... og så var det den her arbeidslinjen.

Det er litt over 3 uker siden jeg kom hjem fra et 3 ukers opphold på Skogli Helse og Rehabiliteringssenter AS.

Jeg har tidligere skrevet om mitt opphold i et tidligere innlegg  Om tredemølle og å møte seg selv i døra.

Jeg var sliten når jeg kom hjem, og trengte tid å lande. Jeg var på etterskudd her hjemme og nå er det tid for å ta frem advents og julepynt. Når jeg ser over våre julepynt ser jeg mere arbeide. Det er en god grunn til å sortere vekk julepynt for å gi det til veldedighet. Ting som jeg likte for 20 år siden er ikke like moro lengre. Når foreldre går bort får man arve deres julepynt også. Det blir for mye og jeg må tenke på å økonomisere mine krefter, og det er en god grunn til å utrensning. Julegardinene til stuen får være i kjellerforrådet den her julen. Kanskje jeg har bedre energi neste jul.
Det er for meg ikke aktuelt med å bake 7 sorters kaker, lage masse julemat og annet som kan bli for mye for hvem som helst. Julestemning må være et fokus på fred og ro sammen med familien.

Jeg planerer julegave innkjøp her hjemme sammen med mannen min. Når man allerede vet hva man skal gi bort, da man går inn i butikken, sparer man både tid og energi. Det liker jeg, og det er også helt nødvendig.

Den her måten å organisere på har vært en del av mitt liv i flere år. Det er viktig å skrelle vekk det som ikke er så viktig og å holde fokus på det mest konstruktive. Det fungere best.
Når jeg var på Skogli var det viktig å holde fokus, slik at jeg fikk best utbytte av oppholdet. Det ble likevel hardt og jeg gikk likevel i bakken. Jeg møtte mine egne begrensning og det føltes merkelig å delta i en gruppe som handlet om arbeidsrettet rehabilitering. Men jeg var der fordi NAV mente det var viktig å komme dit for en vurdering om funksjonsnivå.

Jeg gjorde mange refleksjoner den her tiden, da jeg hørte om arbeidslinjen flere ganger.
En dag satt vår gruppe i en refleksjonsgruppe, der vi skulle tenke over hva vi skal gjøre fremover. Vi fikk høre at tidligere ble man lettere uføretrygdet og parkert, og så enkelt er det ikke i dag. Nå viser forskning, sa hun, at arbeide har en helbredende effekt. Man må ikke vente til man orker med det eller det der hjemme. De har erfaring med pasienter med fibromyalgi, utmattelse og andre diagnoser. Kanskje man  kan velge et enklere arbeide, og det må kanskje ikke være så mange timer i uken.. Noen kunne kanskje begynne med praksisplass eller arbeid nå, og andre har kanskje et maratonløp fremfor seg. Den her arbeidslinjen var det nye og det handler om at alle som kan bidra, skal få en sjanse til å gjøre det.

Det her satte i gang mange tanker i hodet mitt. Jeg må smile når hun sa at noen kan ha et maraton fremfor seg. Jeg har hatt problem med helsa siden 1989. Det kaller jeg et maraton, og jeg vet ikke hvordan mitt liv ser ut fremover. Jeg har også tatt styringa over min helse, og hadde jeg ikke gjort det tro jeg at jeg hadde vært mye dårligere. Sollys på vinteren (lysterapilampe), D-vitaminer større delen av året, kuttet ut blant annet sukker, energiøkonomisering, sund mat, fred og ro aktiviteter, passe fysisk aktivitet, og så videre. Jeg har lest masse, og snakket med mange for å kanskje finne en veg for å bli frisk. Jeg ble ikke frisk. For et år siden fikk jeg vite jeg hadde hatt en kronisk  periodontitt i mange år og det kjørte ned både immunforsvar og allmenntilstand. Tannlegen fortalte at når en har en kronisk periodontitt kommer bakterier ut i blodbanen. På den måten kan man bli syk i hele kroppen. Han var ikke forbauset over at jeg hadde hatt ME-symptomer.
I dag blir jeg ikke sykere. Det ble jeg så lenge jeg hadde periodontitt. Jeg ble sykere og sykere og iblant følte jeg meg døende. Nå var jeg ikke så redd, men mer fortvilt. For en befrielse det var å bli fri fra både jeksel og periodontitt!

Men jeg er fremdeles syk og har en lav funksjonsnivå. Jeg lever med håpet om å bli frisk, men må samtidig være beredt på at det kanskje ikke er mulig.

Nå gikk jeg på Skogli å var bekymret over hvordan andre syke kunne oppfatte om den her arbeidslinjen, og den risiko for depresjon, angst, skyld og skam hvis de ikke klarer av å bli friske. Hvordan hadde jeg selv opplevd det hvis jeg kommet til Skogli for to år siden, med langt fremskreden periodontitt? Hvilken forskning refererer man til og for hvem? Hva med langtidseffekter? Jeg valgte å skrive til legen og fortelle om mine fortellinger. Jeg tror ikke jeg kommer med noe nytt, men det kunne kanskje være interessant med å lese om hvordan pasientene opplever hva som sies. Det er ikke alle som har så mye kunnskaper og er oppdatert som meg, og da er man mere sårbar.

Jeg trivdes med å arbeide, og det var godt å gå på forelesninger eller på arbeide selv om jeg ikke var frisk. Jeg slet etter et sjokktrauma 1989. Det var godt å gå på forelesninger selv om jeg slet med konsentrasjonen. Sjokktrauma er en enorm belastning for kropp og sjel, og tankene forfølger en. Med en slik belastning er det også lett å få andre helseproblem og det fikk jeg. Man kan si at jeg studerte på deltid. Det var noen delkurser som jeg gjorte etter min kursgruppe var ferdig med studiene. Jeg trengte min tid og jeg trengte fred og ro. Jeg ble ferdig med mine studier, fikk bra konsentrasjon og arbeidet som psykolog i flere år og det planerte å fortsette med det til pensjonen. Jeg kjente på at noe ikke fungerte som  det skulle i min kropp, men kunne arbeide på heltid i noen år.

Men livet fikk meg om igjen inn på andre veger enn hva jeg hadde tenkt meg. Det kom en dag når funksjonsnivået og allmenntilstanden var for lavt til å være i jobb. For et år siden fikk jeg, som jeg tidligere skrevet om, vite at jeg hadde hatt en tannrotsbetennelse i mange år. 
Det har ikke vært synlig på noen utredning og derfor har det ikke gått å behandle. Livet utsetter oss alle for prøvelser og vi kan ikke forvente oss å kunne styre på alt her i livet!
Vi får se på hva vi har å navigere videre fra det. Det er viktig styrke kropp og sjel på mange nivåer.

Jeg føler meg takknemlig for det jeg har i livet fordi det er ingen selvfølge.

Etter jeg kom hjem  fra Skogli sendte jeg en søknad om uføretrygd til NAV. Det kostet mye konsentrasjon og energi å fylle i søknaden. Jeg tenker på den forskjell det er i dag og den jeg var når jeg studerte på universitet i Lund for 20 år siden. Jeg er ikke den samme.
Noen dager senere ringer min saksbehandler fra NAV, som sett at jeg hadde sendt inn søknaden. Hun sa at det skulle jeg ikke gjort, fordi hun ikke har gjort en kartlegging om eventuell restarbeidsevne. Jeg hadde følt en lettelse for å ha fylt i søknaden og nå risikerer jeg at jeg må trekke tilbake søknaden en tid.
Jeg er ikke forbauset men det her sliter!
Dagen etterpå fikk jeg et brev fra de som arbeider med uføretrygdsøknader. De ønsker mere informasjon, blant annet om hvor jeg har bott i Sverige når jeg var yngre. Jeg husker ikke alle adressene. Nå sitter jeg her og føler på at hva som blir neste steg, blir krevende for meg, hva som nå enn skjer. Fy søren! Så mye som var så mye lettere når jeg var frisk.

Det er så viktig å skifte spor slik at jeg ikke bare fokuserer på NAV og hva som kommer å skje. Det er nødvendig med mental hvile og å gjøre ting som gir energi, som gir glede og hjertevarme.

Arbeidslinje får være arbeidslinje. Er jeg ikke frisk nok er det ikke så mye som jeg kan gjøre.
En ting er sikker. Jeg ønsket ikke å være syk! Det er ikke min feil at jeg er syk! Jeg har gjort så godt jeg kunne! Hvis man gjør så godt man kan da kan man ikke gjøre mer!

Jeg har til og med laget mine egne Mestringsstrategier ved kronisk sykdom.

Hva er det som gjør at folk tar det som en selvfølge at de skal være arbeidsføre hele livet?