Henriette Åsille Osnes har skrevet den her interessante artikkelen der man kan lese at kvinner har høyere sykefravær enn menn, og hvordan det kan bli slik.
"Og med unntak av ryggproblemer har kvinner mer hodepine, angst, depressive tanker, mageproblemer og andre subjektive helseplager. Dette er plager som kan gi betydelig funksjonsnedsettelse, men hvor det ikke er objektive funn som kan forklare plagene, sier professor og forskningsdirektør Hege R. Eriksen ved Uni Helse." (Tara frisk, nr 2.2013)
Hun har forsket på sammenheng mellom stress og subjektive plager. Det er også stor forskjell, mellom bransjer, på sykefravær. Et godt eksempel på det er helse- og sosial- sektor. Her har vi belastende faktorer som skiftarbeid, belastende tunge løft, og liten kontroll over. Kvinner skal mestre jobb, hjem, mann, barn og omsorg for foreldre. Det er også mange kvinner som stiller høye krav til seg selv.
Artikkelen forteller også om en ekspertgruppe nedsatt av arbeidsdepartementet som konkluderer med at kvinners dobbeltarbeid trolig bidrar til at kvinner er mer syke enn menn.
Når jeg leser det her kjenner jeg godt igjen meg. Jeg har i arbeidet med mange som passer inn i den her beskrivelsen. Det er mange som sliter etter å ha fått bære tunge byrder i veldig lang tid. Det kan dels være dobbelt arbeide, vanskelig situasjon på arbeidet, barn med spesielle behov, misbruk i familien, familievold, annen sykdom i familien. De har også vært belastet i lang tid, da energien har gått ned, smerter både her og der, man føler man ikke når opp til sine egne og eller andres krav med mere. Det her handler ikke om å tenke seg syk, men å holdt ting gående så lenge det gikk.
Problemet er å skille mellom pasienter som mer passer inn på utbrenthet, og de som har en annen sykdom som trenger behandling. Man kan være syk, selv om man ikke finner "objektive" funn som kan forklare plagene, og derfor må man være oppmerksom på den enkelte individet. Det er ingen som ønsker å bli "parkert" i psykiatrien, når man har en sykdom som trenger behandling noe annet sted.
Derfor må fagpersoner ha et åpent sinn for å skille ut hvem som trenger hva.
Jeg hadde for eksempel ikke blitt frisk med kun samtaleterapi/cbt/gradert trening, når jeg i mange år har slitt med en skjult kronisk periodontitt. Jeg har selv i mange år hatt en samling med uforklarte symptomer, og det fører med seg at jeg ser en nødvendig grunn til å få frem at ting ikke alltid er så enkle som det ser ut til. Jeg ser samtidig, at det ikke alle ganger er enkelt å finne diagnosen til den enkelte.
Helsepersonell har litt av et detektivarbeid i en del fall, samtidig som man som syk prøver å mestre sin situasjon så godt en kan og å prøve å finne frem konstruktive mål.
En gjør så godt en kan.
Den som klarer en gradert trening er heldig, selv om det er tungt. Da finner man lettere en veg ut i friheten, som det er å bli friskere.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar