Jeg velger gleden.

Jeg leser en  del fra folk som twittrer og blogger om psykisk helse. Det som kommer igjen og igjen er refleksjoner og reaksjoner om "enkle universalløsninger" som for eksempel tenk positiv, mindfulness og velge gleden. Det avslører for dem hvor lite de rundt dem forstår hva de sliter med. Det som er ment som støtte og hjelp blir som å spre salt i åpne sår for den som sliter. Det er mange som ønsker å hjelpe, og det kan være vondt å ikke kunne gjøre det. Iblant må vi akseptere at livet kan være vondt, og at man bare får gjøre så godt en kan.
Det er ikke få som jeg har snakket med som har prøvd tenke positivt, gjennom å trykke ned det det er vondt. Når de er utbrent, kan det bli aktuelt med å kontakte psykolog eller annen som gir rom for de gode samtalene.

Hvis man ser på "Jeg velger gleden" som en refleksjon om å bli minnet på hvordan man lever, så blir betydningen noe annet. Det kan vekke spørsmål om man virkelig velger de gode relasjoner og aktiviteter som man ønsker. Hvordan møter jeg livet? Med nye innsikter gir livet en nye muligheter. Med nye innsikter kan jeg velge nye mål steg for steg.

Men det innebærer ikke at de som sliter ikke ønsker å ha det bra, eller enda verre at de velger å fortsette å være syke. Det er en fæl måte å møte de som sliter vondt på. Alle de "gode råd" som ofte serveres kan bli sårende, pressende, stressende og den enkelte føler seg mer alene.
Iblant kan den beste støtten være aksept og å ta seg tid til å lytte. Kanskje det kan være å snakke om alt mulig over en kopp kaffe, god mat, en spasertur med hund, se på film sammen, spille bowling, fotball eller noen annen avkopling. Man må heller ikke snakke hele tiden. Det kan være godt å være stille sammen. Vi er forskjellige, og velger ulike måter å være på.
Jeg husker en ung dame med diabetes, som fortalte om hvordan andre maste på henne om hva hun skulle spise. Det ble slitsomt i lengden. Hun ønsket at folk i stedet servert mat og annet som var ok for en diabetiker å spise.

Jeg tror det kan være bra å snu om på samtaletemaer, og i stedet for å gi råd kanskje stille spørsmål. "Det her høres slitsomt ut for deg, hvordan håndterer du det for å holde det ut?"
"Hva har du prøvd?"
"Hvordan er det for deg?"
"Får du noen hvile mitt opp i alt det her?"

Det kan komme situasjoner der man ønsker å få råd og det er velkomment med nye tanker og ny inspirasjon. Hvis man gir noen den sjansen å være der?

Mange er hele tiden på veg mot noe i fremtiden, hva nå det kan være. Å være på veg mot noe er ikke det samme som tilstedeværelse, og hvis man i mange år er på veg,  hvordan har man det da?
Vi vet ikke hvor lenge vi lever og alt er i forandring. Hvordan kan man forvalte det liv man har? Hvordan definerer jeg hva glede er for meg selv?

 

Kommer jeg til uttrykk, slik at jeg kan blomstre på min måte?

Eller fins der noe mere som ønsker å bryte seg frem, skjære igjennom?

Å velge glede vekker eksistensielle spørsmål.

Det er ikke alltid man har så stort rom for å "velge" glede.

Tenk Syria.

Når livet blir begrenset på grunn av sykdom blir handlingsrommet mindre.

Fins det noe inne i meg som likevel kan få blomstre?

 

 

Post traumatisk vekst, vekker mange tanker. Når vi tar oss videre gjennom det vonde, lærer vi oss mer om oss selv, vi får se hva vi klarer å mestre. Det høres positivt ut. Det kan dessverre bli en forventningspress å leve opp til at man skal ta seg videre og vokse på erfaringene. Det kan være lett å si for de som ikke kunnskaper om det pris man betaler for den smerte og lidende som er følger en gjennom plagene. Det kan være noe som man etterpå kan si når kampen er over. Når man er mitt oppe i striden, er det kanskje ikke noe annet å gjøre enn å holde det ut.

 

 

 

Kanskje det likevel tross alt fins noe/noen som kan få deg å smile. Noen som kan få deg til å åpne ditt hjerte og å ta til deg kjærlighet. Noen som du kan gi kjærlighet tilbake. Kanskje du i den stunden kan kjenne gleden velger deg?

 

Nå er vi i en vakker tid på året med alt det grønne som spretter ut.

 

 

Forhåpentlig får jeg mange fine dager ute i det grønne nå. Da velger jeg å gå ut og nyte alt det fine omkring meg.

 

Håper dere har gode dager nå!

Mange gode tanker til dere! <3 p="">

 

 

"Når faen blir gammel, da blir han religiøs".

Det heter at "Når faen blir gammel, da blir han religiøs". Jo eldre jeg blir desto dypere mening får det uttrykket. Når man blir gammel, kanskje er syk, og har god tid å reflektere, kommer minnene opp på overflaten. Minnene har flytevest, kommer opp på overflaten, og belyses med den erfaring, innsikt man har i dag, og det kan være et speilbilde som både gjøre godt og vondt avhengig av hvilke minner som kommer frem i lyset.

Hele livet er en modningsprosess og overforenklet kan man dele inn den i 3 faser:
1. Hva har rammet meg? Har noen skadet eller såret meg?
2. Hva gjør det med meg? Hvordan har det påvirket meg?
3. Hva har jeg selv gjort mot meg selv og andre?

Når man i det første fasen blir oppmerksom hva andre har gjort en, begynner man å bli observant på at man har egne grenser, og at man har rett til å beskytte seg. Da er det viktig å ha en medresenær som ser, lytte, kjenner og tar på alvor. Det krever tid og rom for å føle, se og innse.
I den andre fasen føler man på hvordan livet har påvirket en, man sørger, og lærer seg hvordan man kan leve for å styrke seg selv.
Når man får fred og ro og føler seg tryggere er det lettere å se hva man selv gjort i livet. Hva man gjorde eller ikke gjorde, og hva det gjorde med en selv og andre. Man opplever sorg, skyldfølelser og skam, men også kjærligheten.
Da møter man sin egen visdom, og det kan være en beskyttelse mot å bli bitter.

Jeg tenker at det her går man gjennom hele livet, og forhåpentlig får barn lære seg det her når de vokser opp. Det var en psykiater som sa at barn som ikke får grenser får sosiale problem. Jeg tenker det kan handle om å lære seg at man har rett til å sette grenser, og å lære seg hvordan man skal være mot andre. Hvis barnene driver med rampestreker eller ikke er snille mot andre barn, får de ikke lære seg hvordan de selv påvirker sine relasjoner. Hvis man tenker seg at noen barn gjør andre barn ille i for eksempel skolen, og foreldrene ikke tar inn hva læreren sier når han/hun ringer dem for å informere. Hvis barnene ikke får lære seg at de har gjort feil og fortsetter med det samme, begynner andre barn å trekke seg unna for å verne om sine egne grenser. Barnene kanskje ikke hva som skjedde, og selvbildet blir dårligere. Det kan bli konsekvensen av mangelfull vegledning.

Når ungdommer ikke får vegledning, må kanskje vennene oppdra hverandre.

Det kreves tid og rom for å reflektere og å se ting i nye lys. Grave og elte kan kanskje være et hinder her, da prosessen faller naturlig når en har pusterom i livet og tankene flyter frem som en båt på vannet. Man kan kjøre fast, og det kan være et indre hinder for å komme videre.

Men de som vært utsatt for mange traumer i lang tid kan det være helt nødvendig å gå gjennom hva som skjedde og hva det gjorde med en, for å bygge opp seg selv på nytt. I traumatiske relasjoner er det lett å trykke ned følelsene sine, samtidig som selvbildet blir lavere og lavere. Når man trykker ned følelsene trykker en ned seg selv og hvis det flettes sammen med en lav selvbilde, og hvis det her pågår over tid, kreves det tid for å løse opp de indre flokene. Da er det ikke nok med en terapi der man skal lære seg å forandre tanker og atferd. Man må begynne med grunnen som innebærer å bygge opp tilliten til et annet menneske og det kan ta tid.

Men det må ikke være traumatiske situasjoner som gjør at modningsprosessen stopper opp en stund. Det kan være nok med å ha et meget aktivt liv med mye stress, der man ikke tar seg tid for pusterom og et meditativt tilstand. Da er det lett for å komme i ubalanse, refleksjonene kring seg selv og andre  uteblir. Det er lett å gå seg vill i livet. Kanskje søker man etter å utvikle seg selv, men glemmer at seg selv finner man i sin egen kropp.

Når man blir kronisk syk får man også tid til å reflektere og å kjenne på hvordan livet føles. Da møter man seg selv på godt og vondt, akkurat som de gamle. Man får kanskje nye indre verdier, og det som man opplevde som viktig kanskje ikke var det likevel. Kanskje var de gode relasjonene det viktigste vi har, og kanskje ikke karrieren og materiell standard det viktigste likevel? Kanskje ønsket man å stått opp for seg selv og andre men ikke gjorde det? Kanskje hadde man en drøm, men ikke hadde prøvd?

Man snakker om å ta seg utenfor sin Comfort sone, men en del kanskje aldri har vært i en trygg situasjon? Da må de først få en sjanse til trygge omstendigheter, for å senere prøve vingene sine! Jeg har møtt ungdommer som har vært veldig slitne etter å hva levd med stress og traumer i flere år. Det som skjer når det får en trygg livssituasjon er at de trenger mye søvn! Det er ikke alltid lett å førene med skole å arbeide på heltid. De her ungdommene kan trenge hjelp og støtte fra NAV i lengre tid, hvis de har vokst opp i utrygge hjem. Jeg tenker vi skal akte oss for å dømme ungdommer som NAVer, fordi vi vet ikke hva de har vært med om.

Vi vet ikke hva folk har gått gjennom og hva som hindrer dem i sin livsutfoldelse. Det kan man ikke se på utsiden. Det er heller ikke alt man er interessert i at andre skal får vite.

Samtidig kan det være en veg å gå for å møte kjærlighet og forståelse.

Livsvegen er en modningsprosess mot visdom! Men vi er på helt forskjellige trinn i modningsprosessen, og det er der vi skal være. Enhver person gjør sin egen personlige reise. Vi er alle unike, og derfor er det ikke riktig at vi kopierer hverandre. Når vi fikserer oss for mye på hva andre gjør, da mister vi kontakten med oss selv. Det er en pris som er altfor høy!

Du får Pelle, pappa!

Jeg var en 5-6 år gammel. Det var november og farsdag. Når de voksne skulle gratulere sine foreldre, da hadde de alltid kjøpt en gave som de gav sin mamma og sin pappa. Når det var morsdag og mai måned, da var det lett å plukke en blomsterkvast å gi den til mamma. Men hva kan man gi til en pappa i november, og det ikke var noen blomster der ute? Hvordan skulle jeg løse det? Det var langt til butikken og jeg hadde heller ikke noen penger. Hm!!! Hva kunne man gjøre? Jeg var ute på gården når jeg tenkte over det her problemet. Så fikk jeg syn på katten Pelle! Den kunne pappa få! :) Men han betalte jo allerede for maten til katten. Det ble litt feil det. Hm! Men den kunne jo mest være hans katt! Det kunne jeg gjøre. Men tanken om at det her ikke stemte helt, den var der. Men jeg kunne ikke finne noen annen løsning. Pappa kanskje ble glad likevel! Det ble han nok. Selv om jeg ikke fikk alt til å stemme inne i meg, gikk jeg bort til min 3 år yngre bror. Når jeg spurte lillebror om vi skulle legge Pelle i en kartong (uten lokk) og gi den til pappa i farsdags presang, lyste han opp. "Ja!" Det merkelige var at katten aksepterte at vi plasserte ham i kartongen og gikk med han til pappa. Det gjorde kattene aldri når jeg prøvde å legge dem i dukkevognen, og la dyne over dem. Da forsvant de raskt!
Pappa han holdt maska og sa:"Tack så mycket". Ja , det var et veldig lurt smil og man kunne gjette på hva han tenkte. Men jeg og lillebror vi strålte som tente lys!
Det her har pappa aldri glemt og han snakket om det fremdeles i forrige året. Hva de voksne ikke visste, det var at jeg skjønte ikke logikken i det her, men jeg holdt maska. Det ble morsomt! Og det ble bra, og pappa ble glad!

Nå tenker jeg at de er veldig viktig for barn og gi kjærlighet, ikke bare få. Da får man en følelse av at "jeg kan", og at "jeg betyr noe".
Den her situasjonen handlet også om et problem, eller utfordring som skulle løses. Det fantes et hinder på vegen og jeg måttet navigere om, og på en måte løste jeg det. Det er noe som andre unger også må, og det er bra. Det her er viktig for utviklingen på flere plan. Det gir en god selvfølelse og en følelse av "jeg kan".
Derfor er det bra om man ikke hele tiden curler for barn, men kanskje i stedet stoler på dem og viser at jeg vet du klarer det her!
Som barn er det mange situasjoner som de kommer opp i, og som gjør at de må navigere om, ikke minst med de andre barna.
Det fantes også andre utfordringer som ikke gikk å løse der og da. Da husker jeg veldig godt at jeg mange ganger tenkte, "Når jeg blir stor..." Tiden skulle hjelpe meg! Man trenger ikke å aktivere unger hele tiden. De har godt av å få pusterom, og da få tilgang til den kreative fantasien. Den kreative fantasien er så viktig. Det er med fantasien som man lærer seg å finne nye løsninger, og å drømme om fremtiden. Når man har kontakt med den kreative fantasien, kan man også ha kontakt med den indre roen. Hvordan skal barn få kontakt med den indre stillheten om de hele tiden er i aktivitet? Hvorfor har så mange barn problem med psyken idag? Er det på grunn av  høye krav? Hvor mye får de ro til å bare være? Barn har vel aldri fått ting servert så mye som de får idag? Tidligere generasjoner fikk arbeide tidlig, og Norge var fattig. Alle skulle bidra. Det var krig på 40-tallet, og folk var redd. De hadde god grunn til å være redd. Hvordan var helsesituasjonen for barna da?

Jeg har fremdeles nytte av min kreative fantasi. Den hjelper meg å finne nye løsninger, hvordan jeg må navigere om når det er hinder på vegen, og å se forskjellige mulige konsekvenser av mine planer. Den gir en indre trygghet og selvbilde. Jeg går så langt at jeg sier at den er en stor kilde til visdom.

Når jeg tenker på langtidssyke barn tenker jeg at den kreative fantasien sammen med å få gi kjærlighet er meget viktig i tilegg til å få kjærlighet. Ja, de kanskje ikke kan gå i skolen på flere år, og det skjønner jeg ikke er noe moro. Samtidig så kan man alltid ta igjen teoretiske kunnskaper. Men den emosjonelle og sosiale utviklingen er her og nå. Den kreative fantasien kan hjelpe dem å få en god selvfølelse, og den bærer de med seg hele livet.

Her tror jeg barn sliter, når de lever under svært traumatiske situasjoner. Når man går og er kronisk redd og i forsvarsberedskap, da er det kanskje ikke så lett å få kontakt med den indre kreative fantasien. Eller er det akkurat omvendt? Hva sier mine kloke lesere?

Ikke bare en parodi, men en tragi-komisk parodi.

Psykolog Eva Jacobsen skriver idag i sin blogg: Har positiv psykologi blitt en parodi?

Mitt svar på det må være "Ja" !

Hun skriver blant annet:

"Noen tiår tilbake ble det kjent fra forskning i psykologien at folk reagerer veldig forskjellig på negative opplevelser og at mye av den følelsesmessige reaksjonen avhenger av hvordan de fortolker situasjonen. Dette brukte psykologer til å hjelpe mennesker som i tankene gjorde relativt harmløse situasjoner til katastrofer eller som alltid klandret seg selv når noe gikk galt. Tilnærmingen ble popularisert og budskapet forenklet til slagord som: Det er ikke hvordan du har det men hvordan du tar det som teller. Ideen om at man kan tenke seg ut av lidelse ble omgjort til en kjempeindustri. Søker du ”positive thinking” på Google får du over 10 millioner treff. Men i popularisert utgave ble ideen om positiv tenkning noe helt annet enn det vi har dekning for å si utifra forskningen. Ved alvorlige traumer kan denne tenkningen lett virke som en parodi."

Jeg har hørt forskjelllige personer fortelle om erfaringer fra positiv tenking, og enda verre. Jeg har hørt kraftig traumatiserte personer fortelle om at helsepersonell si, "Legg det bak deg. Gå videre." Hvordan tror man at noen som vært truet med pistol, vært i et alvorligt dødstrussel, vært i krigstilstander og så videre, bare skal legge noe bak seg. Er det bare å glemme? Eller blir det en reakson der man bare kapsler inn minnene i kroppen. Når jeg tenker nærmere på det, så har jeg også en gang hørt det samme. Jeg gikk for lenge siden på en kurs, der vi brukte oss selv som case. jeg fortalte om hvordan jeg hadde hatt det etter en hendelse for flere år siden. Jeg var vitne til en barnekidnapping der jeg på plass skjønte hvor alvorligt det var. Hun levde i noen dager til, men ble kraftig misbrukt på mange måter. Hun fikk heller ikke mat og vann sine siste dager. Det gjorde meg naturligvis livredd, og jeg var også med om retraumatiseringer med å lese om det her i mediene gang på gang i flere år. Kurslederen, en psykolog, gav meg rådet, legg det bak det. Det her kanskje aldrig blir oppklart. Problemet var at jeg ubevisst i alle år var redd for den farlige mannen, noen som merktes tydelig den dagen politiet arresterte ham, og han ble dømt til mange års fengsel. Da var det noe som slapp taket i meg. Jeg ble avslappet og sliten. Etter det kom jeg inn i en prosess der minnesbilder og mitt syn på det hele har klarnet. Det har hjulpet meg til å få et avstand til det hele. Man bygger en stabilere grunn når man får fred og ro, og da får man en sjanse til å lande i både kopp og sjel. Før jeg kom til det her stadiet hadde jeg aldrig klart å skrive om det her offentligt. Da hadde jeg trolig fått sterke stressreaksjoner.
Hvis man bare prøver å forandre tanker når kroppen ikke er med, da blir det som en mental konstruksjon. Den her mentale konstruksjonen blir like "stabil" som å snu en pyramide opp og ned.

Når vi kommer til Rosentogene, så har de sin funksjon. Det er trygge symboler som formidlet trøst, håp, varme og kjærlighet. Er det noe som man trenger når man har møtt ondskapen er det akkurat de her trygge rammene. Vi skal ikke glemme det stresspådrag som følger sjokktraumaet. Alt som kan hjelpe individet til mindre fight-flight reaksjoner må sees som godt. Jeg har selv vært utsatt for et sjokktrauma, og har lært meg mye av det. Det her er reaksjoner som går å forklare fysiologiskt.

Men hver og en har rett til sine reaksjoner. Jo mere forferdelige ting man har blitt utsatt for, jo sterkere følelsereaksjoner. Det blir da sterkere følelser enn hva man tidligere har vært med om, hvis man ikke er traumatisert fra før. Jeg husker hvor rasende jeg var på den forferdelige murderen, likevel som jeg var livredd. Det er en stor belastning for kropp og sjel. Det ble takk og pris bedre for hvert år.

Jeg blir mer og mer bekymret når jeg hører om individer som ikke blir møtt der de er, når de sliter med forferdelige og vonde følelser. Hva blir det for signaler når helsepersonell velger å fokusere på det gode, og unnviker å møte det indre helvetet? Hvordan blir det for individen som ikke opplever bedring av tidsbegrenset behandling?
Jeg lurer på hva som skjer med de overlevende fra Utøya. Får de den kvalifiserte støtte som de trenger? Jeg håper det! De har møtt ondskapen og da trenger de noen som orker å høre om de vonde opplevelserne. Det er på den måten de kan legge litt av sin byrde fra seg. Det er på den måten de slipper å føle seg ensomme. Det er på den måten de kan føle seg verdifulle.
Traumer er som en verkebyll i kroppen, og den “verken” må ut, for å få igang den indre helbredelsen. De trenger tid, og fred og ro. De trenger ikke overfladiske råd selv om det sikkert kommer fra personer som vil dem veldig vel.
Jeg skjønner godt at cbt har blitt populært blant mange, men når den tolkes som en rask behandling for hummer og kanari da lurer jeg på hva som skjer. Ja, det finns en økonomisk side av det her, og det kan være en fristelse for politikere å forføres av en slik reklameføring.
For noen år siden snakket jeg med noen damer som hos sin lege fikk rådet at forandre på sine tanker. De fikk fylle i spørreskjemaer om hvordan de følte seg, og på neste legetime fikk de fylle i de samme papirer. De lurte på hvordan man forandret sine tanker, og sa at de bare følte seg dumme!!! Hvis noen tror at cbt er så enkelt, da skjønner jeg at pasientene blir skeptiske. Cbt er en stor verktøykasse, der man bruker forskjellige verktøy ved forskjelllige diagnoser. Jeg arbeidet for noen år siden sammen med en psykolog som var spesialist i cbt, og det var ikke en quick fix for alle. Jo større traumer, jo mere tid og rom trengs.

Det er positivt å bygge seg nye gode minner når man har, eller har hatt det forferdelig. Det er ikke det samme som å "tenke positivt", og å trykke ned det vonde.
I en overlevelsesfase kan det være bra å mobilisere seg. Jeg tenker på de personer som var med om krigen i Bosnia. De holdt seg oppegående når de overlevde i krig, når de flyktet til Skandinavien. De klarte å trygge seg selv og familjen sin i et nytt hjem, og kunne slappe av. DA KOM REAKSJONEN!
Helt plutselig kom alle vonde følelser og de kom meget sterkt, så sterkt at de lurte på om de var gale. Nei, de var ikke gale. De hadde vært med om helvetet og nå kom den sterke reaksjonen! Det er normalt å reagere, og vi har fått våre følelser av en grunn.
Ikke sjelden blir møtet med ondskapen en vendpunkt. Man kanskje kan si en valgpunkt. Livet blir tydelig, og valget kan stå mellom kjærlighet og ondskap. Det jeg oppfatter fra overleverne fra Utøya er, at de velger kjærligheten. Jeg forstår det så vel!

Ja, Eva Jacobsen tar opp et meget aktuelt tema. Les gjerne hennes blogg her.

Forskjellige mekanismer i lege og psykologsamtaler.

Jeg leser mange spennende blogginnlegg om møtet mellom lege og pasient/bruker. På bloggen "Marias Metode" får man lese mange interessante kommentarer om hvordan folk føler det i møtet med helsevesendert.
Jeg mener at ansvaret for en god dialog går på begge hold, selv om man skal huske på at legen/psykologen/ sykepleieren sitter i en maktposisjon og at pasienten er syk. Jeg husker de første årene som jeg arbeidet som psykolog. Pasienter kom og fortalte at deres lege ikke forsto dem og hvor fortvilte de var over det. Jeg satt som et levende spørsmålstegn, for det var et åpenbart for meg hvorfor pasienten slet.  Når jeg da spurte pasienten om de hadde fortalt sin lege om de ting de fortalte til meg, pleide svaret å være, nei. Det hadde de ikke fortalt. Da støttet jeg pasienten til å fortelle sin lege om hva de slet med, og at jeg trodde det skulle gå bra. Flere ganger fikk jeg love pasienten at legen kunne ringe meg om det ble noen problemer. Det svarte jeg naturligvis ja på. Legen pleide ikke oftest ikke å ringe og det ordnet seg. Nå er det primærleger jeg mest har hatt samarbeide med, og jeg har syntes det har vært viktig med å helpe til med å forbedre dialogen. Uten en god dialog blir det ikke noen god vurdering eller behandling. Da stopper alt opp.
Men pasienten har en historie og overfører hun eller han på oss behandlere (overføring), og forventer at vi skal tenke, føle og reagere på en spesiell måte.

Leger, psykologer, og sykepleiere overfører også sine erfaringer, tanker, følelser på pasienten (motoverføring). Der kan vi gjøre mye. Hvis en person har dårlig erfaring med auktoritetspersoner, kan det raskt bli en låsning med legen eller psykologen. Der trenger vi behandlere skape en trygg setting, for at personen skal tørre å ta nye steg i relasjonen. Mye av det her er ikke bevisst, men det finns der. Når dialogen utvikles mellom pasient og lege blir det mer levende for begge parter.

Vi som har utdannelse i psyko-dynamisk teori har fått mye trening og opplæring i dialogens betydning. Hva pasienten vekker hos oss er noe som vi må snakke om allerede i utdannelsen. Jeg hadde en gang en arbeidskamerat i psykiatrien som gikk sin videreutdannelse til distrikslækare. Hun hadde vegledning hos en psykolog, vedrørende dialogens betydning i samtaler og hva den gjør med oss. Hun syntes det var meget stimulerende, da hun ikke hadde fått det i sin utdannelse. Nå er det her 15 år siden og mye kan ha skjedd siden da.
Det går jo å ha konstruktive diskusjonsgrupper leger og psykologer imellom til inspirasjon for begge parter.
Vi møter pasienter som har det helt forferdelig og det er ikke sjelden man skulle ønske at man kunne gjøre mye mere. Det er viktig å føle på det, ellers merker pasienten det når vi prøver å skyve de følelsen fra oss. I pasientsituasjonen ser man mye, men det er ikke alltid lett å tolke alt som man ser. Da er det lett å tro at legen ikke bryr seg.
Når man møter sin lege er det viktig å føle at h*n tar en på alvor. Det er da man begynner å fortelle mer og mer. Nærhet er kjæmpeviktig her, ellers blir det mest stress.
Nå har jeg sett at “alle” sliter og drar i legene, at det ikke er rart at ting kan bli kompliserte ibland. Derfor har jeg skrevet en huskeliste når jeg skal til legen. Når jeg har lest spennende forskning om ting som kan være interessant for oss begge kopierer jeg det. (Ikke minst om kosten.) Har jeg mye å fortelle så skriver jeg brev som jeg sender til ham.
Jeg håper at leger får vegledning i å romme alle de følelser som vekkes hos dem i kontakten med oss pasienter. Vi skal være profesjonelle men vi er også mennesker. Dessuten kan de følelser som vekkes hos oss som behandlere være viktig informasjon om hva som rører seg i pasienten. Den her dialogen er kjempeviktig, og så spennende...