Fibromyalgi - en innflammasjon i det sentrale nervesystemet?

Det har gjort en spennende studie på fibromyalgisyke i Sverige. På nrk.no
kan man blant annet lese:

"Forskerne har i en pilotstudie funnet forhøyede verdier av signalstoffet IL8 (interleukin8) i ryggmargsvæsken hos pasienter med fibromyalgi. Forskerne sammenlignet 15 fibromyalgipasienter med 15 pasienter som har leddsykdommen revmatoid artritt (RA).

Kan forklare smerter

Undersøkelsen av ryggmargsvæsken og blodet til de 30 pasientene viste at de med fibromyalgi hadde betraktelig høyere verdier av IL8 enn de med revmatisme."

Det finns med andre ord, nå et større håp blant både pasienter og deres leger for å finne løsninger for diagnostikk og behandling. Det skal bli spennende å følge det her videre.
 

Jeg må bare fortsette å håpe!

Hadde time på NAV idag. Mine rettigheter til AAP penger går ut i neste år. Det innebærer at jeg må arbeidsprøve eller gå løpet mot uføretrygd. Min saksbehandler sa jeg må søke meg til Skogli for å få en utredning der og se hva som er riktig nivå for meg å holde meg på. Jeg tror det er lurt å få hjelp fra fagfolk for å komme videre.
Jeg skjønner godt at NAV må følge opp hvordan jeg har det og hvordan man kan gå videre. Jeg har bare godt å si om de saksbehandlere som jeg har hatt der. Det har vært mange gjennom årene.
Når det tid for å komme på en oppfølgningstime på NAV, er det som om hele (nesten) livet slår en rett i ansiktet. For noen år siden ble jeg langsomt bedre men det snudde og etter det gikk det nedover. Det gikk forståss i bølger, men  noen holdpunkter har jeg. Det har gått noen år siden jeg gjorde en arbeidsutprøvning, som jeg måtte avslutte fordi migrenen og de nevropatiske smertene plaget meg mer og mer hvereneste dag!
For meg som er psykolog er det lett å tenke psykisk stress og spenninger. Jeg begynte i en osteopatibehandling. Det var en underbar behandling som gav stor avslappning hver gang, MEN de nevropatiske smertene økte i styrke. Det sluttet med at jeg sluttet med den behandlingen. Det fikk meg å undres om det krevde for mye energi eller om jeg hadde en infeksjon i kroppen som ble aktivert av osteopatibehandlingen. Det er naturligt det blir mange spørsmål når jeg får et motsatt resultat enn jeg hadde tenkt meg.
Året etterpå prøvde jeg manuell terapi for å se om det kunne hjelpe meg. Etter noen behandlinger fikk jeg en infeksjon, trolig virus, som jeg slet med i flere uker. Deretter kom mørketiden, som er min tyngste periode på året. Noen uker etter nyttår prøvde jeg manuell terapi på nytt. Etter noen ganger brøt helvetesilden ut. Det tok meg flere uker å bli av med, og jeg var meget svekket av det. Helvetesilden avløstes av sommer og daglige plager med nevropatiske  smerter, migrene og lysskyhet.
Så var det til jeg knakk en jeksel mitt av i slutten av august. Da måtte jeg til tannlegen for å rense ut det som skulle vekk fra tannen. Det ledde til store tannsmerter, med andre ord en betennelse, og jeg gikk på en 5 dagers antibiotikakur. Til min forbauselse hadde jeg i noen uker ikke de daglige nevropatiske smertene. Når de noen uker etterpå kom tilbaks, da fikk jeg en aha-opplevelse.
Da søkte jeg hjelp på VOLVAT for å se om jeg hadde en infeksjon. Prøvene viste som vanligt ingenting!!!
2-3 uker etterpå hadde jeg time til min nye tannlege. Tannrøntgen viste at jeg hadde en kronisk periodontitt. Når han trakk tannen var betennelsen synlig for øyet! Tannroten hadde dødt, bakteriene vandret videre til kjevebeinet, og der hadde det også bildets en cyste. Jekselen hadde blitt skjør av den her processen, og det var derfor den knektes. Tannlegen sier at jeg har slitt med den kroniske periodontitten i mange, mange år. Han sier det må ha gått hardt på allmenntilstanden, og når bakteriene flyter med i blodomløpet kan det lede til mange sykdommer. Han er ikke forbauset over at jeg har slitt med ME symptomer i mange år.

Jeg ser den knekte tannen som en vendpunkt, selv om jeg ikke vet hvordan og vart.
I januar var jeg på en søvnutredning, som viste at jeg har pustestopp på natten. I forrige uken begynte jeg å sove med en CPAP, en maskin som skal forhindre pustestoppene. Nå i begynnelsen blir jeg mere trøtt og sliten, men jeg sover dypere. Forhåpentlig betyr det at kroppens selvhelbredende prosesser har kommet igang, men det er for tidlig å vite. Jeg kommer å få god oppfølgning på Eleverum sykehus, og det tyder på at de tar det alvorlig, selv om ikke jeg har gjort det tidligere.

Jeg nærmer meg min 50:e fødelsedag, og jo eldre jeg blir får man være beredt på livet setter spor.

Jeg merker at jeg ønsketenker. Har ikke like mange ME symptomer som tidligere. På det kognitive stemmer det, selv om det kan bli bedre. Et annet symptom er søvneproblemene, men det har medisinen mot nevropatiske smerter, sammen med CPAP, blitt en god hjelp. Når jeg sover orker jeg mer på dagen. Smertene er fremdeles et stort problem, men ikke hver eneste dag. Snarere hver eller annenhver uke.Sommeren 2012, måtte jeg holde meg innendørs med fortrukne gardiner. Nå kan jeg gå inn til byen, gjøre noen småærenden, og deretter gå hjem. Deretter får jeg hvile i 2-3 dage. Det er et stort fremsteg fra i fjor. Når vi kommer til matintoleranser, sluttet jeg med godterier, kaker, og is for en 3-4 år siden. Da forsvant feberen, urolig tarm, og litt annet.

Det er vanskelig å tenke seg hvilken kapasitet jeg kommer å ha i høst, når hodepinen og stitenheten, som går hånd i hånd, påvirker dagen idag. Det får meg å tenke at jeg skal prøve å ikke låse meg på det ene eller det andre. Nå må jeg fortsette å ta vare på meg slik at jeg kan få et bedre allmenntilstand. Forhåpentlig kan jeg begynne med en arbeidsutprøvning i høst. Jeg må bare fortsette å håpe!

Vilje og fornuft.

På fredagen i forrige uka var det blå himmel og fint vær. Jeg fikk impulser om å ta en spasertur inn til byen og å gå på shopping. Det var et gavekort jeg fikk i julegave som brente i lomma. Jeg følte på kroppen at det nok ikke var helt lurt. Men tankene maste og maste. Fint vær og deilig vær. Men kroppen sa: dunhar fremdeles hosta etter influensa og du hoster opp gørr. På mandagen hadde jeg vært en tur til byen, og det fikk jeg betale med 2,5 dagers aktiv hvile. Fredag er dagen før helg da min mann er fri. Hvis jeg gjorde for mye på fredagen var jeg nok ikke et så hyggelig selskap på helgen. Det mest fornuftige var å være hjemme og ordne ting hjemme og å lese i boken jeg fikk i julegave. Etter å ha hatt det tankemaset hele dagen ble det stille en gang på ettermiddagen. Romanen var bra. Leste Knut Faldbakkens krimroman "Natthagen". Hvis man tar vekk mord, incest og annet elende, så er hans bøker en god reklame for Hamar. Det er lett  å kjenne seg igjen. Hamar er en flott sommerby og har en strandveg der man kan spasere langs sjøen i flere kilometer.

Jeg tenker på det tankemaset jeg hadde på fredagen. Det er ikke alle impulser man skal følge, og det er viktigere nå enn når jeg var ung og frisk. Men når viljen strider med fornuften er det lett gjort å tråkke feil. På lørdagen fikk jeg skjuts til sentrum og jeg køpte mine nye skor.

Det har fått meg til å tenke over strategier, og at det kan være tid for å tenke disiplin på en ny måte. Tiden vi er inne i nu, med sterk kulde, har jeg ofte mye nevropatiske smerter  og migrene. Hvordan skal jeg møte det?
Nå er det viktig å klæ seg varmt, slik at jeg ikke belaster kroppen med for mye kulde og trekk.
Jeg har mine små prosjekt over tid. Går over hva vi har hjemme og sorterer ut litt som vi ikke trenger. Vi tenker i fremtiden leve enklere og å være litt mere mobile. PÅ vinteren kan det være sunt å være der det er varmt og soligt. For noen år siden var det tid for å kjøpe det man trengte og litt til. Nå er man materielt mettet, står i en vendpunkt, og det som var viktig tidligere er det ikke lengre. Bøker er et fint eksempel. Jeg ble en lesehest så fort jeg lærte meg å lese. Jeg kunne ikke lære meg fort nok, ikke minst når jeg såg på engelske tvprogram og ønsket å få med meg oversettelsen. Om og om igjen leste jeg, men i begynnelsen kom fortsettelsen for raskt. Husker dere? :)
Når jeg kom hjem til slektinger som hadde mange bøker i bokhyllen, da var det det jeg ønsket meg. I vår familje brukte vi bokbussen flitigt, et bibliotek på jul. Min mamma syklet til bokbussen hver eneste uke og lånte bøker til meg og min bror. På skolebiblioteket lånte jeg traver med bøker, som jeg bar til og fra skolen. Når jeg senere ble voksen var jeg med i forskjellige bokklubber. Mengden bøker ble fler gjennom årene. For 13 år siden kom den vendpunkten, der jeg begynte å sortere ut bøker som ikke intresserte meg lengre. Det her jeg fortsatt med siden da, men i høst gjorde jeg av med mange bøker. Tidligere tenkte jeg at jeg trengte en ny bokhylle. Det tenker jeg ikke lengre. Det finns grenser for hvor mye man skal samle på seg. Jo mere ting vi har, jo mere arbeide med husarbeide.
Det viktigste spørsmålet er, hva er viktigst for meg. Hva vil jeg fokusere på?

Det slår meg at jeg i mine småprosjekt tenker mye fremover og jeg tenker i lange linjer. Når jeg fokuserer fremover på den her måten ser man fremover med positive assosiasjoner.

Men det er ikke bare det jeg gjør. Har begynt å lese litt om feng shui for å inspirere hvordan jeg planerer mitt hjem her og nå, og også fokuserer på hvordan det påvirker meg og min mann. Det finns mye man kan gjøre for å fokuserer på noe som styrker, bare man har det noenlunde tryggt. Det er et grunnleggende behov å ha en trygg grunn å stå på. Det er det lettere å slappne av og det underletter kroppens arbeide til et bedre allmenntilstand og kanskje (lever på håpet) til å bli friskere.
Jeg ser på Facebook at det er mange kroniskt syke som har kreative hobbies, for eks male bilder, fotografere, lage smykker, scrapbooking, bake, skrive blogg, dykking, være i naturen, kose med hunder og katter, lese bøker, og så videre. Tenker det her er meget viktig for både syke og deres pårørende. Alle har godt av å være i ro, og det smitter.
Når jeg arbeidet på sykehus som pleiepersonell, hadde jeg ofte veldig rolige pasienter. Akseptanse og et vennligt møte er en stor hjelp.
Det er viktig å finne hobbies som inspirerer til engasjemang. Når jeg er engasjert i noe, da glemmer jeg å tenke på sykdom. Jeg får en mental hvile! Aktiviteter som inspirerer meg, og får meg å glemme det å ikke være frisk, kaller jeg for friskaktiviteter. Når jeg spiser sund mat, kaller jeg det for friskmat.
Men her er et stort men! Hvis man er så inspirert at man glemmer å lytte på kroppen, slik at man kjører over kroppens signaler, da er vi inne på ubevissthet, virkelighetsflykt eller i vært fall glemme realitetene her og nå. Når man er kroniskt syk er det i perioder lett å bli innbilningsfrisk, en "diagnose" som jeg har hatt en sleng av noen ganger. ;)

Det her er en god grunn til å regelmessig se over hvordan man legger fokus på her og nå. Vi må ibland teste grenser, for å se hvordan det ser ut her og nå. Det er samtidigt viktig å vege sammen resultaten på de forskjellige aktivitetene. Her er det mye beregninger som man må ta hensyn til, og det er viktig å være realist. Man er som man er her og nå og hva som er riktig akkurat nå kan variere over tid.

Det er en gave å kunne gi!

Det har blitt veldig lite på internet de siste ukene. På juldagen fikk jeg influensa, da jeg fremdeles var i Sverige hos min skånska familje. Min mann hadde allerede vært syk i noen dager. Da var det bra vi hadde bestillt båtbiljett Køpenhamn - Oslo, slik at vi kunne hvile på reisen hejmover. Med paracet i kroppen  kunne vi ta oss til og fra de begge havnene.
Vel hjemme har vi hvilt og fokusert på våre interesser. For meg har det vært mye lytting på radio, "Vetenskapsradio Historia", på Svensk radio. Det får meg å glemme alt som handler om sykdom. Lengre frem ble det en enkel roman, "Kaffe och musik", av Karin Brunk Holmqvist.

Om man bare følger flødet, alltså bare slapper av, hviler, drikker vann og koser seg så godt det går, får kroppen en bedre mulighet til å arbeide med infeksjonen.

Det var bare jeg og min mann som ble syke. De andre hadde vaccinert seg mot svineinfluensa, og kanskje er det det vi hadde. Det hadde vært bra fordi da har vi byggt opp en immunitet mot den influensaen. Det verste har vært hostaen som kommer langt nedfra i magen. Det har surklet litt i brystkassen og derfor har jeg vært nøye med å få ut det som skal ut. Det går å bruke pusteteknikker for å få opp gørr fra luftvegene, i tilegg til det som kommer opp med hosta. Febrig og å være trøtt er ikke noe nytt for meg, og når det er influensa da vet en det går over.

Når vi var noen dager i Skåne hørte og leste vi om en økt fattigdom i Sverige. Det finns 3 punkter som kan lede til fattigdom i Sverige. Det er sykdom, separasjon, og arbeidsledighet. Det har blitt en del utforsikringer i Sverige når de syke ikke har blitt friske raskt nok.
På morgennyhetene den 20/12 fikk vi vite om barnen i Landskrona som samlet inn brukte klær og brukte leketøy for å gi til fattige barn i Landskrona. De vet om at de er priviligert, og deler med seg av det som de ikke trenger. Noen trenger deres hjelp og de betyr noen for noen annen.
Vi hørte på svensk radio om svenske barn som ønsker seg en økonomisk donasjon til fattige, i julegave.
I avisa kunne vi lese om den skam som fattige svensker opplevde for sin fattigdom, og at det skulle veldig mye til for å få dem til å søke hjelp i for eksempel kirken.
Papirløse flyktinger var så fattige at barnen risikerte å gå sultne i juleferien, når skolene var stengt og de ikke fikk skolemat.
Fattigdomen har økt i Sverige. Det er økonomisk krise i verden, men det sosiala trygghetsnettet er ikke som det var.

Det er en gave å kunne ge. Det kan bety at vi har det som vi trenger, og kan betale regningene og spise seg mett. Når man kan det, da er det mye å være takksam for! Det gjør noe med oss når vi gir til noen annen. Det blir en følelsemessig belønnig allerede når vi gir. Vi forteller vårt indre at verden er generøs og at det finns håp!

Derfor er det viktig med julen når vi kan fokusere på det å gi. Det er for meg mer viktig å gi, istedet for å få, selv om jeg liker å få gaver.

Hvem som helst kan komme i en situasjon der man blir fattig. Alle kan bli syke i lang tid. Alle kan bli syke.

Det burde gjøre noe med oss alle! Det gjør noe med de svenske barnen! Jeg er imponert over den generasjon som vokser opp nå! Det skal bli spennende å følge dem!

Det er viktigt å si at det er like viktig å ta imot en gave, som det er å gi. Det handler om balanse. Men det ene kan dominere over den andre i ulike faser i livet.
Jeg tenker det er viktig å vise takksamhet når gamle folk gir en gave. Mange får store helseproblemer og kan ikke bidra på den måten som de kunne når de var yngre, og sørger det. Hvis de føler at de kan gjøre noen glad, da er deres dag god.

Ta vare på dere! Alle betyr noe for noen annen! Dessverre er det ikke alle som ser det! Tender et lys for alle dem!

Ikke bare en parodi, men en tragi-komisk parodi.

Psykolog Eva Jacobsen skriver idag i sin blogg: Har positiv psykologi blitt en parodi?

Mitt svar på det må være "Ja" !

Hun skriver blant annet:

"Noen tiår tilbake ble det kjent fra forskning i psykologien at folk reagerer veldig forskjellig på negative opplevelser og at mye av den følelsesmessige reaksjonen avhenger av hvordan de fortolker situasjonen. Dette brukte psykologer til å hjelpe mennesker som i tankene gjorde relativt harmløse situasjoner til katastrofer eller som alltid klandret seg selv når noe gikk galt. Tilnærmingen ble popularisert og budskapet forenklet til slagord som: Det er ikke hvordan du har det men hvordan du tar det som teller. Ideen om at man kan tenke seg ut av lidelse ble omgjort til en kjempeindustri. Søker du ”positive thinking” på Google får du over 10 millioner treff. Men i popularisert utgave ble ideen om positiv tenkning noe helt annet enn det vi har dekning for å si utifra forskningen. Ved alvorlige traumer kan denne tenkningen lett virke som en parodi."

Jeg har hørt forskjelllige personer fortelle om erfaringer fra positiv tenking, og enda verre. Jeg har hørt kraftig traumatiserte personer fortelle om at helsepersonell si, "Legg det bak deg. Gå videre." Hvordan tror man at noen som vært truet med pistol, vært i et alvorligt dødstrussel, vært i krigstilstander og så videre, bare skal legge noe bak seg. Er det bare å glemme? Eller blir det en reakson der man bare kapsler inn minnene i kroppen. Når jeg tenker nærmere på det, så har jeg også en gang hørt det samme. Jeg gikk for lenge siden på en kurs, der vi brukte oss selv som case. jeg fortalte om hvordan jeg hadde hatt det etter en hendelse for flere år siden. Jeg var vitne til en barnekidnapping der jeg på plass skjønte hvor alvorligt det var. Hun levde i noen dager til, men ble kraftig misbrukt på mange måter. Hun fikk heller ikke mat og vann sine siste dager. Det gjorde meg naturligvis livredd, og jeg var også med om retraumatiseringer med å lese om det her i mediene gang på gang i flere år. Kurslederen, en psykolog, gav meg rådet, legg det bak det. Det her kanskje aldrig blir oppklart. Problemet var at jeg ubevisst i alle år var redd for den farlige mannen, noen som merktes tydelig den dagen politiet arresterte ham, og han ble dømt til mange års fengsel. Da var det noe som slapp taket i meg. Jeg ble avslappet og sliten. Etter det kom jeg inn i en prosess der minnesbilder og mitt syn på det hele har klarnet. Det har hjulpet meg til å få et avstand til det hele. Man bygger en stabilere grunn når man får fred og ro, og da får man en sjanse til å lande i både kopp og sjel. Før jeg kom til det her stadiet hadde jeg aldrig klart å skrive om det her offentligt. Da hadde jeg trolig fått sterke stressreaksjoner.
Hvis man bare prøver å forandre tanker når kroppen ikke er med, da blir det som en mental konstruksjon. Den her mentale konstruksjonen blir like "stabil" som å snu en pyramide opp og ned.

Når vi kommer til Rosentogene, så har de sin funksjon. Det er trygge symboler som formidlet trøst, håp, varme og kjærlighet. Er det noe som man trenger når man har møtt ondskapen er det akkurat de her trygge rammene. Vi skal ikke glemme det stresspådrag som følger sjokktraumaet. Alt som kan hjelpe individet til mindre fight-flight reaksjoner må sees som godt. Jeg har selv vært utsatt for et sjokktrauma, og har lært meg mye av det. Det her er reaksjoner som går å forklare fysiologiskt.

Men hver og en har rett til sine reaksjoner. Jo mere forferdelige ting man har blitt utsatt for, jo sterkere følelsereaksjoner. Det blir da sterkere følelser enn hva man tidligere har vært med om, hvis man ikke er traumatisert fra før. Jeg husker hvor rasende jeg var på den forferdelige murderen, likevel som jeg var livredd. Det er en stor belastning for kropp og sjel. Det ble takk og pris bedre for hvert år.

Jeg blir mer og mer bekymret når jeg hører om individer som ikke blir møtt der de er, når de sliter med forferdelige og vonde følelser. Hva blir det for signaler når helsepersonell velger å fokusere på det gode, og unnviker å møte det indre helvetet? Hvordan blir det for individen som ikke opplever bedring av tidsbegrenset behandling?
Jeg lurer på hva som skjer med de overlevende fra Utøya. Får de den kvalifiserte støtte som de trenger? Jeg håper det! De har møtt ondskapen og da trenger de noen som orker å høre om de vonde opplevelserne. Det er på den måten de kan legge litt av sin byrde fra seg. Det er på den måten de slipper å føle seg ensomme. Det er på den måten de kan føle seg verdifulle.
Traumer er som en verkebyll i kroppen, og den “verken” må ut, for å få igang den indre helbredelsen. De trenger tid, og fred og ro. De trenger ikke overfladiske råd selv om det sikkert kommer fra personer som vil dem veldig vel.
Jeg skjønner godt at cbt har blitt populært blant mange, men når den tolkes som en rask behandling for hummer og kanari da lurer jeg på hva som skjer. Ja, det finns en økonomisk side av det her, og det kan være en fristelse for politikere å forføres av en slik reklameføring.
For noen år siden snakket jeg med noen damer som hos sin lege fikk rådet at forandre på sine tanker. De fikk fylle i spørreskjemaer om hvordan de følte seg, og på neste legetime fikk de fylle i de samme papirer. De lurte på hvordan man forandret sine tanker, og sa at de bare følte seg dumme!!! Hvis noen tror at cbt er så enkelt, da skjønner jeg at pasientene blir skeptiske. Cbt er en stor verktøykasse, der man bruker forskjellige verktøy ved forskjelllige diagnoser. Jeg arbeidet for noen år siden sammen med en psykolog som var spesialist i cbt, og det var ikke en quick fix for alle. Jo større traumer, jo mere tid og rom trengs.

Det er positivt å bygge seg nye gode minner når man har, eller har hatt det forferdelig. Det er ikke det samme som å "tenke positivt", og å trykke ned det vonde.
I en overlevelsesfase kan det være bra å mobilisere seg. Jeg tenker på de personer som var med om krigen i Bosnia. De holdt seg oppegående når de overlevde i krig, når de flyktet til Skandinavien. De klarte å trygge seg selv og familjen sin i et nytt hjem, og kunne slappe av. DA KOM REAKSJONEN!
Helt plutselig kom alle vonde følelser og de kom meget sterkt, så sterkt at de lurte på om de var gale. Nei, de var ikke gale. De hadde vært med om helvetet og nå kom den sterke reaksjonen! Det er normalt å reagere, og vi har fått våre følelser av en grunn.
Ikke sjelden blir møtet med ondskapen en vendpunkt. Man kanskje kan si en valgpunkt. Livet blir tydelig, og valget kan stå mellom kjærlighet og ondskap. Det jeg oppfatter fra overleverne fra Utøya er, at de velger kjærligheten. Jeg forstår det så vel!

Ja, Eva Jacobsen tar opp et meget aktuelt tema. Les gjerne hennes blogg her.

Det blåser gode varme vinder.

Det er vel ingen i Norge, som har gått miste om de gode nye spennende nyhetene om ME og Rituximab. En spennende studie viste at to av tre ME pasienter ble klart bedre av Rituximab. Det er mye! Man akn høre om de her studien på youtube her. Legen Maria Gjerpe har skrevet en kort summering av studien her. Kreftlegene Mella og Fluge har gjort et meget spennende arbeide. Hvis det viser seg at andre studier i verden viser det samme og de finner de bio-markører som avslører hva som er galt i kroppen da burde de være verdt Nobelprisen i medisin. Samfunnet har mye å vinne på å hjelpe så alvorlige syke og langtidssyke til å komme tilbaks til frisklivet, og da snakker jeg på flere nivåer og synsvinkler.
Nå er det mange ME syke som opplever et stort håp, og bare det å føle seg trodd og tatt på allvar betyr mye. For den som er syk og/eller traumatisert er det mest vondeste de kan oppleve å ikke føle seg trodd. Det øker byrden med mange, mange kilo. Så når nå vindene snur blir det mange som får mulighet å føle seg mye lettere i kroppen.
Bloggeren Anna Tostrup Worsley skriver bloggen Diagnostisert.no. For noen dager siden skrev hun innlegget

Sykdom og Helse, Stigma og Status . Hun skriver om at sykdommer har forskjellige status i helsevesenet. Hun skriver om de at pasienter med dødelige sykdommer, der man finner objektive funn og som gir gode behandlingsmuligheter er de som gir legene høyest prestisje og der finns de høyeste resursene til forskning.
De blir noe helt annet ved de kroniske sykdommene som er preget av subjektive symptomer, de så kallet diffuse symptomene. De er vanskelige å behandle og legene vet ikke hvordan de skal se på det hele og hvordan de skal hjelpe. De er heller ikke dødelige. I den medisinske miljøet gir det dårlig status, og da blir det mindre midler til forskning og utvikling til god behandling. Det er der som sykdommer som ME og fibromyalgi har havnet. Det er lav prestisje pasienter. De sliter å med å bli trodd. Da får de heller ikke en god behandling, og de blir fortalt at symptomene er psyko-somatiske. De blir anbefalt kognitiv terapi og mestringskurs for å lære seg å tenke annerledes om sin helse, men ellers finns ikke noen behandling. Det er ikke få som har hørt at de skal ta seg sammen, og å lære seg å tenke positivt.
Dermed er det veldig stort for alle ME syke at de har gjort en banebrytende studie på Haukeland sykehus. Helt pløtselig ser man på ME med helt andre øyne. Det skal bli mye spennende å følge fortsettelsen.
Igår lansertes Jørgen Jelstad sin bok "De bortgjemte" og jeg venter med spenning å få lese den.
Så sent som den seneste Tidskriften fra psykologforeningen kunne jeg lese om ME som en funksjonell lidelse. Det ser for meg ut til at ikke bare leger må tenke om når det handler om ME, men også at en del psykologer trenger å oppdatere seg. Når det nå kommer mere forskning om ME som en fysisk sykdom, da må også psykologer følge med.
Jeg tenker på de familier som har ME syke barn og/eller føreldrer kan møtes med nye øyne nå. Håper det nå er slutt på at foreldrer får skylden på at de sykliggjør sine barn, og at barn ikke risikerer å taes om hånd på barnevernet. Hvis barnen er syke i ME, da trenger de virkelig sine foreldrer. ME syke foreldrer trenger å få støtte til å være foreldre. Jeg vet om ME syke som er redd for at barnevernet skal ta deres unger hvis det kommer ut at de har ME.
Det har vært mye synsing og psykologisering av ME syke. Vi får bare tro på at det vitenskapelige perspektivet får ta over, da man ser hele pasienten.
Noe jeg også funderer på de syke som har en psykiatrisk diagnose, men som også kan ha en autoimmun sykdom. Jeg håper at det ikke går altfor mange år før man finner de viktige bio-markørene. Den som har en psykisk lidelse kan også ha en fysisk lidelse, og begge sider må da inn i behandlingssituasjonen. Til nå har ME vært en utelukkelsesdiagnose, men fremtiden kan vise oss flere nyanser.
Det er lett å parkere en pasient i den ene eller andre kategorien, men virkeligheten er mye mere komplisert enn så.
Jeg søkte igår en privat klinikk der jeg tok flere prøver for å utelukke at jeg ikke hadde fått flere plager som kunde behandles. Når jeg forteller om min historie som har vært både fysiske og psykiske belastninger, da er det mitt sjokktrauma for litt over 20 år siden som lyser tydeligst, selv om jeg også forteller om en somatisk historie. Jeg forstår det så vel. Det viser at legen har en god medfølelse, og hun var virkelig søt mot meg. Jeg vet selv at den som hører pasienten fortelle om traumer også blir veldig berørt. Jeg har jo selv suttit i den yrkesstolen og hørt om mye fælt. Når det nå er noe som jeg har gått gjennom i mange år, førdøyt og lagt tilbaks, så er jeg føre i prosessen om hva som skjedde. Jeg forstår det så godt! Jeg har levd i min situasjon og opplevd mitt liv og følt alt på kroppen og i kroppen. Jeg tenker det er viktig å fortsette å stå på for å inspirere til et nytt tenkende i helsevesendet.


Jeg funderer fra og til hvordan jeg kan føre den her erfaringen og lærdomen tilbaks til legene på en god måte uten å tråkke på noen tær. Jeg ser i øynene på de leger jeg har vært hos at de føler med meg. De vil hjelpe og jeg vil gjerne formidle hva jeg vet og det skal jeg fortsette med. Jeg pleier å formidle videre ny forskning til min lege, og jeg synes selv at det er spennende, enten det kan være en løsning for meg selv eller ikke. Jeg tenker at vi alle holder oss "yngre" og mer opplagt hvis vi kan oppdage flere sider av livet. :)
Nå er de ME syke glade for den nye forskningen og har fått et større håp.  Hvis man googler på ME blogger får man frem mye om hvordan de ME syke får håp om å bli friske. Det sier mye om hvor gjerne man vil bli frisk fra en sykdom som har begrenset livet så mye. Nå fortelles det på TV 2 Nyhetskanalen at pasienter ringer ned Haukeland sykehus fordi de ønsker å bli med på nye ME studier på Haukeland sykehus.


Når jeg leser diskusjoner på internet, da blir jeg iblant betenkt når det ser ut at helsepersonal blander sammen hypokondri og psykosomatikk. En hjerteinfarkt kan være psykosomatisk, men man må fremdeles behandle den somatisk.
Det ser ut som om det har blitt en overtro på kognitiv terapi som om den kurerte somatiske lidelser…
Når jeg ble syk da visst jeg allerede at det fantes mye fordommer, men samtidlig kom Christina Doctare ut med boken “Hjernestress – kan det ramme meg?” Der beskrives det veldig tydelig hvordan psykisk stress kan lede til somatiske lidelser like vel som de psykiske. Den boken ble mye omtalt i Sverige når den kom ut for 10 år siden, men i Norge var det mere stille. Hvorfor det? Problemet er like stort her.

Det er høy tid for å satse på mere forskning og diagnostikk på de mere stigmatiserte og kroniske diagnosene. Det er mye å tjene på det samfunnsøkonomiskt, ettersom vi er så mange. Likeså er det mye å tjene på det for enhver individ som er syk og for enhver pårørende og det er mange. Når folkehelsa blir dårligere og dårligere, da må vi tenke over hvorfor. Det går ikke å bare skyve problemet under teppet, og å sparke tilbaks syke mennesker for tidlig i arbeide. Det er kan se ut som en kortsiktig løsning men på lengre sikt kan det bli veldig dyrt for samfunnet. Hvem skal arbeide, hvis flere og fler lider av de stigmatiserte sykdommene og man ikke satser på forskning, diagnostikk og behandlig?
Jeg har selv gått mer og mer innfor å fokusere mer og mer på det somatiske. Kanskje hadde jeg et dårligere immunforsvar fra begynnelsen. Kanskje det var sjokktraumaet og alle år den farlige mannen gikk løs som satt spor i kroppen? Kanskje det var begge deler? Det finns forskning på hvordan mangårig stress setter seg i kroppen ned på cellenivå, og ikke bare gir psykiske sykdommer men også fysiske.
Nå forskes det mye på ME som en autoimmun sykdom og som immunsvikt. Det høres veldig logisk ut som det ser ut for meg. Uansett, mens vi venter på at forskerne arbeider videre for at vi skal lære oss mer, da trenger vi pusterom og å føle at andre og vi selv tar oss på alvor.

Vi lever sammen med andre.

Vi gleder oss mere, når vi deler med oss av gleden.

Vi sørger når våre kjære sørger.
Vi lider når våre kjære lider.
Så betydningsfulle er vi!
Som vi er og har det påvirker andre.
Så betydningsfulle er vi!
Det vi gjør har betydning.
Det vi ikke gjør har betydning.
Prøv å leve et liv i sannhet!

Sannheten at du er betydningsfull!
Det har betydning for andre såvel som deg selv,
hva du gjør i livet ditt.


Mine tanker går nå til alle Japanere! Det som vi ser på tv, om hva dere går gjennom nå, berør oss i hjertet.
Ordene strekker ikke til, når det er vanskelig å til til seg vidden av det som har skjedd, og som skjer nå. Livet er skjørt og vi minnes på hvor viktig det er å ta være på det som vi har her og nå!
All kjærlighet og varme til dere!

Ønsker alle hjelpearbeidere i Japan styrke og kraft!

Når du redder livet på et menneske er det som om du redder hele verden! Så betydningsfull er du!

Aldri har jorden vært så liten som nå!

Å snu på stein etter stein...

Det å kollapse inn i et utmattelsestilstand satte igang en lang og stor indre prosess. Jeg hadde my funderinger rundt hva som hadde lett meg til den her situasjonen. Hva kunde jeg gjort annerledes? Det ble en del grubling og graving. Jeg kjente at det tok energi, men hva det noe jeg måtte gjøre likevel? Jeg tok kontakt med en  psykolog for å få hjelp til å rydde opp i de her tankene, samtidlig som jeg fikk hjelp med diagnosen. Jeg følte det var noe feil i kroppen, men hva? Det var godt å legge ting fra seg når jeg satte ord på det jeg slet med der og da. Det gav en sjelslig lindring. Jeg trengte ikke gruble mer. Nå skulle jeg ta det med ro og bare være.
Hun såg også at jeg ikke hadde noen vanlig depresjon eller utbrenthet. Det her var noe alvorligere. Det trengtes mere utredning, sa hun. Jeg hadde selv tatt kontakt med psykolog for å få hjelp med diagnostikk. Men følte meg likevel parkert hos psykologen fordi det ikke skjedde noe hos legen. Ikke for at han hadde kunnet gjøre noe der og da, men det var hardt likevel.
Nå tok jeg kontakt med VOLVAT, og fikk kontakt med en neurolog. Han sendte meg på utredning for å utelukke mange forskjellig sykdomer. Han tok mitt utmattelsestilstand på alvor, men kunne ikke gi meg diagnosen ME da jeg ikke kunne si dagen jeg hadde hatt vondt i halsen og deretter vært utmattet. Men min symptombeskrivning var et skoleeksempel på ME. Den neuro-psykologiske utredningen viste på ME. Jeg har full respekt for at neurologen måtte følge de kriterier som var da. Han sa også at legene ikke kunne hjelpe meg, og derfor måtte jeg klare det her selv. Jeg liker når en lege kaller en spade for en spade, og synes at jeg fikk gode møter med ham. Det viktigste var at han forstod meg.
Nå fikk jeg søke meg videre. Tidligere hadde jeg prøvd akupunktur, og opplevd det positivt, for eksempel ved bihulebetennelse. Hva skulle jeg prøve den her gangen? Det ble homeopati og kvantemedisin. Tidligere hadde jeg vært i et dårlig allmentilstand og fått fler og fler symptomer. Nå snudde det! Jeg ble langsomt bedre. Jeg økte aktivitetene gradvis, og kunne gjøre mer og mer, selv om det gikk langsomt. Etter hvert oppdaget jeg at jeg ikke tålte sukker og hvitt mel. Det kuttet jeg ut, og da forsvant min feber, og noen andre symptomer.
I forrige sommer ble vi påkjørt bakfra, og jeg fikk en whip-lash! Da ble jeg dårligere igjen. Uff! Hodepinen ble sterkere og sterkere, og jeg var plaget hver dag. Nå måtte jeg finne en annen type hjelp. Hva pokker skulle jeg gjøre?
Nå søkte jeg hjelp hos en osteopat, og det viste seg å være en fulltreff. Jeg hadde ikke bare en whip-lash, men også en gammel nakkeskade 17 år tilbake da jeg slo meg i hodet så ille at knærne vek seg og jeg att sammen. Hun kjente at de 2 øverste nakkeknokklene var i en sterk kompresjon, og det har hun begynt å behandle. Ting tar tid. Ur hennes perspektiv kunne det forklare mine symptomer. Når nerver og blodkar i nakken kommer i klem påvirker det hele kroppen. For meg er det stort å få symptomlindring, og ikke så vondt som jeg har hatt som vondest. Jeg har også en tube med Arnica krem som lindrer spenninger i nakke og aksel. Men det er ikke bare nakke problemer som gir meg hodepine, det gjør også lavt blodsukker. Jeg har vært meget følsom for blodsukkersvingninger. Derfor er jeg forsiktig med hva jeg spiser.
Blodprøver har vist at jeg har hatt både TWAR og mononukleose. I kvantemedisinen viste det seg at mononukleoseviruset blusset opp når jeg var nerkjørt. (Nå vet jeg at kvante medisin ikke er godkjent i norsk helsevesende, men for meg blir det her logiskt)
Nå har jeg også blitt utsatt for et stort sjokktrauma for 20 år siden, og den belastning som det blir for kroppen og immunforsvaret er ikke liten. For meg går det ikke å skille mellom kropp og psyke. Derfor blir det tradisjonelle helsevesendet utilstrekkelig når men har multisystemiske sykdomer. Her trengs en helhetsavdeling.
Jeg har fått mye inspirasjon av Sanna Ehdin som skriver om de somato-psykiske effektene av maten vi spiser. Fedon Lindberg har også vært en viktig inspirasjon. Jeg hadde lenge tenkt over om maten også gjorde meg syk. Jeg prøvde i omganger å dra ned på hvitt mel og sukker. Hver gang viste det seg at jeg fikk mer energi når jeg unnved de tingene. For 1,5 år siden tok jeg vekk det her ur kosten.
I begynnelsen når jeg var syk satset jeg mye på meditasjon, gjøre ting som er gøy, hjernetrim typ sudoku og kryssord, trene opp gledesmuskelen, humor, avslappningsøvelser og så videre. Jeg er psykolog og det her ligger nære til hands å tenke på det her. Men jeg går mer og mer over til kroppsbiten, matintoleranse nakkeproblemer ( som jeg tidligere tolket som stor stress), med mere.
Jeg interesserer meg mye i hva som for eksempel skjer på http://www.kostdoktorn.se/. Legen Andreas Eenfeldt forteller om ny og gammel forskning om hvordan kostinntaket påvirker helsen, og det viser seg at de råd vi har fått av helsemyndighetene ikke riktig holder mål. Vi spiser oss syk!  Den norske legen Sofie Hexeberg lærer oss også om hvordan vi kan forandre vår helse når vi forandrer hva vi spiser.
Matintoleranse er mere utbredt enn hva vi tidligere har visst om.
Vi trenger å interessere oss mye mere om maten og hvordan den påvirker oss. Det er ikke bare alkohol og stoff som påvirker psyke og kropp.
Når jeg tenker tilbake på mitt liv er det ting som jeg ønsker at jeg hadde vitet bedre om. For 20 år siden visste jeg at jeg måtte snakke om det som plaget meg. Jeg ønsker at jeg hadde visst mer om de somato-psykisk delene. Det er ikke noe som jeg legger ner noen energi på idag, men jeg har lært meg innfor fremtiden.
Jeg lurer på om jeg noen sted skal teste meg for matintoleranse. Jeg tror der er mer å hente der.
Dessuten følger jeg med på ME forskningen.

En ting til! Jeg sliter med vintermørkeret. Jeg burde bo i Syden på vinteren. Kanskje når jeg er frisk en dag kan jeg bo og arbeide i Syden. Der er lov å drømme!

Det er næmligen så at jeg har en grunnsyn på livet som sier at hvis jeg på noen måte står fast i livet, så er det mer jeg skal se og forstå. Det handler ikke bare om følelser, tanker og hvordan jeg lever. Det handler også om biologien i kroppen i øvrigt!

Jeg kjenner en glede i hjertet idag! Jeg er glad blant annet fordi jeg orker å debatterepå internet.
Det er fullstendig sløseri med tid og energi å henge seg opp på hva man ikke klarer. Nå handler det om å forsone seg med livet å glede seg over de små tingene, og glederne.

Det er ikke alt vi styrer over i livet, så derfor er det så viktig å ta vare på det som vi har. I mens vi går på livets veg kan vi snu på stein etter stein, for å finne nye nøkler til å føle seg vel, og forhåpentlig friskere!

Gi deg selv en sjanse.

Ønsker du å gjøre det beste av "helvetet" eller vil du gjøre det enda vondere?

På direkte spørsmål svarer alle jeg har spurt at de vil gjøre det beste av det.
Når en studerer mennesker hvordan de gjør i praksis kan det se annerledes ut.
Men glem aldri at vi har forskjellige strategier i livet.
Når vi velger en løsning, velger vi bort noe annet som føles enda vondere.
Det er da vi trenger et medmenneske som viser at alt ikke er mørkt,
at det finnes et lys og et håp.
Deg det berør har et valg og et ansvar for ditt liv.
Tør du å velge å gi håpet en sjanse?
Tør du å velge å slippe inn et medmenneske,
en lysbærer i ditt liv som kan vise deg alternative løsninger.
Løsninger som allerede finnes der, men som du ikke har sett.
Gi deg selv en sjanse.
Gi verden en sjanse.
Det er kjærligheten som løfter og bærer!

Du er en sol blant andre soler!

Lille barn.


Vær ikke redd!

Du er et med universet.

Du er et med verdenssjelen.

Du er ikke ensom.

Du er en av oss for alltid.

Det er ingen begynnelse, inget slutt.

Vi har alltid kjent hverandre.

Stå kvar i kærligheten

og du er ikke ensom.

Fortsett å være kjærlighet og

du fortsetter å være et lys for deg selv og for oss rundt deg.

Du er en sol blant andre soler!

Du er kjærlighet!

Lille barn, vær ikke redd.

Vi er med deg.

Vi varmer deg.

For vi er også kjærlighet.

Det er ikke alle som ser det.

Lille barn!

Vil du følge med oss

og vise verden,

at vi alle er kjærlighet.

Lille barn!

Du stråler!

Du lyser!

Dine øyne er som to stjerner som lyser av guds lys!

Du er lys!

Den trangsyntes og den vidsyntes dilemma

Som vi har det på innsiden, setter farge på hvordan vi ser på omverden.

Så hva er det du fokuserer på i livet?

Er det lyst eller mørkt, eller ser du nyanserne i livet?

Å være trangsynt kan være tilsynelatende trygg veg å gå.

Å være vidsynt kan se ut til å være en utrygg, usikker veg,

da man går inn i nye ukjente veger.

Men hvis du ikke ser nyanserne,

hvordan skal du da definiere problemet for å løse det?

Å bare fokusere på de negative siderne i livet

leder til et dypere og dypere tungsinn.

Å bare fokusere på de positive siderne i livet,

og ikke ta i de negative siderne,

leder til et liv i halvblindhet.

Då får men smell etter smell uten å være forberedt,

selv om tegnene har vært der lenge.

Hvordan skal du løse et problem når du har valgt å ikke se det?

Tør du å leve livet på godt og vondt, samtidlig som du velger de positive erfaringerne?

Tør du tross alt å leve et liv i kjærlighet?

Tør du å være deg?
 
Det kan være lett gjort å kjørt fast i gamle tankebaner, og ikke komme videre. Det krever mot å gi slipp på det gamle og å begynne å tenke nytt. Det kreves enda mer mot å agere på nye måter. Det er ikke desto mindre viktig å prøve allikevel. Det begynner med en drøm vi bærer inne i oss. Siden setter vi ord på den drømmen. Finner vi at den drømmen har noe å si oss og at vi ønsker å sette den ut i livet, da går vi gradvis til handling.
 
Det finns 3 viktige ord i det her sammenhenget. Det er håp, tro og tillit. Vi trenger et håp om noe bedre. Vi trenger også troen på oss selv at det skal gå bra og at vi kan. Vi trenger også en tillit til at livet vil oss vel.
 
Det her kan variere fra tid til tid og vi kan være trangsynte på noe, men ikke andre.
 
Det krever mot til å vidge sine vyer.og å se ting i større perspektiv. Vi må tåle å være ikke vite og den så kallede tryggheten det innebærer. Ellers kommer vi ikke videre.
 
Vi trenger da å se verden som et barn. Barnet er åpent og veit at det har mye mer å lære seg.
 
Det er en kunst å lære seg å lytte, se, lukte, kjenne og så videre. Når vi fyller vår tid til aktiviteter er det mye vi ikke har tid å observere.
 
Hvor ofte gir den vesterlandske mennesket seg til til å sitte ned å bare observere?
 
Det blir mere nå med økt interesse for meditasjon og liknende ting, men det må nok for mange skrives ned i kalenderen før den blir for full...