Mange reaksjoner etter "Dumskapens system"!

Sosionom Heidi Follet, Som arbeider i en attføringsbedrift som samarbeider med NAV, har skrevet en meget viktig kronikk om NAV, "Dumskapens system" . Der tar hun opp hvordan hun opplever NAV fra innsiden. Hun skriver blant annet:

"Jeg har passivt sett hvordan dine stønader blir trukket tilbake på diffust grunnlag. Uforståelige og urimelige krav og regler blir tredd nedover hodet ditt. Jeg har vært med på det.

Jeg har sett deg vri deg i stolen når jeg trår over grensen for allmenn folkeskikk. Som representant for Systemet plukker jeg livet ditt fra hverandre, bit for bit, til jeg finner en måte å trykke deg igjennom kverna på. Tiden er knapp; tikk takk!

På to uker skal vi (jeg) definere ditt personlige mål. Et tosifret antall dokumenter skal opprettes i saken din: Dokumenter som dokumenterer at dokumenter er opprettet. E-poster sendes i kvadruple kopier. Noe glemmer vi å kryptere, men pytt sann, posten skal fram."

Alle kan bli syke, og da er vi meget sårbare i vår livssituasjon. Vi er avhengige av fred og ro slik at tilfriskningsprosessen skal gå så smidig som mulig. Når man da må kjempe for å bli trodd på at man virkelig er syk for å få en økonomisk stønad, da setter det i gang den indre alarmberedskapen noe som gjør det vanskeligere for kropp og sjel å tilfriskne. Da snakker jeg om både fysisk og psykisk helse.
Hvis en blir uten sykepenger når en er syk og ikke kan arbeide, må man likevel leve, og da trenger man penger. Hvis man er gift blir den økonomiske byrden større på ektefellen og andre familiemedlemmer. Hvis man lever alene sitter man i en situasjon at man først må bruke opp alt man eier, hus, bil, og liknende, for å i det hele tatt få økonomisk stønad fra sosialkontoret. Hvis man er syk og avhengig av sosialkontoret for å kjøpe mat og betale regninger, da sitter man fast, og det er meget vanskelig å komme videre. Jeg har sett mange eksempler på det i mitt arbeide som psykolog! Det blir oftest et skjult lidende fordi skammen trykker ofte ned den som er rammet. Når man skammer seg i en slik situasjon, prøver man å skjule seg så godt man kan. På samme gang har vi et samfunnsproblemet som fortsetter og fortsetter.
For meg ser det ut til at NAV har en stor makt, som kan overprøve legespesialister og psykologspesialister og å gjøre sine egne vurderinger basert på hva da?

De som aller minst kjenner pasientenes helseproblemer overprøver de vurderinger som gjorts av de som har behandlingsansvar og det medisinske ansvaret? Hvordan ble det slik?
Det er et stort problem at de syke ikke kan gå til en instans utenfor NAV for å overklage tiltak fra NAV. Hvordan ser det da ut med rettsikkerhet og pasientsikkerhet?

Heidi Follett skriver videre:

"Når du som nyansatt spaserer inn i en halvkommunal bedrift, kan du lukte det: den klamme eimen av fryktkultur. Her kan du ikke være deg sjøl. Bare de tøffeste/dummeste trynene melder fra om Systemets urettferdighet. Det er ikke særlig karrierefremmende. Når stemmene telles opp, står du som oftest alene igjen.

Logring og smisking er en del av blodomløpet. Eliteklikkens lever i sin egen bisarre verden og rekrutterer hverandre til stadig nye stillinger. Det stilles ingen spørsmål ved den overbetalte toppledelsens evne til å forvalte sitt samfunnsansvar.

 

Det prøves og feiles på din og min bekostning. Før hver omorganisering er Systemets funksjonssvikt åpenbar. Men blikket rettes ikke innover. Det omorganiseres for omorganiseringens egen skyld, med planer på glossy papir, skinndemokratiske prosesser og vedtak etter innfallsmetoden."

I en fryktkultur går de ansatte i et kronisk stresstilstand, og det er ikke helsefremmende. Hvis saksbehandlerne selv tenker at sykemelding systemene skader de som de egentlig skulle hjelpe, da trykker de ned sine følelser for å holde det ut. Når man trykker ned sine følelser, da trykker man ned seg selv. Samtidig er det lett å føle på frustrasjonene under overflaten. Det høres ikke så helsefremmende å arbeide i et slikt miljø som Heidi Follett beskriver.

Det er mange grunner at de som har dårlig erfaring fra NAV, står frem med sine erfaringer. Det burde være et stort demokratisk interesse at folk flest får rede på hvordan systemet fungerer for den som er syk, slik at de kan engasjere seg for et trygt samfunn for de svake. Det er også valg til storting og regjering, og da trenger folk ha et bilde av hva som skjer når de skal stemme.

Og det er nødvendig at folk ser hva som kan skje hvis de og deres nærmeste blir syke i lang tid, slik at de kan ta høyde for de hvis de har økonomiske forutsetninger før det. Det er det ikke alle som har!

For min egen del går mine rettigheter til arbeidsavklaringspenger ut neste år. Det får meg å ønske jeg kunne bli frisk med en gang, men det er dessverre ikke så enkelt. Hvis jeg ikke har restarbeidsevne må jeg søke uføretrygd. Hvis det ikke blir innvilget, blir jeg en byrde for min mann som er frisk og i arbeide. Det var ikke en slik situasjon jeg ønsket meg når jeg en gang i tiden søkte meg inn på universitetet og begynte på psykologutdannelsen. Livet fikk meg inn i en livssituasjon og helsesituasjon som var alt annet enn det jeg ønsket meg. Det er livet og det er ikke alt vi kan styre. Det jeg ønsket meg var videreutdannelse og spesialistkompetanse.
Det som har rammet meg kan ramme hvem som helst!
Nå må jeg legge til at jeg personlig ikke har hatt problemer med NAV. Det er nok veldig forskjellig med hvilket NAV kontor man tilhører og hvem som er saksbehandler.

Tjenstedirektør Bjørn Gudbjørgsrud, Arbeids og velferdsdirektoratet, gir sitt svar her.

Heidi Follets kronikk engasjerer mange, på Facebook og på Twitter. Det er også interessant å lese den kommentarrekken som kommer etter kronikken her.