Jeg og min hjerne?

Den svenske psykiateren Åsa Nilsonne reflekterer om ny forskning og innsikter fra synet på mennesket og hvordan psyke og soma er en.

Jeg har gjort noen utklipp fra Fri tanke der du kan lese resten:

"Vilken eller vilka av nedanstående repliker skulle känns naturliga för dig?
– Jag går till gymmet för att träna.
– Jag tar min kropp till gymmet för att träna den.
– Jag går i behandling för spindelfobi.
– Jag tar min hjärna till psykologen för att träna bort min spindelfobi.
– Jag säger till min hjärna att den kan bråka så mycket den vill – nu har jag bestämt mig för att gå ner i vikt, så jag tänker inte bry mig om att jag är godissugen.
– Jag tycker det är viktigt att inte glömma själen.
Det som upplevs som ett naturligt sätt att uttrycka sig för en person kan kännas ovant för en annan eftersom vi fortfarande styrs av vår intuitiva och personliga syn på förhållandet mellan kroppen-­‐hjärnan och jaget-­‐själen. Så brukar det vara när kunskapen om en företeelse inte är så utvecklad – det blir fritt spelrum för skilda uppfattningar och synsätt.
Upptakten till detta Signerat är att senaste tidens neuropsykologiska forskning ger oss nya intressanta redskap för att tänka kring denna klassiska fråga. Min tes är att den nya kunskapen kommer att få dramatiska konsekvenser."

Nilsonne skriver videre:
"För Descartes var själen viljans säte, och den hade evigt liv så att vår personlighet kunde leva vidare efter kroppens oundvikliga död.
Vi känner alla igen den här modellen och även dess knepiga följdfrågor: Hur ska vi definiera mentala respektive fysiska tillstånd? Hur förhåller de sig till varandra? Hur kan de påverka varandra?
Det är här psykiatrin kommer in. Psykiatern har ibland kallats själsläkare, och psykologiska symtom har haft en särställning inom medicinen. Inte bara på grund av sin gåtfullhet – det har funnits många svårbegripliga tillstånd – utan därför att de på något sätt har ansetts höra till den själsliga, okroppsliga delen av människan. Så sent som i början av nittonhundratalet lär Alois Alzheimer ha blivit utskrattad när han presenterade tanken att demens kunde bero på en sjuklig förändring i hjärnan – alla visste ju att det var moraliskt förfall och onani som orsakade symtomen.
Detta har varit ett tragiskt mönster inom psykiatrin. Människor med psykologiska, eller själsliga, symtom har fått ta ansvar för sina bristande förmågor på ett annat sätt än människor med mer uppenbart kroppsliga sjukdomstillstånd.
– Jag har svårt att öppna skruvlock, kan reumatikern säga. Lösningen blir behandling, och/eller hjälpmedel som underlättar.
– Jag har svårt att kontrollera mina impulser; det yttrandet uppfattas på ett annat sätt, som om svårigheten sitter i ”jaget”, och att individen är personligen ansvarig för sin oförmåga på ett sätt som reumatikern inte är. Det uppfattas vanligen inte som skamfyllt att inte kunna vrida av ett lock, men däremot som ett personligt tillkortakommande att vara så impulsstyrd att det går ut över livskvaliteten."

Lengre ned skriver hun:
"Så vad vet vi i dag som vi inte har vetat tidigare? För det första vet vi nu med säkerhet att de funktioner som vi brukar uppleva som aspekter av vårt jag – våra tankar, våra minnen, våra värderingar, våra motoriska förmågor – sköts av olika delar av hjärnan.
Detta löser ett av de stora problemen, nämligen att om det psykiska uppstår ur processer i hjärnan borde vi inte kunna uppleva en konflikt mellan exempelvis vad vi vill (gå ner i vikt) och vad vi tror att hjärnan vill att vi gör (äter choklad). När vi betraktar hjärnan som en samlingsplats för olika motivationssystem, var och ett med sitt anatomiska och funktionella underlag, blir det oproblematiskt att hjärnan kan vilja två olika saker samtidigt.
Jag är övertygad om att vår alltmer sofistikerade syn på hur hjärnans olika delar samarbetar, eller misslyckas med att samarbeta, kommer att leda till ett paradigmskifte. Vi kommer att ersätta den dualistiska bilden av ”jag och min hjärna” med ”mina olika hjärnfunktioner varav upplevelsen av mitt jag är en”. Därmed kommer många till synes olösliga frågor om sambandet mellan kropp och själ att förlora sin relevans.
Och framförallt hoppas jag att vi nu äntligen får en avstigmatisering av människor vars olika hjärnfunktioner sviktar och att vi helt slutar att skuldbelägga personer för nedsatta funktioner som de inte kan påverka.
Då kommer den psykiatriska patienten äntligen kunna bemötas med samma respekt, medkänsla och realistiska krav som den som har vilken annan handikappande funktionsnedsättning som helst.
Hej då, Descartes!"

Åsa Nilsonne, psykiater

http://www.fritanke.se/jag-och-min-hjarna-2015/

Jeg gleder meg også over nye kunnskaper som kan hjelpe personer med psykiske lidelser å møtes av bedre forståelse og mer realistiske krav, noe de er i stort behov av. Når forståelse for psyke og soma er et og ikke kan separeres til "vondt i viljen" eller tro på at det bare er å slutte å tenke på det som vi tenker er negativt finns det nytt håp om å få aksept og adekvat hjelp.
Jeg tenker blant annet på de som vokser opp i hjem der vold og overgrep er hverdagen. Allerede når de begynner å bli voksne er de utslitt. Det kan fort tolkes som angst, noe det også er vanlig med tanke på hva de har blitt utsatt for i mange år. Når barn vokser opp i traumatiske forhold blir de i en kronisk tilstand av fight-flight reaksjoner. Når de senere blir pasienter i psykiatrien kommer de i en situasjon der fagfolkene er i en maktsituasjon og pasientene blir avhengige av fagfolkenes forståelse av deres problemer. Det trigger gamle sår og det kan veldig lett trigge gamle sår og dermed fight-flight reaksjoner hos pasienten. Det er fort gjort som helsepersonell å si noe som trigger flykt reaksjoner hos pasienten, som da raskt svarer med avstand og avvisning. Det kan fort oppfattes om splitting og da tanker man fort personlighetsforstyrrelse.
Med en ny forståelse for hjernen, hjernens utvikling, og hjernefunksjoner kommer man å utvikle nye metoder for å hjelpe pasienten videre. Akkurat nå undrer jeg om Marsha Linehans metode dialektisk atferdsterapi kan ha en forståelse for det her. Noen som vet?
Hvis pasienter og personell har en forståelse for hvilke reksjoner som er å forvente etter årevis med traumaer skulle man kunne ta inn den her forståelsen i behandlingssituasjonen. Kronisk stress kan lede til mye elende hos et menneske. Det påvirker hormonbalanse, immunforsvar, alle system i kroppen ned til cellnivå. Man kan med andre ord få både det vi i dag kaller for somatiske og psykiatriske sykdommer. Når et barnet blir skremt og utrygg kommer de inn i et stresstilstand, og prøver å håndtere det på den måten de der og da kan klare. Reaksjonen blir automatisert og jo lengre tiden går, jo mer årsaken til reaksjonen bli glemt. Da snakker vi om reaksjonsmønstre og når årsaken til dem blir glemt, knytes reaksjonen til nåtid. Når det skjer noe i nåtid, kan det være en grunn til å reagere, men nå blir det overreaksjon. Iblant blir det en reaksjon selv om man i etter klokskapens lys ikke var en grunn til det. Det er også slik at vi fagpersoner sier eller gjør ting som i refleksjoner etterpå viser seg å være uheldige. Da finns det gode grunner til å fortelle pasienten hva man har gjort og at det var feil. Hvis relasjonen holder, kan akkurat det lede til en dypere relasjon der pasienten blir tryggere på terapeuten som er trygg nok til å gjennomskue seg selv og å stå opp for sine mistak.

Når en person har blitt brent av personer omkring seg, kan det bli vanskelig å gå inn i en terapeutisk relasjon og det kan ta lang tid til å våge å åpne seg. Det kalles overføring, som betyr at vi overfør forestillinger fra tidligere relasjoner inn i den nye situasjonen. Med den forståelsen er det lett å se at det ikke trengs så mye som kan trigge gamle fight-flightreaksjoner. Det er jo det de har levd i siden lenge.
Traumer lengre frem i livet, som for eksempel dårlige opplevelser i helsevesenet, kan også lede til fight-flightreaksjoner , dessverre ikke uvanlig.

At motkraften er hjelp til å aktivere fred og ro systemene i kroppen, ser vi nok alle, men er det nok?

For å gjøre det hele vanskeligere er det mange flere faktorer som påvirker våre liv og vår helse. Både stress og mat som ikke er bra for oss kan gjøre oss syke. Alt henger sammen med alt og det er minst sagt en kompleks verden.

Det blir problem for folk når de er syke og man ikke finner noen bio-markører som hjelp til å få en behandling, noe som, jeg selv har vært med om. Iblant ser det ut som man i helsevesenet har for stor tro på våre prøver og utredninger, og dermed automatisk tenker psykisk. Jeg har hatt kontakt med mange som har fortalt de har blitt sykere av gradert trening eller en alternativ metode. Når de har fortalt om det hatt de fått en kommentar som gjør meg nysgjerrig. Jeg har i sosiale medier sett svar som "dere må innse at psyke og kroppen henger sammen". Eh...hva? Hva er det som skjer? Den syke forteller om at de ble syke og andre svarer på et annet spørsmål.
I alle år jeg arbeidet i helsevesenet lærte jeg meg at legene ordinerte medisiner og etter det observerte man pasienten for å se hvordan den syke reagerte på behandlingen. Da fikk man se om medisineringen/behandlingen var bra, og hvis den var det fortsatte man behandlingen, hvis ikke da fikk man tenke om. Hvis pasienten fortalte de be sykere av behandlingen sa ikke legene, du må innse psyken og kroppen er et.
Jeg har også observert folk som holder seg til psyko-somatiske skolen på for eksempel ME gå i forsvar for sitt syn når syke folk kun har sagt de ble sykere av en metode som gradert trening eller LP. Her er det en del projeksjoner oppe. I den situasjonen begynner en polarisert debatt når de som blir sykere av en behandling ikke blir hørt.

Det kommer mer og mer spennende forskning om stress noe jeg har vært interessert i mange år. Det spiller ingen rolle om man er frisk eller syk, sliter med psyken og eller kroppen. Her finns det mye som kan inspirere og gjøre oss bevist over. Alle kan ha nytte av metal trening, meditasjon, massasje, yoga, chi gong, også videre. Det handler om å finne sin egen metode til den helse man har.

Det er så mye viktig forskning i dag om mat som gjør oss syke, feil bakterieflora i tarmen, kjemiske stoffer rundt oss og mye mer. Jeg har ikke sett noen som er tilhenger av psyko-somatikken snakke om den her forskningen når vi snakker om ME. Hvorfor? Det her er ting som i aller høyeste grad påvirker det udelte mennesket! De kanskje snakker om det på kaffepausene, men jeg ser det ikke i mediene. Mens de fokuserer på en spennende stressforskning, får mange, mange av oss tenke på hva som påvirker det udelte mennesket i praksis og dermed søke informasjon på andre arenaer.
Jeg har som privatperson ikke noen problemer med å søke informasjon slik at jeg kan påvirke min helse i konstruktiv retning. Men som psykolog kan jeg ikke stilltiende aksepter  hva som ser ut til å skje. Det er viktig å setter lyset på det her.

Noen som jeg også stusser over er hvordan det nye synet kan fungere som overkjøring av pasientene.
Når de snakker om at de har en fysisk sykdom, får de høre at psyken ikke går å skille fra kroppen. De risikerer å få en stempel at de ikke tar innover seg at psyken også påvirker helsen. Tviler ikke på at personer i ME sekken er slik som de sier, men langt fra alle. Jeg er en stor tilhenger av det udelte mennesket men ikke på en måte der pasientenes erfaringer blir avvist. Ja, vi har sikkert mange i ME sekken som blir frisker av gradert trening, men de som blir sykere da? De risikerer å få en stempel på seg som ikke innsiktsfull og ikke lyttet til. I et slikt møte med helsevesenet, kan syke fort føle på avmakt. Og det er ikke bra for det udelte mennesket.

Jeg snakket med en dame som fikk høre av sin lege, at hun ikke hadde tro på ME diagnosen. Det hun mente var at damen hadde gitt opp og burde steg for steg øke aktivitetsnivået. Det legen indirekte sa var at hun ikke trodde på pasienten. Noen år senere tok damen kontakt med en klinikk der de utredde henne for matintoleranser og der fikk hun svar på hva hun ikke tålte og fikk nå håndfaste råd på hvordan hun skulle spise og ikke skulle spise.

Det er ikke lett for leger og for oss selv å vite hva som finnes bak symptomene når det kan være så utrolig mye bak. Jeg fikk etter mange år vite at jeg slitt med en kronisk periodontitt som raserte både immunforsvar, allmenntilstand og da forstås også rammet meg psykisk. Tenk dere selv å ha en infeksjon i kroppen og å ikke bli fri fra den på mange år! Det var en befrielse å få svar og å bli fri min
fra periodontitt.
Mange syke trenger også hjelp av god forskning for å få en riktig behandling. I mens de venter trenger de hjelp til mestring på den nivå klarer, ut fra det udelte mennesket.

Jeg observerer hvordan en del personer tar definisjonsmakten over ME diagnosen og tror det som har hjulpet dem er svaret for andre også. De "tolker" andres synspunkter som motstand og ikke ønsker å bli friske. De stresser syke folk med sitt syn på sykdommen, og liker ikke når de syke trekker seg unna. Det de gjør er å skape negativ energi hos syke folk, og det er det minste de trenger. Det her rammer naturligvis også det udelte mennesket negativ.
Jeg har i mange sammenheng sett akkurat det her, hvordan deres egen syn og erfaring på helse blir definisjonen på hva sykdom er. De kan gjøre mye skade.
Derfor mener jeg det er viktig å gå med åpne øyne og med ydmykhet for at vi alle er individuelle og at vi ikke kommer å finne noen universalløsning for å passe til alle.

Jeg har selv slettet ME diagnosen på min bloggprofil og på Twitter, fordi jeg ønsker å ikke bli en del av forvirringen og fordi jeg støtter god forskning.
Det betyr ikke jeg ikke har vært syk, men at det er viktig å skille ut det som passer inn til eksempel den forskning som man bedriver med på Haukeland.

Det å bli sett, hvordan er det?

Når jeg leste en så fin dikt på så fin bakgrunn fikk jeg mange assosiasjoner fra mitt yrkesliv som psykolog. Det her bildet har jeg nå kopiert fra en veldig bra blogg, ME-mammas betroelser , en blogg jeg varmt anbefaler andre å lese. Det er en gruppe kunnskapsrike og kreative damer som har barn som er syke i ME. Det står mye fint i den bloggen, og kanskje det kan være en inspirasjon for andre foreldre som har kronisk syke barn. Selv om situasjonen, sykdommens karakter, er ulikt, kan det styrke den enkelte til å ikke føle seg alene.

Det er viktig å føle seg sett, det er viktig å møte helsepersonell som ser hvordan man sliter, og det er en stor indre stress, når man ikke møter noen som ser den kamp som man må møte hver eneste dag. Man er veldig avhengig av å bli sett og akseptert av fagfolk, både fordi det er nødvendig med en god relasjon med fagfolk, og det påvirker både behandling og annet som følger av det å være syk. Enda viktigere må det være for ett barn å bli sett. De trenger gode relasjoner til å vokse opp til trygge voksne, og det er en stor nok byrde å være syke, skal de attpåtil ikke føle seg sett i helsevesenet? Det er et flott initiativ av den gruppe "ME-Mamma" som nå skriver ME-mammas betroelser .

Vi alle har behov av å føle seg sett. Når vi er syke og svekket er behovet enda større. I mitt arbeide som psykolog har jeg mange ganger hørt folk si at deres lege ikke forstår dem. Det første året jeg arbeidet som psykolog var det veldig forvirrende å høre om leger som ikke forstår. Det var så åpenbart at pasienten slet. Så legen virkelig ikke det. Så begynte jeg å spørre, "De du nå forteller for meg og på den måten du sier det her. Har du fortalt din lege det her?" Jeg fikk ofte svaret, "Nei, det har jeg ikke." Jeg har mange ganger sagt, "Det tror jeg du skal gjøre. Da tror jeg det blir bra."
Og det går bra som regel.

Det er ikke nok med at man er syk, man skal også sette ord på ting og det er ikke alltid man er tydelig for seg selv. Det hjelper å ha en fagperson som har erfaring av liknende fall som er likt mine helseproblemer.

Det kan være en stress og belastning å møte helsepersonell som ikke har kunnskaper om den sykdom som man sliter med. Omvendt er det en befrielse og en kilde til avslapning å føle seg sett og tatt på alvor.
Jeg har hørt fra pasienter at de kjenner at de legger problemene fra seg når de går ut fra mitt kontor. Pusten blir friere, man blir avslappet, og man frigjør energi til å bearbeide og å mestre hverdagen.
Jeg vil si det er da det begynner, noe som en ME-mamma signalerer i sin dikt. Det blir lettere å leve når man har noen som følger en og som ser. Selv om man akkurat nå ikke har en kur for å helbrede barnet, så er det viktig å ha noen som ser.

Det er ikke alltid vi i helsevesenet kan hjelpe/kurere. Det vi likevel kan gjøre er å si at det du sliter med er helt forferdelig/slitsomt/fortvilt eller noe annet som passer in.

Man kan være nysgjerrig å spørre, hvordan er det her for deg?
Hvordan har du det?
Hva har du prøvd for å mestre/håndtere situasjonen? Med det spørsmålet kan man få veldig mye informasjon av pasienten.

Det at noen ser, at det man sliter med er fortvilet, kan hos den syke frigjøre krefter til å fokusere på det viktigste, få mest ut av dagen.

Jeg leser ofte ME syke si, de møter fagfolk som ikke har kunnskaper om ME, men som tror seg vite. De forteller om behandlingsopplegg som gjør dem sykere.

Det som jeg undrer meg over er når tidligere syke tror seg vite hva som er best for andre syke. Jeg har sett kommentarfelt der personer som vært syke og som tror deres erfaringer om hva som virket er rett metode for andre syke. Iblant er det en tydelig ironisk tone når syke står fast ved hva som virker for dem. Det får meg å undre, hva er det som driver dem?
Bare fordi de oppfattet aktivitetstilpasning og energiøkonomisering som å bare hvile, må det ikke automatisk være slik andre oppfatter det.
De råd jeg fikk på Skogli var energiøkonomisering og å trene innen de rammer som kroppen tåler. På den måten har vegen langsomt begynt å gå oppover.
Tidligere før den skjulte tannrots betennelsen ble oppdaget og behandlet, var det aktivitetstilpasning som fungerte.

Det som jeg også undrer meg over er, hvordan de som etterpå oppdager at de hadde kapasitet til mer enn de trodde, tenker om seg selv. Den tone de har mot andre syke, får meg å undre, hvordan er det de føler og tenker om seg selv og hvordan de tidligere mestret sin sykdom? Jeg tenker det kan være viktig å se innover for å komme videre i livet. Når man blir oppmerksom på hva man bærer på, puster seg gjennom følelsen, kan det bli lettere å leve. Vi er ikke bare avhengige av at andre ser oss. Vi er også avhengige av at vi tar oss tid til å puste, for å se hva som kommer til uttrykk. Hva er det da man ser?

Hvis man tenker seg man får helseråd som ikke passer med den sykdom man har. Kanskje har man en sykdom som må behandles, men får kommentarer som begynn å trene, ut og spring. Man har prøvd å være fysisk aktiv, vært sosial, og annet som skal "gi energi", men det må man ikke frem med til psykologen/legen. Det leder til indre stress hos den syke, noe som fagpersonen ser og sier du må tenke positivt. Der stopper dialogen opp, fortvilelsen og maktesløsheten øker. Livet blir enda mere en kamp.

Det betyr ikke at legen/psykologen må være enig med pasienten i alt. Vi søker hjelp i helsevesenet av en grunn, og det er å møte fagperson som har kunnskaper/erfaring til å hjelpe oss med det vi ikke selv har kunnskaper om og innsikt i.

Iblant kan en vise si oss mye mer enn orden rekker til. Bjørn Eidsvåg har skrevet en fantastisk fin låt, "Eg ser"

Les gjerne dikten om igjen langsomt.
Hvordan føles det?

Tenk dere, den syke følte ikke skamfølelse lengre, da h#n ble sett. For en kraft som skjuler seg bak ordene og følelsen av å bli sett!

Finn ditt kall og vis deg frem.

Når jeg leser noe som er skrevet av Marianne Williamson forsvinner jeg ofte inn i tankeverdenen og øynene langt bort, der ordene lander dypt inn i meg.

Jeg fortsetter å lese boken "Gåvan att vara till" av Marianne Williamson:

"När vi väljer att inte vara änglar forsvinner de änglar som finns bland oss. I allmänhet är människor för oss vad vi har bestämt oss för att vara för dem. Det kan vara svårt att lysa över andra när vi inte känner att det finns ett ljus inom oss själva. Men det finns ett ljus, för Gud har skapat oss så. Vi kan se på dem som utvecklat ett høgre medvetande än sina samtida. De var inte gjorda av något annat material än vi, men de fattade andra beslut. Det var inte lätt för Abraham Lincoln att vara den Abraham Lincoln vi högaktar i dag, det var inte lätt att vara Susan B Anthony, eller Mahatma Gandhi, eller Martin Luther King Jr. De föddes, precis som vi, med potentialen att bli något storslaget, men förverkligandet avstorslagenheten är inte förutbestämd. De kunde ha bestämt sig for att vara på något annat sätt, för att göra på något annat sätt. Vilken andlig kraft det än var som rörde sig inom dem och lockade dem mot sin storslagenhet så finns den inom oss alla.

Det finns inget recept för storhet, för storhet är inte rationell. På den mystiska nivån blir människor storslagna när de, trots det motstånd de kanske känner inom sig, säger ja där andra skulle ha sagt nej. Rädslan stoppar dem inte, den hjälper till att forma dem. Någonting kallar dem från en högre dimension, och de svarar.

Är vi inte kallade av historien till att manifestera den storslagenhet som väntar inom oss? Vad som händer med jorden nu är vårt beslut. Vi kan förbli de vi är och sjunka djupare ner i det elände vi redan har skapat, eller också kan vi börja spräcka vårt eget skal som på kosmiska ägg och stiga ut som nya varelser - som vårt nya, sanna själv."

Det er spennende å føle på hva ordene gjør med oss både psykisk og fysisk. Hva er storhet? Vi trenger ikke å være Nelson Mandela for å vise storhet.  Det kan være så mye. Noen er kanskje gode med dyr. En annen er bonde og dyrker økologisk mat, noen annen er god mot barn, noen er bra på å skrive. Derfor er det viktig å finne sitt kall, enten den kommer fra en høyere dimensjon eller sin egen underbevistthet. Naturen har skapt oss til de vi er, våger vi være vår natur?

Mange sliter med å vise seg frem, våge å være bra på det vi er, tro på at vi har noe å tilby verden, og mange har allerede som barn ikke fått lære seg at de er bra nok som de er. Hvis man fått lære seg at man ikke duger, er verdt noe, blir det meget skummelt å stå frem slik en er.
Det er også slik mange har høye forventninger på seg selv, og når de ikke lever opp til dem, snakker de ned seg selve. Fantasi kan brukes på mange måter, og når selvbilde er lav, blir fantasi og tanker deretter.

Når man tviler på seg selv, og tenker over å vise frem sin storhet, kan det fort sette i gang med et angstvekkende tankespinn. Det er som å tro at hvis man ikke når den topp som man krever av seg selv, da raser tankene raskt ned i kjelleren.

Aksept er ikke alltid så lett å være i. Man ønsker, eller til og med krever, at man skal være et helt annet sted enn der en er akkurat nå. Hvis de livsbetingelser man er i ikke samsvarer med de krav man mener å ha i sitt liv, da sliter vi. Frustrasjon sammen med den indre sorgen kan gjøre mange dager tunge.

De perioder noen kan være i aksept, åpnes andre dører til en selv. Aksept gir ny tilstedeværelse å hvile i, og tilgang til åndelig kreativitet som går sammen med en friere pust. Pusterom gir oss en mulighet til å lande og å hente nye krefter.

I pusterommet møter vi oss selve og det i oss vi ønsker skal få mulighet å komme til uttrykk. I den stunden kan man finne sitt kall, det man brenner for og hva man kan ønske å dele med seg til verden. Når man får kontakt med sitt indre selv, finner man sin plass i livet, hvis man våger.

Hva er storhet? Det er vel opp til oss selv å avgjøre hva det kan innebære for oss selv. Det er fort gjort å undervurdere det man gjør. Hvis du ser barnet som ser på deg og ser opp til deg. Er ikke det stort?

Det er når vi finner oss selv der vi er akkurat nå, som vi kan finne ut hvordan vi kan bidra. Hva ønsker du å gi til verden?

Pust ut, pust in.

Når man studerer sine erfaringer finner man nye innsikter.

Det kan handle om hvordan man forholder seg til det man gjør.

Tenk deg at du skal kløve ved. Du har en bunke ved i hagen som du skal fyre med på vinteren når det er kaldt. Kanskje du tenker at det her arbeidet skal være klart når kvelden. Du mobiliserer for å få gjort det du tenker. Du glemmer å føle etter om du har nok energi, og det blir for mye etterpå. Dubhar tatt deg ut.
En annen gang tenker du at du skal bli skal kløve ved så lenge kroppen sier det er ok, men ikke gå over tålegrensen. Du slapper av når du arbeider, ingen tidspress, og du puster friere. Kroppen arbeider godt når man puster fritt.
Vi som er kronisk syke ser snart hvilken forskjell det er mellom ønskninger oppe i hodet der man fort kan presse seg og å lytte på kroppen og arbeide i sitt eget tempo.

Det er lettere å ta vare på sin helse hvis man hver tar seg tid til å lytte på pusten og å kjenne etter hvordan man puster. Den sier mye om hvordan man har det her og nå. Det her er en god hjelpemiddel når man prøver seg frem hva man tåler og hvordan pusten sier noe om hva som er bra for en selv.
Den forteller om grad av avslapning og den har en viktig funksjon ved kondisjonstrening.

Pusten reguleres både bevisst og ubevisst. Pusten påvirkes av indre og ytre stress, og vi kan påvirke pusten med avslapningsøvelser. Vi har alle nytte av å bli bevist på hva som skjer kroppen gjennom meditasjon og avslapningsøvelser.

Hvis man føler på mye indre uro, er det viktig å finne sin egen eller egne veger til en bedre avslapning. Livet setter oss på prøver og derfor er det ikke så lett alle ganger. Metodene til avslapning kan være helt forskjellige på grunn av livsomstendighetene, og derfor er det viktig å selv prøve ut hva som fungerer der og da. Hvis det fremdeles er vanskelig kan det være bra å søke profesjonell hjelp. Kanskje man får hjelp å se andre mulige veger, eller  støtte for å få bekreftet av noen annen, at det du står i er helt naturlig med tanke på hva du står i der og da.
Bare det å få snakke ut til noen som lytter og bekrefter det du opplever, kan det i seg selv gi en bedre avslapning. Kan man legge fra seg sine byrder når man går fra legen eller psykologen, leder det også til en friere pust. Vi låser lett pusten når vi står i en vanskelig situasjon, eller opplever noe vanskelig. Når man holder igjen orden holder vi også igjen pusten.
Ibland kan det forstås være viktig å gjøre det, for å beskytte sine barn eller sine relasjoner. Et eksempel er meg selv. Det er ikke lett å være kronisk syk med en lavere funksjonsnivå enn ønskelig. Det er heller ikke lett å være pårørende til en kronisk syk person, det blir på en måte en never ending story. Jeg ønsker at min man ikke skal slite seg, og derfor må jeg finne andre veger med min frustrasjon. Min mann skal være min mann og ikke min behandler. Og det er vondt å være bevisst over hvordan sykdom påvirker det daglige livet.

Det første jeg tenker på her er å søke profesjonell hjelp hvis det blir for tøft.

Avslapningsøvelser kan gjøre dagen lettere.

Hvis man kan ha en hobby som får en glemme tid og rom hjelper det også til friere pust. Det er meget viktig å gi seg selv gode stunder der man gjør ting man liker.

Det er så viktig å gi seg den kjærlighet og varme som vi så vel behøver. Kjenn etter hva du mår bra av. Hva får deg å føle deg vel? 

Unner du det du trenger? God mat, søvn, tid med nære og kjære (kan også være et elsket dyr), dans, hjemmekos, gå tur, sitte i og kjenne varme fra solen, gjøre noe du er bra på, fysisk aktiv, lese en god bok, lære noe nytt og så videre.

Hvordan er det å bo i din kropp? Et spørsmål man kan repetere om og om igjen. Det er så lett å bli distrahert og glemme å ta vare på sine behov.

 

Det finnes mange veger til å møte livet, eller kanskje å mestre livet.

 

Tilgi deg selv.

For alt du gjorde og ikke gjorde.

For alt du sa og ikke sa.

For at du tenkte, eller ikke tenkte.

 

Det er ikke å komme fra å gjøre mistak i livet.

Før eller siden kommer ting, minner, opp på overflaten igjen.

Hvordan man kommer videre i livet er meget individuelt.

 

Når man kommer videre, da føles det på pusten, på skuldrer, en befrielse i kropp og sjel.

Andre ting er ikke mulig å komme vekk fra.

Det kan finnes situasjoner, minner som man må lære å leve med.

 

Forventninger om å tenke positivt og, halleluja, nå forsvant smertene, problemene, kan virke som en parodi. Det er ikke så enkelt for mange.

 

 

Livet er slik det er! På godt og på vondt. Det er realitetene.

Ta vare på deg! Det er du verdt!

Blomsterterapi

Vi hadde en underbar sommer i april og mai, da vi kunne være ute i solen og ta inn mye D-vitaminer.
Jeg ble spandert en to-ukers reise til Tyrkia i begynnelsen av juni. Jeg gleder meg hver eneste gang jeg kommer til denne lille tyrkiske byen i Alanyaregionen og møter de koselige tyrkere vi kjenner.

Det var uvanlig kaldt for å være juni, noen dager 16-17 grader og vind. En tidlig morgen våknet jeg av at torden, regn og sterk vind, noe som fikk meg til å tenke på høst og vår storm.
De sa de aldri sett slik vær i juni noen gang. I vinteren som var, kom det veldig lite regn, så lite at man nå er bekymret for om hvor mye vann man har til å vanne frukt og grønnsaker i sommer. Det var som om det var sommer i vinteren som var, hørte vi.

 

 

I den her lille tyrkiske by kommer det hver eneste sommer mange russisktalende turister. Jeg synes jeg ser en forandring i kroppsspråk, væremåte og annet, når jeg tenker på de ti år som vi har kommer tilbake til det her turiststedet. For ti år siden kunne man få en fiendtlig blikk hvis man ga dem et vennlig smil. Tyrkerne sa de pleier å bo på all-inclusive hotell, der de spiser og drikker så mye de vil. Når de kom til butikkene i sentrum var det mye de ønsket å kjøpe, men de hadde veldig lite penger.

Det fikk meg til å reflektere mye over det liv de har levd i det tidligere Sovjetunionen, og senere det kaotiske Russland som man fikk et bilde av i mediene da Jeltsin var president. I Sovjettiden, ikke minst under Stalin, ble de overvåket overalt, kunne bli forhørt ved de minste mistanker om svek mot staten, og fengslet. I Stalin årene ble mange avrettet, og hva gjorde det med folk flest? Redde, mistenksomme, og alltid på vakt. De her har de levd med i generasjoner.

 

De siste årene har jeg sett en tydelig forvandling hos de ferierende russisktalende i den lille tyrkiske feriebyen. Ansiktene har tinet opp i store smil, når jeg smiler og snakker med dem. Kroppsspråkene deres utstråler et bedre liv nå. Jeg håper de får fortsette å leve i fred, uansett hvor i det tidligere Sovjetunionen de bor. De har levd et meget hardt liv! Folk flest lever så godt de  kan, mens stormaktene kives.

 

Når jeg forteller for  turistene om hvordan jeg opplevde dem for ti år siden og hvordan jeg opplever dem i dag, da smiler de og kjenner seg igjen i det som jeg sier. De hadde økonomisk harde år i 90-årene og i dag har de et bedre liv.





 

 

 

 Det å oppleve tidløsheten og fred og ro er det viktigste for meg i dag. Det er det som skaper harmoni. Det kan være nok å sitte å lytte på fuglene, og det gjorde jeg mye i Tyrkia. Naturen lever sitt eget liv, og det er bare å ta seg tid til å lytte, se, kjenne og oppleve det som er her og nå. Ja, forresten, ikke alltid bare, bare. Det må til et bevisst valg, og hvis det er vanskelig er det øvelse som må til. Hvis man bestemmer seg for en ferd retning,  så finns det mange veger som kan føre frem.

 

 



Når vi kom hjem etter to uker i Tyrkia, da har blomsterprakten utviklet seg i en fargesprakende eksplosjon. Det var en overveldende opplevelse å komme hjem til en sommerhage. Før reisen var det bare stemor og lavendel som blomstret.

 

Når var det pioner, roser, nelliker og mye annet å glede seg over. Nå blir det mange "mindful days".

 

 

 

 I år har jeg satt littblomsterløker og sått en del frø. Det er lett å bli utålmodig og ønske seg et resultat meget fort. Jeg tror det er sunt for oss å øve på å vente litt og å hvile i det som er her og nå. På den måten må vi ikke arbeide så hardt hver eneste dag og da sparer vi på våre resurser og bygger liv i sin egen takt.

Det blir på en måte å øve på å tro på at det kan bli bra, selv om man ikke har en overblikk over hvordan fremtiden ser ut.

 

 

 

 

 Vi lever våre liv så godt vi kan!

Vi er sårbare!

Vi trenger vennlig varme for å føle på trygghet.

Kan vi tåle oss selv på godt og vondt?

Tar vi oss tid for å føle på kjærlighet og varme inne i våre hjerter?

 

Tenk deg at du har en liten hundevalp inntil ditt brøst, som du koser deg med.

Hva føler du når du lever deg inn i det?

Hvordan føles det i kroppen?

 

 

Hvordan arbeide med tilstedeværelse?

 

 

Det er ikke enkelt å være svekket av sykdom. Det er ikke enkelt å leve med stress i lang tid. Det er ikke enkelt å leve i en overgrepssituasjon.
Jeg har som jeg skrevet flere ganger vært med om en sjokkopplevelse som satte dype spor i meg. Jeg hadde også en skjult kronisk tannrots betennelse i mange år. Det innebærer at kroppen kommer i en kronisk alarmberedskap 24/7, noe som jeg levde med i over 20 år.
Det har vært nødvendig å lære seg enkle teknikker som hjelper en å aktivere fred og ro systemet i kroppen samtidig som (tann)roten til det vonde måtte behandles. (Vekk med den aktuelle jekselen.)
Jeg gikk for noen år siden på en kurs i vegetoterapi i forhåpning til å bli frisk, og deretter hjelpe andre i samme situasjon. Da visste jeg ikke at jeg gikk med en kronisk betennelse i kroppen, da bakteriene fløt omkring i blodbanen.
Uansett var det viktige kunnskaper som jeg hatt bruk for. Judith Orloff tar blant annet opp hvor viktig det er å være her og nå, og bare lytte på pusten. Det fungerer!
Hun snakker om at mantra kan være bra for å roe ned fight-flight reaksjonene. Hennes mantra er "Let it be". Mitt mantra er "Det er bra nå". De ordene vi bruker påvirker vår fysiologi, og derfor er det viktig å være bevisst over hvilke tanker vi gir næring til. Det betyr ikke at vi skal trykke ned følelser og tanker, men mere om å fokusere på konstruktive mål og løsninger.
Når hun snakker om positiv energi, fokuserer hun på de tanker, følelser og aktivitet som styrker oss. Omvendt blir negativ energi tanker, følelser og aktiviteter som svekker oss. Når vi blir bevisst det her er det lettere å påvirke sin hverdag i konstruktiv retning.
Det kan være fort gjort å tenke at man aldri får snakke om de tunge sidene av livet, men her tenker jeg det handler om balanse. Når vi i de sosiale mediene forteller om hvordan vi har det, og får støtte av andre samtidig som vi gir støtte tilbake, mener jeg det kan være positiv. Det kan derimot bli problematisk når noen bare lytter på andre og aldri gir støtte tilbake. Da blir det ubalanse, og da kan vi snakke om negativ energi.
Det kan være veldig positivt og konstruktivt, hvis vi stimulerer hverandre til å søke oss mot aktiviteter som styrker og gleder oss. Da kan vi snakke om en motkraft mot de livets realiteter som er tungt å bære. Det handler altså ikke om det ene eller det andre, men mere om balanse. Hvis vi ikke er realistiske og tar tak i våre bekymringer, kan det snart bli enda mere problemer ved neste korsveg.

Men nå er det en god morgen etter å ha hatt noen dårlig dager, da jeg har følt på en infeksjon i kroppen. Skal likevel ta meg til matbutikken og å kjøpe mat. Mat må vi ha!
Det blir likevel en dag full av mindfulness aktiviteter.
Målet er aktiviteter som får tankene flyte som et løv på vannet, og jeg føler meg vel.
(Det her er naturligvis innom visse rammer, hvis man lever under stor stress er det lettere sagt enn gjort.)

Utrensning og å gi rom for noe nytt.

Når jeg har trengt tid til fred og ro og meditative stunder har jeg ofte søkt meg til å arbeide med hendene. Når jeg for eksempel vasker opp for hånd, går mine tanker sine egne veger. Den seneste uken har vi renset ut ting vi ikke trenger lengre. Det forsvant en gammel fryseboks som ikke lengre gjorde jobben sin lengre. En gammel tv forsvant også til noen som trenger en tv.
Det er en spesiell opplevelse å gjøre av med ting vi ikke trenger. Det føles som at man samtidig legger det gamle bak seg. Det kan være ting som har vært positivt for meg en gang, men nå er jeg ferdig med det og nå samler det mest støv. Et veldig godt eksempel på det er bøker. Det som jeg likte å lese for 5-10-15 år siden er ikke nødvendigvis det jeg ønsker å lese i dag. Nå kaster jeg noen av den litteratur som jeg leste på psykologutdannelsen. Det har skjedd mye på forskningsfronten siden jeg var student i 80-årene, og blir jeg frisk en dag må jeg lese meg inn på den forskning som er aktuell i dag. Tiden flyr fort.
Jeg lever veldig mye her og nå og det føles som at jeg transformeres videre til nye livsfaser imens tiden går. Det gamle slipper taket, mens jeg er her og nå. Det har vært en veldig lang reise og den er ikke over. Jeg tror hvile, fred og ro er undervurdert som en helbredende reise. Alt skal gå så raskt som mulig nå fortiden. Vi dyrker fasader og prøver å være effektive. Men det er ikke alltid det beste, fordi vi som mennesker følger våre egne naturlover. Hvis vi ikke lærer å kjenne våre naturlover og aksepterer oss selv slik vi er skapt, da kommer vi ur balanse.
Det er spennende og kjenne på hvordan den indre verden påvirker hvordan man skaper sitt hjem. Når jeg sorterer bort ting her hjemme føles det som en befrielse og at jeg puster friere. Jeg blir også bevisst på hva jeg har og hva jeg trenger.
Når man føler på hvordan det føles å se på de ting som man omgir seg med og hvordan det kan påvirke energinivået blir det lettere å påvirke sitt hjem i en retning som man mår bedre av og trives med. Av den grunn er det bedre med naturbilder og engler, bilder med gråtende barn eller krigstilstander. Selv om man blir hjemme blind og ikke lengre tenker over på hvordan interiørene påvirker følelsesliv og energinivået, så tar vi inn inntrykkene i underbevisstheten.
Jeg prøver å organisere alt her hjemme slik det skal bli lettarbeidet. På de dårlige dagene blir det fort rotete i kjøkkenet, og bare det å se rotet minner meg på at jeg er dårlig og alt de enkleste tingene er tungarbeidet. Nevropatiske smerter eller migrene kan virkelig begrense handlingsfriheten.
Likeså blir det ryddig og alt kommer på sin plass når jeg har bedre dager og det symboliserer på sitt beste handlingsfrihet og å være i fase med seg selv.
Når jeg går gjennom hva jeg har, hva jeg trenger, og hva jeg ikke trenger, da skjer noe med meg. Når jeg for eksempel bestemmer meg for å sortere bort bøker for å gi bort eller selge, føler jeg på at jeg har mer enn hva jeg trenger. Når jeg ser at jeg har det jeg trenger, føler jeg roen spre seg i kroppen. Det er en befrielse å ikke strekke meg etter mere, og etter enda mere. Jeg kan slappe av. Det blir tydelig at når jeg tar meg tid til å reflektere og å bestemme meg for at det er bra som det er, da svarer kroppen med avslapning. Det får meg å undres over om vårt konsumpsjons samfunn er bra for vår helse, hvis våre handlinger gir vår underbevissthet forskjellige budskap. Er det noe rart at flere og fler søker seg til meditasjon, yoga og andre aktiviteter som hjelper oss å lande?
Nå har vi mange fordeler med å bo i Skandinavia, og jeg skulle ikke vilje byte bort det her livet. Samtidig kan det være en fordel med å bli bevisst snubletrådene vi har rundt om oss.
Det ser ut som om vår jakt etter mer, etter de seneste tekniske maskinene, kan lede oss inn i fokus på mangler i vårt liv. Omvendt ser det ut til at det å hoppe av fra kjøpesirkuset, og å være fornøyd med det vi har, får oss å fokusere på velstand. Det her er paradokser som det kan være bra å være bevisst over, ikke minst for de barn som vokser opp i dag.
Når man velger å fokusere på det man har, blir det viktig å ta vare på det. Fokuset går over til god og sund mat. Et annet fokus som jeg ser blant Simple Living blogger er å hjelpe andre som trenger hjelpe. Det kan se ut som om vi da kjenner på en åndelig rikdom der mening og livsdypet får en større plass.
Det er to nøkkelord som blir tydelige når jeg tenker over det her, og det er forsoning og aksept.

Jording som en mulighet for å finne tilbaks til sin indre balanse.

Jeg har diskutert mye på Twitter en tid, og for noen dager siden kjente det var tid for å flytte fokus fra hodet, og ned til resten av kroppen også.
Det kaller jeg for en form av jording. Jeg brukte flere metoder for det. Først gikk jeg ut i hagen og gjorde ingenting. Men det er vel ikke helt sant. Det var egentlig andre ting som jeg fokuserte på og det var egentlig mye, men pusten kom lengre ned i magen. Jeg har hørte fugler som sang, barn som lekte. Jeg så omkring meg på alt det grønne som har kommet frem den seneste tiden, nye blomster som titter frem, barn som leker, blå himmel, boligområdet jeg bor i. Jeg satte meg på en trapp, men en kopp te. Når teet tok slutt, da bare satt jeg der og bare var. Og der var jeg til jeg begynte fryse. Da var det tid for litt husarbeid i kjøkkenet. Jeg satte på litt musikk, og danset litt, mens jeg ryddet opp. Ja, det går veldig bra. Dansen vekker opp glede, og livsglede. I livsgleden kommer en følelse av sjelsstyrke, selv om jeg ikke er frisk.
I den frie dansen gir man sitt indre å komme til uttrykk. Den musikk man danser til kan variere til dagsformen. Det finns stunder for Sarah Brightman, og det finns stunder for hardrock. Intuitivt søker man seg til det som, ens indre ønsker å gi til utrykk. Den frie dansen kan med andre ord hjelpe oss å være mere oss selv. Hvis vi tørr.
I går kjørte jeg til et hagesenter for å kjøpe blomster til hagen. Blomster for meg betyr liv og skjønnhet. De setter i gang gode assosiasjoner, tanker, følelser, og det er en mulig hjelp å hvile fra andre sider av liver.
Å arbeide med vekster og jord, vekker til liv en roligere livspuls, der alt får ha sin gang og til sin tid.
Når vi opplever at ting står på stedet hvil, kanskje det ikke er sant. Hvis vi hemmer oss selv fra å utvikles kan det bli "stagnert" energi, men om kan tillate oss å være den vi er her og nå kan utviklingen gå sin gang.
Jeg tenker at kampen, prestasjonen, i en del fall kan lede til stagnasjon, og at vi ikke kommer videre med oss selv innerst inne. Det innebærer da at vårt prestasjonssamfunn kan hemme oss selv og vår indre utvikling.
I vegetative termer trenger vi ha en god gjennomstrømning i kroppen for å ha en god helse. Når vi snakker om pust, blodomløp og så videre er det lett å se at vi har det bedre.
Men hva gjør det med oss hvis vi har kjørt fast og våre tanker og følelser holder oss igjen? Det er interessant å følge blogger der folk arbeider med å forenkle livene sine, og gjør seg av med ting som de ikke lengre trenger. Det som jeg ofte leser er at mange føler seg mere avslappet og friere når de har gjort seg fri fra ting de ikke lengre trenger. Når de gjør seg fri fra det gamle/gamle ting de ikke trenger lengre, svarer kroppen/hele mennesket med en ny modus.
Da er det lett å få et bilde at psyke/soma/relasjoner/fysisk miljø henger sammen, og hvis man ønsker å påvirke sitt liv i en ønsket retning er det nødvendig med en bevisstgjøring på alle disse nivåer/områder.
I det fine været tar vi av oss strømper og skor og føler på gressplenen, sanden, asfalten, vannet, og får på den måten kontakten med jorden, som vi er en del av. Kontakten med naturen kan gi oss mye, ikke minst kan vi oppleve en stunds ro. Men da må vi gi oss tid, plass, og rom for at det som skal skje.

Simple Living i Luksusfellen.

Vi kan idag se en trend som handler om å leve enklere på mange måter. Jeg leser oftere om folk som har kjøpstopp i en periode, og det er interessant å lese om den prosess som mange opplever når de har kjøpstopp. På bloggen Luksusfellen kan man lese flere råd om hvordan man kan leve livet enklere:

"Reduser forbruket og utnytt det du har – Simple Living – enkel livsstil på norsk – øker stadig i popularitet, men det er lett å falle for fristelsen å kjøpe dette konseptet «ferdig» da det stadig dukker opp butikker som selger «gamle» og «slitte» ting for en dyr penge og vi blir narret til å tro at nærhet og omtanke betyr at vi må omgi oss med omgivelser og nips av en spesiell type og kle opp barna våre, og oss selv, i hvite og gammelromantiske gevanter mens vi serverer «hjemmelaget» ripssaft og cupcakes av småblomstret servise i det nygamle hagemøblementet foran den nyoppussede sveitservillaen…

Slutt å se hva andre har og konsentrer deg om å være glad for det du har selv! Du trenger ikke kjøpe noe som helst for å finne lykken!

Det handler om hva vi gjør og ikke om hva vi eier av ting! Forenkle livet ditt – både fysisk og mentalt!

Målet er å bare kjøpe det vi virkelig trenger – men om du allerede har havnet i «Eier-alt-for-mye-fella» så se om du kan plukke opp noen tips her:

- Finn ut hva som er viktig for deg og begynn i det små med å kvitte deg med det du ikke trenger. Gi bort, bytt bort eller selg.

- Bor du i en leilighet eller et hus med flere rom så tar du rom for rom. Ta vare på det som du virkelig trenger og det som virkelig betyr noe for deg.

- Blir det for mye med et helt rom om gangen så ta ett og ett skap eller en bod eller et område.

- Ha tre poser klar: «Gis bort», «Selges», og «Kastes». Bruk regelen om at har det ikke vært i bruk på to år så gi det videre. (La også barna rydde rommet sitt ved hjelp av dette systemet).

- OHIO! Forkortelse for «Only Hold It Ones». Har du noe i hånda så bestem deg en gang for alle hva som skal skje videre med det – ikke legg det fra deg igjen – men putt det i en av posene – eller om du er helt sikker på at det kommer til nytte så kan du legge det tilbake der det hører hjemme.

- Lag en regel som passer for deg angående hva du trenger å eie. For eksempel kan du sette en grense ved antallet 10 av hvert klesplagg, eller maks antall et eller annet av andre ting du har lett for å eie for mange av på en gang.

- Gjør det samme med dine forpliktelser og arbeidsoppgaver! Sett grenser for deg og dine omgivelser slik at du unngår å bruke energien din feil og stadig være på etterskudd med det du skal gjøre."

 

Nå skulle jeg ikke kunne leve i følge alle rådene som man kan lese om i det her innlegget, men det gjør ikke noe. Det er meningen at man skal gå inn i seg selv og tenke over hva som er viktigst for en selv. Vi må finne våre egne veger. Vinsten av det her blir at man gjør bevisste valg, i motsatt til å gå gå på autopilot som det er altfor lett å gjøre når en lever et aktivt liv. Når man bremser opp og tar seg tid til å reflektere er vegen kortere til å leve et rofyllt liv.

Vilje og fornuft.

På fredagen i forrige uka var det blå himmel og fint vær. Jeg fikk impulser om å ta en spasertur inn til byen og å gå på shopping. Det var et gavekort jeg fikk i julegave som brente i lomma. Jeg følte på kroppen at det nok ikke var helt lurt. Men tankene maste og maste. Fint vær og deilig vær. Men kroppen sa: dunhar fremdeles hosta etter influensa og du hoster opp gørr. På mandagen hadde jeg vært en tur til byen, og det fikk jeg betale med 2,5 dagers aktiv hvile. Fredag er dagen før helg da min mann er fri. Hvis jeg gjorde for mye på fredagen var jeg nok ikke et så hyggelig selskap på helgen. Det mest fornuftige var å være hjemme og ordne ting hjemme og å lese i boken jeg fikk i julegave. Etter å ha hatt det tankemaset hele dagen ble det stille en gang på ettermiddagen. Romanen var bra. Leste Knut Faldbakkens krimroman "Natthagen". Hvis man tar vekk mord, incest og annet elende, så er hans bøker en god reklame for Hamar. Det er lett  å kjenne seg igjen. Hamar er en flott sommerby og har en strandveg der man kan spasere langs sjøen i flere kilometer.

Jeg tenker på det tankemaset jeg hadde på fredagen. Det er ikke alle impulser man skal følge, og det er viktigere nå enn når jeg var ung og frisk. Men når viljen strider med fornuften er det lett gjort å tråkke feil. På lørdagen fikk jeg skjuts til sentrum og jeg køpte mine nye skor.

Det har fått meg til å tenke over strategier, og at det kan være tid for å tenke disiplin på en ny måte. Tiden vi er inne i nu, med sterk kulde, har jeg ofte mye nevropatiske smerter  og migrene. Hvordan skal jeg møte det?
Nå er det viktig å klæ seg varmt, slik at jeg ikke belaster kroppen med for mye kulde og trekk.
Jeg har mine små prosjekt over tid. Går over hva vi har hjemme og sorterer ut litt som vi ikke trenger. Vi tenker i fremtiden leve enklere og å være litt mere mobile. PÅ vinteren kan det være sunt å være der det er varmt og soligt. For noen år siden var det tid for å kjøpe det man trengte og litt til. Nå er man materielt mettet, står i en vendpunkt, og det som var viktig tidligere er det ikke lengre. Bøker er et fint eksempel. Jeg ble en lesehest så fort jeg lærte meg å lese. Jeg kunne ikke lære meg fort nok, ikke minst når jeg såg på engelske tvprogram og ønsket å få med meg oversettelsen. Om og om igjen leste jeg, men i begynnelsen kom fortsettelsen for raskt. Husker dere? :)
Når jeg kom hjem til slektinger som hadde mange bøker i bokhyllen, da var det det jeg ønsket meg. I vår familje brukte vi bokbussen flitigt, et bibliotek på jul. Min mamma syklet til bokbussen hver eneste uke og lånte bøker til meg og min bror. På skolebiblioteket lånte jeg traver med bøker, som jeg bar til og fra skolen. Når jeg senere ble voksen var jeg med i forskjellige bokklubber. Mengden bøker ble fler gjennom årene. For 13 år siden kom den vendpunkten, der jeg begynte å sortere ut bøker som ikke intresserte meg lengre. Det her jeg fortsatt med siden da, men i høst gjorde jeg av med mange bøker. Tidligere tenkte jeg at jeg trengte en ny bokhylle. Det tenker jeg ikke lengre. Det finns grenser for hvor mye man skal samle på seg. Jo mere ting vi har, jo mere arbeide med husarbeide.
Det viktigste spørsmålet er, hva er viktigst for meg. Hva vil jeg fokusere på?

Det slår meg at jeg i mine småprosjekt tenker mye fremover og jeg tenker i lange linjer. Når jeg fokuserer fremover på den her måten ser man fremover med positive assosiasjoner.

Men det er ikke bare det jeg gjør. Har begynt å lese litt om feng shui for å inspirere hvordan jeg planerer mitt hjem her og nå, og også fokuserer på hvordan det påvirker meg og min mann. Det finns mye man kan gjøre for å fokuserer på noe som styrker, bare man har det noenlunde tryggt. Det er et grunnleggende behov å ha en trygg grunn å stå på. Det er det lettere å slappne av og det underletter kroppens arbeide til et bedre allmenntilstand og kanskje (lever på håpet) til å bli friskere.
Jeg ser på Facebook at det er mange kroniskt syke som har kreative hobbies, for eks male bilder, fotografere, lage smykker, scrapbooking, bake, skrive blogg, dykking, være i naturen, kose med hunder og katter, lese bøker, og så videre. Tenker det her er meget viktig for både syke og deres pårørende. Alle har godt av å være i ro, og det smitter.
Når jeg arbeidet på sykehus som pleiepersonell, hadde jeg ofte veldig rolige pasienter. Akseptanse og et vennligt møte er en stor hjelp.
Det er viktig å finne hobbies som inspirerer til engasjemang. Når jeg er engasjert i noe, da glemmer jeg å tenke på sykdom. Jeg får en mental hvile! Aktiviteter som inspirerer meg, og får meg å glemme det å ikke være frisk, kaller jeg for friskaktiviteter. Når jeg spiser sund mat, kaller jeg det for friskmat.
Men her er et stort men! Hvis man er så inspirert at man glemmer å lytte på kroppen, slik at man kjører over kroppens signaler, da er vi inne på ubevissthet, virkelighetsflykt eller i vært fall glemme realitetene her og nå. Når man er kroniskt syk er det i perioder lett å bli innbilningsfrisk, en "diagnose" som jeg har hatt en sleng av noen ganger. ;)

Det her er en god grunn til å regelmessig se over hvordan man legger fokus på her og nå. Vi må ibland teste grenser, for å se hvordan det ser ut her og nå. Det er samtidigt viktig å vege sammen resultaten på de forskjellige aktivitetene. Her er det mye beregninger som man må ta hensyn til, og det er viktig å være realist. Man er som man er her og nå og hva som er riktig akkurat nå kan variere over tid.

Kvinnenes Vasalopp!

Vi er nå inne i desember og det er mindre enn 3 uker til julekvelden. Julen innebærer en lang tradisjon med mye som oppleves som "må gjøre". Jeg har hørt voksne fortelle om sin jul da de var barn, da en utslitt mor grinet på julekvelden fordi hun hadde kjørt rovdrift på seg selv i lengre tid.
Tenk hva gamle tradisjoner kan oppleves som store krav og sannheter, og ødelegge en periode på året som kunne vært mye kos.
Nu har mange takk og pris tenkt over hva som er viktigt i adventstiden og julen. De gamle juletradisjonene begynte i en tid der samfunnet var helt annerledes, enten mor var hjemme eller hadde gard. Når vi vokser opp lærer vi oss at det som foreldrene gjør, slik skal det være. Da er det lett å tenke at når jeg blir stor, da skal jeg...
Men når vi siden vokser opp har slike tanker gått inn i underbevisstheten, og der påvirker det oss ubevisst. De egne indre opplevde kravene har en kraft som påvirker oss til vi tar oss tid til å reflektere kring hva de her idealen, kraven, påvirker oss i den livssituasjonen der vi er i her og nå.
Det er forskjellige roller som ubevisst lever inne i oss, og det påvirker oss også i juleforberedelsene. Det her er noe som menn og kvinner kan reflektere over. Kanskje de gjør noen aha-opplevelser. :)

Det blir ingen julebakst, eller å gjøre julegodterier, her i huset. Vi legger oppmerksomheten på julematen. Det er viktigere.
Før var det husvask før jul, men den "luksusen" får jeg holde meg unna når jeg ikke er frisk. Jeg legger hellre den energien på min man og andre som er nær og kjør. Det er det som julen handler om for meg! Det handler om de nære og dypere verdier, som vi alle har behov av. Det er det som alle ensomme blir påminnt om når julen kommer. Da hjelper dårlig å ha et flott julepyntet hjem og penger på banken. Det materielle erstatter ikke våre dypere behov. Derfor har juletv en viktig funksjon å fylle, når det er det nærmeste sosialt liv de kommer i julen.

Vi begynte å kjøpe julegaver i november, fordi det blir ingen stress av julehandelen hvis en begynner i til. Da finns det også en større mulighet at gavene er mere gjennomtenkte. Det er heller ikke en nakkdel å spre utgiftene på et par måneder.

Man kan få god hjelp av den kreative fantasien hvis man skal finne andre veger til hvordan man best skal kose seg i adventstiden og i julhelgen. Hver eneste generasjon lever i en ny tid, med nye utfordringer og livsstil, som tvinger frem nye måter å leve på. Hvis man lever i det gamle altfor mye, og ikke oppdatere valgene, kan livet bli mye tyngre.

Julekosen har begynnt her for fullt. Sitter her med et krus julete, julegardinene er oppe, (fikk litt hjelp av mannen min i helgen), julestjerner og annen belysning er på plass, Juleenglene er på veg frem, litt og litt skal julestemningen øke her i huset. Julemusikken er fremme. Snart er det jul!

Kos dere så god det går!

Prosessen mot offentliggjøring.

Jeg har den senaste tiden lest flere flere spennende blogginnlegg på Marias Metode, http://mariasmetode.wordpress.com/, Serendipity Cat,  http://www.serendipitycat.no/?p=5942 , Melivetpåslep, http://melivetpaaslep.wordpress.com/2011/03/#!/page/1, Liliekonvall, http://fingernijordaogbladetframunnen.blogspot.com/, http://englerisneen.com/ etc. De handler om å tørre å vise seg frem med sin sykdom, på internet eller ikke.
Jeg tenkte å fortelle om min reise til å vise meg frem på internet. Det har vært en lang indre prosess og jeg har tatt meg den tid som jeg trengte, noe som er veldig viktig. Jeg tenker at hvis man går ut offentlig før man er moden for det, kan det koste ettersom man i sitt indre ikke er klar for det. Jeg har i mange år tenkt at jeg en gang i fremtiden skulle skrive offentligt, en dag når jeg hadde kommet tilstrekkelig langt i min bearbeidingsprosess. For ca 10 år siden begynte det indre maset at jeg hadde noe å fortelle verden. Da skjøv jeg det vekk, men prosessen kom igang om at tiden nærmet seg. Jeg begynte å skrive ned en del for meg selv. Det ble en "svangerskapsprosess" som ble påvirket både av min ytre og indre reise.
Som alle andre så har jeg gjort min egen reise. Livet har slagit til flere gange når jeg har arbeidet med mine drømmer. Det er næmlig ikke allt som vi kan styre.
Den 20 mars 1989, var jeg ute på en spasertur en kveld, noe som skulle forandre meg og mitt liv. Jeg ble vitne til at Helen, 10 år, ble kidnappet av en mann. Det var ikke noe i nærheten mer enn jeg som nærmest var 15-20 meter fra henne, murderen og bilen. Jeg kom direkt i et sjokktilstand, såg indre bilder om hvordan folk skulle lete etter henne mens han hærjet med henne, når hun var død skulle det bli en rettegang. Når jeg gikk derfra lyttet jeg etter stegen fra kidnapperen. Jeg var beredt på å dø jeg også. Jeg tenkte slåss, hvis det skulle trenges, men visste jeg ikke var så sterk. Men han kom ikke og jeg besøkte en familie i nærheten, og kom raskt ut ur gatubilden. Der var jeg i sjokktilstand, ukonsentrert, og gikk hjem en time senere, livredd. Sjokken varte hele kvelden og dagen etter hadde jeg blokkert minnesbilden, og den blokkeringen varte til to dager etter man hadde funnet Helens hardt mishandlede kropp i en sort søppelsekk. Man kan lese om Helen i Hørby i wikipedia. Vi fikk leve med usikkerheten med Helens murder i mange år. Han ble tatt først i 2004.
Det her var smertefullt for både kropp og sjel i lange tider, selv om jeg søkte meg til en normal hverdag igjen. Normalisering er en viktig del når man har vært med om katastrofopplevelser. Det sender beroligende budskap til hjernen. For den som lurer på hvorfor jeg reagerte så sterkt på den her hendelsen kan jeg si at offer, og vitne får samme symptomer, noe å tenke på når vi får tenker på barn som lever i familjer med mishandel.
Jeg sparte ikke på kreftene når jeg gravde i minnene, fordi jeg ønsket å hjelpe politiet med mere informasjon, men kunne ikke gi dem informasjon som de kunne tenge, som for eksempel bilmerket.
Jeg ville så gjerne hjelpe, og prøvde å minnes, gikk tilbaks i minnene gang på gang. Nå vet jeg at hjernen ikke kan skille mellom fantasi og virkelig og at jeg dermed utsatte min kropp for traumaet gang på gang. Bearbeiding av trauma er en ting, elting noe annet.
Det var helt vilt i noen år. Helens murder tok livet av en veltrent prostituert kvinne et halv år senere. Året etter ble en bekant til meg ihjelstukken med kniv, når han skulle redde sin bil fra et par biltyver.
Få år etter det blir en slekting til meg murdet når hun var på veg hjem sent en kveld. Alt det her ble retraumiseringer, og jeg levde gjennom minnerne igjen.
All den her stressen påvirker immunforsvaret, ja hele kroppen. I September 1990, hadde jeg en halsinfeksjon, og deretter var jeg unormalt trøtt resten av min utdannelse. Jeg leste næmlig til psykolog da på den tiden. Når jeg vel kunne konsentrere meg igjen hadde jeg en dypere forståelse for individens dypgående prosesser. Det var lett å ta til seg, men jeg var så sliten. Det var viktig for meg å utdanne meg ferdig og å skaffe meg en trygg grunn å stå på.
Jeg tillat meg å gi meg et par år ekstra på å skrive min hovedoppgave. Jeg trengte å hente pusten.
Etter en to ukers sydentur, der jeg sov dag og natt, (På dagen under solparasollen) kunne jeg trene step-up, aerobics og så videre. Det var så deilig. Men sen kom andre symptomer. Jeg slog i hodet mot et skap, stanget det fra undersiden, og mådde forferdelig dårlig. Hva jeg nå vet, fikk jeg en sterk kompresjon mellom de overste nakkevirvelene.
Gjennom årene var jeg sliten, men kunne arbeide, og arbeidet gav meg mye og jeg kunne kjenne at jeg hadde mye å gi. Når jeg prøvde å trene gikk det feil hold. Naturligvis lurte jeg flere ganger hva som skjedd i kroppen men hva fantes det å finne.
1999 flyttet jeg til Norge og 9 måneder kollapset jeg. Et år senere hadde jeg ikke rett til sykepenger mer. Jeg fikk tak i en lokale der jeg kunne arbeide i min egen takt, men det tok noen måneder til jeg faktisk kunne det. Først viste en blodprøve at jeg hadde hat TWAR og jeg fikk en antibiotika kur mot det. For en forskjell det ble! Selv om jeg var sliten, så hadde noe skjedd.
Jeg begynte langsom arbeide meg opp, tok allting i min egen takt, og kreftene kom langsomt tilbake. Jeg hadde stor glede av pasientkontaktene, og opplevde ofte full nærvær i møtene med mine klienter.
2003 ble jeg operert første gangen, kom meg igjen. 2004 ble Ulf Olsson tatt, Helens murder. Når jeg såg hans bilde på internet, var det som om noe løstes opp i mitt indre. Jeg blir mer og mer sliten. Deretter får jeg rede på at jeg måtte bli operert igjen, en stor operasjon. Den operasjonen tok mine siste krefter, og jeg har ikke vær i jobb siden da, 2005.
Jeg har noe å fortelle omverdenen, men min historie er ikke unikk. Det finns mange som er så nedtrykt at de ikke orker å fortelle omverdenen om hvordan de har det. Jeg har hørt mange historier fra andre, der de har en lang rad traumaer og overbelastninger bak seg til de kollapset. Deretter hadde noen av dem problemer med å bli forstått på NAV og kanskje også av legen. Fra min side sett var det lettest å forklare for legen. Min erfaringsbank og min lyttergave, da det fungerte som best gjorde at jeg satt på informajon som fikk leger til å lytte. De mindre dårlige attføringene som gjorde pasientene enda sykere fikk meg iblant lyst til å fortelle offentligt om hva jeg såg. Det var vanskelig å gjøre, på grunn av taushetsplikten. Men jeg kan snakke om meg selv!
Jeg har ikke noe å skamme meg for når det handler om langtidssykdom. Jeg har alltid gjort så godt jeg har kunnet! Kanskje jeg kunne gjort andre valg iblant, men det kjentes best der og da. Vi har ikke kontroll over alt, og derfor får vi navigere så godt vi kan. Man får følge med på livets dans enten vi liker det eller ikke.
Det var ikke det her jeg drømte om, men nå kan jeg gjøre noe meningsfullt av mitt liv likevel. Det er mange ting som jeg har lagt av meg, deriblant flink pike grejen, og jeg håper jeg ikke plukker den opp igjen. Jeg er nå mere meningsstyrt. Det som jeg gjør skal være meningsfullt, og det får meg at ta meg ut ur min komfortsone. Når jeg blogger og kommenterer i mitt eget namn, så er jeg med i noe meningsfullt som er større enn meg selv! Når jeg skriver så glemmer jeg tid og rum, og den som jeg skriver før blir i første rommet. Da glemmer jeg tid og rom! Den som jeg skriver før er den som blir berørt av det som jeg skriver, når tiden er inne.
Man kan si at den andlige siden av meg har vokset seg sterk, og gir meg en indre trygghet.
Man kan lure på hva det er så skamlig å bli syk. Lever vi så beskyttet her i landet at illusjonen om vår udødlighet har vokset oss over hodet? Det pusses på fasader mer enn tidligere, samtidligere som det selges veldig mye alternativ litteratur og selvhjelpsbøker. Det betyder for meg at vi har en andelig sult, noe som vi har forsømt i vårt moderne samfunn.
Da tenker jeg også at det finns et stort behov av oss som står frem, for at får mange å se at de ikke er ensomme. Det er lett å tro det når vi er så opptatt av fasader. Vi jæmfører oss med hverandres fasader, og hva gjør det med oss? Når vi blir syke da mister vi våre masker. Hva skjer da?
Hvis vi mår dårligt av at vi er så syke, så pass att vi skammer oss. Da trenger vi å sette igang en indre prosess om hvordan vi ser på sykdom og på syke mennesker.
Det er en prosess å gå gjennom det, men når man har forsonet seg og møtt sin indre kjerne, da står man stadigt på jorden. Når man står stadigt på jorden, da kan man tale sin sannhet!
Det handler også om å se at man er en del av naturen og at man må samspille med den.
Når det handler om fremtiden, hvis jeg blir frisk og skal søke arbeide, er min tanke at en del ting er større enn meg! Det får jeg ta den dagen. Hvis jeg skal velge mellom kjærlighet og redsel, da velger jeg kjærligheten! Det betyr ikke at jeg aldrig mer blir redd, uten at jeg velger å gjøre det her valget ut fra kjærligheten til livet!
Alt til sin tid! Min erfaring er at vi ikke skal forsere ting, men i stedet ta ting når tiden er inne.
Hvis vi skal gå ut offentligt eller ikke... Det er opp til hver og en av oss. Du velger selv og hva du enn velger er riktig for deg! Ta være på deg!

Jeg er imponert!

Jeg arbeidet i helsevesendet i mange år før jeg ble nødt til å sykemelde meg. Jeg har arbeidet i både somatikken og psykiatrien. Da har jeg vært vitne til mange mennesker som var i vanskelige situasjoner, en del i åresvis. Det er tøfft å være alvorlig syk i lange tider. Det er mange mennesker som jeg har beundret for at de har holdet det ut. Ofte når vi snakker om sykdommer, så blir det underforstått "stakkers" og "offer". Det er en hard situasjon og det kan være vanskelig og tungt og leve med. Tenk deg en person som har vært tungt deprimert i mange år. Hvordan er det? Jeg har for eksempel mange psykisk lidende individer som ikke ønsker å betraktes som stakkers og offer, fordi de er hele mennesker med både styrker og svakheter. Jeg har også møtt personer som har hatt det forferdelig slitsomt når de som skulle hjelpe kun har sett deres resurser. Da har de heller ikke nått frem med sitt budskap.
Det er så fort gjort å polarisere, og da ser vi ikke det hele mennesket.
Det har vært mange ganger, en person har kjent seg veldig svak, og jeg har sett den sjelslige styrken. Det er fantastisk hva mennesker kan tåle mye, og i lang tid. Jeg tenker for eksempel på de alvorligste syke ME pasientene. Ikke nok er de alvorligt syke, men ikke alle blir tatt på alvor og en del blir, hva de beskriver, uforskammet behandlet. En del skammer seg, har skyldfølelser og så videre fordi er syke. Som om de ikke hadde nok allerede!
Jeg har møtt mennesker som har hatt andre ufattbare erfaringer av livet. Noen eksempler er: konsentrasjonsleir i Aschwitz, dr. Mengeles avdeling, fengsel i Saddam Husseins Irak, krigets Bosnia, konsentrasjonsleir i Bosnia, tsunami, alle personer som har utsatts for overgrep noe som er mye mer vanlig enn vi ønsker å tro. De her menneskene sliter naturligvis forferdelig etter alle de her katastrofale situasjonene. De reaksjoner som kommer etter slike situasjoner er forferdelig sterke, og noen var rett og slett redde for at de holdt på å bli gale. De sier en hel del om den kraft som finns i hele mennesket, når livet slår til.
Ja, det er mange som jeg har beundret, med tanke på hva de hadde gått gjennom og var mitt oppe i. Det finns en enorm styrke i det å holde det ut.
Hvis vi hadde snakket mer om den her indre sjelstyrken, kanskje noen hadde begynnt å strekke på ryggen sin. For det er noe å være stolt over! Det er så lett å dømme når vi selv ikke er mitt oppe i det!

Hvordan skal vi gjøre for å nyansere opp den her bilden?
Jeg tenker det er veldig bra at så mange går ut og forteller sin historie, og gir omverdenen en bildlig beskrivelse om hva det handler om. Ordens kraft har stor betydning, og når vi tørr å fortelle vår sannhet, da tar vi definisjonsmakten tilbake i våre liv. Informasjonsspridning er helt nødvendig.
Vi trenger også arbeide med vårt indre. Hva har vi selve for syn på det å være syk? Hvordan ser vi på syke mennesker? Hva har jeg for fordommer og forestillinger om meg selv, som hindrer meg å ha et ok liv til tross for alt? Hvordan ser jeg på min egen svakhet? Hvordan ser jeg på det å være avhengig av andre mennesker? Det her handler om prosess og vi må finne våre egne naturlover, og det gjør vi lettere om vi har gode medreisende? Det her handler om krise og mognad. Tørr jeg å se livet som det er, og å være i det? Strever jeg med å holde imot, og derved gjør livet mye tyngre? Det handler også om en sjelslig utvikling og å finne vår egen indre kjerne og den finner vi ikke i vår materielle verden. Vi har i vårt trygge samfunn der vi stadig søker materielle vinninger, satt oss på åndelig, sjelslig sveltekur, og derfor er vi ikke forberedt på andre realiteter i livet. Når livet slår til er vi ikke rustet til å håndtere det. Vi faller hardt mot marken! Hva er det som sier at vi skal være friske hele livet?
Bloggeren SerendipityCat tar opp en viktig ting i innlegget "De to skalaene - Hvordan måler vi livet?" http://www.serendipitycat.no/?p=5891
Hun forteller veldigt beskrivende om når hun ble syk, og legen hennes tidlig spurte henne om når hun kunne begynne arbeide igjen. Hun er veldig ung, så det er forståelig, men det beskriver også samfunnets forventninger på helse. Man skal ikke være syk. Hun hadde selv den her innstillingen at hun skulle komme tilbake til arbeidet så raskt som mulig. Hun skriver: "Jeg, og de fleste rundt meg, forhold oss til den skalaen som måler arbeidsførhet fra 0% til 100%. Dette var målestokken! På hva som var riktig."

Hva jeg kan oppfatte av teksten, så kostet det henne veldig dyrt. Når hun ble alvorligere syk i ME, fikk hun en ny skale å forholde seg til. "For det fantes en annen skala. Det fantes en skala som gikk fra 0% arbeidsfør og nedover! Helt ned til 0% eksistens faktisk. "
Kanskje vi hadde møtt livet med større visdom hvis vi hadde ført sammen de to skalaene til en. Kanskje de hadde vært lettere å bære å være å være syk hvis vi i samfunnet hadde tatt med oss at livet har hele skalaen. Hadde vi tatt være på oss selv og vår natur bedre i en slik situasjon?
Vi har sammen byggt opp et overfladisk samfunn der vi ikke tar livet mere på alvor. Vi har satt livsdypet til sides, og satt materielle vinninger som mål, og kommet helt i ubalanse. Hvor mange legger mye tid på bil og hus, men for en del har det vært tabu å ta være på seg selv. Vi er en del av naturen og trenger å taes vare på som en del av naturen. På samme tid har man dyrket, "Vil du noe tilstrekkelig mye så klarer du det meste". Man kan klare seg lenge på ren vilje, men for eller senere slår naturen tilbake. Vi har mistet vår balanse gjennom materiell streven der vi vil ha mer, mer, mer.. Vi søker oss til psykiske kikker gjennom det materielle. Det finns mye hyggelig med det materielle, men jeg er redd for at vi har forsømt vår sjel og natur, og derved også jorden. Hvor mange tar ikke seg pusterom, for å komme i balanse? Vi lever i en tid med extreme makeover, skape ditt perfekte liv, tenk dig frisk,the secret og så videre. Problemet er at det ikke gir oss en indre mognad. Vi har en høy materiell standard i landet, men hvorfor selges det så mye selvhjelpsbøker. Hvorfor har vi så mange langtidssykemeldte, og hvorfor er det så mange som ikke føler seg tatt på alvor? For meg ser det ut til at vi har mistet markkontakten. Prøvelsene er en del av livet, akkurat som velgang og helse. Hvis vi benekter de alvorligere sidene av livet, da vokser de, til de blir så store at det blir veldig mye vanskeligere å løse.
Ensom står den som er rammet, hvis ikke søker seg til andre for støtte og samarbeide. I motgangen finns en fantastisk mulighet til å vokse. Ikke at vi søkte oss dit, men når vi nå likevel er der prøver vi å gjøre noe meningsfullt med det. Når vi søker oss til vår egen kjerne til sjelen, viser den oss nye muligheter til å se på livet. Kanskje oppdager vi nye talenter, som kan få oss til å vokse til å bli helere mennesker! Vegen er å prøve å finne noe som er moro, og som engasjerer oss. Hvis vi ikke orker det akkurat da, må vi vente til senere. Vi får trene opp vår tålmodighet, enten vi vil eller ikke.
Jeg synes at vi burde rose oss selv mye mere når vi tenker på hva vi har tålt og orket å stå mitt oppe i.
Hvis vi ikke orker, da er det også lov. Da er det tid for trøst!
Det er mange som har grunn til å være stolt over seg selv. Den som aldrig har vært syk, kan ha vanskelig for å forstå hva det handler om, og det er ikke rart når de ikke har levd det. Det er opp til oss selv å gi oss vårt rette verdi! Jeg er imponert!

Med i vitendet

Å leve bevisst,

et liv med i vitendet
fullt av ansvar.
Da vi ser hvordan livet er
innebærer det at vi må gjøre forskjellige valg.
Vi kan ikke lengre gjemme oss
bak livsløgnens slør.
Vi får noe nytt.
Livets nyanser blir tydeligere.
Vi blir mer klarsynte.
Bevisstheten har hevets.
Et nytt liv begjynt.

Vær forsiktig med dine ord.

Tenk på ordene som du tenker og sier.

De påvirker livet ditt og ikke bare ditt.
Vi lever ikke våre liv i et vakum.
Vi lever et liv i fellesskap
Med våre nære og kjære.
Ja, hele menneskligheten.
Hvordan vi tenker og handler sendes
videre som ringer på vannet gjennom hele verden.
Alle er vi en betydningsfull del av det hele.
Derfor er det viktig at du tar vare på deg selv.
Vær forsiktig med ordene.
Tenk på hvordan de påvirker din helse,
din kropp og din psykiske helse.
Gir du deg den kjærlighet som du så vel trenger?
Det er viktig hvordan du bruker dine ord.
Om du er raus,
eller hard,
hva gjør det med deg?
Slik du er mot deg selv stråler du ut mot omverdenen!
Hva ønsker du å gi til verdenen?
Hvilke følelser ønsker du å spre til verden?
Ja, du er i sannhet betydningsfull!

Å spille på lag med den ubevisste nivåen.

"Har du et problem du ikke finner svar på, kan du stille deg opp mot øst og tenke på det, så vil svaret komme til deg. Hva er det som faktiskt skjer?


Sinnet har to nivåer. Det ene er den bevisste forståelse, og rett under den ligger det ubevisste.

Det ubevisste lagrer hver bit av kunnskap du har mottatt fra du ble født, og det leverer løsninger på problemene til din ubevisste forståelse.

Så det du egentlig gjør ved å vende deg mot øst, er å utnytte den ubevisste kunnskapen slik at du kan få vite hvorhen du skal ta neste skritt." (Bear Hearts livsvisdom, s. 106)

Jeg har i flere å brukt en liknende metod. Jeg stiller et spørsmål til meg selv, siden slipper jeg taket om det. Jeg gjør da andre ting og arbeider ofte med hendene og gjør praktiske ting. Da slapper jeg av og den ubevisste nivåen får arbeide for seg selv. (Når vi grubler på et problem, låser vi oss.) Helt plutselig kommer et svar, ofte et bra svar. Det bevisste arbeidsminnet har en begrenset kapasitet. Det har ikke det ubevisste sinnet i kroppen. Derfor blir beslutningsunderlaget mye større.

Og man kjør ikke fast på samme sted.

Det ubevisste påvirker oss mye mer enn vi aner. Derfor trenger i å være mer bevisst over hvordan vi lever, og hva som mates inn i dette system.

Derfor er det bra med positive affirmationer. Hva de skal inneholde, det bestemmer du selv!

Når en burde vite bedre!

Dette hører vi ofte, at noen burde vite bedre.

Når en burde vite bedre.

Det er ikke alltid så enkelt.

Teoretiske kunnskaper har kanskje ikke "riktets" inn i kroppen og ha blitt innsikt.

Når kunnskapen finnes i hodet, behøver det ikke innebære at den har landet i kroppen som en erfaring.

De ting som har landet i kroppen leder til økt intuisjon.

For å ha full oversyn over livet skulle det kreve at alle erfaringer som vi har gjort skulle være med-i-vitendet, og ut fra alle mulige synsvinkler.

Vi skulle også ha total kontroll over alt som skjer i livet og også hatt en anelse om skjeendet fra begynnelsen.

Vi skulle også ha trengt full kontroll over samfunnets forandringer i tid og rum.

Det er lett å dømme, men...

Det å dømme kan være en hinder for forståelse, hva gjelder oss og andre!

Det er mye å ta stilling til når vi skal ta ansvar over våre liv...

Vi er veldig sammensatte og vi har ikke oversikt over alt vi har gått gjennom. Tenk alt vi har gått gjennom, sett, hørt, tenkt og følt. Alle relasjoner vi har hatt til oss selv og andre, har satt spår. Tenk alle valg vi har gjort gjennom årene. Tenk alt vi har spist og drukket. Det vi trodde var rett å spise for 20 år siden kanskje er helt feil idag. Alle bøker, filmer og musikk som vi har sett og hørt har også påvirket oss.

Hvordan kan man da tro at det finns en eller noen få grunner til at man er syk, eller er i de relasjoner man finns i idag. Utløsende faktorer setter naturligvis spår og de kan være nok så store. Men en forklaring til at livet er som det er blir for enkelt. Livet er ikke en enkel tråd som man kan følge. Det er mye mere mangfoldig enn vi kan noensinn tenke oss inn i. Derfor skal vi passe oss for å dømme, for det leder ingen steder. Dømmendet kan få oss å kjøre fast så ille at vi graver oss ned. Det finns ikke noen fokus på løsninger hvis vi dømmer oss selv eller andre. Derimot kan det være bra å ta stilling til hva vi kan tolerere. Vi trenger kjøreregler.
Mange tror seg å vite sannheten og at alle andre har feil. Hvordan kan de være så sikre? Jo mere vi lærer oss desto mer skjønner vi at vi ikke veit.
Men å kjøre fast i fortiden hjelper ikke. Vi kan lære av den for å gå videre i livet. Vi trenger å fokusere fremad på hva vi ønsker oss og å se hva for muligheter vi har. Siden er det de små stegens veg som gjelder. Det handler om å tørre å tro at en kan samtidlig som man ikke gaper etter for mye på en gang. Derfor trenger man å være her og nå for å se hva ståstedet er. Vi kommer å snuble, men da lærer vi oss noe. Små barn lærer seg at de skal reise seg opp igjen når de lærer seg å gå. Det kan vi også gjøre. Vi trenger også å tåle å være redde, for det blir vi ofte når vi prøver noe nytt.

Vi trenger også å tåle at vi kan lykkes og å tørre å stå i den gleden. Vi trenger å føle på at vi er verd det, helt enkelt for at vi er verde det. Gjennom å gjøre seg mottaklige for kjærligheten å føle at vi har noe å gi, da har vi også reist oss opp.

Vi får alle gjøre så godt vi kan! Strekk på ryggen! Du duger som du er!