Barndommen setter dype spår som kan lede til kronisk sykdom i voksen alder.

Når jeg for omtrent 15 år siden leste boken "Hjernestress - kan det ramme meg" av Christina Doctare, ble det en "naturligvis opplevelse". Selvfølgelig er kronisk stress ikke bra for helsa, men vi snakket ikke nok om det. Jeg begynte å informere mine pasienter og skrev om den her forskning i erklæringer til leger og til NAV. Med en slik kunnskapsbase var det enklere for pasientene å bli sett og forstått.
Kronisk stress rammer hele kroppen, psykisk og fysisk, immunforsvar, hormonbalansen, med mere enda ned til cellenivå. Det er forferdelig slitsomt for voksne, hvordan er det da ikke for barn som ikke er ferdigutviklet i kropp og sjel?
Jeg har hatt mange pasienter som vokst opp med incest, og voldelige foreldre. Derfor har jeg lärt meg at det ikke kun er når overgrepene skjer, de opplever stress og utrygghet. Det er en trygghet de går med hele tiden.

Det er ikke alle barn som får næringsrik mat der hjemme. Hva gjør det med en kropp som vokser?
Det skjer mye forskning på traumaer i oppveksten og hvor mye det setter spår på helsa i voksen alder.

"Toksisk stress

Forskning viser at hele nervesystemet vårt formes og organiseres av erfaringer vi har tidlig i livet, sier psykologen.

– Man kan si at en tøff barndom setter hjernen i overlevelsesmodus. Det innebærer et svakere nevralt apparat til å beskytte deg mot senere belastninger og sykdommer. Og sånn får du igjen dårligere beredskap i forhold til ulike livsstilssykdommer.

I fagmiljøer snakkes det i dag mye om toksisk stress.

Dette er negative erfaringer som «setter seg i kroppen».

– Her er det mye vi foreløpig ikke vet, men det som synes klart, er at hvis man lever i et miljø med psykisk stress over lang tid, får man en forstyrrelse i utskillelse av stresshormoner som kan ha en nedbrytende effekt på de områdene av hjernen som er viktige for reguleringen av følelser og atferd.  

Nylig fant forskere ved Uni Research ut at evnen til å regulere nivået av stresshormonet kortisol er ute av funksjon hos de deprimerte, og at det kan henge sammen med hukommelsesvikt.

Kortisol er et avgjørende hormon for god helse, men det skal også regulere atferden vår.

– Dette er et stort forskningsfelt i dag, men det er et svært komplisert felt å forske i, forteller Nordanger.

Trygghet er en god investering

Nordanger er glad for at den store amerikanske ACE-studien blir bekreftet i andre populasjoner.

– Å få mer kunnskap om barndom er enormt viktig. Det å gi barn gode oppvekstvilkår er den beste investering, både i fremtidig helse og økonomi.

Trygghet er nøkkelordet, mener psykologen.

Hvis du slipper å bruke hjernekapasitet på å beskytte deg selv i barndommen, har du de beste tenkelige betingelsene for god helse i Norge.

– Vi er gode på behandling både av fysisk og psykisk helse her i landet. Men vi har fortsatt mye å gå på når det gjelder å sikre at barn har det trygt i oppveksten sin."

Les mere  her.


Jeg har med interesse fulgt med på diskusjoner med personer som beskriver en lang traumatisk barndom, og hvordan de opplever kognitiv terapi. De sier de fölte seg som en feilvare som skulle rettes til. Jeg vet naturligvis ikke noe om de terapier de har gått i, men det vekker opp fantasier. Det er heller ikke alle som sier de bedriver kognitiv terapi som har tilstrekkelige kunnskaper for å bedrive terapi på andre.

En meget traumatisk oppvekst innebærer en indre kronisk alarmberedskap, og för et barn som ikke er ferdigutviklet setter det dype sår ikke bare i tankesystemet. Tankene er ikke skilt fra kroppen, man må også tenke hva som har skjedd i kroppen, for å navigere videre. Det her må naturligvis inn i terapien, den som er rammet trenger å bli sett for å föle seg tatt på alvor og föle seg verdifull. Noe annet blir som en avvisning og med de opplevelser som den enkelte individen sitter med.
Jeg har mött ungdomer som värt utslitt i videregående. Da er det ikke nok å forandre tanker. Det trengs også fred og ro, slik at den som er rammet får tid til å restituere seg. Dermed er det viktig å se  hvem man har fremfor seg for tilpasse behandlingsplanen for den enkelte.
Da er det näre til å bli avhengig av NAV. Det finnes triste skjebner bak statistikken.

Meditasjon

Jeg leser i "Nya självläkande människan" av Sanna Ehdin.

Det er spennende å lese hva hun skriver om meditasjon og de helsefremmende effektene det har på vår helse.

Det har blitt forsket mye på meditasjon og det er mye interessant som har blitt oppdaget.

Vagusnerven blir stimulert av avslapning, meditasjon og liknende metoder.

Vagusnerven regulerer immunforsvaret og med hjelp av meditasjon kan man med andre ord påvirker immunceller, minske på betennelser forebygge sykdommer og aldringsprosesser.

Man kan skape positive hjerte og hjernetilstander når man gjennom positiv avslapning stimulerer vagusnerven og på den måten også aktivere gener som  bidrar til å kontrollere inflammasjon.

Vi blir født med stamceller som kan modne og omvandles til lever-, tarm-, lunge- og hudceller. Disse stamceller styres også fra vagusnerven. Uansett alder kan vi altså hjelpe oss i en positiv retning.

Det er med andre ord mye å vinne på en fokusere på fokusert positiv avslapning - der vi søker oss mot en tilstand av ro, fred og stillhet. På den måten aktiveres stamcellene slik at de kan regenerere og fornye våre organ.

Meditasjon gjør hjernen større og mere effektiv!

Positiv fokusert avslapning balanserer også nervesystemet, styrker immunforsvaret, øker hjertets frekvensvariasjon, bedrer prestasjonsevne og gir mindre depresjon og stress.

Ehdin skriver:

"Din kropp har alla resurser och ett oändligt anpassningssystem att själv reglera, reparera, förnya och frodas. Det gäller bara att använda det. Att odla och ge näring åt kärleken, lugn, frid, ro och inre glädje - är helt avgörande för hälsa och livslängd."

Hun skriver også at alle kan skape positive hjernetilstand i kroppen gjennom å läre seg positiv, fokusert og dyp avslapning.

 











Jeg leste for mange år siden om hvordan en del jöder hadde overlevd Auschwitz. De hadde dagdrømt om gode middager, god musikk og liknende ting. Når man tenker på at hjernen ikke kan skille mellom hva som er fantasi og virkelighet var det sikkert ikke dumt. De måtte også observere hva som skjedde rundt også for å overleve. Det handler om balanse.

 



Når Christina Doctares bok "Hjärnstress - kan det drabba meg?" begynte jeg å undervise i hva stress gjør med oss, og hvorfor det er viktig å stimulere fred og ro systemet for å bli friskere.

Jeg hadde tidligere arbeidet sammen med en fysioterapeut som var spesialisert i basal kroppskjennskap, så betydningen med avslapning var egentlig ikke helt ny for meg.

Det gjorde att jeg selv søkte meg til en kurs i vegetoterapi (2 år) og det var meget interessant å fokusere så mye på enheten psyke og soma. Hvis man skal ha en bedre helse, da er det viktig å arbeide mot en god gjennomstrømning i kroppen. Om en behandling gir resultat ser man det på de vegetative funksjonene. Med å arbeide mye med pusten kan det väre lettere å slappe av.

Det her var naturligvis noe jeg tok med meg når jeg selv ble syk. Å slappe av, pusterom, og bedre gjennomstrømning i kroppen, meditere og så videre. For å få det bedre var det viktig å kose seg og å leve her og nå. Hvis man gjör omvendt forhindrer man sin egen tilfriskning.

Jeg håpet jeg skulle bli frisk med de her kunnskapene, men det var ikke så enkelt. Nå vet jeg bedre. Men det her har hjulpet meg til en bedre livskvalitet. Det er ingen tvil om det.

Min veg måtte bli en bedre holistisk syn på helse. Maten og tarmhelse er en utrolig viktig del av det udelte mennesket, akkurat som meditasjon, självkärlek, sjelsstyrke og andre spennende ting.
Vi lever i en meget spennende tid nå!

Jeg tror det er tydelig for leserne, når vi lärer om den her forskningen, hvordan det kan bli veldig feil å fjern diagnostisere folk som har blitt friske av stressmestring. Tror ikke vi når frem til legene og andre med den retorikken. Bedre å fokusere på samme symptomer - ulike sykdommer.
Ja, i tillegg til å informere om sykdom, erfarings basert kunnskap og forskning. Det er viktig!

Det å bli sett, hvordan er det?

Når jeg leste en så fin dikt på så fin bakgrunn fikk jeg mange assosiasjoner fra mitt yrkesliv som psykolog. Det her bildet har jeg nå kopiert fra en veldig bra blogg, ME-mammas betroelser , en blogg jeg varmt anbefaler andre å lese. Det er en gruppe kunnskapsrike og kreative damer som har barn som er syke i ME. Det står mye fint i den bloggen, og kanskje det kan være en inspirasjon for andre foreldre som har kronisk syke barn. Selv om situasjonen, sykdommens karakter, er ulikt, kan det styrke den enkelte til å ikke føle seg alene.

Det er viktig å føle seg sett, det er viktig å møte helsepersonell som ser hvordan man sliter, og det er en stor indre stress, når man ikke møter noen som ser den kamp som man må møte hver eneste dag. Man er veldig avhengig av å bli sett og akseptert av fagfolk, både fordi det er nødvendig med en god relasjon med fagfolk, og det påvirker både behandling og annet som følger av det å være syk. Enda viktigere må det være for ett barn å bli sett. De trenger gode relasjoner til å vokse opp til trygge voksne, og det er en stor nok byrde å være syke, skal de attpåtil ikke føle seg sett i helsevesenet? Det er et flott initiativ av den gruppe "ME-Mamma" som nå skriver ME-mammas betroelser .

Vi alle har behov av å føle seg sett. Når vi er syke og svekket er behovet enda større. I mitt arbeide som psykolog har jeg mange ganger hørt folk si at deres lege ikke forstår dem. Det første året jeg arbeidet som psykolog var det veldig forvirrende å høre om leger som ikke forstår. Det var så åpenbart at pasienten slet. Så legen virkelig ikke det. Så begynte jeg å spørre, "De du nå forteller for meg og på den måten du sier det her. Har du fortalt din lege det her?" Jeg fikk ofte svaret, "Nei, det har jeg ikke." Jeg har mange ganger sagt, "Det tror jeg du skal gjøre. Da tror jeg det blir bra."
Og det går bra som regel.

Det er ikke nok med at man er syk, man skal også sette ord på ting og det er ikke alltid man er tydelig for seg selv. Det hjelper å ha en fagperson som har erfaring av liknende fall som er likt mine helseproblemer.

Det kan være en stress og belastning å møte helsepersonell som ikke har kunnskaper om den sykdom som man sliter med. Omvendt er det en befrielse og en kilde til avslapning å føle seg sett og tatt på alvor.
Jeg har hørt fra pasienter at de kjenner at de legger problemene fra seg når de går ut fra mitt kontor. Pusten blir friere, man blir avslappet, og man frigjør energi til å bearbeide og å mestre hverdagen.
Jeg vil si det er da det begynner, noe som en ME-mamma signalerer i sin dikt. Det blir lettere å leve når man har noen som følger en og som ser. Selv om man akkurat nå ikke har en kur for å helbrede barnet, så er det viktig å ha noen som ser.

Det er ikke alltid vi i helsevesenet kan hjelpe/kurere. Det vi likevel kan gjøre er å si at det du sliter med er helt forferdelig/slitsomt/fortvilt eller noe annet som passer in.

Man kan være nysgjerrig å spørre, hvordan er det her for deg?
Hvordan har du det?
Hva har du prøvd for å mestre/håndtere situasjonen? Med det spørsmålet kan man få veldig mye informasjon av pasienten.

Det at noen ser, at det man sliter med er fortvilet, kan hos den syke frigjøre krefter til å fokusere på det viktigste, få mest ut av dagen.

Jeg leser ofte ME syke si, de møter fagfolk som ikke har kunnskaper om ME, men som tror seg vite. De forteller om behandlingsopplegg som gjør dem sykere.

Det som jeg undrer meg over er når tidligere syke tror seg vite hva som er best for andre syke. Jeg har sett kommentarfelt der personer som vært syke og som tror deres erfaringer om hva som virket er rett metode for andre syke. Iblant er det en tydelig ironisk tone når syke står fast ved hva som virker for dem. Det får meg å undre, hva er det som driver dem?
Bare fordi de oppfattet aktivitetstilpasning og energiøkonomisering som å bare hvile, må det ikke automatisk være slik andre oppfatter det.
De råd jeg fikk på Skogli var energiøkonomisering og å trene innen de rammer som kroppen tåler. På den måten har vegen langsomt begynt å gå oppover.
Tidligere før den skjulte tannrots betennelsen ble oppdaget og behandlet, var det aktivitetstilpasning som fungerte.

Det som jeg også undrer meg over er, hvordan de som etterpå oppdager at de hadde kapasitet til mer enn de trodde, tenker om seg selv. Den tone de har mot andre syke, får meg å undre, hvordan er det de føler og tenker om seg selv og hvordan de tidligere mestret sin sykdom? Jeg tenker det kan være viktig å se innover for å komme videre i livet. Når man blir oppmerksom på hva man bærer på, puster seg gjennom følelsen, kan det bli lettere å leve. Vi er ikke bare avhengige av at andre ser oss. Vi er også avhengige av at vi tar oss tid til å puste, for å se hva som kommer til uttrykk. Hva er det da man ser?

Hvis man tenker seg man får helseråd som ikke passer med den sykdom man har. Kanskje har man en sykdom som må behandles, men får kommentarer som begynn å trene, ut og spring. Man har prøvd å være fysisk aktiv, vært sosial, og annet som skal "gi energi", men det må man ikke frem med til psykologen/legen. Det leder til indre stress hos den syke, noe som fagpersonen ser og sier du må tenke positivt. Der stopper dialogen opp, fortvilelsen og maktesløsheten øker. Livet blir enda mere en kamp.

Det betyr ikke at legen/psykologen må være enig med pasienten i alt. Vi søker hjelp i helsevesenet av en grunn, og det er å møte fagperson som har kunnskaper/erfaring til å hjelpe oss med det vi ikke selv har kunnskaper om og innsikt i.

Iblant kan en vise si oss mye mer enn orden rekker til. Bjørn Eidsvåg har skrevet en fantastisk fin låt, "Eg ser"

Les gjerne dikten om igjen langsomt.
Hvordan føles det?

Tenk dere, den syke følte ikke skamfølelse lengre, da h#n ble sett. For en kraft som skjuler seg bak ordene og følelsen av å bli sett!

Peace is more than absence of war.

"Peace is much more than the absence if war and violence; it is a condition unto itself.

Our goal at this point must be the creation of peace. Without love, their is no peace. Where love is absent, war of some kind is uneviteable."

(Marianne Williamson)

 

 Det er uro, vold og krig på forskjellige steder i verden. Nå har vi også trussel om terror i Norge. Det er ikke mye vi kan gjøre med det, og det kan være frustrerende.
Uro vekker uro og hvis mange på samme gang er urolige og sinte (fight-flight reaksjoner) kan det fort bli enda verre.
Det er da ekstra viktig å målbevisst arbeide med å skape en egen indre ro.  (Ikke så enkelt for de som tidligere er traumatiserte, men viktig å prøve så godt en kan.)

Jeg tenker det kan være viktig å bygge en felles vision, der barn får vokse opp i en fredelig verden. Å arbeide mot et felles mål og å sette oss selv i førersetet, gir mål og mening i våre liv.

Når man føler at man lever i et samfunn der man arbeider mot et felles mål, kan det gi følelser av håp. En motsatt ferdretning der man ikke gjør noe, føler maktesløshet, og som taper oss for energi, og hvordan blir det da for de som vokser opp idag?

Uro setter fart på stressmotoren i kroppen. Det er viktig å gjøre bevisste valg, føle etter hvordan man har det for å navigere videre i hverdagen.

Når vi voksne arbeider med vår egen indre frid,  lir det lettere å gi barna trygghet. Ro gir ro og uro gir uro.

Det er viktig å kose seg sammen med nære og kjære, være sammen med dyr og natur. Naturen har sin egen puls, der vi kan finne inspirasjon og ro til en god tilstedeværelse.

Det er ikke sunt å følge med på nyhetene på tv, radio, og sosiale medier hele tiden. Det taper oss for krefter som vi trenger å ha når vi skal leve dag for dag sammen med oss selv og hverandre.

Da jeg for snart 20 år siden var på forelesninger om ondskap, var det kjærlighetsfull eldre dame, Hanna, som overlevd Auschwitz som gjorde et stort inntrykk på meg. Hun sa at det er kjærligheten som bryter ned ondskapen. Etter hun hadde kommet fra konsentrasjonsleiret og til tryggheten i Sverige, var det stor omstilling til å ta inn over seg at hun faktisk skulle leve. Hun hadde i sitt indre forberedt seg for å dø!

Hun sa at hun slet med depresjon og psykosomatiske reaksjon i 20 år! Hun ble psyko-terapeut, autorisert tittel, og folk sto på venteliste i flere år for å gå i terapi hos henne. Hun fortalte at når hun var på Auschwitz, følte hun medfølelse for de tysker som arbeidet på konsentrasjonsleiret. Hun visste at det her var feil og at det skadet dem selv i den her prosessen.

Når jeg for litt over 20 år siden var på ferie i Israel snakket jeg med en ung palestiner. Han fortalte at han på en måte hadde forståelse for jødenes agerende mot palestinerne, men samtidig var det meget slitsomt å kontrollert og forhørt presis overalt. At palestinerne ble kontrollert og forhørt var jeg selv vitne til den her uken. Han fortalte om en familiehistorie om å ha blitt kjørt ut fra sine hjem under trussel om vold og død. Han drømte om Sverige som var et land som hjalp sine innbyggere og ikke brukte så mye penger på våpen. Så var det inte i Israel.

En desemberdag 1991, reiste jeg på en dagstur til Jerusalem. Når jeg vandret omkring og søkte meg frem til det gamle Jerusalem, tenkte jeg på intifada og på unge palestinske menn som kastet stein på de unge jødiske menn som skjøt tilbake. Jeg gikk forbi en krater og tenkte på hvordan Irak, Saddam Hussein, sendte raketter til Israel i begynnelsen av samme år. Hvordan er det å leve med så sterke trussel i år etter år? Når skulle de få fred i Israel?

Jeg tenkte på den familiehistorie som israeler og palestiner har måttet leve med i generasjoner. Da skyllet sorgen over meg, fordi det ble tydelig at det her er en veldig vanskelig situasjon for å få løst. Det har vært så mye smerter, redsel, sinne, sår og fortvilelse på begge sider! Hva skjer med folk som i så mange år lever med så sterke traumer? Det er lett å bli oppgitt i en slik situasjon.

Kan det finnes håp likevel? Jeg tenker på Nelson Mandela og folkene rundt ham. Jeg tenker på de hvite folkene som hadde makten i Syd Afrika som ga fra seg kontrollen. De måtte ha et stort mot for å tørre å gi slipp på kontrollen og å ta inn Mandela og andre i varmen! Det er så lett å male seg inn i et hjørne og å ikke vite hvordan man skal ta seg ut, ikke minst når fortrykket har vært hverdagslivet i generasjoner. Det her er for meg veldig stort og vekker stor beundring.

Jeg tenker også på Hanna Dahlgren (tidligere Wasserman) som fortalte om at hun kunne føle medfølelse for de som arbeidet på Auschwitz, selv om hun selv var i en meget farlig situasjon. (Kan muligens være Stockholmssyndromet, men tror ikke på det. Hanna var en meget spesiell dame.)
Jeg tenker også på den unge palestineren som både kunne forstå jødene og se sin egen situasjon. Hvordan har han det i dag?

De her vidsynte individene finns og hvordan kan vi hjelpe dem som lever i Israel og i Palestina?

De har levd i redsel, og hatt grunn til det, i så lang tid. Når skal de få en real sjanse til å helbredes?

Har vi noen indre fred å utstråle fra våre indre, eller blir det sinte utbrudd og uro som skal få dominere? Som det indre, så og det ytre...

"Det er kjærligheten som bryter ned ondskapen"

Hanna Dahlgren

Nå har jeg ikke vondt i ryggen lengre.

På mine arbeider på psykiatriske poliklinikker har jag møtt mange forskjellige personer med mange typer problemer. Man får mye inspirasjon til å reflektere over livet. Når jeg i tillegg da jeg var yngre arbeidet på sykehus fikk jeg også en stor bredde i hvordan livet kan være på godt og vondt. Man blir inspirert til å undres over psyke/soma hva er hva. Hva påvirker hva?
Livet har lært meg at det ikke er nok med psykologi for å få en helhetsbilde av et menneskes univers. Det er så mye rundt omkring oss som påvirker oss, ikke bare det psyko-sosiale. Vi kan ta styring men kan ikke ha kontroll over alt. Det er livets realiteter.

Men nå tenkte jeg fokuser litt på soma/psyke. En dag kom det inn en dame på kontoret, som sa hun hadde ryggsmerter så pass at hun hadde bestilt en time hos kiropraktor. I 45 minutter fikk hun øst ut sine frustrasjoner og sinne, og det var mye å reagere på. Livet er slik fra og til. Når timen var slutt, sa hun smilende før hun gikk ut: Nå har jeg ikke ondt i ryggen lengre.

Det var en dag for mange år siden når jeg følte meg sliten på dagen, og kom frem til at jeg skulle hvile en stund. Jeg kunne ikke sove, gikk opp igjen. Skrev en dikt, som oste av sinne. Når jeg skrevet ferdig var jeg ikke sliten lengre.

Når vi holder igjen følelser, holder vi igjen pusten, med hjelp av muskler holder vi igjen tanker og følelser. Da er det ikke rart vi kan føle oss slitne. Det hjertet er fullt av kommer ut gjennom munnen. Når vi snakker ut, kan vi puste ut. Den som har snakket med en psykiater, psykolog eller psykiatrisk sykepleier kan kanskje kjenne seg igjen i at etter å ha snakket ut, kan man legge problemene på kontoret og gå friere ut gjennom døren. Når man kommer ut kan man puste lettere ut, med friere pust kommer mere energi.

Hvis man i den situasjonen får råd som tenk positivt og legg det bak deg, kan resultatet bli omvendt og man tar ikke tak i det som man kanskje behøver. Reaksjonen isoleres og det kan gå bra lenge, men til sist kan det bli en kollaps. Den kan komme når en endelig puster ut, med friere pust, bedre kontakt med følelser.

Hvis man ikke er bevisst over slike sammenheng, og går med utmattelse over tid, hva kan diagnose bli da? Det finns mange veger til utmattelse, og det er trist om noen går med slike plager uten å få hjelp.

Jeg tenker på alle som er kronisk syke, som sliter og føler seg dømt av andre og seg selv. Man biter kanskje igjen og fortsetter samtidig som man trykker ned elendet. Man kan holde det gående en tid, men hvordan går det i det lange løp?

Hva nå enn som er grunnen til at man er syk, så blir man ikke noe særlig friskere av det her. Jeg tenker på de som forteller om at legen eller annen helsepersonell ikke tror på dem, at de skal tenke positivt så blir de snart friske. Det kan kanskje være sant for en del, men ikke for alle. Pasienten biter sammen, trykker ned sine problemer og holder det gående en stund til. Eller kommer de kanskje i ME sekken, begynner å søke helseråd, som hos den enkelte kan være helt feil. Det kan innebære man ikke får riktig behandling.

Utfordringen er å finne riktig diagnose, som leder til rett behandling. Det blir vanskelig i en sekkediagnose.

Det er et stort problem om en behandlingsmetode overselges og pasienten erfarer de blir sykere av den. Hvis lederskapet i helsevesenet ikke er optimalt, i det her fallet opprydning i sekken. Da må pasientene kjempe for å bli hørt, og snakker høyere og høyere for å nå frem. Det andre alternativet er vel å legge seg ned, og det leder jo feil. Hvilke utveger finns det da? Søke på internett? Det er å ta ansvar over seg selv og andre, men det hadde de ikke behøvd hvis helsevesenet rydde opp i sekken til hvem som skulle ha den ene eller den andre metoden.
Hvis vi tenker oss somato-psykiske reaksjoner, hvordan har pasienten det i en slik situasjon? Hva skjer med smerter, spenninger og energinivå? På den måten er det vanskeligere å bli friskere.

Hvis man skal bedre funksjonsnivå, og tilfriskning er det viktig med en kropp og sjel i fred og ro pluss andre viktige faktorer.

Et viktig mål er å arbeide mot fred og ro der tankene flyter som et løv på vannflaten. Hvordan kommer du dit? Hva er din veg? Kjenn etter. Når får du de stundene med indre harmoni? Du vet det allerede, selv om du har glemt det akkurat nå. Når jeg spurte mine pasienter kunne jeg får mange ulike svar, som fiske, hugge ved, gå ut med hunden, meditasjon, avslapningsøvelser, håndarbeid, male bilder, fotografering, baking, sitte ved et vann og bare oppleve hva som skjer, fjelltur, skriving, sitte på kafe og bare se seg omkring. Vegene er mange og man får finne sin egen veg. I de her aktivitetene er det en fordel å kaste ut prestasjonskravene gjennom døren. Hvis man tenker prestasjon er det vanskelig å slappe av. Når man ikke slapper av blir pusten ikke fri, som nå er målet hvis man skal være i ro.

Det er bra med utfordringer som tilpasses der man er i dag, men det er en annen ting.

To brev.

Jeg kjenner at den stress og opplevd press har vært en belastning, selv om jeg formelt måtte gjennom det. Jeg er meget takknemlig over at jeg ikke måtte ut på en praksisplass. Det hadde ikke gått bra. Er ikke sterk nok til det. Jeg har gått med en indre uro over hvordan det kommer å bli for meg etter den siste februar. Jeg sendte likevel inn den informasjon med tilleggsopplysninger som NAV etterspurte. Til og med det var en stress og en belastning for meg. Det har vært en lang og livsforandrende prosess i alle de har jeg har vært syk. En gang for lenge siden studerte jeg på universitet i flere år.
Når jeg tenker på hvordan livet har blitt forandret på grunn av sykdom, da er det ikke noe rart at jeg føler på en stor sorg. Sorgen følger med aksept, og de går hånd i hånd.

For omtrent en uke siden kom et brev fra NAV. Det var om arbeidsevnevurdering. Der står at jeg vurderes å være varig ufør i forhold til ethvert arbeid. Mitt helsetilstand har ført til en betydelig nedsatt funksjonsevne som ikke anses å være forenlig med krav til arbeidstaker i stillinger aktuelle for meg i dagens arbeidsmarked.
Det var en enorm lettelse å lese det her, samtidig som det er trist at livet har blitt så begrenset. Det var ikke det her jeg drømte om men de her 8 år som jeg har vært ute fra arbeidslivet har jeg måttet innse realitetene. Det er ikke en lett prosess, ikke for meg og ikke for andre i liknende situasjon.

Dagen etterpå kom det et brev til fra NAV. De har innvilget videre AAP til ut juli, mens vi venter på utredningen for uføresøkneden skal bli klar. Det var så befriende å vite at jeg fremdeles får penger fra NAV. Ved kronisk sykdom når man har en betydelig svekket funksjonsevne, da trenger man trygghet, også økonomisk. Det er mye lettere å stå frem i sosiale medier og å diskutere helsepolitikk, enn det er å føle på uro over sin økonomi. Uro/stress er nedbrytende og man mister krefter.

På epikrisen fra Skogli kan man også lese om hvor viktig det er å få fred og ro slik at det blir lettere å balansere mellom hvile/avslapning og aktivitet. Stress svekker. Når en har fred og ro er det lettere å være i aktivitet. Jeg fikk på Skogli prøvd ut en nivå som er mulig å trene på. Etter Skogli går jeg regelmessig på tredemølla. Jeg går i et tempo som passer for meg i omtrent 10 minutter. Det har jeg kommet frem til er passe for meg akkurat nå, da jeg også gjør en del husarbeid og springer i trapper.
Jeg tenker å prøve og øke tiden på tredemølla når vi kommer inn i lysere tider og våren.
Jeg føler mere på vintertrøtthet og vinterdepresjon nå enn hva jeg gjorde for et år siden. Jeg tror det har å gjøre med den stress som jeg har følt på de seneste månedene i samband med kontakt med NAV.
Nå er det mye lettere å slappe av. Nå hører jeg veggklokkens tikk-takk-tikk-takk igjen.
Nå jeg har et roligere tempo får jeg mere gjort. Jeg har ikke like mange dager da jeg må legge meg i et mørkt rom på grunn av migrene.

Stress og stressmestring er et viktig tema å fokusere på. Kroppen arbeider mye bedre i et avslappet tilstand. Jeg har fått mange aha-opplevelser gjennom årene. Psykisk stress med fysiologiske reaksjoner er ikke noe nytt. Når jeg begynte med D-vitaminer følte jeg at kroppen ble fri fra en byrde i desember og januar. Lyslampe likeså. Det jeg ikke var beredt på var den kroniske periodontitten som ga en infeksjonsfølelse i mange, og hvor befriende det var å bli fri fra den betente tannroten, ja hele jekselen. Det er en kronisk stress som ikke må undervurderes.
Jeg kunne ikke tro at mine pustestopp på natten påvirket mitt allmenntilstand så mye som det må ha gjort. Det føles som en stor befrielse å begynne å puste med Cpap på nettene.

Etter en så stor indre alarmberedskap i mange i år sier det seg selv at det et meget viktig med fred og ro og avslapning. Vi har våre vaner der vi går på autopilot, og det kan også være likt med stressberedskap. Gjennom valg av aktivitet byter vi spor både når vi snakker om rutiner og fysisk væremåte.
Når vi snakker om motsatsen til stress, kommer vi til avslapning, inspirasjon, passe fysisk aktivitet, ha det moro, nyte livet der det er mulig. Jeg føler også på kroppen at det er viktig med et stabilt blodsukker for å føle på en indre ro. Det som jeg har som mål er å forbedre allmenntilstanden og å få et bedre liv. Jeg fokuserer også på hvordan man kan leve enklere til en bedre livskvalitet. Det er så lett å strekke seg for langt, komplisere ting og å fokusere på de ting som føles viktigere i livet.

Jeg tror man kan gjøre mye her og det kan være mye moro når en prøver seg frem. Det er viktig å arbeide mot forsoning og ikke kreve/forvente det som man ikke har forutsetninger å klare av. Det gir mere krefter å fokusere på hva man kan gjøre, Det er det man lett mister kontakten med når man må fokusere på sine vansker i kontakten med NAV. Nå håper jeg på mere ro i livet. Jeg har ikke gitt opp!

Gjennom alle mine år som kronisk syk har jeg arbeidet frem en mestringsplan for å håndtere hverdagen.

Alle kan ha nytte av mental trening.

Det finnes mye interessant å finne på Youtube. Her har jeg lagt inn en bra forelesning om mental trening.

 

Professor Tore C Stiles er en god foreleser som tar opp en del viktige punkter ved mental trening:

 

 

1. Økt selvforståelse. Det er viktig å se innover og å bli kjent med seg selv. Tar man tid til selvanalyse for å se hvem man er, hva man ønsker, hva man trenger, hvordan man har det i sin kropp, hva man føler også videre blir det lettere å sette mål for hva man skal strekke seg mot. Hva er viktig? Når man gjør et valg må man velge bort et annet. Da er neste spørsmål, er jeg villig til å betale den prisen?

 

Det man trener på blir man bedre på. Våre tanker påvirker kroppen og her kan man øke selvforståelsen om seg selv. Hvordan reagerer jeg i forskjellige situasjoner?

Det er ikke bra å trykke ned følelser/reaksjoner, fordi da styrer de oss. Det er en viktig grunn til hvorfor det er viktig å bli kjent med seg selv!

Kjenn etter! Observer deg selv! Hva skjer i kroppen? Hvordan reagerer/føler du i forskjellige situasjoner?

 

2. Mental restitusjon. Det er lett å komme i urytme når vi lever i dagens samfunn, med stress og å strekke seg til forskjellige situasjoner der man faktisk overstrekker seg.

Derfor er det nødvendig å ta seg tid til å kjenne etter for å finne sin egen rytme. Da er rutinene en god hjelp.

Det er viktig å veksle mellom å være i aktivitets/arbeids modus (påkoplet) og å være i avslapningsmodus (avkoplet), å være i aktivitet den ene stunden og ta en pause den andre.

Når vi for eksempel snakker om toppidrettsmenn så er for eksempel hvile/restitusjon den viktigste delen av treningen.

Når man tar seg tid til restitusjon, presterer man bedre i neste treningspass. Når vi slapper av, blir kroppen i form. Når vi trener, da sliter vi ut kroppen.

Det er også viktig å være mentalt i avslapning, ellers har man ikke en optimal restitusjon.

Hvis man er mentalt i aktivitetsmodus, arbeider hjernen hele tiden aktivt. Da sender hjernen ut signaler til kroppen, og sørger for at kroppen er i en aktivitetstilstand, hormoner, sympatisk nerveaktivitet og så videre. Da bruker kroppen mer energi enn hva som er nødvendig.

For å få et godt liv må vi bli flinkere til å restituere oss! Det kan være med hjelp at lettere aktiviteter som å se på "Hotel Cæsar", lese "Se & Hør og annet som får hjerne å fokusere på hvile.

 

3. Bekymringer. Uro, helseplager, symptomer og så videre, får hjernen til å sende ut signaler. De signalene får kanskje for eksempel hjertet til å sende ut signaler, symptomer. Det kan være det autonome nervesystemet der det sympatiske nerver aktiverer stress system som for eksempel hormonet kortisol. Når det er aktivt forspiller vi energi og vi får mindre kraft til det daglige livet.

 

Løsningen er å slappe av!

 

4. Lære seg selvmedfølelse. Det er så lett å være kritisk mot seg selv. Når man gjør det undergraver man sin selvbilde. Det tar kraft og da mister man sin energi. Når man arbeider med mental trening hjelper vi oss til bedre form.

 

Slik jeg oppfatter Tore C. Stiles, så skiller han mellom å lytte på viktige signaler/informasjon/symptom og det å arbeide med å slappe av å få mere ro i kropp og sjel. I feil sammenheng kan man oppfatte det som å ikke lytte på sine symptomer, men det finns informasjon/signaler/symptomer i kroppen som man skal ta på alvor. Så derfor tenker jeg at mental trening kan være bra for oss alle, frisk eller syk, men å gjøre en selvanalyse og å lytte på hva legen har å er nødvendig.





 

 Når en er kronisk syk så er det viktig å ta vare på seg. Jeg tror at mange med kronisk sykdom har lært seg å arbeide med mental trening, selv om man ikke vet at det er det man gjør.

Når man hører ordet mental trening er det lett å få oppfattelsen at det handler om å øke viljestyrker og å prestere mer. Da er forelesningen til Tore C. Stiles en viktig informasjon for oss alle, ikke minst de som lever et hektisk liv i dag. Det handler ikke om å tenke positivt og å velge å overse de signaler kroppen sender oss.

 

Jeg har mange ganger møtt personer som har vært i en ekstrem stress situasjon, som kollapser når de endelig er i trygghet og fred og ro. Noen av de sterkeste skjebnene var flyktninger fra Bosnia i 90-årene. Da forsto de ikke hvorfor de hadde det så vondt med seg selv. De hadde stått kvar på beina når de var i en forferdelig livssituasjon i krigens Bosnia der bosniske muslimer var med om ekstremt traumatiske forhold. De lyktes med å ta familien sin med seg å flykte til det fredelige Sverige. Når de endelig fikk sin oppholdstillatelse, eget hjem og barna begynt på skolen, da kom krasjen!

Men det kan også være voksne som har barn med spesielle behov, alvorlig sykdom og liknende.

 

Det kan være personer som levd i traumatiske forhold i lang tid. Når de har blitt hørt og sett av fagpersoner i helsevesenet, kanskje de slapper av. Foruten de psykiske/fysiske reaksjonene kommer kanskje også søvnbehovene øke. Hadde en pasient som sovnet når han kjørte bil i en slik fase. Som tur er, gikk det bra for både min pasient og hans medtrafikanter.

 

Det er så viktig å lære seg sin egen natur/rytme slik at man kan ta vare på seg på beste måte.

 

 Videon her under handler om forskning på mindfulness og meditasjon. Vi har all grunn til å kose oss og å slappe av slik at vi orker med å gjøre det som vi tenker er viktig for oss i dagliglivet. 

 

 

 

Nå skal jeg slappe av og se Bonanza på tv, slappe av og hvile, samtidig som jeg drikke en kopp te.

Kos dere og god søndag!

... og så var det den her arbeidslinjen.

Det er litt over 3 uker siden jeg kom hjem fra et 3 ukers opphold på Skogli Helse og Rehabiliteringssenter AS.

Jeg har tidligere skrevet om mitt opphold i et tidligere innlegg  Om tredemølle og å møte seg selv i døra.

Jeg var sliten når jeg kom hjem, og trengte tid å lande. Jeg var på etterskudd her hjemme og nå er det tid for å ta frem advents og julepynt. Når jeg ser over våre julepynt ser jeg mere arbeide. Det er en god grunn til å sortere vekk julepynt for å gi det til veldedighet. Ting som jeg likte for 20 år siden er ikke like moro lengre. Når foreldre går bort får man arve deres julepynt også. Det blir for mye og jeg må tenke på å økonomisere mine krefter, og det er en god grunn til å utrensning. Julegardinene til stuen får være i kjellerforrådet den her julen. Kanskje jeg har bedre energi neste jul.
Det er for meg ikke aktuelt med å bake 7 sorters kaker, lage masse julemat og annet som kan bli for mye for hvem som helst. Julestemning må være et fokus på fred og ro sammen med familien.

Jeg planerer julegave innkjøp her hjemme sammen med mannen min. Når man allerede vet hva man skal gi bort, da man går inn i butikken, sparer man både tid og energi. Det liker jeg, og det er også helt nødvendig.

Den her måten å organisere på har vært en del av mitt liv i flere år. Det er viktig å skrelle vekk det som ikke er så viktig og å holde fokus på det mest konstruktive. Det fungere best.
Når jeg var på Skogli var det viktig å holde fokus, slik at jeg fikk best utbytte av oppholdet. Det ble likevel hardt og jeg gikk likevel i bakken. Jeg møtte mine egne begrensning og det føltes merkelig å delta i en gruppe som handlet om arbeidsrettet rehabilitering. Men jeg var der fordi NAV mente det var viktig å komme dit for en vurdering om funksjonsnivå.

Jeg gjorde mange refleksjoner den her tiden, da jeg hørte om arbeidslinjen flere ganger.
En dag satt vår gruppe i en refleksjonsgruppe, der vi skulle tenke over hva vi skal gjøre fremover. Vi fikk høre at tidligere ble man lettere uføretrygdet og parkert, og så enkelt er det ikke i dag. Nå viser forskning, sa hun, at arbeide har en helbredende effekt. Man må ikke vente til man orker med det eller det der hjemme. De har erfaring med pasienter med fibromyalgi, utmattelse og andre diagnoser. Kanskje man  kan velge et enklere arbeide, og det må kanskje ikke være så mange timer i uken.. Noen kunne kanskje begynne med praksisplass eller arbeid nå, og andre har kanskje et maratonløp fremfor seg. Den her arbeidslinjen var det nye og det handler om at alle som kan bidra, skal få en sjanse til å gjøre det.

Det her satte i gang mange tanker i hodet mitt. Jeg må smile når hun sa at noen kan ha et maraton fremfor seg. Jeg har hatt problem med helsa siden 1989. Det kaller jeg et maraton, og jeg vet ikke hvordan mitt liv ser ut fremover. Jeg har også tatt styringa over min helse, og hadde jeg ikke gjort det tro jeg at jeg hadde vært mye dårligere. Sollys på vinteren (lysterapilampe), D-vitaminer større delen av året, kuttet ut blant annet sukker, energiøkonomisering, sund mat, fred og ro aktiviteter, passe fysisk aktivitet, og så videre. Jeg har lest masse, og snakket med mange for å kanskje finne en veg for å bli frisk. Jeg ble ikke frisk. For et år siden fikk jeg vite jeg hadde hatt en kronisk  periodontitt i mange år og det kjørte ned både immunforsvar og allmenntilstand. Tannlegen fortalte at når en har en kronisk periodontitt kommer bakterier ut i blodbanen. På den måten kan man bli syk i hele kroppen. Han var ikke forbauset over at jeg hadde hatt ME-symptomer.
I dag blir jeg ikke sykere. Det ble jeg så lenge jeg hadde periodontitt. Jeg ble sykere og sykere og iblant følte jeg meg døende. Nå var jeg ikke så redd, men mer fortvilt. For en befrielse det var å bli fri fra både jeksel og periodontitt!

Men jeg er fremdeles syk og har en lav funksjonsnivå. Jeg lever med håpet om å bli frisk, men må samtidig være beredt på at det kanskje ikke er mulig.

Nå gikk jeg på Skogli å var bekymret over hvordan andre syke kunne oppfatte om den her arbeidslinjen, og den risiko for depresjon, angst, skyld og skam hvis de ikke klarer av å bli friske. Hvordan hadde jeg selv opplevd det hvis jeg kommet til Skogli for to år siden, med langt fremskreden periodontitt? Hvilken forskning refererer man til og for hvem? Hva med langtidseffekter? Jeg valgte å skrive til legen og fortelle om mine fortellinger. Jeg tror ikke jeg kommer med noe nytt, men det kunne kanskje være interessant med å lese om hvordan pasientene opplever hva som sies. Det er ikke alle som har så mye kunnskaper og er oppdatert som meg, og da er man mere sårbar.

Jeg trivdes med å arbeide, og det var godt å gå på forelesninger eller på arbeide selv om jeg ikke var frisk. Jeg slet etter et sjokktrauma 1989. Det var godt å gå på forelesninger selv om jeg slet med konsentrasjonen. Sjokktrauma er en enorm belastning for kropp og sjel, og tankene forfølger en. Med en slik belastning er det også lett å få andre helseproblem og det fikk jeg. Man kan si at jeg studerte på deltid. Det var noen delkurser som jeg gjorte etter min kursgruppe var ferdig med studiene. Jeg trengte min tid og jeg trengte fred og ro. Jeg ble ferdig med mine studier, fikk bra konsentrasjon og arbeidet som psykolog i flere år og det planerte å fortsette med det til pensjonen. Jeg kjente på at noe ikke fungerte som  det skulle i min kropp, men kunne arbeide på heltid i noen år.

Men livet fikk meg om igjen inn på andre veger enn hva jeg hadde tenkt meg. Det kom en dag når funksjonsnivået og allmenntilstanden var for lavt til å være i jobb. For et år siden fikk jeg, som jeg tidligere skrevet om, vite at jeg hadde hatt en tannrotsbetennelse i mange år. 
Det har ikke vært synlig på noen utredning og derfor har det ikke gått å behandle. Livet utsetter oss alle for prøvelser og vi kan ikke forvente oss å kunne styre på alt her i livet!
Vi får se på hva vi har å navigere videre fra det. Det er viktig styrke kropp og sjel på mange nivåer.

Jeg føler meg takknemlig for det jeg har i livet fordi det er ingen selvfølge.

Etter jeg kom hjem  fra Skogli sendte jeg en søknad om uføretrygd til NAV. Det kostet mye konsentrasjon og energi å fylle i søknaden. Jeg tenker på den forskjell det er i dag og den jeg var når jeg studerte på universitet i Lund for 20 år siden. Jeg er ikke den samme.
Noen dager senere ringer min saksbehandler fra NAV, som sett at jeg hadde sendt inn søknaden. Hun sa at det skulle jeg ikke gjort, fordi hun ikke har gjort en kartlegging om eventuell restarbeidsevne. Jeg hadde følt en lettelse for å ha fylt i søknaden og nå risikerer jeg at jeg må trekke tilbake søknaden en tid.
Jeg er ikke forbauset men det her sliter!
Dagen etterpå fikk jeg et brev fra de som arbeider med uføretrygdsøknader. De ønsker mere informasjon, blant annet om hvor jeg har bott i Sverige når jeg var yngre. Jeg husker ikke alle adressene. Nå sitter jeg her og føler på at hva som blir neste steg, blir krevende for meg, hva som nå enn skjer. Fy søren! Så mye som var så mye lettere når jeg var frisk.

Det er så viktig å skifte spor slik at jeg ikke bare fokuserer på NAV og hva som kommer å skje. Det er nødvendig med mental hvile og å gjøre ting som gir energi, som gir glede og hjertevarme.

Arbeidslinje får være arbeidslinje. Er jeg ikke frisk nok er det ikke så mye som jeg kan gjøre.
En ting er sikker. Jeg ønsket ikke å være syk! Det er ikke min feil at jeg er syk! Jeg har gjort så godt jeg kunne! Hvis man gjør så godt man kan da kan man ikke gjøre mer!

Jeg har til og med laget mine egne Mestringsstrategier ved kronisk sykdom.

Hva er det som gjør at folk tar det som en selvfølge at de skal være arbeidsføre hele livet?

Penger er makt.

Når jeg senest var i Sverige, kjøpte jeg en pocketbok i den lokale mat butikken. Romanen heter "Beslutet" og den er skrevet av Penny Vincenzi.
Selv om den er en ren underholdningsroman oppdaget jeg en del "perler" og jeg kom frem til at jeg ville blogge om en spesiell "perle".

Det her er i 60-årene, der Eliza blitt mor og sluttet på sitt arbeide for å ta hånd om deres barn.

"De hade naturligtvis inte ont om penger, Matt tjänade bra och var absolut inte snål, men Eliza fick nu bita i det mycket sura äpplet att inte ha egna tillgångar.

Hon hade aldrig kunnat ana hur förringande och nedslående det var att behöva lita till pengar man inte tjänat själv. Att lämna jobbet innebar inte bara att säga adjö till status, interessen och möjligheter att få utlopp för sin begåvning, det betydde att hon blev redovisningskyldig inför Matt för allt hon ville köpa. Pengar, insåg hon i ett ögonblick av grym klarsynthet, var inte bara ett medel som användes för att köpa det man ville ha eller behövde, pengar var makt, och hade man inte egna, oavsett hur god stämningen än var i hushållet, var det ett synnerligen påtagligt, och ganska otrevligt tillkortakommande."

Det her er et tema som ble mye diskutert i 60-70-årene. Ikke alle menn var for at kona skulle ha en egen karriær.

Men jeg får også andre assosiasjoner til vår tid. Hvordan føles det for alle de svenske menn og kvinner som er kronisk syke men ut forsikret fra sykepengeordningen når det har gått en tid? Hvordan føles det å bli avhengige av lønnen til ektefellen? Det er slik det ble når Moderaterna (tilsvarende norske høyre) kom til makten.
Jeg tenker ofte over om Høyre ser på den svenske modellen og om de ønsker å gjøre tilsvarende syke forsikring i Norge?
Vi er mange som mister retten til AAP 28/2-2013. Jeg lurer på hvor mange kronisk syke som blir enda sykere av den stress og uro som de føler av den utrygghet det er å ikke vite hvor mye penger de skal leve på fra 1/3-2013.

Vi har et flott trygdesystem i Norge, når det fungerer som best. Det skal vi ta vare på!

Fikk et brev.

Det er tid for å få innvilget nye AAP måneder. Jeg har idag fått brev fra NAV, om at jeg får fortsatt AAP i to måneder og at jeg i 2 uker skal skrive en ukeslogg der jeg beskriver hva jeg klarer om dagene. Min lege skal skrive en ny erklæring og det er sendt over en søknad til Skogli for en utredning. Det er bare som forventet da min rett til AAP tar slutt 28/2-2014. Det kan bli en spennende høst med møten med mange spennende personer, samtidig som jeg kommer å møte meg selv i døra.

Når det er viktig å fokusere på det som jeg kan, må jeg nå også fokusere og dokumentere på det som jeg ikke kan. Det er ikke like moro. Som om sorgen over å ikke være frisk var stor nok som det er.

Det mest vanskelige spørsmål er å skrive hva hva jeg ville klart på arbeidsplassen dersom jeg skulle møte opp i morgen. Er det noen enkle oppgaver som jeg som jeg kan gjøre? Er det de dagene som mine hode, nakke og ryggsmerter er som størst kan man bare glemme å komme på jobb. Og skulle jeg komme på en arbeidsplass er det en stor sjanse at det skulle ta mange dager før jeg skulle kunne komme dit neste gang.

Videre ønsker de at jeg skal oppdatere min CV på nav.no. Det innebærer at jeg skal lete blant mine gamle papir. Kjenner meg trøtt bare jeg tenker på det. Jeg får ta det en av mine bedre dager.

Jeg ser godt at NAV har regler å følge, og at det må være slik. Jeg har en hyggelig saksbehandler og har gode erfaringer av NAV.

Men det her slår meg rett i ansiktet og tar en del av luften fra meg.
Jeg kommer å følge opplegget, og det kan være bra å komme til en klarhet.

Om sorgeprosess og å følge sin natur

Vi har hatt underbart vær i sommer. Lys og varme er den beste medisin for meg. Min far døde i juni, så det har også vært en del alvor. I min sorgeprosess, har jeg tatt meg mye tid til å bare være. Det har vært godt å ha en liten hage å arbeide med. I død og sorg er det en god helbredelse å bygge liv, eller kanskje bedre, spille på lag med naturen. De stunder jeg har vært i hagen, har mine tanker fått flyte fritt. Tiden går fort. Et liv går raskt fremover. Jo eldre jeg er, jo mere føler jeg at tiden går.

Man føds og får et liv å leve. Hva gjør vi av det?  Hvordan har det vært? Hvordan er det? Hva ønsker jeg fremover?
Det føles som en sommer der jeg gir slipp av mye i mitt liv, og det må jeg gjøre for å få rom med den person jeg er idag.
Når familjemedlemmer dør, da får vi overta ting som også kan fungere som minner. For å få plass med alle sine ting får man gå over sitt hjem, og sortere vekk ting som ikke fyller sin oppgave lengre. Alt har sin tid på jorden.
Nå har jeg sortert vekk mye av min gamle kurslitteratur. Det er likevel gamle kunnskaper, som bytts ut med nye i den takt forskningen går fremover.

Jeg går også gjennom kjøkkenet for å se over hva vi har og hva som trengs, eller ikke trengs.
I morgen går jeg gjennom all plastikk i kjøkkenet for å se over om alt plast er sikkert nok til å ha mat i. Tenkte også å se over om vi har gammel mat i kjøleskapet, som ikke er spiselig lengre.
Når man skreller av det man ikke trenger lengre, føles det som en renselsesprosess, som en psykologisk detox.
Det er et resultat av en prosess som har pågått i mange år, og som fortsetter gjennom livet. Når man er forbi en fase, blir det som å legge av seg gamle slitte klær som man ikke trenger lengre. De legger man fra seg på livets veg, og der får naturen gå sin gang.
Hvis man holder igjen kanskje man blir "stagnert" og livet står på vent på en måte. Man kanskje føler at man har kjørt fast, og kommer ikke videre. Det kan også være en konsekvens av indre utrygghet, og da er det viktig å arbeide videre med trygghet som tema.
Livet kan virkelig være brutalt mange ganger, og da er det ikke rart om vi holder oss igjen.
Jeg er så gla jeg idag lever i en trygg livssituasjon, fordi det er det som ofte må til for både helbredelse og møte livet der man er her og nå. Det er vanskelig å møte livet på godt og vond når man hele tiden er i en indre alarmberedskap.
Det må politikere og helsepersonell være bevisst over i møte med syke folk.
Trygghet er et grunnbehov vi har. Men det er ikke alltid vi har det eller er det.

Maten som hjelpemiddel for en større balanse i kropp og sjel.

Jeg fortsette å tenke over hvordan maten påvirker vår helse. Når barn har vært på tur og på skolen etterpå skal skrive om det kommer det ofte med hva og hvor de spiste. Jeg vet en gutt som på skolen etter en helg skrev at helgen hadde vært kjempefin fordi de hadde spist søppelmat hele helgen. Det fins mange fristelser som på sikt kan få konsekvenser man ikke ønsker. Jo eldre jeg er desto mer tenker jeg på det. Det kan være mye følelser rundt maten, skyld og skam hvis man vet at man spiser feil.
Omvendt kan man bli glad og fornøyd etter en god måltid, ikke minst om man vet at maten man spiser er sund. Man føler seg fornøyd og harmonisk. Når vi snakker om hvordan vi opplever mat er det lett å føle at psyke-soma er et.
Det føler vi også når vi har lavt blodsukker. Da er det lett å bli irritert, noe som de rundt oss også kan føle på. Her kan jeg innrømme at det treffer meg veldig godt. Før jeg kuttet ut sukker og raske karbohydrater, var jeg veldig plaget av det  her. Jeg kunne få migrene når blodsukkeret ble for lavt, og fikk harmonien igjen når jeg hadde spist mat. Jeg hadde mandel i vesken slik at jeg kunne komme unna de verste blodsukkerfallen. Godterier gjorde bare vondt verre.

De her erfaringene har gjort at jeg tenker mer og mer over maten som en mulighet til indre balanse og harmoni. Hvis jeg har en bedre dag kan det være avslappende å lage mat. Man arbeider med hendene, ser på hva man gjør, og andre tanker kommer lengre bak. Man gjør en ting om gangen i tur og orden, så lenge man ikke stresser med å bli klar så raskt som mulig. Multitasking er heller ikke det optimale. Jeg kan tenke meg alle foreldre vet hva jeg mener. Når man lager maten kommer det dufter som vekker sulten og man ser frem til å spise. Man vet hva man har i maten hvis man lager fra grunnen, og bare det kan gi glede.

På den måten mener jeg at vi får kontakt med livsgleden både når man lager maten og etterpå når man spiser. Hvis maten er god blir alle rundt bordet stille, sier ikke mye, mens man nyter maten. Det må være den optimale situasjonen for kroppen for å fordøye maten og å dra nytte av næringen som finns i maten.
Hva skjer forresten i kroppen hvis man ikke liker det man spiser? Noen som vet?

 

Den godeste maten er når man kan gå ut og plukke den og spise den fersk. Det er livskvalitet! Og det kan ikke være helt feil næringsmessig. Mye av frukt og grønnsaker som vi spiser her i nord har blitt plukket før de var modne, blitt transportert langt, og har bli modne etterpå. Hvis man setter for eksempel kjøpetomater i kjøleskapet før man reiser bort er de fremdeles røde når vi kommer hjem, selv om man har vært borte en uke eller mer. Hva gjør vår håndtering av maten med vår likskraft og livsglede? Tenk å spise en nyplukket tomat som har vokst opp ved solveggen. Den både lukter og smaker annerledes!

 

 

Det må få konsekvenser på matkvaliteten for oss som bor oppe i høye nord. Vere må det bli om vi spiser halvfabrikat, og mat som har fått farge og smaktilsetting, slik at det være lettere å selge.

 



 

Skal vi ha en god helse må vi ha et fokus på kvaliteten på maten, og om hva vi blir sykere av.

 

Jeg tror ikke at alle sykdommer handler om maten, men at vi alle kan ha nytte av å spise mat som styrker allmenntilstanden, i stedet for mat som svekker det udelte mennesket.

 





 

Lengre frem kommer jeg å kjøpe boken "Ett sötare blod" av vitenskapsjournalisten Ann Fernholm. Det er mye som tyder på at de kostråd som vi tidligere har fått ikke er bra for mange av oss.

 

Det er en god grunn til at www.kostdoktorn.se er Sveriges største helseblogg.

 



Det er med større kunnskap vi finner nye muligheter!

Jeg fortsetter å lese bladet "Tara frisk", I nr 2. 2013, og artikkelen som heter "Kan sykdom læres?"
Henriette Åsille Osnes har skrevet den her interessante artikkelen og jeg får refleksjoner av den.

Hun har intervjuet Per Brodal, hjerneforsker og professor emeritus  ved Universitetet i Oslo. Han forteller om hvordan sammenheng mellom fysiologiske, psykologiske og sosiale forhold.

"Enhver omstilling, fysisk, mentalt og sosialt, er en påkjenning for kroppen. Og denne belastningen kan bli helseskadelig når den varer over tid, uten at man får hentet seg inn eller opplever at man mestrer situasjonen.

Omsorg for et sykt familiemedlem, trusler eller det å bli oversett, påvirker kroppen på samme måte som feil ernæring, søvnmangel og infeksjoner. Begge typer påkjenninger kan blant annet føre til , endringer i immunforsvaret betennelsesreaksjoner i kroppen, hormonelle forstyrrelser og raskere cellealdring."

Hjerneforskning har vist at hjernen er organisert i nettverk. Mange nettverk  deler knutepunkter eller noder. Dårlig funksjon og ubalanser i et nettverk kan påvirke et annet. Smerte kan dermed påvirke oppmerksomhetssentret.
Brodal mener at mange med kronisk smerte, tretthet, depresjon og angst kan skyldes ett eller flere nettverk i hjernen ikke fungerer så bra eller er ikke synkronisert. Dermed fungerer nettverkene ikke som de skal. Hjernen kan feiltolke signaler fra kroppen slik at man føler seg syk.

For noen år siden skrev lege Christina Doctare boken "Hjernestress - kan det ramme meg?" Der fortalte hun om at hjernen ikke kan skille mellom indre og ytre trussel. Dermed er det viktig å være bevisst sine aktiviteter og å søke seg mot fred og ro.
Det finns ikke den livssituasjon eller sykdom som ikke uro og stress i lang tid kan gjøre det verre. Kronisk stress kan gi oss mange forskjellige sykdommer, både fysiske og psykiske, svekke immunforsvar, endre hormonbalanse, alle organ i kroppen og ned til cellenivå.
Det finns mange gode grunner til å aktivt arbeide med stressmestring , mindfulness, være sammen med nære og kjære, ha det morsomt, skape med hendene, lære nye ting, spise god mat, kose med dyr med mere. Det her har jeg arbeidet mye med i mange år, med forhåpning det skulle hjelpe til å aktivere kroppens selvhelbredende funksjoner. Men jeg skulle behøve å lære meg mye annet og dessuten måtte jeg leve med det som var til en jeksel ble fjernet. Nå får jeg se hvordan det går.

Det er interessant å lese om det Brodal har å si om nettverk i hjernen og hvordan ulike system (nettverk) samvirker.
Spennende å tenke over hvordan min kroniske periodontitt har påvirket flere forskjellige nettverk i kroppen. Kroppen har vært i en kronisk alarmberedskap i mange år. Det er ikke noe rart at allmenntilstanden ble dårligere og dårligere jo lengre tiden gikk. Det rammer psyken, hormonbalansen, immunforsvaret og mye mere.
Likeså blir jeg syk av sukker og hvitt mel, og det rammer psykesoma. Når vi kommer til sjokktrauma og stress i lang tid rammer det også mye mere enn følelseslivet. Når man tenker over de forskjellige nettverkene i hjernen blir det logisk å tenke at det rammer mange prosesser i kroppen. Nå har jeg overforenklet det hele, men kanskje kan det her gi stimulans til å tenke videre.

Vi finner mye spennende forskning på stress og plasebo. Det er mint like viktig å lære seg mere om hvordan mat påvirker vår helse. Professor Charlotte Erlanson-Albertsson har ved flere tilfeller blitt intervjuet på svensk TV4, i programmet Efter 10. Hun sier der at mat er signalsubstanser og mat til hjernen, og at vårt moderne raffinerte kosthold gir oss mange av de sykdommer vi har i dag. Det gir betennelser i kroppen, for eksempel i tarmen. Her har mange av oss mye å lære slik at vi kan ta vare på vår helse på en bedre måte. Jeg tenker for eksempel ikke vente til myndighetene har rukket med å oppdatere seg. Jeg bruker en del av min tid til å lese, søke informasjon, og å lære slik at jeg kan gjøre bevisste valg om hva jeg kan spise. De aha-opplevelser som jeg har fått ved å legge om kosten er sterke nok til å ikke bare å sitte og vente på bedre tider.

Men den forskning som Brodal forteller om er samtidig interessant for motivere seg til å fortsette å meditere, søke meg til aktiviteter  som vekker interesse, glede, får meg å le, bevarer troen på at det går bra, har vakre ting nære meg, og å være sammen med mine nære og kjære og mye mere.

Et nytt sitat fra den samme artikkel:

"Langtidspotensiering og sensitivisering er ulike nevrofysiologiske mekanismer som fører til at for eksempel smertesignaler vedvarer, blir mer effektivt overført overført eller at det skal mindre stimulus til. Man kan altså føle smerte etter en skade er leget, eller blir mer følsom for smerte."

Det her får meg å spørre om hvilke skader i kroppen som kan ha oppstått etter å ha vært i kronisk alarmberedskap (på grunn av kronisk periodontitt) i over 20 år. Jeg tåler ikke stress lengre og jeg sliter med nevropatiske smerter blant annet. Det her er interessant forskning, som man kan ha bruk for når man legger opp en egen mestringsplan, samtidig som man ser på andre temaer for å bygge helse, for eksempel maten.

Noe som jeg har fått erfare når jeg selv har vært syk i mange år at hvis utredning/blodprøver ikke viser på noen sykdom, kan man likevel være veldig syk. Det var inga bio-markører som gav utslag for å avdekke den kroniske periodontitten, og heller ikke sukker og hvitt mel intoleransen (stivelse omvandles til sukker i kroppen) Når jeg kuttet ut sukker med mere ble min kroppstemperatur lavere, hetetoktene forsvant, og det gjorde også smerte i ledd og colon irritable.

Man kan altså være syk selv om utredning ikke viser noe som trenger behandling. Hvis en pasient er syk og legen/psykologen kun satser på cbt og stressmestring, kan det oppleves som mislykkede når behandlingen ikke får det ønskede resultatet. Det er fort gjort å tro at det er en selv det er feil på når en ikke blir frisk.

Psykolog Nina Lang sier i den samme artikkelen:

"-Man kan ikke tenke seg frisk. Men kognitiv terapi har vist seg ha god effekt for mange pasientgrupper, ved at man ser sammenheng mellom hvordan man tenker, føler, handler og kroppens fornemmelser"

Det her er metoder jeg har brukt i mitt arbeide som psykolog og jeg bruker det naturligvis selv. Når de kognitive teknikken er tilpasset individet og sykdommen, kan alle ha nytte av det her. Mange foreldre til små barn bruker det intuitivt og det gir barnene trygghet.

Brodal sier videre i artikkelen:

"Man må raskt sjekke om det foreligger biologisk sykdom eller skade, og gi pasienten trygghet og positive forventninger. Det er uheldig med lange ventetider for utredning. Brodal understreker at det ikke er mulig å "tenke seg frisk" fra subjektive lidelser.

-Å omtolke signaler fra kroppen kognitivt, krever også overskudd. For de sykeste pasientene kan en kroppslig tilnærming være gunstig. Det blir en bakvei inn for å slå av alarmklokkene og  vise hjernen at ting står bra til i kroppen"

Å arbeide med trygghetsfølelse og å våge å tro at det går bra er viktig for oss alle, enten man kan bli frisk eller ikke. Jeg har som sagt vært syk lenge og har selv fått søke etter hva som styrker meg og hva som svekker. Stressmestring var ikke nok for meg. Jeg måtte søke videre selv og maten har vist seg viktig for meg. Tannrots betennelsen fikk jeg vite om etter mange år og av en tilfeldighet. Det er en krevende situasjon og mestring er nødvendig uansett. Det er også viktig å være åpen for det vi ikke vet. Det er med større kunnskap vi finner nye muligheter!


Mine mestringsstategier ved kronisk sykdom passer fremdeles godt inn i de sammenhengene. Mestringsstrategier ved kronisk sykdom. :)

Subjektive plager, uten objektive funn?

Sitter her og leser bladet "Tara frisk". I nr 2. 2013, er det en artikkel som heter "Kan sykdom læres?"
Henriette Åsille Osnes har skrevet den her interessante artikkelen der man kan lese at kvinner har høyere sykefravær enn menn, og hvordan det kan bli slik.

"Og med unntak av ryggproblemer har kvinner mer hodepine, angst, depressive tanker, mageproblemer og andre subjektive helseplager. Dette er plager som kan gi betydelig funksjonsnedsettelse, men hvor det ikke er objektive funn som kan forklare plagene, sier professor og forskningsdirektør Hege R. Eriksen ved Uni Helse." (Tara frisk, nr 2.2013)

Hun har forsket på sammenheng mellom stress og subjektive plager. Det er også stor forskjell, mellom bransjer, på sykefravær. Et godt eksempel på det er helse- og sosial- sektor. Her har vi belastende faktorer som skiftarbeid, belastende tunge løft, og liten kontroll over. Kvinner skal mestre jobb, hjem, mann, barn og omsorg for foreldre. Det er også mange kvinner som stiller høye krav til seg selv.
Artikkelen forteller også om en ekspertgruppe nedsatt av arbeidsdepartementet som konkluderer med at kvinners dobbeltarbeid trolig bidrar til at kvinner er mer syke enn menn.

Når jeg leser det her kjenner jeg godt igjen meg. Jeg har i arbeidet med mange som passer inn i den her beskrivelsen. Det er mange som sliter etter å ha fått bære tunge byrder i veldig lang tid. Det kan dels være dobbelt arbeide, vanskelig situasjon på arbeidet, barn med spesielle behov, misbruk i familien, familievold, annen sykdom i familien. De har også vært belastet i lang tid, da energien har gått ned, smerter både her og der, man føler man ikke når opp til sine egne og eller andres krav med mere. Det her handler ikke om å tenke seg syk, men å holdt ting gående så lenge det gikk.
Problemet er å skille mellom pasienter som mer passer inn på utbrenthet, og de som har en annen sykdom som trenger behandling. Man kan være syk, selv om man ikke finner "objektive" funn som kan forklare plagene, og derfor må man være oppmerksom på den enkelte individet. Det er ingen som ønsker å bli "parkert" i psykiatrien, når man har en sykdom som trenger behandling noe annet sted.
Derfor må fagpersoner ha et åpent sinn for å skille ut hvem som trenger hva.
Jeg hadde for eksempel ikke blitt frisk med kun samtaleterapi/cbt/gradert trening, når jeg i mange år har slitt med en skjult kronisk periodontitt. Jeg har selv i mange år hatt en samling med uforklarte symptomer, og det fører med seg at jeg ser en nødvendig grunn til å få frem at ting ikke alltid er så enkle som det ser ut til. Jeg ser samtidig, at det ikke alle ganger er enkelt å finne diagnosen til den enkelte.
Helsepersonell har litt av et detektivarbeid i en del fall, samtidig som man som syk prøver å mestre sin situasjon så godt en kan og å prøve å finne frem konstruktive mål.
En gjør så godt en kan.
Den som klarer en gradert trening er heldig, selv om det er tungt. Da finner man lettere en veg ut i friheten, som det er å bli friskere.

Mange reaksjoner etter "Dumskapens system"!

Sosionom Heidi Follet, Som arbeider i en attføringsbedrift som samarbeider med NAV, har skrevet en meget viktig kronikk om NAV, "Dumskapens system" . Der tar hun opp hvordan hun opplever NAV fra innsiden. Hun skriver blant annet:

"Jeg har passivt sett hvordan dine stønader blir trukket tilbake på diffust grunnlag. Uforståelige og urimelige krav og regler blir tredd nedover hodet ditt. Jeg har vært med på det.

Jeg har sett deg vri deg i stolen når jeg trår over grensen for allmenn folkeskikk. Som representant for Systemet plukker jeg livet ditt fra hverandre, bit for bit, til jeg finner en måte å trykke deg igjennom kverna på. Tiden er knapp; tikk takk!

På to uker skal vi (jeg) definere ditt personlige mål. Et tosifret antall dokumenter skal opprettes i saken din: Dokumenter som dokumenterer at dokumenter er opprettet. E-poster sendes i kvadruple kopier. Noe glemmer vi å kryptere, men pytt sann, posten skal fram."

Alle kan bli syke, og da er vi meget sårbare i vår livssituasjon. Vi er avhengige av fred og ro slik at tilfriskningsprosessen skal gå så smidig som mulig. Når man da må kjempe for å bli trodd på at man virkelig er syk for å få en økonomisk stønad, da setter det i gang den indre alarmberedskapen noe som gjør det vanskeligere for kropp og sjel å tilfriskne. Da snakker jeg om både fysisk og psykisk helse.
Hvis en blir uten sykepenger når en er syk og ikke kan arbeide, må man likevel leve, og da trenger man penger. Hvis man er gift blir den økonomiske byrden større på ektefellen og andre familiemedlemmer. Hvis man lever alene sitter man i en situasjon at man først må bruke opp alt man eier, hus, bil, og liknende, for å i det hele tatt få økonomisk stønad fra sosialkontoret. Hvis man er syk og avhengig av sosialkontoret for å kjøpe mat og betale regninger, da sitter man fast, og det er meget vanskelig å komme videre. Jeg har sett mange eksempler på det i mitt arbeide som psykolog! Det blir oftest et skjult lidende fordi skammen trykker ofte ned den som er rammet. Når man skammer seg i en slik situasjon, prøver man å skjule seg så godt man kan. På samme gang har vi et samfunnsproblemet som fortsetter og fortsetter.
For meg ser det ut til at NAV har en stor makt, som kan overprøve legespesialister og psykologspesialister og å gjøre sine egne vurderinger basert på hva da?

De som aller minst kjenner pasientenes helseproblemer overprøver de vurderinger som gjorts av de som har behandlingsansvar og det medisinske ansvaret? Hvordan ble det slik?
Det er et stort problem at de syke ikke kan gå til en instans utenfor NAV for å overklage tiltak fra NAV. Hvordan ser det da ut med rettsikkerhet og pasientsikkerhet?

Heidi Follett skriver videre:

"Når du som nyansatt spaserer inn i en halvkommunal bedrift, kan du lukte det: den klamme eimen av fryktkultur. Her kan du ikke være deg sjøl. Bare de tøffeste/dummeste trynene melder fra om Systemets urettferdighet. Det er ikke særlig karrierefremmende. Når stemmene telles opp, står du som oftest alene igjen.

Logring og smisking er en del av blodomløpet. Eliteklikkens lever i sin egen bisarre verden og rekrutterer hverandre til stadig nye stillinger. Det stilles ingen spørsmål ved den overbetalte toppledelsens evne til å forvalte sitt samfunnsansvar.

 

Det prøves og feiles på din og min bekostning. Før hver omorganisering er Systemets funksjonssvikt åpenbar. Men blikket rettes ikke innover. Det omorganiseres for omorganiseringens egen skyld, med planer på glossy papir, skinndemokratiske prosesser og vedtak etter innfallsmetoden."

I en fryktkultur går de ansatte i et kronisk stresstilstand, og det er ikke helsefremmende. Hvis saksbehandlerne selv tenker at sykemelding systemene skader de som de egentlig skulle hjelpe, da trykker de ned sine følelser for å holde det ut. Når man trykker ned sine følelser, da trykker man ned seg selv. Samtidig er det lett å føle på frustrasjonene under overflaten. Det høres ikke så helsefremmende å arbeide i et slikt miljø som Heidi Follett beskriver.

Det er mange grunner at de som har dårlig erfaring fra NAV, står frem med sine erfaringer. Det burde være et stort demokratisk interesse at folk flest får rede på hvordan systemet fungerer for den som er syk, slik at de kan engasjere seg for et trygt samfunn for de svake. Det er også valg til storting og regjering, og da trenger folk ha et bilde av hva som skjer når de skal stemme.

Og det er nødvendig at folk ser hva som kan skje hvis de og deres nærmeste blir syke i lang tid, slik at de kan ta høyde for de hvis de har økonomiske forutsetninger før det. Det er det ikke alle som har!

For min egen del går mine rettigheter til arbeidsavklaringspenger ut neste år. Det får meg å ønske jeg kunne bli frisk med en gang, men det er dessverre ikke så enkelt. Hvis jeg ikke har restarbeidsevne må jeg søke uføretrygd. Hvis det ikke blir innvilget, blir jeg en byrde for min mann som er frisk og i arbeide. Det var ikke en slik situasjon jeg ønsket meg når jeg en gang i tiden søkte meg inn på universitetet og begynte på psykologutdannelsen. Livet fikk meg inn i en livssituasjon og helsesituasjon som var alt annet enn det jeg ønsket meg. Det er livet og det er ikke alt vi kan styre. Det jeg ønsket meg var videreutdannelse og spesialistkompetanse.
Det som har rammet meg kan ramme hvem som helst!
Nå må jeg legge til at jeg personlig ikke har hatt problemer med NAV. Det er nok veldig forskjellig med hvilket NAV kontor man tilhører og hvem som er saksbehandler.

Tjenstedirektør Bjørn Gudbjørgsrud, Arbeids og velferdsdirektoratet, gir sitt svar her.

Heidi Follets kronikk engasjerer mange, på Facebook og på Twitter. Det er også interessant å lese den kommentarrekken som kommer etter kronikken her.

"Når faen blir gammel, da blir han religiøs".

Det heter at "Når faen blir gammel, da blir han religiøs". Jo eldre jeg blir desto dypere mening får det uttrykket. Når man blir gammel, kanskje er syk, og har god tid å reflektere, kommer minnene opp på overflaten. Minnene har flytevest, kommer opp på overflaten, og belyses med den erfaring, innsikt man har i dag, og det kan være et speilbilde som både gjøre godt og vondt avhengig av hvilke minner som kommer frem i lyset.

Hele livet er en modningsprosess og overforenklet kan man dele inn den i 3 faser:
1. Hva har rammet meg? Har noen skadet eller såret meg?
2. Hva gjør det med meg? Hvordan har det påvirket meg?
3. Hva har jeg selv gjort mot meg selv og andre?

Når man i det første fasen blir oppmerksom hva andre har gjort en, begynner man å bli observant på at man har egne grenser, og at man har rett til å beskytte seg. Da er det viktig å ha en medresenær som ser, lytte, kjenner og tar på alvor. Det krever tid og rom for å føle, se og innse.
I den andre fasen føler man på hvordan livet har påvirket en, man sørger, og lærer seg hvordan man kan leve for å styrke seg selv.
Når man får fred og ro og føler seg tryggere er det lettere å se hva man selv gjort i livet. Hva man gjorde eller ikke gjorde, og hva det gjorde med en selv og andre. Man opplever sorg, skyldfølelser og skam, men også kjærligheten.
Da møter man sin egen visdom, og det kan være en beskyttelse mot å bli bitter.

Jeg tenker at det her går man gjennom hele livet, og forhåpentlig får barn lære seg det her når de vokser opp. Det var en psykiater som sa at barn som ikke får grenser får sosiale problem. Jeg tenker det kan handle om å lære seg at man har rett til å sette grenser, og å lære seg hvordan man skal være mot andre. Hvis barnene driver med rampestreker eller ikke er snille mot andre barn, får de ikke lære seg hvordan de selv påvirker sine relasjoner. Hvis man tenker seg at noen barn gjør andre barn ille i for eksempel skolen, og foreldrene ikke tar inn hva læreren sier når han/hun ringer dem for å informere. Hvis barnene ikke får lære seg at de har gjort feil og fortsetter med det samme, begynner andre barn å trekke seg unna for å verne om sine egne grenser. Barnene kanskje ikke hva som skjedde, og selvbildet blir dårligere. Det kan bli konsekvensen av mangelfull vegledning.

Når ungdommer ikke får vegledning, må kanskje vennene oppdra hverandre.

Det kreves tid og rom for å reflektere og å se ting i nye lys. Grave og elte kan kanskje være et hinder her, da prosessen faller naturlig når en har pusterom i livet og tankene flyter frem som en båt på vannet. Man kan kjøre fast, og det kan være et indre hinder for å komme videre.

Men de som vært utsatt for mange traumer i lang tid kan det være helt nødvendig å gå gjennom hva som skjedde og hva det gjorde med en, for å bygge opp seg selv på nytt. I traumatiske relasjoner er det lett å trykke ned følelsene sine, samtidig som selvbildet blir lavere og lavere. Når man trykker ned følelsene trykker en ned seg selv og hvis det flettes sammen med en lav selvbilde, og hvis det her pågår over tid, kreves det tid for å løse opp de indre flokene. Da er det ikke nok med en terapi der man skal lære seg å forandre tanker og atferd. Man må begynne med grunnen som innebærer å bygge opp tilliten til et annet menneske og det kan ta tid.

Men det må ikke være traumatiske situasjoner som gjør at modningsprosessen stopper opp en stund. Det kan være nok med å ha et meget aktivt liv med mye stress, der man ikke tar seg tid for pusterom og et meditativt tilstand. Da er det lett for å komme i ubalanse, refleksjonene kring seg selv og andre  uteblir. Det er lett å gå seg vill i livet. Kanskje søker man etter å utvikle seg selv, men glemmer at seg selv finner man i sin egen kropp.

Når man blir kronisk syk får man også tid til å reflektere og å kjenne på hvordan livet føles. Da møter man seg selv på godt og vondt, akkurat som de gamle. Man får kanskje nye indre verdier, og det som man opplevde som viktig kanskje ikke var det likevel. Kanskje var de gode relasjonene det viktigste vi har, og kanskje ikke karrieren og materiell standard det viktigste likevel? Kanskje ønsket man å stått opp for seg selv og andre men ikke gjorde det? Kanskje hadde man en drøm, men ikke hadde prøvd?

Man snakker om å ta seg utenfor sin Comfort sone, men en del kanskje aldri har vært i en trygg situasjon? Da må de først få en sjanse til trygge omstendigheter, for å senere prøve vingene sine! Jeg har møtt ungdommer som har vært veldig slitne etter å hva levd med stress og traumer i flere år. Det som skjer når det får en trygg livssituasjon er at de trenger mye søvn! Det er ikke alltid lett å førene med skole å arbeide på heltid. De her ungdommene kan trenge hjelp og støtte fra NAV i lengre tid, hvis de har vokst opp i utrygge hjem. Jeg tenker vi skal akte oss for å dømme ungdommer som NAVer, fordi vi vet ikke hva de har vært med om.

Vi vet ikke hva folk har gått gjennom og hva som hindrer dem i sin livsutfoldelse. Det kan man ikke se på utsiden. Det er heller ikke alt man er interessert i at andre skal får vite.

Samtidig kan det være en veg å gå for å møte kjærlighet og forståelse.

Livsvegen er en modningsprosess mot visdom! Men vi er på helt forskjellige trinn i modningsprosessen, og det er der vi skal være. Enhver person gjør sin egen personlige reise. Vi er alle unike, og derfor er det ikke riktig at vi kopierer hverandre. Når vi fikserer oss for mye på hva andre gjør, da mister vi kontakten med oss selv. Det er en pris som er altfor høy!

Vilje og fornuft.

På fredagen i forrige uka var det blå himmel og fint vær. Jeg fikk impulser om å ta en spasertur inn til byen og å gå på shopping. Det var et gavekort jeg fikk i julegave som brente i lomma. Jeg følte på kroppen at det nok ikke var helt lurt. Men tankene maste og maste. Fint vær og deilig vær. Men kroppen sa: dunhar fremdeles hosta etter influensa og du hoster opp gørr. På mandagen hadde jeg vært en tur til byen, og det fikk jeg betale med 2,5 dagers aktiv hvile. Fredag er dagen før helg da min mann er fri. Hvis jeg gjorde for mye på fredagen var jeg nok ikke et så hyggelig selskap på helgen. Det mest fornuftige var å være hjemme og ordne ting hjemme og å lese i boken jeg fikk i julegave. Etter å ha hatt det tankemaset hele dagen ble det stille en gang på ettermiddagen. Romanen var bra. Leste Knut Faldbakkens krimroman "Natthagen". Hvis man tar vekk mord, incest og annet elende, så er hans bøker en god reklame for Hamar. Det er lett  å kjenne seg igjen. Hamar er en flott sommerby og har en strandveg der man kan spasere langs sjøen i flere kilometer.

Jeg tenker på det tankemaset jeg hadde på fredagen. Det er ikke alle impulser man skal følge, og det er viktigere nå enn når jeg var ung og frisk. Men når viljen strider med fornuften er det lett gjort å tråkke feil. På lørdagen fikk jeg skjuts til sentrum og jeg køpte mine nye skor.

Det har fått meg til å tenke over strategier, og at det kan være tid for å tenke disiplin på en ny måte. Tiden vi er inne i nu, med sterk kulde, har jeg ofte mye nevropatiske smerter  og migrene. Hvordan skal jeg møte det?
Nå er det viktig å klæ seg varmt, slik at jeg ikke belaster kroppen med for mye kulde og trekk.
Jeg har mine små prosjekt over tid. Går over hva vi har hjemme og sorterer ut litt som vi ikke trenger. Vi tenker i fremtiden leve enklere og å være litt mere mobile. PÅ vinteren kan det være sunt å være der det er varmt og soligt. For noen år siden var det tid for å kjøpe det man trengte og litt til. Nå er man materielt mettet, står i en vendpunkt, og det som var viktig tidligere er det ikke lengre. Bøker er et fint eksempel. Jeg ble en lesehest så fort jeg lærte meg å lese. Jeg kunne ikke lære meg fort nok, ikke minst når jeg såg på engelske tvprogram og ønsket å få med meg oversettelsen. Om og om igjen leste jeg, men i begynnelsen kom fortsettelsen for raskt. Husker dere? :)
Når jeg kom hjem til slektinger som hadde mange bøker i bokhyllen, da var det det jeg ønsket meg. I vår familje brukte vi bokbussen flitigt, et bibliotek på jul. Min mamma syklet til bokbussen hver eneste uke og lånte bøker til meg og min bror. På skolebiblioteket lånte jeg traver med bøker, som jeg bar til og fra skolen. Når jeg senere ble voksen var jeg med i forskjellige bokklubber. Mengden bøker ble fler gjennom årene. For 13 år siden kom den vendpunkten, der jeg begynte å sortere ut bøker som ikke intresserte meg lengre. Det her jeg fortsatt med siden da, men i høst gjorde jeg av med mange bøker. Tidligere tenkte jeg at jeg trengte en ny bokhylle. Det tenker jeg ikke lengre. Det finns grenser for hvor mye man skal samle på seg. Jo mere ting vi har, jo mere arbeide med husarbeide.
Det viktigste spørsmålet er, hva er viktigst for meg. Hva vil jeg fokusere på?

Det slår meg at jeg i mine småprosjekt tenker mye fremover og jeg tenker i lange linjer. Når jeg fokuserer fremover på den her måten ser man fremover med positive assosiasjoner.

Men det er ikke bare det jeg gjør. Har begynt å lese litt om feng shui for å inspirere hvordan jeg planerer mitt hjem her og nå, og også fokuserer på hvordan det påvirker meg og min mann. Det finns mye man kan gjøre for å fokuserer på noe som styrker, bare man har det noenlunde tryggt. Det er et grunnleggende behov å ha en trygg grunn å stå på. Det er det lettere å slappne av og det underletter kroppens arbeide til et bedre allmenntilstand og kanskje (lever på håpet) til å bli friskere.
Jeg ser på Facebook at det er mange kroniskt syke som har kreative hobbies, for eks male bilder, fotografere, lage smykker, scrapbooking, bake, skrive blogg, dykking, være i naturen, kose med hunder og katter, lese bøker, og så videre. Tenker det her er meget viktig for både syke og deres pårørende. Alle har godt av å være i ro, og det smitter.
Når jeg arbeidet på sykehus som pleiepersonell, hadde jeg ofte veldig rolige pasienter. Akseptanse og et vennligt møte er en stor hjelp.
Det er viktig å finne hobbies som inspirerer til engasjemang. Når jeg er engasjert i noe, da glemmer jeg å tenke på sykdom. Jeg får en mental hvile! Aktiviteter som inspirerer meg, og får meg å glemme det å ikke være frisk, kaller jeg for friskaktiviteter. Når jeg spiser sund mat, kaller jeg det for friskmat.
Men her er et stort men! Hvis man er så inspirert at man glemmer å lytte på kroppen, slik at man kjører over kroppens signaler, da er vi inne på ubevissthet, virkelighetsflykt eller i vært fall glemme realitetene her og nå. Når man er kroniskt syk er det i perioder lett å bli innbilningsfrisk, en "diagnose" som jeg har hatt en sleng av noen ganger. ;)

Det her er en god grunn til å regelmessig se over hvordan man legger fokus på her og nå. Vi må ibland teste grenser, for å se hvordan det ser ut her og nå. Det er samtidigt viktig å vege sammen resultaten på de forskjellige aktivitetene. Her er det mye beregninger som man må ta hensyn til, og det er viktig å være realist. Man er som man er her og nå og hva som er riktig akkurat nå kan variere over tid.