To brev.

Jeg kjenner at den stress og opplevd press har vært en belastning, selv om jeg formelt måtte gjennom det. Jeg er meget takknemlig over at jeg ikke måtte ut på en praksisplass. Det hadde ikke gått bra. Er ikke sterk nok til det. Jeg har gått med en indre uro over hvordan det kommer å bli for meg etter den siste februar. Jeg sendte likevel inn den informasjon med tilleggsopplysninger som NAV etterspurte. Til og med det var en stress og en belastning for meg. Det har vært en lang og livsforandrende prosess i alle de har jeg har vært syk. En gang for lenge siden studerte jeg på universitet i flere år.
Når jeg tenker på hvordan livet har blitt forandret på grunn av sykdom, da er det ikke noe rart at jeg føler på en stor sorg. Sorgen følger med aksept, og de går hånd i hånd.

For omtrent en uke siden kom et brev fra NAV. Det var om arbeidsevnevurdering. Der står at jeg vurderes å være varig ufør i forhold til ethvert arbeid. Mitt helsetilstand har ført til en betydelig nedsatt funksjonsevne som ikke anses å være forenlig med krav til arbeidstaker i stillinger aktuelle for meg i dagens arbeidsmarked.
Det var en enorm lettelse å lese det her, samtidig som det er trist at livet har blitt så begrenset. Det var ikke det her jeg drømte om men de her 8 år som jeg har vært ute fra arbeidslivet har jeg måttet innse realitetene. Det er ikke en lett prosess, ikke for meg og ikke for andre i liknende situasjon.

Dagen etterpå kom det et brev til fra NAV. De har innvilget videre AAP til ut juli, mens vi venter på utredningen for uføresøkneden skal bli klar. Det var så befriende å vite at jeg fremdeles får penger fra NAV. Ved kronisk sykdom når man har en betydelig svekket funksjonsevne, da trenger man trygghet, også økonomisk. Det er mye lettere å stå frem i sosiale medier og å diskutere helsepolitikk, enn det er å føle på uro over sin økonomi. Uro/stress er nedbrytende og man mister krefter.

På epikrisen fra Skogli kan man også lese om hvor viktig det er å få fred og ro slik at det blir lettere å balansere mellom hvile/avslapning og aktivitet. Stress svekker. Når en har fred og ro er det lettere å være i aktivitet. Jeg fikk på Skogli prøvd ut en nivå som er mulig å trene på. Etter Skogli går jeg regelmessig på tredemølla. Jeg går i et tempo som passer for meg i omtrent 10 minutter. Det har jeg kommet frem til er passe for meg akkurat nå, da jeg også gjør en del husarbeid og springer i trapper.
Jeg tenker å prøve og øke tiden på tredemølla når vi kommer inn i lysere tider og våren.
Jeg føler mere på vintertrøtthet og vinterdepresjon nå enn hva jeg gjorde for et år siden. Jeg tror det har å gjøre med den stress som jeg har følt på de seneste månedene i samband med kontakt med NAV.
Nå er det mye lettere å slappe av. Nå hører jeg veggklokkens tikk-takk-tikk-takk igjen.
Nå jeg har et roligere tempo får jeg mere gjort. Jeg har ikke like mange dager da jeg må legge meg i et mørkt rom på grunn av migrene.

Stress og stressmestring er et viktig tema å fokusere på. Kroppen arbeider mye bedre i et avslappet tilstand. Jeg har fått mange aha-opplevelser gjennom årene. Psykisk stress med fysiologiske reaksjoner er ikke noe nytt. Når jeg begynte med D-vitaminer følte jeg at kroppen ble fri fra en byrde i desember og januar. Lyslampe likeså. Det jeg ikke var beredt på var den kroniske periodontitten som ga en infeksjonsfølelse i mange, og hvor befriende det var å bli fri fra den betente tannroten, ja hele jekselen. Det er en kronisk stress som ikke må undervurderes.
Jeg kunne ikke tro at mine pustestopp på natten påvirket mitt allmenntilstand så mye som det må ha gjort. Det føles som en stor befrielse å begynne å puste med Cpap på nettene.

Etter en så stor indre alarmberedskap i mange i år sier det seg selv at det et meget viktig med fred og ro og avslapning. Vi har våre vaner der vi går på autopilot, og det kan også være likt med stressberedskap. Gjennom valg av aktivitet byter vi spor både når vi snakker om rutiner og fysisk væremåte.
Når vi snakker om motsatsen til stress, kommer vi til avslapning, inspirasjon, passe fysisk aktivitet, ha det moro, nyte livet der det er mulig. Jeg føler også på kroppen at det er viktig med et stabilt blodsukker for å føle på en indre ro. Det som jeg har som mål er å forbedre allmenntilstanden og å få et bedre liv. Jeg fokuserer også på hvordan man kan leve enklere til en bedre livskvalitet. Det er så lett å strekke seg for langt, komplisere ting og å fokusere på de ting som føles viktigere i livet.

Jeg tror man kan gjøre mye her og det kan være mye moro når en prøver seg frem. Det er viktig å arbeide mot forsoning og ikke kreve/forvente det som man ikke har forutsetninger å klare av. Det gir mere krefter å fokusere på hva man kan gjøre, Det er det man lett mister kontakten med når man må fokusere på sine vansker i kontakten med NAV. Nå håper jeg på mere ro i livet. Jeg har ikke gitt opp!

Gjennom alle mine år som kronisk syk har jeg arbeidet frem en mestringsplan for å håndtere hverdagen.

... og så var det den her arbeidslinjen.

Det er litt over 3 uker siden jeg kom hjem fra et 3 ukers opphold på Skogli Helse og Rehabiliteringssenter AS.

Jeg har tidligere skrevet om mitt opphold i et tidligere innlegg  Om tredemølle og å møte seg selv i døra.

Jeg var sliten når jeg kom hjem, og trengte tid å lande. Jeg var på etterskudd her hjemme og nå er det tid for å ta frem advents og julepynt. Når jeg ser over våre julepynt ser jeg mere arbeide. Det er en god grunn til å sortere vekk julepynt for å gi det til veldedighet. Ting som jeg likte for 20 år siden er ikke like moro lengre. Når foreldre går bort får man arve deres julepynt også. Det blir for mye og jeg må tenke på å økonomisere mine krefter, og det er en god grunn til å utrensning. Julegardinene til stuen får være i kjellerforrådet den her julen. Kanskje jeg har bedre energi neste jul.
Det er for meg ikke aktuelt med å bake 7 sorters kaker, lage masse julemat og annet som kan bli for mye for hvem som helst. Julestemning må være et fokus på fred og ro sammen med familien.

Jeg planerer julegave innkjøp her hjemme sammen med mannen min. Når man allerede vet hva man skal gi bort, da man går inn i butikken, sparer man både tid og energi. Det liker jeg, og det er også helt nødvendig.

Den her måten å organisere på har vært en del av mitt liv i flere år. Det er viktig å skrelle vekk det som ikke er så viktig og å holde fokus på det mest konstruktive. Det fungere best.
Når jeg var på Skogli var det viktig å holde fokus, slik at jeg fikk best utbytte av oppholdet. Det ble likevel hardt og jeg gikk likevel i bakken. Jeg møtte mine egne begrensning og det føltes merkelig å delta i en gruppe som handlet om arbeidsrettet rehabilitering. Men jeg var der fordi NAV mente det var viktig å komme dit for en vurdering om funksjonsnivå.

Jeg gjorde mange refleksjoner den her tiden, da jeg hørte om arbeidslinjen flere ganger.
En dag satt vår gruppe i en refleksjonsgruppe, der vi skulle tenke over hva vi skal gjøre fremover. Vi fikk høre at tidligere ble man lettere uføretrygdet og parkert, og så enkelt er det ikke i dag. Nå viser forskning, sa hun, at arbeide har en helbredende effekt. Man må ikke vente til man orker med det eller det der hjemme. De har erfaring med pasienter med fibromyalgi, utmattelse og andre diagnoser. Kanskje man  kan velge et enklere arbeide, og det må kanskje ikke være så mange timer i uken.. Noen kunne kanskje begynne med praksisplass eller arbeid nå, og andre har kanskje et maratonløp fremfor seg. Den her arbeidslinjen var det nye og det handler om at alle som kan bidra, skal få en sjanse til å gjøre det.

Det her satte i gang mange tanker i hodet mitt. Jeg må smile når hun sa at noen kan ha et maraton fremfor seg. Jeg har hatt problem med helsa siden 1989. Det kaller jeg et maraton, og jeg vet ikke hvordan mitt liv ser ut fremover. Jeg har også tatt styringa over min helse, og hadde jeg ikke gjort det tro jeg at jeg hadde vært mye dårligere. Sollys på vinteren (lysterapilampe), D-vitaminer større delen av året, kuttet ut blant annet sukker, energiøkonomisering, sund mat, fred og ro aktiviteter, passe fysisk aktivitet, og så videre. Jeg har lest masse, og snakket med mange for å kanskje finne en veg for å bli frisk. Jeg ble ikke frisk. For et år siden fikk jeg vite jeg hadde hatt en kronisk  periodontitt i mange år og det kjørte ned både immunforsvar og allmenntilstand. Tannlegen fortalte at når en har en kronisk periodontitt kommer bakterier ut i blodbanen. På den måten kan man bli syk i hele kroppen. Han var ikke forbauset over at jeg hadde hatt ME-symptomer.
I dag blir jeg ikke sykere. Det ble jeg så lenge jeg hadde periodontitt. Jeg ble sykere og sykere og iblant følte jeg meg døende. Nå var jeg ikke så redd, men mer fortvilt. For en befrielse det var å bli fri fra både jeksel og periodontitt!

Men jeg er fremdeles syk og har en lav funksjonsnivå. Jeg lever med håpet om å bli frisk, men må samtidig være beredt på at det kanskje ikke er mulig.

Nå gikk jeg på Skogli å var bekymret over hvordan andre syke kunne oppfatte om den her arbeidslinjen, og den risiko for depresjon, angst, skyld og skam hvis de ikke klarer av å bli friske. Hvordan hadde jeg selv opplevd det hvis jeg kommet til Skogli for to år siden, med langt fremskreden periodontitt? Hvilken forskning refererer man til og for hvem? Hva med langtidseffekter? Jeg valgte å skrive til legen og fortelle om mine fortellinger. Jeg tror ikke jeg kommer med noe nytt, men det kunne kanskje være interessant med å lese om hvordan pasientene opplever hva som sies. Det er ikke alle som har så mye kunnskaper og er oppdatert som meg, og da er man mere sårbar.

Jeg trivdes med å arbeide, og det var godt å gå på forelesninger eller på arbeide selv om jeg ikke var frisk. Jeg slet etter et sjokktrauma 1989. Det var godt å gå på forelesninger selv om jeg slet med konsentrasjonen. Sjokktrauma er en enorm belastning for kropp og sjel, og tankene forfølger en. Med en slik belastning er det også lett å få andre helseproblem og det fikk jeg. Man kan si at jeg studerte på deltid. Det var noen delkurser som jeg gjorte etter min kursgruppe var ferdig med studiene. Jeg trengte min tid og jeg trengte fred og ro. Jeg ble ferdig med mine studier, fikk bra konsentrasjon og arbeidet som psykolog i flere år og det planerte å fortsette med det til pensjonen. Jeg kjente på at noe ikke fungerte som  det skulle i min kropp, men kunne arbeide på heltid i noen år.

Men livet fikk meg om igjen inn på andre veger enn hva jeg hadde tenkt meg. Det kom en dag når funksjonsnivået og allmenntilstanden var for lavt til å være i jobb. For et år siden fikk jeg, som jeg tidligere skrevet om, vite at jeg hadde hatt en tannrotsbetennelse i mange år. 
Det har ikke vært synlig på noen utredning og derfor har det ikke gått å behandle. Livet utsetter oss alle for prøvelser og vi kan ikke forvente oss å kunne styre på alt her i livet!
Vi får se på hva vi har å navigere videre fra det. Det er viktig styrke kropp og sjel på mange nivåer.

Jeg føler meg takknemlig for det jeg har i livet fordi det er ingen selvfølge.

Etter jeg kom hjem  fra Skogli sendte jeg en søknad om uføretrygd til NAV. Det kostet mye konsentrasjon og energi å fylle i søknaden. Jeg tenker på den forskjell det er i dag og den jeg var når jeg studerte på universitet i Lund for 20 år siden. Jeg er ikke den samme.
Noen dager senere ringer min saksbehandler fra NAV, som sett at jeg hadde sendt inn søknaden. Hun sa at det skulle jeg ikke gjort, fordi hun ikke har gjort en kartlegging om eventuell restarbeidsevne. Jeg hadde følt en lettelse for å ha fylt i søknaden og nå risikerer jeg at jeg må trekke tilbake søknaden en tid.
Jeg er ikke forbauset men det her sliter!
Dagen etterpå fikk jeg et brev fra de som arbeider med uføretrygdsøknader. De ønsker mere informasjon, blant annet om hvor jeg har bott i Sverige når jeg var yngre. Jeg husker ikke alle adressene. Nå sitter jeg her og føler på at hva som blir neste steg, blir krevende for meg, hva som nå enn skjer. Fy søren! Så mye som var så mye lettere når jeg var frisk.

Det er så viktig å skifte spor slik at jeg ikke bare fokuserer på NAV og hva som kommer å skje. Det er nødvendig med mental hvile og å gjøre ting som gir energi, som gir glede og hjertevarme.

Arbeidslinje får være arbeidslinje. Er jeg ikke frisk nok er det ikke så mye som jeg kan gjøre.
En ting er sikker. Jeg ønsket ikke å være syk! Det er ikke min feil at jeg er syk! Jeg har gjort så godt jeg kunne! Hvis man gjør så godt man kan da kan man ikke gjøre mer!

Jeg har til og med laget mine egne Mestringsstrategier ved kronisk sykdom.

Hva er det som gjør at folk tar det som en selvfølge at de skal være arbeidsføre hele livet?

Subjektive plager, uten objektive funn?

Sitter her og leser bladet "Tara frisk". I nr 2. 2013, er det en artikkel som heter "Kan sykdom læres?"
Henriette Åsille Osnes har skrevet den her interessante artikkelen der man kan lese at kvinner har høyere sykefravær enn menn, og hvordan det kan bli slik.

"Og med unntak av ryggproblemer har kvinner mer hodepine, angst, depressive tanker, mageproblemer og andre subjektive helseplager. Dette er plager som kan gi betydelig funksjonsnedsettelse, men hvor det ikke er objektive funn som kan forklare plagene, sier professor og forskningsdirektør Hege R. Eriksen ved Uni Helse." (Tara frisk, nr 2.2013)

Hun har forsket på sammenheng mellom stress og subjektive plager. Det er også stor forskjell, mellom bransjer, på sykefravær. Et godt eksempel på det er helse- og sosial- sektor. Her har vi belastende faktorer som skiftarbeid, belastende tunge løft, og liten kontroll over. Kvinner skal mestre jobb, hjem, mann, barn og omsorg for foreldre. Det er også mange kvinner som stiller høye krav til seg selv.
Artikkelen forteller også om en ekspertgruppe nedsatt av arbeidsdepartementet som konkluderer med at kvinners dobbeltarbeid trolig bidrar til at kvinner er mer syke enn menn.

Når jeg leser det her kjenner jeg godt igjen meg. Jeg har i arbeidet med mange som passer inn i den her beskrivelsen. Det er mange som sliter etter å ha fått bære tunge byrder i veldig lang tid. Det kan dels være dobbelt arbeide, vanskelig situasjon på arbeidet, barn med spesielle behov, misbruk i familien, familievold, annen sykdom i familien. De har også vært belastet i lang tid, da energien har gått ned, smerter både her og der, man føler man ikke når opp til sine egne og eller andres krav med mere. Det her handler ikke om å tenke seg syk, men å holdt ting gående så lenge det gikk.
Problemet er å skille mellom pasienter som mer passer inn på utbrenthet, og de som har en annen sykdom som trenger behandling. Man kan være syk, selv om man ikke finner "objektive" funn som kan forklare plagene, og derfor må man være oppmerksom på den enkelte individet. Det er ingen som ønsker å bli "parkert" i psykiatrien, når man har en sykdom som trenger behandling noe annet sted.
Derfor må fagpersoner ha et åpent sinn for å skille ut hvem som trenger hva.
Jeg hadde for eksempel ikke blitt frisk med kun samtaleterapi/cbt/gradert trening, når jeg i mange år har slitt med en skjult kronisk periodontitt. Jeg har selv i mange år hatt en samling med uforklarte symptomer, og det fører med seg at jeg ser en nødvendig grunn til å få frem at ting ikke alltid er så enkle som det ser ut til. Jeg ser samtidig, at det ikke alle ganger er enkelt å finne diagnosen til den enkelte.
Helsepersonell har litt av et detektivarbeid i en del fall, samtidig som man som syk prøver å mestre sin situasjon så godt en kan og å prøve å finne frem konstruktive mål.
En gjør så godt en kan.
Den som klarer en gradert trening er heldig, selv om det er tungt. Da finner man lettere en veg ut i friheten, som det er å bli friskere.

Jeg må bare fortsette å håpe!

Hadde time på NAV idag. Mine rettigheter til AAP penger går ut i neste år. Det innebærer at jeg må arbeidsprøve eller gå løpet mot uføretrygd. Min saksbehandler sa jeg må søke meg til Skogli for å få en utredning der og se hva som er riktig nivå for meg å holde meg på. Jeg tror det er lurt å få hjelp fra fagfolk for å komme videre.
Jeg skjønner godt at NAV må følge opp hvordan jeg har det og hvordan man kan gå videre. Jeg har bare godt å si om de saksbehandlere som jeg har hatt der. Det har vært mange gjennom årene.
Når det tid for å komme på en oppfølgningstime på NAV, er det som om hele (nesten) livet slår en rett i ansiktet. For noen år siden ble jeg langsomt bedre men det snudde og etter det gikk det nedover. Det gikk forståss i bølger, men  noen holdpunkter har jeg. Det har gått noen år siden jeg gjorde en arbeidsutprøvning, som jeg måtte avslutte fordi migrenen og de nevropatiske smertene plaget meg mer og mer hvereneste dag!
For meg som er psykolog er det lett å tenke psykisk stress og spenninger. Jeg begynte i en osteopatibehandling. Det var en underbar behandling som gav stor avslappning hver gang, MEN de nevropatiske smertene økte i styrke. Det sluttet med at jeg sluttet med den behandlingen. Det fikk meg å undres om det krevde for mye energi eller om jeg hadde en infeksjon i kroppen som ble aktivert av osteopatibehandlingen. Det er naturligt det blir mange spørsmål når jeg får et motsatt resultat enn jeg hadde tenkt meg.
Året etterpå prøvde jeg manuell terapi for å se om det kunne hjelpe meg. Etter noen behandlinger fikk jeg en infeksjon, trolig virus, som jeg slet med i flere uker. Deretter kom mørketiden, som er min tyngste periode på året. Noen uker etter nyttår prøvde jeg manuell terapi på nytt. Etter noen ganger brøt helvetesilden ut. Det tok meg flere uker å bli av med, og jeg var meget svekket av det. Helvetesilden avløstes av sommer og daglige plager med nevropatiske  smerter, migrene og lysskyhet.
Så var det til jeg knakk en jeksel mitt av i slutten av august. Da måtte jeg til tannlegen for å rense ut det som skulle vekk fra tannen. Det ledde til store tannsmerter, med andre ord en betennelse, og jeg gikk på en 5 dagers antibiotikakur. Til min forbauselse hadde jeg i noen uker ikke de daglige nevropatiske smertene. Når de noen uker etterpå kom tilbaks, da fikk jeg en aha-opplevelse.
Da søkte jeg hjelp på VOLVAT for å se om jeg hadde en infeksjon. Prøvene viste som vanligt ingenting!!!
2-3 uker etterpå hadde jeg time til min nye tannlege. Tannrøntgen viste at jeg hadde en kronisk periodontitt. Når han trakk tannen var betennelsen synlig for øyet! Tannroten hadde dødt, bakteriene vandret videre til kjevebeinet, og der hadde det også bildets en cyste. Jekselen hadde blitt skjør av den her processen, og det var derfor den knektes. Tannlegen sier at jeg har slitt med den kroniske periodontitten i mange, mange år. Han sier det må ha gått hardt på allmenntilstanden, og når bakteriene flyter med i blodomløpet kan det lede til mange sykdommer. Han er ikke forbauset over at jeg har slitt med ME symptomer i mange år.

Jeg ser den knekte tannen som en vendpunkt, selv om jeg ikke vet hvordan og vart.
I januar var jeg på en søvnutredning, som viste at jeg har pustestopp på natten. I forrige uken begynte jeg å sove med en CPAP, en maskin som skal forhindre pustestoppene. Nå i begynnelsen blir jeg mere trøtt og sliten, men jeg sover dypere. Forhåpentlig betyr det at kroppens selvhelbredende prosesser har kommet igang, men det er for tidlig å vite. Jeg kommer å få god oppfølgning på Eleverum sykehus, og det tyder på at de tar det alvorlig, selv om ikke jeg har gjort det tidligere.

Jeg nærmer meg min 50:e fødelsedag, og jo eldre jeg blir får man være beredt på livet setter spor.

Jeg merker at jeg ønsketenker. Har ikke like mange ME symptomer som tidligere. På det kognitive stemmer det, selv om det kan bli bedre. Et annet symptom er søvneproblemene, men det har medisinen mot nevropatiske smerter, sammen med CPAP, blitt en god hjelp. Når jeg sover orker jeg mer på dagen. Smertene er fremdeles et stort problem, men ikke hver eneste dag. Snarere hver eller annenhver uke.Sommeren 2012, måtte jeg holde meg innendørs med fortrukne gardiner. Nå kan jeg gå inn til byen, gjøre noen småærenden, og deretter gå hjem. Deretter får jeg hvile i 2-3 dage. Det er et stort fremsteg fra i fjor. Når vi kommer til matintoleranser, sluttet jeg med godterier, kaker, og is for en 3-4 år siden. Da forsvant feberen, urolig tarm, og litt annet.

Det er vanskelig å tenke seg hvilken kapasitet jeg kommer å ha i høst, når hodepinen og stitenheten, som går hånd i hånd, påvirker dagen idag. Det får meg å tenke at jeg skal prøve å ikke låse meg på det ene eller det andre. Nå må jeg fortsette å ta vare på meg slik at jeg kan få et bedre allmenntilstand. Forhåpentlig kan jeg begynne med en arbeidsutprøvning i høst. Jeg må bare fortsette å håpe!

Min personlige reise med ME

I oktober begynte jeg å være på Twitter for å informere og å bli informert. Twitter viste seg å være et sted som passer meg veldig godt da jeg liker å ha kontakt med mye folk, og å være med der det skjer mye.

Jeg har også kommunisert med en kjent LP coach og har opplevd det meget givende. Vi har et felles interesse på stress og stressmestring. Det var et område jeg fokuserte mye på allerede år 2000, og underviste mine pasienter om det til jeg ble sykemeldt i 2005. Når LP coachen skriver om stress er det de som kom til meg for psykologsamtaler som jeg tenker på. Men når vi kommer til ME diagnosen slik jeg ser den (somatisk og beskrives godt av dr Sidsel Kreyberg) da kjente jeg meg ikke ikke igjen! Jeg ble flere ganger forbauset når vi diskuterte ME, fordi vi oppfatter ME diagnosen så forskjellig.

Helt plutselig klarnet bildet. Det hun beskrev, det er psyko-somatikkens syn på ME diagnosen. De ser ME som en stress lidelse, og for å sette en ME diagnose, skal alt somatiskt være utelukket. Derfor har de en ren psyko-somatisk syn på ME. Da faller det seg naturlig å mene at cbt og gradert trening er metoderne som skal hjelpe folk å bli friske.
Hadde det bare vært så enkelt! Problemet er at ikke alle ME pasienter er godt nok utredde, og det er ikke alt som viser seg i en helseutredning. Det er jeg selv et levende eksempel på! Men det er logiskt fra deres perspektiv å tenke at hvis pasienten ikke blir frisk har de motstand mot å bli frisk, ikke mottakelig for å forandre tankemønster, og kanskje heller ikke er motivert til å bli frisk. Det kan på overflaten se ut som en mangel på ansvarstakende. Problemet er at de har feil når vi snakker om de somatiskt syke ME pasientene! Det avslører en stor tro på på dagens undersøkelsesmetoder, og en tro på at vi idag har oppdaget alle bio-markører og alle sykdommer som er å finne. Men en slik tro vokser skråsikkerheten. De pasienter som har godt resultat på cbt/gradert trening eller LP bare bekrefter teorien. Det blir et stort problem for pasienten, med somatisk sykdom, om resultat uteblir eller blir dårligere av disse "outstanding" metoder som cbt/gradert trening og LP. "Skylden", årsaken legges på pasienten, noe det nok kan være i en del fall. Men når mengden pasienter og pårørende vokser med sin kritikk av sykdomstolkning og motstand mot psyko-somatikkens metoder som de opplever seg å bli dårligere av, kan det være høy tid å tenke over hvis det finns andre årsaker til pasientenes reaksjoner. Når pasientene prøver å fortelle om sine erfaringer av psyko-somatikkens metoder, møter de fagfolk med stengte ører. Det er slik det blir når behandleren er "skråsikre" sin teori. MEN hvor finns den vitenskaplige nysgjerrigheten.

For litt over et år siden ble boken "De Bortgjemte" av Jørgen Jelstad utgitt. Der får vi lese at internasjonal forskningsmiljø for over 20 år siden hadde lagt fra seg teorien om at ME er en psyko-somatisk tilstand. I boken Beskriver Jelstad om hvordan psyko-somatikken kuppet en somatisk diagnose ME og gjorde den til sin, samtidigt som de vannet ut diagnosen gjennom å ikke ha så strikte kriterier. Det var en katastrof for de,, ME-syke som slet med en somatisk sykdom. De råd som ME pasientene fikk av psyko-somatikken var cbt og gradert trening. Det er fine råd for den som ikke har en somatisk sykdom, men en katastrof for de som har en somatisk sykdom. Det ble naturligtvis stridigheter av det. Når de syke og deres pårørende konfronterte legene med at de ble dårligere av cbt og gradert trening, fikk de en stempel som umotiverte, innsiktsløse og besværlige.
Det er en naturlig konsekvens at det ble en konflikt om ME er en psykisk eller en fysisk sykdom. Egentlig er temaet psykisk eller fysisk sykdom feil fokus, da den ene utelukker fysisk sykdom, og den andre gjør fysiologiske funn. Det er for meg veldig tydelig at det er helt forskjellige sykdommer man diskuterer. Det her beskriver Jelstad veldig bra i boken "De Bortgjemte"

Jeg har hatt en personlig reise da jeg selv har slitt med ME symptomer i flere år. Jeg håpet jeg hadde cfs, utmattningsyndrom eller som psyko-somatikken kaller for cfs/ME. Vi kan alle kjenne oss igjen i opplevd stress, og alle har vi en personlig historie på godt og vondt. Jeg til og med tok kontakt med en psykologspesialist for å bearbeide det som eventuelt trengte å bearbeides. Psykologens reaksjon var at det er noe som ikke stemmer her. Du har ikke en vanlig depresjon eller utbrenthet. Hun mente jeg trengte mere utredning. Hennes vurdering var at jeg hadde ME og da mente hun i somatisk betydning. Jeg skulle ikke gå på dypet med min livshistorie, men å snakke om det som var oppe der og da. Det viktige for meg mente hun var at bare være. (Et godt råd fordi da lever man parasympatiskt, noe som underletter for kroppen å helbrede seg selv)
Neuro-psykologen mente også at han ikke fann noen psykisk uhelse hos meg, jeg var ukomplisert i kontakten, og symptomerne stemte overens med ME)

Etter å ha tatt vare på meg selv og blitt noe bedre etter få år, begynte jeg å bli dårligere igjen. Fra å tenkt at jeg bare skulle tenke på morsomme friske ting og å fokusere på det friske, begynte jeg nå lese ME blogger og etter hvert også overlege Sidsel Kreybergs kunnskaper på ME registeret har jeg gang på gang på gang møtt meg selv i døren. Det har vært vært vondt samtidigt som det var veldig bra, og det er mange pusslebiter som har fallit på plass. Når cbt og gradert trening, eller LP ikke har gjort folk friske er det mange som søker seg til Sidsel Kreyberg for å lære seg hvordan man kan mestre sykdommen for å snu en negativ trend i en positiv retning. Akkurat nå tenker jeg at Kreyberg er den beste vi har i Norge, når vi skal lære oss om den somatiske sykdommen ME og å forstå sykdommens dynamikk.
Psyko-somatikkens forståelse av ME har ikke noe å tilby oss. Når det er sagt synes jeg deres stressforskning er viktig og som kan hjelpe mange som sliter med stresslidelser. Stress og uro kan også være en tileggsbelastning ved alle sykdommer.

Allerede i 90-årene merkte jeg at det var noe som ikke stemte i kroppen min, men hva var det? Jeg ble dårlig etter trening. Når jeg gikk på antibiotika pga bihulebetennelse eller liknende, merkte jeg at jeg følte meg mye bedre at den slitenhet jeg følte på hele tiden. Noen dager etter antibiotikakuren var slutt, kom slitenheten tilbaks. Noen år tidigere begynte allergien, og jeg fikk også vondt i høyre bihule. Høsten 1999 kollapset jeg første gang, begynte å arbeide 1,5 år senere. Nå har jeg vært ute ur jobb siden 2005. Jeg har prøvd akupunktur, homeopati, kvantemedisin, osteopati, med mere. Jeg gikk til og med på en 2 årig kurs i vegetoterapi, for å kanskje finne en løsning på mine egne helseproblemer. Jeg lærte meg kjempemye, selv om jeg ikke fikk de svarene jeg trengte. Jeg har søkt meg til VOLVAT i forhåpning å få en second oppinion. Hyggelige folk, men jeg fikk ikke svar der heller. Jeg har til og med tatt opp det med min tannlege, da jeg vet man kan få alvorlige  helseproblemer hvis tannstatus er dårlig. Det kom ikke frem noe der heller. Jeg har vært på ME-utredning, og fikk ikke noe svar der heller. Når den, ene helseundersøkelsen etter den andre ikke viser noen bio-markører, følte jeg at det ikke var så hyggelig å mase om helseundersøkelser når de likevel ikke viste noe. Når jeg ble dårligere ble det i stedet min mann som maste på meg at jeg skulle ta kontakt med lege for helsesjekk. Senest i oktober 2012 var jeg på VOLVAT, da jeg lurte på om jeg hadde en infeksjon i kroppen. Undersøkelsen viste ingenting foruten litt høyt kolesterol. to uker senere var jeg hos min nye tannlege som trakk ut rester av en jeksel som jeg knekte i slutten av august.
Han sier at jeg har hatt en kronisk peridontit i MANGE, mange år! Han er ikke forbauset at det ble ME av det her. Allmenntilstandet blir dårligt og det er ikke bra når bakterier farer runt i blodbanen i år etter år!
Det føles som om jeg får svar på mange spørsmål nå, og pusslebiter faller på plass.
Det har vært andre ting som jeg har oppdaget på 2000-tallet, som D-vitamin mangel og matintoleranse. Det er derfor snart 3 år siden jeg spiste kaker, is og godterier. (Sjokolade, 70% unntatt, noen grense får det være på sundheten.) Osteopaten sa jeg hadde en sterk kompresjon mellom de øverste nakkeknoklene. Jeg slo hodet i et veggskap på jobben en gang i begynnelsen av 90-årene. Jeg reiste meg opp og slo i hodet på issen underfra i skapet. Fy hva det gjorde gjorde ont! Livet setter mange spor!
Jeg var også med om et sjokktrauma i slutten av 80-årene, og det var helt forferdelig. Det svekket naturligvis allmenntilstandet. Med min historie kan det være lett å tenke psykiskt, men det kan være en sovepute. Kropp og sjel hører sammen og det går i alle retninger.

Jeg har søkt mange svar på hvordan jeg skulle finne løsninger for å bli frisk, og steine løftes etter stein. Kunne jeg finne noen løsning noensted? På nettet har jeg truffet andre personer som også søker etter løsninger, for å bli friskere. Når man er så syk som jeg har vært, og andre er og kanskje enda sykere, da mobiliserer man alle resurser man har. Det mener jeg er en overlevelsesinstinkt! Spør mange som er meget syke, så kommer du å finne mengder med mestringstrategier. Når jeg var frisk en gang da trengte jeg ikke tenke så mye på hvordan jeg skulle mestre ting, selv om jeg var en strateg allerede da.
Jeg tørr å si at jeg er en strateg. Finner jeg et hinder på vegen, tenker jeg over hvordan jeg kan navigere videre. Det tror jeg ikke jeg er ensom om.
Fagpersonen i meg har arbeidet i den tid jeg har vært syk, og jeg har satt ihop Mestringstrategier ved kronisk sykdom.  Det er ikke enkelt å være syke, men ikke vite hva det er. Min tanke er at enten man er psykiskt og fysiskt syk så kan det være muligt å påvirke allmenntilstanden på flere nivåer.  De har jeg på bloggen til å brukes av alle som føler de kan ha bruk for det.
Nå mener psyko-somatikken at det ikke er bevist at de ME syke må aktivitetstilpasses, men det er vel ingen lege som tror at cbt/gradert trening hadde vært den rette metoden for meg etter å ha lest det her blogginnlegget.
Jeg har kontakt med folk med ME som senere har fått bekreftet de har borreliose, også på norske sykehus. En dame fikk diagnosene ME, borreliose, inflammasjon i ryggsøylen og opp, etter å ha vært syk i 10 år. På 10 år var hun veldig syk men ble ikke tatt på alvor i helsevesenet!
Tenk dere hun hadde støtt på en cbt/gradert trening fundamentalist, og hvordan det kunne ha gått.
Tenk dere om det hadde vært et barn med samme diagnoser, og leger, psykologer og barnevern hadde bestemt det var psykiskt og at det var problem hjemme.
Tenk dere et barn som VET at h#n er syk, men ingen vil se det! Det synes jeg er veldig skremmende!!!

Vi MÅ skille på den psyko-somatiske definisjonen på ME og den somatiske. Den psyko-somatiske grenen tenker at det gjør folk sykere av å lese om sykdommer og det passer bra på engstelige pasienter. Men ME foreningen og ME blogger kan bety alt for ME syke som ikke passer inn i den psyko-somatiske modellen. Det er der vi får lære oss å mestre sykdommen, og snu en negativ trend til en positiv!

For å illustrere hvordan kriteriedebatten tar jeg med et sitat av  Jørgen Jelstad forfatter til boken "De Bortgjemte":

"Når nær halvparten av pasientene i Lancet-studien i løpet av et år rapporterer at de føler seg betydelig bedre uten behandling, kan det stilles spørsmål om hva slags pasienter som er undersøkt. En systematisk oversiktsartikkel på prognose fra 2005 viser at slik spontan bedring ikke er normalen for ME-pasienter.

De som har forsket på kognitiv terapi og ME har ofte brukt vidtfavnende diagnosekriterier i sin forskning, hvor de tar med pasienter så sant de har følt seg utmattet lenge nok. Ifølge psykologiprofessor Leonard Jason har symptomet kronisk utmattelse en forekomst i befolkningen på 5–10 prosent, mens flere studier viser at forekomsten av ME er helt nede på 0,2-0,4 prosent. Jeg har intervjuet Jason, som er den personen i verden som har forsket mest på ulike diagnosekriterier for ME, og han sier at det å gi en ME-diagnose til alle som har uforklart kronisk utmattelse, vil føre til en massiv overdiagnostisering. Ledende ME-eksperter, som Harvard-professor Anthony Komaroff og immunologiprofessor Nancy Klimas, er klare på at med skikkelig diagnostisering, så er ME en nokså klart definert lidelse. De er heller ikke i tvil om at det er en fysisk lidelse."

Her en link til
Daily Mail om "Why critics are wrong denying the existence chronic fatigue"


Det var en person som sendte den her til meg.

"The UK MRC states -

"There is now preliminary evidence supporting the view that inflammatory mechanisms in the brain and spinal cord may underlie the pathophysiology of some severe disease CFS/ME phenotypes. Biobanks are now becoming available and create a unique opportunity for interrogation."

Fra Invest in ME sitt nyhetsbrev Januar 2013.

MRC har jo i mange år nesten utelukkende gitt penger til psykosomatikerne."

Link til MRC, Medical Research Council finner du her.
 

 Bloggeren mhj har en fin blogg der vi kan finner mye interessant i Naturvitenskaplig ME-forskning. Jeg tror det kan være en spennende blogg for leger å følge med på. Jeg har fremdeles kognitive problemer, selv om det er mye mindre nå enn det var. De kognitive problemene er de symptomer foruten utmattelsen som jeg har opplevd å det være mest vanskeligste.

Med alle mine erfaringer er det ikke vanskelig å se at det må bli et skille mellom psyko-somatikkens definisjon av ME, og somatikkens definisjon av ME. I psyko-somatikken har man utelukket andre somatiske diagnoser. I somatikken studerer man det somatiske og gjør funn. Jeg skjønner ikke hvordan et samarbeide mellom psyko-somatikken og somatikken skal se ut når man ikke har en felles definisjon og forståelse av ME diagnosen! Det er for meg tydelig at det ikke er samme sykdom! Det føles derfor veldig rart og meget feil å lese på Twitter at studier har vist at cbt hjelper mot ME. Jeg har sett slike uttalelser fra både leger og LP coach. Vi må få frem at virkeligheten er ikke så enkel.


De som blir friske med hjelp av cbt/gradert trening er heldige. Det kan gå veldig ille om et ME sykt barn (somatisk) blir presentert en metode som hjelper psyko-somatiskt syke barn. De blir presentert en metode som overhodet ikke kan kurere et somatiskt syk barn. Hva gjør det med barnen?
Det er vondt å lese om den 13 årige gutten som etter en Lightning Process kurs. :

"På slutten av kurset ble gutten i følge faren spurt om han var frisk.

– «Nei, men jeg er blitt mye bedre», svarte han.

Etter endt kurs opplevde gutten en liten bedring, men to uker senere kollapset han. Moren fant sønnen på rommet en morgen hvor han hadde forsøkt å ta sitt eget liv.

– Han klarte ikke å bli frisk, og følte det var hans egen skyld. Han var fortvilet over at han ikke hadde greid å gjennomføre selvmordet, forteller far."

Det finns en risiko å selv bli stigmatisert når man skriver om ME. Det spiller ingen rolle. Kan jeg på den her måten hjelpe de ME syke barnen, da er det vært alt sammen mange ganger om!"
 

Så her kan det går når psyko-somatiskt syke og somatiskt syke blandes sammen i en sekkediagnose. Phil Parker utviklet sin metode for å hjelpe folk til å "slå av stressbryteren". Jeg har vanskelig å tro at det var for å helbrede alle i ME sekken. Hvis man tenker at ME er en stresslidelse så kan jeg gjør min ME erstattes til jeg gjør stress, eller jeg stresser. Hvis man snur om så kan man slutte å gjøre ME, slutte å gjøre stress, eller å slutte å stresse. Hvis det er det som man sliter med er det logiskt å tenke at det her er n oe alle kan klare hvis de gjør metoden riktig.
Men når en ME pasient med en uoppdaget borreliose prøver denne metode går det helt feil, og det føler at de har mislyktes. Da blir betydningen  av; jeg gjør ME til, jeg gjør borreliose, alltså en umulig situasjon. Det blir like ille å si: Ønsker du deg et perfekt liv? Jeg slutter å gjøre ME, alltså borreliose.
Det er ikke noe rart at det har blitt en splittring mellom de som hadde nytte av ME, og de som ikke hadde det!
Siden kan man tenke at personer med (somatisk) ME og som hadde uro som tileggsbelastning, kan ha hatt glede av LP.
Jeg legger ikke noen vurderinger på de som  har hatt nytte av LP. Hva som enn hjelper en syk person, må sies underbart, hvilken veg enn nå går. Derimot kan jeg ikke anbefale LP, fordi jeg vet for lite om det. Når jeg har arbeidet sammen med fysioterapeuter som har spesialisert seg på psyko-motorisk behandling og basal kroppskjennskap har jeg lært meg at det er viktig med en individuell bedømning før man begynner å behandle. Ulike personer må ha individuelt tilpassede behandlinger. Det samme gjorde osteopaten min når jeg gikk i behandling.

Det finns mye spennende å lære seg om hvordan psyke og soma hører sammen, men når man er syk da er man mest interessert i hva som fungerer i praksis.

Her finner du Jørgen Jelstad sin blogg om ME.



Jeg selv klarer ennå ikke å følge med på den naturvitenskaplige forskningen på ME, på grunn av at jeg fremdeles ikke har god kognitiv kapasitet, selv om det var mye bedre enn det var. Det har for min del vært størst belastning å ha så store kognitive vansker som jeg hadde. Utmattelsen har naturligvis også vært et hinder, sammen med helvetessmertene. Nå forstår jeg hvorfor!
Jeg er glad og takksam fordi jeg har god kontakt med kroppen og stoler på min egen intuisjon. Ting kunne vært så mye verre. Jeg har god hjelp fra helsevesenet og fra NAV, og det er en trygg base. Derfor føler jeg at jeg har et godt liv. Det ønsker jeg at fler skal ha, ikke minst de ME syke barnen. Derfor fortsetter jeg å skrive om ME i de sosiale mediene. Det trengs en oppryddning av ME diagnosen.
Først nå kan det være aktuelt å øke aktivitetsnivået bit for bit. Tidigere har det ikke vært mulig med en aktiv innflammasjon i kroppen og infeksjon. Leger må passe seg for å være skråsikre på cbt/ gradert trenings fortreffelighet. De finns de som blir mye sykere av det, og det kan bli en høy pris å betale for den som er syk. Derfor er det viktig å se hvem man har fremfor seg.

 

Vilje og fornuft.

På fredagen i forrige uka var det blå himmel og fint vær. Jeg fikk impulser om å ta en spasertur inn til byen og å gå på shopping. Det var et gavekort jeg fikk i julegave som brente i lomma. Jeg følte på kroppen at det nok ikke var helt lurt. Men tankene maste og maste. Fint vær og deilig vær. Men kroppen sa: dunhar fremdeles hosta etter influensa og du hoster opp gørr. På mandagen hadde jeg vært en tur til byen, og det fikk jeg betale med 2,5 dagers aktiv hvile. Fredag er dagen før helg da min mann er fri. Hvis jeg gjorde for mye på fredagen var jeg nok ikke et så hyggelig selskap på helgen. Det mest fornuftige var å være hjemme og ordne ting hjemme og å lese i boken jeg fikk i julegave. Etter å ha hatt det tankemaset hele dagen ble det stille en gang på ettermiddagen. Romanen var bra. Leste Knut Faldbakkens krimroman "Natthagen". Hvis man tar vekk mord, incest og annet elende, så er hans bøker en god reklame for Hamar. Det er lett  å kjenne seg igjen. Hamar er en flott sommerby og har en strandveg der man kan spasere langs sjøen i flere kilometer.

Jeg tenker på det tankemaset jeg hadde på fredagen. Det er ikke alle impulser man skal følge, og det er viktigere nå enn når jeg var ung og frisk. Men når viljen strider med fornuften er det lett gjort å tråkke feil. På lørdagen fikk jeg skjuts til sentrum og jeg køpte mine nye skor.

Det har fått meg til å tenke over strategier, og at det kan være tid for å tenke disiplin på en ny måte. Tiden vi er inne i nu, med sterk kulde, har jeg ofte mye nevropatiske smerter  og migrene. Hvordan skal jeg møte det?
Nå er det viktig å klæ seg varmt, slik at jeg ikke belaster kroppen med for mye kulde og trekk.
Jeg har mine små prosjekt over tid. Går over hva vi har hjemme og sorterer ut litt som vi ikke trenger. Vi tenker i fremtiden leve enklere og å være litt mere mobile. PÅ vinteren kan det være sunt å være der det er varmt og soligt. For noen år siden var det tid for å kjøpe det man trengte og litt til. Nå er man materielt mettet, står i en vendpunkt, og det som var viktig tidligere er det ikke lengre. Bøker er et fint eksempel. Jeg ble en lesehest så fort jeg lærte meg å lese. Jeg kunne ikke lære meg fort nok, ikke minst når jeg såg på engelske tvprogram og ønsket å få med meg oversettelsen. Om og om igjen leste jeg, men i begynnelsen kom fortsettelsen for raskt. Husker dere? :)
Når jeg kom hjem til slektinger som hadde mange bøker i bokhyllen, da var det det jeg ønsket meg. I vår familje brukte vi bokbussen flitigt, et bibliotek på jul. Min mamma syklet til bokbussen hver eneste uke og lånte bøker til meg og min bror. På skolebiblioteket lånte jeg traver med bøker, som jeg bar til og fra skolen. Når jeg senere ble voksen var jeg med i forskjellige bokklubber. Mengden bøker ble fler gjennom årene. For 13 år siden kom den vendpunkten, der jeg begynte å sortere ut bøker som ikke intresserte meg lengre. Det her jeg fortsatt med siden da, men i høst gjorde jeg av med mange bøker. Tidligere tenkte jeg at jeg trengte en ny bokhylle. Det tenker jeg ikke lengre. Det finns grenser for hvor mye man skal samle på seg. Jo mere ting vi har, jo mere arbeide med husarbeide.
Det viktigste spørsmålet er, hva er viktigst for meg. Hva vil jeg fokusere på?

Det slår meg at jeg i mine småprosjekt tenker mye fremover og jeg tenker i lange linjer. Når jeg fokuserer fremover på den her måten ser man fremover med positive assosiasjoner.

Men det er ikke bare det jeg gjør. Har begynt å lese litt om feng shui for å inspirere hvordan jeg planerer mitt hjem her og nå, og også fokuserer på hvordan det påvirker meg og min mann. Det finns mye man kan gjøre for å fokuserer på noe som styrker, bare man har det noenlunde tryggt. Det er et grunnleggende behov å ha en trygg grunn å stå på. Det er det lettere å slappne av og det underletter kroppens arbeide til et bedre allmenntilstand og kanskje (lever på håpet) til å bli friskere.
Jeg ser på Facebook at det er mange kroniskt syke som har kreative hobbies, for eks male bilder, fotografere, lage smykker, scrapbooking, bake, skrive blogg, dykking, være i naturen, kose med hunder og katter, lese bøker, og så videre. Tenker det her er meget viktig for både syke og deres pårørende. Alle har godt av å være i ro, og det smitter.
Når jeg arbeidet på sykehus som pleiepersonell, hadde jeg ofte veldig rolige pasienter. Akseptanse og et vennligt møte er en stor hjelp.
Det er viktig å finne hobbies som inspirerer til engasjemang. Når jeg er engasjert i noe, da glemmer jeg å tenke på sykdom. Jeg får en mental hvile! Aktiviteter som inspirerer meg, og får meg å glemme det å ikke være frisk, kaller jeg for friskaktiviteter. Når jeg spiser sund mat, kaller jeg det for friskmat.
Men her er et stort men! Hvis man er så inspirert at man glemmer å lytte på kroppen, slik at man kjører over kroppens signaler, da er vi inne på ubevissthet, virkelighetsflykt eller i vært fall glemme realitetene her og nå. Når man er kroniskt syk er det i perioder lett å bli innbilningsfrisk, en "diagnose" som jeg har hatt en sleng av noen ganger. ;)

Det her er en god grunn til å regelmessig se over hvordan man legger fokus på her og nå. Vi må ibland teste grenser, for å se hvordan det ser ut her og nå. Det er samtidigt viktig å vege sammen resultaten på de forskjellige aktivitetene. Her er det mye beregninger som man må ta hensyn til, og det er viktig å være realist. Man er som man er her og nå og hva som er riktig akkurat nå kan variere over tid.

Hva får oss videre?

Jeg har de seneste årene hatt sansen for noe som muslimer pleier å si, når planerer noe fremover. Det som de da sier er "hvis gud vil". Da er instillt på at livet kan forandres når vi går vegen fremover, og at det er en del av livet. Det er slik det er!
Når man ikke er frisk og har mye tid til å tenke, ser man det her tydelig. Det handler virkelig ikke bare om "Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det." Det kan man lett tro når livet i stort sett går bra, men når livet slår til møter man en annen virkelighet. Vi ser eksempler på det her hver dag i nyhetsrapporteringene verden over.
Når jeg var mye yngre spurte jeg meg, likt mange andre, "Hvorfor rammer det her meg?" Det tok ikke lang tid før jeg spurte meg, "Hvorfor skulle det ikke ramme meg?, Hvorfor skulle jeg være en av dem som livet rammer?"
Jeg har gang på gang måttet å forandret planer, når livet har slått til, og tenker ikke så mye over det lengre. Det er helt enkelt slik det er!
Tidligere arbeidet jeg mot å bli frisk, men har gått over til å arbeide mot en bedre livskvalitet. Det er et mye mere positivt mål, og ikke minst realistiskt. Hvis målet er å bli frisk, og det ikke er realistiskt idag, da er det fort gjort å bli frustrert, skuffet, selvbebreidene og skamfull når man ikke når målet. Det setter da igang en indre prosess som i realiteten er meget energikrevende, og det er ikke i kategorien helsefremmende.
Alle kan ha bruk for å arbeide mot en bedre livskvalitet, og det er et positivt mål. Man får da ikke en konflikt med underbevisstheten, noe som raskt kan bli konsekvensen av å pushe mot å bli frisk når det der og da ikke er realististiskt.

Det seneste halvåret har vært en tid når det ene har avløst det andre. I slutten av mars fikk jeg et eksem på halsen og få uker senere fikk jeg helvetesild. Det slet jeg med i flere uker, ja et par måneder. Når jeg siden ble fri fra helvetesilden fikk jeg snart en periode med mye migrene, nevropatiske smerter, følsom mot lys, og et dårlig allmenntilstand.
For snart to uker siden knekte jeg en jeksel når jeg spiste. Jeg kjente med en gang at her hadde det blitt noe som ikke var bra. Jeg følte kontakten med nerven når trykte på tanden. Men det gikk likevel greit. Hvis jeg tok smertstillende og avledde oppmerksomheten fra hva som skjedd med tanden, da hadde jeg det bra. Vi hadde gjester, og jeg tror ikke det var noen som såg at jeg hadde smerter. Jeg har hatt problem med smerter i flere år nå at jeg til en viss grad kan leve med det. Når jeg dagen etter vi hadde hatt gjester, kom til tannlegen, da så han raskt at tanden var knekt, ned til pulpa, nerver, blodkar og det hele. Jeg fikk mye bedøvelse, noe jeg var veldig glad jeg fikk. Han renset tanden og la på et beskyttende lager. Jeg skal dit igjen for å få byggt opp en tann.
Når jeg hadde vært hos tannlegen måtte jeg ta smertestillende, men jeg opplevde likevel, at det var mer vondt å ha migrene, nevropatiske smerter, og det meget dårlige allemenntilstand som jeg er i de dagerne. Det gav meg et perspektiv, et meget viktig perspektiv. Alle vet at tannsmerter kan være veldig vonde, men da hadde jeg likevel ork til litt husarbeide. Det var med andre ord tålelig.
Men siden kom betennelsen i tannen. Det gjorde forferdelig vondt, og det rammet naturligvis allmenntilstanden i kroppen da immunforsvaret har måttet arbeide ekstra. Jeg hadde allerede fått en recept på pencillin, så det fikk meg raskt på apoteket. Når har jeg avsluttet kuren, og takk og pris hjalp det.
Alt det her har gjort at jeg besluttet for å bare ta det med ro og å kose meg med en god bok, meditere, arbeide med mindfullness. Det merkelige er at min underbevissthet slipper løs gode powerminner i min bevissthet, når jeg hviler mye og er dårlig. Naturen er fantastisk på den måten. Det har skjedd før. Naturligvis møter jeg også vonde følelser. Takk og pris har jeg så mye fred og ro i mitt liv nå, at jeg kan kan hvile i de vonde følelsene, slitenhet og annet, og jeg jeg bruker pusten bevisst for å ta meg gjennom det. Når man er i følelsene og puster, kommer til sist andre følelser frem. Det går med andre ord over. På den måten lagrer jeg ikke følelsene og livet trenger ikke å være en berg og dal bane. Livet blir mere jevnt. Når livet er stress, traumer og vonde følelser er det ikke lett å tro at det her er mulig. Jeg har selv vært der, men med årene går det bedre. Det er et resultat av å være i fred og ro i lang tid. Det er det viktigste av alt, fred og ro! Når vi er der får vi hjelp av naturen for å si det enkelt.
Jeg tenker på alle de som er syke og ikke blir tatt på alvor. De lever i en situsjon med kronisk stress, og slev om man da bruker stressmestringsteknikker, er det ikke så lett å lure underbevisstheten.
Det er mange som sier at livet er satt på vendt når de er syke, og det er en god beskrivning over hvordan livssituasjonen er her og nå. For min egen del har jeg vært syk i så mange år, at jeg bare måtte bestemme meg for at livet er her og nå, og hva gjør jeg da? Hvor står jeg rent konkret, og hva er mest logiskt å gjøre her og nå? Målet må være livskvalitet og harmoni. Selv om det ikke går å være der hele tiden, er det likevel det som må være fokus å arbeide mot. Derfor sier jeg til meg selv at jeg skal holde fokus på de dårlige dagene. Det går an å tillate seg å ha en dårlig dag, selv om man arbeider mot et fokus som oppleves som positivt. Når jeg snakker om et positivt fokus, snakker jeg om å velge atferd, som leder positivt frem. For meg er det mye å leve her og nå og ikke låse seg fast ved at et ønsket mål skal oppnås her og nå, for eksempel å komme tilbake i arbeide så snart som mulig. Det leder til stress og at man blokkerer seg. Det her handler om nyanserne, og den indre reisen som vi alle må gjøre. Vi sitter med mange svar innom oss, bare vi gir oss tid til å lytte.
Vi snakker ikke nok mye om de andlige behoven og at vi behøver en mening i livet. Det er ikke uvanligt at mange søker meningen utenfor seg selv. Sannheten er at det må begynne fra innsiden. Det er vi selv som må finne ut hvordan man skal gjøre våre livserfaringer meningsfulle, og det er også et resultat av en indre prosess. Når man finner en mening med det som er kan det også bidra til en indre styrke. Det er veldig lett å snuble, og å komme på avveger. Hvor lett er det da ikke å føle på meningsløsheten? Det er ikke noen god følelse, men det er muligt å arbeide med den. Vi trenger da håpets lys som gir en følelse at det går. Det er mine tanker,

Det her er allmenne existensialistiske temaer, og ikke rettet mot noen diagnosegruppe og heller ikke mot kun syke folk.
Hva er din erfaring, når det handler om å kjøre fast, kontra å komme videre?

Offeret i følge dr Hirigoyen.

Offret er offer fordi han eller hun har blitt utvalgt, i følge psykiater, psykoanalytiker og familjeterapeut Marie-France Hirigoyen. Offret blir syndebukk, og ansvarlig for alt ondt.  Nå blir offret mål for voldet. På den måten kan angriperen komme unna depresjon og trenger da ikke å sette spørsmål om seg selv.
Offret er, ettersom han eller hun er et offer, uskyldig til det brott som skal sones. Likevel blir offret mistenkt, til og med av dem som bevittnat angreppet. Det blir som om det ikke finns et uskyldig offer. Man forestiller seg at offret har gitt et taust medgivende eller bevisst eller ubevisst, er medskyldig til angreppet. Når de ikke blir forklart uskyldige, da tenker man at de er svake. Hirigoyen skriver i boken "Vardagens osynliga våld" at det er vanligt at folk sier at om et menneske har blitt et offer da må han eller hun ha vært forutbestemt for det her på grunn av sin svakhet eller andre brister. Hirigoyen mener at det er tvertimot at offrene i allmennhet blir utvalgt for det de har i overflod, og som angriperen prøver å legge beslag på.
Offret er utbytbart som er der i feil/rett tidspunkt og som begår mistaket at la seg forføres. og kan iblant også være altfor klarsynt. Offret blir et hatobjekt så fort det viker unna og ikke lengre har noe å gi.
Det som utmerker angriperen er at han/hun tar feste på den andres sårbare punkter, der det finns en svakhet eller noe sykt. Alle individer har en svak punkt, som for angriperen blir en punkt å holde fast ved. De har god intuisjon når det handler om den andres svake punkter, der dn andre kan få vondt og å bli skadet. Det kan være slikt at denne svakhet er akkurat den andre vegrer seg for å se hos seg selv. Den som blir angrepet blir konfrontert med sin svake punkt, med bortglemte barndomstraumer.
Relasjoner med perverse narcissister fungerer som negative speil. Det gode selvbildet omvandles til ikke kjærlighet.
Å si at offret er sin medgripers medskyldige er meningsløst, fordi offret på grunn av angriperens grepp ikke har hatt psykiske muligheter å gjøre på en annen måte. Offret ble paralysert.
Det er umulig for offret å reagere eller å stoppe striden. Det er i den meningen som det virkelig handler om et angrep. Ingen forhandling er mulig, alt blir tvunget frem. Offret er i den her situasjonen mot sin vilje.
Offrets viktigste mistak er å ikke ha vært mistenksom, å ikke ha tatt hensyn til de voldsomme ikke-verbale budskapen. Offret har ikke kunnet tolke budskapen.

Jeg tenker at når det her rammer barn, da har de ikke noen som helst mulighet til å se hva som skjer. De er helt prisgitt sine foreldrer og andre voksne.

Hirigoyen skriver videre at offret lider ikke bare av sin situasjon som offer, men skemmes også for å ikke lykkes å forsvare seg.
Det som skiller offeret fra angriperen er at han/hun kjenner på en stor befrielse når det etter en stor anstrengelse lykkets å frigjøre seg. De er lettet fordi lidendet i seg selv ikke intresserer dem.

Hirigoyen mener at det for offeren ikke finnes noen mulighet til flykt, fordi de forstår ikke den prosess som pågår. Ikke noe har noen betydning lengre. En sak sies  og deretter motsatsen. Selvklare fakte benektes. Det oppstår en forvirring hos den som er rammet.De blir slitne av å gi svar som ikke passer, og som kan forsterke volden. Når det her trykket fortsetter i lange perioder blir motstandskraften utmattet og det oppstår en kronisk angst. Det oppstår en tilstand av et permanent spenningstilstand og en ekstrem vaktsomhet.
Det kan hos offret oppstå et sinne som angriperen helst ikke vil kjennes ved. Offret er stendigt på vakt, redd og de frykter angriperens reaksjon. om de underkaster seg situsjonen eller reagerer har de gjort feil, i følge angriperen. Det kan få den uvitende omgivelsen til å tro at offret er født til å være offer, og kanskje til og med tror at offret som reagerer, er den skyldige. For å komme unna den her aggresjonen prøver offerene ofte til å bli snillere og snillere og mer og mer instillsom. For det får de bare utakk. Jo mere generøs de er mot angriperen, desto mere ur balanse blir han/hun. Når man anstrenger seg som å fremstå som velvillig da viser man hvor overlegen man er, noe som vekker opp angriperens voldsomhet. Når hatet enn en gang rammer den angripne gleder seg angriperen, den perverse, i følge Hirigoyen. Det rettferdiger dem: Det er ikke jeg som hater honom/henne. Det er han/hun som hater meg.
Offeret er nå så langt inne i forvirringssituasjonen at de tviler på sin egen evne til å oppfatte.
De er usikre på om de overdriver eller ikke. Det er da de kan forsvare sin overgriper.

Jeg mener det her er veldig vanskelig når det rammer voksne, i voksenrelasjoner, kanskje på arbeidsplassen. Når det rammer barn blir det en mye, mye vanskeligere situasjon. De har ikke mulighet til å forstå hva som skjer. De reagerer og eller fryser seg. Fight-flight.

Hvordan hjelper man offeret?

Hvis man skal hjelpe noen som har levd i det her helvetet, da må man kalle en spade for en spade. Hirigoyen mener at de her pasientene, som er skadet i sin narcissism, er den velvillige neutralitet som noen analytikere viser som kulde, ikke passer for de her pasientene. Jeg tenker at når de, ikke minst for barn, og de som har vært rammet som barn, har altfor mye fått en negativ speiling. Da har de fått bilder av seg selv, som de nå forventer å få mere speiling av hos terapeuten. Det er det som de har fått tidligere og som de forventer å få fortsatt. Terapeutens taushet blir da som et ekko av angriperens vegring å samtale og leder til en repetert opplevelse av å være offer, skriver Hirigoyen. Kan det være det her som pasientene opplever som en traumatisering, hos noen? En opplevelse at historien oppreper seg?
Hirigoyen skriver at psykoterapeutene burde vise mere eksempler på flexibilitet og å oppfinne en ny måte å arbeide på, mer aktivt, mer velvilligt instillt og stimulerende. Så lenge en person ikke har kommet loss ur angriperens grep er det ikke en typisk psykoanalytisk behandling med alt hva det innebærer av frustrasjon, som skulle kunne hjelpe. Den skulle bare gjøre at pasienten kom i noen annens grepp.
Terapeuten bør ikke styrke offerets skyldfølelser med å gjøre honom eller henne ansvarlig for sin stilling som offer. Offeret har ikke ansvaret, men tar likevel på seg ansvaret i det her.
I tradisjonell psykoterapi blir pasienten oppmuntret til å selv ta et større ansvar i sitt liv. Når vi snakker om offeret, er det behov for å ta et mindre ansvar for traumet. Når individen føler seg friere fra skyldfølelsene, blir det lettere å møte sitt lidende. Når man har kommet en bit på veg å blitt fri fra lidendet, og blitt sterkere kan man komme tilbake til sin historie og lure på sin egen del i det hele, og hvorfor man ikke kunne forsvare seg. Man må ha kommet i et en livssituasjon der man lever og ikke bare overlever.
Når psykoterapien bare fokuseres på de intrapsykiske prosessene kan det lede til at offeret repeterer seg og finner seg tilrette på en depressiv og skyldtynget nivå. Det kan lede til en patologisk skyld hos pasienten. Det innebærer at pasienten definitivt ikke blir sett, og at traumet på en måte oppreper seg i terapien.

Jeg klienter som har lest Hirigoyens bok og som har fortalt at de har følt en stor befrielse når de har lest boken. Ting blir lagt på plass på en måte som de ikke har vært med om tidligere. Noen sa at h#n kjente seg veldig igjen i boken, selv om eks. ikke var psykopat.  Det finns naturligvis grader av overgrep.
Det finns voksne som leker med sine barn som katten leker med musen for den skal spise den opp. De barnen har rett til å bli sett og tatt på alvor.

Jeg vil i de her sammenhengen advare mot quick fix behandlinger, for eksempel i alternativ bransjen. Det blir mye verre for pasienten å høre at "det er ikke hur man har det, men hur man tar det". Det er ikke bare å få individen til å stoppe de vonde tankene, og å erstatte dem med nye. Det passer ikke heller å si at foreldrene nok ikke mente det så ille. Det blir også veldig ille, å prøve å få offeret til å tilgi. Alt det her gjør det mye verre for offeret, som da får det mye mere vondt, og blir mere forknytt.

Alt snakk om offerrollen blir veldig krenkende for de skadelidende som ikke har hatt noe valg i det elende de har vært utsatt for. Offerrollen høres ut som noen de har valgt. Virkeligheten er  at traumet skjedde dem og de ikke hadde noe valg.
Vegen ut kan være lang, og en prosess som må få ta tid. Jeg tror det er meget viktig at offeren velger sine samtalepartnere. Det er viktig at de føler seg tatt på alvor!

Quick fix er ikke noe for personer med sammensatte problemer. De trenger noe helt annet!

Hvem kan forvente at noen annen skal tilgi tidligere traumer? Og hvem har lyst til å ha omgang med noen som har gjort en så ille, og der man selv har blitt mer og mer utslitt av å være.

Hvis man kjenner at man mister energi i kontakten med noen annen og kanskje blir sykere. Da har mann rett til å sette en grense, og kanskje til og med å trekke seg ur det hele. Kanskje ikke angriperen liker det, men hver og en må ta ansvar for sitt.

Jordskjelv

Jeg kom i helgen hjem fra en 2 ukerstur til Alanyaregionen i Tyrkia. Der var det en god sommervarme og mye blomster. Jeg tok meg fri fra internet, nyheter og til stor del også boklesing. Det er viktig å bryte hverdagen med noe helt annet, og for meg er det også viktig å bytte noen aktiviteter til andre. Det er en viktig energiøkonomisering. Hvis jeg er sosial og eller gjør andre aktiviteter som shopping, svømming eller annet, da er det ikke nok energi til å lese romaner. Det er slik det er. Dagerne fylles med mindfullnessaktiviteter. En favorittsysselsetting er å bare sitte å se på utsikten, lytte på fuglene eller annet. Vi har flere gode venner i området, og man føler seg riktigt internasjonal når vi reiser dit. Her samles vi fra flere ulike land og legger man diskusjoner om religion og politikk til side, da kan man virkelig ha det moro sammen.
Det var flere ettermiddager som jeg fikk legge meg ner til ladning. På søndagen den 10 e juni låg jeg i sengen og lyttet på musikk. Helt plutselig begynte sengen å riste, lampen å gynge, og vanntankene og parabolene på taket å riste. Det tok noen milisekunder før jeg skjønte at det var et jordskjelv. Tiden stod stille, våkenheten var helt klar. Det tok kanskje et halvt minutt før sengen, og tingene på taket var helt stille igjen. Det var en både merkelig og interessant opplevelse. Nå etterpå har jeg fått vite at det var et jordskjelv som var på 6,1 på Richterskalaen. Det kjennes godt å vite at huset vi bodde i var byggt for å tåle jordskjelv. Vår nabo tyrkiske nabo fortalte oss at han ikke har vært med om et så stort jordskjelv noen gang på det her området.
I 1999 var det et stort jordskjelv i Istanbul, som ledde til en katastrofe i et stort område. Det var mange hus som ikke var rustet for jordskjelv og derfor var det mange hus som kollapset. Etter den katastrofen forandret de tyrkiske myndighetene på reglene for hvordan hus skulle bygges, og det føles godt å tenke på.
Hvis et jordskjelv skal bli en katastrofe har det både med styrken på skjelvet og gjøre og hvor tryggt forankret området er. Man kan her trekke en symbolisk assosiasjon til andre områder i livet.

Direkt etter jordskjelvet husket jeg bilderne fra Tokyo forrige år, da kontorlokalene ristet så mye at møblene flyttet på seg. Japanene tok beskyttet seg med å legge seg under skrivebordene.  Jeg tenkte på hvordan noen jordskjelv kommer før de større jordskjelvene, og undrer over hva som skulle skje fremover i Tyrkia. Min søster har i arbeidet kontakt med Italia, som har hatt flere jordskjelv de siste ukene. De tankene begynte å komme for nær meg. Huff! Livet slår til, når det selv vil. Vi får leve så normalt vi kan, også i urolige tider. Når vi lever så normalt som mulig, da formidler vi til vår kropp at det er ok. Normalisering formidler trygghet. Det er når vi begynner å kontrollerer og gjøre unnvikelser som vi får større problemer.
Uro og redsel er en del av livet akkurat som glede og lekfullhet.

Jordskjelvet tok raskt slutt, og etterpå var himmelen like uskyldigt blå som den hadde vært før og under jordskjelvet. Blomstrene var fremdeles like vakre som de vært i flere uker.

Livet er alle nyanser! Og vi selv har alle nyanser.

Jeg vet hvordan det føles når trygghetens broer brennes!

Vi  har opplevd terror i Norge, og får katastrofen inn i våre stuer.  Vi blir påvirket. som vitner reagerer vi på det som vi ser. Hjernen kan ikke skille mellom fantasi og virkelighet. Derfor er det lett å føle det her fysisk på kroppen. De av oss som har opplevd egne katastrofer blir påmint om våre egne traumatiske minner.  Det gjør også jeg. Det som skjedde på Utøya berører meg veldig. Jeg minns hvordan jeg selv lyttet etter stegen og hvor redd jeg var. De på Utøya opplevde det her i mange lange minutter og var virkelig i livsfare. Det må ha vært et helvete på jorden. Når jeg var vitne til barnekidnapningen opplevde jeg det som å være mitt inne i en skrekkfilm. Forskjellen var at her kunne jeg ikke stenge av filmen. Jeg måtte bare gjennom det. De på Utøya kunne heller ikke stenge av filmen. Livet kan slå til når vi er minst berdde på det og på noen sekunder er alt forandret. Jeg husker hvor livredd jeg var og hvordan alt som skjedde tatoverte seg på netthinnen. Jeg husker sjokket etterpå og den handlingslammelse det ble. Jeg husker godt de kraftfulle følelsesutbrudd som kom etterpå når jeg var trygg. Det var mange sterke følelser og tanker som jeg ikke visste at jeg hadde. Jeg tenkte på 10 årige Helen som fikk et helvete på jorden i flere dager etter hun ble kidnappet. Hun ble grovt mishandlet og voldtatt til døds. Hun fikk ikke noen mat og ikke noe vann. På wikipedia kan man lese om Helenmordet og der har man skrevet sexualsadistiskt mord. Jeg hadde en venninne som arbeidet med rettsobdusentens dotter. Hun hadde fortalt at hennes far hadde blitt hjemme 3 dager etter at han hadde obdusert Helen. Hvis det her er sant, det vet jeg ikke. Det jeg vet er at alt jeg hørte gjorde dype inntrykk på meg. Alt ble plassert i minnesbanken. Det ble en uhyre belastning også for kroppen. Jeg ble forferdelig sliten, men holdt fast ved den normale dagen så godt jeg kunne. Likevel hadde jeg mange fraværstimer og jeg hadde forferdelig vanskelig å konsentrere meg. Tankerne ledet seg tilbake til den her kvelden. Jeg hadde flere samtaler med politiet. Jeg følte på fight flight reaksjoner. En side av meg hadde et stort behov av å fortelle, og en annen ville flykte fra altsammen. Det er en typisk post traumatisk stressreaksjon.
Dessverre hadde jeg ikke bilmerke, bilnummer og farge på bilen. Men jeg gravde og gravde i minnene for å minnes så mye som mulig, for å kunne hjelpe politiet. Den farlige mannen gikk fremdeles fri og derfor var jeg nøye med hvem som jeg snakket med. Jeg var redd at den farlige syke mannen skulle få høre om mig og at jeg da skulle være neste som døde. Å snakke med journalister var i det ikke snakk om. Det var en mareritt!
Det skulle ta 15 år før Helens mørdere skulle bli tatt. Vi gikk lenge i uvisshet. Selv om livet går videre så er den indre alarmberedskapen der, men man venner seg. Man blir veldig observant. Det koster å gå med et høyt indre beredskap i mange år.
Vi vet mye mer om traumer og kronisk stress idag. Kronisk stress svekker hele kroppen. Vi kan få både fysiske og psykiske sykdommer, alle organ påvirkes ned til cellnivå! Derfor reagerer jeg på den debatt som har varit i Norge om ME. Har den kroniske stressen pågått i mange år, da er det ikke bare å skru av stressbatteriet. Alt som har skjedd med kroppen all den tid som den har vært stresset kan ha ledd til mange sykdommer som ikke går å løse med en quick fix.
Nå tenker jeg på alle de er rammet av store traumer etter Oslo bomben og Utøya katastrofen. Jeg håper at de får ordentlig god og kompetent hjelp. Jeg håper at de får føle seg trygge nå. Jeg håper de får grunn til å smile snart. Jeg håper at de snart får en normalisert hverdag igjen. Den skyldige er tatt, og finns det fler håper jeg snart at de blir tatt.
Jeg håper de ikke får høre at de skal snu sine tanker, men kanskje få hjelp til å se lyset igjen.
Jeg håper de ikke bare får høre at de skal tenke positiv, men i stellet får et godt og positivt bemøtende.
Jeg håper at de får mye trøst og kjærlighet.
Jeg håper noen klarer av å være til stede når de trenger å snakke om det som har skjedd.
Jeg håper at de får hjelp til å få ned stressbatteriet inne i seg. Jeg vet hva det koster hvis de ikke gjør det.
Mine allre varmeste tanker går til dem som har det vondt etter den her katastrofen.
Må alt gå dere vel!

Når en burde vite bedre!

Dette hører vi ofte, at noen burde vite bedre.

Når en burde vite bedre.

Det er ikke alltid så enkelt.

Teoretiske kunnskaper har kanskje ikke "riktets" inn i kroppen og ha blitt innsikt.

Når kunnskapen finnes i hodet, behøver det ikke innebære at den har landet i kroppen som en erfaring.

De ting som har landet i kroppen leder til økt intuisjon.

For å ha full oversyn over livet skulle det kreve at alle erfaringer som vi har gjort skulle være med-i-vitendet, og ut fra alle mulige synsvinkler.

Vi skulle også ha total kontroll over alt som skjer i livet og også hatt en anelse om skjeendet fra begynnelsen.

Vi skulle også ha trengt full kontroll over samfunnets forandringer i tid og rum.

Det er lett å dømme, men...

Det å dømme kan være en hinder for forståelse, hva gjelder oss og andre!

Det er mye å ta stilling til når vi skal ta ansvar over våre liv...

Vi er veldig sammensatte og vi har ikke oversikt over alt vi har gått gjennom. Tenk alt vi har gått gjennom, sett, hørt, tenkt og følt. Alle relasjoner vi har hatt til oss selv og andre, har satt spår. Tenk alle valg vi har gjort gjennom årene. Tenk alt vi har spist og drukket. Det vi trodde var rett å spise for 20 år siden kanskje er helt feil idag. Alle bøker, filmer og musikk som vi har sett og hørt har også påvirket oss.

Hvordan kan man da tro at det finns en eller noen få grunner til at man er syk, eller er i de relasjoner man finns i idag. Utløsende faktorer setter naturligvis spår og de kan være nok så store. Men en forklaring til at livet er som det er blir for enkelt. Livet er ikke en enkel tråd som man kan følge. Det er mye mere mangfoldig enn vi kan noensinn tenke oss inn i. Derfor skal vi passe oss for å dømme, for det leder ingen steder. Dømmendet kan få oss å kjøre fast så ille at vi graver oss ned. Det finns ikke noen fokus på løsninger hvis vi dømmer oss selv eller andre. Derimot kan det være bra å ta stilling til hva vi kan tolerere. Vi trenger kjøreregler.
Mange tror seg å vite sannheten og at alle andre har feil. Hvordan kan de være så sikre? Jo mere vi lærer oss desto mer skjønner vi at vi ikke veit.
Men å kjøre fast i fortiden hjelper ikke. Vi kan lære av den for å gå videre i livet. Vi trenger å fokusere fremad på hva vi ønsker oss og å se hva for muligheter vi har. Siden er det de små stegens veg som gjelder. Det handler om å tørre å tro at en kan samtidlig som man ikke gaper etter for mye på en gang. Derfor trenger man å være her og nå for å se hva ståstedet er. Vi kommer å snuble, men da lærer vi oss noe. Små barn lærer seg at de skal reise seg opp igjen når de lærer seg å gå. Det kan vi også gjøre. Vi trenger også å tåle å være redde, for det blir vi ofte når vi prøver noe nytt.

Vi trenger også å tåle at vi kan lykkes og å tørre å stå i den gleden. Vi trenger å føle på at vi er verd det, helt enkelt for at vi er verde det. Gjennom å gjøre seg mottaklige for kjærligheten å føle at vi har noe å gi, da har vi også reist oss opp.

Vi får alle gjøre så godt vi kan! Strekk på ryggen! Du duger som du er!