Det handler om virkelige hjerneskader.

Nevropsykologer er en yrkesgruppe som har stor kompetanse i hvordan hjernen fungerer, og hvordan hjerneskader påvirker den enkelte fungerer i hverdagen. Jeg har vært på forelesninger der nevropsykologer har snakket om nevropsykologiske tester og psykologiske tester. Jeg har stor respekt for deres kunnskaper og leser med stort interesse når de presenter sine prosjekt.

Her er et utklipp fra Den svenske avisa ØP, der nevropsykolog Agneta Sandstrøm forteller om en studie på personer som sliter med utmattingsdepresjon.

Hun sier det ikke er en vanlig depresjon, men at de sliter med hjerneskader noe som gjør dagliglivet vanskeligere da de sliter med blant annet oppmerksomhets og konsentrasjonsvansker sammen med søvnproblemer.  Hun snakker om høypresterende personer med indre krav om perfeksjon. Hvis man er i kronisk stress og kjører rovdrift på kroppen kan man få betale et altfor høy pris. Jeg har møtt menn og kvinner som for eksempel vært i arbeidslederposisjon enda til de gikk inn i veggen. Det er et helvete å kollapse på den måten. Da får de en helt annen bilde av sine arbeidskamerater som de nå ser lytter på kroppen, noe som leder til at de ikke risikerer å gå inn i veggen.

"Utbrändhet kan ge mätbara hjärnskador och din personlighet är helt avgörande för risken att du drabbas. Psykologen Agneta Sandström har publicerat en avhandling som kan förändra samhällets syn på en av vår tids största folksjukdomar.

Frågan om utbrändhet, eller utmattningssyndrom som det egentligen heter, har stötts och blötts i åratal.

Debatten har gått het såväl i riksdag och regering, myndigheter och runt hemmens köksbord om huruvida utbrändhet är ett verkligt sjukdomstillstånd, om det egentligen är detsamma som depression, eller kanske rent av handlar om bristande arbetsmoral hos de som sjukskriver sig för det.

Nu har Agneta Sandström, psykolog på Remonthagens Rehabcentrum, publicerat en mycket uppmärksammad doktorsavhandling som kan komma att skaka om etablissemanget och rent av ändra samhällets syn på utbrändhet.

Hennes forskning visar att utmattningssyndrom inte bara går att diagnostisera, utan även att det kan ge direkta och mätbara hjärnskador, med bestående men som följd.

 

– Det här är den diagnos som ökat mest bland de sjukskrivna i Sverige och kvinnor är överrepresenterade. Karolinska institutet hävdade benhårt att utbrändhet egentligen handlar om depression, men jag tyckte inte att det verkade så och eftersom jag har en bakgrund i neuropsykologi så påbörjade jag en omfattade neurologisk utredning, säger Agneta Sandström.

Hon samlade en grupp kvinnor som samtliga drabbats av utmattningssyndrom, utförde en rad tester på dem och kunde snart se ett mönster i deras funktionsnedsättning.

– En sak de här kvinnorna hade gemensamt var att de hade dåligt minne och svårt att sova. De var fruktansvärt trötta och hade svårt att få ihop tankarna, säger Agneta Sandström.

En annan sak kvinnorna hade gemensamt var att de vanligtvis var högpresterande människor med starkt prestationsinriktade personligheter. De hade högre IQ och längre utbildning än den genomsnittliga befolkningen och var oerhört engagerade i sina arbeten, samtidigt som de var flitiga och ordentliga både i hem och föreningsliv.

– En av kvinnorna berättade att hon klev upp 04.30 varje morgon för att stryka sina barns kläder, för att de skulle vara fina i skolan. När jag frågade om det verkligen var nödvändigt sa hon att hon inte ville känna sig som en slarvmaja, säger Agneta Sandström.

Den sortens konstanta pliktkänsla, kombinerad med dåligt samvete över de plikter som inte hinns med är symptomatiskt för de människor som till slut går in i väggen, enligt Agneta Sandström.

Hon genomförde en rad neurologiska tester på kvinnorna. Först sådana där de kunde förlita sig på tidigare kunskaper och dessa klarade de med mycket goda resultat. Men när det handlade om koncentration, planering och arbetsminne i en pågående situation blev resultaten desto sämre.

– Vi gjorde ett bildminnestest som gick ut på att kopiera komplexa bilder ur minnet. Resultaten blev fruktansvärt dåliga och det tyder på att hjärnans frontlob inte fungerar som den ska.

Genom att scanna kvinnornas hjärnor med magnetkameror i samband med övningarna kunde hon till slut konstatera att kvinnorna hade en tydligt nedsatt funktion i pannloberna jämfört med friska människor, samt en förändring i hur deras hjärnor utsöndrar stresshormonet kortisol.

– Det handlar om verkliga hjärnskador, som det inte finns några bevis för att man kan återhämta sig ifrån. Får du en kula i huvudet eller slår huvudet i en tall, kan du få beständiga hjärnskador som förändrar din personlighet och det är det ingen som ifrågasätter. Samma sak är det med utbrändhet, säger Agneta Sandström, som tror att hennes avhandling kan leda till stora förändringar i synen på sjukdomen.

– Det här är en medicinsk avhandling men den handlar om ett samhällsproblem och om utbrändhet får medicinsk status kommer det att förändra allt. Arbetsplatser skulle exempelvis tvingas ta större hänsyn till hur hjärnan fungerar och inte bara tänka på fysisk ergonomi. Och vi kanske skulle sluta att hylla de som kliver upp i svinottan och jobbar som idioter, eller att se lathet som en dödssynd, säger Agneta Sandström."

Nå er det også slik at kronisk stress ikke innebærer kun høypresterende individer. Den skjulte periodontitt jeg gikk med i altfor mange år innebar også en indre alarmberedskap 24/7 til jeg var i meget dårlig form, allmenntilstand og immunforsvar meget lavt. Jeg kjenner dessverre også på oppmerksomhets og konsentrasjonsproblemer.
Nå begynte mine helseproblemer med en sjokkopplevelse når en jente 10 år gammel ble kidnappet og hva det gjorde med meg når hun en uke senere ble funnet myrdet.
Det er mange veger til fatigue, og det påvirker samfunnet og folkehelsen.

Jeg ønsker med det her å si Agneta Sandströms doktoravhandling er meget interessant, og håper de her kunnskapene kan hjelpe de som er rammet å få en mer realistisk behandlingsplanering for å mestre hverdagene.
Da jeg for snart 20 år siden arbeidet som psykolog på en psykiatrisk klinikk, hørte jeg flere ganger spørsmål om pasienten egentlig hadde noen vinst av å høre de hadde en hjerneskade. Mitt møte med de her pasientene gjorde det tydelig at det var helt nødvendig for å bli informert om sin diagnose, fordi de i møte med Försäkringskassan (som NAV trygd her) og i helsevesenet der de ikke lengre ble presset inn i aktiviteter de ikke hadde kapasitet til å klare av.
Det er også viktig å få anledning til å bearbeide de reaksjoner som kommer av de her helseproblemene.

 

Alle kan ha nytte av mental trening.

Det finnes mye interessant å finne på Youtube. Her har jeg lagt inn en bra forelesning om mental trening.

 

Professor Tore C Stiles er en god foreleser som tar opp en del viktige punkter ved mental trening:

 

 

1. Økt selvforståelse. Det er viktig å se innover og å bli kjent med seg selv. Tar man tid til selvanalyse for å se hvem man er, hva man ønsker, hva man trenger, hvordan man har det i sin kropp, hva man føler også videre blir det lettere å sette mål for hva man skal strekke seg mot. Hva er viktig? Når man gjør et valg må man velge bort et annet. Da er neste spørsmål, er jeg villig til å betale den prisen?

 

Det man trener på blir man bedre på. Våre tanker påvirker kroppen og her kan man øke selvforståelsen om seg selv. Hvordan reagerer jeg i forskjellige situasjoner?

Det er ikke bra å trykke ned følelser/reaksjoner, fordi da styrer de oss. Det er en viktig grunn til hvorfor det er viktig å bli kjent med seg selv!

Kjenn etter! Observer deg selv! Hva skjer i kroppen? Hvordan reagerer/føler du i forskjellige situasjoner?

 

2. Mental restitusjon. Det er lett å komme i urytme når vi lever i dagens samfunn, med stress og å strekke seg til forskjellige situasjoner der man faktisk overstrekker seg.

Derfor er det nødvendig å ta seg tid til å kjenne etter for å finne sin egen rytme. Da er rutinene en god hjelp.

Det er viktig å veksle mellom å være i aktivitets/arbeids modus (påkoplet) og å være i avslapningsmodus (avkoplet), å være i aktivitet den ene stunden og ta en pause den andre.

Når vi for eksempel snakker om toppidrettsmenn så er for eksempel hvile/restitusjon den viktigste delen av treningen.

Når man tar seg tid til restitusjon, presterer man bedre i neste treningspass. Når vi slapper av, blir kroppen i form. Når vi trener, da sliter vi ut kroppen.

Det er også viktig å være mentalt i avslapning, ellers har man ikke en optimal restitusjon.

Hvis man er mentalt i aktivitetsmodus, arbeider hjernen hele tiden aktivt. Da sender hjernen ut signaler til kroppen, og sørger for at kroppen er i en aktivitetstilstand, hormoner, sympatisk nerveaktivitet og så videre. Da bruker kroppen mer energi enn hva som er nødvendig.

For å få et godt liv må vi bli flinkere til å restituere oss! Det kan være med hjelp at lettere aktiviteter som å se på "Hotel Cæsar", lese "Se & Hør og annet som får hjerne å fokusere på hvile.

 

3. Bekymringer. Uro, helseplager, symptomer og så videre, får hjernen til å sende ut signaler. De signalene får kanskje for eksempel hjertet til å sende ut signaler, symptomer. Det kan være det autonome nervesystemet der det sympatiske nerver aktiverer stress system som for eksempel hormonet kortisol. Når det er aktivt forspiller vi energi og vi får mindre kraft til det daglige livet.

 

Løsningen er å slappe av!

 

4. Lære seg selvmedfølelse. Det er så lett å være kritisk mot seg selv. Når man gjør det undergraver man sin selvbilde. Det tar kraft og da mister man sin energi. Når man arbeider med mental trening hjelper vi oss til bedre form.

 

Slik jeg oppfatter Tore C. Stiles, så skiller han mellom å lytte på viktige signaler/informasjon/symptom og det å arbeide med å slappe av å få mere ro i kropp og sjel. I feil sammenheng kan man oppfatte det som å ikke lytte på sine symptomer, men det finns informasjon/signaler/symptomer i kroppen som man skal ta på alvor. Så derfor tenker jeg at mental trening kan være bra for oss alle, frisk eller syk, men å gjøre en selvanalyse og å lytte på hva legen har å er nødvendig.





 

 Når en er kronisk syk så er det viktig å ta vare på seg. Jeg tror at mange med kronisk sykdom har lært seg å arbeide med mental trening, selv om man ikke vet at det er det man gjør.

Når man hører ordet mental trening er det lett å få oppfattelsen at det handler om å øke viljestyrker og å prestere mer. Da er forelesningen til Tore C. Stiles en viktig informasjon for oss alle, ikke minst de som lever et hektisk liv i dag. Det handler ikke om å tenke positivt og å velge å overse de signaler kroppen sender oss.

 

Jeg har mange ganger møtt personer som har vært i en ekstrem stress situasjon, som kollapser når de endelig er i trygghet og fred og ro. Noen av de sterkeste skjebnene var flyktninger fra Bosnia i 90-årene. Da forsto de ikke hvorfor de hadde det så vondt med seg selv. De hadde stått kvar på beina når de var i en forferdelig livssituasjon i krigens Bosnia der bosniske muslimer var med om ekstremt traumatiske forhold. De lyktes med å ta familien sin med seg å flykte til det fredelige Sverige. Når de endelig fikk sin oppholdstillatelse, eget hjem og barna begynt på skolen, da kom krasjen!

Men det kan også være voksne som har barn med spesielle behov, alvorlig sykdom og liknende.

 

Det kan være personer som levd i traumatiske forhold i lang tid. Når de har blitt hørt og sett av fagpersoner i helsevesenet, kanskje de slapper av. Foruten de psykiske/fysiske reaksjonene kommer kanskje også søvnbehovene øke. Hadde en pasient som sovnet når han kjørte bil i en slik fase. Som tur er, gikk det bra for både min pasient og hans medtrafikanter.

 

Det er så viktig å lære seg sin egen natur/rytme slik at man kan ta vare på seg på beste måte.

 

 Videon her under handler om forskning på mindfulness og meditasjon. Vi har all grunn til å kose oss og å slappe av slik at vi orker med å gjøre det som vi tenker er viktig for oss i dagliglivet. 

 

 

 

Nå skal jeg slappe av og se Bonanza på tv, slappe av og hvile, samtidig som jeg drikke en kopp te.

Kos dere og god søndag!

Krig er forgiftet ære.

Jeg leser akkurat nå en bok av William Dietrich som heter "Rosettanøkkelen". Den tekst som jeg siterer fra boken er:

"Årevis fra nå kom historikerne til å streve med å forklare den strategiske tanken bak Napoleons invasjoner av Egypt og Syria, bak nedslaktingen ved Jaffa og marsjene uten klare mål. Akademikernes oppgave var nytteløs. Krig handler overhodet ikke om fornuft, bare om følelser. Hvis den har logikk, så er det den vanvittige logikken fra helvete. Alle har vi litt ondskap i oss: Den ligger dypt begravd hos de fleste, enkelte gir seg hen til den, og den blir utløst hos alle gjennom krig. Menneskene avskriver alt de eier for å oppnå denne utløsningen, de tar av lokket på en kjele de ikke en gang visste kokte, og blir hjemsøkt av det i all ettertid. Franskmennene - på tross av sitt sammensurium av republikanske idealer, allianser med fjerne pasjaer, vitenskapelige studier og drømmer om reform - oppnådde først og fremst en forferdelig katarsis, etterfulgt av vissheten om at det de hadde utløst, også kom til å fortære dem. Krig er forgiftet ære."

Når jeg leste det her tenkte jeg direkte på hva som skjer i Syria. Krig od vold traumatiserer folk i generasjoner! De barn som vokser opp i det her preges av det og kommer aldri å glemme. Når de blir voksne og skaffer seg barn, kommer barna å påvirkes av foreldrenes følelser og overlevelsesmåter.I voldspiralen traumatiserer man hverandre og seg selv.

Når kriget i Bosnia pågikk, skjedde det mange overgrep, som det gjør i krig. Flyktningene kom til Sverige og andre land og deres traumatiske sår preget deres liv. Det er et helvete å møte sine traumatiserte minner og å snakke om dem. Det jeg hørte fra kolleger som også arbeidet med flyktninger var at de som hadde gjort overgrep mot andre hadde det enda vanskeligere å fortelle om hva de slet med og hva de hadde gjort.

Tenk dere å blitt truet under våpentrussel til å skyte en slektning, ellers skyter vi deg. Det kan se ut til at det ikke finns grenser for hva man kan gjøre mot sine medmennesker i krig. Hva blir det for ære hvis krigsveteran sliter hele livet med traumatiske minner? Hvordan er det å leve med seg selv når en husker hva man gjorde mot andre under krigen? Bare det å være vitne til vold, setter dype spor!

Jeg håper at man tenker seg nøye om i vest før man eventuelt går til angrep mot Syria. Finns det andre løsninger enn det som sies å være "fredsbevarende bomber"? Det er et stort og komplekst problem og det er lett å tråkke feil.

Jan Egeland forteller i VG: Tragiskt om det kommer til et angrep

Egeland kommer som vanlig med viktige refleksjoner. Han har fulgt med på hva som skjer i Syria. Jeg håper det finns de som lytter til ham.

Jeg sitter ikke på noen løsninger, men ser på hva som skjer med fortvilelse i hjertet.

Subjektive plager, uten objektive funn?

Sitter her og leser bladet "Tara frisk". I nr 2. 2013, er det en artikkel som heter "Kan sykdom læres?"
Henriette Åsille Osnes har skrevet den her interessante artikkelen der man kan lese at kvinner har høyere sykefravær enn menn, og hvordan det kan bli slik.

"Og med unntak av ryggproblemer har kvinner mer hodepine, angst, depressive tanker, mageproblemer og andre subjektive helseplager. Dette er plager som kan gi betydelig funksjonsnedsettelse, men hvor det ikke er objektive funn som kan forklare plagene, sier professor og forskningsdirektør Hege R. Eriksen ved Uni Helse." (Tara frisk, nr 2.2013)

Hun har forsket på sammenheng mellom stress og subjektive plager. Det er også stor forskjell, mellom bransjer, på sykefravær. Et godt eksempel på det er helse- og sosial- sektor. Her har vi belastende faktorer som skiftarbeid, belastende tunge løft, og liten kontroll over. Kvinner skal mestre jobb, hjem, mann, barn og omsorg for foreldre. Det er også mange kvinner som stiller høye krav til seg selv.
Artikkelen forteller også om en ekspertgruppe nedsatt av arbeidsdepartementet som konkluderer med at kvinners dobbeltarbeid trolig bidrar til at kvinner er mer syke enn menn.

Når jeg leser det her kjenner jeg godt igjen meg. Jeg har i arbeidet med mange som passer inn i den her beskrivelsen. Det er mange som sliter etter å ha fått bære tunge byrder i veldig lang tid. Det kan dels være dobbelt arbeide, vanskelig situasjon på arbeidet, barn med spesielle behov, misbruk i familien, familievold, annen sykdom i familien. De har også vært belastet i lang tid, da energien har gått ned, smerter både her og der, man føler man ikke når opp til sine egne og eller andres krav med mere. Det her handler ikke om å tenke seg syk, men å holdt ting gående så lenge det gikk.
Problemet er å skille mellom pasienter som mer passer inn på utbrenthet, og de som har en annen sykdom som trenger behandling. Man kan være syk, selv om man ikke finner "objektive" funn som kan forklare plagene, og derfor må man være oppmerksom på den enkelte individet. Det er ingen som ønsker å bli "parkert" i psykiatrien, når man har en sykdom som trenger behandling noe annet sted.
Derfor må fagpersoner ha et åpent sinn for å skille ut hvem som trenger hva.
Jeg hadde for eksempel ikke blitt frisk med kun samtaleterapi/cbt/gradert trening, når jeg i mange år har slitt med en skjult kronisk periodontitt. Jeg har selv i mange år hatt en samling med uforklarte symptomer, og det fører med seg at jeg ser en nødvendig grunn til å få frem at ting ikke alltid er så enkle som det ser ut til. Jeg ser samtidig, at det ikke alle ganger er enkelt å finne diagnosen til den enkelte.
Helsepersonell har litt av et detektivarbeid i en del fall, samtidig som man som syk prøver å mestre sin situasjon så godt en kan og å prøve å finne frem konstruktive mål.
En gjør så godt en kan.
Den som klarer en gradert trening er heldig, selv om det er tungt. Da finner man lettere en veg ut i friheten, som det er å bli friskere.

Søke seg mot fred og ro, for å styrke seg selv.

Jeg har i flere år lest immunologen Sanna Ehdins bøker om holistisk helse, der hun beskriver hvordan man kan påvirke sin helse positiv på mange plan. Så lenge sykdomsprosessen ikke har gått for langt, kan man snu utviklingen til en positiv retning. For meg er det positiv lesning om hvordan man kan arbeide seg mot et bedre allmenntilstand, enten man er syk eller frisk. Sanna Ehdin har skrevet mye om hvordan mat påvirker vår psykiske og fysiske helse. Hun er meget kunnskapsrik på det her området, og har mye å fortelle om hvordan kjemiske stoffer påvirker vår helse.

Hun har skrevet et interessant blogginnlegg om Metamedisin. :

"Metamedicinen integrerar alla områden: traditionell-, komplementär- och alternativ- medicin. Det är en plattform för samarbete mellan de olika behandlingsområdena. Alla terapier har gåvor för olika delar i sjukdomsprocessen. Grundtanken är att förstå den biologiska processen och välja terapier och behandlingar som stödjer det naturliga läkandet."
 

 Sanna skriver videre:
"1. Synkroniserad enhet: Vi består av kropp, sinne, själ och omgivning – för att ett problem kan bara existera i relation till något eller någon i omgivningen. Tänker vi positiva tankar om det som händer på verkar det varje cell i kroppen, tänker vi negativt så blir det en helt annan reaktion och resultat i kroppen.
2. En konfliktchock är starten på varje sjukdomsprocess. En chock är inte förutsägbar, och när den drabbar oss kan det kännas som en blixt som slår ner. En konfliktchocken är oväntad, starkt känslomässig och dramatisk samt påverkar personligheten. Den leder ofta till att man isolerar sig från andra för att man inte kan eller vill prata om händelsen.
Konfliktchocken påverkar hjärnan i samma ögonblick som den inträffar, vilket är synligt som ringformationer på en datortomografiröntgen. Det som skapar ringarna är frekvensförändringar i det område i hjärnan som påverkas av chocken. Det leder i sin tur till en urladdning neråt i kroppen genom nervbanorna, som har fokus på de organ som står i förbindelse med det träffade stället i hjärnan. Processen löper simultant på alla nivåer, det vill säga kropp – hjärna – sinne, från och med ögonblicket för konfliktchocken till dess att konflikten är löst och läkningen är fullbordad.
3. Ens egna subjektiva upplevelse avgör hur ens kropp reagerar på det som händer i omgivningen. Dvs. den betydelse vi ger händelsen och vad vi upplever inom oss precis när händelsen inträffar (konfliktögonblicket), avgör i vilken del av hjärnan ”blixten slår ner” och därmed vilket organ som påverkas.
Ett exempel är en kvinna får reda på att hennes man har varit otrogen och en konfliktchock uppstår. Beroende på hur hon uppfattar det inträffade blir det helt olika resultat med symtom på olika ställen i kroppen:

1. Subjektiv mening ”Jag är sexuellt inte tillräckligt bra” –> inverkar på Storhjärnmärgen och visar sig i bäckenet.
2. ”Jag kan inte smälta det” –> inverkar på hjärnstammen och visar sig i magen.
3. ”Det blir separation” –> inverkar på storhjärnbarken och visar sig i bröstet (duktal - körtelgångarna)

4. Sjukdom är en process, som består av två faser – konfliktfasen och återhämtningsfasen.
I konfliktfasen aktiveras det sympatiska nervsystemet (kämpa eller fly-systemet) för att ge oss mer resurser att lösa problemet. I stället för vila på natten grubblar man på lösningar, varvid reserverna inte byggs upp för nästa dag. Organen som styrs av det sympatiska nervsystemet (hjärta, muskler och hjärna) arbetar för högtryck, och det kännetecknas av kallare händer och fötter, ökad puls, spänd muskulatur. Det är aktiverat på dagen mellan kl 06.00-20.00.
På sikt ger konfliktfasen en negativ spiral som laddar ur våra batterier. Det känns som om luften går ur en och en otrolig trötthet kommer. Lika länge som vi har laddat ur våra batterier behöver vi tid att ladda upp dem igen.
Konfliktfasen kännetecknas av ett ständigt grubblande över konflikten, vilket leder till:

• att inte kunna slappna av; spänd muskulatur, sömnproblem, kalla händer och fötter.
• påverkan av blodcirkulationen; blodkärlen drar sig samman vilket ger ökad puls (högt blodtryck), hög glukoshalt, högre adrenalinhalt.
• påverkan av ätande och vikt; minskad matlust, går ner i vikt eftersom man samtidigt har högre förbränning.
• att konflikthärden blir synlig som ringar på den del av hjärnan som konflikten gäller.
• celltillväxt, cellnedbrytning eller en rubbning av organets, vävnadens eller kroppsdelens funktion. Vilken processen som aktiveras beror på vilket hjärnlager som påverkats av konflikten och organet.

Återhämtningsfasen domineras av de organ som styrs av det parasympatiska nervsystemet (alla matsmältningsorgan och utrensningsorgan såsom mage, lever och tarmar). Det kännetecknas av varmare händer och fötter, minskad puls, avslappnad muskulatur (aktiverat mellan kl. 20.00 - 06.00).
Nu börjar det drabbade organet att återhämta sig genom celltillväxten och de ”hål” där det skett cellnedbrytning blir utfyllda igen. Detta blir ofta feldiagnostiserade som snabbt växande tumörer. De tid och djup som återhämtning tar är proportionerligt till den genomgångna krisen, och sen kommer man åter till normalt tillstånd.
Återhämtningen kan snabbas på genom terapi, vilket hjälper till att snabbare frigöra konfliktmassan i konfliktfasen. När negativa känslor frigörs från cellminnen blir det enklare för kroppen att återhämta sig."

Sambandet psyke og soma er meget interessant! Det er ikke vanskelig å føle på at følelser er fysiske og kroppen påvirkes av hvilke følelser man lever med til daglig. Hvis vi ikke tar oss tid til pusterom, for å gire ned slik at kropp og sjel kan selvregulere seg til en bedre balanse, der man puster friere.
Det innebærer også at den som lever i følelsemessig vanskelige omstendigheter, langsomt brytes ned, blir meget sliten og sliter mer og mer med helsa.
Det innebærer også at den som er syk, får vanskeligere for å helbredes hvis omgivningen ikke tar sykdommen på alvor, har kronisk uro, eller lever i stress på andre måter. Det blir også en situasjon som kan stresse de pårørende.

Det man kan gjøre er å søke seg mot aktiviteter som gir fred og ro, der vi puster friere. Jeg ser mange på Facebook som søker seg til aktiviteter som gir ro, som strikking, scrapbooking, lage smykker, male bilder, fotograferer etc. Det ser ut til at mange intuitivt søker seg til aktiviteter som er bra for akkurat de selv. Det finns mye man kan gjøre for å avlede oppmerksomheten fra de å være syk. Det har man likevel god tid til å føle på.
Nå er mange ME pasienter i en vanskelig situasjon, der de ikke blir tatt på alvor. Haukelandstudien fikk ikke innvilget forskningspenger det her året. Det er mange som har reagert med fortvilelse og sinne. Det her er ikke enkelt når skuffelsene kommer gang på gang. Det er ikke lett å beskytte seg da.

Det er en utfordring hvordan man som syk skal beskytte seg i den situasjonen, og løsningene er nok like mange som antall syke.
Spørsmålet må likevel bli, hvordan man skal bli mer avslappet mitt opp i det hele, slik at kroppen får hjelp til å bygge seg opp, til tross for alt.
Det finns mange meditative øvelser og mindfullness aktiviter som gir en bedre ro. Pårørende kan nok påvirke til det positive hvis de selv søker seg til meditative øvelser. Hvis de har mer ro i kroppen, kan den syke få bedre ro, og det blir en vinn-vinn situasjon for hele familjen.

For en del er det nok å ta vare på seg selv i fred og ro i lang tid, og andre må vente på god forskning. Jeg velger å ta ting med ro, skulle det rekke for meg, hadde det vært gledende. Må jeg vente på forskning, da må jeg gjøre livet så godt som mulig her og nå.

Det er ikke alltid lett, men man får prøve likevel.

Offeret i følge dr Hirigoyen.

Offret er offer fordi han eller hun har blitt utvalgt, i følge psykiater, psykoanalytiker og familjeterapeut Marie-France Hirigoyen. Offret blir syndebukk, og ansvarlig for alt ondt.  Nå blir offret mål for voldet. På den måten kan angriperen komme unna depresjon og trenger da ikke å sette spørsmål om seg selv.
Offret er, ettersom han eller hun er et offer, uskyldig til det brott som skal sones. Likevel blir offret mistenkt, til og med av dem som bevittnat angreppet. Det blir som om det ikke finns et uskyldig offer. Man forestiller seg at offret har gitt et taust medgivende eller bevisst eller ubevisst, er medskyldig til angreppet. Når de ikke blir forklart uskyldige, da tenker man at de er svake. Hirigoyen skriver i boken "Vardagens osynliga våld" at det er vanligt at folk sier at om et menneske har blitt et offer da må han eller hun ha vært forutbestemt for det her på grunn av sin svakhet eller andre brister. Hirigoyen mener at det er tvertimot at offrene i allmennhet blir utvalgt for det de har i overflod, og som angriperen prøver å legge beslag på.
Offret er utbytbart som er der i feil/rett tidspunkt og som begår mistaket at la seg forføres. og kan iblant også være altfor klarsynt. Offret blir et hatobjekt så fort det viker unna og ikke lengre har noe å gi.
Det som utmerker angriperen er at han/hun tar feste på den andres sårbare punkter, der det finns en svakhet eller noe sykt. Alle individer har en svak punkt, som for angriperen blir en punkt å holde fast ved. De har god intuisjon når det handler om den andres svake punkter, der dn andre kan få vondt og å bli skadet. Det kan være slikt at denne svakhet er akkurat den andre vegrer seg for å se hos seg selv. Den som blir angrepet blir konfrontert med sin svake punkt, med bortglemte barndomstraumer.
Relasjoner med perverse narcissister fungerer som negative speil. Det gode selvbildet omvandles til ikke kjærlighet.
Å si at offret er sin medgripers medskyldige er meningsløst, fordi offret på grunn av angriperens grepp ikke har hatt psykiske muligheter å gjøre på en annen måte. Offret ble paralysert.
Det er umulig for offret å reagere eller å stoppe striden. Det er i den meningen som det virkelig handler om et angrep. Ingen forhandling er mulig, alt blir tvunget frem. Offret er i den her situasjonen mot sin vilje.
Offrets viktigste mistak er å ikke ha vært mistenksom, å ikke ha tatt hensyn til de voldsomme ikke-verbale budskapen. Offret har ikke kunnet tolke budskapen.

Jeg tenker at når det her rammer barn, da har de ikke noen som helst mulighet til å se hva som skjer. De er helt prisgitt sine foreldrer og andre voksne.

Hirigoyen skriver videre at offret lider ikke bare av sin situasjon som offer, men skemmes også for å ikke lykkes å forsvare seg.
Det som skiller offeret fra angriperen er at han/hun kjenner på en stor befrielse når det etter en stor anstrengelse lykkets å frigjøre seg. De er lettet fordi lidendet i seg selv ikke intresserer dem.

Hirigoyen mener at det for offeren ikke finnes noen mulighet til flykt, fordi de forstår ikke den prosess som pågår. Ikke noe har noen betydning lengre. En sak sies  og deretter motsatsen. Selvklare fakte benektes. Det oppstår en forvirring hos den som er rammet.De blir slitne av å gi svar som ikke passer, og som kan forsterke volden. Når det her trykket fortsetter i lange perioder blir motstandskraften utmattet og det oppstår en kronisk angst. Det oppstår en tilstand av et permanent spenningstilstand og en ekstrem vaktsomhet.
Det kan hos offret oppstå et sinne som angriperen helst ikke vil kjennes ved. Offret er stendigt på vakt, redd og de frykter angriperens reaksjon. om de underkaster seg situsjonen eller reagerer har de gjort feil, i følge angriperen. Det kan få den uvitende omgivelsen til å tro at offret er født til å være offer, og kanskje til og med tror at offret som reagerer, er den skyldige. For å komme unna den her aggresjonen prøver offerene ofte til å bli snillere og snillere og mer og mer instillsom. For det får de bare utakk. Jo mere generøs de er mot angriperen, desto mere ur balanse blir han/hun. Når man anstrenger seg som å fremstå som velvillig da viser man hvor overlegen man er, noe som vekker opp angriperens voldsomhet. Når hatet enn en gang rammer den angripne gleder seg angriperen, den perverse, i følge Hirigoyen. Det rettferdiger dem: Det er ikke jeg som hater honom/henne. Det er han/hun som hater meg.
Offeret er nå så langt inne i forvirringssituasjonen at de tviler på sin egen evne til å oppfatte.
De er usikre på om de overdriver eller ikke. Det er da de kan forsvare sin overgriper.

Jeg mener det her er veldig vanskelig når det rammer voksne, i voksenrelasjoner, kanskje på arbeidsplassen. Når det rammer barn blir det en mye, mye vanskeligere situasjon. De har ikke mulighet til å forstå hva som skjer. De reagerer og eller fryser seg. Fight-flight.

Hvordan hjelper man offeret?

Hvis man skal hjelpe noen som har levd i det her helvetet, da må man kalle en spade for en spade. Hirigoyen mener at de her pasientene, som er skadet i sin narcissism, er den velvillige neutralitet som noen analytikere viser som kulde, ikke passer for de her pasientene. Jeg tenker at når de, ikke minst for barn, og de som har vært rammet som barn, har altfor mye fått en negativ speiling. Da har de fått bilder av seg selv, som de nå forventer å få mere speiling av hos terapeuten. Det er det som de har fått tidligere og som de forventer å få fortsatt. Terapeutens taushet blir da som et ekko av angriperens vegring å samtale og leder til en repetert opplevelse av å være offer, skriver Hirigoyen. Kan det være det her som pasientene opplever som en traumatisering, hos noen? En opplevelse at historien oppreper seg?
Hirigoyen skriver at psykoterapeutene burde vise mere eksempler på flexibilitet og å oppfinne en ny måte å arbeide på, mer aktivt, mer velvilligt instillt og stimulerende. Så lenge en person ikke har kommet loss ur angriperens grep er det ikke en typisk psykoanalytisk behandling med alt hva det innebærer av frustrasjon, som skulle kunne hjelpe. Den skulle bare gjøre at pasienten kom i noen annens grepp.
Terapeuten bør ikke styrke offerets skyldfølelser med å gjøre honom eller henne ansvarlig for sin stilling som offer. Offeret har ikke ansvaret, men tar likevel på seg ansvaret i det her.
I tradisjonell psykoterapi blir pasienten oppmuntret til å selv ta et større ansvar i sitt liv. Når vi snakker om offeret, er det behov for å ta et mindre ansvar for traumet. Når individen føler seg friere fra skyldfølelsene, blir det lettere å møte sitt lidende. Når man har kommet en bit på veg å blitt fri fra lidendet, og blitt sterkere kan man komme tilbake til sin historie og lure på sin egen del i det hele, og hvorfor man ikke kunne forsvare seg. Man må ha kommet i et en livssituasjon der man lever og ikke bare overlever.
Når psykoterapien bare fokuseres på de intrapsykiske prosessene kan det lede til at offeret repeterer seg og finner seg tilrette på en depressiv og skyldtynget nivå. Det kan lede til en patologisk skyld hos pasienten. Det innebærer at pasienten definitivt ikke blir sett, og at traumet på en måte oppreper seg i terapien.

Jeg klienter som har lest Hirigoyens bok og som har fortalt at de har følt en stor befrielse når de har lest boken. Ting blir lagt på plass på en måte som de ikke har vært med om tidligere. Noen sa at h#n kjente seg veldig igjen i boken, selv om eks. ikke var psykopat.  Det finns naturligvis grader av overgrep.
Det finns voksne som leker med sine barn som katten leker med musen for den skal spise den opp. De barnen har rett til å bli sett og tatt på alvor.

Jeg vil i de her sammenhengen advare mot quick fix behandlinger, for eksempel i alternativ bransjen. Det blir mye verre for pasienten å høre at "det er ikke hur man har det, men hur man tar det". Det er ikke bare å få individen til å stoppe de vonde tankene, og å erstatte dem med nye. Det passer ikke heller å si at foreldrene nok ikke mente det så ille. Det blir også veldig ille, å prøve å få offeret til å tilgi. Alt det her gjør det mye verre for offeret, som da får det mye mere vondt, og blir mere forknytt.

Alt snakk om offerrollen blir veldig krenkende for de skadelidende som ikke har hatt noe valg i det elende de har vært utsatt for. Offerrollen høres ut som noen de har valgt. Virkeligheten er  at traumet skjedde dem og de ikke hadde noe valg.
Vegen ut kan være lang, og en prosess som må få ta tid. Jeg tror det er meget viktig at offeren velger sine samtalepartnere. Det er viktig at de føler seg tatt på alvor!

Quick fix er ikke noe for personer med sammensatte problemer. De trenger noe helt annet!

Hvem kan forvente at noen annen skal tilgi tidligere traumer? Og hvem har lyst til å ha omgang med noen som har gjort en så ille, og der man selv har blitt mer og mer utslitt av å være.

Hvis man kjenner at man mister energi i kontakten med noen annen og kanskje blir sykere. Da har mann rett til å sette en grense, og kanskje til og med å trekke seg ur det hele. Kanskje ikke angriperen liker det, men hver og en må ta ansvar for sitt.

Ikke bare en parodi, men en tragi-komisk parodi.

Psykolog Eva Jacobsen skriver idag i sin blogg: Har positiv psykologi blitt en parodi?

Mitt svar på det må være "Ja" !

Hun skriver blant annet:

"Noen tiår tilbake ble det kjent fra forskning i psykologien at folk reagerer veldig forskjellig på negative opplevelser og at mye av den følelsesmessige reaksjonen avhenger av hvordan de fortolker situasjonen. Dette brukte psykologer til å hjelpe mennesker som i tankene gjorde relativt harmløse situasjoner til katastrofer eller som alltid klandret seg selv når noe gikk galt. Tilnærmingen ble popularisert og budskapet forenklet til slagord som: Det er ikke hvordan du har det men hvordan du tar det som teller. Ideen om at man kan tenke seg ut av lidelse ble omgjort til en kjempeindustri. Søker du ”positive thinking” på Google får du over 10 millioner treff. Men i popularisert utgave ble ideen om positiv tenkning noe helt annet enn det vi har dekning for å si utifra forskningen. Ved alvorlige traumer kan denne tenkningen lett virke som en parodi."

Jeg har hørt forskjelllige personer fortelle om erfaringer fra positiv tenking, og enda verre. Jeg har hørt kraftig traumatiserte personer fortelle om at helsepersonell si, "Legg det bak deg. Gå videre." Hvordan tror man at noen som vært truet med pistol, vært i et alvorligt dødstrussel, vært i krigstilstander og så videre, bare skal legge noe bak seg. Er det bare å glemme? Eller blir det en reakson der man bare kapsler inn minnene i kroppen. Når jeg tenker nærmere på det, så har jeg også en gang hørt det samme. Jeg gikk for lenge siden på en kurs, der vi brukte oss selv som case. jeg fortalte om hvordan jeg hadde hatt det etter en hendelse for flere år siden. Jeg var vitne til en barnekidnapping der jeg på plass skjønte hvor alvorligt det var. Hun levde i noen dager til, men ble kraftig misbrukt på mange måter. Hun fikk heller ikke mat og vann sine siste dager. Det gjorde meg naturligvis livredd, og jeg var også med om retraumatiseringer med å lese om det her i mediene gang på gang i flere år. Kurslederen, en psykolog, gav meg rådet, legg det bak det. Det her kanskje aldrig blir oppklart. Problemet var at jeg ubevisst i alle år var redd for den farlige mannen, noen som merktes tydelig den dagen politiet arresterte ham, og han ble dømt til mange års fengsel. Da var det noe som slapp taket i meg. Jeg ble avslappet og sliten. Etter det kom jeg inn i en prosess der minnesbilder og mitt syn på det hele har klarnet. Det har hjulpet meg til å få et avstand til det hele. Man bygger en stabilere grunn når man får fred og ro, og da får man en sjanse til å lande i både kopp og sjel. Før jeg kom til det her stadiet hadde jeg aldrig klart å skrive om det her offentligt. Da hadde jeg trolig fått sterke stressreaksjoner.
Hvis man bare prøver å forandre tanker når kroppen ikke er med, da blir det som en mental konstruksjon. Den her mentale konstruksjonen blir like "stabil" som å snu en pyramide opp og ned.

Når vi kommer til Rosentogene, så har de sin funksjon. Det er trygge symboler som formidlet trøst, håp, varme og kjærlighet. Er det noe som man trenger når man har møtt ondskapen er det akkurat de her trygge rammene. Vi skal ikke glemme det stresspådrag som følger sjokktraumaet. Alt som kan hjelpe individet til mindre fight-flight reaksjoner må sees som godt. Jeg har selv vært utsatt for et sjokktrauma, og har lært meg mye av det. Det her er reaksjoner som går å forklare fysiologiskt.

Men hver og en har rett til sine reaksjoner. Jo mere forferdelige ting man har blitt utsatt for, jo sterkere følelsereaksjoner. Det blir da sterkere følelser enn hva man tidligere har vært med om, hvis man ikke er traumatisert fra før. Jeg husker hvor rasende jeg var på den forferdelige murderen, likevel som jeg var livredd. Det er en stor belastning for kropp og sjel. Det ble takk og pris bedre for hvert år.

Jeg blir mer og mer bekymret når jeg hører om individer som ikke blir møtt der de er, når de sliter med forferdelige og vonde følelser. Hva blir det for signaler når helsepersonell velger å fokusere på det gode, og unnviker å møte det indre helvetet? Hvordan blir det for individen som ikke opplever bedring av tidsbegrenset behandling?
Jeg lurer på hva som skjer med de overlevende fra Utøya. Får de den kvalifiserte støtte som de trenger? Jeg håper det! De har møtt ondskapen og da trenger de noen som orker å høre om de vonde opplevelserne. Det er på den måten de kan legge litt av sin byrde fra seg. Det er på den måten de slipper å føle seg ensomme. Det er på den måten de kan føle seg verdifulle.
Traumer er som en verkebyll i kroppen, og den “verken” må ut, for å få igang den indre helbredelsen. De trenger tid, og fred og ro. De trenger ikke overfladiske råd selv om det sikkert kommer fra personer som vil dem veldig vel.
Jeg skjønner godt at cbt har blitt populært blant mange, men når den tolkes som en rask behandling for hummer og kanari da lurer jeg på hva som skjer. Ja, det finns en økonomisk side av det her, og det kan være en fristelse for politikere å forføres av en slik reklameføring.
For noen år siden snakket jeg med noen damer som hos sin lege fikk rådet at forandre på sine tanker. De fikk fylle i spørreskjemaer om hvordan de følte seg, og på neste legetime fikk de fylle i de samme papirer. De lurte på hvordan man forandret sine tanker, og sa at de bare følte seg dumme!!! Hvis noen tror at cbt er så enkelt, da skjønner jeg at pasientene blir skeptiske. Cbt er en stor verktøykasse, der man bruker forskjellige verktøy ved forskjelllige diagnoser. Jeg arbeidet for noen år siden sammen med en psykolog som var spesialist i cbt, og det var ikke en quick fix for alle. Jo større traumer, jo mere tid og rom trengs.

Det er positivt å bygge seg nye gode minner når man har, eller har hatt det forferdelig. Det er ikke det samme som å "tenke positivt", og å trykke ned det vonde.
I en overlevelsesfase kan det være bra å mobilisere seg. Jeg tenker på de personer som var med om krigen i Bosnia. De holdt seg oppegående når de overlevde i krig, når de flyktet til Skandinavien. De klarte å trygge seg selv og familjen sin i et nytt hjem, og kunne slappe av. DA KOM REAKSJONEN!
Helt plutselig kom alle vonde følelser og de kom meget sterkt, så sterkt at de lurte på om de var gale. Nei, de var ikke gale. De hadde vært med om helvetet og nå kom den sterke reaksjonen! Det er normalt å reagere, og vi har fått våre følelser av en grunn.
Ikke sjelden blir møtet med ondskapen en vendpunkt. Man kanskje kan si en valgpunkt. Livet blir tydelig, og valget kan stå mellom kjærlighet og ondskap. Det jeg oppfatter fra overleverne fra Utøya er, at de velger kjærligheten. Jeg forstår det så vel!

Ja, Eva Jacobsen tar opp et meget aktuelt tema. Les gjerne hennes blogg her.

Skrelle løk eller bygge opp forsvar!

For å få balanse til de alvorligere tankene, legger jeg en del tid på de mere overfladiske tingene i livet. Ettersom jeg er den jeg, inspirerer det meg til å reflektere over det også. For noen år siden var det flere tv-program som handlet om å forvandle hjemmene til mere tidsriktig, Det var også en del program om opprydding, og andre om husvask og å kaste ut søppel. Det her var tv program som ikke jeg ikke trengte så mye konsentrasjon for å se på, og de ble en inspirasjon for å tenke over hvordan det er her hjemme.
Jeg kjøpte et par bøker om "Endelig ryddig" og "Feng shui for sjelen.
Det ble en inspirasjon til å se over om vi hadde ting som vi ikke trengte. Det var så mye som jeg ikke kunne, men å rydde opp i baderomsskapet eller i en skuff i kommoden, 10 minutter om ganger gikk bra. Det krever ikke så mye hjernekapasitet og her kunne jeg gjøre noe som fikk synlige resultater. Matlaging krever mye mere konsentrasjon, så det måtte jeg begrense. Det var godt å føle at jeg kunne gjøre noe, mitt i alt som hadde stoppet opp.
Dessuten var det viktig å organisere hjemmet slik at jeg ikke trenger å bruke tid til å lete etter alt. Det hjelper meg å spare energi. Jeg synes det er gøy å organisere hjemme og å legge tid på interiør og å få det fint. Det som man ikke trenger kan man gi bort eller å selge.
Iblant leser jeg blogger om det her på internet, om for eksempel feng shui , om å stoppe opp og kjøpe en masse ting og så videre.
Det finnes en del miljøbevissthet og en drøm å leve enkelt, og det kan være en inspirasjon til oss alle. Det er alltid spennende med nye ideer, så lenge man gjør det man selv ønsker. Jeg mener, man ønsker ikke å rydde ut seg selv fra sitt eget liv! Det kan være fristende å følge et program fra A til Å, og å bli flink, tidsriktig og moderne. I alle sammenheng er det lett å være flink, men hvor får da jeg og du plass til å være oss selv?
Samtidig kan det her sette igang en indre reise for å gjøre seg mere bevisst om hvordan vi lever. Det er når vi tar frem ting i lyset, og å bli bevisst noe, som vi kan begynne å påvirke vår liv i en ny retning. Vi legger mere følelser i ting enn vi ofte tenker over.
Noen er mere interessert i å ha en karte å rette seg etter enn andre. Noen kan være mere interessert i å tegne sin egen karte. Det kan også være variasjon i forskjellige perioder i livet.

I mitt arbeide som psykolog har jeg sett mange eksempler på det. Iblant hadde jeg klienter som hadde prøvd kognitiv atferds terapi, men raskt avsluttet det. De mente at de der bare måtte fylle i blanketter, og at de hadde mere behov av å snakke om hvordan de hadde det.
Jeg har også møtt det omvendte. "Skal vi bare sitte å snakke? Jeg vil følge et program!" Det var helt greit det også. Da kan man søke seg til noen som arbeider med kognitiv atferds terapi.
Vi er forskjellige og har forskjellige interesser og behov, ved forskjellige tidspunkter i livet.

Å søke seg innover er som å skrelle en løk. Man arbeider seg gjennom lager for lager av tanker, fantasier og forestillinger om seg selv og livet. Det handler også om å tørre å tro at ting er mulige, og at man har noe godt der inne. Det er en reise som tar hele livet, og der vi oppdager nye ting gang på gang.
Hvis vi tørr å "skrelle løken" og å legge fra seg lager etter lager som vi ikke trenger lengre, da føler vi det på kroppen. Vi blir mer avslappet, og luter oss mer mot underlaget. Det merkes altså på de vegetative funksjonene i kroppen. Når vi får tid og rom til å slappe av, da skjer det ting. Naturen får en anledning til å gå sin gang. Det er når vi ikke hele tiden må være i forsvarsposisjon, som sårene lettere kan helbredes selv om det kan være hardt.
Derfor kan det for mange bli feil når systemet,(helsevesenet og NAV) prøver å sette tidsgrenser til behandlinger. Vi er våre egne naturer, og det kan vi ikke sette oss over, gjennom konstruerte program. Jo mere sammensatte lidelsene er, desto større problem blir det å få personer å passe inn. Når de ikke orker å passe inn i modellene, da øker skyld og skam. Da leder det til mere stress, ettersom den følelse av å være mislykket som vekkes, setter igang et tankespinn som gir mere angst. Det setter fart på muskel panseret, noe som motvirker avslapping.
Samfunnet setter rammer på hvordan helsevesenet skal organiseres. Det er penger som styr. Det blir feil når pasientene skal belastes med mere fortvilelse, skyld og skam, når systemet på mange steder ikke er bygget opp til å gi dem den tid og rom som de trenger. Da mener jeg det er bedre å stå opp for å si at keiseren ikke har nok med klær på seg. Det er ærligere det enn å formidle at pasienten er en feilvare, noe som de raskt opplever når behandlingen gir de resultat som er ønsket.

«Du vet det er angst, så hva er problemet?»

Det er ikke lett å være kroniker, hva man enn sliter med. Det blir vondere når man føler sine "vondter" å bli bagatellisert. Alle kan si noe dumt iblant, men det gjør likevel vondt hos den som føler seg bagatellisert.
I bloggen Rørt av livet kan man lese om en dame som i en årrekke har slitet med angst. Av alle de som jeg har møtt og som sliter med panikkangst, har jeg lært meg at det er noe helt forferdelig slitsomt. Når hele alarmsystemet går, da blir det "på liv eller død". Det er lett å føle seg nedtrykt og mislykket når årene går og man fremdeles ikke er fri fra panikkangsten. Hun skriver om at hennes kontaktperson i førstelinjetjenesten sa til henne: «Du vet det er angst, så hva er problemet?»
For den som allerede ligger, blir byrden større, skyld og skam øker. Det er ikke bare ME syke som er med om vonde møter i helsevesenet.
Hvis man tenker at en person har vært med om mange traumer i mange år, og derfor følt seg å være nødt til å være i forsvarsberedskap. Fight-flight reaksjoneneen har byggt seg opp i lang tid. Jo lengere tid en person har hatt det slitsomt, desto vanskeligere blir det å behandle. Det ser ut til at det i det her tilfellet også er kontaktpersonen reagerer med fight-flight. Stressreaksjoner kan "smitte". Hun undrer på om kontakt personen ikke helt er frisk. Det er ikke lett å vite, og jeg vil ikke spekulere i det.
Det som interesserer meg er hvordan det kan stenge munnen hos den som allerede bebreider seg for å ikke mestre livet. Psykiatriens oppgave er ikke bare å få pasienten til å se at h#n sliter med angst, men også å hjelpe pasienten med angst. Nå har psykiatrien begrensede resurser til å hjelpe de som sliter, men det er ikke nok. En person som sliter med en kronisk lidelse har rett til trøst og lindring. Det kan kan hjelpe en person til å ha det bedre med seg selv. Trøst, støtte og lindring kan være en hjelp til å være mer i ro.
En "så hva er problemet" kommentar leder til andre reaksjoner, som øker den indre stressnivået. Det kan raskt få en person til å stenge igjen munnen og ikke forvente noe som helst. Skyld og skam kan lett bli snudd innover, noe som bare bekrefter de egne fordommene om seg selv.
Jeg tenker at som helsepersonell skal man være glad når pasienten tørr å si ifra, og å kanskje også å bli sint når man har sagt noe dumt. Det er ikke mulig å arbeide dag ut og dag inn, og å være totalt til stede og aldri si noe dumt. Da er det minste vi kan gjøre å lytte og å ta på alvor når så har skjedd. For pasienten kan det være en livsforandrende opplevelse, å kunne være sint og behandlaren "overlever".
Det å tørre å si fra. plassere ting der det hører hjemme, kan være både grensesprengende, grensesettende og vitaliserende.

Når både pasient og behandler har tid og rom for å reflektere kring hva som skjer i relasjonen, skjer det mange spennende ting. Når det ikke skjer og pasienten føler seg feilbehandlet, da er dialogen avbrutt, og det blir heller ingen bra behandling. Jeg håper at slike kommentarer ikke er vanlig i helsevesenet, ettersom de oppleves krenkende for de som blir rammet.
Jeg håper "Rørt av livet" kan finne en større indre fred, til tross for alt. Sender deg varme tanker! :)

Et samfunn i ubalanse og resurssterke damer som reddende engler.

Jeg leste igår en tankevekkende blogg, her . Det var bloggeren SerendipityCat som fortalte om hvordan det er å leve i Norge med en alvorlig ME. Hennes leger var i vinter urolige for Cathrine, som hun heter, fordi hun var så syk at hun var for dårlig for å legges inn! De sendte også en henvisning til Oslo kommune der de forklarte at det var viktig at Cathrine fikk en venflone i armen og intravenøst saltvann. Kommunedelskontoret gav henne avslag. Hun har overklaget flere ganger, men fortsatt fått avslag. Vi har fått følge hennes historie på hennes blogg, og en journalist tok kontakt med Cathrine og intervjuet henne. Denne intervju sendtes på nrk 1 østlandssendningen 8/6, og Cathrine har linket den inn her. En bydelspolitiker Ivar Johansson tok opp Cathrines fall på sin blogg her .
Igår skrev Cathrine en fortsettelse på hva hun går gjennom: Glem det, gjør det sjøl!
"Du har sikkert sagt det til noen du også, når du ikke får den hjelpen du trenger – Glem det, gjør det sjøl!

Og det er det jeg har gjort nå. Etter å ha argumentert, klaget, mailet, telefonert og irritert meg ihjel over at Oslo Kommune, Bydel St. Hanshaugen, Forvaltningsenheten ikke ville innvilge meg hjemmesykepleie som kunne sette intravenøst saltvann på grunn av sykdom, kom jeg i går til den konklusjonen at jeg orket ikke mer."
Når nå Cathrine etter en lang kamp ikke orker å kjempe med bydelskontoret lengre, da velger hun å kjøpe tjenester på en privat firma. Det som hjemmesykepleieren lett skulle kunne ordne, det får Cathrine ordne på egen hånd. Videre skriver hun:
"Per i dag overstiger de utgiftene vi har til min behandling det jeg får utbetalt fra NAV i trygd (arbeidsavklaringspenger). I tillegg til at jeg som sjuk sitter med bare 38% av tidligere lønn, skal jeg/vi altså være nødt til å betale behandling og oppfølging selv – det offentlige har ikke noe å tilby! Det er jo rett og slett ikke riktig, og jeg håper dere skjønner hvorfor vi ME-pasienter “maser sånn” om det ene og det andre."
Jeg skjønner godt at alvorlig syke mennesker står på seg. Det handler om livsvilje og en ønsken om å få tilbaks sine liv. Det er mye penger som legges på egen behandling og Cathrine er langt fra ensom i sin situasjon. Forskjellen er at Cathrine er en verbal dame med mot. Hun tørr å stå frem som det menneske hun er. Hun er god som gull! Når hun viser hvordan sannheten er, da når hun frem til våre hjerter. Det er det som må til for å komme forbi fordommer om ME.
Jeg tørr å si at Cathrine akkurat som meg satset på en akademisk utdannelse, og minst av alt ønsket å være hjemmeværende kone og økonomisk avhengig av sin mann! Det var en situasjon som var avskrekkende fordi det var godt å være selvstendig!
Det er mange som legger store summer penger på behandling før ME. Det er familjer der flere i familien er rammet og som får hjelp av blant annet Lillestrøm Helseklinikk og den Belgiske Professor de Meirleir.
Når vi ikke får den hjelpen i det tradisjonelle helsevesendet, da får man ordne det på en annen måte.
Den som ikke har råd får stå utenfor. Det er slik det er. Jeg lurer på om folk flest vet om at hvis man får "feil diagnose" så er det her realiteten. Jeg tror ikke det.
Når jeg var i arbeide var jeg vitne til den her virkeligheten. Den som har penger har større muligheter og å kjøpe seg hjelp på egen hånd. Den som er fattig og syk får klare seg på egen hånd! Det var vondt å se. Derfor er det bra at det finns "Cathriner" som står frem som levende eksempler, og at det kommer kommentarer som også viser på den her virkeligheten. Her

I jobb har jeg sett mange eksempler på at det er slik. Jeg tenker at flere skulle behøve og å interessere seg mer for hvordan samfunnet ser ut, i stedet for å gå på den propaganda som finns om at det skal lønne seg å arbeide. De syke får høre at de er en belastning for samfunnet, som om vi ikke visste det. Man mener at det er bedre for folk å være i arbeide, noe jeg er enig i. Men når man er syk da trenger man ro, og det kan for mange være vanskelig å få som helse og trygdepolitikken fungerer idag. Når jeg var i arbeide da møtte jeg personer som hadde egen firma eller vært i sjefsposisjoner og som ikke hadde trodd på sine arbeidskamerater når de sykemeldte seg. De hadde tenkt at de bare tok seg noen dager fri. Samme personer kjørte rovdrift på kroppen sin og kollapset etter hvert i noen alvorlig sykdom, som for eksempel hjerteinfarkt. Utbrenthet i kombinasjon med hjerteinfarkt er en alvorlig vekker, tro meg. I bakkspeilet såg de at de hadde hatt feil når de ikke hadde lyttet på kroppen sin og at arbeidskameratene kanksje ikke hadde hatt så feil. Når vi snakket om politikkenes og andres debatter på tv om å få folk tilbaks til jobb så raskt som mulig, var deres kommentar at det her bare kommer å produsere flere uføretrygdede.
Når man nå leser om hvordan folk blir traumatiserte i helse og trygde systemet og på grunn av det blir dårligere, da er jeg dessverre ikke forbauset.
Når jeg selv har vært langtidssyk, har jeg fått god inspirasjon av 2 svenske damer som selv har gått i veggen for en del år siden, og etter det har informert allmennheten om ny forskning. De 2 er legen Christina Doctare, og immunologen Sanna Ehdin. Det er de resurssterke som hjelper opp oss andre!
Når Christina Doctare for over 10 år siden gav ut boken "Hjernestress - kan det ramme meg?, da ble det mange store diskusjoner i radio og tv. Alle visste hva et utmattningssyndrom er og hvor alvorlige skader det kan gi kroppen. Dessverre kom de her kunnskapene ikke over grensen til Norge, ikke tilstrekklig i hvert fall. Den ble oversatt til norsk, og jeg anbefalte den til mange, både pasienter,personalet på psykiatriske poliklinikken og primærleger jeg samarbeidet med. Hadde flere hatt kunnskap om det her, tror jeg at ikke like mange skulle søkt seg til Lightning Process for å etterpå tryne skikkelig.
Jeg er ikke i tvil om at det er takk være Christina Doctare og Sanna Ehdin at jeg holdt meg unna LP. Det som jeg hadde lært meg av dem, stemte ikke overens med Lightning process.

I sin egen kraft!

I vårt alt raskere samfunn er det lett gjort å splitte opp sin energi og oppmerksomhet på mange områder, samtidlig. Det leder til stress fordi hjernen ikke er laget for det her. Det leder til at vi mister kontakten med den indre balansen, og vi føler oss mer og mer kraftløse. Når vi mister kontakten med vårt indre, da glemmer vi også hva som får oss å finne hjem til oss selv igjen. Vi trenger å finne stunder der vi sentrerer oss igjen. Hvis vi ikke gjør det, da mister vi oss selv.

Det er i stunderne der vi sentrerer oss, alltså er her og nå, da vi lader opp oss igjen. Det er i vårt eget nærvær vi kan kjenne et øyeblikks ro.
Det er når vi glemmer fortiden og fremtiden, som vi er er og nå, og er i vår kraft!
Det er når vi taler vår sannhet som vi er i vår kraft!

Så enkelt men likevel så vanskeligt. Det er mye som får oss at glemme vårt nærvær. Kanskje er noen redd for å være nær seg selv, fordi det kan komme opp ubekvæme følelser. Når vi prøver å unnvike våre smerter, springe fra oss selv, da følger de etter oss som en skygge. En klok mann sa: problem har flytvest. De kommer alltid opp igjen! Det hjelper ikke å springe fra seg selv og å søke lindring fra utsiden, det materielle, og i andre mennesker. Det begynner med et vaklende håp om å tro at det er muligt og at man kan!

Det er når vi er beredt til å snu om og å begynne å møte oss selv, som livet kan begynne om.

Når jeg var som mest utslått, da følte jeg på min sjelelige styrke, min indre kraft. Det var en stor paradoks til min fysiske tilstand. Kontrasten var enorm. Jeg møtte min sterke sjel, når jeg trengte den som mest. Vi har en sjel, som er vår styrke, hvis vi tørr å møte oss selv. Det finns håp!

Hadde jeg aldrig vært syk og fortsatt var i arbeide, hadde jeg aldri fått møte den her siden av meg selv. Da hadde jeg ikke visst om det. Livet er mye mer enn det som vi ser på overflaten!
Vi er faktisk helt OK!

Med all min kjærlighet, ønsker jeg dere en god helg!

Prosessen mot offentliggjøring.

Jeg har den senaste tiden lest flere flere spennende blogginnlegg på Marias Metode, http://mariasmetode.wordpress.com/, Serendipity Cat,  http://www.serendipitycat.no/?p=5942 , Melivetpåslep, http://melivetpaaslep.wordpress.com/2011/03/#!/page/1, Liliekonvall, http://fingernijordaogbladetframunnen.blogspot.com/, http://englerisneen.com/ etc. De handler om å tørre å vise seg frem med sin sykdom, på internet eller ikke.
Jeg tenkte å fortelle om min reise til å vise meg frem på internet. Det har vært en lang indre prosess og jeg har tatt meg den tid som jeg trengte, noe som er veldig viktig. Jeg tenker at hvis man går ut offentlig før man er moden for det, kan det koste ettersom man i sitt indre ikke er klar for det. Jeg har i mange år tenkt at jeg en gang i fremtiden skulle skrive offentligt, en dag når jeg hadde kommet tilstrekkelig langt i min bearbeidingsprosess. For ca 10 år siden begynte det indre maset at jeg hadde noe å fortelle verden. Da skjøv jeg det vekk, men prosessen kom igang om at tiden nærmet seg. Jeg begynte å skrive ned en del for meg selv. Det ble en "svangerskapsprosess" som ble påvirket både av min ytre og indre reise.
Som alle andre så har jeg gjort min egen reise. Livet har slagit til flere gange når jeg har arbeidet med mine drømmer. Det er næmlig ikke allt som vi kan styre.
Den 20 mars 1989, var jeg ute på en spasertur en kveld, noe som skulle forandre meg og mitt liv. Jeg ble vitne til at Helen, 10 år, ble kidnappet av en mann. Det var ikke noe i nærheten mer enn jeg som nærmest var 15-20 meter fra henne, murderen og bilen. Jeg kom direkt i et sjokktilstand, såg indre bilder om hvordan folk skulle lete etter henne mens han hærjet med henne, når hun var død skulle det bli en rettegang. Når jeg gikk derfra lyttet jeg etter stegen fra kidnapperen. Jeg var beredt på å dø jeg også. Jeg tenkte slåss, hvis det skulle trenges, men visste jeg ikke var så sterk. Men han kom ikke og jeg besøkte en familie i nærheten, og kom raskt ut ur gatubilden. Der var jeg i sjokktilstand, ukonsentrert, og gikk hjem en time senere, livredd. Sjokken varte hele kvelden og dagen etter hadde jeg blokkert minnesbilden, og den blokkeringen varte til to dager etter man hadde funnet Helens hardt mishandlede kropp i en sort søppelsekk. Man kan lese om Helen i Hørby i wikipedia. Vi fikk leve med usikkerheten med Helens murder i mange år. Han ble tatt først i 2004.
Det her var smertefullt for både kropp og sjel i lange tider, selv om jeg søkte meg til en normal hverdag igjen. Normalisering er en viktig del når man har vært med om katastrofopplevelser. Det sender beroligende budskap til hjernen. For den som lurer på hvorfor jeg reagerte så sterkt på den her hendelsen kan jeg si at offer, og vitne får samme symptomer, noe å tenke på når vi får tenker på barn som lever i familjer med mishandel.
Jeg sparte ikke på kreftene når jeg gravde i minnene, fordi jeg ønsket å hjelpe politiet med mere informasjon, men kunne ikke gi dem informasjon som de kunne tenge, som for eksempel bilmerket.
Jeg ville så gjerne hjelpe, og prøvde å minnes, gikk tilbaks i minnene gang på gang. Nå vet jeg at hjernen ikke kan skille mellom fantasi og virkelig og at jeg dermed utsatte min kropp for traumaet gang på gang. Bearbeiding av trauma er en ting, elting noe annet.
Det var helt vilt i noen år. Helens murder tok livet av en veltrent prostituert kvinne et halv år senere. Året etter ble en bekant til meg ihjelstukken med kniv, når han skulle redde sin bil fra et par biltyver.
Få år etter det blir en slekting til meg murdet når hun var på veg hjem sent en kveld. Alt det her ble retraumiseringer, og jeg levde gjennom minnerne igjen.
All den her stressen påvirker immunforsvaret, ja hele kroppen. I September 1990, hadde jeg en halsinfeksjon, og deretter var jeg unormalt trøtt resten av min utdannelse. Jeg leste næmlig til psykolog da på den tiden. Når jeg vel kunne konsentrere meg igjen hadde jeg en dypere forståelse for individens dypgående prosesser. Det var lett å ta til seg, men jeg var så sliten. Det var viktig for meg å utdanne meg ferdig og å skaffe meg en trygg grunn å stå på.
Jeg tillat meg å gi meg et par år ekstra på å skrive min hovedoppgave. Jeg trengte å hente pusten.
Etter en to ukers sydentur, der jeg sov dag og natt, (På dagen under solparasollen) kunne jeg trene step-up, aerobics og så videre. Det var så deilig. Men sen kom andre symptomer. Jeg slog i hodet mot et skap, stanget det fra undersiden, og mådde forferdelig dårlig. Hva jeg nå vet, fikk jeg en sterk kompresjon mellom de overste nakkevirvelene.
Gjennom årene var jeg sliten, men kunne arbeide, og arbeidet gav meg mye og jeg kunne kjenne at jeg hadde mye å gi. Når jeg prøvde å trene gikk det feil hold. Naturligvis lurte jeg flere ganger hva som skjedd i kroppen men hva fantes det å finne.
1999 flyttet jeg til Norge og 9 måneder kollapset jeg. Et år senere hadde jeg ikke rett til sykepenger mer. Jeg fikk tak i en lokale der jeg kunne arbeide i min egen takt, men det tok noen måneder til jeg faktisk kunne det. Først viste en blodprøve at jeg hadde hat TWAR og jeg fikk en antibiotika kur mot det. For en forskjell det ble! Selv om jeg var sliten, så hadde noe skjedd.
Jeg begynte langsom arbeide meg opp, tok allting i min egen takt, og kreftene kom langsomt tilbake. Jeg hadde stor glede av pasientkontaktene, og opplevde ofte full nærvær i møtene med mine klienter.
2003 ble jeg operert første gangen, kom meg igjen. 2004 ble Ulf Olsson tatt, Helens murder. Når jeg såg hans bilde på internet, var det som om noe løstes opp i mitt indre. Jeg blir mer og mer sliten. Deretter får jeg rede på at jeg måtte bli operert igjen, en stor operasjon. Den operasjonen tok mine siste krefter, og jeg har ikke vær i jobb siden da, 2005.
Jeg har noe å fortelle omverdenen, men min historie er ikke unikk. Det finns mange som er så nedtrykt at de ikke orker å fortelle omverdenen om hvordan de har det. Jeg har hørt mange historier fra andre, der de har en lang rad traumaer og overbelastninger bak seg til de kollapset. Deretter hadde noen av dem problemer med å bli forstått på NAV og kanskje også av legen. Fra min side sett var det lettest å forklare for legen. Min erfaringsbank og min lyttergave, da det fungerte som best gjorde at jeg satt på informajon som fikk leger til å lytte. De mindre dårlige attføringene som gjorde pasientene enda sykere fikk meg iblant lyst til å fortelle offentligt om hva jeg såg. Det var vanskelig å gjøre, på grunn av taushetsplikten. Men jeg kan snakke om meg selv!
Jeg har ikke noe å skamme meg for når det handler om langtidssykdom. Jeg har alltid gjort så godt jeg har kunnet! Kanskje jeg kunne gjort andre valg iblant, men det kjentes best der og da. Vi har ikke kontroll over alt, og derfor får vi navigere så godt vi kan. Man får følge med på livets dans enten vi liker det eller ikke.
Det var ikke det her jeg drømte om, men nå kan jeg gjøre noe meningsfullt av mitt liv likevel. Det er mange ting som jeg har lagt av meg, deriblant flink pike grejen, og jeg håper jeg ikke plukker den opp igjen. Jeg er nå mere meningsstyrt. Det som jeg gjør skal være meningsfullt, og det får meg at ta meg ut ur min komfortsone. Når jeg blogger og kommenterer i mitt eget namn, så er jeg med i noe meningsfullt som er større enn meg selv! Når jeg skriver så glemmer jeg tid og rum, og den som jeg skriver før blir i første rommet. Da glemmer jeg tid og rom! Den som jeg skriver før er den som blir berørt av det som jeg skriver, når tiden er inne.
Man kan si at den andlige siden av meg har vokset seg sterk, og gir meg en indre trygghet.
Man kan lure på hva det er så skamlig å bli syk. Lever vi så beskyttet her i landet at illusjonen om vår udødlighet har vokset oss over hodet? Det pusses på fasader mer enn tidligere, samtidligere som det selges veldig mye alternativ litteratur og selvhjelpsbøker. Det betyder for meg at vi har en andelig sult, noe som vi har forsømt i vårt moderne samfunn.
Da tenker jeg også at det finns et stort behov av oss som står frem, for at får mange å se at de ikke er ensomme. Det er lett å tro det når vi er så opptatt av fasader. Vi jæmfører oss med hverandres fasader, og hva gjør det med oss? Når vi blir syke da mister vi våre masker. Hva skjer da?
Hvis vi mår dårligt av at vi er så syke, så pass att vi skammer oss. Da trenger vi å sette igang en indre prosess om hvordan vi ser på sykdom og på syke mennesker.
Det er en prosess å gå gjennom det, men når man har forsonet seg og møtt sin indre kjerne, da står man stadigt på jorden. Når man står stadigt på jorden, da kan man tale sin sannhet!
Det handler også om å se at man er en del av naturen og at man må samspille med den.
Når det handler om fremtiden, hvis jeg blir frisk og skal søke arbeide, er min tanke at en del ting er større enn meg! Det får jeg ta den dagen. Hvis jeg skal velge mellom kjærlighet og redsel, da velger jeg kjærligheten! Det betyr ikke at jeg aldrig mer blir redd, uten at jeg velger å gjøre det her valget ut fra kjærligheten til livet!
Alt til sin tid! Min erfaring er at vi ikke skal forsere ting, men i stedet ta ting når tiden er inne.
Hvis vi skal gå ut offentligt eller ikke... Det er opp til hver og en av oss. Du velger selv og hva du enn velger er riktig for deg! Ta være på deg!

Helhetens komplexitet.

Jeg leste et veldig bra blogginnlegg, skrevet av legen Maria Gjerpe. Hun skriver om at diagnosen ME er en koplex sykdom, der vi ikke vet hva det kommer av, og at det trolig kommer å resultere i mange forskjellig diagnoser når vi vet mer. Det var en konferanse i Trømsø i forrige uken. Hun gir et referat fra konferensen i sin blogg Marias Metode. Det merklige var at det ikke så ut til at de norske forskerne følger med på hva som skjer i utlandet, der det skjer interessante ting på virus forskningsmiljøet. Det har vist seg i studier på retroviruset XMRV har oppdagets hos mange ME pasienter. De kom heller ikke frem at leger i Lillestrøm behandler ME pasienter, med fremgang. Det som man snakket veldig mye om var den psykosomatiske delen. Representanter for Lightning process fikk god tid å snakke, selv om det ikke finns forskning som bekrefter at det er bra. LP har fått god reklame i aviser og ukeblad, men det som ikke kommer frem er alle de som har gått programmet og som ikke har blitt bra. Det har til og med kommet frem informasjon på internet om de som har blitt mye dårligere, i et allerede meget dårlig helse tilstand.
Hun etterlyser en bredere forskning på området, og å ta inn hva som skjer i utlandet.


http://blogg.tidsskriftet.no/2010/10/r%C3%B8de-kluter-og-leger-som-kunnskapsformidlere/

Her er min kommentar på hennes blogginnlegg:

"Hvor har sunt fornuft tatt vegen?


Jeg er psykolog og har vært ute ur jobb siden 5 år på grunn av utmattelsessyndrom.

Når personer uten utdannelse i hvordan kroppen fungerer, da kan jeg skjønne at det er lett å la seg forføres av det her. Reklamen er forførisk samtidlig som uetisk. Det bekymrer meg mer når jeg leser om at leger og annen helsepersonal foreslår for pasientene at gå på den her tre dagers LP treningsprogrammet. Jeg har selv privat fått tips om LP av helsepersonal, deriblant en psykologkollega. Jeg trakk meg tilbake. Jeg var veldig dårlig og hadde ikke lyst til å forklare hvorfor jeg ikke trodde på det her og at kroppen er mye mere komplisert enn så her. Da hadde jeg nok av meg selv.

Når jeg har arbeidet i psykiatrien har vi fått mange henvisninger om pasienter som fått diagnosen depresjon etter at utredningen ikke har vist noe. I samtaler med pasienter har det vært noe som ikke stemte. Det har vært mange og lange psykiske og fysiske belastninger for mange, til de ikke orket å stå på bena lengre. Noen hadde ikke klart å reise seg opp etter en infeksjon eller en rad med infeksjoner.

Dr. Christina Doctare skrev for litt over 10 år siden en bok som heter “Hjernestress – kan det ramme meg? Det var en meget god bok som både gav meg , pasienter og legene en god knagg å holde i. Siden har det kommet mye annet spennende forskning og vi lever i en spennende tid.

Jeg husker når jeg på 90-tallet arbeidet som psykolog i Oskarshamn. Da funderte man på hvorfor whip-lash pasienter ikke kom videre fra den kris man fikk etter bilulykken. Jeg og en psykolog kollega testet dem og testene viste tydelige tegn på kognitiv svikt, hjernen hadde tatt stryk av bilulykken. Det var fysiskt, med en psykisk tilleggsbelastning!

Som jeg forstår er det mye vi ikke vet om ME, og da det er så forskjellige resultater på ME, burde det være på forskningsstadiet. Når ikke forståelsen er på plass, gis det rum for fordommer.

Det er et merkelig antakende at en behandling skal være egnet for hele diagnosegrupper! Pasienten skal tydeligen tilpasses behandlingen. På universitet i Lund fikk vi lære oss at vi skal gjøre en vurdering og deretter legger vi opp en behandling sammen med pasienten.

Hadde vi vært totalt bevisst hadde det vært lettere å ta ansvar for sitt liv, men slik er det ikke.

Det er populært å si at vi skal forandre våre tankemønstre, og her lyser en rød lampe. Får man hjelp med rett verktøy til dette er det spennende. Men hvis en ikke har det kan det bli annerledes. Da kan de “positive tankene” legge lokket på de negative. Da snakker vi om benektning, og å øke de intrapsykiske konfliktene. Man får mer spenninger i kroppen. Jeg har lest blogger om hvordan de har beruset seg i de positive tankene, men måneder senere har blitt dårligere igjen. Som psykolog har jeg møtt mange mennesker som har tatt til seg det å tenke positivt. De tenkte positivt til de kollapset av utmattelse!

Når vi skal ta ansvar for vår helse er det mye vi skal tenke på. Kunnskaper trenger å ha siktets inn i kroppen fra hodet og til resten av kroppen. Da har de blitt en innsikt. Da får vi mer intuisjon. Vi skulle også behøvd å ha kontakt med alle erfaringer vi har gjort i livet, de skulle med andre ord være med i vitendet. Vi skulle trenge å ha det her fra alle tenkelige synsvinkler. Vi skulle trenge å gjennomskue alle samfunnets dårlige helseråd, for eksempel om maten. Tenk alt vi har sett, hørt, tenkt og følt, og de beslutninger vi tok for 20-30 år siden når vi ikke visste bedre. Vi har barndomsopplevelser og sykdommer i familien og så videre…

Livet er ikke en enkel tråd, som er så enkel å følge.

Pasientens maktesløshet kan raskt bli vår egen, men da risikerer vi å bli handlingslammet. Det hjelper ingen!

Det er bedre å sette ord på sin maktesløshet og å si at det her vet jeg ikke mye om. Pasienten føler seg tatt på alvor, og forstått. Det gir håp om mennesklighet og varme!

Samfunnet risikerer i bli kaldt og overfladisk som det er.



Jeg ønsker å gratulere deg Maria til gode blogg innlegg.

Sprid dem rundt! Behovet for mer debatt, kunnskap og refleksjon er stort!"

Bloggen Marias Metode: http://mariasmetode.wordpress.com/