I felt the blood go to my feet

Når jeg for et par uker siden hørte Lobo (artistnavn for Kent Lavoie) synge sin sang "I'd Love You To Want Me" på en tysk tv-kanal, kjente jeg igjen låten, men det var mange år siden jeg hørte den.
Det er en interessant tekst, og måten han synger den på og når man ser hvordan kroppsspråket varierer med teksten kan gi en ledetråd på hvorfor han ble så stor i begynnelsen på 70-tallet.

Sangen handler om kjærlighet, sårhet, indre hinder for å gi seg hen i kjærligheten, og noen som tydelig forteller om sin kjærlighet har helt tydelig truffet mange fans. Jeg leste i en intervju med ham at det fremdeles er folk som skriver til ham og som uttrykker glede over den her sangen og en annen sang, "Me And You And A Dog Named Boo".

Det er bra for oss å ta våre følelser på alvor og å snakke om dem. Samtidig kan vi snakke om følelser samtidig som vi trykker ned (isolerer dem). Det som gjør meg enda mer nysgjerrig er når teksten i sangen inneholder fysiologiske sensasjoner. Det vekker liknende sensasjoner hos lytteren og da går det rett forbi våre psykiske forsvar. Nå tenker jeg på setningen, “And when you moved your mouth to speak, I felt the blood go to my feet.” i sangen "I'd Love You To Want Me"
Når jeg hørte sangen for et par uker siden fikk jeg tanken om at han har god kontakt med sin kropp, når han kan skrive en så vakker tekst i en sang.
Han skrev sangen for et band. De likte sangen men ønsket å forandre akkurat den her setningen. Lobo ønsket ikke å forandre teksten, og bestemte seg for å selv synge den. Det gikk veldig bra, og han har fått mye god feedback på den her setningen, fra sine lyttere. Snakke om å være sann mot seg selv!

Han har gjort et tydelig skille mellom seg som artist og som privatperson, og trives med et slik skille, ettersom  han på den måten kan få et rolig privatliv. Han tar selv hånd om sin hage og svømmebasseng, ikke fordi han må, men fordi han selv kan gjøre det. Om igjen får jeg et bilde av en jordnære mann som er sann mot seg selv.

Kontakten med kjærligheten er et grunnleggende behov som vi alle trenger.

Vi er sårbare, og beskytter oss på forskjellige måter.

For den som er skadeskutt kan overlevelsesmåten være å stenge av og snu ryggen til kjærligheten.

Det er ikke alltid det går å komme igjennom det panseret som er beskyttelsen.

For den som har blitt brent av menneskelige relasjoner kan det være viktig å elske et dyr som viser varme og kjærlighet.

"Baby, I'd love you to want me
The way that I want you
The way that it should be
Baby, you'd love me to want you
The way that I want to
If you'd only let it be."

Det var med låten "Me And You And A Dog Named Boo" som det hele begynte. Han ble en stor artist og hadde fremgang i land etter land. Låten "I'd Want You To Want Me" kom ut året etter og det ble også en storselger.

"Me and you and a dog named Boo
Traveling and a living off the land
Me and you and a dog named Boo
How I love being a free man."

 

I intervjuet i My best years. kan du lese hans egen historie fra et langt artistliv.

Indre hinder på vegen.

Jeg leser akkurat nå en bok av Marianne Williamson, "Gåvan att vara till".

Hun skriver om psykologiske prosesser i forbindelse med Gud, men man kan like gjerne si Livet. Guds kärlek kan byttes ut til Kjærligheten til livet. Gudomlig kraft kan bli livskraft.

Et klipp fra boken:

"Men vår tro på Gud går inte att skilja på vår tro på kärleken. Att säga att det inte finns någonting Gud inte kan göra är det samma som att säga att det inte finns någonting som kärleken inte kan gøra.

Det är inte särskilt stor mening med att be Gud om hjälp om vi själva är ovilliga att öppna vårt hjärta där det är slutet. Det är inte bara Guds kärlek till oss som krävs för att mirakel ska hända, utan också vår kärlek till varandra.

Om vi inte kan uttrycka Guds kärlek genom tillit eller medkänsla eller förlåtelse är problemet egentligen inte frånvaron av guddomlig kraft utan vår oförmåga att försätta vår egen kraft i samklang med den. Han kan inte göra någonting för oss som han inte kan göra genom oss. Även om ett hus har ett elsystem indraget lyser det inte därinne förrän man sätter dit lampor."

Jeg fick på psykologutdannelsen lære meg at det som vi skulle hjelpe våre pasienter/klienter er å ta seg gjennom sine indre hinder. Livet setter oss på prøvelser og når vi er sårbare, beskytter vi oss på forskjellige måter. Barn er avhengige og prisgitt sine foreldrer og hvis de vokser opp under traumatiske forhold, ofte er redde og føler på smerter, da setter det spår i dem. De skaffer seg overlevelsesmekanismer/forsvarstrategier noe som hemmer dem og tar kraft. Det å leve med stor uro i åresvis setter spår som kronisk stress, og man unnviker det som gir smerter/redsler/uro.

En måte å beskytte seg er å stenge av, bygge murer rundt hjertet. Det blir samtidig et hinder for å ta til seg omtanke og varme. Det blir vanskelig for hjelper å nå frem til den traumatiserte, og det må ikke mye til for å få i gang den indre alarmberedskapen/uroen.

Innenfor murer befinner seg livsstyrke og varme, men viktig med forståelse for sin egen sårbarhet og å gi seg god tid og mye ro hvis det er mulig.
Marianne skriver videre:

"Illusioner och rädsla vingklipper vår inre Promotheus. Nej, vi kan inte förändra världen, för den har varit sådan här alldeles för länge. Ingen behøver hålla oss nere om vi redan själva tror vi är maktlösa. Så länge murar begränsar våra tankar kommer vi att bli kvar innanför dem. För om vi tror att vi inte kan, kan vi inte. Om vi tror att vi kan, kanske vi kan. Och om vi tror att Gud kan är vi på väg mot ett liv i andlig triumf."

Hvis vi bytter ut Gud mot livsglede og livskraft vekker det tanker og forhåpentlig håp om muligheter.
For den som har vært med om mye traumer i forbindelse med religion og gudstro, kan det ha blitt så infektert at det vekker opp angst.

Hvis man tenker på ordet åndelig er det samme som andlig på svensk. Det svenske ordet andas er på norsk puste. På den måten kombinerer jeg andlig og andas til ord som har samme ursprung.

Hvis vi tenker på det engelske ordet inspiration, betyr det både å puste inn og å puste in livet, og å gi rom til inspirerende tanker.

For meg blir åndelig noe jordnært, som livet selv. Jeg puster det inn hver dag.

Det er gjennom det vi skaper som får oss videre, det som vårt indre er fylt av gir vi til uttrykk i vår hverdag. Men hva er det vi ønsker å fylle vårt indre med? Hva ønsker vi å gi fra oss, til glede for oss selv og andre?

Det begynner med et håp og kanskje det er muligt det jeg ønsker meg. Kanskje om jeg tar bittesmå skritt fremover. Det kan føles truende og skremmende å gi seg selv uttrykk. Huff, jeg kan vel ikke... Hvem tror jeg at jeg er? Hva skal naboen tro? Tenk om ingen vil ha min kjærlighet? Hva skal mamma og pappa si? Det kan jeg nok ikke. Det klarer jeg ikke. Det er mye tvil og spørsmål som kan komme frem i lyset. Iblant er det realistiske tvil, andre ganger er det indre hinder som hindrer oss å være den vi kan være.

Tenk hva det kan være skremmende å bli lysende for omverden. For tenk om jeg ikke duger som jeg er? Tørr jeg å puste fritt her og nå?

Ta vare på dere! Tørr å tro at du kan! Kanskje kan det være bra å ha noen med seg som bare er der.

Nå har jeg ikke vondt i ryggen lengre.

På mine arbeider på psykiatriske poliklinikker har jag møtt mange forskjellige personer med mange typer problemer. Man får mye inspirasjon til å reflektere over livet. Når jeg i tillegg da jeg var yngre arbeidet på sykehus fikk jeg også en stor bredde i hvordan livet kan være på godt og vondt. Man blir inspirert til å undres over psyke/soma hva er hva. Hva påvirker hva?
Livet har lært meg at det ikke er nok med psykologi for å få en helhetsbilde av et menneskes univers. Det er så mye rundt omkring oss som påvirker oss, ikke bare det psyko-sosiale. Vi kan ta styring men kan ikke ha kontroll over alt. Det er livets realiteter.

Men nå tenkte jeg fokuser litt på soma/psyke. En dag kom det inn en dame på kontoret, som sa hun hadde ryggsmerter så pass at hun hadde bestilt en time hos kiropraktor. I 45 minutter fikk hun øst ut sine frustrasjoner og sinne, og det var mye å reagere på. Livet er slik fra og til. Når timen var slutt, sa hun smilende før hun gikk ut: Nå har jeg ikke ondt i ryggen lengre.

Det var en dag for mange år siden når jeg følte meg sliten på dagen, og kom frem til at jeg skulle hvile en stund. Jeg kunne ikke sove, gikk opp igjen. Skrev en dikt, som oste av sinne. Når jeg skrevet ferdig var jeg ikke sliten lengre.

Når vi holder igjen følelser, holder vi igjen pusten, med hjelp av muskler holder vi igjen tanker og følelser. Da er det ikke rart vi kan føle oss slitne. Det hjertet er fullt av kommer ut gjennom munnen. Når vi snakker ut, kan vi puste ut. Den som har snakket med en psykiater, psykolog eller psykiatrisk sykepleier kan kanskje kjenne seg igjen i at etter å ha snakket ut, kan man legge problemene på kontoret og gå friere ut gjennom døren. Når man kommer ut kan man puste lettere ut, med friere pust kommer mere energi.

Hvis man i den situasjonen får råd som tenk positivt og legg det bak deg, kan resultatet bli omvendt og man tar ikke tak i det som man kanskje behøver. Reaksjonen isoleres og det kan gå bra lenge, men til sist kan det bli en kollaps. Den kan komme når en endelig puster ut, med friere pust, bedre kontakt med følelser.

Hvis man ikke er bevisst over slike sammenheng, og går med utmattelse over tid, hva kan diagnose bli da? Det finns mange veger til utmattelse, og det er trist om noen går med slike plager uten å få hjelp.

Jeg tenker på alle som er kronisk syke, som sliter og føler seg dømt av andre og seg selv. Man biter kanskje igjen og fortsetter samtidig som man trykker ned elendet. Man kan holde det gående en tid, men hvordan går det i det lange løp?

Hva nå enn som er grunnen til at man er syk, så blir man ikke noe særlig friskere av det her. Jeg tenker på de som forteller om at legen eller annen helsepersonell ikke tror på dem, at de skal tenke positivt så blir de snart friske. Det kan kanskje være sant for en del, men ikke for alle. Pasienten biter sammen, trykker ned sine problemer og holder det gående en stund til. Eller kommer de kanskje i ME sekken, begynner å søke helseråd, som hos den enkelte kan være helt feil. Det kan innebære man ikke får riktig behandling.

Utfordringen er å finne riktig diagnose, som leder til rett behandling. Det blir vanskelig i en sekkediagnose.

Det er et stort problem om en behandlingsmetode overselges og pasienten erfarer de blir sykere av den. Hvis lederskapet i helsevesenet ikke er optimalt, i det her fallet opprydning i sekken. Da må pasientene kjempe for å bli hørt, og snakker høyere og høyere for å nå frem. Det andre alternativet er vel å legge seg ned, og det leder jo feil. Hvilke utveger finns det da? Søke på internett? Det er å ta ansvar over seg selv og andre, men det hadde de ikke behøvd hvis helsevesenet rydde opp i sekken til hvem som skulle ha den ene eller den andre metoden.
Hvis vi tenker oss somato-psykiske reaksjoner, hvordan har pasienten det i en slik situasjon? Hva skjer med smerter, spenninger og energinivå? På den måten er det vanskeligere å bli friskere.

Hvis man skal bedre funksjonsnivå, og tilfriskning er det viktig med en kropp og sjel i fred og ro pluss andre viktige faktorer.

Et viktig mål er å arbeide mot fred og ro der tankene flyter som et løv på vannflaten. Hvordan kommer du dit? Hva er din veg? Kjenn etter. Når får du de stundene med indre harmoni? Du vet det allerede, selv om du har glemt det akkurat nå. Når jeg spurte mine pasienter kunne jeg får mange ulike svar, som fiske, hugge ved, gå ut med hunden, meditasjon, avslapningsøvelser, håndarbeid, male bilder, fotografering, baking, sitte ved et vann og bare oppleve hva som skjer, fjelltur, skriving, sitte på kafe og bare se seg omkring. Vegene er mange og man får finne sin egen veg. I de her aktivitetene er det en fordel å kaste ut prestasjonskravene gjennom døren. Hvis man tenker prestasjon er det vanskelig å slappe av. Når man ikke slapper av blir pusten ikke fri, som nå er målet hvis man skal være i ro.

Det er bra med utfordringer som tilpasses der man er i dag, men det er en annen ting.

Jeg velger gleden.

Jeg leser en  del fra folk som twittrer og blogger om psykisk helse. Det som kommer igjen og igjen er refleksjoner og reaksjoner om "enkle universalløsninger" som for eksempel tenk positiv, mindfulness og velge gleden. Det avslører for dem hvor lite de rundt dem forstår hva de sliter med. Det som er ment som støtte og hjelp blir som å spre salt i åpne sår for den som sliter. Det er mange som ønsker å hjelpe, og det kan være vondt å ikke kunne gjøre det. Iblant må vi akseptere at livet kan være vondt, og at man bare får gjøre så godt en kan.
Det er ikke få som jeg har snakket med som har prøvd tenke positivt, gjennom å trykke ned det det er vondt. Når de er utbrent, kan det bli aktuelt med å kontakte psykolog eller annen som gir rom for de gode samtalene.

Hvis man ser på "Jeg velger gleden" som en refleksjon om å bli minnet på hvordan man lever, så blir betydningen noe annet. Det kan vekke spørsmål om man virkelig velger de gode relasjoner og aktiviteter som man ønsker. Hvordan møter jeg livet? Med nye innsikter gir livet en nye muligheter. Med nye innsikter kan jeg velge nye mål steg for steg.

Men det innebærer ikke at de som sliter ikke ønsker å ha det bra, eller enda verre at de velger å fortsette å være syke. Det er en fæl måte å møte de som sliter vondt på. Alle de "gode råd" som ofte serveres kan bli sårende, pressende, stressende og den enkelte føler seg mer alene.
Iblant kan den beste støtten være aksept og å ta seg tid til å lytte. Kanskje det kan være å snakke om alt mulig over en kopp kaffe, god mat, en spasertur med hund, se på film sammen, spille bowling, fotball eller noen annen avkopling. Man må heller ikke snakke hele tiden. Det kan være godt å være stille sammen. Vi er forskjellige, og velger ulike måter å være på.
Jeg husker en ung dame med diabetes, som fortalte om hvordan andre maste på henne om hva hun skulle spise. Det ble slitsomt i lengden. Hun ønsket at folk i stedet servert mat og annet som var ok for en diabetiker å spise.

Jeg tror det kan være bra å snu om på samtaletemaer, og i stedet for å gi råd kanskje stille spørsmål. "Det her høres slitsomt ut for deg, hvordan håndterer du det for å holde det ut?"
"Hva har du prøvd?"
"Hvordan er det for deg?"
"Får du noen hvile mitt opp i alt det her?"

Det kan komme situasjoner der man ønsker å få råd og det er velkomment med nye tanker og ny inspirasjon. Hvis man gir noen den sjansen å være der?

Mange er hele tiden på veg mot noe i fremtiden, hva nå det kan være. Å være på veg mot noe er ikke det samme som tilstedeværelse, og hvis man i mange år er på veg,  hvordan har man det da?
Vi vet ikke hvor lenge vi lever og alt er i forandring. Hvordan kan man forvalte det liv man har? Hvordan definerer jeg hva glede er for meg selv?

 

Kommer jeg til uttrykk, slik at jeg kan blomstre på min måte?

Eller fins der noe mere som ønsker å bryte seg frem, skjære igjennom?

Å velge glede vekker eksistensielle spørsmål.

Det er ikke alltid man har så stort rom for å "velge" glede.

Tenk Syria.

Når livet blir begrenset på grunn av sykdom blir handlingsrommet mindre.

Fins det noe inne i meg som likevel kan få blomstre?

 

 

Post traumatisk vekst, vekker mange tanker. Når vi tar oss videre gjennom det vonde, lærer vi oss mer om oss selv, vi får se hva vi klarer å mestre. Det høres positivt ut. Det kan dessverre bli en forventningspress å leve opp til at man skal ta seg videre og vokse på erfaringene. Det kan være lett å si for de som ikke kunnskaper om det pris man betaler for den smerte og lidende som er følger en gjennom plagene. Det kan være noe som man etterpå kan si når kampen er over. Når man er mitt oppe i striden, er det kanskje ikke noe annet å gjøre enn å holde det ut.

 

 

 

Kanskje det likevel tross alt fins noe/noen som kan få deg å smile. Noen som kan få deg til å åpne ditt hjerte og å ta til deg kjærlighet. Noen som du kan gi kjærlighet tilbake. Kanskje du i den stunden kan kjenne gleden velger deg?

 

Nå er vi i en vakker tid på året med alt det grønne som spretter ut.

 

 

Forhåpentlig får jeg mange fine dager ute i det grønne nå. Da velger jeg å gå ut og nyte alt det fine omkring meg.

 

Håper dere har gode dager nå!

Mange gode tanker til dere! <3 p="">

 

 

Tidløsheten...

Snart kan man sitte ute og se på stjernene uten å fryse.
Jeg synes det er deilig å ligge i en solstol og ikke gjøre noe annet enn å se på himmelen.
Det føles godt å hvile i tidløsheten.
Stille.
Puste.
Lytte på sin egen pust.
Føle på hvordan det føles å være i sin kropp.
Undrende over uendeligheten.
Stjerner.
Lysår.
Uendelighet.
Hvor stort er det?
Ingen begynnelse og intet slutt.
Eller?
Hvordan føles tidløsheten?
Hvor små er vi i uendeligheten?

De bekymringer vi har i dag, hvordan kommer vi å tenke på dem om 5-10-15 år?
Det er uansett godt å la bekymringer være bekymringer, og gi seg tid og rom for å bare se på nattehimmelen.

Eller noe annet som kan gi en mental hvile.

Kanskje det går like bra å sette seg i vårsolen og å lytte på snø som smelter og fugler som synger.

Går en tur på fjellet, ved stranden, eller i byen når du ikke har noen plan eller forventning om at noe skal skje her og nå.

Sitte på en kafé og studere folkelivet og å tankene flyte sin egen veg.

Studere en blomst, en sten, en ild, havet, fuglene...

Arbeide med hendene, og skape noe fint.

Leke med ordene til noe fint.

 

God helg! <3 br="">

 

Naturlig utveckling

"Tålamod är VISDOM. Det visar att vi förstår och accepterar att ibland måste saker och ting få utvecklas i sin egen takt. Ett barn kanske försöker hjälpa fjärilen att komma ut genom att öppna puppan. Det är sällan till någon glädje för fjärilen. Som vuxen vet man att fjärilen bara kan komma ut i sin egen takt, att man inte kan påskynda processen."

                     Jon Kabat-Zinn

 

 

En fjäril heter på norsk sommerfugl. Vakre ord på begge språk. Transformasjon er en prosess som må ta sin tid. Naturen trenger sin tid og rom.

... og så var det den her arbeidslinjen.

Det er litt over 3 uker siden jeg kom hjem fra et 3 ukers opphold på Skogli Helse og Rehabiliteringssenter AS.

Jeg har tidligere skrevet om mitt opphold i et tidligere innlegg  Om tredemølle og å møte seg selv i døra.

Jeg var sliten når jeg kom hjem, og trengte tid å lande. Jeg var på etterskudd her hjemme og nå er det tid for å ta frem advents og julepynt. Når jeg ser over våre julepynt ser jeg mere arbeide. Det er en god grunn til å sortere vekk julepynt for å gi det til veldedighet. Ting som jeg likte for 20 år siden er ikke like moro lengre. Når foreldre går bort får man arve deres julepynt også. Det blir for mye og jeg må tenke på å økonomisere mine krefter, og det er en god grunn til å utrensning. Julegardinene til stuen får være i kjellerforrådet den her julen. Kanskje jeg har bedre energi neste jul.
Det er for meg ikke aktuelt med å bake 7 sorters kaker, lage masse julemat og annet som kan bli for mye for hvem som helst. Julestemning må være et fokus på fred og ro sammen med familien.

Jeg planerer julegave innkjøp her hjemme sammen med mannen min. Når man allerede vet hva man skal gi bort, da man går inn i butikken, sparer man både tid og energi. Det liker jeg, og det er også helt nødvendig.

Den her måten å organisere på har vært en del av mitt liv i flere år. Det er viktig å skrelle vekk det som ikke er så viktig og å holde fokus på det mest konstruktive. Det fungere best.
Når jeg var på Skogli var det viktig å holde fokus, slik at jeg fikk best utbytte av oppholdet. Det ble likevel hardt og jeg gikk likevel i bakken. Jeg møtte mine egne begrensning og det føltes merkelig å delta i en gruppe som handlet om arbeidsrettet rehabilitering. Men jeg var der fordi NAV mente det var viktig å komme dit for en vurdering om funksjonsnivå.

Jeg gjorde mange refleksjoner den her tiden, da jeg hørte om arbeidslinjen flere ganger.
En dag satt vår gruppe i en refleksjonsgruppe, der vi skulle tenke over hva vi skal gjøre fremover. Vi fikk høre at tidligere ble man lettere uføretrygdet og parkert, og så enkelt er det ikke i dag. Nå viser forskning, sa hun, at arbeide har en helbredende effekt. Man må ikke vente til man orker med det eller det der hjemme. De har erfaring med pasienter med fibromyalgi, utmattelse og andre diagnoser. Kanskje man  kan velge et enklere arbeide, og det må kanskje ikke være så mange timer i uken.. Noen kunne kanskje begynne med praksisplass eller arbeid nå, og andre har kanskje et maratonløp fremfor seg. Den her arbeidslinjen var det nye og det handler om at alle som kan bidra, skal få en sjanse til å gjøre det.

Det her satte i gang mange tanker i hodet mitt. Jeg må smile når hun sa at noen kan ha et maraton fremfor seg. Jeg har hatt problem med helsa siden 1989. Det kaller jeg et maraton, og jeg vet ikke hvordan mitt liv ser ut fremover. Jeg har også tatt styringa over min helse, og hadde jeg ikke gjort det tro jeg at jeg hadde vært mye dårligere. Sollys på vinteren (lysterapilampe), D-vitaminer større delen av året, kuttet ut blant annet sukker, energiøkonomisering, sund mat, fred og ro aktiviteter, passe fysisk aktivitet, og så videre. Jeg har lest masse, og snakket med mange for å kanskje finne en veg for å bli frisk. Jeg ble ikke frisk. For et år siden fikk jeg vite jeg hadde hatt en kronisk  periodontitt i mange år og det kjørte ned både immunforsvar og allmenntilstand. Tannlegen fortalte at når en har en kronisk periodontitt kommer bakterier ut i blodbanen. På den måten kan man bli syk i hele kroppen. Han var ikke forbauset over at jeg hadde hatt ME-symptomer.
I dag blir jeg ikke sykere. Det ble jeg så lenge jeg hadde periodontitt. Jeg ble sykere og sykere og iblant følte jeg meg døende. Nå var jeg ikke så redd, men mer fortvilt. For en befrielse det var å bli fri fra både jeksel og periodontitt!

Men jeg er fremdeles syk og har en lav funksjonsnivå. Jeg lever med håpet om å bli frisk, men må samtidig være beredt på at det kanskje ikke er mulig.

Nå gikk jeg på Skogli å var bekymret over hvordan andre syke kunne oppfatte om den her arbeidslinjen, og den risiko for depresjon, angst, skyld og skam hvis de ikke klarer av å bli friske. Hvordan hadde jeg selv opplevd det hvis jeg kommet til Skogli for to år siden, med langt fremskreden periodontitt? Hvilken forskning refererer man til og for hvem? Hva med langtidseffekter? Jeg valgte å skrive til legen og fortelle om mine fortellinger. Jeg tror ikke jeg kommer med noe nytt, men det kunne kanskje være interessant med å lese om hvordan pasientene opplever hva som sies. Det er ikke alle som har så mye kunnskaper og er oppdatert som meg, og da er man mere sårbar.

Jeg trivdes med å arbeide, og det var godt å gå på forelesninger eller på arbeide selv om jeg ikke var frisk. Jeg slet etter et sjokktrauma 1989. Det var godt å gå på forelesninger selv om jeg slet med konsentrasjonen. Sjokktrauma er en enorm belastning for kropp og sjel, og tankene forfølger en. Med en slik belastning er det også lett å få andre helseproblem og det fikk jeg. Man kan si at jeg studerte på deltid. Det var noen delkurser som jeg gjorte etter min kursgruppe var ferdig med studiene. Jeg trengte min tid og jeg trengte fred og ro. Jeg ble ferdig med mine studier, fikk bra konsentrasjon og arbeidet som psykolog i flere år og det planerte å fortsette med det til pensjonen. Jeg kjente på at noe ikke fungerte som  det skulle i min kropp, men kunne arbeide på heltid i noen år.

Men livet fikk meg om igjen inn på andre veger enn hva jeg hadde tenkt meg. Det kom en dag når funksjonsnivået og allmenntilstanden var for lavt til å være i jobb. For et år siden fikk jeg, som jeg tidligere skrevet om, vite at jeg hadde hatt en tannrotsbetennelse i mange år. 
Det har ikke vært synlig på noen utredning og derfor har det ikke gått å behandle. Livet utsetter oss alle for prøvelser og vi kan ikke forvente oss å kunne styre på alt her i livet!
Vi får se på hva vi har å navigere videre fra det. Det er viktig styrke kropp og sjel på mange nivåer.

Jeg føler meg takknemlig for det jeg har i livet fordi det er ingen selvfølge.

Etter jeg kom hjem  fra Skogli sendte jeg en søknad om uføretrygd til NAV. Det kostet mye konsentrasjon og energi å fylle i søknaden. Jeg tenker på den forskjell det er i dag og den jeg var når jeg studerte på universitet i Lund for 20 år siden. Jeg er ikke den samme.
Noen dager senere ringer min saksbehandler fra NAV, som sett at jeg hadde sendt inn søknaden. Hun sa at det skulle jeg ikke gjort, fordi hun ikke har gjort en kartlegging om eventuell restarbeidsevne. Jeg hadde følt en lettelse for å ha fylt i søknaden og nå risikerer jeg at jeg må trekke tilbake søknaden en tid.
Jeg er ikke forbauset men det her sliter!
Dagen etterpå fikk jeg et brev fra de som arbeider med uføretrygdsøknader. De ønsker mere informasjon, blant annet om hvor jeg har bott i Sverige når jeg var yngre. Jeg husker ikke alle adressene. Nå sitter jeg her og føler på at hva som blir neste steg, blir krevende for meg, hva som nå enn skjer. Fy søren! Så mye som var så mye lettere når jeg var frisk.

Det er så viktig å skifte spor slik at jeg ikke bare fokuserer på NAV og hva som kommer å skje. Det er nødvendig med mental hvile og å gjøre ting som gir energi, som gir glede og hjertevarme.

Arbeidslinje får være arbeidslinje. Er jeg ikke frisk nok er det ikke så mye som jeg kan gjøre.
En ting er sikker. Jeg ønsket ikke å være syk! Det er ikke min feil at jeg er syk! Jeg har gjort så godt jeg kunne! Hvis man gjør så godt man kan da kan man ikke gjøre mer!

Jeg har til og med laget mine egne Mestringsstrategier ved kronisk sykdom.

Hva er det som gjør at folk tar det som en selvfølge at de skal være arbeidsføre hele livet?

Sortere ut det gamle for å få rom som gleder idag.

Høsten nærmer seg og jeg har allerede lagt de fleste sommerklærna til vinterforvaring. Samtidig får jeg oversikt over mine høst og vinterklær og kommet frem til at jeg akkurat nå har det jeg trenger. Det innebærer at jeg kan fokusere på andre ting som å nyte det fine været og å ta vare på det hverdagsysler. Når min helse er som den er, må jeg tenke over hvordan jeg organiserer min hverdag. I flere år har jeg blant annet sortert vekk ting som jeg ikke lengre trenger eller der mitt fokus blir på helt andre ting. Jeg hadde en gang mange bøker, men det har jeg renset vekk mer og mer. Vi har en butikk her på Hamar som heter Bruktboka. Når jeg tar dit mine gamle bøker får jeg en tilgodelapp, og med det behøver jeg bare betale halvt pris på andre brukte bøker. Det kanskje ikke er den optimale løsningen for forfattere men når man ikke er frisk og ønsker at pengene skal rekke lengre, er det bra.  Det innebærer ikke at jeg aldri kjøper nye bøker, men jeg tenker mere over det før jeg kjøper. Romaner kan jeg kjøpe på Bruktboka, men når jeg vil lære meg mer om for eksempel kost og helse, da blir det nye bøker.
Med de nye lesebretten så trenger vi ikke lengre så mye lagerplass som samler støv. Da kan man fokusere på andre ting som man vil omgi seg med idag. Når jeg nå har blitt 50 år, tenker jeg mye over hvilke valg som jeg gjør i hverdagen. Kanskje er det på tida å bruke min fine kaffeservis som familien begynte å gi meg når ble konfirmert. Man får jo ikke mye glede av den om man ikke tørr å bruke den fordi man er redd den kan gå istykker. Det er nå jeg lever!
Jeg har også en overblikk av mye ting man bruker og hva man egentlig trenger.
På grunn av mine oppmerksomhet- og minnesproblemer er det viktig å organisere hjemmet slik at det blir mere lettarbeidet. Det finnes mange grunner til å forenkle livet.

Hva ønsker jeg å fokusere på?
Fokuserer jeg på de ting som er viktigst for meg?
Når jeg fokuserer på det jeg ønsker å fokusere på, fokuserer på det som jeg har, da er det enklere å se jeg har det jeg trenger, så lenge jeg har min økonomiske trygghet med AAP. Da kan jeg slappe av og det er et grunnbehov for å få en bedre helse.

Det behøver ikke ta mye tid og energi å sortere ut ting man ikke trenger. Hvis man bruker 10 minutter per dag, blir det 70 minutter på en hel uke. Da får man en del gjort.
Det samme blir det på om man skal rydde opp. Da kan det være lurt å begynne på det enkleste, for å raskt føle på fremgang. Hvis man har bare litt overskudd til det her, kan man se synlige resultat, og smilet blir større og større.
Når jeg sorterer ut gamle ting føles det som om jeg slipper taket om både gode og dårlige minner. Det føles som en befrielse og det blir lettere å puste.
Jeg er i en alder da gamle familiemedlemmer dør, man arver gamle ting, og da må man se over hva man ønsker å beholde av alle ting man har. For meg er det en selvfølge å gi til veldedighet, som til Frelsesarmeen og andre liknende organisasjoner. Det viktig for meg å tenke på andre som sliter og trenger hjelp. Det er ingen som får glede av ting som ligger ubrukt i kjeller og på loftet. Tvertimot kan det bli en belastning for andre den dag man dør, og de som kommer etter må ta tak i elendet.

Tack för den här tiden!

Jag vilar i mig själv.
Jag vilar i sorgen.
Jag fölger tankarna dit de leder mig.
Nu är det tid för kontemplation,
och för meditation.
Det som var är inte längre.
Det som är kommer inte för att bli.
Det är en tid för förändring, som det egentligen alltid är.
Något nytt ska komma,
och jag vet inte vad.
Det kommer nya perspektiv på det som var,
eller har de alltid funnets där?
Ett liv har tagit slut.
Min pappa finns inte mer,
här hos oss.
Ett liv,
en historia,
var färdiglevt förra söndagen.
Nu står vi med minnene,
bilderna som dyker upp i minnet.
Det kommer upp bilder om tider,
då vi hade något värdefullt i våra liv.
Pappa lever kvar i våra tanker,
og där kommer han att stanna kvar.
Pappa, vi glömmer aldrig dig!

Ja, nu är det tid för sorg. I 4 dagar besökte vi pappa på sjukhuset, och var hos pappa de siste dagarna. Jag gick in i rummet med öppet hjärta. Det fanns ingen annan väg för mig. Då är det lätt att se att kärleken går hand i hand med sorgen och förtvivlan. Vi kan ikke ha det ene utan det andre fölger med när våra nära och kära dør.
Pappa var 85 år gammal. Även om vi vet att våra kära åldringar dør, kommer sorgen över oss. Vi tänker på det som var, och nu är den tiden förbi. Aldrig mer.

I juni var det tid för att resa till Skåne och besöka mina föräldrar. Pappa visste om att vi var bjudna på bröllop i Turkiet. Efter det skulle vi komma hem till honom. Nær vi reste hem från Turkiet, sende jag en sms till min mor at vi kom till Skåne 2 dagar senare. På kvällen blev pappa inlagd. På morgonen (2 dagar senare) när vi närmade oss Køpenhamn, fick jag ett telefonsamtal på mobiltelefonen. Pappa var mycket sjuk. På natten hade en sjuksköterska hade ringt hem till mamma och berättat att pappa blivit sämre. Mamma var hos pappa på avdelningen så att han inte behövde vara ensam. Det kändes som att båten gick alltför sakta, när vi önskade komma till sjukhuset så snart som möjligt. Samtidigt var det ett stort sammanträffande att vi var på väg till Skåne. Jag har i lång tid varit bekymrad över hur det skulle bli när slutet närmade sig. Skulle jag hinna dit före han dog?
Nu visade det sig att Pappa skulle ha hela familjen hos sig på sina sista dagar. Mamma var där hela tiden, men vi andra kom på besök varje dag. Vi måste också ta hand om hunden som var ledsen för att matmor och matfar inte var hemma.
Det var en allvarlig stämning och mycket tid för att låta tankarna vandra, medan jag satt hos honom. Tankarna gick på det som hade varit, det som var, og på framtiden.
Min pappa tilhör en generation som har arbetat mycket hårt, med målet att ge sina barn goda möjligheter till ett godt liv. Han hela tiden haft familjen i fokus, och har pratat mycket om sina barn. Jag har genom åren haft många goda samtal med pappa. Han var en person som frågade mig hur jag hade det, även när han var sjuk.

När vi äntligen kom till sjukhuset och avdelningen, hadde han ikke längre kraft til att prata. Det var nog att bara andas. Fokus måste vara att pappa hade det så bra som möjligt sina sista dagar. Avdelningspersonalen gjorde så gott de kunne med att lindra symptomerna. Han skulle inte ha ont. Mina tankar gick ändå på om han kunne ha andra typer av svårigheter. Hvordan hade han det?
Hur kändes det för honom att närma sig slutet? Var han orolig? Sorgsen? Vår uppgift måste vara att trösta och att ge kroppskontakt, lika mycket för oss som för honom. Kroppskontakt når dit orden inte når. Hur han än hade det kan det aldrig vara fel att hålla handen, stryka med handen över kinden, over håret. På den måten kände jag meg helt tilstede där och då.

Jag minns hur hans röst avslöjde leendet, när jag sa något som han tyckte var roligt. Det var en
magisk tid när jag trodde att månen följde efter oss när vi åkte bil. Gång på gång berättade jag för mina föräldrar att månen följde efter oss när vi åkte bil. Den rösten hade han också när vi gav han katten Pelle på farsdag.
Det är inte lätt att vara gammal och sjuk. Det är inte lätt att vara sjuk för någon, men de äldre är mycket medvetna över att slutet kommer närmare för varje dag som går. Kroppen är inte længre vad den var. Det är inte många år sedan min pappa hade mycket mer energi än vad jag hadde. Han var en gang både rask och stark, snabb i tanken, och pratade mycket med alla.
På gården hade vi djuren, naturen och sammanhangen om hur livet hänger i hop. Man kunne fölga liv och död. Framför ögonen hadde vi hela processen från åker till middagsbordet. Det var ett tydligt sammanhang man kunne vila i.
Sommaren när pappa skulle fylla 50 år och jag skulle fylla 15, hade pappa mycket mer energi än vad jag bara kan drömma om i dag. Pappa hade ferie från sitt arbete. Då plockade vi jordgubbar på grannens stora jordgubbsfält. Pappa tyckte det var socialt och trevlig. Jag tyckte mer att det var slitsamt att gå upp förfärligt tidigt på morgonen, och det var ett slit. Men pengar ville jag tjäna. Jag önskade att köpa en moped, som skulle innebära en stor frihet. Vi bodde ute i naturen, och det var ingen busshållplats i närheten. När tiden för jordgubbsplockningen var slut, fick jag också de pengar som pappa tjänade på jordgubbsplockningen. Jag visste inte om att han (mina föräldrar) hade den planen, och det blev naturligtvis en stor överraskning!
Naturligtvis var det dagar som jag blev sur när jag inte fick göra som jag ville, eller måste göra något som jag inte ville, alltså att hjälpa till hemma. Finns det någon som inte har upplevt det samma?
Men det är inte de tankarna som kommer nu.
Det som kommer upp på ytan nu, är allt det goda som var, och som lever vidare inne i mig.
Pappa var väldigt glad och tacksam för all hjälp och stöd som mamma gav honom, när han blev gammal och sjuk. Han tyckte att hon var fantastisk, och det tycker vi andra också.
En månad före ham avled, sa han att livet nu var bak honom, och att han inte hade så långt tid kvar. Då sa han "Man får säga tack för den här tiden".
Det är precis det som jag känner just nu.
Tack för den här tiden, Pappa!
Vila i fred!

Min moster avled i april. Det känns konstigt att hon inte lever längre. 63 år är ingen ålder.
Hennes barn skrev underbare texter som vi kunde läsa i Kristianstadbladet.
Jag har valt att skriva min tack till Pappa här på bloggen.
Jag skriver på svenska så att det blir lättare för mina släktingar att läsa det här.
Vila i fred Karin!

Min kusin Gunvor dog samma dag som Pappa.
Vila i fred Gunvor!

Jording som en mulighet for å finne tilbaks til sin indre balanse.

Jeg har diskutert mye på Twitter en tid, og for noen dager siden kjente det var tid for å flytte fokus fra hodet, og ned til resten av kroppen også.
Det kaller jeg for en form av jording. Jeg brukte flere metoder for det. Først gikk jeg ut i hagen og gjorde ingenting. Men det er vel ikke helt sant. Det var egentlig andre ting som jeg fokuserte på og det var egentlig mye, men pusten kom lengre ned i magen. Jeg har hørte fugler som sang, barn som lekte. Jeg så omkring meg på alt det grønne som har kommet frem den seneste tiden, nye blomster som titter frem, barn som leker, blå himmel, boligområdet jeg bor i. Jeg satte meg på en trapp, men en kopp te. Når teet tok slutt, da bare satt jeg der og bare var. Og der var jeg til jeg begynte fryse. Da var det tid for litt husarbeid i kjøkkenet. Jeg satte på litt musikk, og danset litt, mens jeg ryddet opp. Ja, det går veldig bra. Dansen vekker opp glede, og livsglede. I livsgleden kommer en følelse av sjelsstyrke, selv om jeg ikke er frisk.
I den frie dansen gir man sitt indre å komme til uttrykk. Den musikk man danser til kan variere til dagsformen. Det finns stunder for Sarah Brightman, og det finns stunder for hardrock. Intuitivt søker man seg til det som, ens indre ønsker å gi til utrykk. Den frie dansen kan med andre ord hjelpe oss å være mere oss selv. Hvis vi tørr.
I går kjørte jeg til et hagesenter for å kjøpe blomster til hagen. Blomster for meg betyr liv og skjønnhet. De setter i gang gode assosiasjoner, tanker, følelser, og det er en mulig hjelp å hvile fra andre sider av liver.
Å arbeide med vekster og jord, vekker til liv en roligere livspuls, der alt får ha sin gang og til sin tid.
Når vi opplever at ting står på stedet hvil, kanskje det ikke er sant. Hvis vi hemmer oss selv fra å utvikles kan det bli "stagnert" energi, men om kan tillate oss å være den vi er her og nå kan utviklingen gå sin gang.
Jeg tenker at kampen, prestasjonen, i en del fall kan lede til stagnasjon, og at vi ikke kommer videre med oss selv innerst inne. Det innebærer da at vårt prestasjonssamfunn kan hemme oss selv og vår indre utvikling.
I vegetative termer trenger vi ha en god gjennomstrømning i kroppen for å ha en god helse. Når vi snakker om pust, blodomløp og så videre er det lett å se at vi har det bedre.
Men hva gjør det med oss hvis vi har kjørt fast og våre tanker og følelser holder oss igjen? Det er interessant å følge blogger der folk arbeider med å forenkle livene sine, og gjør seg av med ting som de ikke lengre trenger. Det som jeg ofte leser er at mange føler seg mere avslappet og friere når de har gjort seg fri fra ting de ikke lengre trenger. Når de gjør seg fri fra det gamle/gamle ting de ikke trenger lengre, svarer kroppen/hele mennesket med en ny modus.
Da er det lett å få et bilde at psyke/soma/relasjoner/fysisk miljø henger sammen, og hvis man ønsker å påvirke sitt liv i en ønsket retning er det nødvendig med en bevisstgjøring på alle disse nivåer/områder.
I det fine været tar vi av oss strømper og skor og føler på gressplenen, sanden, asfalten, vannet, og får på den måten kontakten med jorden, som vi er en del av. Kontakten med naturen kan gi oss mye, ikke minst kan vi oppleve en stunds ro. Men da må vi gi oss tid, plass, og rom for at det som skal skje.

Det er viktig å bli mere seg selv.

Når man følger med strømmen uten å tenke over hva man gjør, sier eller tenker
da mister vi kontakten med vår egen natur.

Hvis det fortsetter over tid, da sliter vi mer og mer.

Innerst inne ønsker man seg kanskje noe helt annet.

Det kan handle om å drikke vin på helgen, lese de "rette" bøkene, kjøpe de "rette" møblene, de "riktige" klærne, de "rette" vennene, de "riktige" fritidsaktivitetene eller noe annet.

Det er en fordel med å bli 50 år, på den måten at man bryr seg mindre og mindre om det som andre synes er riktig.

Man tar seg tid til å lytte, tid til å tenke, hva vil jeg egentlig?
Gjør jeg egentlig det som jeg vil?
Det som jeg legger tid og energi på, er det egentlig verdt det?
Hvis det er det, da er det lettere å være i balanse.
Hvis det ikke er det, kan man komme til en vegkors.
Hva sier den indre gps?
Hvilken veg er det som er riktig for meg her og nå?
Det blir i stedet viktig å være sann mot seg selv
Da er en tilbake til sitt autentiske selv og de egne naturlovene.
En nystart i livet har begynt!
Vi kjenner det på pusten, hvis vi har det godt i kroppen her og nå.
Et mål verdt å arbeide mot!

Lykke  til med å gjennomskue livsløgnen! :)

Hilsen fra kjerringen mot strømmen! :)

Relasjonene - det viktigste vi har og en sorg når vi er syke.

Jeg leste en kommentar på Facebook som handlet om at man måtte forandre mange tider til leger og andre når en er syk og dagsformen varierer veldig. Det kjenner jeg meg godt igjen i. Nå senest er det mine tannlegetimer som jeg har forandret på flere ganger. Når de nevropatiske smertene er som verst, da er det ikke å anbefale å kjøre bil. Smertene blir også mye vondere når man ikke tar det med ro, og unnviker sollys.
For noen år siden gikk jeg i behandling hos kiropraktor, og det skjedde iblant at jeg måtte betale ubrukte timer når jeg glemte timen eller var for dårlig for å komme.
Det rammer en også sosialt, når man dag ut og dag inn har store nevropatiske smerter og allmenntilstanden er dårligt. Da er det ikke kapasitet til å besøke venner og heller ikke til å ta imot besøk. Det er de dagene ekstra smertefullt å konsentrere seg på samtale med noen, og det blir vondt verre etterpå. Det har gjort at jeg ikke har vært så sosial som egentlig er meg. Jeg liker å være blant mye folk de gode dagene.
Friske personer kan være mer spontane å ta kontakt for å spørre om vi skal gå på kafe eller besøke hverandre samme dag. Det er sjelden jeg kan det. Jeg må ofte forberede meg i forvegen, og tilpasse hjemme aktiviteter slik at det skal passe med min dagsform.
Jeg må også tenke over hvor mye jeg  kan gjøre i hverdagen, slik at jeg orker å være aktiv sammen med min mann. Det er ikke lett å være pårørende med noen som meg som har vært så syk i mange år. Jeg tenker at det derfor er viktig å prioritere ham, slik at privatlivet likevel fungere så godt det er mulig. Jeg føler mye på takknemlighet, når jeg tenker på min mann. Han er fremdeles med meg selv om jeg har vært syk lenge. Det finns mange hverdagshelter som virkelig er for sine nære og kjære.

Det følger en sorg med å være kronisk syk. Min snille tante døde i en lengre tids sykdom for noen uker siden. Når jeg kommer til Skåne, må jeg begrense mine aktiviteter. Min far er gammel og syk, og min prioritet må være mine foreldre. Det innebærer at jeg har mist kontakten med mange i Skåne, fordi jeg ikke orker å følge opp hva som skjer i andres liv. Min tantes familie måtte også prioritere å være med henne, helt naturlig.
Det er slik det har blitt.
Min sorg er ikke lengre at jeg ikke kan arbeide på grunn av kronisk sykdom, men i stedet handler det om relasjoner. Det er relasjoner som er det viktigste i livet. Karriere og materiell standard kommer ikke i nærheten av verdien av relasjoner til oss selv og andre.

Det er også en gave å kunne gi! I påske hadde vi gjester på middag. Det var lenge siden vi hadde hatt det. Jeg bakte kake, gjorde fruktsalat og akkurat før gjestene kom laget jeg grønnsalat. Da var jeg så sliten at når jeg sto opp, ristet og armer og bein. Likevel var det viktig å føle på at jeg gjorde mitt bidrag til en god middag. I omtrent en uke måtte jeg hvile! Etter å ha vært sliten i noen dager, ble de nevropatiske smerten mye verre. Nå er det ikke ofte jeg presser meg slik. Jeg er mere laid back i mange aktiviteter nå for tiden, men nå var det påske...
Det er mange som opplever å få mere energi av å være sosial, og så var det for meg også en gang. Det er gledende å være sammen med andre i passe doser. Men det sosiale livet må tilpasses den helsesituasjon jeg er i. Jeg vet at jeg ikke er ensom om det her.

Jeg prøver å lære meg mere om skjult kronisk periodontitt. Det er ille at man kan bli så syk, uten at grunnen til sykdommen blir synlig i blodprøvene eller annen undersøkelse. Snakket med en mann i Tyrkia,  forrige uke, som hadde hatt de samme problemene. Men det er en annen bloggpost.

Hvordan er det å være deg?

Det er godt å stoppe opp og å bare være.

Da har man tid til å føle på pusten.

Puster jeg med magen?

Eller puster jeg høyt oppe i brystkassen?

Hvordan føles det å puste i min kropp?

Hva skjer mens jeg bare føler på hvordan jeg puster?

Begynner jeg å puster roligere og dypere eller er det samme hele tiden?

Hvordan er det å bo i min kropp?

Er det lett å være oppmerksom på pusten?

Eller vandrer tankene sine egne veger?

Du behøver ikke prestere på noen måte,

det viktige nå er å observere hva som skjer.

Du trenger ikke søke etter deg selv,

fordi du er her akkurat nå,

sammen med deg selv

her og nå.

Hvordan føles det å være sammen med deg selv?

 

 

 

"Når faen blir gammel, da blir han religiøs".

Det heter at "Når faen blir gammel, da blir han religiøs". Jo eldre jeg blir desto dypere mening får det uttrykket. Når man blir gammel, kanskje er syk, og har god tid å reflektere, kommer minnene opp på overflaten. Minnene har flytevest, kommer opp på overflaten, og belyses med den erfaring, innsikt man har i dag, og det kan være et speilbilde som både gjøre godt og vondt avhengig av hvilke minner som kommer frem i lyset.

Hele livet er en modningsprosess og overforenklet kan man dele inn den i 3 faser:
1. Hva har rammet meg? Har noen skadet eller såret meg?
2. Hva gjør det med meg? Hvordan har det påvirket meg?
3. Hva har jeg selv gjort mot meg selv og andre?

Når man i det første fasen blir oppmerksom hva andre har gjort en, begynner man å bli observant på at man har egne grenser, og at man har rett til å beskytte seg. Da er det viktig å ha en medresenær som ser, lytte, kjenner og tar på alvor. Det krever tid og rom for å føle, se og innse.
I den andre fasen føler man på hvordan livet har påvirket en, man sørger, og lærer seg hvordan man kan leve for å styrke seg selv.
Når man får fred og ro og føler seg tryggere er det lettere å se hva man selv gjort i livet. Hva man gjorde eller ikke gjorde, og hva det gjorde med en selv og andre. Man opplever sorg, skyldfølelser og skam, men også kjærligheten.
Da møter man sin egen visdom, og det kan være en beskyttelse mot å bli bitter.

Jeg tenker at det her går man gjennom hele livet, og forhåpentlig får barn lære seg det her når de vokser opp. Det var en psykiater som sa at barn som ikke får grenser får sosiale problem. Jeg tenker det kan handle om å lære seg at man har rett til å sette grenser, og å lære seg hvordan man skal være mot andre. Hvis barnene driver med rampestreker eller ikke er snille mot andre barn, får de ikke lære seg hvordan de selv påvirker sine relasjoner. Hvis man tenker seg at noen barn gjør andre barn ille i for eksempel skolen, og foreldrene ikke tar inn hva læreren sier når han/hun ringer dem for å informere. Hvis barnene ikke får lære seg at de har gjort feil og fortsetter med det samme, begynner andre barn å trekke seg unna for å verne om sine egne grenser. Barnene kanskje ikke hva som skjedde, og selvbildet blir dårligere. Det kan bli konsekvensen av mangelfull vegledning.

Når ungdommer ikke får vegledning, må kanskje vennene oppdra hverandre.

Det kreves tid og rom for å reflektere og å se ting i nye lys. Grave og elte kan kanskje være et hinder her, da prosessen faller naturlig når en har pusterom i livet og tankene flyter frem som en båt på vannet. Man kan kjøre fast, og det kan være et indre hinder for å komme videre.

Men de som vært utsatt for mange traumer i lang tid kan det være helt nødvendig å gå gjennom hva som skjedde og hva det gjorde med en, for å bygge opp seg selv på nytt. I traumatiske relasjoner er det lett å trykke ned følelsene sine, samtidig som selvbildet blir lavere og lavere. Når man trykker ned følelsene trykker en ned seg selv og hvis det flettes sammen med en lav selvbilde, og hvis det her pågår over tid, kreves det tid for å løse opp de indre flokene. Da er det ikke nok med en terapi der man skal lære seg å forandre tanker og atferd. Man må begynne med grunnen som innebærer å bygge opp tilliten til et annet menneske og det kan ta tid.

Men det må ikke være traumatiske situasjoner som gjør at modningsprosessen stopper opp en stund. Det kan være nok med å ha et meget aktivt liv med mye stress, der man ikke tar seg tid for pusterom og et meditativt tilstand. Da er det lett for å komme i ubalanse, refleksjonene kring seg selv og andre  uteblir. Det er lett å gå seg vill i livet. Kanskje søker man etter å utvikle seg selv, men glemmer at seg selv finner man i sin egen kropp.

Når man blir kronisk syk får man også tid til å reflektere og å kjenne på hvordan livet føles. Da møter man seg selv på godt og vondt, akkurat som de gamle. Man får kanskje nye indre verdier, og det som man opplevde som viktig kanskje ikke var det likevel. Kanskje var de gode relasjonene det viktigste vi har, og kanskje ikke karrieren og materiell standard det viktigste likevel? Kanskje ønsket man å stått opp for seg selv og andre men ikke gjorde det? Kanskje hadde man en drøm, men ikke hadde prøvd?

Man snakker om å ta seg utenfor sin Comfort sone, men en del kanskje aldri har vært i en trygg situasjon? Da må de først få en sjanse til trygge omstendigheter, for å senere prøve vingene sine! Jeg har møtt ungdommer som har vært veldig slitne etter å hva levd med stress og traumer i flere år. Det som skjer når det får en trygg livssituasjon er at de trenger mye søvn! Det er ikke alltid lett å førene med skole å arbeide på heltid. De her ungdommene kan trenge hjelp og støtte fra NAV i lengre tid, hvis de har vokst opp i utrygge hjem. Jeg tenker vi skal akte oss for å dømme ungdommer som NAVer, fordi vi vet ikke hva de har vært med om.

Vi vet ikke hva folk har gått gjennom og hva som hindrer dem i sin livsutfoldelse. Det kan man ikke se på utsiden. Det er heller ikke alt man er interessert i at andre skal får vite.

Samtidig kan det være en veg å gå for å møte kjærlighet og forståelse.

Livsvegen er en modningsprosess mot visdom! Men vi er på helt forskjellige trinn i modningsprosessen, og det er der vi skal være. Enhver person gjør sin egen personlige reise. Vi er alle unike, og derfor er det ikke riktig at vi kopierer hverandre. Når vi fikserer oss for mye på hva andre gjør, da mister vi kontakten med oss selv. Det er en pris som er altfor høy!

En ferdretning...tørre å tro at man kan!

Små människor ser andras fel medan stora människor ser sin egen roll i det som sker…
(Sanna Ehdin)

Tror noen leger må skjære gjennom illusjonen!

Jeg har både i mitt arbeidsliv i helsevesenet og som langtidssyk fått se og høre mye. Idag tenker jeg på noen legers store "tro" på de positive tankers kraft. For noen uker siden var jeg selv på en legetime for å hjelp med en ting. (Sier ikke hva og hvor, fordi hvem legen er spiller ingen rolle)
Han mente det var en fordel om jeg gikk ned i vekt, noe jeg kan være enig i. Jeg forklarte hvorfor det ikke hadde var så enkelt siden lang tid, med kronisk tannrotsbetennelse og det dårlige allmenntilstand jeg hadde hatt. Hvis jeg gjorde for mye ble jeg sykere, symptomer som sterke nevropatiske smerter gikk ikke å flykte fra. Infeksjoner som avslørte hverandre er ikke tidspunkten for å begynne å trene. Det var også en 3-4 år siden jeg sluttet med godterier (unntatt 70% mørk sjokolade), kaker, godterier og brus. Jeg såg på sykepleieren at hun godt skjønte hva jeg sa.

Jeg fortalte at jeg hadde gjort min egen behandlingsplan (mestring) som skulle styrke frisk prosessene i kroppen på mange plan.
Legen sa: Ja bare man tror på det. Det er viktigt å tenke positivt, da blir man friskere...
  Jeg husket på alle jeg har møtt som tenkte positivt til de kollapset.
Jeg svarte legen at, ja, det er bra å være positiv så lenge man er realistisk.
Vi snakket videre litt til å han hadde fremdeles sin tro på å være positiv og da kunne man bli frisk.
Da satt jeg å tenkte innom meg på når jeg bestemte meg for å bli frisk, og gikk ikke homeopatibehandling og kvantemedisinbehandling. Men de positive tankene hadde ikke noen effekt på hva jeg nå vit var en kronisk periodontitt.
Nei, det er ikke alltid, sa jeg.
Legen var trevlig, og han hadde en "besværlig" pasient som hadde hatt åresvis med egenstudier i akkurat det her emnet, hehe!
Ja, visst er det slik at våre tanker, følelser og valg påvirker, men det er mer komplisert enn som så. Livet er komplext!

En annen situasjon jeg husker er et annet sammenheng der jeg også er pasient, men det er andre som også er pasienter som snakker en dag. De undrer så mye over de legesamtaler de har med legen. Han sier til dem at de skal forandre sine tanker, sier de. De får fylle i blanketter. Ved neste legetimer får de også også fylle i blanketter om de mår bedre eller dårligere. Men hvordan forandrer man på sine tanker spør de meg. De vit ikke hvordan man gjør, og de føler seg bare dumme! Legen de snakker om er en koselig mann som helt tydelig mener vel. Det tviler jeg ikke på. Men jeg sa til damene at for å forandre sine tanker trenger man gode verktøy som skal tilpasses inidividet.
Jeg tror legen fikk en konfrontasjon etter det, men jeg så han er en stabil mann, som vært med mange vintrer før. ;)

Det finns en annen "illusjon" som en del leger kanskje trenger å gjøre opp med. Det er, som det kan se ut til, den "illusjon" som handler om når utredningene ikke viser noen bio-markører som kan vise mot noen sykdom. Leste en kommenta,r på Twitter, som sa at pasientene burde være glade når utredningene ikke viste på noen sykdom. Med andre ord skulle man kanskje være gla for et tilbud om cbt og kanskje en gradert trening? Hva vit jeg?

Da tenkte jeg på alle de undersøkelser jeg har vært med om, som ikke viste noe som helst, mer enn muligens litt høyt kolesterol. Jeg var likevel syk, men hvordan skulle jeg løse det?
Det var tydelig at det var jeg som måtte ta tak i det men hvordan skulle jeg begynne?
Akupunktur? Nei. Men homeopati da, og litt kvantemedisin? Nei.
Men om jeg spiser annerledes da? Kutter ut sukker, godterier, kaker, is og brus? JAA! Feberen forsvant, og tarmeaktivitetene ble helt annerledes! Var det da smertene i leddene forsvant? Tror det.

Prøvde osteopati. Kunne det være en hjelp?
Hun fann en sterk kompresjon mellom de overste nakkeknoklene, noe som kunne forklare alle symptomene. Behandlingen gav en deilig avslappning, men dessverre fikk jeg større problemer med de nevropatiske smertene. Nedoverbakken hadde begynt igjen, med helvetesild, nevroptaiske smertene og så videre. Helsekontroll viste ikke noe som helst, mer en litt høyt kolesterol.
Slik var det til jekselen knektes og den kroniske tannrotsbetennelsen kom frem i dagen.

Jeg har derfor litt vanskelig å være glad over at helsekontrollene ga utslag på noe av de her tingene.

Men hurra for internet, som gir inspirasjon til å søke informasjon og inspirasjon til å lete videre!
Det er for eksempel på internet jeg fikk inspirasjon til å prøve D-vitamin kapsler. Plus alt det andre!

Vi skal heller ikke glemme alle hyggelige mennesker som jeg har blitt kjent med på de sosiale mediene!

Sykdom gir en unik mulighet til utvikling. Den indre reisen er enorm! Det er mye unødvendigheter som rinner av en. Man lærer seg hva som er viktig for en selv, og står mer og mer stadigt på jorden. Det gjør man ikke når man er som dårligst. Tvil og håp slår følge og opp og nedturer følger hverandre. Man lærer seg selv å kjenne på godt og vondt, det som gjør godt og det som gjør vondt.

Man lær seg hva som virker i praksis og man lærer seg mengder med mestringstrategier hvis man ikke er for hardt mot seg selv. Og man gjør mistak!
Alt det her er en selv.

Den som tror at det bare er å bytte tanker, tenke de postive tankene, da løser det seg, lever i en illusjon!

Det er tid å våkne opp! Livet er ikke så enkelt!

Det er viktig å tenke konstruktivt!

Det jeg gjør idag har konsekvenser, og hva ønsker jeg skal være resultatet?

Det her er et arbeide som vi arbeider med hele livet.

Vi gjør ikke det her ensamme.

Livet er et fellesprosjekt!


Nå må jeg komplettere det her med å si at jeg har hatt positiv erfaring med å samarbeide med leger i alle år jeg har arbeidet i helsevesenet. Så derfor skriver jeg det her med glimten i øyet, og litt, litt alvor! ;)


Den 14 juli, 2011, skrev jeg en blogg om positiv tenkning og forskjellige nyanser av konsekvenser fra "positiv" tenkning, og hva som egentlig er positivt. Du finner det blogginnlegget her. VG tok inn innlegget på lesernes VG, og jeg fikk mange spennende kommentarer i samme tema. Vi trenger konstruktrive mål som leder til en bedre situasjon, og ikke virkelighetsflykt fra livets realiteter. Vi behøver møte livet på godt og vondt, og det gir oss bedre mestring til å møte det som er.

Prioriterer du riktig i livet ditt?

Jeg fant den her på Facebook og synes det er et godt bilde hvordan mange prioriterer i vårt samfunn idag.
Lever vi i følge vår sanne natur?
Hva er vår natur?
Hva er viktigst i livet?
Prioriterer vi ting så mye at vi selv har kommet langt ned på prioriteringslisten?
Hva er våre dypeste behov?
Og enda viktigere, har vi et samfunn som forbereder barnen til å møte livets realiteter?

Hvis vi ser på vårt samfunn idag. Hva blir viktigt når folk ska stemme i høst?
Tenker de over hvor mye penger de tjener og ønsker å beholde mest mye?
Kan det være at folk tenker over at livet kan slå til og å ramme hvem som helst?
Vet folk om de rettigheter de har når de er syke?
I Sverige har folk stemt frem Moderaterna, som er Sveriges Høyreparti, 2 ganger.
Der har man nedprioritert syke folks trygghets system. Når man har hatt sykepenger en viss tid, blir man utforsikret. Det innebærer at de blir økonomiskt avhengig av sine ektefeller. Hvis de har små barn hjemme, blir det trangere kår for alle i familjen.
Man kan søke hjelp på socialkontoret, men for å få sosialbidrag må de først fått bruke sine besparinger.
Hvor mange må selge sitt hjem når de har sykdom i familjen i lengre tid?
Hvor mange finns det i en slik situasjon som må få økonomisk hjelp fra sine voksne barn?
Svenske barn samler inn leker og klær slik at fattige svenske barn kan få julegaver!

Det er lett å tro at det bare er å stå på selv om de er syke, og det er ikke få som har brent seg på det!
Ja, man kan holde det gående lenge, til en viss grense.
Men hvem som helst kan bli syk, eller være med i en ulykke!
Det kan være nødvendig å tenke over hvordan livet kan bli den dagen livet slår til, allerede nå!

Les gjerne:
Beklager, jeg må være mamma.

Ta vare på dere!

Kjøpestopp

Leser om 3 venninner som har bestemt seg for å ha et kjøpestopp i 2013. På deres blogg kan man lese mange kommentarer fra andre som har liknende tanker og prosjekt.:

"På en venninnetur til Berlin noen uker tilbake var aktivitetene delt mellom høy- og lavkultur, kunstmuseum og shopping, fin mat og falafel, COS og kafékos. Etter mye trasking i handlegater og rettferdiggjøring av nyinnkjøp over deilige frokoster satt vi butikktrøtte og lurte på om vi klarte oss uten alt dette. Ikke at vi ikke hadde kjøpt fine ting, det var kjempestas, og ting vi både ønsket oss og trengte. Eller? En gammel diskusjon opp: Har vi ikke egentlig en hel del klær vi allerede ikke bruker? Hvordan vil det være å ikke kunne kjøpe noe nytt – på et helt år?

Vi er fire venninner som har bestemt oss for å ha kjøpefritt år i 2013. Reglene er enkle, alt vi kan ta på oss eller pynte oss med er off limits. Kosmetikk og ting er lov, men det oppfordres til måtehold. Kontrakten ble høytidelig skrevet under mens vi enda var på tur"  (stopshop2013 )
 

På hegnar.no kan man lese om en ny kjøpestopptrend i Norge:

 

"Skap og skuffer er fulle

I den siste tiden har det dukket opp stadig flere artikler med folk som skal prøve seg med et års kjøpeforbud i 2013.

Lav rente og god lønnsvekst gjør at nordmenn har rekordfete lommebøker. Det er altså ikke økonomisk krise som får oss til å snurpe igjen forbruket.

Kanskje er det heller et eskalerende forbruk, som gjør at skuffer og skap er overfylte. Og muligens en følelse av vemmelse over at man forbruker så mye. Akkurat som vi hiver oss på mager mat etter fråtsingen i julen."
 

 På minmote.no forteller Jenny Skavlan om flere råd om hvordan man kan være kreativ når man har kjøpestopp. :

1. Reparer klærne dine
2. Vask klærne dine med omhu
3. Redesign
4. Dekorer klær med perler
5. Klær av tykke materialer er enklest å sy med
6. Lån og bytt klær med venninner

Jeg får tanker om at det her kan være positivt for ungdommer og unge voksne som fremdeles er i fasen å skaffe seg ting som de trenger, ikke minst for studenter.

Bloggeren Havheksa har også kjøpestopp i 2013, og hennes mål er å ha et bevisst forbruk.

Den kreative bloggeren Ida Victoria  ble trøtt på å kjøpe hjem unødvendige ting som hun ikke trenger, og hadde kjøpestopp i 2012. Hun tenker mye på miljøet, og å satse på miljøvennlige ting, brukt, eller ting som produserts på en miljøvennlig måte. Hun gjør også om gamle ting når det er noe hun trenger.

Bloggeren Solveig kjøper bare det nødvendigste i en periode når hun bruker den mat hun har på lager der hjemme for eksempel i fryseren.

I bloggen I det grønne huset satses det også på kjøpestopp.

Bloggeren Bibbi har også kjøpestopp, og har mange kreative ideer på hvordan man kan spare penger og bruke det man allerede har på nye måter.

Frøken Ij har et kjøpsstopps år bak seg. Hun tenker å fortsette å være bevisst på hva hun legger penger på.

Bloggeren De mange verdener. følger med på kjøpestoppstrenden og fokuserer på et enkelt liv og hva som er viktigt.

Bloggeren Ingrid opplever seg å ha mere enn nok og har nå bestemt seg for og ha et kjøpestopp i 4 måneder. Hun skriver:

"Herved innfører jeg kjøpestopp ut januar 2013 - altså 4 måneder.

Nå skal jeg bruke det jeg har (og jeg har MYE) - sortere, rydde, kaste det jeg ikke bruker og få orden i skapene/skuffene mine."

En blogger som kaller seg for shopaholic skriver i sin blogg kjopestopp, at hun skal ha kjøpestopp og planerer et betydelig mindre forbruk.

Bloggeren Maja Lindseth har bestemt seg for Kjøpestopp i 2013.  Hun skriver:

"Vi lever i et ekstremt materialistisk samfunn som har alt for mye fokus på hva du har og hvor mye det koster. Og DET har jeg fått nok av.

I tillegg er vel det faktum at jeg ikke vet hvor mange par sko, jakker eller vesker jeg har lenger enda en grunn til å rett og slett slutte å lengte etter den kortvarige lykken shopping gir meg.

Den svenske bloggeren   Ann-Christin hadde kjøpestopp i 2007, og har en fin blogg der man kan få mye inspirasjon til hvordan man kan leve enkelt og å bruke penger på en fornuftig måte. Hun har også gjestebloggere iblant, som forteller sine erfaringer med et enkelt liv.

Siri Rødstrumpe hadde Kjøpstopp i 2011. og blogget om hvordan hun opplevde å leve så enkelt som muligt i det her året. Det ser ut til at mange går gjennom en indre reise når lever så enkelt som muligt, som om de får mere tid til å reflektere om hva de ønsker å har ut av livet.
Det finns et stort pluss til ved kjøpstopp og det er mere penger på konto, noe som gir mere valgfrihet.

Vi må ikke glemme de som må leve enkelt hele året, når de må snu på hver eneste krone for å få endene å møtes.

Nordeas forbrukerøkonom Christine Warloe dropper shopping i tre måneder. Hun sier i dinside.no :

"– Min tanke er at dette kanskje er en motreaksjon mot overfylte skap og skuffer. Jeg vil jo også påstå at moteindustrien «påtvinger» folk å overforbruke gjennom stadige trendskifter. Noen og enhver kan føle å ta en pause fra den karusellen der. Så kanskje kan trendskaperne takke seg selv litt, skriver Warloe i en e-post til DinSide.no."
 

 Lei av kjøpshysteriet. :

 "Det er altfor mye kjøpehysteri. Vi skaffer oss ting vi verken har plass til eller trenger, sier Anne Nygård og Bente Halvorsen, som har innført selvpålagt kjøpestopp i år. Dersom mange nok følger etter, kan det ramme norsk økonomi."
 

"– Det er utrolig befriende. Jeg har bedre tid, mer penger, og slipper å stresse rundt i butikkene, sier Bodø-kvinnen Anne Nygård til NRK.no. "

Det har også blitt startet en  Stop shop gruppe, og der er mye aktiviteter.

 

Når jeg sommeren 2012 googlet på det her temaet, var det ikke like mange med her temaet i Norge.

Det ser ut som om det er en snøball som ruller og raskt vokser seg større og større.

 

Når jeg leser at kjøpestobb oppleves som befriende, mer tid og penger, og mer avslappnende, da undrer jeg.

Hvordan og når begynte vi å miste kontakten med oss selv?

Mere kjøpekraft er en faktor.

Velykkede reklamekampanjer: "Fordi du fortjener det!"

 

Fortjener hva? Aktivitetsstress og kjøpekarusell som snurrer raskere og raskere?

Å hele tiden bare fokusere fremover og ikke ta seg tid å nyte det man allerede har?

 

Med kjøpestopp får man mere tid til familjen, og det oppleves rofyllt og gledende!

Ikke minst finns det glade barn som får mer tid med sine foreldrer.

 

Mange har fått nok av den materialistiske livsstilen og lurer på om det finns en annen måte å leve på.

Er det sjelen som banker på døren?

 

Det blir spennende å se fortsettelsen!

 

 

Vilje og fornuft.

På fredagen i forrige uka var det blå himmel og fint vær. Jeg fikk impulser om å ta en spasertur inn til byen og å gå på shopping. Det var et gavekort jeg fikk i julegave som brente i lomma. Jeg følte på kroppen at det nok ikke var helt lurt. Men tankene maste og maste. Fint vær og deilig vær. Men kroppen sa: dunhar fremdeles hosta etter influensa og du hoster opp gørr. På mandagen hadde jeg vært en tur til byen, og det fikk jeg betale med 2,5 dagers aktiv hvile. Fredag er dagen før helg da min mann er fri. Hvis jeg gjorde for mye på fredagen var jeg nok ikke et så hyggelig selskap på helgen. Det mest fornuftige var å være hjemme og ordne ting hjemme og å lese i boken jeg fikk i julegave. Etter å ha hatt det tankemaset hele dagen ble det stille en gang på ettermiddagen. Romanen var bra. Leste Knut Faldbakkens krimroman "Natthagen". Hvis man tar vekk mord, incest og annet elende, så er hans bøker en god reklame for Hamar. Det er lett  å kjenne seg igjen. Hamar er en flott sommerby og har en strandveg der man kan spasere langs sjøen i flere kilometer.

Jeg tenker på det tankemaset jeg hadde på fredagen. Det er ikke alle impulser man skal følge, og det er viktigere nå enn når jeg var ung og frisk. Men når viljen strider med fornuften er det lett gjort å tråkke feil. På lørdagen fikk jeg skjuts til sentrum og jeg køpte mine nye skor.

Det har fått meg til å tenke over strategier, og at det kan være tid for å tenke disiplin på en ny måte. Tiden vi er inne i nu, med sterk kulde, har jeg ofte mye nevropatiske smerter  og migrene. Hvordan skal jeg møte det?
Nå er det viktig å klæ seg varmt, slik at jeg ikke belaster kroppen med for mye kulde og trekk.
Jeg har mine små prosjekt over tid. Går over hva vi har hjemme og sorterer ut litt som vi ikke trenger. Vi tenker i fremtiden leve enklere og å være litt mere mobile. PÅ vinteren kan det være sunt å være der det er varmt og soligt. For noen år siden var det tid for å kjøpe det man trengte og litt til. Nå er man materielt mettet, står i en vendpunkt, og det som var viktig tidligere er det ikke lengre. Bøker er et fint eksempel. Jeg ble en lesehest så fort jeg lærte meg å lese. Jeg kunne ikke lære meg fort nok, ikke minst når jeg såg på engelske tvprogram og ønsket å få med meg oversettelsen. Om og om igjen leste jeg, men i begynnelsen kom fortsettelsen for raskt. Husker dere? :)
Når jeg kom hjem til slektinger som hadde mange bøker i bokhyllen, da var det det jeg ønsket meg. I vår familje brukte vi bokbussen flitigt, et bibliotek på jul. Min mamma syklet til bokbussen hver eneste uke og lånte bøker til meg og min bror. På skolebiblioteket lånte jeg traver med bøker, som jeg bar til og fra skolen. Når jeg senere ble voksen var jeg med i forskjellige bokklubber. Mengden bøker ble fler gjennom årene. For 13 år siden kom den vendpunkten, der jeg begynte å sortere ut bøker som ikke intresserte meg lengre. Det her jeg fortsatt med siden da, men i høst gjorde jeg av med mange bøker. Tidligere tenkte jeg at jeg trengte en ny bokhylle. Det tenker jeg ikke lengre. Det finns grenser for hvor mye man skal samle på seg. Jo mere ting vi har, jo mere arbeide med husarbeide.
Det viktigste spørsmålet er, hva er viktigst for meg. Hva vil jeg fokusere på?

Det slår meg at jeg i mine småprosjekt tenker mye fremover og jeg tenker i lange linjer. Når jeg fokuserer fremover på den her måten ser man fremover med positive assosiasjoner.

Men det er ikke bare det jeg gjør. Har begynt å lese litt om feng shui for å inspirere hvordan jeg planerer mitt hjem her og nå, og også fokuserer på hvordan det påvirker meg og min mann. Det finns mye man kan gjøre for å fokuserer på noe som styrker, bare man har det noenlunde tryggt. Det er et grunnleggende behov å ha en trygg grunn å stå på. Det er det lettere å slappne av og det underletter kroppens arbeide til et bedre allmenntilstand og kanskje (lever på håpet) til å bli friskere.
Jeg ser på Facebook at det er mange kroniskt syke som har kreative hobbies, for eks male bilder, fotografere, lage smykker, scrapbooking, bake, skrive blogg, dykking, være i naturen, kose med hunder og katter, lese bøker, og så videre. Tenker det her er meget viktig for både syke og deres pårørende. Alle har godt av å være i ro, og det smitter.
Når jeg arbeidet på sykehus som pleiepersonell, hadde jeg ofte veldig rolige pasienter. Akseptanse og et vennligt møte er en stor hjelp.
Det er viktig å finne hobbies som inspirerer til engasjemang. Når jeg er engasjert i noe, da glemmer jeg å tenke på sykdom. Jeg får en mental hvile! Aktiviteter som inspirerer meg, og får meg å glemme det å ikke være frisk, kaller jeg for friskaktiviteter. Når jeg spiser sund mat, kaller jeg det for friskmat.
Men her er et stort men! Hvis man er så inspirert at man glemmer å lytte på kroppen, slik at man kjører over kroppens signaler, da er vi inne på ubevissthet, virkelighetsflykt eller i vært fall glemme realitetene her og nå. Når man er kroniskt syk er det i perioder lett å bli innbilningsfrisk, en "diagnose" som jeg har hatt en sleng av noen ganger. ;)

Det her er en god grunn til å regelmessig se over hvordan man legger fokus på her og nå. Vi må ibland teste grenser, for å se hvordan det ser ut her og nå. Det er samtidigt viktig å vege sammen resultaten på de forskjellige aktivitetene. Her er det mye beregninger som man må ta hensyn til, og det er viktig å være realist. Man er som man er her og nå og hva som er riktig akkurat nå kan variere over tid.

Enkelt liv for en meningsfull hverdag

Tredje advent idag. Det er ikke lenge siden det var nyttår! Hva skjedde?
Jeg har hatt et roligere tempo de siste dagene. Var litt for aktiv på tirsdagen. Gjorde et forsøk for å prøve og se hvor grensen gikk. Ibland må man gjøre det for å vite hvor man er i livet.

Siden jeg knakk jekselen, tok antibiotika og fikk vekk tannen, har jeg til min forbauselse, hatt det bedre på de gode dagene. Fast jeg klager ikke. ;)

Når jeg tenker tilbaks er det en tydelig vendpunkt når jekselen knakk. I et halvår hadde jeg hatt helvetesild, eksem, og mye hodepine og lysskyhet. Det gjorde meg ikke noe at sommeren regnet bort. Når man for eksempel har migrene tåler man ikke lys.
I høst har jeg ikke hatt like mange dager med hodepine, og dermed har jeg hatt en bedre livskvalitet. Fra å ha blitt sosialt isolert av alle smerter, trenger jeg nå bare hvile et par dager etter å ha møtt venner på lunsj i sentrum.
De her seneste dagene har jeg levd langsomt, og det er behagligt. Jeg leser Simple Living blogger, og inspireres av hvordan fler og fler tar seg tid til å tenke over hva som er viktig i livet. Man tar seg tid til å tenke over hva som er det viktigste i livet, og hva man ønsker å sortere ut. Veldig mange begynner å rense ut blant sine ting og slutter å shoppe uten å tenke over hva som egentlig trengs. Man går over alle deler i sitt liv mens man samtidlig ser over hva man egentlig har. Det blir en indre prosess samtidlig med den yttre.

Flere spørsmål blir i den her prosessen viktige:
Hva trenger jeg?
Hva gjør meg glad?
Hva inspirerer meg?
Hva gir meg kraft?
Hva får meg å føle harmoni?
Hva gir meg ro?

Det blir med andre ord en bevissthets reise for å få et grunnlag til å gjøre gode og konstruktive valg, for å gå videre i livet. Det innebærer også å velge bort ting som man ikke har godt av.
Hva tapper meg for krefter?
Hva får meg i ubalanse?
Hva gjør meg nedstemt?

Hva er en passe nivå for mine aktiviteter?
Hva er en passe mengd at ting, hobbies, engasjemang, arbeide etc?

Existentielt:
Hva er viktigt i livet?
Hva gir mitt liv en mening?

Det ser ut som om mange har fått en metthetsfølelse av ting, aktiviteter, inntrykk med mere.

Det her er spørsmål som ikke minst er viktig for oss som er syke i langt tid. Hvordan skjermer vi oss for altfor mye stimulanse? Hvordan kan vi forenkle våre liv til en behaglig mivå?
Jeg har lest blogger der man foreslår ta vekk 10 ting i uken, eller 1 ting om dagen. Noen gjør av med flere ting enn hva som kommer inn i hjemmet.

Det er vanlig folk forteller om at de følelsemessig slipper taket i samme fart de gjør seg av med ting. Den indre og ytre reisen henger sammen.

Det er spennende å se hva som skjer med folk når hopper av aktivitetskarusellen, med shopping, arbeide og alt det som ofte går på autopilot.
Det blir en indre reise som påvirker valg i vår fysiske verden.
Hvordan påvirker mine valg min omgivning?
Hvordan påvirker mine valg naturen?

Jeg har lest litt om Feng shui i høst, der man fokuserer på hvordan den ytre miljø påvirker hvordan vi mår på innsiden. Hva er det for eksempel vi føler når ni ser bildene på veggen? Blir jeg glad eller gjør det meg nedstemt?

Kinesene snakker om yin og yang, og hvor viktig det er å ha en balanse for å holde oss friske. Man kan si mange som er utbrent har hatt for mye yang i aktiviteter og tankevirksomhet.
Vi lever i en aktivitetskultur, der mange føler stor stress. Vi har glemt verdien av en hviledag der tankene får fløde mer fritt. Når tankene får fløde i sin egen takt, da får vi kontakt med oss selv og hvordan vi har det.
Skal vi påvirke våre liv og vår helse i en positiv retning da er det her vi må begynne!