Å ta imot er en kjærlighetshandling.

"For de fleste mennesker begrenser sjenerøsitet seg til det å gi.
Men å ta imot er også en kjærlighetshandling.
Den andre blir også lykkelig når jeg tillater ham å gjøre meg lykkelig."
(Paulo Coelho)

Det er ikke enkelt for gamle folk når de på grunn av helseproblemer, ikke lengre kan bidra til å hjelpe andre og seg selv. Helt plutselig er det ingen som spør dem om hjelp. Det kan ikke lengre arbeide som de tidligere gjorde. Det sitter på sidelinjen og ser på når andre bidrar til sine kjære og til samfunnet.

Tenk dere en mann som på eldre dar mister sin kone. Kjærligheten, selskapet, og nærheten forsvant. Det blir tomt. Han ønsker ikke være en belastning for sine barn. Tenk så viktig at barnen og andre kan be om hjelp, når de trenger det. De trenger ham og han har noe å gi til dem.

Tenk dere også på alle de som er så kronisk syke at de har nok med å ta hånd om seg selv, hvis de nå har kapasitet til det. En mor eller far kan ikke lengre følje opp sine barn som går i barnehage eller er i skolealderen. Barnen trenger dem, men de er for syke for å følje dem opp.

Alle ønsker å bety noe for andre, og å kjenne på at de har noe å gi til andre.
Det lyser om små barn når de får anledning å gjøre noe for noen annen, en overaskelse.

Det finns mange måter til å være sjenerøs på, hvis vi tenker.
Jeg husker når det var innsamling til ME forskning, med MeandYou. Det skjedde noe med folk. Kanskje de kunne gi noe penger. De kunne i hvert fall spre budskapet over sosiale medier. Andre gjorde ting som de kunne selge, og deretter gi pengene videre til MeandYou. På den måten kunne de bidra til ME forskningen på Haukeland sykehus.

Det er så viktig å være noen for andre.

Vi blir til når vi speiler oss i hverandre.

Det må vi aldri glemme!

Når jeg skrevet klart det her blogginnlegget, leste jeg gjennom hva mine bloggvenner har skrevet.
Bloggeren Huldras Liv og Leven er akkurat nå igang med en innsamling.
Den finner du her.

Det er en gave å kunne gi!

Det har blitt veldig lite på internet de siste ukene. På juldagen fikk jeg influensa, da jeg fremdeles var i Sverige hos min skånska familje. Min mann hadde allerede vært syk i noen dager. Da var det bra vi hadde bestillt båtbiljett Køpenhamn - Oslo, slik at vi kunne hvile på reisen hejmover. Med paracet i kroppen  kunne vi ta oss til og fra de begge havnene.
Vel hjemme har vi hvilt og fokusert på våre interesser. For meg har det vært mye lytting på radio, "Vetenskapsradio Historia", på Svensk radio. Det får meg å glemme alt som handler om sykdom. Lengre frem ble det en enkel roman, "Kaffe och musik", av Karin Brunk Holmqvist.

Om man bare følger flødet, alltså bare slapper av, hviler, drikker vann og koser seg så godt det går, får kroppen en bedre mulighet til å arbeide med infeksjonen.

Det var bare jeg og min mann som ble syke. De andre hadde vaccinert seg mot svineinfluensa, og kanskje er det det vi hadde. Det hadde vært bra fordi da har vi byggt opp en immunitet mot den influensaen. Det verste har vært hostaen som kommer langt nedfra i magen. Det har surklet litt i brystkassen og derfor har jeg vært nøye med å få ut det som skal ut. Det går å bruke pusteteknikker for å få opp gørr fra luftvegene, i tilegg til det som kommer opp med hosta. Febrig og å være trøtt er ikke noe nytt for meg, og når det er influensa da vet en det går over.

Når vi var noen dager i Skåne hørte og leste vi om en økt fattigdom i Sverige. Det finns 3 punkter som kan lede til fattigdom i Sverige. Det er sykdom, separasjon, og arbeidsledighet. Det har blitt en del utforsikringer i Sverige når de syke ikke har blitt friske raskt nok.
På morgennyhetene den 20/12 fikk vi vite om barnen i Landskrona som samlet inn brukte klær og brukte leketøy for å gi til fattige barn i Landskrona. De vet om at de er priviligert, og deler med seg av det som de ikke trenger. Noen trenger deres hjelp og de betyr noen for noen annen.
Vi hørte på svensk radio om svenske barn som ønsker seg en økonomisk donasjon til fattige, i julegave.
I avisa kunne vi lese om den skam som fattige svensker opplevde for sin fattigdom, og at det skulle veldig mye til for å få dem til å søke hjelp i for eksempel kirken.
Papirløse flyktinger var så fattige at barnen risikerte å gå sultne i juleferien, når skolene var stengt og de ikke fikk skolemat.
Fattigdomen har økt i Sverige. Det er økonomisk krise i verden, men det sosiala trygghetsnettet er ikke som det var.

Det er en gave å kunne ge. Det kan bety at vi har det som vi trenger, og kan betale regningene og spise seg mett. Når man kan det, da er det mye å være takksam for! Det gjør noe med oss når vi gir til noen annen. Det blir en følelsemessig belønnig allerede når vi gir. Vi forteller vårt indre at verden er generøs og at det finns håp!

Derfor er det viktig med julen når vi kan fokusere på det å gi. Det er for meg mer viktig å gi, istedet for å få, selv om jeg liker å få gaver.

Hvem som helst kan komme i en situasjon der man blir fattig. Alle kan bli syke i lang tid. Alle kan bli syke.

Det burde gjøre noe med oss alle! Det gjør noe med de svenske barnen! Jeg er imponert over den generasjon som vokser opp nå! Det skal bli spennende å følge dem!

Det er viktigt å si at det er like viktig å ta imot en gave, som det er å gi. Det handler om balanse. Men det ene kan dominere over den andre i ulike faser i livet.
Jeg tenker det er viktig å vise takksamhet når gamle folk gir en gave. Mange får store helseproblemer og kan ikke bidra på den måten som de kunne når de var yngre, og sørger det. Hvis de føler at de kan gjøre noen glad, da er deres dag god.

Ta vare på dere! Alle betyr noe for noen annen! Dessverre er det ikke alle som ser det! Tender et lys for alle dem!

Ikke bare en parodi, men en tragi-komisk parodi.

Psykolog Eva Jacobsen skriver idag i sin blogg: Har positiv psykologi blitt en parodi?

Mitt svar på det må være "Ja" !

Hun skriver blant annet:

"Noen tiår tilbake ble det kjent fra forskning i psykologien at folk reagerer veldig forskjellig på negative opplevelser og at mye av den følelsesmessige reaksjonen avhenger av hvordan de fortolker situasjonen. Dette brukte psykologer til å hjelpe mennesker som i tankene gjorde relativt harmløse situasjoner til katastrofer eller som alltid klandret seg selv når noe gikk galt. Tilnærmingen ble popularisert og budskapet forenklet til slagord som: Det er ikke hvordan du har det men hvordan du tar det som teller. Ideen om at man kan tenke seg ut av lidelse ble omgjort til en kjempeindustri. Søker du ”positive thinking” på Google får du over 10 millioner treff. Men i popularisert utgave ble ideen om positiv tenkning noe helt annet enn det vi har dekning for å si utifra forskningen. Ved alvorlige traumer kan denne tenkningen lett virke som en parodi."

Jeg har hørt forskjelllige personer fortelle om erfaringer fra positiv tenking, og enda verre. Jeg har hørt kraftig traumatiserte personer fortelle om at helsepersonell si, "Legg det bak deg. Gå videre." Hvordan tror man at noen som vært truet med pistol, vært i et alvorligt dødstrussel, vært i krigstilstander og så videre, bare skal legge noe bak seg. Er det bare å glemme? Eller blir det en reakson der man bare kapsler inn minnene i kroppen. Når jeg tenker nærmere på det, så har jeg også en gang hørt det samme. Jeg gikk for lenge siden på en kurs, der vi brukte oss selv som case. jeg fortalte om hvordan jeg hadde hatt det etter en hendelse for flere år siden. Jeg var vitne til en barnekidnapping der jeg på plass skjønte hvor alvorligt det var. Hun levde i noen dager til, men ble kraftig misbrukt på mange måter. Hun fikk heller ikke mat og vann sine siste dager. Det gjorde meg naturligvis livredd, og jeg var også med om retraumatiseringer med å lese om det her i mediene gang på gang i flere år. Kurslederen, en psykolog, gav meg rådet, legg det bak det. Det her kanskje aldrig blir oppklart. Problemet var at jeg ubevisst i alle år var redd for den farlige mannen, noen som merktes tydelig den dagen politiet arresterte ham, og han ble dømt til mange års fengsel. Da var det noe som slapp taket i meg. Jeg ble avslappet og sliten. Etter det kom jeg inn i en prosess der minnesbilder og mitt syn på det hele har klarnet. Det har hjulpet meg til å få et avstand til det hele. Man bygger en stabilere grunn når man får fred og ro, og da får man en sjanse til å lande i både kopp og sjel. Før jeg kom til det her stadiet hadde jeg aldrig klart å skrive om det her offentligt. Da hadde jeg trolig fått sterke stressreaksjoner.
Hvis man bare prøver å forandre tanker når kroppen ikke er med, da blir det som en mental konstruksjon. Den her mentale konstruksjonen blir like "stabil" som å snu en pyramide opp og ned.

Når vi kommer til Rosentogene, så har de sin funksjon. Det er trygge symboler som formidlet trøst, håp, varme og kjærlighet. Er det noe som man trenger når man har møtt ondskapen er det akkurat de her trygge rammene. Vi skal ikke glemme det stresspådrag som følger sjokktraumaet. Alt som kan hjelpe individet til mindre fight-flight reaksjoner må sees som godt. Jeg har selv vært utsatt for et sjokktrauma, og har lært meg mye av det. Det her er reaksjoner som går å forklare fysiologiskt.

Men hver og en har rett til sine reaksjoner. Jo mere forferdelige ting man har blitt utsatt for, jo sterkere følelsereaksjoner. Det blir da sterkere følelser enn hva man tidligere har vært med om, hvis man ikke er traumatisert fra før. Jeg husker hvor rasende jeg var på den forferdelige murderen, likevel som jeg var livredd. Det er en stor belastning for kropp og sjel. Det ble takk og pris bedre for hvert år.

Jeg blir mer og mer bekymret når jeg hører om individer som ikke blir møtt der de er, når de sliter med forferdelige og vonde følelser. Hva blir det for signaler når helsepersonell velger å fokusere på det gode, og unnviker å møte det indre helvetet? Hvordan blir det for individen som ikke opplever bedring av tidsbegrenset behandling?
Jeg lurer på hva som skjer med de overlevende fra Utøya. Får de den kvalifiserte støtte som de trenger? Jeg håper det! De har møtt ondskapen og da trenger de noen som orker å høre om de vonde opplevelserne. Det er på den måten de kan legge litt av sin byrde fra seg. Det er på den måten de slipper å føle seg ensomme. Det er på den måten de kan føle seg verdifulle.
Traumer er som en verkebyll i kroppen, og den “verken” må ut, for å få igang den indre helbredelsen. De trenger tid, og fred og ro. De trenger ikke overfladiske råd selv om det sikkert kommer fra personer som vil dem veldig vel.
Jeg skjønner godt at cbt har blitt populært blant mange, men når den tolkes som en rask behandling for hummer og kanari da lurer jeg på hva som skjer. Ja, det finns en økonomisk side av det her, og det kan være en fristelse for politikere å forføres av en slik reklameføring.
For noen år siden snakket jeg med noen damer som hos sin lege fikk rådet at forandre på sine tanker. De fikk fylle i spørreskjemaer om hvordan de følte seg, og på neste legetime fikk de fylle i de samme papirer. De lurte på hvordan man forandret sine tanker, og sa at de bare følte seg dumme!!! Hvis noen tror at cbt er så enkelt, da skjønner jeg at pasientene blir skeptiske. Cbt er en stor verktøykasse, der man bruker forskjellige verktøy ved forskjelllige diagnoser. Jeg arbeidet for noen år siden sammen med en psykolog som var spesialist i cbt, og det var ikke en quick fix for alle. Jo større traumer, jo mere tid og rom trengs.

Det er positivt å bygge seg nye gode minner når man har, eller har hatt det forferdelig. Det er ikke det samme som å "tenke positivt", og å trykke ned det vonde.
I en overlevelsesfase kan det være bra å mobilisere seg. Jeg tenker på de personer som var med om krigen i Bosnia. De holdt seg oppegående når de overlevde i krig, når de flyktet til Skandinavien. De klarte å trygge seg selv og familjen sin i et nytt hjem, og kunne slappe av. DA KOM REAKSJONEN!
Helt plutselig kom alle vonde følelser og de kom meget sterkt, så sterkt at de lurte på om de var gale. Nei, de var ikke gale. De hadde vært med om helvetet og nå kom den sterke reaksjonen! Det er normalt å reagere, og vi har fått våre følelser av en grunn.
Ikke sjelden blir møtet med ondskapen en vendpunkt. Man kanskje kan si en valgpunkt. Livet blir tydelig, og valget kan stå mellom kjærlighet og ondskap. Det jeg oppfatter fra overleverne fra Utøya er, at de velger kjærligheten. Jeg forstår det så vel!

Ja, Eva Jacobsen tar opp et meget aktuelt tema. Les gjerne hennes blogg her.

Den røde drakten.

Det her skjedde for noen år siden da jeg, som jeg ofte gjorde, satt på en liten te og kaffebod. Jeg ser ofte ut gjennom vinduet, og ser på folkelivet på gågata. Det er en rofyld aktivtivet. Jeg registrerte et eldre par sikkert over 80 år. Den gamle damen var så pen i sin drakt, rød jakke og skirt. Hun lyste opp gatebildet der hun gikk sammen med mannen sin.

De kom over gaten og kom inn på te og kaffeboden der jeg satt.
Jeg er spontan og ville vise henne hva jeg tenkte så jeg sa til henne:; Jeg beundrer dine "klær!" "Takk" sa hun og hele damen lyste opp av glede, mannen hennes likeså.
De gikk inn i butikken og kjøpte hva de kom for.
Da de var på veg ut igjen la hun sin hånd på min skulder og sa "Du har gjort dagen god!"
Det her viste seg å være en eldre dame som kunne både ta imot og gi varme.
Begge tingen er viktige for en indre balanse, trygghet, og å tørre å blomstre.
Hun blomstret i sine røde klær!
Når varmen går begge veger får vi bedre relasjoner. Vi høyner temperaturen i et stresset liv!
Når vi tar imot får vi en følelse av hvordan det føles når vi selv gir.
Visst er vi fantastiske!

Omtanke

Det er ikke så kaldt lengre.


Den som du viser omtanke,

en tanke om,

lever i glede i øynene tilbake mot deg.

Kontakten er fullbordet.

En tanke om lys og håp har begynt.

Det var noen som tenkte på meg.

Det var noen som så.

Meg! Jeg ble sedt!

Jeg fikk varme.

Det ble et håp om økt varme i livet.

Temperaturen hevdes i øynene, i hele kroppen.

Plutselig var det ikke så kaldt lengre.

Jeg betyder noe for noen annen.

En ny mening fikk en start.

Jeg er ikke lengre ensom.

Utstrålning

På søndagen var vi i nærheten av Skien på en konfirmasjon. Det var en stund for kontemplasjon selv om jeg ikke er enig i alt hva presten sier. Det er uansett viktig å stoppe opp å tenke etter på hva som er viktig livet. Jeg tror også på en høyere kraft selv om det ikke er i kirkens version.
Konfirmanten ble konfirmert og fikk de gaver som vi synes han er verd. Vi er mange som er glad i den her 15-åringen som har glimten i øynene og mye energi.
Etterpå reiste vi hjem til hans familie og vi spiste mye god mat. Etter middagen reiste han seg opp og holdt en tale. Så ung og allerede den utstrålningen og den talen som han tok på sparket.
Det var en varm og kjærlighetsfull tale der han også tillot seg å uttrykke takknemlighet. Arbeider han videre med de her sidene av seg selv kommer han å få en stor og god karisma! Jeg er imponert!

Det her gir meg mange assosiasjoner. Alle kan vi ha godt av å tenke på at når vi agerer i kjærlighetens tegn, da øker vi også vår egen indre kraft og styrke. Vi føler oss gladere og varmere, fordi det er faktisk det vi er. Det er slik alkemisten omvandler metall til gull. Når vi har kontakt med vår egen varme, føler andre det og søker seg til oss. Men da må vi være gode og kjærlighetsfulle mot oss selv. Det må til for at vi skal ha en varmare karisma.

Vi kan ikke ha en varmere karisma om vi har stengt murerne rundt våre hjerter. Derfor handler det å åpne vår hjerter om å slippe inne kjærligheten i våre liv, og der må vi selv begynne. Vi kan gi hverandre kjærlighetsfull støtte i den her prosessen. Den viktigste nøkkelen i den her prosessen er at vi selv beslutter oss før å begynne den her prosessen. Det er vi selv som har nøkkelen og som må låse opp!

Lykke til med ditt livs reise!