Barndommen setter dype spår som kan lede til kronisk sykdom i voksen alder.

Når jeg for omtrent 15 år siden leste boken "Hjernestress - kan det ramme meg" av Christina Doctare, ble det en "naturligvis opplevelse". Selvfølgelig er kronisk stress ikke bra for helsa, men vi snakket ikke nok om det. Jeg begynte å informere mine pasienter og skrev om den her forskning i erklæringer til leger og til NAV. Med en slik kunnskapsbase var det enklere for pasientene å bli sett og forstått.
Kronisk stress rammer hele kroppen, psykisk og fysisk, immunforsvar, hormonbalansen, med mere enda ned til cellenivå. Det er forferdelig slitsomt for voksne, hvordan er det da ikke for barn som ikke er ferdigutviklet i kropp og sjel?
Jeg har hatt mange pasienter som vokst opp med incest, og voldelige foreldre. Derfor har jeg lärt meg at det ikke kun er når overgrepene skjer, de opplever stress og utrygghet. Det er en trygghet de går med hele tiden.

Det er ikke alle barn som får næringsrik mat der hjemme. Hva gjør det med en kropp som vokser?
Det skjer mye forskning på traumaer i oppveksten og hvor mye det setter spår på helsa i voksen alder.

"Toksisk stress

Forskning viser at hele nervesystemet vårt formes og organiseres av erfaringer vi har tidlig i livet, sier psykologen.

– Man kan si at en tøff barndom setter hjernen i overlevelsesmodus. Det innebærer et svakere nevralt apparat til å beskytte deg mot senere belastninger og sykdommer. Og sånn får du igjen dårligere beredskap i forhold til ulike livsstilssykdommer.

I fagmiljøer snakkes det i dag mye om toksisk stress.

Dette er negative erfaringer som «setter seg i kroppen».

– Her er det mye vi foreløpig ikke vet, men det som synes klart, er at hvis man lever i et miljø med psykisk stress over lang tid, får man en forstyrrelse i utskillelse av stresshormoner som kan ha en nedbrytende effekt på de områdene av hjernen som er viktige for reguleringen av følelser og atferd.  

Nylig fant forskere ved Uni Research ut at evnen til å regulere nivået av stresshormonet kortisol er ute av funksjon hos de deprimerte, og at det kan henge sammen med hukommelsesvikt.

Kortisol er et avgjørende hormon for god helse, men det skal også regulere atferden vår.

– Dette er et stort forskningsfelt i dag, men det er et svært komplisert felt å forske i, forteller Nordanger.

Trygghet er en god investering

Nordanger er glad for at den store amerikanske ACE-studien blir bekreftet i andre populasjoner.

– Å få mer kunnskap om barndom er enormt viktig. Det å gi barn gode oppvekstvilkår er den beste investering, både i fremtidig helse og økonomi.

Trygghet er nøkkelordet, mener psykologen.

Hvis du slipper å bruke hjernekapasitet på å beskytte deg selv i barndommen, har du de beste tenkelige betingelsene for god helse i Norge.

– Vi er gode på behandling både av fysisk og psykisk helse her i landet. Men vi har fortsatt mye å gå på når det gjelder å sikre at barn har det trygt i oppveksten sin."

Les mere  her.


Jeg har med interesse fulgt med på diskusjoner med personer som beskriver en lang traumatisk barndom, og hvordan de opplever kognitiv terapi. De sier de fölte seg som en feilvare som skulle rettes til. Jeg vet naturligvis ikke noe om de terapier de har gått i, men det vekker opp fantasier. Det er heller ikke alle som sier de bedriver kognitiv terapi som har tilstrekkelige kunnskaper for å bedrive terapi på andre.

En meget traumatisk oppvekst innebærer en indre kronisk alarmberedskap, og för et barn som ikke er ferdigutviklet setter det dype sår ikke bare i tankesystemet. Tankene er ikke skilt fra kroppen, man må også tenke hva som har skjedd i kroppen, for å navigere videre. Det her må naturligvis inn i terapien, den som er rammet trenger å bli sett for å föle seg tatt på alvor og föle seg verdifull. Noe annet blir som en avvisning og med de opplevelser som den enkelte individen sitter med.
Jeg har mött ungdomer som värt utslitt i videregående. Da er det ikke nok å forandre tanker. Det trengs også fred og ro, slik at den som er rammet får tid til å restituere seg. Dermed er det viktig å se  hvem man har fremfor seg for tilpasse behandlingsplanen for den enkelte.
Da er det näre til å bli avhengig av NAV. Det finnes triste skjebner bak statistikken.

Det å bli sett, hvordan er det?

Når jeg leste en så fin dikt på så fin bakgrunn fikk jeg mange assosiasjoner fra mitt yrkesliv som psykolog. Det her bildet har jeg nå kopiert fra en veldig bra blogg, ME-mammas betroelser , en blogg jeg varmt anbefaler andre å lese. Det er en gruppe kunnskapsrike og kreative damer som har barn som er syke i ME. Det står mye fint i den bloggen, og kanskje det kan være en inspirasjon for andre foreldre som har kronisk syke barn. Selv om situasjonen, sykdommens karakter, er ulikt, kan det styrke den enkelte til å ikke føle seg alene.

Det er viktig å føle seg sett, det er viktig å møte helsepersonell som ser hvordan man sliter, og det er en stor indre stress, når man ikke møter noen som ser den kamp som man må møte hver eneste dag. Man er veldig avhengig av å bli sett og akseptert av fagfolk, både fordi det er nødvendig med en god relasjon med fagfolk, og det påvirker både behandling og annet som følger av det å være syk. Enda viktigere må det være for ett barn å bli sett. De trenger gode relasjoner til å vokse opp til trygge voksne, og det er en stor nok byrde å være syke, skal de attpåtil ikke føle seg sett i helsevesenet? Det er et flott initiativ av den gruppe "ME-Mamma" som nå skriver ME-mammas betroelser .

Vi alle har behov av å føle seg sett. Når vi er syke og svekket er behovet enda større. I mitt arbeide som psykolog har jeg mange ganger hørt folk si at deres lege ikke forstår dem. Det første året jeg arbeidet som psykolog var det veldig forvirrende å høre om leger som ikke forstår. Det var så åpenbart at pasienten slet. Så legen virkelig ikke det. Så begynte jeg å spørre, "De du nå forteller for meg og på den måten du sier det her. Har du fortalt din lege det her?" Jeg fikk ofte svaret, "Nei, det har jeg ikke." Jeg har mange ganger sagt, "Det tror jeg du skal gjøre. Da tror jeg det blir bra."
Og det går bra som regel.

Det er ikke nok med at man er syk, man skal også sette ord på ting og det er ikke alltid man er tydelig for seg selv. Det hjelper å ha en fagperson som har erfaring av liknende fall som er likt mine helseproblemer.

Det kan være en stress og belastning å møte helsepersonell som ikke har kunnskaper om den sykdom som man sliter med. Omvendt er det en befrielse og en kilde til avslapning å føle seg sett og tatt på alvor.
Jeg har hørt fra pasienter at de kjenner at de legger problemene fra seg når de går ut fra mitt kontor. Pusten blir friere, man blir avslappet, og man frigjør energi til å bearbeide og å mestre hverdagen.
Jeg vil si det er da det begynner, noe som en ME-mamma signalerer i sin dikt. Det blir lettere å leve når man har noen som følger en og som ser. Selv om man akkurat nå ikke har en kur for å helbrede barnet, så er det viktig å ha noen som ser.

Det er ikke alltid vi i helsevesenet kan hjelpe/kurere. Det vi likevel kan gjøre er å si at det du sliter med er helt forferdelig/slitsomt/fortvilt eller noe annet som passer in.

Man kan være nysgjerrig å spørre, hvordan er det her for deg?
Hvordan har du det?
Hva har du prøvd for å mestre/håndtere situasjonen? Med det spørsmålet kan man få veldig mye informasjon av pasienten.

Det at noen ser, at det man sliter med er fortvilet, kan hos den syke frigjøre krefter til å fokusere på det viktigste, få mest ut av dagen.

Jeg leser ofte ME syke si, de møter fagfolk som ikke har kunnskaper om ME, men som tror seg vite. De forteller om behandlingsopplegg som gjør dem sykere.

Det som jeg undrer meg over er når tidligere syke tror seg vite hva som er best for andre syke. Jeg har sett kommentarfelt der personer som vært syke og som tror deres erfaringer om hva som virket er rett metode for andre syke. Iblant er det en tydelig ironisk tone når syke står fast ved hva som virker for dem. Det får meg å undre, hva er det som driver dem?
Bare fordi de oppfattet aktivitetstilpasning og energiøkonomisering som å bare hvile, må det ikke automatisk være slik andre oppfatter det.
De råd jeg fikk på Skogli var energiøkonomisering og å trene innen de rammer som kroppen tåler. På den måten har vegen langsomt begynt å gå oppover.
Tidligere før den skjulte tannrots betennelsen ble oppdaget og behandlet, var det aktivitetstilpasning som fungerte.

Det som jeg også undrer meg over er, hvordan de som etterpå oppdager at de hadde kapasitet til mer enn de trodde, tenker om seg selv. Den tone de har mot andre syke, får meg å undre, hvordan er det de føler og tenker om seg selv og hvordan de tidligere mestret sin sykdom? Jeg tenker det kan være viktig å se innover for å komme videre i livet. Når man blir oppmerksom på hva man bærer på, puster seg gjennom følelsen, kan det bli lettere å leve. Vi er ikke bare avhengige av at andre ser oss. Vi er også avhengige av at vi tar oss tid til å puste, for å se hva som kommer til uttrykk. Hva er det da man ser?

Hvis man tenker seg man får helseråd som ikke passer med den sykdom man har. Kanskje har man en sykdom som må behandles, men får kommentarer som begynn å trene, ut og spring. Man har prøvd å være fysisk aktiv, vært sosial, og annet som skal "gi energi", men det må man ikke frem med til psykologen/legen. Det leder til indre stress hos den syke, noe som fagpersonen ser og sier du må tenke positivt. Der stopper dialogen opp, fortvilelsen og maktesløsheten øker. Livet blir enda mere en kamp.

Det betyr ikke at legen/psykologen må være enig med pasienten i alt. Vi søker hjelp i helsevesenet av en grunn, og det er å møte fagperson som har kunnskaper/erfaring til å hjelpe oss med det vi ikke selv har kunnskaper om og innsikt i.

Iblant kan en vise si oss mye mer enn orden rekker til. Bjørn Eidsvåg har skrevet en fantastisk fin låt, "Eg ser"

Les gjerne dikten om igjen langsomt.
Hvordan føles det?

Tenk dere, den syke følte ikke skamfølelse lengre, da h#n ble sett. For en kraft som skjuler seg bak ordene og følelsen av å bli sett!

Peace is more than absence of war.

"Peace is much more than the absence if war and violence; it is a condition unto itself.

Our goal at this point must be the creation of peace. Without love, their is no peace. Where love is absent, war of some kind is uneviteable."

(Marianne Williamson)

 

 Det er uro, vold og krig på forskjellige steder i verden. Nå har vi også trussel om terror i Norge. Det er ikke mye vi kan gjøre med det, og det kan være frustrerende.
Uro vekker uro og hvis mange på samme gang er urolige og sinte (fight-flight reaksjoner) kan det fort bli enda verre.
Det er da ekstra viktig å målbevisst arbeide med å skape en egen indre ro.  (Ikke så enkelt for de som tidligere er traumatiserte, men viktig å prøve så godt en kan.)

Jeg tenker det kan være viktig å bygge en felles vision, der barn får vokse opp i en fredelig verden. Å arbeide mot et felles mål og å sette oss selv i førersetet, gir mål og mening i våre liv.

Når man føler at man lever i et samfunn der man arbeider mot et felles mål, kan det gi følelser av håp. En motsatt ferdretning der man ikke gjør noe, føler maktesløshet, og som taper oss for energi, og hvordan blir det da for de som vokser opp idag?

Uro setter fart på stressmotoren i kroppen. Det er viktig å gjøre bevisste valg, føle etter hvordan man har det for å navigere videre i hverdagen.

Når vi voksne arbeider med vår egen indre frid,  lir det lettere å gi barna trygghet. Ro gir ro og uro gir uro.

Det er viktig å kose seg sammen med nære og kjære, være sammen med dyr og natur. Naturen har sin egen puls, der vi kan finne inspirasjon og ro til en god tilstedeværelse.

Det er ikke sunt å følge med på nyhetene på tv, radio, og sosiale medier hele tiden. Det taper oss for krefter som vi trenger å ha når vi skal leve dag for dag sammen med oss selv og hverandre.

Da jeg for snart 20 år siden var på forelesninger om ondskap, var det kjærlighetsfull eldre dame, Hanna, som overlevd Auschwitz som gjorde et stort inntrykk på meg. Hun sa at det er kjærligheten som bryter ned ondskapen. Etter hun hadde kommet fra konsentrasjonsleiret og til tryggheten i Sverige, var det stor omstilling til å ta inn over seg at hun faktisk skulle leve. Hun hadde i sitt indre forberedt seg for å dø!

Hun sa at hun slet med depresjon og psykosomatiske reaksjon i 20 år! Hun ble psyko-terapeut, autorisert tittel, og folk sto på venteliste i flere år for å gå i terapi hos henne. Hun fortalte at når hun var på Auschwitz, følte hun medfølelse for de tysker som arbeidet på konsentrasjonsleiret. Hun visste at det her var feil og at det skadet dem selv i den her prosessen.

Når jeg for litt over 20 år siden var på ferie i Israel snakket jeg med en ung palestiner. Han fortalte at han på en måte hadde forståelse for jødenes agerende mot palestinerne, men samtidig var det meget slitsomt å kontrollert og forhørt presis overalt. At palestinerne ble kontrollert og forhørt var jeg selv vitne til den her uken. Han fortalte om en familiehistorie om å ha blitt kjørt ut fra sine hjem under trussel om vold og død. Han drømte om Sverige som var et land som hjalp sine innbyggere og ikke brukte så mye penger på våpen. Så var det inte i Israel.

En desemberdag 1991, reiste jeg på en dagstur til Jerusalem. Når jeg vandret omkring og søkte meg frem til det gamle Jerusalem, tenkte jeg på intifada og på unge palestinske menn som kastet stein på de unge jødiske menn som skjøt tilbake. Jeg gikk forbi en krater og tenkte på hvordan Irak, Saddam Hussein, sendte raketter til Israel i begynnelsen av samme år. Hvordan er det å leve med så sterke trussel i år etter år? Når skulle de få fred i Israel?

Jeg tenkte på den familiehistorie som israeler og palestiner har måttet leve med i generasjoner. Da skyllet sorgen over meg, fordi det ble tydelig at det her er en veldig vanskelig situasjon for å få løst. Det har vært så mye smerter, redsel, sinne, sår og fortvilelse på begge sider! Hva skjer med folk som i så mange år lever med så sterke traumer? Det er lett å bli oppgitt i en slik situasjon.

Kan det finnes håp likevel? Jeg tenker på Nelson Mandela og folkene rundt ham. Jeg tenker på de hvite folkene som hadde makten i Syd Afrika som ga fra seg kontrollen. De måtte ha et stort mot for å tørre å gi slipp på kontrollen og å ta inn Mandela og andre i varmen! Det er så lett å male seg inn i et hjørne og å ikke vite hvordan man skal ta seg ut, ikke minst når fortrykket har vært hverdagslivet i generasjoner. Det her er for meg veldig stort og vekker stor beundring.

Jeg tenker også på Hanna Dahlgren (tidligere Wasserman) som fortalte om at hun kunne føle medfølelse for de som arbeidet på Auschwitz, selv om hun selv var i en meget farlig situasjon. (Kan muligens være Stockholmssyndromet, men tror ikke på det. Hanna var en meget spesiell dame.)
Jeg tenker også på den unge palestineren som både kunne forstå jødene og se sin egen situasjon. Hvordan har han det i dag?

De her vidsynte individene finns og hvordan kan vi hjelpe dem som lever i Israel og i Palestina?

De har levd i redsel, og hatt grunn til det, i så lang tid. Når skal de få en real sjanse til å helbredes?

Har vi noen indre fred å utstråle fra våre indre, eller blir det sinte utbrudd og uro som skal få dominere? Som det indre, så og det ytre...

"Det er kjærligheten som bryter ned ondskapen"

Hanna Dahlgren

Alle kan ha nytte av mental trening.

Det finnes mye interessant å finne på Youtube. Her har jeg lagt inn en bra forelesning om mental trening.

 

Professor Tore C Stiles er en god foreleser som tar opp en del viktige punkter ved mental trening:

 

 

1. Økt selvforståelse. Det er viktig å se innover og å bli kjent med seg selv. Tar man tid til selvanalyse for å se hvem man er, hva man ønsker, hva man trenger, hvordan man har det i sin kropp, hva man føler også videre blir det lettere å sette mål for hva man skal strekke seg mot. Hva er viktig? Når man gjør et valg må man velge bort et annet. Da er neste spørsmål, er jeg villig til å betale den prisen?

 

Det man trener på blir man bedre på. Våre tanker påvirker kroppen og her kan man øke selvforståelsen om seg selv. Hvordan reagerer jeg i forskjellige situasjoner?

Det er ikke bra å trykke ned følelser/reaksjoner, fordi da styrer de oss. Det er en viktig grunn til hvorfor det er viktig å bli kjent med seg selv!

Kjenn etter! Observer deg selv! Hva skjer i kroppen? Hvordan reagerer/føler du i forskjellige situasjoner?

 

2. Mental restitusjon. Det er lett å komme i urytme når vi lever i dagens samfunn, med stress og å strekke seg til forskjellige situasjoner der man faktisk overstrekker seg.

Derfor er det nødvendig å ta seg tid til å kjenne etter for å finne sin egen rytme. Da er rutinene en god hjelp.

Det er viktig å veksle mellom å være i aktivitets/arbeids modus (påkoplet) og å være i avslapningsmodus (avkoplet), å være i aktivitet den ene stunden og ta en pause den andre.

Når vi for eksempel snakker om toppidrettsmenn så er for eksempel hvile/restitusjon den viktigste delen av treningen.

Når man tar seg tid til restitusjon, presterer man bedre i neste treningspass. Når vi slapper av, blir kroppen i form. Når vi trener, da sliter vi ut kroppen.

Det er også viktig å være mentalt i avslapning, ellers har man ikke en optimal restitusjon.

Hvis man er mentalt i aktivitetsmodus, arbeider hjernen hele tiden aktivt. Da sender hjernen ut signaler til kroppen, og sørger for at kroppen er i en aktivitetstilstand, hormoner, sympatisk nerveaktivitet og så videre. Da bruker kroppen mer energi enn hva som er nødvendig.

For å få et godt liv må vi bli flinkere til å restituere oss! Det kan være med hjelp at lettere aktiviteter som å se på "Hotel Cæsar", lese "Se & Hør og annet som får hjerne å fokusere på hvile.

 

3. Bekymringer. Uro, helseplager, symptomer og så videre, får hjernen til å sende ut signaler. De signalene får kanskje for eksempel hjertet til å sende ut signaler, symptomer. Det kan være det autonome nervesystemet der det sympatiske nerver aktiverer stress system som for eksempel hormonet kortisol. Når det er aktivt forspiller vi energi og vi får mindre kraft til det daglige livet.

 

Løsningen er å slappe av!

 

4. Lære seg selvmedfølelse. Det er så lett å være kritisk mot seg selv. Når man gjør det undergraver man sin selvbilde. Det tar kraft og da mister man sin energi. Når man arbeider med mental trening hjelper vi oss til bedre form.

 

Slik jeg oppfatter Tore C. Stiles, så skiller han mellom å lytte på viktige signaler/informasjon/symptom og det å arbeide med å slappe av å få mere ro i kropp og sjel. I feil sammenheng kan man oppfatte det som å ikke lytte på sine symptomer, men det finns informasjon/signaler/symptomer i kroppen som man skal ta på alvor. Så derfor tenker jeg at mental trening kan være bra for oss alle, frisk eller syk, men å gjøre en selvanalyse og å lytte på hva legen har å er nødvendig.





 

 Når en er kronisk syk så er det viktig å ta vare på seg. Jeg tror at mange med kronisk sykdom har lært seg å arbeide med mental trening, selv om man ikke vet at det er det man gjør.

Når man hører ordet mental trening er det lett å få oppfattelsen at det handler om å øke viljestyrker og å prestere mer. Da er forelesningen til Tore C. Stiles en viktig informasjon for oss alle, ikke minst de som lever et hektisk liv i dag. Det handler ikke om å tenke positivt og å velge å overse de signaler kroppen sender oss.

 

Jeg har mange ganger møtt personer som har vært i en ekstrem stress situasjon, som kollapser når de endelig er i trygghet og fred og ro. Noen av de sterkeste skjebnene var flyktninger fra Bosnia i 90-årene. Da forsto de ikke hvorfor de hadde det så vondt med seg selv. De hadde stått kvar på beina når de var i en forferdelig livssituasjon i krigens Bosnia der bosniske muslimer var med om ekstremt traumatiske forhold. De lyktes med å ta familien sin med seg å flykte til det fredelige Sverige. Når de endelig fikk sin oppholdstillatelse, eget hjem og barna begynt på skolen, da kom krasjen!

Men det kan også være voksne som har barn med spesielle behov, alvorlig sykdom og liknende.

 

Det kan være personer som levd i traumatiske forhold i lang tid. Når de har blitt hørt og sett av fagpersoner i helsevesenet, kanskje de slapper av. Foruten de psykiske/fysiske reaksjonene kommer kanskje også søvnbehovene øke. Hadde en pasient som sovnet når han kjørte bil i en slik fase. Som tur er, gikk det bra for både min pasient og hans medtrafikanter.

 

Det er så viktig å lære seg sin egen natur/rytme slik at man kan ta vare på seg på beste måte.

 

 Videon her under handler om forskning på mindfulness og meditasjon. Vi har all grunn til å kose oss og å slappe av slik at vi orker med å gjøre det som vi tenker er viktig for oss i dagliglivet. 

 

 

 

Nå skal jeg slappe av og se Bonanza på tv, slappe av og hvile, samtidig som jeg drikke en kopp te.

Kos dere og god søndag!

Professor Åsa Nilsonne om selvskading

 

Selvskading en måte å forsøke håndtere vanskelige følelser. Kan være meget sterke følelser og forskjellige følelser samtidlig. Man kan være fortvilet, bli sint for å være fortvilt, og deretter skamme seg for at man er sint på å være fortvilt. Det kan være en suppe som blir vanskelig å håndtere.  Viktig å identifisere de her følelsene, sette navn på dem, forstå følelsene, hvordan følelsene påvirker en. Hva får følelsene meg til å vilje gjøre, og hvordan skal jeg gjøre for å forandre følelsen.  Separere ut delkomponentene (følelsene) finne andre måter å håndtere sine følelser på. Finns det noen måte for å minske på for eksempel skam, eller kanskje man kan bygge opp stoltheten hos seg selv. Hva er jeg bra på og hva gjør meg stolt?

 

Viktig å respektere følelsene hos den som sliter. Følelsen er en reaksjon på hva som skjer. Det blir en belastning for den som er rammet om man ikke respekterer hans/hennes følelser.

Hvis man som personal reagerer med irritasjon når den som er rammet av de sterke følelsene reagerer, blir det som å si til en epileptiker at ikke få fler epilepsianfall.

 

Hun forteller også om trauma og selvskading. Trauma kan gi forskjellige symptomer, og iblant kan selvskading være en copingstrategi for å håndtere de følelser som vekkes av traumatiske opplevelser. Men det er ikke slik at trauma alltid kan gi den her typen konsekvenser. Det finns her individuelle forskjeller. Det er heller ikke slik at alle som selvskader har vært utsatt for traumer.

 

Hva fyller selvskading for funksjon?

 

I youtube filmen her under foreleser Åsa Nilsonne om selvskading og hun har mye kunnskaper å formidle.

 

 

I 90-årene arbeidet jeg med en psykologspesialist som arbeidet med cognitive behaviour therapy (cbt) og dialectic behaviour therapy (dbt). Hun underviste psykologstudenter, Stockholms universitet i cbt og en psykologkollega i vårt team. Den mannlige psykologen fikk vegledning i dbt, og han sa at han hadde fått en ny bilde av pasienter med personlighetsforstyrrelser. Han hadde tidligere en utdannelse i en psykodynamisk teori og metode. Det gir meg et bilde av at Marsha Linehan som utviklet dbt visste hva hun gjorde. Åsa Nilsonne forteller om Marsha Linehan i den her forelesningen.

 

Det er interessant å høre om en metode som gir en annen bilde på pasienter som sliter veldig vondt og verktøy som vegleder pasienten i en ny retning. De har det helt forferdelig og trenger hjelp.

 

 

 

Krig er forgiftet ære.

Jeg leser akkurat nå en bok av William Dietrich som heter "Rosettanøkkelen". Den tekst som jeg siterer fra boken er:

"Årevis fra nå kom historikerne til å streve med å forklare den strategiske tanken bak Napoleons invasjoner av Egypt og Syria, bak nedslaktingen ved Jaffa og marsjene uten klare mål. Akademikernes oppgave var nytteløs. Krig handler overhodet ikke om fornuft, bare om følelser. Hvis den har logikk, så er det den vanvittige logikken fra helvete. Alle har vi litt ondskap i oss: Den ligger dypt begravd hos de fleste, enkelte gir seg hen til den, og den blir utløst hos alle gjennom krig. Menneskene avskriver alt de eier for å oppnå denne utløsningen, de tar av lokket på en kjele de ikke en gang visste kokte, og blir hjemsøkt av det i all ettertid. Franskmennene - på tross av sitt sammensurium av republikanske idealer, allianser med fjerne pasjaer, vitenskapelige studier og drømmer om reform - oppnådde først og fremst en forferdelig katarsis, etterfulgt av vissheten om at det de hadde utløst, også kom til å fortære dem. Krig er forgiftet ære."

Når jeg leste det her tenkte jeg direkte på hva som skjer i Syria. Krig od vold traumatiserer folk i generasjoner! De barn som vokser opp i det her preges av det og kommer aldri å glemme. Når de blir voksne og skaffer seg barn, kommer barna å påvirkes av foreldrenes følelser og overlevelsesmåter.I voldspiralen traumatiserer man hverandre og seg selv.

Når kriget i Bosnia pågikk, skjedde det mange overgrep, som det gjør i krig. Flyktningene kom til Sverige og andre land og deres traumatiske sår preget deres liv. Det er et helvete å møte sine traumatiserte minner og å snakke om dem. Det jeg hørte fra kolleger som også arbeidet med flyktninger var at de som hadde gjort overgrep mot andre hadde det enda vanskeligere å fortelle om hva de slet med og hva de hadde gjort.

Tenk dere å blitt truet under våpentrussel til å skyte en slektning, ellers skyter vi deg. Det kan se ut til at det ikke finns grenser for hva man kan gjøre mot sine medmennesker i krig. Hva blir det for ære hvis krigsveteran sliter hele livet med traumatiske minner? Hvordan er det å leve med seg selv når en husker hva man gjorde mot andre under krigen? Bare det å være vitne til vold, setter dype spor!

Jeg håper at man tenker seg nøye om i vest før man eventuelt går til angrep mot Syria. Finns det andre løsninger enn det som sies å være "fredsbevarende bomber"? Det er et stort og komplekst problem og det er lett å tråkke feil.

Jan Egeland forteller i VG: Tragiskt om det kommer til et angrep

Egeland kommer som vanlig med viktige refleksjoner. Han har fulgt med på hva som skjer i Syria. Jeg håper det finns de som lytter til ham.

Jeg sitter ikke på noen løsninger, men ser på hva som skjer med fortvilelse i hjertet.

Det er med større kunnskap vi finner nye muligheter!

Jeg fortsetter å lese bladet "Tara frisk", I nr 2. 2013, og artikkelen som heter "Kan sykdom læres?"
Henriette Åsille Osnes har skrevet den her interessante artikkelen og jeg får refleksjoner av den.

Hun har intervjuet Per Brodal, hjerneforsker og professor emeritus  ved Universitetet i Oslo. Han forteller om hvordan sammenheng mellom fysiologiske, psykologiske og sosiale forhold.

"Enhver omstilling, fysisk, mentalt og sosialt, er en påkjenning for kroppen. Og denne belastningen kan bli helseskadelig når den varer over tid, uten at man får hentet seg inn eller opplever at man mestrer situasjonen.

Omsorg for et sykt familiemedlem, trusler eller det å bli oversett, påvirker kroppen på samme måte som feil ernæring, søvnmangel og infeksjoner. Begge typer påkjenninger kan blant annet føre til , endringer i immunforsvaret betennelsesreaksjoner i kroppen, hormonelle forstyrrelser og raskere cellealdring."

Hjerneforskning har vist at hjernen er organisert i nettverk. Mange nettverk  deler knutepunkter eller noder. Dårlig funksjon og ubalanser i et nettverk kan påvirke et annet. Smerte kan dermed påvirke oppmerksomhetssentret.
Brodal mener at mange med kronisk smerte, tretthet, depresjon og angst kan skyldes ett eller flere nettverk i hjernen ikke fungerer så bra eller er ikke synkronisert. Dermed fungerer nettverkene ikke som de skal. Hjernen kan feiltolke signaler fra kroppen slik at man føler seg syk.

For noen år siden skrev lege Christina Doctare boken "Hjernestress - kan det ramme meg?" Der fortalte hun om at hjernen ikke kan skille mellom indre og ytre trussel. Dermed er det viktig å være bevisst sine aktiviteter og å søke seg mot fred og ro.
Det finns ikke den livssituasjon eller sykdom som ikke uro og stress i lang tid kan gjøre det verre. Kronisk stress kan gi oss mange forskjellige sykdommer, både fysiske og psykiske, svekke immunforsvar, endre hormonbalanse, alle organ i kroppen og ned til cellenivå.
Det finns mange gode grunner til å aktivt arbeide med stressmestring , mindfulness, være sammen med nære og kjære, ha det morsomt, skape med hendene, lære nye ting, spise god mat, kose med dyr med mere. Det her har jeg arbeidet mye med i mange år, med forhåpning det skulle hjelpe til å aktivere kroppens selvhelbredende funksjoner. Men jeg skulle behøve å lære meg mye annet og dessuten måtte jeg leve med det som var til en jeksel ble fjernet. Nå får jeg se hvordan det går.

Det er interessant å lese om det Brodal har å si om nettverk i hjernen og hvordan ulike system (nettverk) samvirker.
Spennende å tenke over hvordan min kroniske periodontitt har påvirket flere forskjellige nettverk i kroppen. Kroppen har vært i en kronisk alarmberedskap i mange år. Det er ikke noe rart at allmenntilstanden ble dårligere og dårligere jo lengre tiden gikk. Det rammer psyken, hormonbalansen, immunforsvaret og mye mere.
Likeså blir jeg syk av sukker og hvitt mel, og det rammer psykesoma. Når vi kommer til sjokktrauma og stress i lang tid rammer det også mye mere enn følelseslivet. Når man tenker over de forskjellige nettverkene i hjernen blir det logisk å tenke at det rammer mange prosesser i kroppen. Nå har jeg overforenklet det hele, men kanskje kan det her gi stimulans til å tenke videre.

Vi finner mye spennende forskning på stress og plasebo. Det er mint like viktig å lære seg mere om hvordan mat påvirker vår helse. Professor Charlotte Erlanson-Albertsson har ved flere tilfeller blitt intervjuet på svensk TV4, i programmet Efter 10. Hun sier der at mat er signalsubstanser og mat til hjernen, og at vårt moderne raffinerte kosthold gir oss mange av de sykdommer vi har i dag. Det gir betennelser i kroppen, for eksempel i tarmen. Her har mange av oss mye å lære slik at vi kan ta vare på vår helse på en bedre måte. Jeg tenker for eksempel ikke vente til myndighetene har rukket med å oppdatere seg. Jeg bruker en del av min tid til å lese, søke informasjon, og å lære slik at jeg kan gjøre bevisste valg om hva jeg kan spise. De aha-opplevelser som jeg har fått ved å legge om kosten er sterke nok til å ikke bare å sitte og vente på bedre tider.

Men den forskning som Brodal forteller om er samtidig interessant for motivere seg til å fortsette å meditere, søke meg til aktiviteter  som vekker interesse, glede, får meg å le, bevarer troen på at det går bra, har vakre ting nære meg, og å være sammen med mine nære og kjære og mye mere.

Et nytt sitat fra den samme artikkel:

"Langtidspotensiering og sensitivisering er ulike nevrofysiologiske mekanismer som fører til at for eksempel smertesignaler vedvarer, blir mer effektivt overført overført eller at det skal mindre stimulus til. Man kan altså føle smerte etter en skade er leget, eller blir mer følsom for smerte."

Det her får meg å spørre om hvilke skader i kroppen som kan ha oppstått etter å ha vært i kronisk alarmberedskap (på grunn av kronisk periodontitt) i over 20 år. Jeg tåler ikke stress lengre og jeg sliter med nevropatiske smerter blant annet. Det her er interessant forskning, som man kan ha bruk for når man legger opp en egen mestringsplan, samtidig som man ser på andre temaer for å bygge helse, for eksempel maten.

Noe som jeg har fått erfare når jeg selv har vært syk i mange år at hvis utredning/blodprøver ikke viser på noen sykdom, kan man likevel være veldig syk. Det var inga bio-markører som gav utslag for å avdekke den kroniske periodontitten, og heller ikke sukker og hvitt mel intoleransen (stivelse omvandles til sukker i kroppen) Når jeg kuttet ut sukker med mere ble min kroppstemperatur lavere, hetetoktene forsvant, og det gjorde også smerte i ledd og colon irritable.

Man kan altså være syk selv om utredning ikke viser noe som trenger behandling. Hvis en pasient er syk og legen/psykologen kun satser på cbt og stressmestring, kan det oppleves som mislykkede når behandlingen ikke får det ønskede resultatet. Det er fort gjort å tro at det er en selv det er feil på når en ikke blir frisk.

Psykolog Nina Lang sier i den samme artikkelen:

"-Man kan ikke tenke seg frisk. Men kognitiv terapi har vist seg ha god effekt for mange pasientgrupper, ved at man ser sammenheng mellom hvordan man tenker, føler, handler og kroppens fornemmelser"

Det her er metoder jeg har brukt i mitt arbeide som psykolog og jeg bruker det naturligvis selv. Når de kognitive teknikken er tilpasset individet og sykdommen, kan alle ha nytte av det her. Mange foreldre til små barn bruker det intuitivt og det gir barnene trygghet.

Brodal sier videre i artikkelen:

"Man må raskt sjekke om det foreligger biologisk sykdom eller skade, og gi pasienten trygghet og positive forventninger. Det er uheldig med lange ventetider for utredning. Brodal understreker at det ikke er mulig å "tenke seg frisk" fra subjektive lidelser.

-Å omtolke signaler fra kroppen kognitivt, krever også overskudd. For de sykeste pasientene kan en kroppslig tilnærming være gunstig. Det blir en bakvei inn for å slå av alarmklokkene og  vise hjernen at ting står bra til i kroppen"

Å arbeide med trygghetsfølelse og å våge å tro at det går bra er viktig for oss alle, enten man kan bli frisk eller ikke. Jeg har som sagt vært syk lenge og har selv fått søke etter hva som styrker meg og hva som svekker. Stressmestring var ikke nok for meg. Jeg måtte søke videre selv og maten har vist seg viktig for meg. Tannrots betennelsen fikk jeg vite om etter mange år og av en tilfeldighet. Det er en krevende situasjon og mestring er nødvendig uansett. Det er også viktig å være åpen for det vi ikke vet. Det er med større kunnskap vi finner nye muligheter!


Mine mestringsstategier ved kronisk sykdom passer fremdeles godt inn i de sammenhengene. Mestringsstrategier ved kronisk sykdom. :)

"Når faen blir gammel, da blir han religiøs".

Det heter at "Når faen blir gammel, da blir han religiøs". Jo eldre jeg blir desto dypere mening får det uttrykket. Når man blir gammel, kanskje er syk, og har god tid å reflektere, kommer minnene opp på overflaten. Minnene har flytevest, kommer opp på overflaten, og belyses med den erfaring, innsikt man har i dag, og det kan være et speilbilde som både gjøre godt og vondt avhengig av hvilke minner som kommer frem i lyset.

Hele livet er en modningsprosess og overforenklet kan man dele inn den i 3 faser:
1. Hva har rammet meg? Har noen skadet eller såret meg?
2. Hva gjør det med meg? Hvordan har det påvirket meg?
3. Hva har jeg selv gjort mot meg selv og andre?

Når man i det første fasen blir oppmerksom hva andre har gjort en, begynner man å bli observant på at man har egne grenser, og at man har rett til å beskytte seg. Da er det viktig å ha en medresenær som ser, lytte, kjenner og tar på alvor. Det krever tid og rom for å føle, se og innse.
I den andre fasen føler man på hvordan livet har påvirket en, man sørger, og lærer seg hvordan man kan leve for å styrke seg selv.
Når man får fred og ro og føler seg tryggere er det lettere å se hva man selv gjort i livet. Hva man gjorde eller ikke gjorde, og hva det gjorde med en selv og andre. Man opplever sorg, skyldfølelser og skam, men også kjærligheten.
Da møter man sin egen visdom, og det kan være en beskyttelse mot å bli bitter.

Jeg tenker at det her går man gjennom hele livet, og forhåpentlig får barn lære seg det her når de vokser opp. Det var en psykiater som sa at barn som ikke får grenser får sosiale problem. Jeg tenker det kan handle om å lære seg at man har rett til å sette grenser, og å lære seg hvordan man skal være mot andre. Hvis barnene driver med rampestreker eller ikke er snille mot andre barn, får de ikke lære seg hvordan de selv påvirker sine relasjoner. Hvis man tenker seg at noen barn gjør andre barn ille i for eksempel skolen, og foreldrene ikke tar inn hva læreren sier når han/hun ringer dem for å informere. Hvis barnene ikke får lære seg at de har gjort feil og fortsetter med det samme, begynner andre barn å trekke seg unna for å verne om sine egne grenser. Barnene kanskje ikke hva som skjedde, og selvbildet blir dårligere. Det kan bli konsekvensen av mangelfull vegledning.

Når ungdommer ikke får vegledning, må kanskje vennene oppdra hverandre.

Det kreves tid og rom for å reflektere og å se ting i nye lys. Grave og elte kan kanskje være et hinder her, da prosessen faller naturlig når en har pusterom i livet og tankene flyter frem som en båt på vannet. Man kan kjøre fast, og det kan være et indre hinder for å komme videre.

Men de som vært utsatt for mange traumer i lang tid kan det være helt nødvendig å gå gjennom hva som skjedde og hva det gjorde med en, for å bygge opp seg selv på nytt. I traumatiske relasjoner er det lett å trykke ned følelsene sine, samtidig som selvbildet blir lavere og lavere. Når man trykker ned følelsene trykker en ned seg selv og hvis det flettes sammen med en lav selvbilde, og hvis det her pågår over tid, kreves det tid for å løse opp de indre flokene. Da er det ikke nok med en terapi der man skal lære seg å forandre tanker og atferd. Man må begynne med grunnen som innebærer å bygge opp tilliten til et annet menneske og det kan ta tid.

Men det må ikke være traumatiske situasjoner som gjør at modningsprosessen stopper opp en stund. Det kan være nok med å ha et meget aktivt liv med mye stress, der man ikke tar seg tid for pusterom og et meditativt tilstand. Da er det lett for å komme i ubalanse, refleksjonene kring seg selv og andre  uteblir. Det er lett å gå seg vill i livet. Kanskje søker man etter å utvikle seg selv, men glemmer at seg selv finner man i sin egen kropp.

Når man blir kronisk syk får man også tid til å reflektere og å kjenne på hvordan livet føles. Da møter man seg selv på godt og vondt, akkurat som de gamle. Man får kanskje nye indre verdier, og det som man opplevde som viktig kanskje ikke var det likevel. Kanskje var de gode relasjonene det viktigste vi har, og kanskje ikke karrieren og materiell standard det viktigste likevel? Kanskje ønsket man å stått opp for seg selv og andre men ikke gjorde det? Kanskje hadde man en drøm, men ikke hadde prøvd?

Man snakker om å ta seg utenfor sin Comfort sone, men en del kanskje aldri har vært i en trygg situasjon? Da må de først få en sjanse til trygge omstendigheter, for å senere prøve vingene sine! Jeg har møtt ungdommer som har vært veldig slitne etter å hva levd med stress og traumer i flere år. Det som skjer når det får en trygg livssituasjon er at de trenger mye søvn! Det er ikke alltid lett å førene med skole å arbeide på heltid. De her ungdommene kan trenge hjelp og støtte fra NAV i lengre tid, hvis de har vokst opp i utrygge hjem. Jeg tenker vi skal akte oss for å dømme ungdommer som NAVer, fordi vi vet ikke hva de har vært med om.

Vi vet ikke hva folk har gått gjennom og hva som hindrer dem i sin livsutfoldelse. Det kan man ikke se på utsiden. Det er heller ikke alt man er interessert i at andre skal får vite.

Samtidig kan det være en veg å gå for å møte kjærlighet og forståelse.

Livsvegen er en modningsprosess mot visdom! Men vi er på helt forskjellige trinn i modningsprosessen, og det er der vi skal være. Enhver person gjør sin egen personlige reise. Vi er alle unike, og derfor er det ikke riktig at vi kopierer hverandre. Når vi fikserer oss for mye på hva andre gjør, da mister vi kontakten med oss selv. Det er en pris som er altfor høy!

Søke seg mot fred og ro, for å styrke seg selv.

Jeg har i flere år lest immunologen Sanna Ehdins bøker om holistisk helse, der hun beskriver hvordan man kan påvirke sin helse positiv på mange plan. Så lenge sykdomsprosessen ikke har gått for langt, kan man snu utviklingen til en positiv retning. For meg er det positiv lesning om hvordan man kan arbeide seg mot et bedre allmenntilstand, enten man er syk eller frisk. Sanna Ehdin har skrevet mye om hvordan mat påvirker vår psykiske og fysiske helse. Hun er meget kunnskapsrik på det her området, og har mye å fortelle om hvordan kjemiske stoffer påvirker vår helse.

Hun har skrevet et interessant blogginnlegg om Metamedisin. :

"Metamedicinen integrerar alla områden: traditionell-, komplementär- och alternativ- medicin. Det är en plattform för samarbete mellan de olika behandlingsområdena. Alla terapier har gåvor för olika delar i sjukdomsprocessen. Grundtanken är att förstå den biologiska processen och välja terapier och behandlingar som stödjer det naturliga läkandet."
 

 Sanna skriver videre:
"1. Synkroniserad enhet: Vi består av kropp, sinne, själ och omgivning – för att ett problem kan bara existera i relation till något eller någon i omgivningen. Tänker vi positiva tankar om det som händer på verkar det varje cell i kroppen, tänker vi negativt så blir det en helt annan reaktion och resultat i kroppen.
2. En konfliktchock är starten på varje sjukdomsprocess. En chock är inte förutsägbar, och när den drabbar oss kan det kännas som en blixt som slår ner. En konfliktchocken är oväntad, starkt känslomässig och dramatisk samt påverkar personligheten. Den leder ofta till att man isolerar sig från andra för att man inte kan eller vill prata om händelsen.
Konfliktchocken påverkar hjärnan i samma ögonblick som den inträffar, vilket är synligt som ringformationer på en datortomografiröntgen. Det som skapar ringarna är frekvensförändringar i det område i hjärnan som påverkas av chocken. Det leder i sin tur till en urladdning neråt i kroppen genom nervbanorna, som har fokus på de organ som står i förbindelse med det träffade stället i hjärnan. Processen löper simultant på alla nivåer, det vill säga kropp – hjärna – sinne, från och med ögonblicket för konfliktchocken till dess att konflikten är löst och läkningen är fullbordad.
3. Ens egna subjektiva upplevelse avgör hur ens kropp reagerar på det som händer i omgivningen. Dvs. den betydelse vi ger händelsen och vad vi upplever inom oss precis när händelsen inträffar (konfliktögonblicket), avgör i vilken del av hjärnan ”blixten slår ner” och därmed vilket organ som påverkas.
Ett exempel är en kvinna får reda på att hennes man har varit otrogen och en konfliktchock uppstår. Beroende på hur hon uppfattar det inträffade blir det helt olika resultat med symtom på olika ställen i kroppen:

1. Subjektiv mening ”Jag är sexuellt inte tillräckligt bra” –> inverkar på Storhjärnmärgen och visar sig i bäckenet.
2. ”Jag kan inte smälta det” –> inverkar på hjärnstammen och visar sig i magen.
3. ”Det blir separation” –> inverkar på storhjärnbarken och visar sig i bröstet (duktal - körtelgångarna)

4. Sjukdom är en process, som består av två faser – konfliktfasen och återhämtningsfasen.
I konfliktfasen aktiveras det sympatiska nervsystemet (kämpa eller fly-systemet) för att ge oss mer resurser att lösa problemet. I stället för vila på natten grubblar man på lösningar, varvid reserverna inte byggs upp för nästa dag. Organen som styrs av det sympatiska nervsystemet (hjärta, muskler och hjärna) arbetar för högtryck, och det kännetecknas av kallare händer och fötter, ökad puls, spänd muskulatur. Det är aktiverat på dagen mellan kl 06.00-20.00.
På sikt ger konfliktfasen en negativ spiral som laddar ur våra batterier. Det känns som om luften går ur en och en otrolig trötthet kommer. Lika länge som vi har laddat ur våra batterier behöver vi tid att ladda upp dem igen.
Konfliktfasen kännetecknas av ett ständigt grubblande över konflikten, vilket leder till:

• att inte kunna slappna av; spänd muskulatur, sömnproblem, kalla händer och fötter.
• påverkan av blodcirkulationen; blodkärlen drar sig samman vilket ger ökad puls (högt blodtryck), hög glukoshalt, högre adrenalinhalt.
• påverkan av ätande och vikt; minskad matlust, går ner i vikt eftersom man samtidigt har högre förbränning.
• att konflikthärden blir synlig som ringar på den del av hjärnan som konflikten gäller.
• celltillväxt, cellnedbrytning eller en rubbning av organets, vävnadens eller kroppsdelens funktion. Vilken processen som aktiveras beror på vilket hjärnlager som påverkats av konflikten och organet.

Återhämtningsfasen domineras av de organ som styrs av det parasympatiska nervsystemet (alla matsmältningsorgan och utrensningsorgan såsom mage, lever och tarmar). Det kännetecknas av varmare händer och fötter, minskad puls, avslappnad muskulatur (aktiverat mellan kl. 20.00 - 06.00).
Nu börjar det drabbade organet att återhämta sig genom celltillväxten och de ”hål” där det skett cellnedbrytning blir utfyllda igen. Detta blir ofta feldiagnostiserade som snabbt växande tumörer. De tid och djup som återhämtning tar är proportionerligt till den genomgångna krisen, och sen kommer man åter till normalt tillstånd.
Återhämtningen kan snabbas på genom terapi, vilket hjälper till att snabbare frigöra konfliktmassan i konfliktfasen. När negativa känslor frigörs från cellminnen blir det enklare för kroppen att återhämta sig."

Sambandet psyke og soma er meget interessant! Det er ikke vanskelig å føle på at følelser er fysiske og kroppen påvirkes av hvilke følelser man lever med til daglig. Hvis vi ikke tar oss tid til pusterom, for å gire ned slik at kropp og sjel kan selvregulere seg til en bedre balanse, der man puster friere.
Det innebærer også at den som lever i følelsemessig vanskelige omstendigheter, langsomt brytes ned, blir meget sliten og sliter mer og mer med helsa.
Det innebærer også at den som er syk, får vanskeligere for å helbredes hvis omgivningen ikke tar sykdommen på alvor, har kronisk uro, eller lever i stress på andre måter. Det blir også en situasjon som kan stresse de pårørende.

Det man kan gjøre er å søke seg mot aktiviteter som gir fred og ro, der vi puster friere. Jeg ser mange på Facebook som søker seg til aktiviteter som gir ro, som strikking, scrapbooking, lage smykker, male bilder, fotograferer etc. Det ser ut til at mange intuitivt søker seg til aktiviteter som er bra for akkurat de selv. Det finns mye man kan gjøre for å avlede oppmerksomheten fra de å være syk. Det har man likevel god tid til å føle på.
Nå er mange ME pasienter i en vanskelig situasjon, der de ikke blir tatt på alvor. Haukelandstudien fikk ikke innvilget forskningspenger det her året. Det er mange som har reagert med fortvilelse og sinne. Det her er ikke enkelt når skuffelsene kommer gang på gang. Det er ikke lett å beskytte seg da.

Det er en utfordring hvordan man som syk skal beskytte seg i den situasjonen, og løsningene er nok like mange som antall syke.
Spørsmålet må likevel bli, hvordan man skal bli mer avslappet mitt opp i det hele, slik at kroppen får hjelp til å bygge seg opp, til tross for alt.
Det finns mange meditative øvelser og mindfullness aktiviter som gir en bedre ro. Pårørende kan nok påvirke til det positive hvis de selv søker seg til meditative øvelser. Hvis de har mer ro i kroppen, kan den syke få bedre ro, og det blir en vinn-vinn situasjon for hele familjen.

For en del er det nok å ta vare på seg selv i fred og ro i lang tid, og andre må vente på god forskning. Jeg velger å ta ting med ro, skulle det rekke for meg, hadde det vært gledende. Må jeg vente på forskning, da må jeg gjøre livet så godt som mulig her og nå.

Det er ikke alltid lett, men man får prøve likevel.

Tragisk når syke folk blir sykere av psykiatrien.

Jeg har akkurat nå sett på et innslag fra TV2 om en meget klok og reflektert dame. Hun heter Anne Grethe Teien og hun forteller om hvordan hun for over 10 år siden gikk inn i veggen og ble psykotisk. Hun var sliten etter en lang tids stress med blant annet studier.
Da fikk hun kontakt med psykiatrien for første gang. Et år senere åker hun på en ny psykisk smell og ble innlagt på tvang.

I intervjuen forteller hun for TV2:

"Anne Grethe Teiens problemer startet for ti år siden, da hun fikk en psykisk smell mens hun studerte dans i London. Diagnosen var psykose. Hun hadde angst og isolerte seg i økende grad fra venner og kjente.

En ny kollaps noen år senere endte med tvangsinnleggelse, og senere tvangsmedisinering fordi sykehuset mente hun ikke tok medisinene.

– Jeg tok medisinene, selv om jeg var motvillig. Jeg visste at jeg burde gjøre det for å komme meg ut derfra, og at det var dumt å ikke samarbeide, forteller hun.

Teien sier at medikamentene ga voldsomme bivirkninger. Hun fikk en dyp depresjon og mistet evnen til å snakke og tenke klart. Hun, som aldri hadde blitt vurdert som suicidal, forsøkte å ta sitt eget liv i ren desperasjon.

Hun mener dette var et rop om hjelp. Men hun var ikke fornøyd med oppfølgingen hun fikk på institusjonen hun var innlagt.

– Det var ofte en veldig aggressiv tone, spesielt på en av avdelingene jeg var på. Jeg ble kjemperedd, forteller hun til TV 2 Nyhetene.

Hun tror at både psykiatere, leger og sykepleiere egentlig prøver å gjøre sitt beste, og at mange av dem er idealister og folk som har en god intensjon med å jobbe i psykiatrien. Derfor tror hun mange blir frustrerte når de føler at de ikke når fram til pasientene. "
 

Hun forteller om tvangsinnleggning, tvangsmedisinering og belteslegging. Hun forteller om følelser som redsel, fortvilelse, maktesløshet og følelse av en "ut ur kroppen", noe som får meg å tenke på sjokk. Hun hadde store bivirkninger av medisinen, men nådde ikke frem til personalet med sine synspunkter. Hun ble sykere da hun var tvangsinnlagt, og prøvde å ta livet sitt, noe hun tidligere ikke hadde hatt en tanke på. Hun opplevde miljøet som kallt, og jeg får tanker om fremlingsskap og avmakt når jeg lytter på det som hun forteller om.

Vendpunkten kom når man gjorde en byråkratisk feil, der man glemte å fornye tvangsvedtaket Det hadde gått 2 dager over fristen og da ble hun med en stor lettelse utskrevet, når de ikke lengre kunne holde henne på tvang.. Hun har ikke etter det her hatt noen kontakt med psykiatrien.

Hun sier:

"– Da jeg kom ut, neddopet og sedat, hadde jeg mistet alt av ressurser. Nå har jeg fått kontakt med livskreftene mine igjen, sier Teien.

Hun er ikke bitter, men forteller at hun har brukt lang tid på å forsone seg med de dårlige opplevelsene hun har hatt. "
 

 Anne Grethe er en dame som ser nyansert på Tvangsinnlegger:

"Hun vil likevel ikke ta fullstendig avstand fra tvang innen psykiatrien. Hun mener også det er nødvendig i tilfeller hvor personer har tenkt å ta livet av seg selv eller andre, og vet om mange som har hatt hjelp av medisiner og vært glade for at de er lagt inn på tvang.

– De har min fulle respekt. Men vi er forskjellig og har ulike typer behov, sier hun, og understreker samtidig at hun vet om flere andre som har opplevd lignende ting som henne selv, med dårlige erfaringer.

Hun mener det er viktig at de som vurderer lovverket og tvangsbruken får høre disse historiene. "
 

Her har vi om igjen betydningen av å tilpasse behandling til pasienten. Det som er bra for noen er kanskje ikke bra for noen annen i det hele tatt!

Jeg får assosiasjoner til mine gamle arbeidsplasser i Sverige. Jeg arbeidet blant annet i Skaraborgs læn, der man startet et mobilt kriseteam der man fokuserte på ungdomer og unge voksne i krise. Tanken var å møte psykosegjennombrudd så raskt som mulig, og behandle de som en krisereaksjon. På den måten tenkte man at man kunde forhindre kronifiering av psykosen. Det var viktig å møte hele familjen, og helst hjemme hos dem. Den som var i krise skulle få hjelp til å sove og hvile ut, og da kunne de bli tale om innsomningstabletter. Tanken var å vente å se, før det ble tale om antipsykotisk medisin. Det skulle være i lave doser, slike at de unge ikke ble overmedisinert.
Det var viktig å gi de unge fred og ro, noe som de selv også instinktivt søkte seg til. Når de var hudløse og angstfyllte trengte de å skjermes. Nå var ikke alle som fikk hjelp av kriseteamet psykotiske, men man tenkte at hvis man kunne hjelpe noen som var på veg å bli psykotiske, da tjente alle på det.

Hvis de kom i ett miljø der de ikke hadde fred og ro, gikk stressnivået, fight-flight reaksjonene igang.
Det er et dilemma når psykiatrien er organisert som i gamle tider, og pasientene kommer i et urolig miljø. Der er det ikke lett å få pusterom og å slappe av.

Når det handlet om personer som hadde vært psykotisk ved flere tilfeller, hadde man viktige samtaler i gode perioder. Man gjorde avtaler om hva omgivelsen skulle gjøre når de ble sykere igjen.

Det er en stor tankevekker å lese om Anne Grethes erfaringer av psykiatrien, og at hun måtte ta seg fra psykiatrien for å bli bedre! Skjønner godt at hun er redd for å komme i kontakt med psykiatrien igjen.

Slike historier som Anne Grethes er viktige erfaringer som vi må lære oss av.

Det er ikke lett å få tilgang til psykiatrien idag, og folk hinner å bli sykere før de får kontakt. Når de senere er så dårlige at de får psykiatrisk hjelp, da er det risiko at de konkurerer om å være mest suisidal for å fortsette være innlagt hvis det er det de trenger. Det kan bli en negativ spiral som ikke er lett for noen.
Hvordan skal psykiatrien kunne reprodusere arbeidskraft, hvis de sliter med å ha tid med alle, og pasientene får vente så lenge for å få kontakt at de må ha mere resurser for å bli bedre?
Nå vet jeg at det ikke ser slik ut på alle steder, men det rammer mange nok!

 

Du får Pelle, pappa!

Jeg var en 5-6 år gammel. Det var november og farsdag. Når de voksne skulle gratulere sine foreldre, da hadde de alltid kjøpt en gave som de gav sin mamma og sin pappa. Når det var morsdag og mai måned, da var det lett å plukke en blomsterkvast å gi den til mamma. Men hva kan man gi til en pappa i november, og det ikke var noen blomster der ute? Hvordan skulle jeg løse det? Det var langt til butikken og jeg hadde heller ikke noen penger. Hm!!! Hva kunne man gjøre? Jeg var ute på gården når jeg tenkte over det her problemet. Så fikk jeg syn på katten Pelle! Den kunne pappa få! :) Men han betalte jo allerede for maten til katten. Det ble litt feil det. Hm! Men den kunne jo mest være hans katt! Det kunne jeg gjøre. Men tanken om at det her ikke stemte helt, den var der. Men jeg kunne ikke finne noen annen løsning. Pappa kanskje ble glad likevel! Det ble han nok. Selv om jeg ikke fikk alt til å stemme inne i meg, gikk jeg bort til min 3 år yngre bror. Når jeg spurte lillebror om vi skulle legge Pelle i en kartong (uten lokk) og gi den til pappa i farsdags presang, lyste han opp. "Ja!" Det merkelige var at katten aksepterte at vi plasserte ham i kartongen og gikk med han til pappa. Det gjorde kattene aldri når jeg prøvde å legge dem i dukkevognen, og la dyne over dem. Da forsvant de raskt!
Pappa han holdt maska og sa:"Tack så mycket". Ja , det var et veldig lurt smil og man kunne gjette på hva han tenkte. Men jeg og lillebror vi strålte som tente lys!
Det her har pappa aldri glemt og han snakket om det fremdeles i forrige året. Hva de voksne ikke visste, det var at jeg skjønte ikke logikken i det her, men jeg holdt maska. Det ble morsomt! Og det ble bra, og pappa ble glad!

Nå tenker jeg at de er veldig viktig for barn og gi kjærlighet, ikke bare få. Da får man en følelse av at "jeg kan", og at "jeg betyr noe".
Den her situasjonen handlet også om et problem, eller utfordring som skulle løses. Det fantes et hinder på vegen og jeg måttet navigere om, og på en måte løste jeg det. Det er noe som andre unger også må, og det er bra. Det her er viktig for utviklingen på flere plan. Det gir en god selvfølelse og en følelse av "jeg kan".
Derfor er det bra om man ikke hele tiden curler for barn, men kanskje i stedet stoler på dem og viser at jeg vet du klarer det her!
Som barn er det mange situasjoner som de kommer opp i, og som gjør at de må navigere om, ikke minst med de andre barna.
Det fantes også andre utfordringer som ikke gikk å løse der og da. Da husker jeg veldig godt at jeg mange ganger tenkte, "Når jeg blir stor..." Tiden skulle hjelpe meg! Man trenger ikke å aktivere unger hele tiden. De har godt av å få pusterom, og da få tilgang til den kreative fantasien. Den kreative fantasien er så viktig. Det er med fantasien som man lærer seg å finne nye løsninger, og å drømme om fremtiden. Når man har kontakt med den kreative fantasien, kan man også ha kontakt med den indre roen. Hvordan skal barn få kontakt med den indre stillheten om de hele tiden er i aktivitet? Hvorfor har så mange barn problem med psyken idag? Er det på grunn av  høye krav? Hvor mye får de ro til å bare være? Barn har vel aldri fått ting servert så mye som de får idag? Tidligere generasjoner fikk arbeide tidlig, og Norge var fattig. Alle skulle bidra. Det var krig på 40-tallet, og folk var redd. De hadde god grunn til å være redd. Hvordan var helsesituasjonen for barna da?

Jeg har fremdeles nytte av min kreative fantasi. Den hjelper meg å finne nye løsninger, hvordan jeg må navigere om når det er hinder på vegen, og å se forskjellige mulige konsekvenser av mine planer. Den gir en indre trygghet og selvbilde. Jeg går så langt at jeg sier at den er en stor kilde til visdom.

Når jeg tenker på langtidssyke barn tenker jeg at den kreative fantasien sammen med å få gi kjærlighet er meget viktig i tilegg til å få kjærlighet. Ja, de kanskje ikke kan gå i skolen på flere år, og det skjønner jeg ikke er noe moro. Samtidig så kan man alltid ta igjen teoretiske kunnskaper. Men den emosjonelle og sosiale utviklingen er her og nå. Den kreative fantasien kan hjelpe dem å få en god selvfølelse, og den bærer de med seg hele livet.

Her tror jeg barn sliter, når de lever under svært traumatiske situasjoner. Når man går og er kronisk redd og i forsvarsberedskap, da er det kanskje ikke så lett å få kontakt med den indre kreative fantasien. Eller er det akkurat omvendt? Hva sier mine kloke lesere?

Enkelt liv og tid til ettertanke.

Jeg har i flere år interessert meg i et enkelt liv (simple living), mye kontemplasjon og meditasjon. Jeg har i mange år arbeidet med mange flinke folk i helsevesenet, hatt mange kloke pasienter, og i tillegg til det har jeg lest alternative bøker og snakket med folk som er terapeuter i alternativ behandling. All den her erfaringen og inspirasjonen har jeg tatt meg god tid til å reflektere over.
Jeg har også arbeidet sammen med fysioterapeuter som er spesialister i basal kropps kjennskap og psykomotorisk behandling, og hatt mye spennende samtaler med dem,
Selv har jeg prøvd akupunktur og osteopati, og det var behandling som jeg opplevde meget positivt og veldig avslappende. Jeg har i flere år prøvd forskjellige meditasjons teknikker og pusteteknikker. Jeg har prøvd yoga og chi gong. Jeg har også hatt glede av fri dans og magedans. I tillegg til å bruke tid i naturen, og å leve et rolig liv, finner jeg alt det her som gode muligheter til å føle på livsglede.
Jeg føler meg godt plantet på landbakken og uansett om jeg er frisk eller syk, så har jeg samme verdi. Kjernen i meg er den samme uansett.
Jeg ser livet som en livs reise, og at på vegen møter både opplevelser som gjør vondt og som gjør godt. Det finnes livserfaringer som vi må stå i fordi livet der og da krever det. Da er det viktig å prøve å se seg om og se om det finnes muligheter til å navigere om. Det er ikke alltid det går der og da. Når det skjer for mye er det lett gjort å kjøre fast, og det er å bli tatt på alvor. Noen sier etterpå at de har levd i offerrollen og at de nå har tatt ansvar for sitt liv. Kanskje noen har stått i offerrollen, men det som også slår meg er at de ofte har hatt møtt situasjoner med riktig inspirasjon, og at de også fått de riktige verktøyene for akkurat dem. Og det er bra at de har fått vend punkter i livet som har blitt bra for akkurat dem.
Det her blir feil for de som sliter og har fått for mye livet, og som har blitt traumatisert. Det kan bli så feil at det kan oppleves som mobbing fra dem som burde vite bedre.
Jeg har hatt kontakt med personer som lever med traumer og som får sine sår åpnet, når de hører og leser om Sigrid som først var forsvunnet og etter en tid ble funnet drept. Det er å ta på alvor! Jeg er takknæmlig å kjenne på at jeg har kommet videre i livet og kan holde det her på avstand. Det jeg selv var med om for 23 år siden føles som noen skjedde i en annen tid og en annen verden.
Jeg mener det er veldig å strekke ut en hjelpende hånd, til de som ikke kommet like langt ennå.
Når man møter ondskapen gjør det noe med hvordan man ser på livet. Man forandres som menneske og jeg  ser på verden som et fellesskap. Vi gjør en felles reise, og for meg ble som som å velge kjærligheten før ondskapen. Det er forferdelig å ikke kunne hjelpe! For flere år siden tok jeg en viktig beslutning. Grunnlaget var at jeg hadde vært i en situasjon som jeg ikke hadde kunnet påvirke og man kan komme  i slike situasjoner. Slik er det. Men jeg sa til meg selv at jeg skulle hjelpe der jeg kunne, selv om jeg fikk folk imot meg og ikke tok det jeg sa på alvor. Det kunne jeg godt leve med. Det var vondere å leve med at det ikke gikk å hjelpe. Det har jeg hatt med meg i mitt arbeide som psykolog og det har jeg med meg som langtidssyk. Det handler om å få kontakt med sin indre stillhet og sjelsstyrken. Men man må samtidig ta vare på seg selv slik at man klarer av å fortsette. Det er ikke alle strider man skal ta. Det er ikke alle strider som er riktig å ta, eller som man klarer av. Det er livets realiteter.
Vi har i dag et samfunn der vi har klassforskjeller i helsevesenet. Jeg har sett det i flere år og det er for de som ikke har økonomi og krefter som jeg har begynt å skrive blogg slik at de kan få inspirasjon og informasjon uten å blakke seg.
Vi har et samfunn der ego tripper belønnes, og de dypere verdiene har kommet mer i bakgrunnen. Det ser vi på hvordan de syke og svake behandles. Et veldig godt eksempel på det er for eksempel pasienter med ME.
Det er for meg rystende å lese og høre om ME syke som har meget dårlige erfaringer av noen spesifike behandlingsmetoder ikke får mere oppmerksomhet! Hvor har empati og nestekjærlighet tatt vegen?
Jeg har fulgt med på hva som skjer i det alternative miljøet. Det som slår meg er at de ulike terapeutene overselger den metode som hjalp akkurat dem selv. Jeg kan skjønne at de ønsker å hjelpe andre med samme metode som hjalp dem, men for de som ikke passer inn på den metoden kan få betale en altfor høy pris.
Et eksempel på det kan for eksempel være Rosenterapi, som jeg i og for seg kan synes være spennende. Jeg har truffet mange som har gått gjennom Rosenterapibehandling, og resultatene var helt forskjellig. Noen opplevde stor glede i behandlingen, andre fikk tidligere traumer opp i dagen noe som er veldig  tøfft. Og hvis man gjenopplever sterke traumer trenger man noen som har kompetanse til å hjelpe dem. Jeg har også møtt noen som ble psykotisk! Jeg legger ikke noen verdiladning på psykosediagnosen, men har en bilde at den som er rammet har et indre helvete.
Det er ikke alle som skal stenge av stressresponsen og myke opp muskel-panseret for raskt eller i det hele tatt. Det finnes det som trenger hjelpe til å stramme opp for å stå på beina. Hvis terapeuten eller coachen ikke er kvalifisert til å diagnostisere og å vurdere om en metode er riktig kan den syke betale en meget høy pris. Hvis terapeuten eller coachen ikke har kompetanse til å forstå hva som skjer, og å kommer med rådet at de syke skal fortsette med den teknikk som de ble dårlige av. Da kan nok alle forstå hva som skal skje.
Her trenger fagfolkene å komme på banen!
Når vi selv har kommet videre på vegen er det tid for å hjelpe de som kommer lengre bak. Vi lever i et mye større sammenheng, og hvis samfunnet skal bli bedre for de som kommer etter oss da må vi alle ta ett felles ansvar å ikke bare tenke på sitt eget liv. Alle kan komme i en situasjon der vi trenger hjelp! Livet rammer oss alle før eller siden!

Offeret i følge dr Hirigoyen.

Offret er offer fordi han eller hun har blitt utvalgt, i følge psykiater, psykoanalytiker og familjeterapeut Marie-France Hirigoyen. Offret blir syndebukk, og ansvarlig for alt ondt.  Nå blir offret mål for voldet. På den måten kan angriperen komme unna depresjon og trenger da ikke å sette spørsmål om seg selv.
Offret er, ettersom han eller hun er et offer, uskyldig til det brott som skal sones. Likevel blir offret mistenkt, til og med av dem som bevittnat angreppet. Det blir som om det ikke finns et uskyldig offer. Man forestiller seg at offret har gitt et taust medgivende eller bevisst eller ubevisst, er medskyldig til angreppet. Når de ikke blir forklart uskyldige, da tenker man at de er svake. Hirigoyen skriver i boken "Vardagens osynliga våld" at det er vanligt at folk sier at om et menneske har blitt et offer da må han eller hun ha vært forutbestemt for det her på grunn av sin svakhet eller andre brister. Hirigoyen mener at det er tvertimot at offrene i allmennhet blir utvalgt for det de har i overflod, og som angriperen prøver å legge beslag på.
Offret er utbytbart som er der i feil/rett tidspunkt og som begår mistaket at la seg forføres. og kan iblant også være altfor klarsynt. Offret blir et hatobjekt så fort det viker unna og ikke lengre har noe å gi.
Det som utmerker angriperen er at han/hun tar feste på den andres sårbare punkter, der det finns en svakhet eller noe sykt. Alle individer har en svak punkt, som for angriperen blir en punkt å holde fast ved. De har god intuisjon når det handler om den andres svake punkter, der dn andre kan få vondt og å bli skadet. Det kan være slikt at denne svakhet er akkurat den andre vegrer seg for å se hos seg selv. Den som blir angrepet blir konfrontert med sin svake punkt, med bortglemte barndomstraumer.
Relasjoner med perverse narcissister fungerer som negative speil. Det gode selvbildet omvandles til ikke kjærlighet.
Å si at offret er sin medgripers medskyldige er meningsløst, fordi offret på grunn av angriperens grepp ikke har hatt psykiske muligheter å gjøre på en annen måte. Offret ble paralysert.
Det er umulig for offret å reagere eller å stoppe striden. Det er i den meningen som det virkelig handler om et angrep. Ingen forhandling er mulig, alt blir tvunget frem. Offret er i den her situasjonen mot sin vilje.
Offrets viktigste mistak er å ikke ha vært mistenksom, å ikke ha tatt hensyn til de voldsomme ikke-verbale budskapen. Offret har ikke kunnet tolke budskapen.

Jeg tenker at når det her rammer barn, da har de ikke noen som helst mulighet til å se hva som skjer. De er helt prisgitt sine foreldrer og andre voksne.

Hirigoyen skriver videre at offret lider ikke bare av sin situasjon som offer, men skemmes også for å ikke lykkes å forsvare seg.
Det som skiller offeret fra angriperen er at han/hun kjenner på en stor befrielse når det etter en stor anstrengelse lykkets å frigjøre seg. De er lettet fordi lidendet i seg selv ikke intresserer dem.

Hirigoyen mener at det for offeren ikke finnes noen mulighet til flykt, fordi de forstår ikke den prosess som pågår. Ikke noe har noen betydning lengre. En sak sies  og deretter motsatsen. Selvklare fakte benektes. Det oppstår en forvirring hos den som er rammet.De blir slitne av å gi svar som ikke passer, og som kan forsterke volden. Når det her trykket fortsetter i lange perioder blir motstandskraften utmattet og det oppstår en kronisk angst. Det oppstår en tilstand av et permanent spenningstilstand og en ekstrem vaktsomhet.
Det kan hos offret oppstå et sinne som angriperen helst ikke vil kjennes ved. Offret er stendigt på vakt, redd og de frykter angriperens reaksjon. om de underkaster seg situsjonen eller reagerer har de gjort feil, i følge angriperen. Det kan få den uvitende omgivelsen til å tro at offret er født til å være offer, og kanskje til og med tror at offret som reagerer, er den skyldige. For å komme unna den her aggresjonen prøver offerene ofte til å bli snillere og snillere og mer og mer instillsom. For det får de bare utakk. Jo mere generøs de er mot angriperen, desto mere ur balanse blir han/hun. Når man anstrenger seg som å fremstå som velvillig da viser man hvor overlegen man er, noe som vekker opp angriperens voldsomhet. Når hatet enn en gang rammer den angripne gleder seg angriperen, den perverse, i følge Hirigoyen. Det rettferdiger dem: Det er ikke jeg som hater honom/henne. Det er han/hun som hater meg.
Offeret er nå så langt inne i forvirringssituasjonen at de tviler på sin egen evne til å oppfatte.
De er usikre på om de overdriver eller ikke. Det er da de kan forsvare sin overgriper.

Jeg mener det her er veldig vanskelig når det rammer voksne, i voksenrelasjoner, kanskje på arbeidsplassen. Når det rammer barn blir det en mye, mye vanskeligere situasjon. De har ikke mulighet til å forstå hva som skjer. De reagerer og eller fryser seg. Fight-flight.

Hvordan hjelper man offeret?

Hvis man skal hjelpe noen som har levd i det her helvetet, da må man kalle en spade for en spade. Hirigoyen mener at de her pasientene, som er skadet i sin narcissism, er den velvillige neutralitet som noen analytikere viser som kulde, ikke passer for de her pasientene. Jeg tenker at når de, ikke minst for barn, og de som har vært rammet som barn, har altfor mye fått en negativ speiling. Da har de fått bilder av seg selv, som de nå forventer å få mere speiling av hos terapeuten. Det er det som de har fått tidligere og som de forventer å få fortsatt. Terapeutens taushet blir da som et ekko av angriperens vegring å samtale og leder til en repetert opplevelse av å være offer, skriver Hirigoyen. Kan det være det her som pasientene opplever som en traumatisering, hos noen? En opplevelse at historien oppreper seg?
Hirigoyen skriver at psykoterapeutene burde vise mere eksempler på flexibilitet og å oppfinne en ny måte å arbeide på, mer aktivt, mer velvilligt instillt og stimulerende. Så lenge en person ikke har kommet loss ur angriperens grep er det ikke en typisk psykoanalytisk behandling med alt hva det innebærer av frustrasjon, som skulle kunne hjelpe. Den skulle bare gjøre at pasienten kom i noen annens grepp.
Terapeuten bør ikke styrke offerets skyldfølelser med å gjøre honom eller henne ansvarlig for sin stilling som offer. Offeret har ikke ansvaret, men tar likevel på seg ansvaret i det her.
I tradisjonell psykoterapi blir pasienten oppmuntret til å selv ta et større ansvar i sitt liv. Når vi snakker om offeret, er det behov for å ta et mindre ansvar for traumet. Når individen føler seg friere fra skyldfølelsene, blir det lettere å møte sitt lidende. Når man har kommet en bit på veg å blitt fri fra lidendet, og blitt sterkere kan man komme tilbake til sin historie og lure på sin egen del i det hele, og hvorfor man ikke kunne forsvare seg. Man må ha kommet i et en livssituasjon der man lever og ikke bare overlever.
Når psykoterapien bare fokuseres på de intrapsykiske prosessene kan det lede til at offeret repeterer seg og finner seg tilrette på en depressiv og skyldtynget nivå. Det kan lede til en patologisk skyld hos pasienten. Det innebærer at pasienten definitivt ikke blir sett, og at traumet på en måte oppreper seg i terapien.

Jeg klienter som har lest Hirigoyens bok og som har fortalt at de har følt en stor befrielse når de har lest boken. Ting blir lagt på plass på en måte som de ikke har vært med om tidligere. Noen sa at h#n kjente seg veldig igjen i boken, selv om eks. ikke var psykopat.  Det finns naturligvis grader av overgrep.
Det finns voksne som leker med sine barn som katten leker med musen for den skal spise den opp. De barnen har rett til å bli sett og tatt på alvor.

Jeg vil i de her sammenhengen advare mot quick fix behandlinger, for eksempel i alternativ bransjen. Det blir mye verre for pasienten å høre at "det er ikke hur man har det, men hur man tar det". Det er ikke bare å få individen til å stoppe de vonde tankene, og å erstatte dem med nye. Det passer ikke heller å si at foreldrene nok ikke mente det så ille. Det blir også veldig ille, å prøve å få offeret til å tilgi. Alt det her gjør det mye verre for offeret, som da får det mye mere vondt, og blir mere forknytt.

Alt snakk om offerrollen blir veldig krenkende for de skadelidende som ikke har hatt noe valg i det elende de har vært utsatt for. Offerrollen høres ut som noen de har valgt. Virkeligheten er  at traumet skjedde dem og de ikke hadde noe valg.
Vegen ut kan være lang, og en prosess som må få ta tid. Jeg tror det er meget viktig at offeren velger sine samtalepartnere. Det er viktig at de føler seg tatt på alvor!

Quick fix er ikke noe for personer med sammensatte problemer. De trenger noe helt annet!

Hvem kan forvente at noen annen skal tilgi tidligere traumer? Og hvem har lyst til å ha omgang med noen som har gjort en så ille, og der man selv har blitt mer og mer utslitt av å være.

Hvis man kjenner at man mister energi i kontakten med noen annen og kanskje blir sykere. Da har mann rett til å sette en grense, og kanskje til og med å trekke seg ur det hele. Kanskje ikke angriperen liker det, men hver og en må ta ansvar for sitt.

"Quick fix" kan lett lede til sykere pasienter.

Det er ikke sjelden at personer med psykiske lidelser føler seg presset til å begynne å arbeide langt før de føler seg klare for det. Hvordan blir hvis noen skal bearbeide traumer og å tørre å åpne opp i en samtaleterapi, etter å ha flere traumatiske relasjoner i sin historie. Når de vonde følelsene og angsten trenger seg på, kan det ta all energi og oppmerksomhet. Det rammer både kropp og sjel. Det er jo i kroppen som følelsene bor. Kanskje har hjemmesituasjonen vært så vond at den traumatiserte har vært i et kroniskt alarmberedskap i flere år. Det er ikke sjelden jeg har hørt voksne personen fortelle om sin oppvekst, der de har vært redd mellom de ganger som far eller noen annen forgrep seg på dem. Den indre forsvarsberedskapen var på topp da de lurte på, når kommer han neste gang? Hvis det var flere vonde relasjoner, kanskje barnet fått lære seg at her må man være forsiktig. Kan man stole på noen? Dertil kom skyld og skamfølelser, og spørsmålet om jeg fortjener det her. Hva er jeg verdt? Den indre stressen er stor. Fight-flight reaksjonene er mange.
Jo lengre tid som det går før hjelpen kommer, jo vanskeligere blir det å behandle. Når den indre stressen fortsetter i mange år blir kropp og sjel sliten og kan lede til mange sykdommer, og også utmattelse. Hvordan det kan lede til utmattelse, kunne vi lese i dr Christina Doctares bok "Hjernestress - kan det ramme meg?. Det er en meget lettlest og informativ bok som tydelig forklarer hvordan kronisk stress og og rovdrift av kroppen i mange år kan lede til et alvorlig tilstand i kroppen. Den her boken ble mye diskutert i både Sveriges radio og tv når den kom ut i 2000. I Norge var det stille. Jeg brukte den ofte den her boken på arbeidet. Det var var mange mange av mine klienter som kjente seg igjen. Det var gledende å høre at leger var interessert i å lære seg om det som Doctare skriver om i boken. En psykolog sa at det som står i boken gir en logisk forklaring på hva man ser i kontakt med pasientene.
Livet kan være tøfft. Når traumatiserte barn blir voksne, har de med sine reaksjonsmønstre som begynte med en overlevelseskamp når de var små. Hvis de ikke har fått hjelp da overlever de så godt de kan. De grenser som ble nedtrampet når de var barn, er ikke reparert. Det innebærer at det kan bli slitsomme relasjoner når de er voksne. Det finns mange grunner å bli skeptisk til andre mennesker.

En dag presser seg det indre livet frem, med vonde følelser, tanker og angst. Det går ikke lengre å holde igjen, og nå tar det all kraft. Den psykiske forsvarsmekanismen isolering, handler om at følelsen trykks ned i kroppen, blir frusne, og en dag klarer kroppen ikke å holde igjen lengre. Kanskje har livet blitt roligere, og da tiner det frusne opp. Når følelsene trenger seg frem, ofte sammen med angst, da er det i ubearbeidet form. Det kommer alltså opp i den form som det ble trykket ned. Det tryktes ned da følelsene ble altfor vonde å holde det ut.

Hvis vi nå tenker oss at den her personen begynner i psykologsamtaler, kommer det fler faktorer inn i bildet. I psykodynamisk terapi møter pasienten sine tidligere vonde erfaringer av relasjoner inn i terapirommet. Man overfører tidliger erfaringer i terapeuten. Er man skeptisk og har dårligere erfaringer med seg i livet, da er det lett å bli redd for at psykologen skal synes det samme om han/henne som tidligere viktige personer tenkte. Det er en forsvarsberedskap, der man er beredt på å ikke bli tatt på alvor, å bli dømt og å bli oppfattet som å ikke være noe verdt. Det er et viktig arbeide man gjør i terapien, der man arbeider med sine indre hinder som handlingslammer.

Når man vet det her er det ikke vanskelig å skjønne at det motvirker behandling når man fra NAV sin side presser på med forskjellige tiltak. Da møter personen en forhøyd stressnivå både i forhold til NAV og i forhold til terapien, som om det ikke var nok med det indre helvetet som allerede var på plass. Det øker muskelpanseret, i stedet for å lette opp som er viktig for å møte sine indre sår.

Nå snakkes det mye om kognitiv terapi, exponering og å forandre tanker. Det finns tanker om at det er viktig å være aktiv, og derfor settes det igang med tiltak. Det innebær mobilsere seg, og oppmerksomheten vendes bort fra behandling og å møte de indre sårene. Hvis nå pasienten allerede er utmattet, tar det krefter som kunne  ha brukts til å styrke helsa. Da har vi igang en negativ spiral som går nedover. Samfunnet bruker penger til behandling og tiltak, men pasienten risikerer å bli dårligere. Kunne det ikke være bedre å bruke NAV sine resurser mere konstruktivt? Barn, ungdomer og unge voksne sliter. Hadde det ikke vært bedre å satse på dem, slik at det ikke går for langt? Det er mye lettere å behandle personer som ikke har slitt altfor lenge.

Da kunne godt voksne få en bedre mulighet og ta vare på sin helse i sin egen takt! Stress medfor motsatt resultat enn hva samfunnet ønsker. Når den indre alarmberedskapen og fight-flight reaksjonene har vært aktive lenge, da er det akseptans og å leve parasympatiskt som er viktigt.
Hvis det parasympatiske nervesystemet skal bli mere aktivt, er tid og rom for fred og ro den beste medisinen. En god terapeutisk allianse der pasienten kan få ro til å åpne opp er viktigt. Man må også tenke på at har pasienten mange vonde relasjoner bak seg, da trengs det tid til få tillit til behandleren. Det er ikke noen som kommer med en gang og det er ikke bare å snu tankene. Det her er en prosess som tar tid!

Det er ikke noen selvfølge at pasienten får tillit med behandlere direkt. Man må som behandler vise at man fortjener det fortroendet, og det er lett å tråkke feil ikke minst i begynnelsen. Hvis man sier noe som trigger pasientens fight-flight reaksjoner skal det ikke mye til at pasienten trekker seg tilbake. Men håller relasjonen over tid da kan terapiprosessen bli meget spennende!

Psyke og soma og å leve der man er.

Vi diskuterer ofte sambandet mellom psyke og soma, og kognitiva teknikker for å få et bedre liv, og kanskje til og med, et friskere liv. Det ser ut som at en del tror at sliter du i livet, så er det dine egne tanker som du må forandre på.
Vi har et uttrykk som sier at "det er ikke som du har det, men som du tar det". Det er et popularisert utrrykk om folk som sliter. Og når man tror at det er en sannhet som kan generaliseres på altfor mange situasjoner. Sannheten er at vi reagerer på livet og når vi står i en en livssituasjon som er utenom det vanlige, så reagerer vi med følelser som er sterkere enn vi tidligere har vært med om. Da tenker jeg ikke bare på krig og katastrofer, men om de traumer som folk kan bli konfrontert med i fredstid. Barn og ungdomer som er skadelidende på grunn av traumatiske situasjoner, som for eksempel incest, voldtekt, psykisk og fysisk mishandel, sykdommer som ikke er tatt på alvor i vårt helsevesen, mobbing og så videre, står i en altfor vanskelig situasjon. De har ikke erfaring til å takle vanskelige situasjoner, de er små og forsvarsløse, prisgitt sin omgivning, og har heller ikke en hjerne som er ferdigutviklet, til å klare av å håndtere og å bearbeide det forferdelige som de er og har vært med om. Fight-flight reaksjonene er på topp, ettersom de er i overlevelsesmodus. Kronisk stress i mange år kan lede til mange helsemessige problemer. De får et reaksjonsmønster som omgivelsen trenger å være oppmerksom på, og som lett kan tolkes i mange retninger. Traumene kapsles inn i kroppen, der de "fryses inn" og i den formen bearbeides de ikke.

Den innebærer at når de i et senere tilfelle kommer opp i dagen, da er det i ubearbeidet for og i full kraft. Da må hjelperen holde tunga rett i munn. Jeg har snakket med folk som har fått som svar av helsepersonell, at de er voksne nå. Ja, naturligvis, men traumaet er ikke bearbeidet, og derfor så kommer følelsene frem med styrke og overveldelse. Det var jo det de var når barnet bare måtte "fryse inn" det vonda. Det var så her sterkt det var. Kroppen har lagret på minner og opplevelser i alle år, og i tilegg til det vært i en kronisk alarmberedskap. Er det noe rart at de her personene sliter helt forferdelig? Det rammer ikke bare fysisk, men også psykisk. Det går ikke å skille de to.

Jeg har vært med om at personer har bestillt time til kiropraktor før de kom på timen. De hadde for eksempel vondt i ryggen. På vegen ut hadde smertene slippt taket, etter å ha snakket av seg om alle de frustrasjoner som hærjet i kropp og sjel. Hvor mange ganger har jeg ikke hørt personer si at de følte at de kunne legge av seg problemer og bekymmer i rommet (kontoret mitt), når timen var over?
Ja i Jesu Bergspreken har noen klok menneske skrevet at, det hjertet er fullt av, det kommer ut gjennom munnen.
Hvis det finns folk som tror at det i en slik situasjon bare er å bytte ut de vonde tankene, med trevligere tanker og deretter å gå ut i jobb, arbeidsprøving og så videre. Da må de tenke om. Hva er det unger prøver å gjøre når de sliter? Jo, de prøver å gjøre ting slik at de glemmer det vonde. Når de er eldre kanskje de velger å gjøre mange forskjellige aktiviteter slik at de skal slippe å føle på det som gjør så vondt. Det er en strikk de prøver å strekke ut så lenge det går, tils den brister. Når det vonde kommer opp i dagen er det en stor kraft som er satt igang, når det dessuten kommer i ubearbeidet form.
Da blir troen på å byte tanker som om man tror at det bare er å sette plaster på de veldig dype infekterte såren, for å siden å gå videre. Når noen i en slik situasjon får høre at de skal legge det gamle og vonde bak seg, da skjønner jeg at det blir feil. Det er altfor tidlig, og en mental, kognitiv konstruksjon. Man tar ikke bort det vonde med en mental konstruksjon, når det finns så mye kvar i kroppen. Hodet og kroppen er ikke i fase med hverandre. At det er mulig å gå videre, kan vekkes som et håp som finns der, eller som tendes med å høre og lese om andres tunge erfaringer. Andres livserfaringer er viktigere enn hva man til vanlig tenker.

Jeg husker en dag for mange år siden, når jeg var veldig trøtt en dag, og prøvde å sove en stund. Det gikk ikke så bra. Jeg begynte i stedet å skrive fritt fra hjertet. Det viste seg at jeg var ordentligt sint, og når hadde skrevet av meg, da hadde jeg mer energi.
Også jeg har følt på den lettelsen man føler når man kan snakke ut hos noen som tar en på alvor. Den personen trenger ikke å være enig i alt, men følelsen av å bli tatt på alvor er meget viktig.

Jeg har også opplevd kontakten mellom psyke og soma i den andre retningen. Når jeg var yngre fikk jeg influensa oftere enn jeg gjør idag. Timene før feberen og andre symptomene brøt ut, da følte jeg meg trist. Jeg lurte på hvorfor jeg var lei meg. Noen timer senere fikk jeg svar.
I 1988 ble jeg bitt av en en flått, og etter den fikk jeg den klassiske røde ringen rundt der flåtten hadde vært plassert. Jeg ble veldig sliten og fikk også en sterk hodepine. Jeg hadde en kort tid innen det her en kamerat som fikk en lammelse i halve ansiktet etter et flått bitt. Med det i ferskt minne gikk jeg til lege som skrev ut en antibiotika kur på 10 dager. Jeg lurer på hva som hadde skjedd hvis flåtten hadde vært på ryggen der jeg ikke hadde sett det.
Maten og svingninger i blodsukker nivået påvirker også psyken. Vi trenger naturlige fetter og god næring i maten for å fungere optimalt både fysiskt og psykisk. Forfatteren Sanna Ehdin har ved flere tilfeller fortalt om hvordan hun fungere mye bedre fra sin dysleksi, siden hun begynte å spise mere fett, og mindre karbohydrater.
Jeg mener det er viktig å se hvordan kropp og psyke henger sammen fra mange retninger. Det er ikke et enveisløp.

Når jeg nå har vært syk i mange år, erfarer jeg at psyke følger allmennntilstanden. Og ja, jeg har en stor sorg over å ikke ha den handlingsfriheten som jeg hadde som frisk. Den sorgen må få lov å finnes, fordi den er en del av hele meg. Det innebærer at de "dårlige" dagene må få lov å finnes. Det er en del av livsflødet. Følelsene er vår indre GPS og er i kontakt med tidligere erfaringsbank. De finns der av en grunn og har en funksjon. Det er de som forteller oss om hvordan vi har det og hjelper oss i å gjøre valg, store som små.

Jeg tenker at å gi de langtidssyke råd om at de tenker for mye negativt og at de trenger å tenke mer positivt., kan skade mer enn å gjøre nytte. Jeg skriver kan fordi, det er naturligvis viktig å trene opp gledesmuskelen og å ha noe koselig og kreativt å arbeide med. Men om  man konsekvent stenger av eller å "byte ut " de vonde tankene, til mere "gode" tanker, da risikerer man å øke det indre spenningene med nye spenninger i tilegg til de gamle. Da kveler vi følelsene og får til sist "vondt for å puste". Problemet har blitt mye større, ikke minst skyld og skamfølelsene. Når den velvillige tror at han eller hun kommer med et positivt råd, da har man i praksis gjort det vondt verre. Vi trenger å rense ut, samtidlig som vi søker positiv stimulans. Vi trenger også å føle oss kjærlighetsfulle, og å bety noe for andre. Vi kan til og med ha godt av å føle oss litt "rampete".
Når tårene kommer, la dem komme. Det er en utrensing, skyller øynene og etterpå "ser man klarere", føler seg lettet. Det er også da man blir styrket.

Det er ikke bra å grave for mye i elendet, men viktig å være der man ær. og å være den man er.

Å være syk i lang tid er tøfft, spesielt når livet blir begrenset. Vi møter oss selv i døren gang på gang. Vi må få reagere på det, å føle på det. Kanskje det i perioder kan være smart å ha en fagperson å snakke med som er der for å bare lytte. Blogging er heller ikke dumt. Den kommunikasjonen med andre i liknende situasjoner, kan være et viktig løft, da andre i samme situasjon vet hvorden det er. Vi trenger ikke å si så mye for å få andre til å forstå, og da er det helt plutselig rom for en mere kreativ og morosom dialog.

Bloggeren SerendipityCat skriver her et viktig innlegg om hvor viktig det er å reagere og å rense ut de følelser som uunnviklig finns med oss når vi er meget syke i lang tid. I kommentarrekken får vi også lese fine kommentarer om andres igjennkjenning av det her, og hvor viktig det er å få rom for den siden av oss selv.

På andre steder har jeg lest kommentarer om langtidssyke som blogger sikkert kan være i jobb. Det er slik som friske kan få før seg når de ikke vet bedre. For meg blir det like dumt som å si, "du kan snakke i telefon, derfor kan du nok jobbe litt". Det finns dager som jeg har mye lettere for å sitte ved ved pcn enn hva jeg har det for å snakke i telefon. I en telefonsamtale må jeg være mere oppmerksom da jeg både må lytte på den jeg snakker med, og å selv konsentrere meg på hva jeg skal si. Det kan kreve energi. Ved pcn kan jeg ta pauser når jeg skriver, og dermed skrive i den takt som fungerer til min dagsform. Det fungerer dårligere i telefon.