"Når faen blir gammel, da blir han religiøs".

Det heter at "Når faen blir gammel, da blir han religiøs". Jo eldre jeg blir desto dypere mening får det uttrykket. Når man blir gammel, kanskje er syk, og har god tid å reflektere, kommer minnene opp på overflaten. Minnene har flytevest, kommer opp på overflaten, og belyses med den erfaring, innsikt man har i dag, og det kan være et speilbilde som både gjøre godt og vondt avhengig av hvilke minner som kommer frem i lyset.

Hele livet er en modningsprosess og overforenklet kan man dele inn den i 3 faser:
1. Hva har rammet meg? Har noen skadet eller såret meg?
2. Hva gjør det med meg? Hvordan har det påvirket meg?
3. Hva har jeg selv gjort mot meg selv og andre?

Når man i det første fasen blir oppmerksom hva andre har gjort en, begynner man å bli observant på at man har egne grenser, og at man har rett til å beskytte seg. Da er det viktig å ha en medresenær som ser, lytte, kjenner og tar på alvor. Det krever tid og rom for å føle, se og innse.
I den andre fasen føler man på hvordan livet har påvirket en, man sørger, og lærer seg hvordan man kan leve for å styrke seg selv.
Når man får fred og ro og føler seg tryggere er det lettere å se hva man selv gjort i livet. Hva man gjorde eller ikke gjorde, og hva det gjorde med en selv og andre. Man opplever sorg, skyldfølelser og skam, men også kjærligheten.
Da møter man sin egen visdom, og det kan være en beskyttelse mot å bli bitter.

Jeg tenker at det her går man gjennom hele livet, og forhåpentlig får barn lære seg det her når de vokser opp. Det var en psykiater som sa at barn som ikke får grenser får sosiale problem. Jeg tenker det kan handle om å lære seg at man har rett til å sette grenser, og å lære seg hvordan man skal være mot andre. Hvis barnene driver med rampestreker eller ikke er snille mot andre barn, får de ikke lære seg hvordan de selv påvirker sine relasjoner. Hvis man tenker seg at noen barn gjør andre barn ille i for eksempel skolen, og foreldrene ikke tar inn hva læreren sier når han/hun ringer dem for å informere. Hvis barnene ikke får lære seg at de har gjort feil og fortsetter med det samme, begynner andre barn å trekke seg unna for å verne om sine egne grenser. Barnene kanskje ikke hva som skjedde, og selvbildet blir dårligere. Det kan bli konsekvensen av mangelfull vegledning.

Når ungdommer ikke får vegledning, må kanskje vennene oppdra hverandre.

Det kreves tid og rom for å reflektere og å se ting i nye lys. Grave og elte kan kanskje være et hinder her, da prosessen faller naturlig når en har pusterom i livet og tankene flyter frem som en båt på vannet. Man kan kjøre fast, og det kan være et indre hinder for å komme videre.

Men de som vært utsatt for mange traumer i lang tid kan det være helt nødvendig å gå gjennom hva som skjedde og hva det gjorde med en, for å bygge opp seg selv på nytt. I traumatiske relasjoner er det lett å trykke ned følelsene sine, samtidig som selvbildet blir lavere og lavere. Når man trykker ned følelsene trykker en ned seg selv og hvis det flettes sammen med en lav selvbilde, og hvis det her pågår over tid, kreves det tid for å løse opp de indre flokene. Da er det ikke nok med en terapi der man skal lære seg å forandre tanker og atferd. Man må begynne med grunnen som innebærer å bygge opp tilliten til et annet menneske og det kan ta tid.

Men det må ikke være traumatiske situasjoner som gjør at modningsprosessen stopper opp en stund. Det kan være nok med å ha et meget aktivt liv med mye stress, der man ikke tar seg tid for pusterom og et meditativt tilstand. Da er det lett for å komme i ubalanse, refleksjonene kring seg selv og andre  uteblir. Det er lett å gå seg vill i livet. Kanskje søker man etter å utvikle seg selv, men glemmer at seg selv finner man i sin egen kropp.

Når man blir kronisk syk får man også tid til å reflektere og å kjenne på hvordan livet føles. Da møter man seg selv på godt og vondt, akkurat som de gamle. Man får kanskje nye indre verdier, og det som man opplevde som viktig kanskje ikke var det likevel. Kanskje var de gode relasjonene det viktigste vi har, og kanskje ikke karrieren og materiell standard det viktigste likevel? Kanskje ønsket man å stått opp for seg selv og andre men ikke gjorde det? Kanskje hadde man en drøm, men ikke hadde prøvd?

Man snakker om å ta seg utenfor sin Comfort sone, men en del kanskje aldri har vært i en trygg situasjon? Da må de først få en sjanse til trygge omstendigheter, for å senere prøve vingene sine! Jeg har møtt ungdommer som har vært veldig slitne etter å hva levd med stress og traumer i flere år. Det som skjer når det får en trygg livssituasjon er at de trenger mye søvn! Det er ikke alltid lett å førene med skole å arbeide på heltid. De her ungdommene kan trenge hjelp og støtte fra NAV i lengre tid, hvis de har vokst opp i utrygge hjem. Jeg tenker vi skal akte oss for å dømme ungdommer som NAVer, fordi vi vet ikke hva de har vært med om.

Vi vet ikke hva folk har gått gjennom og hva som hindrer dem i sin livsutfoldelse. Det kan man ikke se på utsiden. Det er heller ikke alt man er interessert i at andre skal får vite.

Samtidig kan det være en veg å gå for å møte kjærlighet og forståelse.

Livsvegen er en modningsprosess mot visdom! Men vi er på helt forskjellige trinn i modningsprosessen, og det er der vi skal være. Enhver person gjør sin egen personlige reise. Vi er alle unike, og derfor er det ikke riktig at vi kopierer hverandre. Når vi fikserer oss for mye på hva andre gjør, da mister vi kontakten med oss selv. Det er en pris som er altfor høy!