Indre hinder på vegen.

Jeg leser akkurat nå en bok av Marianne Williamson, "Gåvan att vara till".

Hun skriver om psykologiske prosesser i forbindelse med Gud, men man kan like gjerne si Livet. Guds kärlek kan byttes ut til Kjærligheten til livet. Gudomlig kraft kan bli livskraft.

Et klipp fra boken:

"Men vår tro på Gud går inte att skilja på vår tro på kärleken. Att säga att det inte finns någonting Gud inte kan göra är det samma som att säga att det inte finns någonting som kärleken inte kan gøra.

Det är inte särskilt stor mening med att be Gud om hjälp om vi själva är ovilliga att öppna vårt hjärta där det är slutet. Det är inte bara Guds kärlek till oss som krävs för att mirakel ska hända, utan också vår kärlek till varandra.

Om vi inte kan uttrycka Guds kärlek genom tillit eller medkänsla eller förlåtelse är problemet egentligen inte frånvaron av guddomlig kraft utan vår oförmåga att försätta vår egen kraft i samklang med den. Han kan inte göra någonting för oss som han inte kan göra genom oss. Även om ett hus har ett elsystem indraget lyser det inte därinne förrän man sätter dit lampor."

Jeg fick på psykologutdannelsen lære meg at det som vi skulle hjelpe våre pasienter/klienter er å ta seg gjennom sine indre hinder. Livet setter oss på prøvelser og når vi er sårbare, beskytter vi oss på forskjellige måter. Barn er avhengige og prisgitt sine foreldrer og hvis de vokser opp under traumatiske forhold, ofte er redde og føler på smerter, da setter det spår i dem. De skaffer seg overlevelsesmekanismer/forsvarstrategier noe som hemmer dem og tar kraft. Det å leve med stor uro i åresvis setter spår som kronisk stress, og man unnviker det som gir smerter/redsler/uro.

En måte å beskytte seg er å stenge av, bygge murer rundt hjertet. Det blir samtidig et hinder for å ta til seg omtanke og varme. Det blir vanskelig for hjelper å nå frem til den traumatiserte, og det må ikke mye til for å få i gang den indre alarmberedskapen/uroen.

Innenfor murer befinner seg livsstyrke og varme, men viktig med forståelse for sin egen sårbarhet og å gi seg god tid og mye ro hvis det er mulig.
Marianne skriver videre:

"Illusioner och rädsla vingklipper vår inre Promotheus. Nej, vi kan inte förändra världen, för den har varit sådan här alldeles för länge. Ingen behøver hålla oss nere om vi redan själva tror vi är maktlösa. Så länge murar begränsar våra tankar kommer vi att bli kvar innanför dem. För om vi tror att vi inte kan, kan vi inte. Om vi tror att vi kan, kanske vi kan. Och om vi tror att Gud kan är vi på väg mot ett liv i andlig triumf."

Hvis vi bytter ut Gud mot livsglede og livskraft vekker det tanker og forhåpentlig håp om muligheter.
For den som har vært med om mye traumer i forbindelse med religion og gudstro, kan det ha blitt så infektert at det vekker opp angst.

Hvis man tenker på ordet åndelig er det samme som andlig på svensk. Det svenske ordet andas er på norsk puste. På den måten kombinerer jeg andlig og andas til ord som har samme ursprung.

Hvis vi tenker på det engelske ordet inspiration, betyr det både å puste inn og å puste in livet, og å gi rom til inspirerende tanker.

For meg blir åndelig noe jordnært, som livet selv. Jeg puster det inn hver dag.

Det er gjennom det vi skaper som får oss videre, det som vårt indre er fylt av gir vi til uttrykk i vår hverdag. Men hva er det vi ønsker å fylle vårt indre med? Hva ønsker vi å gi fra oss, til glede for oss selv og andre?

Det begynner med et håp og kanskje det er muligt det jeg ønsker meg. Kanskje om jeg tar bittesmå skritt fremover. Det kan føles truende og skremmende å gi seg selv uttrykk. Huff, jeg kan vel ikke... Hvem tror jeg at jeg er? Hva skal naboen tro? Tenk om ingen vil ha min kjærlighet? Hva skal mamma og pappa si? Det kan jeg nok ikke. Det klarer jeg ikke. Det er mye tvil og spørsmål som kan komme frem i lyset. Iblant er det realistiske tvil, andre ganger er det indre hinder som hindrer oss å være den vi kan være.

Tenk hva det kan være skremmende å bli lysende for omverden. For tenk om jeg ikke duger som jeg er? Tørr jeg å puste fritt her og nå?

Ta vare på dere! Tørr å tro at du kan! Kanskje kan det være bra å ha noen med seg som bare er der.

Indre reise, smerte og kjærlighet.

"In asking for miracles, we are seeking a practical goal: a return to inner peace. We're not asking for something outside us to change." (Marianne Williamson)

Det er underbart å leve i det tempo der man får mulighet til en god livskvalitet. Når man lever seg gjennom den krise som vekkes opp når man er arbeidsufør og må være ute ur arbeidslivet, får man samtidig mere kontakt med sitt indre liv. I et fredelig hverdagstempo, går tankene sin egen veg. Man møter det liv man har levd på godt og vondt. Hva har jeg vært med om? De personer jeg møtte. Hva gjorde det med meg? Hva gjorde jeg?
Kanskje har man lyst til å flykte og gjøre noe helt annet enn å være bare seg selv.
Kanskje noen trenger å snakke med noen?
Det kan også vær en spennende indre reise, der man kan lære seg selv å kjenne på nye måter.

"Personal growth can be painful, because it can make us feel ashamed and humiliated to face our own darkness. But our spiritual goal is the journey out of fear-based, painful mental habit patterns, to those of love and peace." (Marianne Williamson)

Da følelser kommer opp på overflaten når man lever et rolig liv og kan puste ut, er en annen situasjon enn når man graver og grubler. Når gamle følelser og tanker kommer opp på overflaten, kan man møte dem med de erfaringer som man har i dag. Man gjorde så godt man kunne der og da. Når jeg har mer livserfaring, kan jeg møte min smerte på en helt annen måte enn jeg gjorde en gang for lenge siden. Jeg tenker at vi alle har erfaringer som vi kan se i et nytt lys når vi blir eldre.

Vi har godt av å møte oss selv med kjærlighet.

Vi har godt av å bli møtt med kjærlighet. Derfor er det så godt av at noen lytter på oss og viser oss aksept for den vi er og møter oss med varme.

"It is universally accepted that children need love, but at what age are people supposed to stop needing it? We never do. We need love in order to live happily, as much as we need oxygen in order to live at all." (Marianne Willamson)

Hvordan er du på å være kjærlighetsfull mot/for deg selv?

Hvordan er du på å ta til deg andres kjærlighet in i ditt hjerte?

Du ikke bare fortjener det, du trenger det også!

Blomsterterapi

Vi hadde en underbar sommer i april og mai, da vi kunne være ute i solen og ta inn mye D-vitaminer.
Jeg ble spandert en to-ukers reise til Tyrkia i begynnelsen av juni. Jeg gleder meg hver eneste gang jeg kommer til denne lille tyrkiske byen i Alanyaregionen og møter de koselige tyrkere vi kjenner.

Det var uvanlig kaldt for å være juni, noen dager 16-17 grader og vind. En tidlig morgen våknet jeg av at torden, regn og sterk vind, noe som fikk meg til å tenke på høst og vår storm.
De sa de aldri sett slik vær i juni noen gang. I vinteren som var, kom det veldig lite regn, så lite at man nå er bekymret for om hvor mye vann man har til å vanne frukt og grønnsaker i sommer. Det var som om det var sommer i vinteren som var, hørte vi.

 

 

I den her lille tyrkiske by kommer det hver eneste sommer mange russisktalende turister. Jeg synes jeg ser en forandring i kroppsspråk, væremåte og annet, når jeg tenker på de ti år som vi har kommer tilbake til det her turiststedet. For ti år siden kunne man få en fiendtlig blikk hvis man ga dem et vennlig smil. Tyrkerne sa de pleier å bo på all-inclusive hotell, der de spiser og drikker så mye de vil. Når de kom til butikkene i sentrum var det mye de ønsket å kjøpe, men de hadde veldig lite penger.

Det fikk meg til å reflektere mye over det liv de har levd i det tidligere Sovjetunionen, og senere det kaotiske Russland som man fikk et bilde av i mediene da Jeltsin var president. I Sovjettiden, ikke minst under Stalin, ble de overvåket overalt, kunne bli forhørt ved de minste mistanker om svek mot staten, og fengslet. I Stalin årene ble mange avrettet, og hva gjorde det med folk flest? Redde, mistenksomme, og alltid på vakt. De her har de levd med i generasjoner.

 

De siste årene har jeg sett en tydelig forvandling hos de ferierende russisktalende i den lille tyrkiske feriebyen. Ansiktene har tinet opp i store smil, når jeg smiler og snakker med dem. Kroppsspråkene deres utstråler et bedre liv nå. Jeg håper de får fortsette å leve i fred, uansett hvor i det tidligere Sovjetunionen de bor. De har levd et meget hardt liv! Folk flest lever så godt de  kan, mens stormaktene kives.

 

Når jeg forteller for  turistene om hvordan jeg opplevde dem for ti år siden og hvordan jeg opplever dem i dag, da smiler de og kjenner seg igjen i det som jeg sier. De hadde økonomisk harde år i 90-årene og i dag har de et bedre liv.





 

 

 

 Det å oppleve tidløsheten og fred og ro er det viktigste for meg i dag. Det er det som skaper harmoni. Det kan være nok å sitte å lytte på fuglene, og det gjorde jeg mye i Tyrkia. Naturen lever sitt eget liv, og det er bare å ta seg tid til å lytte, se, kjenne og oppleve det som er her og nå. Ja, forresten, ikke alltid bare, bare. Det må til et bevisst valg, og hvis det er vanskelig er det øvelse som må til. Hvis man bestemmer seg for en ferd retning,  så finns det mange veger som kan føre frem.

 

 



Når vi kom hjem etter to uker i Tyrkia, da har blomsterprakten utviklet seg i en fargesprakende eksplosjon. Det var en overveldende opplevelse å komme hjem til en sommerhage. Før reisen var det bare stemor og lavendel som blomstret.

 

Når var det pioner, roser, nelliker og mye annet å glede seg over. Nå blir det mange "mindful days".

 

 

 

 I år har jeg satt littblomsterløker og sått en del frø. Det er lett å bli utålmodig og ønske seg et resultat meget fort. Jeg tror det er sunt for oss å øve på å vente litt og å hvile i det som er her og nå. På den måten må vi ikke arbeide så hardt hver eneste dag og da sparer vi på våre resurser og bygger liv i sin egen takt.

Det blir på en måte å øve på å tro på at det kan bli bra, selv om man ikke har en overblikk over hvordan fremtiden ser ut.

 

 

 

 

 Vi lever våre liv så godt vi kan!

Vi er sårbare!

Vi trenger vennlig varme for å føle på trygghet.

Kan vi tåle oss selv på godt og vondt?

Tar vi oss tid for å føle på kjærlighet og varme inne i våre hjerter?

 

Tenk deg at du har en liten hundevalp inntil ditt brøst, som du koser deg med.

Hva føler du når du lever deg inn i det?

Hvordan føles det i kroppen?

 

 

Tenke selv.

Jeg arbeider med å tenke selv,

Og å gå min egen veg.

På den måten føler jeg meg levende.

Er motsatsen til det her å leve et zombieliv?

I et zombieliv, har man da sluttet å tenke etter 

eller er det verre enn så?

 

 

 

Jeg velger gleden.

Jeg leser en  del fra folk som twittrer og blogger om psykisk helse. Det som kommer igjen og igjen er refleksjoner og reaksjoner om "enkle universalløsninger" som for eksempel tenk positiv, mindfulness og velge gleden. Det avslører for dem hvor lite de rundt dem forstår hva de sliter med. Det som er ment som støtte og hjelp blir som å spre salt i åpne sår for den som sliter. Det er mange som ønsker å hjelpe, og det kan være vondt å ikke kunne gjøre det. Iblant må vi akseptere at livet kan være vondt, og at man bare får gjøre så godt en kan.
Det er ikke få som jeg har snakket med som har prøvd tenke positivt, gjennom å trykke ned det det er vondt. Når de er utbrent, kan det bli aktuelt med å kontakte psykolog eller annen som gir rom for de gode samtalene.

Hvis man ser på "Jeg velger gleden" som en refleksjon om å bli minnet på hvordan man lever, så blir betydningen noe annet. Det kan vekke spørsmål om man virkelig velger de gode relasjoner og aktiviteter som man ønsker. Hvordan møter jeg livet? Med nye innsikter gir livet en nye muligheter. Med nye innsikter kan jeg velge nye mål steg for steg.

Men det innebærer ikke at de som sliter ikke ønsker å ha det bra, eller enda verre at de velger å fortsette å være syke. Det er en fæl måte å møte de som sliter vondt på. Alle de "gode råd" som ofte serveres kan bli sårende, pressende, stressende og den enkelte føler seg mer alene.
Iblant kan den beste støtten være aksept og å ta seg tid til å lytte. Kanskje det kan være å snakke om alt mulig over en kopp kaffe, god mat, en spasertur med hund, se på film sammen, spille bowling, fotball eller noen annen avkopling. Man må heller ikke snakke hele tiden. Det kan være godt å være stille sammen. Vi er forskjellige, og velger ulike måter å være på.
Jeg husker en ung dame med diabetes, som fortalte om hvordan andre maste på henne om hva hun skulle spise. Det ble slitsomt i lengden. Hun ønsket at folk i stedet servert mat og annet som var ok for en diabetiker å spise.

Jeg tror det kan være bra å snu om på samtaletemaer, og i stedet for å gi råd kanskje stille spørsmål. "Det her høres slitsomt ut for deg, hvordan håndterer du det for å holde det ut?"
"Hva har du prøvd?"
"Hvordan er det for deg?"
"Får du noen hvile mitt opp i alt det her?"

Det kan komme situasjoner der man ønsker å få råd og det er velkomment med nye tanker og ny inspirasjon. Hvis man gir noen den sjansen å være der?

Mange er hele tiden på veg mot noe i fremtiden, hva nå det kan være. Å være på veg mot noe er ikke det samme som tilstedeværelse, og hvis man i mange år er på veg,  hvordan har man det da?
Vi vet ikke hvor lenge vi lever og alt er i forandring. Hvordan kan man forvalte det liv man har? Hvordan definerer jeg hva glede er for meg selv?

 

Kommer jeg til uttrykk, slik at jeg kan blomstre på min måte?

Eller fins der noe mere som ønsker å bryte seg frem, skjære igjennom?

Å velge glede vekker eksistensielle spørsmål.

Det er ikke alltid man har så stort rom for å "velge" glede.

Tenk Syria.

Når livet blir begrenset på grunn av sykdom blir handlingsrommet mindre.

Fins det noe inne i meg som likevel kan få blomstre?

 

 

Post traumatisk vekst, vekker mange tanker. Når vi tar oss videre gjennom det vonde, lærer vi oss mer om oss selv, vi får se hva vi klarer å mestre. Det høres positivt ut. Det kan dessverre bli en forventningspress å leve opp til at man skal ta seg videre og vokse på erfaringene. Det kan være lett å si for de som ikke kunnskaper om det pris man betaler for den smerte og lidende som er følger en gjennom plagene. Det kan være noe som man etterpå kan si når kampen er over. Når man er mitt oppe i striden, er det kanskje ikke noe annet å gjøre enn å holde det ut.

 

 

 

Kanskje det likevel tross alt fins noe/noen som kan få deg å smile. Noen som kan få deg til å åpne ditt hjerte og å ta til deg kjærlighet. Noen som du kan gi kjærlighet tilbake. Kanskje du i den stunden kan kjenne gleden velger deg?

 

Nå er vi i en vakker tid på året med alt det grønne som spretter ut.

 

 

Forhåpentlig får jeg mange fine dager ute i det grønne nå. Da velger jeg å gå ut og nyte alt det fine omkring meg.

 

Håper dere har gode dager nå!

Mange gode tanker til dere! <3 p="">

 

 

Tidløsheten...

Snart kan man sitte ute og se på stjernene uten å fryse.
Jeg synes det er deilig å ligge i en solstol og ikke gjøre noe annet enn å se på himmelen.
Det føles godt å hvile i tidløsheten.
Stille.
Puste.
Lytte på sin egen pust.
Føle på hvordan det føles å være i sin kropp.
Undrende over uendeligheten.
Stjerner.
Lysår.
Uendelighet.
Hvor stort er det?
Ingen begynnelse og intet slutt.
Eller?
Hvordan føles tidløsheten?
Hvor små er vi i uendeligheten?

De bekymringer vi har i dag, hvordan kommer vi å tenke på dem om 5-10-15 år?
Det er uansett godt å la bekymringer være bekymringer, og gi seg tid og rom for å bare se på nattehimmelen.

Eller noe annet som kan gi en mental hvile.

Kanskje det går like bra å sette seg i vårsolen og å lytte på snø som smelter og fugler som synger.

Går en tur på fjellet, ved stranden, eller i byen når du ikke har noen plan eller forventning om at noe skal skje her og nå.

Sitte på en kafé og studere folkelivet og å tankene flyte sin egen veg.

Studere en blomst, en sten, en ild, havet, fuglene...

Arbeide med hendene, og skape noe fint.

Leke med ordene til noe fint.

 

God helg! <3 br="">

 

Litt for mye.

Søndag for snart 2 uker siden gjorde jeg et forsøk på å gå 15 minutter på tredemølla i stedet for 10 som jeg pleier å gå. De ekstra 5 minuttene viste seg å være over tålegrensen. De to første dagene var jeg helt slått ut. Etter det har jeg vært meget forsiktig fordi jeg var ikke i god form. Hadde blant annet migrene i flere dager og andre symptomer som jeg ikke har hatt på lenge.
Alt husarbeid kommer på etterskudd og det er ikke så mye å gjøre med når kroppen sier fra. Vanlige meditasjoner bare minner en på hvor vondt man har det. Min løsning er da å lytte på radioprogram i en lav volum. Jeg må fremdeles være meget forsiktig, og å ta mange pauser. I dårlige perioder avleder jeg også oppmerksomheten med å være mye på internett og å følge med i de sosiale mediene. Da får jeg en mental hvile og jeg glemmer meg selv en stund. Akkurat nå leser jeg mye om det svenske offentlige sykeforsikringssystemet. Den er ikke hva den var en gang. Å være syk i Sverige betyr for mange en fattigdom som er meget vanskelig å ta seg ut fra. Vi får se hvordan det går i Norge.

Nå vet jeg hvordan jeg skal forholde meg fremover med aktiviteter og annet.
Marginalene er som sagt veldig små og det er lite som skal til for å kollapse og det må jeg bare akseptere.
Det viser også hvor viktig det er å planere inn møter med venner og familier, og det blir fort problemer med å være spontan. Jeg må som så mange andre planere mine aktiviteter i forveg slik at jeg er opplagt når jeg skal være sosial.
Derfor har jeg mange anledninger til å gå inn i våren med langsomme steg. Walking meditations. Så nå håper jeg på mange fine vår dager. :)


Jeg har på senere år lyttet en del på Andrew Johnsons meditasjoner. Har lastet ned noen apper slik at jeg kan lytte og meditere selv om jeg ikke er på internett. Iblant er det som å skru av en bryter i kroppen. Det er deilig å etter en kort meditasjon, stå opp som ny og fresh :) (Ja, innen noen grenser forstås)

Nyt dagen! (Hvis det er mulig.) Snart er våren her!

Å holde fokus. På hva?

Når jeg i dag våknet, følte jeg meg fremdeles slapp. Jeg hadde mine planer for i dag, men måtte planere om når kroppen sier i fra. I stedet ble det en halvtimes meditasjon, og en stunds mental hvile. Jeg prøver forskjellige metoder for å slappe av og å fylle hodet med noe behagelig og lett. Det er viktig til å ta seg tid til å få kropp og sjel til å kople ut fra hverdagsstress og urostanker hvis man sliter med det.

Men jeg merker også hvor viktig det er å ha fred og ro i sitt liv, for eksempel den økonomiske situasjonen. En trygg livssituasjon underletter de helsefremmende aktivitetene der vi kan påvirke vårt allmenntilstand. Frisk eller syk, det er mye å vinne på å ta seg tid til å ta vare på oss selv, til glede for oss selv og våre nære og kjære. Men våre forutsetninger er forskjellige, og det må vi huske på, både når vi tenker på oss selv og nå vi tenker på våre medmennesker.

Når jeg har fred og ro til å reflektere, tenker jeg at det finns mye å være takknemlig for. Det er ikke alle barn i verden som kan gå i skolen og å ta videreutdannelse. Det er ikke alle som har råd å spise seg mette, eller å gå til lege. Når noen i familien blir syke i lang tid, kan familien bli fattig og barn vokser opp i fattigdom. De eldre barnene må tjene penger for å forsørge sine familie.

Jeg ble født i et land der jeg kunne gå i skolen, ikke bare i grunnskolen, men også på universitet i flere år. Når jeg ble syk kunne jeg gå til legen, og når jeg måtte til sykehus, ble jeg ikke utfattig. Å ikke bare det, jeg har fått sykepenger når jeg er syk. Det fins ting som vi tar for gitt i vårt land, som kanskje ikke er en selvfølge.

Når jeg fokuserer på det i livet som jeg føler meg takksom for, skjer det noe i kroppen. Det føles godt!

Har dere tatt dere tid til å lytte/føle på kroppen, hvor i kroppen man kan føle på takknemlighet?

Hva skjer med tankevirksomheten når du mediterer.

Hvor mange tenker over den åndelige siden i deres liv?


I det svenske språket betyr åndelighet "andlighet".

Når svensken puster sier hen at hen andas.

"Andlighet" og å andas, to bra ord når vi snakker om å leve."

I det engelske språket er inpust og inspirasjon det samme ordet, "inspiration".

Et annet fint er når det snakker om "in spirit"

Fins det noen bedre sted til å føle seg levende enn i naturen? In spirit, åndelig og å puste inn livet og å være i det?

Når jeg tenker på åndelighet, tenker jeg på naturen og å våre relasjoner.
Finns noe annet i livet som er viktigere enn det?
Hva tenker dere på hva som er viktigst i livet? Luksusbolig og luksusbil?

Jeg mener at våre relasjoner og vår natur tilhører våre dypeste verdier. Når vi har det godt med oss selv og med hverandre, da har vi det bra. Da kan man føle seg harmonisk.

Jeg tenker ser livet som en åndelig reise i tillegg til en psykologisk og kroppslig reise. Vi har våre indre kjerneverdier som også er våre behov.

I vårt samfunn har vi fått så mye fokus på hva som skjer rundt oss, at våre indre åndelige behov ikke får så mye plass. Vi hører om økonomisk vekst, at vi fortjener de ting som man vil selge til oss. Det er lett å forføres til å fokusere på alle vakre ting, alle teknologiske nyvinninger, og andre fristelser. Det er lett å strekke seg for langt og å glemme seg selv. Men vi har fremdeles våre indre dypere behov. Hvordan har vi det hvis vi glemmer hva vi behøver og har en dypere glede av?
Det er på grunn av det her som gjør at jeg synes det er spennende å følge med på alle som tar en time out i vårt samfunn, for eksempel kjøpestopp. Når folk bryter en vane, og tar seg tid til å reflektere, er det noe annet som bryter seg frem. Da kommer refleksjonen om hva som er viktig i livet, og hva trenger man egentlig? Man får kanskje kontakt med andre sider av seg selv. Når jeg leser om personer som har kjøpestopp er det interessant å tenke over når de sier at de har fått mere ro og er gladere. Det fins også de som sier de har mere tid for sine barn.

Det er så lett å komme gå seg vill og å miste kontakten med seg indre! Hvis man over tid ikke tar seg tid å reflektere over seg selv og sitt liv, fortsetter man samme livsstil til sjelen banker på.
Hvis man glemmer å føle på hva som er de indre behovene og hva man innerst inne ønsker, er det kanskje ikke så rart at mange sliter med psykiske problemer i vårt samfunn. Hva skjer i kroppen hvis vi trykker ned våre behov og det vi ønsker i lang tid??? Hvor lenge kan man ha det slik?

Man kan kanskje si at våre dypeste ønsker og behov også er vår mening i livet. Hvordan har vi det når vi kan bidra med noe viktig både til oss selv og hverandre? Se på et barn når hen skal gi en overraskelse til noen annen, for eksempel sine foreldre. Det er så viktig å føle på at man har noe å gi til et annet menneske.

Hva skjer med folk hvis de har tid til å satse på materielle ting, men ikke så mye annet?

Vi har så mye å gi hverandre! Men så var det tiden forstås.

For en del år siden når jeg var veldig svekket, fikk jeg kontakt med en side av meg, jeg ikke visste jeg hadde. Jeg kaller det sjelsstyrke. Til tross for at jeg var svekket på mange måter, så var det noe som føltes intakt. Det bar jeg med meg videre. Det løste inga problemer, jeg var fremdeles syk, men livet fikk en ny dimensjon. Det var også en opplevelse av at det fins noe som er større enn oss. Vi er her til sammen, og det er viktig at vi hjelper hverandre videre. Vi har ansvar for våre liv, og vi har et samfunnsansvar. Det har fått meg til å stå frem i sosiale medier for å diskutere helsepolitikk og annet. Det er tanker som har vært med meg  mange år, men det tok tid før jeg var moden for det. Alt til sin tid.

Det er opp til oss hvordan samfunnet skal utvikle seg fremover. Hva er det for et samfunn som vi ønsker at kommende generasjoner skal leve i?

Det er opp til oss!


(Når jeg snakker om det som er større enn oss tar jeg ikke stilling til om det bare er en fysisk/psykisk opplevelse eller en realitet.)

Ja, forresten. Hvor føler du i kroppen når du tar det tid til å leve deg inn i de ting som du føler deg takksom over?

To brev.

Jeg kjenner at den stress og opplevd press har vært en belastning, selv om jeg formelt måtte gjennom det. Jeg er meget takknemlig over at jeg ikke måtte ut på en praksisplass. Det hadde ikke gått bra. Er ikke sterk nok til det. Jeg har gått med en indre uro over hvordan det kommer å bli for meg etter den siste februar. Jeg sendte likevel inn den informasjon med tilleggsopplysninger som NAV etterspurte. Til og med det var en stress og en belastning for meg. Det har vært en lang og livsforandrende prosess i alle de har jeg har vært syk. En gang for lenge siden studerte jeg på universitet i flere år.
Når jeg tenker på hvordan livet har blitt forandret på grunn av sykdom, da er det ikke noe rart at jeg føler på en stor sorg. Sorgen følger med aksept, og de går hånd i hånd.

For omtrent en uke siden kom et brev fra NAV. Det var om arbeidsevnevurdering. Der står at jeg vurderes å være varig ufør i forhold til ethvert arbeid. Mitt helsetilstand har ført til en betydelig nedsatt funksjonsevne som ikke anses å være forenlig med krav til arbeidstaker i stillinger aktuelle for meg i dagens arbeidsmarked.
Det var en enorm lettelse å lese det her, samtidig som det er trist at livet har blitt så begrenset. Det var ikke det her jeg drømte om men de her 8 år som jeg har vært ute fra arbeidslivet har jeg måttet innse realitetene. Det er ikke en lett prosess, ikke for meg og ikke for andre i liknende situasjon.

Dagen etterpå kom det et brev til fra NAV. De har innvilget videre AAP til ut juli, mens vi venter på utredningen for uføresøkneden skal bli klar. Det var så befriende å vite at jeg fremdeles får penger fra NAV. Ved kronisk sykdom når man har en betydelig svekket funksjonsevne, da trenger man trygghet, også økonomisk. Det er mye lettere å stå frem i sosiale medier og å diskutere helsepolitikk, enn det er å føle på uro over sin økonomi. Uro/stress er nedbrytende og man mister krefter.

På epikrisen fra Skogli kan man også lese om hvor viktig det er å få fred og ro slik at det blir lettere å balansere mellom hvile/avslapning og aktivitet. Stress svekker. Når en har fred og ro er det lettere å være i aktivitet. Jeg fikk på Skogli prøvd ut en nivå som er mulig å trene på. Etter Skogli går jeg regelmessig på tredemølla. Jeg går i et tempo som passer for meg i omtrent 10 minutter. Det har jeg kommet frem til er passe for meg akkurat nå, da jeg også gjør en del husarbeid og springer i trapper.
Jeg tenker å prøve og øke tiden på tredemølla når vi kommer inn i lysere tider og våren.
Jeg føler mere på vintertrøtthet og vinterdepresjon nå enn hva jeg gjorde for et år siden. Jeg tror det har å gjøre med den stress som jeg har følt på de seneste månedene i samband med kontakt med NAV.
Nå er det mye lettere å slappe av. Nå hører jeg veggklokkens tikk-takk-tikk-takk igjen.
Nå jeg har et roligere tempo får jeg mere gjort. Jeg har ikke like mange dager da jeg må legge meg i et mørkt rom på grunn av migrene.

Stress og stressmestring er et viktig tema å fokusere på. Kroppen arbeider mye bedre i et avslappet tilstand. Jeg har fått mange aha-opplevelser gjennom årene. Psykisk stress med fysiologiske reaksjoner er ikke noe nytt. Når jeg begynte med D-vitaminer følte jeg at kroppen ble fri fra en byrde i desember og januar. Lyslampe likeså. Det jeg ikke var beredt på var den kroniske periodontitten som ga en infeksjonsfølelse i mange, og hvor befriende det var å bli fri fra den betente tannroten, ja hele jekselen. Det er en kronisk stress som ikke må undervurderes.
Jeg kunne ikke tro at mine pustestopp på natten påvirket mitt allmenntilstand så mye som det må ha gjort. Det føles som en stor befrielse å begynne å puste med Cpap på nettene.

Etter en så stor indre alarmberedskap i mange i år sier det seg selv at det et meget viktig med fred og ro og avslapning. Vi har våre vaner der vi går på autopilot, og det kan også være likt med stressberedskap. Gjennom valg av aktivitet byter vi spor både når vi snakker om rutiner og fysisk væremåte.
Når vi snakker om motsatsen til stress, kommer vi til avslapning, inspirasjon, passe fysisk aktivitet, ha det moro, nyte livet der det er mulig. Jeg føler også på kroppen at det er viktig med et stabilt blodsukker for å føle på en indre ro. Det som jeg har som mål er å forbedre allmenntilstanden og å få et bedre liv. Jeg fokuserer også på hvordan man kan leve enklere til en bedre livskvalitet. Det er så lett å strekke seg for langt, komplisere ting og å fokusere på de ting som føles viktigere i livet.

Jeg tror man kan gjøre mye her og det kan være mye moro når en prøver seg frem. Det er viktig å arbeide mot forsoning og ikke kreve/forvente det som man ikke har forutsetninger å klare av. Det gir mere krefter å fokusere på hva man kan gjøre, Det er det man lett mister kontakten med når man må fokusere på sine vansker i kontakten med NAV. Nå håper jeg på mere ro i livet. Jeg har ikke gitt opp!

Gjennom alle mine år som kronisk syk har jeg arbeidet frem en mestringsplan for å håndtere hverdagen.

Enkelt liv som livsveg.

For en uke siden reiste vi til Frankrike for å være i solen, spise god mat og bare slappe av. Når man er langtidssyk har man bedre muligheter til rekreasjon i Syden enn om man lever alene og må betale alle regninger selv. Livet er urettferdig! Jeg husker en tid når jeg levde på en deltidslønn for å ha tid til å skrive hovedoppgaven. Det var en personlig slitsom tid. Mine helseproblemer hadde begynt og jeg trengte tid for meg selv. Hva det handlet om det har jeg skrevet om i andre blogginnlegg og det er et tema jeg kommer tilbake til iblant. Ikke i dag. ;)

 

 

 

Nå ble den her uken ikke riktig som jeg hadde tenkt meg. Første dagen etter ankomst hadde jeg migrene. Og følgende dager hadde jeg en virusinfeksjon som tok krefter fra meg. Jeg prøvde likevel på noen småturer for å oppleve St.Tropez, Gassin og Ste. Maxime. Ved den her tiden på året er det roligt der, da høysesongen for turister er over. Vi var en ettermiddag i St. Tropez, nede ved havnen. Det er ikke noen småbåter å se der, ikke som her ved Mjøsa ;)

Det er en annen verden, prisene ved kafeer og restauranter var også det. Vi kjøpte en kopp te og en kopp kaffe, og ikke noe annet. Det kostet 15 EURO!!! Det må ha vært utsikten de tok betalt for. Jeg tror ikke det var te eller kaffe, fordi det får vi MYE mere gode her på Hamar! Men det er ikke var dag man får se jet setternes luksusbåter.

Men det var noe annet som føll meg i smaken, og det var den klesbutikk som dere ser på bildet her over. De solgte klær i økologisk bomull, veldig godt materiale. Kjøpte den kjole som dere ser på bildet her under. Den er helt nydelig å ha på seg. Jeg liker å ha behagelige klær som passer både for mine dårlige og gode dager. Man må ikke gå omkring i pysj på de smertefulle dagene når man har behagelige klær. Jeg føler meg bedre når jeg har klær på meg som jeg assosierer til de bedre dagene. Det er en liten, men for meg, viktig detalj for å føle meg litt bedre selv om det er en dårlig dag. Det er viktig å ha aktiviteter og å skape en miljø som får tanker vekk fra sykdom og smerter, selv om det naturligvis ikke helt går å unnvike. De her tre hele dagene i Frankrike ga tid til mye refleksjoner ettersom jeg måtte hvile mye. Tanker går til det enkle liv, og hva som inngår i et enkelt liv. Hva er et enkelt liv for meg? Bildet her under kan være et bilde på hva enkelt liv kan være.

Kjolen er laget i økologisk bomull, og det kjenns at den er i god kvalitet. For 10 år siden kjøpte jeg et par sommerbukser i økologisk bomull og det er fremdeles fine. Det var i Ste. Maxime. Jeg tenker det fins mange fordeler med økologisk bomull. Et godt eksempel er arbeidsmiljøet for de som produserer bomull, og de som er med i fremstillingsprosessen til ferdige klær.  Man kan også lure på om de kjemisk fremstilte klærne gjør med vår egen helse over tid. Forskerne snakker jo om den usikkerhet vi har om kjemikalie cocktailen som vi alle kommer i berøring med.

Når vi var i Tyrkia senest gikk vi forbi en klesbutikk der de solgte økologiske klær. Jeg undrer om de har kommet lengre i det å tenke økologisk i Syd-Europa enn hva har her i nord? Nå bor jeg ikke i en storby. Det er kanskje slike klesbutikker i Oslo, Bergen og Trondheim?

 

 

 

Vesken i mønstret tøy er mitt nye handlenett, i stedet for plastposer, når jeg går og handler. Jeg finner ikke mitt gamle, og har begynt å tro at jeg har glemt det i en butikk når jeg har handlet. Det er dessverre slikt at det jeg ikke lengre ser, forsvinner fra tankeverden her og nå. Det er en av mine vansker, men det får ikke bli et hinder. Livet skjer uansett, og det gjelder å følge med så godt en kan.

 

Jeg må vel si at te er min passjon, og det er en selvfølge å ta med det i det enkle livet. Nå ble det litt luksus med Kusmite. Noen investerer i vin, og jeg i te. Nå nyter jeg et te som smaker viol. Himmelsk godt!

 

Når vi reiste hjem var det tid for Tax Free shopping på flyplassen i Nice. Der finnes det en butikk som bare selger hudpleieprodukter. Det er hyggelig med hverdags luksus og det synes familie og venner også. Det her er et godt tilfelle å kjøpe gaver til flere. Nå skal jeg tenke over hvem som skal ha hva. ;) Noen må vente til jul, og jeg sier ikke noe mer om det. ;)

Nå er det for meg også energiøkonomisering å passe på å kjøpe gaver til flere ved samme anledning.

Når jeg for noen tid skrev ukes logg til NAV, ble det veldig tydelig hvor mye jeg kalkulerer hvordan jeg skal økonomisere mine krefter. Det har blitt en vane.

 

 

Det finns så mange fristelser i Frankrike. Jeg testet en ny strategi, og spurte meg selv om den varen var forenlig med mitt enklere liv (simple living). Kjolen var det. Teen var det også. Men det var ikke de bokser med økologiske urter. Når jeg allerede har hva jeg trenger i skapet der hjemme, og mer enn det, blir det vanskelig å forene det med et enkelt liv. Det spiller ingen rolle hvor fine boksene var (og det var de virkelig!) Det finns så mye andre fristelser der, keramikk, duker, olivenoljer, annen pynt til hjemmet, men når man er 50 år da har man hva man trenger. Kjøper man noe nytt og fresht, hva må vi da ta vekk? Metallboksene med urter var meget vakre! Det var lett å tenke hvor fint det skulle være hjemme i kjøkkenet. Hvor ofte er det en "følelse" man kjøper, når man kjøper noe til hjemmet? Finnes det en annen metode å skape den følelse i hjemmet med de ting man allerede har? Det er tanker som jeg har hatt omgang med flere ganger den siste uken. Hvor mye tror vi at gresset er grønnere på andre siden, og strever med "forbedringer", når vi like så godt kunne slappe av hjemme og å bare ta vare på det som vi allerede har. Det er et spennende eksperiment som kan gi mange aha-opplevelser, og det er en god veg til å bli fornøyd med det man allerede har. Hvis vi bare fokuserer på "forbedringer" er vi hele tiden på sprang etter mere. Man blir ikke ferdig før enn man bestemmer seg for nå får det vare bra. Like så blir det på de personlig utviklingsprosjektene når man hele tiden søker seg til å bli bedre. Man blir ikke ferdig, ikke fornøyd med seg selv.

Det er først da man programmerer sin hjerne, altså bestemmer seg for at nok er nok, som man landa!

Derfor kan vi drite i alle ukeblad, og begrense personlig utviklingslitteratur. Jeg sier begrense fordi mange har glede av de her bøkene, også jeg. Tyngdpunktene for den reisen må være jeg og her står jeg, i stedet for å kopiere en modell og prøve å tilpasse seg den. Da går man seg vill.

 

 

Det ble ikke som vi tenkte oss i forrige uken. Det er en skuffelse. Jeg merker samtidlig at jeg paralellt gleder meg over til de små lyspunktene på reisen. Det er da jeg ser at jeg har lavere forventninger av livet enn hva jeg en gang hadde. Nå er det viktig å leve på de her minnene fra sommeren som en boost for å ta seg gjennom den mørke vinteren. Det tror jeg behøves på de mørkeste og kaldeste dagene. Det kan være godt å bli minnet på at det her går over. Våren kommer igjen. Vi skal bare ha litt jul først, om en stund. Nå er det høst!

 

Og, ja. Det hjelper å ta D-vitaminer. Takk og pris!

Hvordan arbeide med tilstedeværelse?

 

 

Det er ikke enkelt å være svekket av sykdom. Det er ikke enkelt å leve med stress i lang tid. Det er ikke enkelt å leve i en overgrepssituasjon.
Jeg har som jeg skrevet flere ganger vært med om en sjokkopplevelse som satte dype spor i meg. Jeg hadde også en skjult kronisk tannrots betennelse i mange år. Det innebærer at kroppen kommer i en kronisk alarmberedskap 24/7, noe som jeg levde med i over 20 år.
Det har vært nødvendig å lære seg enkle teknikker som hjelper en å aktivere fred og ro systemet i kroppen samtidig som (tann)roten til det vonde måtte behandles. (Vekk med den aktuelle jekselen.)
Jeg gikk for noen år siden på en kurs i vegetoterapi i forhåpning til å bli frisk, og deretter hjelpe andre i samme situasjon. Da visste jeg ikke at jeg gikk med en kronisk betennelse i kroppen, da bakteriene fløt omkring i blodbanen.
Uansett var det viktige kunnskaper som jeg hatt bruk for. Judith Orloff tar blant annet opp hvor viktig det er å være her og nå, og bare lytte på pusten. Det fungerer!
Hun snakker om at mantra kan være bra for å roe ned fight-flight reaksjonene. Hennes mantra er "Let it be". Mitt mantra er "Det er bra nå". De ordene vi bruker påvirker vår fysiologi, og derfor er det viktig å være bevisst over hvilke tanker vi gir næring til. Det betyr ikke at vi skal trykke ned følelser og tanker, men mere om å fokusere på konstruktive mål og løsninger.
Når hun snakker om positiv energi, fokuserer hun på de tanker, følelser og aktivitet som styrker oss. Omvendt blir negativ energi tanker, følelser og aktiviteter som svekker oss. Når vi blir bevisst det her er det lettere å påvirke sin hverdag i konstruktiv retning.
Det kan være fort gjort å tenke at man aldri får snakke om de tunge sidene av livet, men her tenker jeg det handler om balanse. Når vi i de sosiale mediene forteller om hvordan vi har det, og får støtte av andre samtidig som vi gir støtte tilbake, mener jeg det kan være positiv. Det kan derimot bli problematisk når noen bare lytter på andre og aldri gir støtte tilbake. Da blir det ubalanse, og da kan vi snakke om negativ energi.
Det kan være veldig positivt og konstruktivt, hvis vi stimulerer hverandre til å søke oss mot aktiviteter som styrker og gleder oss. Da kan vi snakke om en motkraft mot de livets realiteter som er tungt å bære. Det handler altså ikke om det ene eller det andre, men mere om balanse. Hvis vi ikke er realistiske og tar tak i våre bekymringer, kan det snart bli enda mere problemer ved neste korsveg.

Men nå er det en god morgen etter å ha hatt noen dårlig dager, da jeg har følt på en infeksjon i kroppen. Skal likevel ta meg til matbutikken og å kjøpe mat. Mat må vi ha!
Det blir likevel en dag full av mindfulness aktiviteter.
Målet er aktiviteter som får tankene flyte som et løv på vannet, og jeg føler meg vel.
(Det her er naturligvis innom visse rammer, hvis man lever under stor stress er det lettere sagt enn gjort.)

Løp og kjøp "Shoppingfri"! (Eller lån på biblioteket.)

Jeg har med stort intresse lest boken Shoppingfri av journalist og forfatter Irina Lee. Boken er både lettlest og interessant og hadde jeg vært friskere tror jeg at jeg hadde strekklest den over en dag. Nå måtte jeg ta mange pauser.
Lee skriver om den indre og ytre reise da hun, sammen med 2 venninner, hadde kjøpestopp et helt år.
Fra å kontinuerlig fylle på skuffer og skap, var det tid for å bruke og ta vare på det som de allerede hadde.
Jo lengre tiden gikk opplevde hun mer ro, harmoni, fysisk og mentalt overskudd. Hun ble mere bevisst over å ta vare på kroppen sin og var i bedre form etter et år. Hun følte hun hadde fått nye tanker, og så sammenhenger hun ikke hadde tenkt over tidligere. Når hun hadde tatt vekk de mere overfladiske sidene i livet, føltes livet rikere. Hun følte også at hun mere satte pris på det som hun hadde. Hun beskriver sitt kjøpefrie år som en triumf. Hun følte seg mere fornøyd med seg selv, og som en bedre forbilde for sine barn. Hun hadde bedre råd, bedre tid, mer tid til familjen og sammen med venner. Mer disiplin på det hun behøvde og mer plass i skapene.

Jeg får et bilde av at når hun startet med kjøpestoppet, forenklet hun automatisk sitt liv. Begrepet less is more har fått mening for henne og hun føler seg friere. Når man skreller vekk de mer uviktige tingen i livet, står man sterkere i sin egen mening med livet. Med den nye innsikten blir det lettere å fokusere på det som opplevs mer meningsfullt og viktigt. Man får større marginaler til å møte livet.

Hun skriver blant annet:

"Når skjedde dette? Hvordan gikk vi fra å være gode naboer, som stilte opp på dugnad og gjorde innsats for fellesskapet, til å bli en gjeng egosentriske forbrukere, som helst vil utkonkurrere naboen ved å ha litt finere bolig, litt nyere bil, og hakket fjongere garderobe? Blindheim retter oppmerksomheten mot 1980-tallet - det elleville tiåret da markedskreftene ble sluppet løs.

- Det var da dyden ble tatt i Norge. Markedet skulle styre mer. Alt skjedde på den tiden. Politikerne åpnet for mer reklame, og kommersielt TV ble tillatt. Finanskreftene ble deregulert. Det var ikke lengre politisk bestemt hva renten skulle være, heretter var det opp til markedet å bestemme, sier Blindheim."

Det får meg å tenke hvor mye politikere egentlig bestemmer over samfunnsøkonomien og hvor mye står storkapitalet og rykker i trådene?

Lee forteller også om de diskusjoner venninnene og hun hadde og et interessant tema er når de snakket om hvordan fokus på kjøpekarusellen kunne påvirke deres barn:

"Tanken på barna vokste til et kjempetema i løpet av kvelden. Det var kvalmende å tenke på at barna skulle vokse opp i et hjem der ting og materielle verdier var det viktigste. Og enda verre: Mitt behov for å tilfredsstille barnas materielle behov umiddelbart fratok noe verdifullt."

Videre skriver hun:

"I forlengelsen av dette, måtte jeg innrømme noe langt verre for barna: I min iver etter å oppfylle alle deres ønsker, og som resultat av at jeg alltid ønsket å være i forkant av ethvert behov som kunne oppstå, hadde jeg tatt fra dem noe grunnleggende. Jeg hadde tatt fra dem muligheten til å ønske seg noe. Jeg hadde tatt fra dem opplevelsen av å få et av å få et ønske oppfylt! Hvis jeg tenkte meg om; hadde de virkelig ønsket seg noe i løpet av sine korte, lange liv? Visste de egentlig hva en ønskeliste var for noe, at det var en forskjell på en ønskeliste og en handleliste?"

Når Lee og hennes venninner vel hadde tatt seg tid til å tenke over hvordan de levde kom den ene etter den andre innsikten som perler på en snor.

I boken tar Lee opp forskjellige temaer som overforbruk, bærekraft, avhengighet, økonomi hos forbruker, og hvordan markedet påvirker oss, ikke minst hvordan vi påvirkes av reklamekampanjer.

Det  her er en bok som alle kan ha glede av å lese, ikke bare de som opplever seg som shopoholics.
Det her er en bok som inspirer til diskusjoner om forbruker makt og bevissthet om hvordan vi påvirker økonomi, etikk, og miljømessig med våre valg av hva vi legger penger på. Noen betaler en pris når vi, for eksempel, kan handle meget billige klær i våre butikker. Hva tjener de som arbeider i tekstil bransjen i Bangladesh? Hvordan er deres arbeidsmiljø? Hvordan er arbeidsmiljøet hos de bønder som dyrker bomull? Lee skriver at det brukes store mengder sprøytemidler på bomullsfelten. Hva gjør det med de som arbeider med bomullsproduksjonen? Hva gjør det med miljøet? Når store mengder med klær transporteres fra Asia til oss i vest, hva gjør det med miljøet?

Lee har intervjuet flere eksperter på miljø og økonomi og hun får med forskjellige perspektiver som jeg mener er viktig å reflektere over.

Jeg har valgt å leve et enklere liv på grunn av min egen helsesituasjon. Jeg har ikke klær i skapet som ikke er anvendt og som fremdeles er ubrukt. Min akilleshæl har vært bøker. Har mange uleste bøker, og på grunn av det har jeg avstått for å være med i en bokklubb. Er det noen bok jeg ønsker å lese kan jeg løse det med å kjøpe den eller å låne på biblioteket. Det blir mye billigere på den her måten enn å være med i en bokklubb og å glemme å avbestille den. Jeg er også bestemt på å lese ut flere bøker enn hva jeg tar inn.
Nå er vi inne i en tid der vi kan lese bøker digitalt. Man risikerer ikke at boken blir slutsolgt, sparer miljøet, og samler ikke støv i bokhyllen. Samtidig kanskje det leder til at folk mister arbeidene sine.
Det her er et tema som har mange sider, men det er viktig å reflektere kring hva vi "sponsrer" når vi bruker penger.

Boken "Shoppingfri" ligger rett i tiden, og jeg kan med varm hånd anbefale denne lettleste bok.

Hva er nok klær?

Leser en bra blogg om Feng Shui og Simple Living som er jordnære og inspirerende. Har nå lest kategorien om
Klær og forvaring av klær.
Jeg ser på kommentarene at er mange som ønsker å rense ut klær for å forenkle livet, og noen ønsker å ha minimalt med klær. Det ser ut som om mange har blitt overmettet av sine omfangsrike klæskap.
Jeg er ikke minimalistisk på noen måte, men interesserer meg for å forenkle livet. Noen mener mindre antall klær leder til mindre store bunker med klæsvask, og det kan det nok ligge noe i for mange. Noen blogger om Simple Living som jeg leser om å sortere ut klær som de ikke trenger, forteller de om klær som ikke er brukt og sekker med klær som transportere til veldedighet. De beholder de klær som de liker best, og føler seg mere fornøyd med hva de har.
For å føle seg fornøyd må man ta seg tid til å føle på hva som er her og nå. Det er en stor forskjell å hele tiden strekke seg etter mer og mer, og å innse at man har det man trenger og derfor kan ta seg tid til å slappe av. Bloggeren Irene forteller om fattigdomsbevissthet og velstandsbevissthet. Hvis man føler seg urolig fremtiden er det fort gjort å samle på mange, mange ting. Og det er et annet interessant tema.
For meg er det viktig å ha nok klær slik at jeg ikke blir nødt til å vaske når jeg har mine dårlige dager. Jeg ønsker også å ha en full maskin når jeg vasker klær, både for miljø og økonomi.
Det interessante med en slik blogg er for meg at jeg på en ny måte blir bevisst over hvordan mine praktiske valg påvirker meg. Det leder til nye refleksjoner over hvordan min fysiske miljø påvirker mitt indre og det er en bevisstgjøring som jeg setter pris på. Når jeg tar meg tid til å føle på hvordan min fysiske miljø påvirker meg fysisk og psykisk, blir jeg kreativ og det føles veldig godt.
Jeg legger ikke fokus på bagua og andre Feng Shui begrep, men tenker over hvordan interiør og annet kan påvirke en på en jordnær måte. Alle er vi forskjellige, og derfor er det viktig å finne sin egen veg, ikke bare følge hva som er modern akkurat nå hvis man ikke liker det.
Det blir som det skånska julebordet der jeg tar den mat som jeg liker og lar resten være, og slik gjør jeg på det meste som jeg leser om.

Sortere ut det gamle for å få rom som gleder idag.

Høsten nærmer seg og jeg har allerede lagt de fleste sommerklærna til vinterforvaring. Samtidig får jeg oversikt over mine høst og vinterklær og kommet frem til at jeg akkurat nå har det jeg trenger. Det innebærer at jeg kan fokusere på andre ting som å nyte det fine været og å ta vare på det hverdagsysler. Når min helse er som den er, må jeg tenke over hvordan jeg organiserer min hverdag. I flere år har jeg blant annet sortert vekk ting som jeg ikke lengre trenger eller der mitt fokus blir på helt andre ting. Jeg hadde en gang mange bøker, men det har jeg renset vekk mer og mer. Vi har en butikk her på Hamar som heter Bruktboka. Når jeg tar dit mine gamle bøker får jeg en tilgodelapp, og med det behøver jeg bare betale halvt pris på andre brukte bøker. Det kanskje ikke er den optimale løsningen for forfattere men når man ikke er frisk og ønsker at pengene skal rekke lengre, er det bra.  Det innebærer ikke at jeg aldri kjøper nye bøker, men jeg tenker mere over det før jeg kjøper. Romaner kan jeg kjøpe på Bruktboka, men når jeg vil lære meg mer om for eksempel kost og helse, da blir det nye bøker.
Med de nye lesebretten så trenger vi ikke lengre så mye lagerplass som samler støv. Da kan man fokusere på andre ting som man vil omgi seg med idag. Når jeg nå har blitt 50 år, tenker jeg mye over hvilke valg som jeg gjør i hverdagen. Kanskje er det på tida å bruke min fine kaffeservis som familien begynte å gi meg når ble konfirmert. Man får jo ikke mye glede av den om man ikke tørr å bruke den fordi man er redd den kan gå istykker. Det er nå jeg lever!
Jeg har også en overblikk av mye ting man bruker og hva man egentlig trenger.
På grunn av mine oppmerksomhet- og minnesproblemer er det viktig å organisere hjemmet slik at det blir mere lettarbeidet. Det finnes mange grunner til å forenkle livet.

Hva ønsker jeg å fokusere på?
Fokuserer jeg på de ting som er viktigst for meg?
Når jeg fokuserer på det jeg ønsker å fokusere på, fokuserer på det som jeg har, da er det enklere å se jeg har det jeg trenger, så lenge jeg har min økonomiske trygghet med AAP. Da kan jeg slappe av og det er et grunnbehov for å få en bedre helse.

Det behøver ikke ta mye tid og energi å sortere ut ting man ikke trenger. Hvis man bruker 10 minutter per dag, blir det 70 minutter på en hel uke. Da får man en del gjort.
Det samme blir det på om man skal rydde opp. Da kan det være lurt å begynne på det enkleste, for å raskt føle på fremgang. Hvis man har bare litt overskudd til det her, kan man se synlige resultat, og smilet blir større og større.
Når jeg sorterer ut gamle ting føles det som om jeg slipper taket om både gode og dårlige minner. Det føles som en befrielse og det blir lettere å puste.
Jeg er i en alder da gamle familiemedlemmer dør, man arver gamle ting, og da må man se over hva man ønsker å beholde av alle ting man har. For meg er det en selvfølge å gi til veldedighet, som til Frelsesarmeen og andre liknende organisasjoner. Det viktig for meg å tenke på andre som sliter og trenger hjelp. Det er ingen som får glede av ting som ligger ubrukt i kjeller og på loftet. Tvertimot kan det bli en belastning for andre den dag man dør, og de som kommer etter må ta tak i elendet.

Utrensning og å gi rom for noe nytt.

Når jeg har trengt tid til fred og ro og meditative stunder har jeg ofte søkt meg til å arbeide med hendene. Når jeg for eksempel vasker opp for hånd, går mine tanker sine egne veger. Den seneste uken har vi renset ut ting vi ikke trenger lengre. Det forsvant en gammel fryseboks som ikke lengre gjorde jobben sin lengre. En gammel tv forsvant også til noen som trenger en tv.
Det er en spesiell opplevelse å gjøre av med ting vi ikke trenger. Det føles som at man samtidig legger det gamle bak seg. Det kan være ting som har vært positivt for meg en gang, men nå er jeg ferdig med det og nå samler det mest støv. Et veldig godt eksempel på det er bøker. Det som jeg likte å lese for 5-10-15 år siden er ikke nødvendigvis det jeg ønsker å lese i dag. Nå kaster jeg noen av den litteratur som jeg leste på psykologutdannelsen. Det har skjedd mye på forskningsfronten siden jeg var student i 80-årene, og blir jeg frisk en dag må jeg lese meg inn på den forskning som er aktuell i dag. Tiden flyr fort.
Jeg lever veldig mye her og nå og det føles som at jeg transformeres videre til nye livsfaser imens tiden går. Det gamle slipper taket, mens jeg er her og nå. Det har vært en veldig lang reise og den er ikke over. Jeg tror hvile, fred og ro er undervurdert som en helbredende reise. Alt skal gå så raskt som mulig nå fortiden. Vi dyrker fasader og prøver å være effektive. Men det er ikke alltid det beste, fordi vi som mennesker følger våre egne naturlover. Hvis vi ikke lærer å kjenne våre naturlover og aksepterer oss selv slik vi er skapt, da kommer vi ur balanse.
Det er spennende og kjenne på hvordan den indre verden påvirker hvordan man skaper sitt hjem. Når jeg sorterer bort ting her hjemme føles det som en befrielse og at jeg puster friere. Jeg blir også bevisst på hva jeg har og hva jeg trenger.
Når man føler på hvordan det føles å se på de ting som man omgir seg med og hvordan det kan påvirke energinivået blir det lettere å påvirke sitt hjem i en retning som man mår bedre av og trives med. Av den grunn er det bedre med naturbilder og engler, bilder med gråtende barn eller krigstilstander. Selv om man blir hjemme blind og ikke lengre tenker over på hvordan interiørene påvirker følelsesliv og energinivået, så tar vi inn inntrykkene i underbevisstheten.
Jeg prøver å organisere alt her hjemme slik det skal bli lettarbeidet. På de dårlige dagene blir det fort rotete i kjøkkenet, og bare det å se rotet minner meg på at jeg er dårlig og alt de enkleste tingene er tungarbeidet. Nevropatiske smerter eller migrene kan virkelig begrense handlingsfriheten.
Likeså blir det ryddig og alt kommer på sin plass når jeg har bedre dager og det symboliserer på sitt beste handlingsfrihet og å være i fase med seg selv.
Når jeg går gjennom hva jeg har, hva jeg trenger, og hva jeg ikke trenger, da skjer noe med meg. Når jeg for eksempel bestemmer meg for å sortere bort bøker for å gi bort eller selge, føler jeg på at jeg har mer enn hva jeg trenger. Når jeg ser at jeg har det jeg trenger, føler jeg roen spre seg i kroppen. Det er en befrielse å ikke strekke meg etter mere, og etter enda mere. Jeg kan slappe av. Det blir tydelig at når jeg tar meg tid til å reflektere og å bestemme meg for at det er bra som det er, da svarer kroppen med avslapning. Det får meg å undres over om vårt konsumpsjons samfunn er bra for vår helse, hvis våre handlinger gir vår underbevissthet forskjellige budskap. Er det noe rart at flere og fler søker seg til meditasjon, yoga og andre aktiviteter som hjelper oss å lande?
Nå har vi mange fordeler med å bo i Skandinavia, og jeg skulle ikke vilje byte bort det her livet. Samtidig kan det være en fordel med å bli bevisst snubletrådene vi har rundt om oss.
Det ser ut som om vår jakt etter mer, etter de seneste tekniske maskinene, kan lede oss inn i fokus på mangler i vårt liv. Omvendt ser det ut til at det å hoppe av fra kjøpesirkuset, og å være fornøyd med det vi har, får oss å fokusere på velstand. Det her er paradokser som det kan være bra å være bevisst over, ikke minst for de barn som vokser opp i dag.
Når man velger å fokusere på det man har, blir det viktig å ta vare på det. Fokuset går over til god og sund mat. Et annet fokus som jeg ser blant Simple Living blogger er å hjelpe andre som trenger hjelpe. Det kan se ut som om vi da kjenner på en åndelig rikdom der mening og livsdypet får en større plass.
Det er to nøkkelord som blir tydelige når jeg tenker over det her, og det er forsoning og aksept.

Tack för den här tiden!

Jag vilar i mig själv.
Jag vilar i sorgen.
Jag fölger tankarna dit de leder mig.
Nu är det tid för kontemplation,
och för meditation.
Det som var är inte längre.
Det som är kommer inte för att bli.
Det är en tid för förändring, som det egentligen alltid är.
Något nytt ska komma,
och jag vet inte vad.
Det kommer nya perspektiv på det som var,
eller har de alltid funnets där?
Ett liv har tagit slut.
Min pappa finns inte mer,
här hos oss.
Ett liv,
en historia,
var färdiglevt förra söndagen.
Nu står vi med minnene,
bilderna som dyker upp i minnet.
Det kommer upp bilder om tider,
då vi hade något värdefullt i våra liv.
Pappa lever kvar i våra tanker,
og där kommer han att stanna kvar.
Pappa, vi glömmer aldrig dig!

Ja, nu är det tid för sorg. I 4 dagar besökte vi pappa på sjukhuset, och var hos pappa de siste dagarna. Jag gick in i rummet med öppet hjärta. Det fanns ingen annan väg för mig. Då är det lätt att se att kärleken går hand i hand med sorgen och förtvivlan. Vi kan ikke ha det ene utan det andre fölger med när våra nära och kära dør.
Pappa var 85 år gammal. Även om vi vet att våra kära åldringar dør, kommer sorgen över oss. Vi tänker på det som var, och nu är den tiden förbi. Aldrig mer.

I juni var det tid för att resa till Skåne och besöka mina föräldrar. Pappa visste om att vi var bjudna på bröllop i Turkiet. Efter det skulle vi komma hem till honom. Nær vi reste hem från Turkiet, sende jag en sms till min mor at vi kom till Skåne 2 dagar senare. På kvällen blev pappa inlagd. På morgonen (2 dagar senare) när vi närmade oss Køpenhamn, fick jag ett telefonsamtal på mobiltelefonen. Pappa var mycket sjuk. På natten hade en sjuksköterska hade ringt hem till mamma och berättat att pappa blivit sämre. Mamma var hos pappa på avdelningen så att han inte behövde vara ensam. Det kändes som att båten gick alltför sakta, när vi önskade komma till sjukhuset så snart som möjligt. Samtidigt var det ett stort sammanträffande att vi var på väg till Skåne. Jag har i lång tid varit bekymrad över hur det skulle bli när slutet närmade sig. Skulle jag hinna dit före han dog?
Nu visade det sig att Pappa skulle ha hela familjen hos sig på sina sista dagar. Mamma var där hela tiden, men vi andra kom på besök varje dag. Vi måste också ta hand om hunden som var ledsen för att matmor och matfar inte var hemma.
Det var en allvarlig stämning och mycket tid för att låta tankarna vandra, medan jag satt hos honom. Tankarna gick på det som hade varit, det som var, og på framtiden.
Min pappa tilhör en generation som har arbetat mycket hårt, med målet att ge sina barn goda möjligheter till ett godt liv. Han hela tiden haft familjen i fokus, och har pratat mycket om sina barn. Jag har genom åren haft många goda samtal med pappa. Han var en person som frågade mig hur jag hade det, även när han var sjuk.

När vi äntligen kom till sjukhuset och avdelningen, hadde han ikke längre kraft til att prata. Det var nog att bara andas. Fokus måste vara att pappa hade det så bra som möjligt sina sista dagar. Avdelningspersonalen gjorde så gott de kunne med att lindra symptomerna. Han skulle inte ha ont. Mina tankar gick ändå på om han kunne ha andra typer av svårigheter. Hvordan hade han det?
Hur kändes det för honom att närma sig slutet? Var han orolig? Sorgsen? Vår uppgift måste vara att trösta och att ge kroppskontakt, lika mycket för oss som för honom. Kroppskontakt når dit orden inte når. Hur han än hade det kan det aldrig vara fel att hålla handen, stryka med handen över kinden, over håret. På den måten kände jag meg helt tilstede där och då.

Jag minns hur hans röst avslöjde leendet, när jag sa något som han tyckte var roligt. Det var en
magisk tid när jag trodde att månen följde efter oss när vi åkte bil. Gång på gång berättade jag för mina föräldrar att månen följde efter oss när vi åkte bil. Den rösten hade han också när vi gav han katten Pelle på farsdag.
Det är inte lätt att vara gammal och sjuk. Det är inte lätt att vara sjuk för någon, men de äldre är mycket medvetna över att slutet kommer närmare för varje dag som går. Kroppen är inte længre vad den var. Det är inte många år sedan min pappa hade mycket mer energi än vad jag hadde. Han var en gang både rask och stark, snabb i tanken, och pratade mycket med alla.
På gården hade vi djuren, naturen och sammanhangen om hur livet hänger i hop. Man kunne fölga liv och död. Framför ögonen hadde vi hela processen från åker till middagsbordet. Det var ett tydligt sammanhang man kunne vila i.
Sommaren när pappa skulle fylla 50 år och jag skulle fylla 15, hade pappa mycket mer energi än vad jag bara kan drömma om i dag. Pappa hade ferie från sitt arbete. Då plockade vi jordgubbar på grannens stora jordgubbsfält. Pappa tyckte det var socialt och trevlig. Jag tyckte mer att det var slitsamt att gå upp förfärligt tidigt på morgonen, och det var ett slit. Men pengar ville jag tjäna. Jag önskade att köpa en moped, som skulle innebära en stor frihet. Vi bodde ute i naturen, och det var ingen busshållplats i närheten. När tiden för jordgubbsplockningen var slut, fick jag också de pengar som pappa tjänade på jordgubbsplockningen. Jag visste inte om att han (mina föräldrar) hade den planen, och det blev naturligtvis en stor överraskning!
Naturligtvis var det dagar som jag blev sur när jag inte fick göra som jag ville, eller måste göra något som jag inte ville, alltså att hjälpa till hemma. Finns det någon som inte har upplevt det samma?
Men det är inte de tankarna som kommer nu.
Det som kommer upp på ytan nu, är allt det goda som var, och som lever vidare inne i mig.
Pappa var väldigt glad och tacksam för all hjälp och stöd som mamma gav honom, när han blev gammal och sjuk. Han tyckte att hon var fantastisk, och det tycker vi andra också.
En månad före ham avled, sa han att livet nu var bak honom, och att han inte hade så långt tid kvar. Då sa han "Man får säga tack för den här tiden".
Det är precis det som jag känner just nu.
Tack för den här tiden, Pappa!
Vila i fred!

Min moster avled i april. Det känns konstigt att hon inte lever längre. 63 år är ingen ålder.
Hennes barn skrev underbare texter som vi kunde läsa i Kristianstadbladet.
Jag har valt att skriva min tack till Pappa här på bloggen.
Jag skriver på svenska så att det blir lättare för mina släktingar att läsa det här.
Vila i fred Karin!

Min kusin Gunvor dog samma dag som Pappa.
Vila i fred Gunvor!

Jording som en mulighet for å finne tilbaks til sin indre balanse.

Jeg har diskutert mye på Twitter en tid, og for noen dager siden kjente det var tid for å flytte fokus fra hodet, og ned til resten av kroppen også.
Det kaller jeg for en form av jording. Jeg brukte flere metoder for det. Først gikk jeg ut i hagen og gjorde ingenting. Men det er vel ikke helt sant. Det var egentlig andre ting som jeg fokuserte på og det var egentlig mye, men pusten kom lengre ned i magen. Jeg har hørte fugler som sang, barn som lekte. Jeg så omkring meg på alt det grønne som har kommet frem den seneste tiden, nye blomster som titter frem, barn som leker, blå himmel, boligområdet jeg bor i. Jeg satte meg på en trapp, men en kopp te. Når teet tok slutt, da bare satt jeg der og bare var. Og der var jeg til jeg begynte fryse. Da var det tid for litt husarbeid i kjøkkenet. Jeg satte på litt musikk, og danset litt, mens jeg ryddet opp. Ja, det går veldig bra. Dansen vekker opp glede, og livsglede. I livsgleden kommer en følelse av sjelsstyrke, selv om jeg ikke er frisk.
I den frie dansen gir man sitt indre å komme til uttrykk. Den musikk man danser til kan variere til dagsformen. Det finns stunder for Sarah Brightman, og det finns stunder for hardrock. Intuitivt søker man seg til det som, ens indre ønsker å gi til utrykk. Den frie dansen kan med andre ord hjelpe oss å være mere oss selv. Hvis vi tørr.
I går kjørte jeg til et hagesenter for å kjøpe blomster til hagen. Blomster for meg betyr liv og skjønnhet. De setter i gang gode assosiasjoner, tanker, følelser, og det er en mulig hjelp å hvile fra andre sider av liver.
Å arbeide med vekster og jord, vekker til liv en roligere livspuls, der alt får ha sin gang og til sin tid.
Når vi opplever at ting står på stedet hvil, kanskje det ikke er sant. Hvis vi hemmer oss selv fra å utvikles kan det bli "stagnert" energi, men om kan tillate oss å være den vi er her og nå kan utviklingen gå sin gang.
Jeg tenker at kampen, prestasjonen, i en del fall kan lede til stagnasjon, og at vi ikke kommer videre med oss selv innerst inne. Det innebærer da at vårt prestasjonssamfunn kan hemme oss selv og vår indre utvikling.
I vegetative termer trenger vi ha en god gjennomstrømning i kroppen for å ha en god helse. Når vi snakker om pust, blodomløp og så videre er det lett å se at vi har det bedre.
Men hva gjør det med oss hvis vi har kjørt fast og våre tanker og følelser holder oss igjen? Det er interessant å følge blogger der folk arbeider med å forenkle livene sine, og gjør seg av med ting som de ikke lengre trenger. Det som jeg ofte leser er at mange føler seg mere avslappet og friere når de har gjort seg fri fra ting de ikke lengre trenger. Når de gjør seg fri fra det gamle/gamle ting de ikke trenger lengre, svarer kroppen/hele mennesket med en ny modus.
Da er det lett å få et bilde at psyke/soma/relasjoner/fysisk miljø henger sammen, og hvis man ønsker å påvirke sitt liv i en ønsket retning er det nødvendig med en bevisstgjøring på alle disse nivåer/områder.
I det fine været tar vi av oss strømper og skor og føler på gressplenen, sanden, asfalten, vannet, og får på den måten kontakten med jorden, som vi er en del av. Kontakten med naturen kan gi oss mye, ikke minst kan vi oppleve en stunds ro. Men da må vi gi oss tid, plass, og rom for at det som skal skje.

Det er viktig å bli mere seg selv.

Når man følger med strømmen uten å tenke over hva man gjør, sier eller tenker
da mister vi kontakten med vår egen natur.

Hvis det fortsetter over tid, da sliter vi mer og mer.

Innerst inne ønsker man seg kanskje noe helt annet.

Det kan handle om å drikke vin på helgen, lese de "rette" bøkene, kjøpe de "rette" møblene, de "riktige" klærne, de "rette" vennene, de "riktige" fritidsaktivitetene eller noe annet.

Det er en fordel med å bli 50 år, på den måten at man bryr seg mindre og mindre om det som andre synes er riktig.

Man tar seg tid til å lytte, tid til å tenke, hva vil jeg egentlig?
Gjør jeg egentlig det som jeg vil?
Det som jeg legger tid og energi på, er det egentlig verdt det?
Hvis det er det, da er det lettere å være i balanse.
Hvis det ikke er det, kan man komme til en vegkors.
Hva sier den indre gps?
Hvilken veg er det som er riktig for meg her og nå?
Det blir i stedet viktig å være sann mot seg selv
Da er en tilbake til sitt autentiske selv og de egne naturlovene.
En nystart i livet har begynt!
Vi kjenner det på pusten, hvis vi har det godt i kroppen her og nå.
Et mål verdt å arbeide mot!

Lykke  til med å gjennomskue livsløgnen! :)

Hilsen fra kjerringen mot strømmen! :)

Det er du selv som har gjort det!

Jeg har de seneste ukene vært mye offline fra internett. Det er godt å variere aktivitetene, og å fokusere på det som er her og nå, hva det nå er for enhver tid.

Det innebærer også at tankene flyter sine egne veger, med forskjellige refleksjoner. Tankene tar nye baner når man har mange meditative stunder.

Tenker det er viktig å gi seg stunder med mental hvile.

Det er viktig med tid for restitusjon ikke minst for de kognitive vanskene, sammen med smertene, å gi kroppen tid til (forhåpentlig) restitusjon.

Noe som har begrenset mitt liv de seneste årene, foruten at jeg har vært i dårlig form, hatt smerter med mere, er de kognitive vanskene. Selv om jeg synes det er bedre enn det var, har jeg fremdeles en veg å gå.

For noen uker siden ga jeg min mann ros, fordi han hadde trukket gardinene før stuevinduet når jeg nå hadde migrene. Syntes det var skikkelig snill! Han sa, "Det er du selv som har gjort det! Det gjorde du før du gikk på toalettet! " Oi sann! Jeg husker det fremdeles ikke! Likevel tror jeg ham. Stoler mer på hans hukommelse enn på min! Toalett besøket kan ikke ha vært så lenge som 5 minutter. På den lille tiden var det helt glemt.

Ofte kan man mobilisere seg når jeg snakker med folk på byen eller en time på cafe besøk, for å bli mer ukonsentrert etterpå. Likevel har jeg vært "uorganisert" på legetime. Det er ikke morsomt, men likevel er det bra det blir tydelig for legen.

Et annet eksempel er et cafebesøk sammen med en venninne. Hun fortalte om at hun blitt politisk aktiv her i byen, noe som var nytt for meg. (Trodde jeg) Hun sa at hun hadde fortalte om det allerede forrige gangen vi møttes.
Det eneste jeg sa da var at det her var en av mine vansker. Hun så ut som et spørsmålstegn, og snart så det ut som et lys som ble tent. Aha!

Når jeg tenker på det her, undres jeg over hvor interessant det kan være for en arbeidsgiver å ha meg på arbeidsprøvning i høst.
Hm! Tror jeg skal satse på mer restitusjon og helsefremmende aktiviteter i månedene som går.