Vilje og fornuft.

På fredagen i forrige uka var det blå himmel og fint vær. Jeg fikk impulser om å ta en spasertur inn til byen og å gå på shopping. Det var et gavekort jeg fikk i julegave som brente i lomma. Jeg følte på kroppen at det nok ikke var helt lurt. Men tankene maste og maste. Fint vær og deilig vær. Men kroppen sa: dunhar fremdeles hosta etter influensa og du hoster opp gørr. På mandagen hadde jeg vært en tur til byen, og det fikk jeg betale med 2,5 dagers aktiv hvile. Fredag er dagen før helg da min mann er fri. Hvis jeg gjorde for mye på fredagen var jeg nok ikke et så hyggelig selskap på helgen. Det mest fornuftige var å være hjemme og ordne ting hjemme og å lese i boken jeg fikk i julegave. Etter å ha hatt det tankemaset hele dagen ble det stille en gang på ettermiddagen. Romanen var bra. Leste Knut Faldbakkens krimroman "Natthagen". Hvis man tar vekk mord, incest og annet elende, så er hans bøker en god reklame for Hamar. Det er lett  å kjenne seg igjen. Hamar er en flott sommerby og har en strandveg der man kan spasere langs sjøen i flere kilometer.

Jeg tenker på det tankemaset jeg hadde på fredagen. Det er ikke alle impulser man skal følge, og det er viktigere nå enn når jeg var ung og frisk. Men når viljen strider med fornuften er det lett gjort å tråkke feil. På lørdagen fikk jeg skjuts til sentrum og jeg køpte mine nye skor.

Det har fått meg til å tenke over strategier, og at det kan være tid for å tenke disiplin på en ny måte. Tiden vi er inne i nu, med sterk kulde, har jeg ofte mye nevropatiske smerter  og migrene. Hvordan skal jeg møte det?
Nå er det viktig å klæ seg varmt, slik at jeg ikke belaster kroppen med for mye kulde og trekk.
Jeg har mine små prosjekt over tid. Går over hva vi har hjemme og sorterer ut litt som vi ikke trenger. Vi tenker i fremtiden leve enklere og å være litt mere mobile. PÅ vinteren kan det være sunt å være der det er varmt og soligt. For noen år siden var det tid for å kjøpe det man trengte og litt til. Nå er man materielt mettet, står i en vendpunkt, og det som var viktig tidligere er det ikke lengre. Bøker er et fint eksempel. Jeg ble en lesehest så fort jeg lærte meg å lese. Jeg kunne ikke lære meg fort nok, ikke minst når jeg såg på engelske tvprogram og ønsket å få med meg oversettelsen. Om og om igjen leste jeg, men i begynnelsen kom fortsettelsen for raskt. Husker dere? :)
Når jeg kom hjem til slektinger som hadde mange bøker i bokhyllen, da var det det jeg ønsket meg. I vår familje brukte vi bokbussen flitigt, et bibliotek på jul. Min mamma syklet til bokbussen hver eneste uke og lånte bøker til meg og min bror. På skolebiblioteket lånte jeg traver med bøker, som jeg bar til og fra skolen. Når jeg senere ble voksen var jeg med i forskjellige bokklubber. Mengden bøker ble fler gjennom årene. For 13 år siden kom den vendpunkten, der jeg begynte å sortere ut bøker som ikke intresserte meg lengre. Det her jeg fortsatt med siden da, men i høst gjorde jeg av med mange bøker. Tidligere tenkte jeg at jeg trengte en ny bokhylle. Det tenker jeg ikke lengre. Det finns grenser for hvor mye man skal samle på seg. Jo mere ting vi har, jo mere arbeide med husarbeide.
Det viktigste spørsmålet er, hva er viktigst for meg. Hva vil jeg fokusere på?

Det slår meg at jeg i mine småprosjekt tenker mye fremover og jeg tenker i lange linjer. Når jeg fokuserer fremover på den her måten ser man fremover med positive assosiasjoner.

Men det er ikke bare det jeg gjør. Har begynt å lese litt om feng shui for å inspirere hvordan jeg planerer mitt hjem her og nå, og også fokuserer på hvordan det påvirker meg og min mann. Det finns mye man kan gjøre for å fokuserer på noe som styrker, bare man har det noenlunde tryggt. Det er et grunnleggende behov å ha en trygg grunn å stå på. Det er det lettere å slappne av og det underletter kroppens arbeide til et bedre allmenntilstand og kanskje (lever på håpet) til å bli friskere.
Jeg ser på Facebook at det er mange kroniskt syke som har kreative hobbies, for eks male bilder, fotografere, lage smykker, scrapbooking, bake, skrive blogg, dykking, være i naturen, kose med hunder og katter, lese bøker, og så videre. Tenker det her er meget viktig for både syke og deres pårørende. Alle har godt av å være i ro, og det smitter.
Når jeg arbeidet på sykehus som pleiepersonell, hadde jeg ofte veldig rolige pasienter. Akseptanse og et vennligt møte er en stor hjelp.
Det er viktig å finne hobbies som inspirerer til engasjemang. Når jeg er engasjert i noe, da glemmer jeg å tenke på sykdom. Jeg får en mental hvile! Aktiviteter som inspirerer meg, og får meg å glemme det å ikke være frisk, kaller jeg for friskaktiviteter. Når jeg spiser sund mat, kaller jeg det for friskmat.
Men her er et stort men! Hvis man er så inspirert at man glemmer å lytte på kroppen, slik at man kjører over kroppens signaler, da er vi inne på ubevissthet, virkelighetsflykt eller i vært fall glemme realitetene her og nå. Når man er kroniskt syk er det i perioder lett å bli innbilningsfrisk, en "diagnose" som jeg har hatt en sleng av noen ganger. ;)

Det her er en god grunn til å regelmessig se over hvordan man legger fokus på her og nå. Vi må ibland teste grenser, for å se hvordan det ser ut her og nå. Det er samtidigt viktig å vege sammen resultaten på de forskjellige aktivitetene. Her er det mye beregninger som man må ta hensyn til, og det er viktig å være realist. Man er som man er her og nå og hva som er riktig akkurat nå kan variere over tid.