friskt någonstans, och tyvärr vanligare än vi tror."

Et annet utklipp fra  Katerina Janouch sin blogg:

"Min kritik av Fifty Shades handlar inte så mycket om att det är bok som är usel rent litterärt, ej heller egentligen om att vissa gillar bdsm. Min kritik handlar om den tröttsamma skildringen av kvinnan som värnlöst våp som blir sexuellt frälst genom att bli ägd, styrd, kontrollerad och dominerad av en – tadaaa – MAN. Min kritik handlar om att stalking och tyranni ursäktas med att det handlar om “kärlek”. Jag gillar inte att en kvinna utplånar sig själv för att bli en snubbes leksak. Och att det i sin tur trollbundit en hel värld. Det får mig att vilja spy, ursäkta språket.

Har vi inte nog av patriarkatet som försöker bestämma över kvinnors kroppar, utseenden och sexualitet  redan? Har vi inte hela samhällen där kvinnor styrs av talibanmän? Räcker det inte med alla dessa kvinnor som våldtas och mördas av sina män eftersom dessa kvinnor vägrat inordna sig, vägrat låtit sig kontrolleras? Ja, jag drar det till sin yttersta spets här men egentligen handlar det om samma sak, bara det att i FS-trilogin är Christian Grey rik och snygg och Anastasia är söt och ung och oskuldsfull. Men spelet är urgammalt och taktiken densamma. Mannen ska styra kvinnan och hon ska ge upp sig själv tills hon enbart är hans privata lilla leksak. Ingen annan ska titta på henne (vi gömmer henne i nåt heltäckande tyg för säkerhets skull) eller ännu bättre, skär av henne halva fittan för att hon inte ska kunna vara kåt.För en kvinnasn sexualitet är fortfarande 2014 en av världens mest hotfulla företeelser för patriarkatet. I religionens namn ska hon bli kysk, nedbruten och ge upp sin lust. (Jag brukar säga hur skulle det se ut om alla världens kvinnor bejakade sin kåthet och sin klitta och låg och onanerade hela dagarna, vem skulle då snyta ungar och laga mat? Inte undra på att kvinnors kåthet och sexuella power – som är grym om den släpps fri – är en mardröm för alla patriarker världen över och det mest sataniska i alla världens stora religioner.)

I FS får vi en ganska enkel förklaringsmodell. Christian är det egentligen rätt synd om. Han skruvade sexuella begär utgår från att han försöker bli kvitt sin barndoms trauma. Stackars lilla rika ponke måste få förnedra sin flickvän så hans kvaddade lilla psyke ska kännas bättre för en stund."

Det finnes mange måter å leve på. Det jeg ønsker med det her innlegget er å inspirere andre til å reflektere kring hva jenter og gutter vokser opp i for samfunn. Får de sunde budskap fra vårt samfunn? Hva gjør vårt samfunn med deres selvbilde?

Barndommen setter dype spår som kan lede til kronisk sykdom i voksen alder.

Når jeg for omtrent 15 år siden leste boken "Hjernestress - kan det ramme meg" av Christina Doctare, ble det en "naturligvis opplevelse". Selvfølgelig er kronisk stress ikke bra for helsa, men vi snakket ikke nok om det. Jeg begynte å informere mine pasienter og skrev om den her forskning i erklæringer til leger og til NAV. Med en slik kunnskapsbase var det enklere for pasientene å bli sett og forstått.
Kronisk stress rammer hele kroppen, psykisk og fysisk, immunforsvar, hormonbalansen, med mere enda ned til cellenivå. Det er forferdelig slitsomt for voksne, hvordan er det da ikke for barn som ikke er ferdigutviklet i kropp og sjel?
Jeg har hatt mange pasienter som vokst opp med incest, og voldelige foreldre. Derfor har jeg lärt meg at det ikke kun er når overgrepene skjer, de opplever stress og utrygghet. Det er en trygghet de går med hele tiden.

Det er ikke alle barn som får næringsrik mat der hjemme. Hva gjør det med en kropp som vokser?
Det skjer mye forskning på traumaer i oppveksten og hvor mye det setter spår på helsa i voksen alder.

"Toksisk stress

Forskning viser at hele nervesystemet vårt formes og organiseres av erfaringer vi har tidlig i livet, sier psykologen.

– Man kan si at en tøff barndom setter hjernen i overlevelsesmodus. Det innebærer et svakere nevralt apparat til å beskytte deg mot senere belastninger og sykdommer. Og sånn får du igjen dårligere beredskap i forhold til ulike livsstilssykdommer.

I fagmiljøer snakkes det i dag mye om toksisk stress.

Dette er negative erfaringer som «setter seg i kroppen».

– Her er det mye vi foreløpig ikke vet, men det som synes klart, er at hvis man lever i et miljø med psykisk stress over lang tid, får man en forstyrrelse i utskillelse av stresshormoner som kan ha en nedbrytende effekt på de områdene av hjernen som er viktige for reguleringen av følelser og atferd.  

Nylig fant forskere ved Uni Research ut at evnen til å regulere nivået av stresshormonet kortisol er ute av funksjon hos de deprimerte, og at det kan henge sammen med hukommelsesvikt.

Kortisol er et avgjørende hormon for god helse, men det skal også regulere atferden vår.

– Dette er et stort forskningsfelt i dag, men det er et svært komplisert felt å forske i, forteller Nordanger.

Trygghet er en god investering

Nordanger er glad for at den store amerikanske ACE-studien blir bekreftet i andre populasjoner.

– Å få mer kunnskap om barndom er enormt viktig. Det å gi barn gode oppvekstvilkår er den beste investering, både i fremtidig helse og økonomi.

Trygghet er nøkkelordet, mener psykologen.

Hvis du slipper å bruke hjernekapasitet på å beskytte deg selv i barndommen, har du de beste tenkelige betingelsene for god helse i Norge.

– Vi er gode på behandling både av fysisk og psykisk helse her i landet. Men vi har fortsatt mye å gå på når det gjelder å sikre at barn har det trygt i oppveksten sin."

Les mere  her.


Jeg har med interesse fulgt med på diskusjoner med personer som beskriver en lang traumatisk barndom, og hvordan de opplever kognitiv terapi. De sier de fölte seg som en feilvare som skulle rettes til. Jeg vet naturligvis ikke noe om de terapier de har gått i, men det vekker opp fantasier. Det er heller ikke alle som sier de bedriver kognitiv terapi som har tilstrekkelige kunnskaper for å bedrive terapi på andre.

En meget traumatisk oppvekst innebærer en indre kronisk alarmberedskap, og för et barn som ikke er ferdigutviklet setter det dype sår ikke bare i tankesystemet. Tankene er ikke skilt fra kroppen, man må også tenke hva som har skjedd i kroppen, for å navigere videre. Det her må naturligvis inn i terapien, den som er rammet trenger å bli sett for å föle seg tatt på alvor og föle seg verdifull. Noe annet blir som en avvisning og med de opplevelser som den enkelte individen sitter med.
Jeg har mött ungdomer som värt utslitt i videregående. Da er det ikke nok å forandre tanker. Det trengs også fred og ro, slik at den som er rammet får tid til å restituere seg. Dermed er det viktig å se  hvem man har fremfor seg for tilpasse behandlingsplanen for den enkelte.
Da er det näre til å bli avhengig av NAV. Det finnes triste skjebner bak statistikken.

Meditasjon

Jeg leser i "Nya självläkande människan" av Sanna Ehdin.

Det er spennende å lese hva hun skriver om meditasjon og de helsefremmende effektene det har på vår helse.

Det har blitt forsket mye på meditasjon og det er mye interessant som har blitt oppdaget.

Vagusnerven blir stimulert av avslapning, meditasjon og liknende metoder.

Vagusnerven regulerer immunforsvaret og med hjelp av meditasjon kan man med andre ord påvirker immunceller, minske på betennelser forebygge sykdommer og aldringsprosesser.

Man kan skape positive hjerte og hjernetilstander når man gjennom positiv avslapning stimulerer vagusnerven og på den måten også aktivere gener som  bidrar til å kontrollere inflammasjon.

Vi blir født med stamceller som kan modne og omvandles til lever-, tarm-, lunge- og hudceller. Disse stamceller styres også fra vagusnerven. Uansett alder kan vi altså hjelpe oss i en positiv retning.

Det er med andre ord mye å vinne på en fokusere på fokusert positiv avslapning - der vi søker oss mot en tilstand av ro, fred og stillhet. På den måten aktiveres stamcellene slik at de kan regenerere og fornye våre organ.

Meditasjon gjør hjernen større og mere effektiv!

Positiv fokusert avslapning balanserer også nervesystemet, styrker immunforsvaret, øker hjertets frekvensvariasjon, bedrer prestasjonsevne og gir mindre depresjon og stress.

Ehdin skriver:

"Din kropp har alla resurser och ett oändligt anpassningssystem att själv reglera, reparera, förnya och frodas. Det gäller bara att använda det. Att odla och ge näring åt kärleken, lugn, frid, ro och inre glädje - är helt avgörande för hälsa och livslängd."

Hun skriver også at alle kan skape positive hjernetilstand i kroppen gjennom å läre seg positiv, fokusert og dyp avslapning.

 











Jeg leste for mange år siden om hvordan en del jöder hadde overlevd Auschwitz. De hadde dagdrømt om gode middager, god musikk og liknende ting. Når man tenker på at hjernen ikke kan skille mellom hva som er fantasi og virkelighet var det sikkert ikke dumt. De måtte også observere hva som skjedde rundt også for å overleve. Det handler om balanse.

 



Når Christina Doctares bok "Hjärnstress - kan det drabba meg?" begynte jeg å undervise i hva stress gjør med oss, og hvorfor det er viktig å stimulere fred og ro systemet for å bli friskere.

Jeg hadde tidligere arbeidet sammen med en fysioterapeut som var spesialisert i basal kroppskjennskap, så betydningen med avslapning var egentlig ikke helt ny for meg.

Det gjorde att jeg selv søkte meg til en kurs i vegetoterapi (2 år) og det var meget interessant å fokusere så mye på enheten psyke og soma. Hvis man skal ha en bedre helse, da er det viktig å arbeide mot en god gjennomstrømning i kroppen. Om en behandling gir resultat ser man det på de vegetative funksjonene. Med å arbeide mye med pusten kan det väre lettere å slappe av.

Det her var naturligvis noe jeg tok med meg når jeg selv ble syk. Å slappe av, pusterom, og bedre gjennomstrømning i kroppen, meditere og så videre. For å få det bedre var det viktig å kose seg og å leve her og nå. Hvis man gjör omvendt forhindrer man sin egen tilfriskning.

Jeg håpet jeg skulle bli frisk med de her kunnskapene, men det var ikke så enkelt. Nå vet jeg bedre. Men det her har hjulpet meg til en bedre livskvalitet. Det er ingen tvil om det.

Min veg måtte bli en bedre holistisk syn på helse. Maten og tarmhelse er en utrolig viktig del av det udelte mennesket, akkurat som meditasjon, självkärlek, sjelsstyrke og andre spennende ting.
Vi lever i en meget spennende tid nå!

Jeg tror det er tydelig for leserne, når vi lärer om den her forskningen, hvordan det kan bli veldig feil å fjern diagnostisere folk som har blitt friske av stressmestring. Tror ikke vi når frem til legene og andre med den retorikken. Bedre å fokusere på samme symptomer - ulike sykdommer.
Ja, i tillegg til å informere om sykdom, erfarings basert kunnskap og forskning. Det er viktig!

Trenger 2 måneder for kroppen for å forandres bio-kjemisk.

Januar er en måned mange bestemmer seg for å forandre liv, begynne å trene og å spise sunt. Det går noen uker til mange slutter å trene, og å går tilbake til gamle mønstre.


Det kan være mange grunner til folk gir opp, og en av dem kan være å strekke seg for langt, i stedet for å forandre livet gradvis. Det tar to måneder for kroppen å gjøre en bio-kjemisk forandring, og da får man legge til en måned til for å bygge nye vaner. Kroppen trenger med andre ord tid for å stille om, og det må innebære at kroppen bruker energi i en slik prosess. Hvis man legger til den kraft som kroppen bruker energi på for å tåle den omstilling det er å begynne å trene, kanskje til og med hard trening, da krever det også energi.
Hvis man samtidig legger om kosten, krever det konsentrasjon og tankeenergi for å begynne med nye matvaner.
Samtidig skal man klare hverdagene med arbeide og annet som man skal rekke for å få alt til å gå i hop.


Det er kanskje ikke så rart hvis mange gir opp sine flotte planer om et bedre liv.


Det blir da kanskje mer realistisk med å forandre liv, bytte vaner i et roligere tempo. Kanskje er det bedre å ta en tur ut, noe som også innebærer store helsegevinster. Hvis en kombinerer det med å ta vekk raske karbohydrater fra kosten er det en god start på et nytt liv.
Men det er også sunt å meditere mere og ta seg tid og rom til å slappe av. Meditasjon har mange helsegevinster på mange nivåer og det innebærer en behagelig livsforandring som gir både harmoni og glede.

I det første eksemplet kan det likne en strafferegime, og den senere likner mere en nytemetode.
I hvilken av dem tror du gir størst sjanse til å lykkes?

Det kan se ut som når beslutningen for å forandre liv bare sitter i hodet, får prestasjon og store krav for stor plass.
Hvis hjerne, hjerte og mage er i kontakt med hverandre kan utfallet bli annerledes. hvis man har kontakt med sitt indre bedres sjansen for en mere realistisk plan for å forandre vaner. Men det er ikke nok. Med mere kunnskaper blir det enklere å navigere gjennom livet.

Hvis man i en tid har bearbeidet innsikten om at man burde ta vare på sin helse på en ny måte, da har tanken modnet frem til man kjenner tiden er moden. Da blir det lettere å gå inn i en ny utfordring i livet.

Vi påvirkes  av hvilke verdier og idealer som finnes i samfunnet. Det er lett å bli "forført" av idealer og bilder om hva som er et godt liv. Det er mye som ser bra ut og som setter fart på drømmene om det gode livet. Uten å reflektere over det er det lett å skape forventninger prestasjon som kanskje ikke er I tråd med hva man innerst inne ønsker. Når man ikke når opp til det man tror man ønsker er det fort gjort å bebreide seg selv og livet føles tungt.

Det kan være situasjoner i livet som forandres. Den som har vært mye syk lenge, og som begynner å bli friskere, er det fort gjort å strekke seg for langt. Man står i en situasjon der man skal forandre vaner, og hva er det man skal fokusere på, hva ønsker man å gjøre og hvordan?
Det blir en omstilling som må få modnes frem steg for steg. Man ønsker å sikte seg inn på et mål og hva blir det første, andre og tredje trinn mot det målet.
Det er viktig å gi seg rom for å prøve vingene for å se om de holder.

Det kan väre en hjelp å tenke over at kroppen trenger ca 2 måneder for å forandres bio-kjemisk, og deretter trenger man en måned til. Ting tar tid!

Man trenger i tillegg kontakt med hjertekraften. Hva fyller du ditt hjerte med? Hva ønsker du å fylle livet med? Er du der du ønsker å være?

Jeg hadde en nevrolog som sa at hjernen fungerer best om man gjør noe man synes er gøy.

Det innebærer for meg at man må lytte innover og å være sann mot seg selv. Å gjøre ting som kommer fra hjertet og de talenter som man har inne i seg, er med andre ord helsefremmende og hjelper en i tilfriskningsprosessen eller som en god mestring i livet.
Hva ønsker jeg egentlig å gjøre? Hva er mine talenter? Hva er jeg bra på? Hva ønsker jeg å lære meg?
Omstilling tar både tankeenergi og fysisk energi og en god kontakt med kroppen hjelper en til å gjøre bedre valg i livet på riktig tidspunkt.

Å arbeide med sin hjertekraft innebærer å være kjærlighetsfull mot seg selv, gjøre ting som man mår bra av, og å gi seg spennende utfordringer. Det innebærer også gode relasjoner med mennesker og dyr.

Hvis man tar seg tid til å gjøre ting som  man liker kanskje det blir lettere å møte livet på andre områder.

Et brev til kongen fra ME ungdommer

Jeg har tidligere blogget om ungdommer og barn som forteller om hvordan det er å ha ME. Nå synes jeg det er tid for det igjen. Martin og 58 andre ungdommer har sendt et brev til kongen. hvordan det er å leve med ME.

Jeg har tatt meg friheten å kopiere det hit:

Kjære Kong Harald!
Jeg skriver til Deg fordi Du er kongen vår og har vist at Du bryr deg om de svake i samfunnet. Jeg vet også at Du er opptatt av barn og unges situasjon i Norge og jeg skriver først og fremst på vegne av meg og min bror, men også mange andre barn og unge som lider av sykdommen ME eller myalgisk encephalopati. Etter å ha levd med denne sykdommen i største delen av livet mitt har jeg stadig oftere stilt meg spørsmålet:
Er Norge verdens beste land å bo i for alle?ME-sykdommen er forferdelig nok i seg selv, men det er ikke derfor jeg skriver til deg. Jeg skriver fordi særlig barn og deres foreldre med sykdommen ME i dag mistros på det groveste.
ME er en svært alvorlig sykdom som påvirker hele kroppen, men som det dessverre ikke er funnet årsaken til ennå. Det eneste som hjelper er ro, omsorg og smertestillende medisiner. Likevel er det i dag ansett av barnevernet at det kommer av overbeskyttelse fra moren. Ja, utrolig nok, mamma, som alltid tar hensyn og pleier oss når vi er på vårt dårligste, og det er ikke bare, bare..
Vi har foreløpig hatt to barnevernssaker og begge har heldigvis blitt henlagt uten tiltak. Mamma er lege og det har kanskje hjulpet, men for en påkjenning det har vært for oss alle sammen. Jeg, min bror og ikke minst min mor som kjempet masse mot uforstående mennesker som kun har tro på tiltak og omsorgsovertakelse.
(Dette var så langt jeg kom da jeg begynte å skrive et brev til Deg for 2 år siden. Siden da har jeg blitt gradvis dårligere og jeg har forstått at det er mange andre barn og unge med ME som sliter med de samme problemene som meg. Så nå jeg lyst til å fortsette på brevet og håper jeg klarer å komme i mål denne gangen.)
Jeg vil gjerne fortelle Deg litt om hva jeg har lært om MEME er en veldig komplisert sykdom som også rammer mange barn og unge i økende antall. Man antar at det er ca. 2000 barn under 18 år som er rammet av dennne sykdommen i Norge. Det er ofte mange som blir syke i samme familie, som broren min og jeg. Faktisk er også mamma ME-syk.
Dette er en sykdom som ”ikke tar livet ditt, men som stjeler det”, fordi kroppen på en måte ikke tillater deg å leve lenger. Det er nesten ikke en ting man kan gjøre uten at kroppen blir overbelastet og sykere. Det kan sammenlignes med å være overtrent bestandig eller som en ”sprengt hest”.
Det er dessverre mange som ikke forstår denne sykdommen. De tror at fordi de ikke finner noe galt i de vanlig prøvene våre, så er vi ikke syke på ordentlig. Noen sier også at det er en sykdom du kan tenke deg frisk fra.
Heldigvis er det mange i utlandet som forsker på hva som skjer i kroppen til ME-syke og de finner mange forandringer, spesielt i hjernen. De fleste tror nå det er en form for hjernebetennelse eller autoimmun sykdom og fordi mange med ME er veldig syke har en forsker kalt sykdommen for ”non-HIV AIDS”. Det synes jeg er en god beskrivelse, for det oppleves som kroppen vår er så skjør at den nesten ikke tåler noen ting. Noen er faktisk så syke at de må leve helt isolert i mørke rom, nesten som levende døde.
I starten av sykdommen opplevde jeg det mer som å ha ”kronisk influensa” med mye infeksjoner og smerter i kroppen. Jeg var nesten aldri helt frisk. i tillegg orket jeg veldig lite og ble mye fortere sliten enn andre barn. Jeg fikk også tidlig problemer med å sove, jeg fikk nesten ikke sove om kvelden og jeg fikk problemer med å stå opp om morgenen, og selv da var jeg aldri uthvilt. Etter hvert har jeg fått flere og flere symptomer og kroppen føles som om jeg skulle vært veldig gammel.
På Haukeland sykehus er det noen som forsker på en kreftmedisin som en behandling for ME, men den forskningen vil nok ta lang tid. Så inntil videre må vi leve med en sykdom det ikke finnes noen effektiv behandling for.
Hva er verst?Det verste med å ha ME, er ikke bare at man blir fratatt sitt gamle liv og må leve mesteparten av livet hjemme og bli passet på av foreldrene sine. Jeg synes faktisk det er enda verre når vi opplever å ikke bli trodd når vi sier vi er syke og kjenner det på kroppen. Det er vondt å ikke bli tatt på alvor og spesielt når leger ikke vil høre på oss, men heller fortelle hva de selv tror om denne sykdommen. Jeg skulle av og til ønske at disse legene kunne kjenne på kroppen hvordan vi har det før de begynner å spekulere i teorier og tro og synse så mye om sykdommen vår.
Jeg synes det er fryktelig skremmende når Norges ledende lege for ME-syke barn sier at han tror hjernen vår er opphengt i en stressreaksjon og at hjernen må ha ”gått i vranglås”. Det er det ikke mange i utlandet som tror på. Slike uttalelser oppleves som veldig krenkende!
For noen år siden anbefalte legen min på sykehuset meg et 3-dagers ” lynkurs” i å bli frisk, jeg skulle bare endre tankene mine og bestemme meg for å bli frisk. Dette kurset kalles LP eller Lightening Process. Selv om jeg ikke hadde noe særlig lyst til å gå på dette kurset, følte jeg meg presset og gikk sammen med mamma. Det var en merkelig opplevelse å være der og bli bedt om å si til meg selv om og om igjen at jeg var frisk selv om jeg ikke var det. På  kurset ble jeg også fortalt at det var min egen skyld dersom jeg ikke klarte å bli frisk og det synes jeg var en veldig alvorlig beskyldning. Det forundrer meg derfor at dette kurset blir anbefalt av norske leger. Jeg vet at det er flere som har blitt mye dårligere etter disse kursene og det har også forekommet selvmord. En 13 år gammel gutt ble for ikke så lenge siden reddet etter et selvmordsforsøk på grunn av skyldfølelsen han fikk etter å ha tatt LP-kurs og ikke ble frisk.
Skolen og vennerDet har vært et stort problem for meg å komme meg på skolen og nå er det flere år siden jeg har vært der. Det samme gjelder for broren min. Grunnen til at vi ikke kan gå på skolen er både fordi vi blir sykere av å være der og fordi hjernen vår ikke klarer å lære når vi er på skolen. Jeg vet at noen med ME klarer å gå noen timer på skolen og noen klarer å ha hjemmeundervisning. Det er litt forskjellig etter hvor hardt man er rammet av sykdommen.
Det er trist å ikke kunne leve som normalt og av og til savner jeg vennene mine. Men når jeg er så syk som jeg er nå klarer jeg nesten ikke tenke så mye på det for da har jeg mer enn nok med å overleve. Jeg bruker alle kreftene mine på å spise og sove og hvile. Og det er vanskelig nok når kroppen min ikke vil samarbeide. Når jeg har mye plager klarer jeg nesten ikke å tenke på noe annet. Men heldigvis har jeg broren min som også er syk så vi forstår hverandre og kan gjøre en del hyggelige ting sammen når vi orker. Det er nok mye mer ensomt for de som er syke alene.
På en måte er vi heldige som har blitt syke i “dataalderen” for da har vi TV og internett hvor vi kan lære mye og være litt sosiale uten at det koster oss så mye. Det finnes også et eget forum for ME-syke barn og unge på facebook.. Det er viktig å finne andre som forstår, for etter at jeg ble ME-syk har jeg nesten ikke opplevd at noen av de jeg kjente fra før har hatt tid til å bry seg noe særlig om meg. Men istedet har jeg har jeg knyttet nære og gode bånd til noen få og spesielt familien og det opplever jeg som minst like verdifullt. Det har vært en viktig lærdom å oppdage hvem som er mine virkelige venner og jeg synes ikke det er så viktig å ha så mange venner bare man har noen som virkelig bryr seg.
På den positive siden vil jeg også nevne at siden livet står litt stille har jeg fått mer tid til å tenke over hva som virkelig betyr noe i livet mitt og jeg har blitt mer opptatt av menneskelige verdier. Jeg får mer tid til å reflektere enn andre unge som hele tiden stresser og har for mye å gjøre. I gode perioder får jeg også tid til å gå i dybden i ting som jeg virkelig interesserer meg for og jeg synes derfor jeg får lært mye allikevel. Det er alt for mye som er overfladisk i dag og jeg håper at jeg en gang kan få brukt min erfaring som syk ute i samfunnet.
FremtidenJeg må innrømme at jeg bekymrer meg en del for fremtiden. Det er ikke bare helsen min jeg tenker på, men jeg er alvorlig redd for at det norske samfunnet ikke vil gi ME-syke som meg og broren min muligheten til å få et verdig liv som voksne. Når samfunnet hele tiden fokuserer på at det skal lønne seg å jobbe, viser det liten medfølelse og respekt for dem som faktisk ikke er i stand til det. Jeg savner rett og slett et mer medmenneskelig og likeverdig samfunn.
Mammaen min gjør en stor jobb sammen med flere andre ME-mammaer med å gjøre ME-sykdommen bedre kjent. De har dannet en ME-mammagruppe som har bloggen fryvil.com og de har skrevet flere brev hvor de klager på hvor dårlig vi blir møtt i helsevesenet og i samfunnet. Brevet mitt til Deg har blitt fremvist i ME-mammagruppen og 58 barn og unge med ME støtter opp om dette. De har også har bidratt med egne sitater og fotografier av seg selv som Du kan se i vedleggene.
Jeg håper at jeg med dette har klart å formidle at situasjonen for ME-syke barn og unge i Norge er bekymringsfull. Det er mitt håp at Du vil hjelpe oss med å oppnå større forståelse og respekt i det norske samfunnet for denne misforståtte sykdommen. Så kanskje Norge en gang kan bli verdens beste land å bo i også for ME-syke?
-
Til slutt vil jeg benytte anledningen til å ønske Deg og Din familie en Riktig God Jul og et Godt Nytt År!

Foto: privat

Med ærbødig hilsen
Martin Qvist Giercksky
(17 år, ME-syk i over 8 år)

Det her er sterkt!
Livet kan være en prøvning!
Det kan være både vanskelig og terapeutisk konstruktiv å sette ord på det som er vondt og sårt.
Det krever også mot til å stå frem offentlig med sine prøvelser i livet.
Det er ikke alle som våger, men det gjør du Martin!
Mitt i det vanskelige har du fått kontakt med din indre autoritet og bestemmer deg for å stå frem i Aftenposten med navn og bilde.
Det tror det er mange som er imponert over det du nå gjør!
Jeg leste en kommentar som stakkersliggjorde deg og spurte hvor dine foreldre var.
Den kommentaren mener jeg du kan legge vekk.
Personen kan ikke ha sett det hun hadde fremfor seg, nemlig din styrke og mot.

Det er en stor hjelp å ha familie og andre som tror på en og støtter en i de valg man gjør i livet.
Da er det lettere for å ha kontakt med sin indre styrke og "å gå ut i verden og prøve sine vinger".
Jeg får et bilde av at det på en måte det du gjør nå.
Jeg tror det er mange flere enn de 58 ungdommene som skrev under på det her brevet som er både imponert og som nå føler et stort takk!
Og alle dere som har skrevet kommentarer under brevet har gjort noe veldig viktig for å få folk til å få en mer nyansert bilde av det å leve med ME!
Jeg ser dere har fått god støtte av mamma gruppen, og det tror jeg kan gi en større trygghet for dere. Det er godt å ha sine foreldre ved sin side når det trengs.
Kanskje det sitter andre ungdommer rundt omkring i Norge som hjulpet deg å sette ord på ting i brevet og som vært en god støtte. Vi bygger nå nettverk på en annen måte enn det var mulig å gjøre før i tiden. Internett har åpnet en stor ny verden full av muligheter.
Jeg hadde ikke fått mulighet til å lære meg mere om hvordan dere har det hvis jeg ikke hadde hatt internett og sosiale medier.
Jeg tror det her brevet med alle underskrifter er noe som de fleste fagfolk er interessert i å lære mere om og derfor håper jeg dere kan nå ut til mange.

Noe som kan være interessant for dere å lære om er hvordan dere kan nå frem til fagfolkenes hjerter og ikke bare i hodet.
Når du forteller om noe som er nære hjertet og får med hvordan dere føler og tenker når dere frem til hjertet på den som skal lytte på dere.
Det er en kraftfull metode, og noe helt annet enn om dere bare formidler fra intellektet. Det kan være en stor kunnskap å kunne alt om den ME forskning som skjer i dag, og hvilke symptomer og sykdomsprosesser som skjer ved ME.
Men for å formidle den unike person som man er det bra om man kan forene hjerte og hode, og hvis hodet ikke vil følge med, med hjerte, følelser og tanker. Da er det lettere å få en lege eller psykolog til å våkne en stund mitt i stress og jag mellom alle pasienter. Det her er en metode som jeg selv bruker, og det går for det meste bra. Det verste man kan være med om er en lege eller psykolog som har sin bilde klar, men som ikke er tilstede og lytter. Det er en side av ME debatten som gjør meg bekymret. Derfor er det veldig bra når barn og ungdommer forteller om sine erfaringer, og når hjertet er med i budskapet gjør det noe med voksne folk.

Det tar en del energi for å tenke ut strategier til å nå frem til fagfolkene og jeg ser det finns mange kloke folk i miljøet. Alle kan bidra til å inspirere hverandre!

Dere som er unge kommer å se en spennende utvikling med nye muligheter som vi i min alder ikke kan drømme om. På livets veg kommer dere å lære dere å navigere videre.

Dere er super!

Lykke til!

Det å bli sett, hvordan er det?

Når jeg leste en så fin dikt på så fin bakgrunn fikk jeg mange assosiasjoner fra mitt yrkesliv som psykolog. Det her bildet har jeg nå kopiert fra en veldig bra blogg, ME-mammas betroelser , en blogg jeg varmt anbefaler andre å lese. Det er en gruppe kunnskapsrike og kreative damer som har barn som er syke i ME. Det står mye fint i den bloggen, og kanskje det kan være en inspirasjon for andre foreldre som har kronisk syke barn. Selv om situasjonen, sykdommens karakter, er ulikt, kan det styrke den enkelte til å ikke føle seg alene.

Det er viktig å føle seg sett, det er viktig å møte helsepersonell som ser hvordan man sliter, og det er en stor indre stress, når man ikke møter noen som ser den kamp som man må møte hver eneste dag. Man er veldig avhengig av å bli sett og akseptert av fagfolk, både fordi det er nødvendig med en god relasjon med fagfolk, og det påvirker både behandling og annet som følger av det å være syk. Enda viktigere må det være for ett barn å bli sett. De trenger gode relasjoner til å vokse opp til trygge voksne, og det er en stor nok byrde å være syke, skal de attpåtil ikke føle seg sett i helsevesenet? Det er et flott initiativ av den gruppe "ME-Mamma" som nå skriver ME-mammas betroelser .

Vi alle har behov av å føle seg sett. Når vi er syke og svekket er behovet enda større. I mitt arbeide som psykolog har jeg mange ganger hørt folk si at deres lege ikke forstår dem. Det første året jeg arbeidet som psykolog var det veldig forvirrende å høre om leger som ikke forstår. Det var så åpenbart at pasienten slet. Så legen virkelig ikke det. Så begynte jeg å spørre, "De du nå forteller for meg og på den måten du sier det her. Har du fortalt din lege det her?" Jeg fikk ofte svaret, "Nei, det har jeg ikke." Jeg har mange ganger sagt, "Det tror jeg du skal gjøre. Da tror jeg det blir bra."
Og det går bra som regel.

Det er ikke nok med at man er syk, man skal også sette ord på ting og det er ikke alltid man er tydelig for seg selv. Det hjelper å ha en fagperson som har erfaring av liknende fall som er likt mine helseproblemer.

Det kan være en stress og belastning å møte helsepersonell som ikke har kunnskaper om den sykdom som man sliter med. Omvendt er det en befrielse og en kilde til avslapning å føle seg sett og tatt på alvor.
Jeg har hørt fra pasienter at de kjenner at de legger problemene fra seg når de går ut fra mitt kontor. Pusten blir friere, man blir avslappet, og man frigjør energi til å bearbeide og å mestre hverdagen.
Jeg vil si det er da det begynner, noe som en ME-mamma signalerer i sin dikt. Det blir lettere å leve når man har noen som følger en og som ser. Selv om man akkurat nå ikke har en kur for å helbrede barnet, så er det viktig å ha noen som ser.

Det er ikke alltid vi i helsevesenet kan hjelpe/kurere. Det vi likevel kan gjøre er å si at det du sliter med er helt forferdelig/slitsomt/fortvilt eller noe annet som passer in.

Man kan være nysgjerrig å spørre, hvordan er det her for deg?
Hvordan har du det?
Hva har du prøvd for å mestre/håndtere situasjonen? Med det spørsmålet kan man få veldig mye informasjon av pasienten.

Det at noen ser, at det man sliter med er fortvilet, kan hos den syke frigjøre krefter til å fokusere på det viktigste, få mest ut av dagen.

Jeg leser ofte ME syke si, de møter fagfolk som ikke har kunnskaper om ME, men som tror seg vite. De forteller om behandlingsopplegg som gjør dem sykere.

Det som jeg undrer meg over er når tidligere syke tror seg vite hva som er best for andre syke. Jeg har sett kommentarfelt der personer som vært syke og som tror deres erfaringer om hva som virket er rett metode for andre syke. Iblant er det en tydelig ironisk tone når syke står fast ved hva som virker for dem. Det får meg å undre, hva er det som driver dem?
Bare fordi de oppfattet aktivitetstilpasning og energiøkonomisering som å bare hvile, må det ikke automatisk være slik andre oppfatter det.
De råd jeg fikk på Skogli var energiøkonomisering og å trene innen de rammer som kroppen tåler. På den måten har vegen langsomt begynt å gå oppover.
Tidligere før den skjulte tannrots betennelsen ble oppdaget og behandlet, var det aktivitetstilpasning som fungerte.

Det som jeg også undrer meg over er, hvordan de som etterpå oppdager at de hadde kapasitet til mer enn de trodde, tenker om seg selv. Den tone de har mot andre syke, får meg å undre, hvordan er det de føler og tenker om seg selv og hvordan de tidligere mestret sin sykdom? Jeg tenker det kan være viktig å se innover for å komme videre i livet. Når man blir oppmerksom på hva man bærer på, puster seg gjennom følelsen, kan det bli lettere å leve. Vi er ikke bare avhengige av at andre ser oss. Vi er også avhengige av at vi tar oss tid til å puste, for å se hva som kommer til uttrykk. Hva er det da man ser?

Hvis man tenker seg man får helseråd som ikke passer med den sykdom man har. Kanskje har man en sykdom som må behandles, men får kommentarer som begynn å trene, ut og spring. Man har prøvd å være fysisk aktiv, vært sosial, og annet som skal "gi energi", men det må man ikke frem med til psykologen/legen. Det leder til indre stress hos den syke, noe som fagpersonen ser og sier du må tenke positivt. Der stopper dialogen opp, fortvilelsen og maktesløsheten øker. Livet blir enda mere en kamp.

Det betyr ikke at legen/psykologen må være enig med pasienten i alt. Vi søker hjelp i helsevesenet av en grunn, og det er å møte fagperson som har kunnskaper/erfaring til å hjelpe oss med det vi ikke selv har kunnskaper om og innsikt i.

Iblant kan en vise si oss mye mer enn orden rekker til. Bjørn Eidsvåg har skrevet en fantastisk fin låt, "Eg ser"

Les gjerne dikten om igjen langsomt.
Hvordan føles det?

Tenk dere, den syke følte ikke skamfølelse lengre, da h#n ble sett. For en kraft som skjuler seg bak ordene og følelsen av å bli sett!

Pust ut, pust in.

Når man studerer sine erfaringer finner man nye innsikter.

Det kan handle om hvordan man forholder seg til det man gjør.

Tenk deg at du skal kløve ved. Du har en bunke ved i hagen som du skal fyre med på vinteren når det er kaldt. Kanskje du tenker at det her arbeidet skal være klart når kvelden. Du mobiliserer for å få gjort det du tenker. Du glemmer å føle etter om du har nok energi, og det blir for mye etterpå. Dubhar tatt deg ut.
En annen gang tenker du at du skal bli skal kløve ved så lenge kroppen sier det er ok, men ikke gå over tålegrensen. Du slapper av når du arbeider, ingen tidspress, og du puster friere. Kroppen arbeider godt når man puster fritt.
Vi som er kronisk syke ser snart hvilken forskjell det er mellom ønskninger oppe i hodet der man fort kan presse seg og å lytte på kroppen og arbeide i sitt eget tempo.

Det er lettere å ta vare på sin helse hvis man hver tar seg tid til å lytte på pusten og å kjenne etter hvordan man puster. Den sier mye om hvordan man har det her og nå. Det her er en god hjelpemiddel når man prøver seg frem hva man tåler og hvordan pusten sier noe om hva som er bra for en selv.
Den forteller om grad av avslapning og den har en viktig funksjon ved kondisjonstrening.

Pusten reguleres både bevisst og ubevisst. Pusten påvirkes av indre og ytre stress, og vi kan påvirke pusten med avslapningsøvelser. Vi har alle nytte av å bli bevist på hva som skjer kroppen gjennom meditasjon og avslapningsøvelser.

Hvis man føler på mye indre uro, er det viktig å finne sin egen eller egne veger til en bedre avslapning. Livet setter oss på prøver og derfor er det ikke så lett alle ganger. Metodene til avslapning kan være helt forskjellige på grunn av livsomstendighetene, og derfor er det viktig å selv prøve ut hva som fungerer der og da. Hvis det fremdeles er vanskelig kan det være bra å søke profesjonell hjelp. Kanskje man får hjelp å se andre mulige veger, eller  støtte for å få bekreftet av noen annen, at det du står i er helt naturlig med tanke på hva du står i der og da.
Bare det å få snakke ut til noen som lytter og bekrefter det du opplever, kan det i seg selv gi en bedre avslapning. Kan man legge fra seg sine byrder når man går fra legen eller psykologen, leder det også til en friere pust. Vi låser lett pusten når vi står i en vanskelig situasjon, eller opplever noe vanskelig. Når man holder igjen orden holder vi også igjen pusten.
Ibland kan det forstås være viktig å gjøre det, for å beskytte sine barn eller sine relasjoner. Et eksempel er meg selv. Det er ikke lett å være kronisk syk med en lavere funksjonsnivå enn ønskelig. Det er heller ikke lett å være pårørende til en kronisk syk person, det blir på en måte en never ending story. Jeg ønsker at min man ikke skal slite seg, og derfor må jeg finne andre veger med min frustrasjon. Min mann skal være min mann og ikke min behandler. Og det er vondt å være bevisst over hvordan sykdom påvirker det daglige livet.

Det første jeg tenker på her er å søke profesjonell hjelp hvis det blir for tøft.

Avslapningsøvelser kan gjøre dagen lettere.

Hvis man kan ha en hobby som får en glemme tid og rom hjelper det også til friere pust. Det er meget viktig å gi seg selv gode stunder der man gjør ting man liker.

Det er så viktig å gi seg den kjærlighet og varme som vi så vel behøver. Kjenn etter hva du mår bra av. Hva får deg å føle deg vel? 

Unner du det du trenger? God mat, søvn, tid med nære og kjære (kan også være et elsket dyr), dans, hjemmekos, gå tur, sitte i og kjenne varme fra solen, gjøre noe du er bra på, fysisk aktiv, lese en god bok, lære noe nytt og så videre.

Hvordan er det å bo i din kropp? Et spørsmål man kan repetere om og om igjen. Det er så lett å bli distrahert og glemme å ta vare på sine behov.

 

Det finnes mange veger til å møte livet, eller kanskje å mestre livet.

 

Tilgi deg selv.

For alt du gjorde og ikke gjorde.

For alt du sa og ikke sa.

For at du tenkte, eller ikke tenkte.

 

Det er ikke å komme fra å gjøre mistak i livet.

Før eller siden kommer ting, minner, opp på overflaten igjen.

Hvordan man kommer videre i livet er meget individuelt.

 

Når man kommer videre, da føles det på pusten, på skuldrer, en befrielse i kropp og sjel.

Andre ting er ikke mulig å komme vekk fra.

Det kan finnes situasjoner, minner som man må lære å leve med.

 

Forventninger om å tenke positivt og, halleluja, nå forsvant smertene, problemene, kan virke som en parodi. Det er ikke så enkelt for mange.

 

 

Livet er slik det er! På godt og på vondt. Det er realitetene.

Ta vare på deg! Det er du verdt!

Indre reise, smerte og kjærlighet.

"In asking for miracles, we are seeking a practical goal: a return to inner peace. We're not asking for something outside us to change." (Marianne Williamson)

Det er underbart å leve i det tempo der man får mulighet til en god livskvalitet. Når man lever seg gjennom den krise som vekkes opp når man er arbeidsufør og må være ute ur arbeidslivet, får man samtidig mere kontakt med sitt indre liv. I et fredelig hverdagstempo, går tankene sin egen veg. Man møter det liv man har levd på godt og vondt. Hva har jeg vært med om? De personer jeg møtte. Hva gjorde det med meg? Hva gjorde jeg?
Kanskje har man lyst til å flykte og gjøre noe helt annet enn å være bare seg selv.
Kanskje noen trenger å snakke med noen?
Det kan også vær en spennende indre reise, der man kan lære seg selv å kjenne på nye måter.

"Personal growth can be painful, because it can make us feel ashamed and humiliated to face our own darkness. But our spiritual goal is the journey out of fear-based, painful mental habit patterns, to those of love and peace." (Marianne Williamson)

Da følelser kommer opp på overflaten når man lever et rolig liv og kan puste ut, er en annen situasjon enn når man graver og grubler. Når gamle følelser og tanker kommer opp på overflaten, kan man møte dem med de erfaringer som man har i dag. Man gjorde så godt man kunne der og da. Når jeg har mer livserfaring, kan jeg møte min smerte på en helt annen måte enn jeg gjorde en gang for lenge siden. Jeg tenker at vi alle har erfaringer som vi kan se i et nytt lys når vi blir eldre.

Vi har godt av å møte oss selv med kjærlighet.

Vi har godt av å bli møtt med kjærlighet. Derfor er det så godt av at noen lytter på oss og viser oss aksept for den vi er og møter oss med varme.

"It is universally accepted that children need love, but at what age are people supposed to stop needing it? We never do. We need love in order to live happily, as much as we need oxygen in order to live at all." (Marianne Willamson)

Hvordan er du på å være kjærlighetsfull mot/for deg selv?

Hvordan er du på å ta til deg andres kjærlighet in i ditt hjerte?

Du ikke bare fortjener det, du trenger det også!

Blomsterterapi

Vi hadde en underbar sommer i april og mai, da vi kunne være ute i solen og ta inn mye D-vitaminer.
Jeg ble spandert en to-ukers reise til Tyrkia i begynnelsen av juni. Jeg gleder meg hver eneste gang jeg kommer til denne lille tyrkiske byen i Alanyaregionen og møter de koselige tyrkere vi kjenner.

Det var uvanlig kaldt for å være juni, noen dager 16-17 grader og vind. En tidlig morgen våknet jeg av at torden, regn og sterk vind, noe som fikk meg til å tenke på høst og vår storm.
De sa de aldri sett slik vær i juni noen gang. I vinteren som var, kom det veldig lite regn, så lite at man nå er bekymret for om hvor mye vann man har til å vanne frukt og grønnsaker i sommer. Det var som om det var sommer i vinteren som var, hørte vi.

 

 

I den her lille tyrkiske by kommer det hver eneste sommer mange russisktalende turister. Jeg synes jeg ser en forandring i kroppsspråk, væremåte og annet, når jeg tenker på de ti år som vi har kommer tilbake til det her turiststedet. For ti år siden kunne man få en fiendtlig blikk hvis man ga dem et vennlig smil. Tyrkerne sa de pleier å bo på all-inclusive hotell, der de spiser og drikker så mye de vil. Når de kom til butikkene i sentrum var det mye de ønsket å kjøpe, men de hadde veldig lite penger.

Det fikk meg til å reflektere mye over det liv de har levd i det tidligere Sovjetunionen, og senere det kaotiske Russland som man fikk et bilde av i mediene da Jeltsin var president. I Sovjettiden, ikke minst under Stalin, ble de overvåket overalt, kunne bli forhørt ved de minste mistanker om svek mot staten, og fengslet. I Stalin årene ble mange avrettet, og hva gjorde det med folk flest? Redde, mistenksomme, og alltid på vakt. De her har de levd med i generasjoner.

 

De siste årene har jeg sett en tydelig forvandling hos de ferierende russisktalende i den lille tyrkiske feriebyen. Ansiktene har tinet opp i store smil, når jeg smiler og snakker med dem. Kroppsspråkene deres utstråler et bedre liv nå. Jeg håper de får fortsette å leve i fred, uansett hvor i det tidligere Sovjetunionen de bor. De har levd et meget hardt liv! Folk flest lever så godt de  kan, mens stormaktene kives.

 

Når jeg forteller for  turistene om hvordan jeg opplevde dem for ti år siden og hvordan jeg opplever dem i dag, da smiler de og kjenner seg igjen i det som jeg sier. De hadde økonomisk harde år i 90-årene og i dag har de et bedre liv.





 

 

 

 Det å oppleve tidløsheten og fred og ro er det viktigste for meg i dag. Det er det som skaper harmoni. Det kan være nok å sitte å lytte på fuglene, og det gjorde jeg mye i Tyrkia. Naturen lever sitt eget liv, og det er bare å ta seg tid til å lytte, se, kjenne og oppleve det som er her og nå. Ja, forresten, ikke alltid bare, bare. Det må til et bevisst valg, og hvis det er vanskelig er det øvelse som må til. Hvis man bestemmer seg for en ferd retning,  så finns det mange veger som kan føre frem.

 

 



Når vi kom hjem etter to uker i Tyrkia, da har blomsterprakten utviklet seg i en fargesprakende eksplosjon. Det var en overveldende opplevelse å komme hjem til en sommerhage. Før reisen var det bare stemor og lavendel som blomstret.

 

Når var det pioner, roser, nelliker og mye annet å glede seg over. Nå blir det mange "mindful days".

 

 

 

 I år har jeg satt littblomsterløker og sått en del frø. Det er lett å bli utålmodig og ønske seg et resultat meget fort. Jeg tror det er sunt for oss å øve på å vente litt og å hvile i det som er her og nå. På den måten må vi ikke arbeide så hardt hver eneste dag og da sparer vi på våre resurser og bygger liv i sin egen takt.

Det blir på en måte å øve på å tro på at det kan bli bra, selv om man ikke har en overblikk over hvordan fremtiden ser ut.

 

 

 

 

 Vi lever våre liv så godt vi kan!

Vi er sårbare!

Vi trenger vennlig varme for å føle på trygghet.

Kan vi tåle oss selv på godt og vondt?

Tar vi oss tid for å føle på kjærlighet og varme inne i våre hjerter?

 

Tenk deg at du har en liten hundevalp inntil ditt brøst, som du koser deg med.

Hva føler du når du lever deg inn i det?

Hvordan føles det i kroppen?