Å ta imot er en kjærlighetshandling.

"For de fleste mennesker begrenser sjenerøsitet seg til det å gi.
Men å ta imot er også en kjærlighetshandling.
Den andre blir også lykkelig når jeg tillater ham å gjøre meg lykkelig."
(Paulo Coelho)

Det er ikke enkelt for gamle folk når de på grunn av helseproblemer, ikke lengre kan bidra til å hjelpe andre og seg selv. Helt plutselig er det ingen som spør dem om hjelp. Det kan ikke lengre arbeide som de tidligere gjorde. Det sitter på sidelinjen og ser på når andre bidrar til sine kjære og til samfunnet.

Tenk dere en mann som på eldre dar mister sin kone. Kjærligheten, selskapet, og nærheten forsvant. Det blir tomt. Han ønsker ikke være en belastning for sine barn. Tenk så viktig at barnen og andre kan be om hjelp, når de trenger det. De trenger ham og han har noe å gi til dem.

Tenk dere også på alle de som er så kronisk syke at de har nok med å ta hånd om seg selv, hvis de nå har kapasitet til det. En mor eller far kan ikke lengre følje opp sine barn som går i barnehage eller er i skolealderen. Barnen trenger dem, men de er for syke for å følje dem opp.

Alle ønsker å bety noe for andre, og å kjenne på at de har noe å gi til andre.
Det lyser om små barn når de får anledning å gjøre noe for noen annen, en overaskelse.

Det finns mange måter til å være sjenerøs på, hvis vi tenker.
Jeg husker når det var innsamling til ME forskning, med MeandYou. Det skjedde noe med folk. Kanskje de kunne gi noe penger. De kunne i hvert fall spre budskapet over sosiale medier. Andre gjorde ting som de kunne selge, og deretter gi pengene videre til MeandYou. På den måten kunne de bidra til ME forskningen på Haukeland sykehus.

Det er så viktig å være noen for andre.

Vi blir til når vi speiler oss i hverandre.

Det må vi aldri glemme!

Når jeg skrevet klart det her blogginnlegget, leste jeg gjennom hva mine bloggvenner har skrevet.
Bloggeren Huldras Liv og Leven er akkurat nå igang med en innsamling.
Den finner du her.

I felt the blood go to my feet

Når jeg for et par uker siden hørte Lobo (artistnavn for Kent Lavoie) synge sin sang "I'd Love You To Want Me" på en tysk tv-kanal, kjente jeg igjen låten, men det var mange år siden jeg hørte den.
Det er en interessant tekst, og måten han synger den på og når man ser hvordan kroppsspråket varierer med teksten kan gi en ledetråd på hvorfor han ble så stor i begynnelsen på 70-tallet.

Sangen handler om kjærlighet, sårhet, indre hinder for å gi seg hen i kjærligheten, og noen som tydelig forteller om sin kjærlighet har helt tydelig truffet mange fans. Jeg leste i en intervju med ham at det fremdeles er folk som skriver til ham og som uttrykker glede over den her sangen og en annen sang, "Me And You And A Dog Named Boo".

Det er bra for oss å ta våre følelser på alvor og å snakke om dem. Samtidig kan vi snakke om følelser samtidig som vi trykker ned (isolerer dem). Det som gjør meg enda mer nysgjerrig er når teksten i sangen inneholder fysiologiske sensasjoner. Det vekker liknende sensasjoner hos lytteren og da går det rett forbi våre psykiske forsvar. Nå tenker jeg på setningen, “And when you moved your mouth to speak, I felt the blood go to my feet.” i sangen "I'd Love You To Want Me"
Når jeg hørte sangen for et par uker siden fikk jeg tanken om at han har god kontakt med sin kropp, når han kan skrive en så vakker tekst i en sang.
Han skrev sangen for et band. De likte sangen men ønsket å forandre akkurat den her setningen. Lobo ønsket ikke å forandre teksten, og bestemte seg for å selv synge den. Det gikk veldig bra, og han har fått mye god feedback på den her setningen, fra sine lyttere. Snakke om å være sann mot seg selv!

Han har gjort et tydelig skille mellom seg som artist og som privatperson, og trives med et slik skille, ettersom  han på den måten kan få et rolig privatliv. Han tar selv hånd om sin hage og svømmebasseng, ikke fordi han må, men fordi han selv kan gjøre det. Om igjen får jeg et bilde av en jordnære mann som er sann mot seg selv.

Kontakten med kjærligheten er et grunnleggende behov som vi alle trenger.

Vi er sårbare, og beskytter oss på forskjellige måter.

For den som er skadeskutt kan overlevelsesmåten være å stenge av og snu ryggen til kjærligheten.

Det er ikke alltid det går å komme igjennom det panseret som er beskyttelsen.

For den som har blitt brent av menneskelige relasjoner kan det være viktig å elske et dyr som viser varme og kjærlighet.

"Baby, I'd love you to want me
The way that I want you
The way that it should be
Baby, you'd love me to want you
The way that I want to
If you'd only let it be."

Det var med låten "Me And You And A Dog Named Boo" som det hele begynte. Han ble en stor artist og hadde fremgang i land etter land. Låten "I'd Want You To Want Me" kom ut året etter og det ble også en storselger.

"Me and you and a dog named Boo
Traveling and a living off the land
Me and you and a dog named Boo
How I love being a free man."

 

I intervjuet i My best years. kan du lese hans egen historie fra et langt artistliv.

Våre sår

Det kanskje ikke er på grunn av våre feil at vi gjør som vi gjør, men kanskje enda mer våre sår. Det finnes ofte en grunn til at vi er som vi er. Vi har en indre og en ytre side og det er mye som påvirker oss i våre liv.

Det er med større kunnskap vi finner nye muligheter!

Jeg fortsetter å lese bladet "Tara frisk", I nr 2. 2013, og artikkelen som heter "Kan sykdom læres?"
Henriette Åsille Osnes har skrevet den her interessante artikkelen og jeg får refleksjoner av den.

Hun har intervjuet Per Brodal, hjerneforsker og professor emeritus  ved Universitetet i Oslo. Han forteller om hvordan sammenheng mellom fysiologiske, psykologiske og sosiale forhold.

"Enhver omstilling, fysisk, mentalt og sosialt, er en påkjenning for kroppen. Og denne belastningen kan bli helseskadelig når den varer over tid, uten at man får hentet seg inn eller opplever at man mestrer situasjonen.

Omsorg for et sykt familiemedlem, trusler eller det å bli oversett, påvirker kroppen på samme måte som feil ernæring, søvnmangel og infeksjoner. Begge typer påkjenninger kan blant annet føre til , endringer i immunforsvaret betennelsesreaksjoner i kroppen, hormonelle forstyrrelser og raskere cellealdring."

Hjerneforskning har vist at hjernen er organisert i nettverk. Mange nettverk  deler knutepunkter eller noder. Dårlig funksjon og ubalanser i et nettverk kan påvirke et annet. Smerte kan dermed påvirke oppmerksomhetssentret.
Brodal mener at mange med kronisk smerte, tretthet, depresjon og angst kan skyldes ett eller flere nettverk i hjernen ikke fungerer så bra eller er ikke synkronisert. Dermed fungerer nettverkene ikke som de skal. Hjernen kan feiltolke signaler fra kroppen slik at man føler seg syk.

For noen år siden skrev lege Christina Doctare boken "Hjernestress - kan det ramme meg?" Der fortalte hun om at hjernen ikke kan skille mellom indre og ytre trussel. Dermed er det viktig å være bevisst sine aktiviteter og å søke seg mot fred og ro.
Det finns ikke den livssituasjon eller sykdom som ikke uro og stress i lang tid kan gjøre det verre. Kronisk stress kan gi oss mange forskjellige sykdommer, både fysiske og psykiske, svekke immunforsvar, endre hormonbalanse, alle organ i kroppen og ned til cellenivå.
Det finns mange gode grunner til å aktivt arbeide med stressmestring , mindfulness, være sammen med nære og kjære, ha det morsomt, skape med hendene, lære nye ting, spise god mat, kose med dyr med mere. Det her har jeg arbeidet mye med i mange år, med forhåpning det skulle hjelpe til å aktivere kroppens selvhelbredende funksjoner. Men jeg skulle behøve å lære meg mye annet og dessuten måtte jeg leve med det som var til en jeksel ble fjernet. Nå får jeg se hvordan det går.

Det er interessant å lese om det Brodal har å si om nettverk i hjernen og hvordan ulike system (nettverk) samvirker.
Spennende å tenke over hvordan min kroniske periodontitt har påvirket flere forskjellige nettverk i kroppen. Kroppen har vært i en kronisk alarmberedskap i mange år. Det er ikke noe rart at allmenntilstanden ble dårligere og dårligere jo lengre tiden gikk. Det rammer psyken, hormonbalansen, immunforsvaret og mye mere.
Likeså blir jeg syk av sukker og hvitt mel, og det rammer psykesoma. Når vi kommer til sjokktrauma og stress i lang tid rammer det også mye mere enn følelseslivet. Når man tenker over de forskjellige nettverkene i hjernen blir det logisk å tenke at det rammer mange prosesser i kroppen. Nå har jeg overforenklet det hele, men kanskje kan det her gi stimulans til å tenke videre.

Vi finner mye spennende forskning på stress og plasebo. Det er mint like viktig å lære seg mere om hvordan mat påvirker vår helse. Professor Charlotte Erlanson-Albertsson har ved flere tilfeller blitt intervjuet på svensk TV4, i programmet Efter 10. Hun sier der at mat er signalsubstanser og mat til hjernen, og at vårt moderne raffinerte kosthold gir oss mange av de sykdommer vi har i dag. Det gir betennelser i kroppen, for eksempel i tarmen. Her har mange av oss mye å lære slik at vi kan ta vare på vår helse på en bedre måte. Jeg tenker for eksempel ikke vente til myndighetene har rukket med å oppdatere seg. Jeg bruker en del av min tid til å lese, søke informasjon, og å lære slik at jeg kan gjøre bevisste valg om hva jeg kan spise. De aha-opplevelser som jeg har fått ved å legge om kosten er sterke nok til å ikke bare å sitte og vente på bedre tider.

Men den forskning som Brodal forteller om er samtidig interessant for motivere seg til å fortsette å meditere, søke meg til aktiviteter  som vekker interesse, glede, får meg å le, bevarer troen på at det går bra, har vakre ting nære meg, og å være sammen med mine nære og kjære og mye mere.

Et nytt sitat fra den samme artikkel:

"Langtidspotensiering og sensitivisering er ulike nevrofysiologiske mekanismer som fører til at for eksempel smertesignaler vedvarer, blir mer effektivt overført overført eller at det skal mindre stimulus til. Man kan altså føle smerte etter en skade er leget, eller blir mer følsom for smerte."

Det her får meg å spørre om hvilke skader i kroppen som kan ha oppstått etter å ha vært i kronisk alarmberedskap (på grunn av kronisk periodontitt) i over 20 år. Jeg tåler ikke stress lengre og jeg sliter med nevropatiske smerter blant annet. Det her er interessant forskning, som man kan ha bruk for når man legger opp en egen mestringsplan, samtidig som man ser på andre temaer for å bygge helse, for eksempel maten.

Noe som jeg har fått erfare når jeg selv har vært syk i mange år at hvis utredning/blodprøver ikke viser på noen sykdom, kan man likevel være veldig syk. Det var inga bio-markører som gav utslag for å avdekke den kroniske periodontitten, og heller ikke sukker og hvitt mel intoleransen (stivelse omvandles til sukker i kroppen) Når jeg kuttet ut sukker med mere ble min kroppstemperatur lavere, hetetoktene forsvant, og det gjorde også smerte i ledd og colon irritable.

Man kan altså være syk selv om utredning ikke viser noe som trenger behandling. Hvis en pasient er syk og legen/psykologen kun satser på cbt og stressmestring, kan det oppleves som mislykkede når behandlingen ikke får det ønskede resultatet. Det er fort gjort å tro at det er en selv det er feil på når en ikke blir frisk.

Psykolog Nina Lang sier i den samme artikkelen:

"-Man kan ikke tenke seg frisk. Men kognitiv terapi har vist seg ha god effekt for mange pasientgrupper, ved at man ser sammenheng mellom hvordan man tenker, føler, handler og kroppens fornemmelser"

Det her er metoder jeg har brukt i mitt arbeide som psykolog og jeg bruker det naturligvis selv. Når de kognitive teknikken er tilpasset individet og sykdommen, kan alle ha nytte av det her. Mange foreldre til små barn bruker det intuitivt og det gir barnene trygghet.

Brodal sier videre i artikkelen:

"Man må raskt sjekke om det foreligger biologisk sykdom eller skade, og gi pasienten trygghet og positive forventninger. Det er uheldig med lange ventetider for utredning. Brodal understreker at det ikke er mulig å "tenke seg frisk" fra subjektive lidelser.

-Å omtolke signaler fra kroppen kognitivt, krever også overskudd. For de sykeste pasientene kan en kroppslig tilnærming være gunstig. Det blir en bakvei inn for å slå av alarmklokkene og  vise hjernen at ting står bra til i kroppen"

Å arbeide med trygghetsfølelse og å våge å tro at det går bra er viktig for oss alle, enten man kan bli frisk eller ikke. Jeg har som sagt vært syk lenge og har selv fått søke etter hva som styrker meg og hva som svekker. Stressmestring var ikke nok for meg. Jeg måtte søke videre selv og maten har vist seg viktig for meg. Tannrots betennelsen fikk jeg vite om etter mange år og av en tilfeldighet. Det er en krevende situasjon og mestring er nødvendig uansett. Det er også viktig å være åpen for det vi ikke vet. Det er med større kunnskap vi finner nye muligheter!


Mine mestringsstategier ved kronisk sykdom passer fremdeles godt inn i de sammenhengene. Mestringsstrategier ved kronisk sykdom. :)

Relasjonene - det viktigste vi har og en sorg når vi er syke.

Jeg leste en kommentar på Facebook som handlet om at man måtte forandre mange tider til leger og andre når en er syk og dagsformen varierer veldig. Det kjenner jeg meg godt igjen i. Nå senest er det mine tannlegetimer som jeg har forandret på flere ganger. Når de nevropatiske smertene er som verst, da er det ikke å anbefale å kjøre bil. Smertene blir også mye vondere når man ikke tar det med ro, og unnviker sollys.
For noen år siden gikk jeg i behandling hos kiropraktor, og det skjedde iblant at jeg måtte betale ubrukte timer når jeg glemte timen eller var for dårlig for å komme.
Det rammer en også sosialt, når man dag ut og dag inn har store nevropatiske smerter og allmenntilstanden er dårligt. Da er det ikke kapasitet til å besøke venner og heller ikke til å ta imot besøk. Det er de dagene ekstra smertefullt å konsentrere seg på samtale med noen, og det blir vondt verre etterpå. Det har gjort at jeg ikke har vært så sosial som egentlig er meg. Jeg liker å være blant mye folk de gode dagene.
Friske personer kan være mer spontane å ta kontakt for å spørre om vi skal gå på kafe eller besøke hverandre samme dag. Det er sjelden jeg kan det. Jeg må ofte forberede meg i forvegen, og tilpasse hjemme aktiviteter slik at det skal passe med min dagsform.
Jeg må også tenke over hvor mye jeg  kan gjøre i hverdagen, slik at jeg orker å være aktiv sammen med min mann. Det er ikke lett å være pårørende med noen som meg som har vært så syk i mange år. Jeg tenker at det derfor er viktig å prioritere ham, slik at privatlivet likevel fungere så godt det er mulig. Jeg føler mye på takknemlighet, når jeg tenker på min mann. Han er fremdeles med meg selv om jeg har vært syk lenge. Det finns mange hverdagshelter som virkelig er for sine nære og kjære.

Det følger en sorg med å være kronisk syk. Min snille tante døde i en lengre tids sykdom for noen uker siden. Når jeg kommer til Skåne, må jeg begrense mine aktiviteter. Min far er gammel og syk, og min prioritet må være mine foreldre. Det innebærer at jeg har mist kontakten med mange i Skåne, fordi jeg ikke orker å følge opp hva som skjer i andres liv. Min tantes familie måtte også prioritere å være med henne, helt naturlig.
Det er slik det har blitt.
Min sorg er ikke lengre at jeg ikke kan arbeide på grunn av kronisk sykdom, men i stedet handler det om relasjoner. Det er relasjoner som er det viktigste i livet. Karriere og materiell standard kommer ikke i nærheten av verdien av relasjoner til oss selv og andre.

Det er også en gave å kunne gi! I påske hadde vi gjester på middag. Det var lenge siden vi hadde hatt det. Jeg bakte kake, gjorde fruktsalat og akkurat før gjestene kom laget jeg grønnsalat. Da var jeg så sliten at når jeg sto opp, ristet og armer og bein. Likevel var det viktig å føle på at jeg gjorde mitt bidrag til en god middag. I omtrent en uke måtte jeg hvile! Etter å ha vært sliten i noen dager, ble de nevropatiske smerten mye verre. Nå er det ikke ofte jeg presser meg slik. Jeg er mere laid back i mange aktiviteter nå for tiden, men nå var det påske...
Det er mange som opplever å få mere energi av å være sosial, og så var det for meg også en gang. Det er gledende å være sammen med andre i passe doser. Men det sosiale livet må tilpasses den helsesituasjon jeg er i. Jeg vet at jeg ikke er ensom om det her.

Jeg prøver å lære meg mere om skjult kronisk periodontitt. Det er ille at man kan bli så syk, uten at grunnen til sykdommen blir synlig i blodprøvene eller annen undersøkelse. Snakket med en mann i Tyrkia,  forrige uke, som hadde hatt de samme problemene. Men det er en annen bloggpost.

"Når faen blir gammel, da blir han religiøs".

Det heter at "Når faen blir gammel, da blir han religiøs". Jo eldre jeg blir desto dypere mening får det uttrykket. Når man blir gammel, kanskje er syk, og har god tid å reflektere, kommer minnene opp på overflaten. Minnene har flytevest, kommer opp på overflaten, og belyses med den erfaring, innsikt man har i dag, og det kan være et speilbilde som både gjøre godt og vondt avhengig av hvilke minner som kommer frem i lyset.

Hele livet er en modningsprosess og overforenklet kan man dele inn den i 3 faser:
1. Hva har rammet meg? Har noen skadet eller såret meg?
2. Hva gjør det med meg? Hvordan har det påvirket meg?
3. Hva har jeg selv gjort mot meg selv og andre?

Når man i det første fasen blir oppmerksom hva andre har gjort en, begynner man å bli observant på at man har egne grenser, og at man har rett til å beskytte seg. Da er det viktig å ha en medresenær som ser, lytte, kjenner og tar på alvor. Det krever tid og rom for å føle, se og innse.
I den andre fasen føler man på hvordan livet har påvirket en, man sørger, og lærer seg hvordan man kan leve for å styrke seg selv.
Når man får fred og ro og føler seg tryggere er det lettere å se hva man selv gjort i livet. Hva man gjorde eller ikke gjorde, og hva det gjorde med en selv og andre. Man opplever sorg, skyldfølelser og skam, men også kjærligheten.
Da møter man sin egen visdom, og det kan være en beskyttelse mot å bli bitter.

Jeg tenker at det her går man gjennom hele livet, og forhåpentlig får barn lære seg det her når de vokser opp. Det var en psykiater som sa at barn som ikke får grenser får sosiale problem. Jeg tenker det kan handle om å lære seg at man har rett til å sette grenser, og å lære seg hvordan man skal være mot andre. Hvis barnene driver med rampestreker eller ikke er snille mot andre barn, får de ikke lære seg hvordan de selv påvirker sine relasjoner. Hvis man tenker seg at noen barn gjør andre barn ille i for eksempel skolen, og foreldrene ikke tar inn hva læreren sier når han/hun ringer dem for å informere. Hvis barnene ikke får lære seg at de har gjort feil og fortsetter med det samme, begynner andre barn å trekke seg unna for å verne om sine egne grenser. Barnene kanskje ikke hva som skjedde, og selvbildet blir dårligere. Det kan bli konsekvensen av mangelfull vegledning.

Når ungdommer ikke får vegledning, må kanskje vennene oppdra hverandre.

Det kreves tid og rom for å reflektere og å se ting i nye lys. Grave og elte kan kanskje være et hinder her, da prosessen faller naturlig når en har pusterom i livet og tankene flyter frem som en båt på vannet. Man kan kjøre fast, og det kan være et indre hinder for å komme videre.

Men de som vært utsatt for mange traumer i lang tid kan det være helt nødvendig å gå gjennom hva som skjedde og hva det gjorde med en, for å bygge opp seg selv på nytt. I traumatiske relasjoner er det lett å trykke ned følelsene sine, samtidig som selvbildet blir lavere og lavere. Når man trykker ned følelsene trykker en ned seg selv og hvis det flettes sammen med en lav selvbilde, og hvis det her pågår over tid, kreves det tid for å løse opp de indre flokene. Da er det ikke nok med en terapi der man skal lære seg å forandre tanker og atferd. Man må begynne med grunnen som innebærer å bygge opp tilliten til et annet menneske og det kan ta tid.

Men det må ikke være traumatiske situasjoner som gjør at modningsprosessen stopper opp en stund. Det kan være nok med å ha et meget aktivt liv med mye stress, der man ikke tar seg tid for pusterom og et meditativt tilstand. Da er det lett for å komme i ubalanse, refleksjonene kring seg selv og andre  uteblir. Det er lett å gå seg vill i livet. Kanskje søker man etter å utvikle seg selv, men glemmer at seg selv finner man i sin egen kropp.

Når man blir kronisk syk får man også tid til å reflektere og å kjenne på hvordan livet føles. Da møter man seg selv på godt og vondt, akkurat som de gamle. Man får kanskje nye indre verdier, og det som man opplevde som viktig kanskje ikke var det likevel. Kanskje var de gode relasjonene det viktigste vi har, og kanskje ikke karrieren og materiell standard det viktigste likevel? Kanskje ønsket man å stått opp for seg selv og andre men ikke gjorde det? Kanskje hadde man en drøm, men ikke hadde prøvd?

Man snakker om å ta seg utenfor sin Comfort sone, men en del kanskje aldri har vært i en trygg situasjon? Da må de først få en sjanse til trygge omstendigheter, for å senere prøve vingene sine! Jeg har møtt ungdommer som har vært veldig slitne etter å hva levd med stress og traumer i flere år. Det som skjer når det får en trygg livssituasjon er at de trenger mye søvn! Det er ikke alltid lett å førene med skole å arbeide på heltid. De her ungdommene kan trenge hjelp og støtte fra NAV i lengre tid, hvis de har vokst opp i utrygge hjem. Jeg tenker vi skal akte oss for å dømme ungdommer som NAVer, fordi vi vet ikke hva de har vært med om.

Vi vet ikke hva folk har gått gjennom og hva som hindrer dem i sin livsutfoldelse. Det kan man ikke se på utsiden. Det er heller ikke alt man er interessert i at andre skal får vite.

Samtidig kan det være en veg å gå for å møte kjærlighet og forståelse.

Livsvegen er en modningsprosess mot visdom! Men vi er på helt forskjellige trinn i modningsprosessen, og det er der vi skal være. Enhver person gjør sin egen personlige reise. Vi er alle unike, og derfor er det ikke riktig at vi kopierer hverandre. Når vi fikserer oss for mye på hva andre gjør, da mister vi kontakten med oss selv. Det er en pris som er altfor høy!

Når vi føler oss sett og bekreftet, da er det lettere å legge byrder fra oss.

For noen uker siden skrev jeg en blogg om å tenke positivt. Jeg skrev om Kroppens visdom og om når man overkjører kroppens signaler kan det slutte med en kollaps i verste fall. Jeg arbeidet på sykehus i flere år og senere arbeidet jeg i psykiatrien som psykolog. Jeg har sett mange eksempler på det her. Jeg såg bønder og egne foretakere som hadde arbeidet med influensa og som etter det ble alvorlig syke i for eksempel hjertesekks betennelse. Jeg såg for eksempel en alvorlig syk kvinne med diabetes som var kopplet til pustemaskin på grunn av lungebetennelse. Hun var innlagt i flere uker, og vi rakk å få flere gode samtaler etter hun klarte seg uten pustemaskinen. Min intuisjon sa at det hun var et arbeidsjern og som bondekone hadde hun sikkert mye å gjøre, men at hun også var tradisjonell. Jeg spurte henne om hun var en slik person som alltid bjød på 7 sorters kaker når hun hadde gjester. "Oh nei! Det går ikke nå lengre siden jeg ble diabetiker!" Der fikk jeg svar på det.  :)
Jeg arbeidet som underskøterska på en infeksjonsavdelning der vi hadde både intensivvård og ordinære sengeplasser. Dermed kunne vi følge pasienten fra intubering til utskrivelse. Det gjorde at vi kom i nær kontakt med mange av våre pasienter i en lengre tid.
Den her diabetiker damen ble frisk og utskriven. Et halvt år senere ble hun innlagt med en ikke så alvorlig infeksjon. Da fikk vi vite at hun hadde blitt frisk fra sin diabetes ved forrige innleggelsen. Meget interessant!

Nå var det bekreftelse jeg skulle skrive om og nå tenker jeg på en annen kvinne som jeg en natt fikk hjelpe til å vende og med konsekvensene av at hun var for dårlig til å gå på toaletten selv. Hun kom ikke opp ur sengen. Jeg hadde ikke selv ansvar for henne, men skulle hjelpe de underskøterskor til vanlig hjalp henne. Når vi gikk gjennom korridoren sa en av jenterne at "Uff! Hun er så gnællig!" Jeg sa ikke noe, men nå ble jeg mentalt forberedd for å observere damen så at jeg kunne hjelpe henne. Det skal så lite til hvis man møter pasienten på riktig måte. Når vi 4 kom inn i rommet plasserte jeg meg oppe ved damens hode, så jeg kunne følge med i hennes ansiktsuttrykk. Det var tydelig å se at hun hadde forferdelig vondt når vi tok på henne. Likevel måtte vi det. Jeg såg henne rett inn i øynene og sa: "Som du kjemper!" Damen såg forbauset ut og såg meg tilbake i øynene og sa: "Ser DU det?" "Ja, det ser jeg! Du har veldig vondt!" Det var som om hun fikk ekstra krefter og vi kunne gjøre det som vi skulle uten at hun sa et pip om hvor vondt hun hadde det. Vi visste det allerede. Hun trengte ikke å kjempe for å nå frem!
For flere år siden skulle min venninne gjennom en liten operasjon og skulle da søves. Hun var urolig for å bli søvd ner og bebreidet seg selv for det. Hun hadde selv alltid sagt til sine pasienter på sykehuset at det der ikke var noe å bekymre seg for. Min lille kommentar på det var at da kanskje du holder din egen uro fra deg når du prøver å roe ned pasienten. Flere måneder senere fortalte hun meg om vår samtale. Hun hadde sluttet å prøve å roe ned pasientene, og i stedet bare hadde bekreftet deres uro. Hun hadde begynt å si: "Jeg skjønner at du er redd". Hun hadde nytte av sin egen erfaring og de innsikter hun hadde fått selv i samband med egen sykehistorie. Nå hadde hun mye roligere pasienter, enn hva hun hadde hatt før operasjonen. Nå følte de seg sett. Hun arbeidet også som underskøterska, og i den yrkesrollen har man mye nærkontakt med pasienten.
Det er fort gjort å si ting feil, og det går ikke å arbeide i helsevesendet i lang tid og å ikke ha skyldfølelser for hva man har sagt og gjort, eller ikke sagt og gjort. Men er man trygg nok i seg selv så er det lettere å se hva man gjør for feil og å innrømme det.
Det er når man bekrefter en persons følelser som det gis muligheter til å gi slipp på byrder og å gå videre i livet. Hvis man ikke føler seg sett, ikke føler seg bekreftet og man opplever at noen prøver å bagatellisere ens erfaringer da vokser byrden og man sliter enda mer. Det er det som kan skje når noen får høre at de skal ta seg sammen eller får høre at de skal tenke positivt. Følelsene holdes tilbake og personen kommer ikke videre. Problemer har flytvest og kommer opp igjen. Prøv å holde en badeball under vannet, og se hvordan det går. Det tar energi og den kommer opp på overflaten før eller siden. Når vi holder igjen våre følelser da tar det også energi fra oss og vi føler indre stress. Det som vi holder igjen blir i vår skygge og den er alltid med oss. Vårt indre forfølger oss, ikke minst når vi sover. Kanskje prøver vi å holde følelsene igjen med mye aktiviteter, mat, alkohol eller shopping. Det kan bli en hard baksmelle! Det har en pris.
Når vi møter oss selv og blir bemøtt, da er det lettere å få indre fred før eller senere. Da trenger vi ikke å kjempe imot lengre. Den indre krigen er over.
Vi utvikles gjennom å speile oss i hverandre, og det er lettere å speile noen annen i en positiv retning, hvis vi selv har blitt speilet i en positiv retning.
Det holder ikke å bare si til en person at.: "Tenk positivt!". Det blir bedre å si at det her høres veldig slitsomt ut. Hva gjør du for å få hvilestunder, slik at du får hentet kraft? Hva har du prøvd? Det tar på kreftene, hvis man har mange byrder å arbeide med, og det er lett å komme inn i blindgater.
Det går ikke an å si til en syk menneske at de skal forandre sine tanker hvis man ikke gir dem verktøyen for hvordan de skal gjøre. Er man syk, da har man byrder nok. De sliter allerede med skyldfølelser over alt de ikke klarer. Det er ikke noen hjelp å gi dem enda mere skyldbyrder. Det skaper bare enda mere stress!

Vegetativ identifikasjon

Den vegetative identifiksjonen.

Det går automatisk, dette indre svar på noen annens fysiske tilstand. 
Lynraskt og ubevisst leser vi av noen annens spenningsnivå og pustemønstre.
På det svarer vi med egne reaksjoner uten å alltid å vite hvorfor.
Ro gir ro og stress gir stress.
Du kan hjelpe en annen person til mer ro, gjennom å selv puste lange dype pustetrekk i rolig tempo.
Ditt medmenneske svarer da ubevisst med en dypere pust.
Hva er det vi ønsker å dele med oss av.
Stress?
Eller fred og ro?
Når vi er bevisst og oppmerksomme på det her, får vi nye verktøy.
Vi får nye muligheter å påvirke.
Pusten er både bevisst og ubevisst.
Hele 70 % av de slagstoffer som skal ut ur kroppen kommer ut gjennom vår pust. Holder vi igjen pusten får vi ikke ut alt som vi trenger å bli av med.
Vi får heller ikke inn nok oksygen.
Når vi er spent eller veldig konsentrert holder vi pusten
Det påvirker både kropp og sjel.
Når vi holder igjen våre følelser, så holder vi også igjen pusten.
Hvordan puster du?
Rolig? Overfladisk?
Med maven?
Bare med brystkassen, så at du får vondt i skuldrene.
Eller er du den heldige som har ett fritt flyt i pusten og er i harmoni?


Jeg leste en spennende blogg av Sanna Ehdin, immunolog og forfatter, om spegelneuron.
http://blogg.passagen.se/sannaehdin/entry/resonans_i_relationer1
Som psykolog har jeg brukt det her flittig i jobben, med godt resultat, selv om jeg da ikke visste så mye om speilneuronene. Vi lever i spennende tider, og lærer oss noe nytt hele tiden. :)

Når mannen tjener mer enn kvinnen

Jeg såg på et tv-program med doctor Phil idag der det debattertes om når kvinnene tjener mer enn menn.

Det ble en het og opplivende debatt.

Den økonomiske krisen har satt store spor i det amerikanske samfunnet. Idag er det mange menn som må være hjemme på grunn av arbeidsløshet, mens kvinnene har blitt familieforsørjer. Menn er hjemme og tar vare på hjem og barn og damene satser videre på sin egen karriere. Det her forandrer maktbalansen i hjemmet.

Det diskutertes om menn var redd for intelligente sterke damer som klarer å stå på egne bein. Noen menn sa at de liker når damen er smart og å tjener bra. Det blir en intellektuell stimulanse for ham.

Menn og kvinner var enige om at hvis mannen er svak så klarer han det ikke. Jeg skulle oversette svakhet til indre utrygghet. Kvinner mente de ikke kunne signalere for raskt at de er resurssterke.

De sa at damene på 60-tallet gifte seg for økonomisk trygghet, men idag hadde det endret seg til å få en partner. (Livskamrat? Min spørsmål.)

Noen damer sa at de hadde at de hadde høge krav på sin kommende ektemann, noe som ikke blir realistiskt da flere kvinner går ut college enn menn. Noen sa at man må kompromisse de her idealene og tilpasse dem til virkeligheten.

Det er helt klart at når samfunnet utvikles og forandres så må våre tanker og følelser om relasjoner, også utvikles og forandres. Når vi er små tar vi inntrykk av hvordan relasjoner mellom menn og kvinner, menn og menn, kvinner og kvinner, ser ut.

Barnen tolker og observerer. Alt der her er vi ikke bevisst om når vi er voksne, men det påvirker våre relasjoner.

Dermed må likestillingsdebatten hele tiden utvikles og var og en av oss må arbeide med oss selv for å oppdatere oss. Både menn og kvinner må bruke sin stemme til å arbeide med sine roller. Dette er ikke bare viktig for oss selv, men også for barnen som vokser opp, og senere generasjoner.

Barnen som vokser opp tar inntrykk av hvilke roller som mor og far tar i livet.

Hva gjør det med en sønn som får høre mor si bitre ting om menn. At de egentlig ikke trengs. Hva gjør det med en dotter som får høre far si nedsettende ting om kvinner?

Selv om barn arbeider med å klippe av navlestrengen når de skal bli voksne, er det raskt gjort å opprepe sine foreldres mistak. Mye av vår atferd går på automatikk når vi ikke stopper opp for å reflektere.

Mange av oss reflekterer mer når vi har kommet opp i årene, når vi får en oversikt av det som var.

Da har vi en viktig oppgave for kommende generasjoner. Det er å dele med oss av våre tanker og å by på oss selv.

Vi må snakke mer om hvordan det er å leve, og å konsentrere oss mindre om alle materielle ting vi driver med.

Når vi stopper opp og reflekterer kring livet og bryr oss om hverandre, da øker forutsettningene på at vi skal ha det godt og å ha en bedre helse.