Jeg og min hjerne?

Den svenske psykiateren Åsa Nilsonne reflekterer om ny forskning og innsikter fra synet på mennesket og hvordan psyke og soma er en.

Jeg har gjort noen utklipp fra Fri tanke der du kan lese resten:

"Vilken eller vilka av nedanstående repliker skulle känns naturliga för dig?
– Jag går till gymmet för att träna.
– Jag tar min kropp till gymmet för att träna den.
– Jag går i behandling för spindelfobi.
– Jag tar min hjärna till psykologen för att träna bort min spindelfobi.
– Jag säger till min hjärna att den kan bråka så mycket den vill – nu har jag bestämt mig för att gå ner i vikt, så jag tänker inte bry mig om att jag är godissugen.
– Jag tycker det är viktigt att inte glömma själen.
Det som upplevs som ett naturligt sätt att uttrycka sig för en person kan kännas ovant för en annan eftersom vi fortfarande styrs av vår intuitiva och personliga syn på förhållandet mellan kroppen-­‐hjärnan och jaget-­‐själen. Så brukar det vara när kunskapen om en företeelse inte är så utvecklad – det blir fritt spelrum för skilda uppfattningar och synsätt.
Upptakten till detta Signerat är att senaste tidens neuropsykologiska forskning ger oss nya intressanta redskap för att tänka kring denna klassiska fråga. Min tes är att den nya kunskapen kommer att få dramatiska konsekvenser."

Nilsonne skriver videre:
"För Descartes var själen viljans säte, och den hade evigt liv så att vår personlighet kunde leva vidare efter kroppens oundvikliga död.
Vi känner alla igen den här modellen och även dess knepiga följdfrågor: Hur ska vi definiera mentala respektive fysiska tillstånd? Hur förhåller de sig till varandra? Hur kan de påverka varandra?
Det är här psykiatrin kommer in. Psykiatern har ibland kallats själsläkare, och psykologiska symtom har haft en särställning inom medicinen. Inte bara på grund av sin gåtfullhet – det har funnits många svårbegripliga tillstånd – utan därför att de på något sätt har ansetts höra till den själsliga, okroppsliga delen av människan. Så sent som i början av nittonhundratalet lär Alois Alzheimer ha blivit utskrattad när han presenterade tanken att demens kunde bero på en sjuklig förändring i hjärnan – alla visste ju att det var moraliskt förfall och onani som orsakade symtomen.
Detta har varit ett tragiskt mönster inom psykiatrin. Människor med psykologiska, eller själsliga, symtom har fått ta ansvar för sina bristande förmågor på ett annat sätt än människor med mer uppenbart kroppsliga sjukdomstillstånd.
– Jag har svårt att öppna skruvlock, kan reumatikern säga. Lösningen blir behandling, och/eller hjälpmedel som underlättar.
– Jag har svårt att kontrollera mina impulser; det yttrandet uppfattas på ett annat sätt, som om svårigheten sitter i ”jaget”, och att individen är personligen ansvarig för sin oförmåga på ett sätt som reumatikern inte är. Det uppfattas vanligen inte som skamfyllt att inte kunna vrida av ett lock, men däremot som ett personligt tillkortakommande att vara så impulsstyrd att det går ut över livskvaliteten."

Lengre ned skriver hun:
"Så vad vet vi i dag som vi inte har vetat tidigare? För det första vet vi nu med säkerhet att de funktioner som vi brukar uppleva som aspekter av vårt jag – våra tankar, våra minnen, våra värderingar, våra motoriska förmågor – sköts av olika delar av hjärnan.
Detta löser ett av de stora problemen, nämligen att om det psykiska uppstår ur processer i hjärnan borde vi inte kunna uppleva en konflikt mellan exempelvis vad vi vill (gå ner i vikt) och vad vi tror att hjärnan vill att vi gör (äter choklad). När vi betraktar hjärnan som en samlingsplats för olika motivationssystem, var och ett med sitt anatomiska och funktionella underlag, blir det oproblematiskt att hjärnan kan vilja två olika saker samtidigt.
Jag är övertygad om att vår alltmer sofistikerade syn på hur hjärnans olika delar samarbetar, eller misslyckas med att samarbeta, kommer att leda till ett paradigmskifte. Vi kommer att ersätta den dualistiska bilden av ”jag och min hjärna” med ”mina olika hjärnfunktioner varav upplevelsen av mitt jag är en”. Därmed kommer många till synes olösliga frågor om sambandet mellan kropp och själ att förlora sin relevans.
Och framförallt hoppas jag att vi nu äntligen får en avstigmatisering av människor vars olika hjärnfunktioner sviktar och att vi helt slutar att skuldbelägga personer för nedsatta funktioner som de inte kan påverka.
Då kommer den psykiatriska patienten äntligen kunna bemötas med samma respekt, medkänsla och realistiska krav som den som har vilken annan handikappande funktionsnedsättning som helst.
Hej då, Descartes!"

Åsa Nilsonne, psykiater

http://www.fritanke.se/jag-och-min-hjarna-2015/

Jeg gleder meg også over nye kunnskaper som kan hjelpe personer med psykiske lidelser å møtes av bedre forståelse og mer realistiske krav, noe de er i stort behov av. Når forståelse for psyke og soma er et og ikke kan separeres til "vondt i viljen" eller tro på at det bare er å slutte å tenke på det som vi tenker er negativt finns det nytt håp om å få aksept og adekvat hjelp.
Jeg tenker blant annet på de som vokser opp i hjem der vold og overgrep er hverdagen. Allerede når de begynner å bli voksne er de utslitt. Det kan fort tolkes som angst, noe det også er vanlig med tanke på hva de har blitt utsatt for i mange år. Når barn vokser opp i traumatiske forhold blir de i en kronisk tilstand av fight-flight reaksjoner. Når de senere blir pasienter i psykiatrien kommer de i en situasjon der fagfolkene er i en maktsituasjon og pasientene blir avhengige av fagfolkenes forståelse av deres problemer. Det trigger gamle sår og det kan veldig lett trigge gamle sår og dermed fight-flight reaksjoner hos pasienten. Det er fort gjort som helsepersonell å si noe som trigger flykt reaksjoner hos pasienten, som da raskt svarer med avstand og avvisning. Det kan fort oppfattes om splitting og da tanker man fort personlighetsforstyrrelse.
Med en ny forståelse for hjernen, hjernens utvikling, og hjernefunksjoner kommer man å utvikle nye metoder for å hjelpe pasienten videre. Akkurat nå undrer jeg om Marsha Linehans metode dialektisk atferdsterapi kan ha en forståelse for det her. Noen som vet?
Hvis pasienter og personell har en forståelse for hvilke reksjoner som er å forvente etter årevis med traumaer skulle man kunne ta inn den her forståelsen i behandlingssituasjonen. Kronisk stress kan lede til mye elende hos et menneske. Det påvirker hormonbalanse, immunforsvar, alle system i kroppen ned til cellnivå. Man kan med andre ord få både det vi i dag kaller for somatiske og psykiatriske sykdommer. Når et barnet blir skremt og utrygg kommer de inn i et stresstilstand, og prøver å håndtere det på den måten de der og da kan klare. Reaksjonen blir automatisert og jo lengre tiden går, jo mer årsaken til reaksjonen bli glemt. Da snakker vi om reaksjonsmønstre og når årsaken til dem blir glemt, knytes reaksjonen til nåtid. Når det skjer noe i nåtid, kan det være en grunn til å reagere, men nå blir det overreaksjon. Iblant blir det en reaksjon selv om man i etter klokskapens lys ikke var en grunn til det. Det er også slik at vi fagpersoner sier eller gjør ting som i refleksjoner etterpå viser seg å være uheldige. Da finns det gode grunner til å fortelle pasienten hva man har gjort og at det var feil. Hvis relasjonen holder, kan akkurat det lede til en dypere relasjon der pasienten blir tryggere på terapeuten som er trygg nok til å gjennomskue seg selv og å stå opp for sine mistak.

Når en person har blitt brent av personer omkring seg, kan det bli vanskelig å gå inn i en terapeutisk relasjon og det kan ta lang tid til å våge å åpne seg. Det kalles overføring, som betyr at vi overfør forestillinger fra tidligere relasjoner inn i den nye situasjonen. Med den forståelsen er det lett å se at det ikke trengs så mye som kan trigge gamle fight-flightreaksjoner. Det er jo det de har levd i siden lenge.
Traumer lengre frem i livet, som for eksempel dårlige opplevelser i helsevesenet, kan også lede til fight-flightreaksjoner , dessverre ikke uvanlig.

At motkraften er hjelp til å aktivere fred og ro systemene i kroppen, ser vi nok alle, men er det nok?

For å gjøre det hele vanskeligere er det mange flere faktorer som påvirker våre liv og vår helse. Både stress og mat som ikke er bra for oss kan gjøre oss syke. Alt henger sammen med alt og det er minst sagt en kompleks verden.

Det blir problem for folk når de er syke og man ikke finner noen bio-markører som hjelp til å få en behandling, noe som, jeg selv har vært med om. Iblant ser det ut som man i helsevesenet har for stor tro på våre prøver og utredninger, og dermed automatisk tenker psykisk. Jeg har hatt kontakt med mange som har fortalt de har blitt sykere av gradert trening eller en alternativ metode. Når de har fortalt om det hatt de fått en kommentar som gjør meg nysgjerrig. Jeg har i sosiale medier sett svar som "dere må innse at psyke og kroppen henger sammen". Eh...hva? Hva er det som skjer? Den syke forteller om at de ble syke og andre svarer på et annet spørsmål.
I alle år jeg arbeidet i helsevesenet lærte jeg meg at legene ordinerte medisiner og etter det observerte man pasienten for å se hvordan den syke reagerte på behandlingen. Da fikk man se om medisineringen/behandlingen var bra, og hvis den var det fortsatte man behandlingen, hvis ikke da fikk man tenke om. Hvis pasienten fortalte de be sykere av behandlingen sa ikke legene, du må innse psyken og kroppen er et.
Jeg har også observert folk som holder seg til psyko-somatiske skolen på for eksempel ME gå i forsvar for sitt syn når syke folk kun har sagt de ble sykere av en metode som gradert trening eller LP. Her er det en del projeksjoner oppe. I den situasjonen begynner en polarisert debatt når de som blir sykere av en behandling ikke blir hørt.

Det kommer mer og mer spennende forskning om stress noe jeg har vært interessert i mange år. Det spiller ingen rolle om man er frisk eller syk, sliter med psyken og eller kroppen. Her finns det mye som kan inspirere og gjøre oss bevist over. Alle kan ha nytte av metal trening, meditasjon, massasje, yoga, chi gong, også videre. Det handler om å finne sin egen metode til den helse man har.

Det er så mye viktig forskning i dag om mat som gjør oss syke, feil bakterieflora i tarmen, kjemiske stoffer rundt oss og mye mer. Jeg har ikke sett noen som er tilhenger av psyko-somatikken snakke om den her forskningen når vi snakker om ME. Hvorfor? Det her er ting som i aller høyeste grad påvirker det udelte mennesket! De kanskje snakker om det på kaffepausene, men jeg ser det ikke i mediene. Mens de fokuserer på en spennende stressforskning, får mange, mange av oss tenke på hva som påvirker det udelte mennesket i praksis og dermed søke informasjon på andre arenaer.
Jeg har som privatperson ikke noen problemer med å søke informasjon slik at jeg kan påvirke min helse i konstruktiv retning. Men som psykolog kan jeg ikke stilltiende aksepter  hva som ser ut til å skje. Det er viktig å setter lyset på det her.

Noen som jeg også stusser over er hvordan det nye synet kan fungere som overkjøring av pasientene.
Når de snakker om at de har en fysisk sykdom, får de høre at psyken ikke går å skille fra kroppen. De risikerer å få en stempel at de ikke tar innover seg at psyken også påvirker helsen. Tviler ikke på at personer i ME sekken er slik som de sier, men langt fra alle. Jeg er en stor tilhenger av det udelte mennesket men ikke på en måte der pasientenes erfaringer blir avvist. Ja, vi har sikkert mange i ME sekken som blir frisker av gradert trening, men de som blir sykere da? De risikerer å få en stempel på seg som ikke innsiktsfull og ikke lyttet til. I et slikt møte med helsevesenet, kan syke fort føle på avmakt. Og det er ikke bra for det udelte mennesket.

Jeg snakket med en dame som fikk høre av sin lege, at hun ikke hadde tro på ME diagnosen. Det hun mente var at damen hadde gitt opp og burde steg for steg øke aktivitetsnivået. Det legen indirekte sa var at hun ikke trodde på pasienten. Noen år senere tok damen kontakt med en klinikk der de utredde henne for matintoleranser og der fikk hun svar på hva hun ikke tålte og fikk nå håndfaste råd på hvordan hun skulle spise og ikke skulle spise.

Det er ikke lett for leger og for oss selv å vite hva som finnes bak symptomene når det kan være så utrolig mye bak. Jeg fikk etter mange år vite at jeg slitt med en kronisk periodontitt som raserte både immunforsvar, allmenntilstand og da forstås også rammet meg psykisk. Tenk dere selv å ha en infeksjon i kroppen og å ikke bli fri fra den på mange år! Det var en befrielse å få svar og å bli fri min
fra periodontitt.
Mange syke trenger også hjelp av god forskning for å få en riktig behandling. I mens de venter trenger de hjelp til mestring på den nivå klarer, ut fra det udelte mennesket.

Jeg observerer hvordan en del personer tar definisjonsmakten over ME diagnosen og tror det som har hjulpet dem er svaret for andre også. De "tolker" andres synspunkter som motstand og ikke ønsker å bli friske. De stresser syke folk med sitt syn på sykdommen, og liker ikke når de syke trekker seg unna. Det de gjør er å skape negativ energi hos syke folk, og det er det minste de trenger. Det her rammer naturligvis også det udelte mennesket negativ.
Jeg har i mange sammenheng sett akkurat det her, hvordan deres egen syn og erfaring på helse blir definisjonen på hva sykdom er. De kan gjøre mye skade.
Derfor mener jeg det er viktig å gå med åpne øyne og med ydmykhet for at vi alle er individuelle og at vi ikke kommer å finne noen universalløsning for å passe til alle.

Jeg har selv slettet ME diagnosen på min bloggprofil og på Twitter, fordi jeg ønsker å ikke bli en del av forvirringen og fordi jeg støtter god forskning.
Det betyr ikke jeg ikke har vært syk, men at det er viktig å skille ut det som passer inn til eksempel den forskning som man bedriver med på Haukeland.

Trenger 2 måneder for kroppen for å forandres bio-kjemisk.

Januar er en måned mange bestemmer seg for å forandre liv, begynne å trene og å spise sunt. Det går noen uker til mange slutter å trene, og å går tilbake til gamle mønstre.


Det kan være mange grunner til folk gir opp, og en av dem kan være å strekke seg for langt, i stedet for å forandre livet gradvis. Det tar to måneder for kroppen å gjøre en bio-kjemisk forandring, og da får man legge til en måned til for å bygge nye vaner. Kroppen trenger med andre ord tid for å stille om, og det må innebære at kroppen bruker energi i en slik prosess. Hvis man legger til den kraft som kroppen bruker energi på for å tåle den omstilling det er å begynne å trene, kanskje til og med hard trening, da krever det også energi.
Hvis man samtidig legger om kosten, krever det konsentrasjon og tankeenergi for å begynne med nye matvaner.
Samtidig skal man klare hverdagene med arbeide og annet som man skal rekke for å få alt til å gå i hop.


Det er kanskje ikke så rart hvis mange gir opp sine flotte planer om et bedre liv.


Det blir da kanskje mer realistisk med å forandre liv, bytte vaner i et roligere tempo. Kanskje er det bedre å ta en tur ut, noe som også innebærer store helsegevinster. Hvis en kombinerer det med å ta vekk raske karbohydrater fra kosten er det en god start på et nytt liv.
Men det er også sunt å meditere mere og ta seg tid og rom til å slappe av. Meditasjon har mange helsegevinster på mange nivåer og det innebærer en behagelig livsforandring som gir både harmoni og glede.

I det første eksemplet kan det likne en strafferegime, og den senere likner mere en nytemetode.
I hvilken av dem tror du gir størst sjanse til å lykkes?

Det kan se ut som når beslutningen for å forandre liv bare sitter i hodet, får prestasjon og store krav for stor plass.
Hvis hjerne, hjerte og mage er i kontakt med hverandre kan utfallet bli annerledes. hvis man har kontakt med sitt indre bedres sjansen for en mere realistisk plan for å forandre vaner. Men det er ikke nok. Med mere kunnskaper blir det enklere å navigere gjennom livet.

Hvis man i en tid har bearbeidet innsikten om at man burde ta vare på sin helse på en ny måte, da har tanken modnet frem til man kjenner tiden er moden. Da blir det lettere å gå inn i en ny utfordring i livet.

Vi påvirkes  av hvilke verdier og idealer som finnes i samfunnet. Det er lett å bli "forført" av idealer og bilder om hva som er et godt liv. Det er mye som ser bra ut og som setter fart på drømmene om det gode livet. Uten å reflektere over det er det lett å skape forventninger prestasjon som kanskje ikke er I tråd med hva man innerst inne ønsker. Når man ikke når opp til det man tror man ønsker er det fort gjort å bebreide seg selv og livet føles tungt.

Det kan være situasjoner i livet som forandres. Den som har vært mye syk lenge, og som begynner å bli friskere, er det fort gjort å strekke seg for langt. Man står i en situasjon der man skal forandre vaner, og hva er det man skal fokusere på, hva ønsker man å gjøre og hvordan?
Det blir en omstilling som må få modnes frem steg for steg. Man ønsker å sikte seg inn på et mål og hva blir det første, andre og tredje trinn mot det målet.
Det er viktig å gi seg rom for å prøve vingene for å se om de holder.

Det kan väre en hjelp å tenke over at kroppen trenger ca 2 måneder for å forandres bio-kjemisk, og deretter trenger man en måned til. Ting tar tid!

Man trenger i tillegg kontakt med hjertekraften. Hva fyller du ditt hjerte med? Hva ønsker du å fylle livet med? Er du der du ønsker å være?

Jeg hadde en nevrolog som sa at hjernen fungerer best om man gjør noe man synes er gøy.

Det innebærer for meg at man må lytte innover og å være sann mot seg selv. Å gjøre ting som kommer fra hjertet og de talenter som man har inne i seg, er med andre ord helsefremmende og hjelper en i tilfriskningsprosessen eller som en god mestring i livet.
Hva ønsker jeg egentlig å gjøre? Hva er mine talenter? Hva er jeg bra på? Hva ønsker jeg å lære meg?
Omstilling tar både tankeenergi og fysisk energi og en god kontakt med kroppen hjelper en til å gjøre bedre valg i livet på riktig tidspunkt.

Å arbeide med sin hjertekraft innebærer å være kjærlighetsfull mot seg selv, gjøre ting som man mår bra av, og å gi seg spennende utfordringer. Det innebærer også gode relasjoner med mennesker og dyr.

Hvis man tar seg tid til å gjøre ting som  man liker kanskje det blir lettere å møte livet på andre områder.

Det å bli sett, hvordan er det?

Når jeg leste en så fin dikt på så fin bakgrunn fikk jeg mange assosiasjoner fra mitt yrkesliv som psykolog. Det her bildet har jeg nå kopiert fra en veldig bra blogg, ME-mammas betroelser , en blogg jeg varmt anbefaler andre å lese. Det er en gruppe kunnskapsrike og kreative damer som har barn som er syke i ME. Det står mye fint i den bloggen, og kanskje det kan være en inspirasjon for andre foreldre som har kronisk syke barn. Selv om situasjonen, sykdommens karakter, er ulikt, kan det styrke den enkelte til å ikke føle seg alene.

Det er viktig å føle seg sett, det er viktig å møte helsepersonell som ser hvordan man sliter, og det er en stor indre stress, når man ikke møter noen som ser den kamp som man må møte hver eneste dag. Man er veldig avhengig av å bli sett og akseptert av fagfolk, både fordi det er nødvendig med en god relasjon med fagfolk, og det påvirker både behandling og annet som følger av det å være syk. Enda viktigere må det være for ett barn å bli sett. De trenger gode relasjoner til å vokse opp til trygge voksne, og det er en stor nok byrde å være syke, skal de attpåtil ikke føle seg sett i helsevesenet? Det er et flott initiativ av den gruppe "ME-Mamma" som nå skriver ME-mammas betroelser .

Vi alle har behov av å føle seg sett. Når vi er syke og svekket er behovet enda større. I mitt arbeide som psykolog har jeg mange ganger hørt folk si at deres lege ikke forstår dem. Det første året jeg arbeidet som psykolog var det veldig forvirrende å høre om leger som ikke forstår. Det var så åpenbart at pasienten slet. Så legen virkelig ikke det. Så begynte jeg å spørre, "De du nå forteller for meg og på den måten du sier det her. Har du fortalt din lege det her?" Jeg fikk ofte svaret, "Nei, det har jeg ikke." Jeg har mange ganger sagt, "Det tror jeg du skal gjøre. Da tror jeg det blir bra."
Og det går bra som regel.

Det er ikke nok med at man er syk, man skal også sette ord på ting og det er ikke alltid man er tydelig for seg selv. Det hjelper å ha en fagperson som har erfaring av liknende fall som er likt mine helseproblemer.

Det kan være en stress og belastning å møte helsepersonell som ikke har kunnskaper om den sykdom som man sliter med. Omvendt er det en befrielse og en kilde til avslapning å føle seg sett og tatt på alvor.
Jeg har hørt fra pasienter at de kjenner at de legger problemene fra seg når de går ut fra mitt kontor. Pusten blir friere, man blir avslappet, og man frigjør energi til å bearbeide og å mestre hverdagen.
Jeg vil si det er da det begynner, noe som en ME-mamma signalerer i sin dikt. Det blir lettere å leve når man har noen som følger en og som ser. Selv om man akkurat nå ikke har en kur for å helbrede barnet, så er det viktig å ha noen som ser.

Det er ikke alltid vi i helsevesenet kan hjelpe/kurere. Det vi likevel kan gjøre er å si at det du sliter med er helt forferdelig/slitsomt/fortvilt eller noe annet som passer in.

Man kan være nysgjerrig å spørre, hvordan er det her for deg?
Hvordan har du det?
Hva har du prøvd for å mestre/håndtere situasjonen? Med det spørsmålet kan man få veldig mye informasjon av pasienten.

Det at noen ser, at det man sliter med er fortvilet, kan hos den syke frigjøre krefter til å fokusere på det viktigste, få mest ut av dagen.

Jeg leser ofte ME syke si, de møter fagfolk som ikke har kunnskaper om ME, men som tror seg vite. De forteller om behandlingsopplegg som gjør dem sykere.

Det som jeg undrer meg over er når tidligere syke tror seg vite hva som er best for andre syke. Jeg har sett kommentarfelt der personer som vært syke og som tror deres erfaringer om hva som virket er rett metode for andre syke. Iblant er det en tydelig ironisk tone når syke står fast ved hva som virker for dem. Det får meg å undre, hva er det som driver dem?
Bare fordi de oppfattet aktivitetstilpasning og energiøkonomisering som å bare hvile, må det ikke automatisk være slik andre oppfatter det.
De råd jeg fikk på Skogli var energiøkonomisering og å trene innen de rammer som kroppen tåler. På den måten har vegen langsomt begynt å gå oppover.
Tidligere før den skjulte tannrots betennelsen ble oppdaget og behandlet, var det aktivitetstilpasning som fungerte.

Det som jeg også undrer meg over er, hvordan de som etterpå oppdager at de hadde kapasitet til mer enn de trodde, tenker om seg selv. Den tone de har mot andre syke, får meg å undre, hvordan er det de føler og tenker om seg selv og hvordan de tidligere mestret sin sykdom? Jeg tenker det kan være viktig å se innover for å komme videre i livet. Når man blir oppmerksom på hva man bærer på, puster seg gjennom følelsen, kan det bli lettere å leve. Vi er ikke bare avhengige av at andre ser oss. Vi er også avhengige av at vi tar oss tid til å puste, for å se hva som kommer til uttrykk. Hva er det da man ser?

Hvis man tenker seg man får helseråd som ikke passer med den sykdom man har. Kanskje har man en sykdom som må behandles, men får kommentarer som begynn å trene, ut og spring. Man har prøvd å være fysisk aktiv, vært sosial, og annet som skal "gi energi", men det må man ikke frem med til psykologen/legen. Det leder til indre stress hos den syke, noe som fagpersonen ser og sier du må tenke positivt. Der stopper dialogen opp, fortvilelsen og maktesløsheten øker. Livet blir enda mere en kamp.

Det betyr ikke at legen/psykologen må være enig med pasienten i alt. Vi søker hjelp i helsevesenet av en grunn, og det er å møte fagperson som har kunnskaper/erfaring til å hjelpe oss med det vi ikke selv har kunnskaper om og innsikt i.

Iblant kan en vise si oss mye mer enn orden rekker til. Bjørn Eidsvåg har skrevet en fantastisk fin låt, "Eg ser"

Les gjerne dikten om igjen langsomt.
Hvordan føles det?

Tenk dere, den syke følte ikke skamfølelse lengre, da h#n ble sett. For en kraft som skjuler seg bak ordene og følelsen av å bli sett!

Pust ut, pust in.

Når man studerer sine erfaringer finner man nye innsikter.

Det kan handle om hvordan man forholder seg til det man gjør.

Tenk deg at du skal kløve ved. Du har en bunke ved i hagen som du skal fyre med på vinteren når det er kaldt. Kanskje du tenker at det her arbeidet skal være klart når kvelden. Du mobiliserer for å få gjort det du tenker. Du glemmer å føle etter om du har nok energi, og det blir for mye etterpå. Dubhar tatt deg ut.
En annen gang tenker du at du skal bli skal kløve ved så lenge kroppen sier det er ok, men ikke gå over tålegrensen. Du slapper av når du arbeider, ingen tidspress, og du puster friere. Kroppen arbeider godt når man puster fritt.
Vi som er kronisk syke ser snart hvilken forskjell det er mellom ønskninger oppe i hodet der man fort kan presse seg og å lytte på kroppen og arbeide i sitt eget tempo.

Det er lettere å ta vare på sin helse hvis man hver tar seg tid til å lytte på pusten og å kjenne etter hvordan man puster. Den sier mye om hvordan man har det her og nå. Det her er en god hjelpemiddel når man prøver seg frem hva man tåler og hvordan pusten sier noe om hva som er bra for en selv.
Den forteller om grad av avslapning og den har en viktig funksjon ved kondisjonstrening.

Pusten reguleres både bevisst og ubevisst. Pusten påvirkes av indre og ytre stress, og vi kan påvirke pusten med avslapningsøvelser. Vi har alle nytte av å bli bevist på hva som skjer kroppen gjennom meditasjon og avslapningsøvelser.

Hvis man føler på mye indre uro, er det viktig å finne sin egen eller egne veger til en bedre avslapning. Livet setter oss på prøver og derfor er det ikke så lett alle ganger. Metodene til avslapning kan være helt forskjellige på grunn av livsomstendighetene, og derfor er det viktig å selv prøve ut hva som fungerer der og da. Hvis det fremdeles er vanskelig kan det være bra å søke profesjonell hjelp. Kanskje man får hjelp å se andre mulige veger, eller  støtte for å få bekreftet av noen annen, at det du står i er helt naturlig med tanke på hva du står i der og da.
Bare det å få snakke ut til noen som lytter og bekrefter det du opplever, kan det i seg selv gi en bedre avslapning. Kan man legge fra seg sine byrder når man går fra legen eller psykologen, leder det også til en friere pust. Vi låser lett pusten når vi står i en vanskelig situasjon, eller opplever noe vanskelig. Når man holder igjen orden holder vi også igjen pusten.
Ibland kan det forstås være viktig å gjøre det, for å beskytte sine barn eller sine relasjoner. Et eksempel er meg selv. Det er ikke lett å være kronisk syk med en lavere funksjonsnivå enn ønskelig. Det er heller ikke lett å være pårørende til en kronisk syk person, det blir på en måte en never ending story. Jeg ønsker at min man ikke skal slite seg, og derfor må jeg finne andre veger med min frustrasjon. Min mann skal være min mann og ikke min behandler. Og det er vondt å være bevisst over hvordan sykdom påvirker det daglige livet.

Det første jeg tenker på her er å søke profesjonell hjelp hvis det blir for tøft.

Avslapningsøvelser kan gjøre dagen lettere.

Hvis man kan ha en hobby som får en glemme tid og rom hjelper det også til friere pust. Det er meget viktig å gi seg selv gode stunder der man gjør ting man liker.

Det er så viktig å gi seg den kjærlighet og varme som vi så vel behøver. Kjenn etter hva du mår bra av. Hva får deg å føle deg vel? 

Unner du det du trenger? God mat, søvn, tid med nære og kjære (kan også være et elsket dyr), dans, hjemmekos, gå tur, sitte i og kjenne varme fra solen, gjøre noe du er bra på, fysisk aktiv, lese en god bok, lære noe nytt og så videre.

Hvordan er det å bo i din kropp? Et spørsmål man kan repetere om og om igjen. Det er så lett å bli distrahert og glemme å ta vare på sine behov.

 

Det finnes mange veger til å møte livet, eller kanskje å mestre livet.

 

Tilgi deg selv.

For alt du gjorde og ikke gjorde.

For alt du sa og ikke sa.

For at du tenkte, eller ikke tenkte.

 

Det er ikke å komme fra å gjøre mistak i livet.

Før eller siden kommer ting, minner, opp på overflaten igjen.

Hvordan man kommer videre i livet er meget individuelt.

 

Når man kommer videre, da føles det på pusten, på skuldrer, en befrielse i kropp og sjel.

Andre ting er ikke mulig å komme vekk fra.

Det kan finnes situasjoner, minner som man må lære å leve med.

 

Forventninger om å tenke positivt og, halleluja, nå forsvant smertene, problemene, kan virke som en parodi. Det er ikke så enkelt for mange.

 

 

Livet er slik det er! På godt og på vondt. Det er realitetene.

Ta vare på deg! Det er du verdt!

Indre reise, smerte og kjærlighet.

"In asking for miracles, we are seeking a practical goal: a return to inner peace. We're not asking for something outside us to change." (Marianne Williamson)

Det er underbart å leve i det tempo der man får mulighet til en god livskvalitet. Når man lever seg gjennom den krise som vekkes opp når man er arbeidsufør og må være ute ur arbeidslivet, får man samtidig mere kontakt med sitt indre liv. I et fredelig hverdagstempo, går tankene sin egen veg. Man møter det liv man har levd på godt og vondt. Hva har jeg vært med om? De personer jeg møtte. Hva gjorde det med meg? Hva gjorde jeg?
Kanskje har man lyst til å flykte og gjøre noe helt annet enn å være bare seg selv.
Kanskje noen trenger å snakke med noen?
Det kan også vær en spennende indre reise, der man kan lære seg selv å kjenne på nye måter.

"Personal growth can be painful, because it can make us feel ashamed and humiliated to face our own darkness. But our spiritual goal is the journey out of fear-based, painful mental habit patterns, to those of love and peace." (Marianne Williamson)

Da følelser kommer opp på overflaten når man lever et rolig liv og kan puste ut, er en annen situasjon enn når man graver og grubler. Når gamle følelser og tanker kommer opp på overflaten, kan man møte dem med de erfaringer som man har i dag. Man gjorde så godt man kunne der og da. Når jeg har mer livserfaring, kan jeg møte min smerte på en helt annen måte enn jeg gjorde en gang for lenge siden. Jeg tenker at vi alle har erfaringer som vi kan se i et nytt lys når vi blir eldre.

Vi har godt av å møte oss selv med kjærlighet.

Vi har godt av å bli møtt med kjærlighet. Derfor er det så godt av at noen lytter på oss og viser oss aksept for den vi er og møter oss med varme.

"It is universally accepted that children need love, but at what age are people supposed to stop needing it? We never do. We need love in order to live happily, as much as we need oxygen in order to live at all." (Marianne Willamson)

Hvordan er du på å være kjærlighetsfull mot/for deg selv?

Hvordan er du på å ta til deg andres kjærlighet in i ditt hjerte?

Du ikke bare fortjener det, du trenger det også!

Peace is more than absence of war.

"Peace is much more than the absence if war and violence; it is a condition unto itself.

Our goal at this point must be the creation of peace. Without love, their is no peace. Where love is absent, war of some kind is uneviteable."

(Marianne Williamson)

 

 Det er uro, vold og krig på forskjellige steder i verden. Nå har vi også trussel om terror i Norge. Det er ikke mye vi kan gjøre med det, og det kan være frustrerende.
Uro vekker uro og hvis mange på samme gang er urolige og sinte (fight-flight reaksjoner) kan det fort bli enda verre.
Det er da ekstra viktig å målbevisst arbeide med å skape en egen indre ro.  (Ikke så enkelt for de som tidligere er traumatiserte, men viktig å prøve så godt en kan.)

Jeg tenker det kan være viktig å bygge en felles vision, der barn får vokse opp i en fredelig verden. Å arbeide mot et felles mål og å sette oss selv i førersetet, gir mål og mening i våre liv.

Når man føler at man lever i et samfunn der man arbeider mot et felles mål, kan det gi følelser av håp. En motsatt ferdretning der man ikke gjør noe, føler maktesløshet, og som taper oss for energi, og hvordan blir det da for de som vokser opp idag?

Uro setter fart på stressmotoren i kroppen. Det er viktig å gjøre bevisste valg, føle etter hvordan man har det for å navigere videre i hverdagen.

Når vi voksne arbeider med vår egen indre frid,  lir det lettere å gi barna trygghet. Ro gir ro og uro gir uro.

Det er viktig å kose seg sammen med nære og kjære, være sammen med dyr og natur. Naturen har sin egen puls, der vi kan finne inspirasjon og ro til en god tilstedeværelse.

Det er ikke sunt å følge med på nyhetene på tv, radio, og sosiale medier hele tiden. Det taper oss for krefter som vi trenger å ha når vi skal leve dag for dag sammen med oss selv og hverandre.

Da jeg for snart 20 år siden var på forelesninger om ondskap, var det kjærlighetsfull eldre dame, Hanna, som overlevd Auschwitz som gjorde et stort inntrykk på meg. Hun sa at det er kjærligheten som bryter ned ondskapen. Etter hun hadde kommet fra konsentrasjonsleiret og til tryggheten i Sverige, var det stor omstilling til å ta inn over seg at hun faktisk skulle leve. Hun hadde i sitt indre forberedt seg for å dø!

Hun sa at hun slet med depresjon og psykosomatiske reaksjon i 20 år! Hun ble psyko-terapeut, autorisert tittel, og folk sto på venteliste i flere år for å gå i terapi hos henne. Hun fortalte at når hun var på Auschwitz, følte hun medfølelse for de tysker som arbeidet på konsentrasjonsleiret. Hun visste at det her var feil og at det skadet dem selv i den her prosessen.

Når jeg for litt over 20 år siden var på ferie i Israel snakket jeg med en ung palestiner. Han fortalte at han på en måte hadde forståelse for jødenes agerende mot palestinerne, men samtidig var det meget slitsomt å kontrollert og forhørt presis overalt. At palestinerne ble kontrollert og forhørt var jeg selv vitne til den her uken. Han fortalte om en familiehistorie om å ha blitt kjørt ut fra sine hjem under trussel om vold og død. Han drømte om Sverige som var et land som hjalp sine innbyggere og ikke brukte så mye penger på våpen. Så var det inte i Israel.

En desemberdag 1991, reiste jeg på en dagstur til Jerusalem. Når jeg vandret omkring og søkte meg frem til det gamle Jerusalem, tenkte jeg på intifada og på unge palestinske menn som kastet stein på de unge jødiske menn som skjøt tilbake. Jeg gikk forbi en krater og tenkte på hvordan Irak, Saddam Hussein, sendte raketter til Israel i begynnelsen av samme år. Hvordan er det å leve med så sterke trussel i år etter år? Når skulle de få fred i Israel?

Jeg tenkte på den familiehistorie som israeler og palestiner har måttet leve med i generasjoner. Da skyllet sorgen over meg, fordi det ble tydelig at det her er en veldig vanskelig situasjon for å få løst. Det har vært så mye smerter, redsel, sinne, sår og fortvilelse på begge sider! Hva skjer med folk som i så mange år lever med så sterke traumer? Det er lett å bli oppgitt i en slik situasjon.

Kan det finnes håp likevel? Jeg tenker på Nelson Mandela og folkene rundt ham. Jeg tenker på de hvite folkene som hadde makten i Syd Afrika som ga fra seg kontrollen. De måtte ha et stort mot for å tørre å gi slipp på kontrollen og å ta inn Mandela og andre i varmen! Det er så lett å male seg inn i et hjørne og å ikke vite hvordan man skal ta seg ut, ikke minst når fortrykket har vært hverdagslivet i generasjoner. Det her er for meg veldig stort og vekker stor beundring.

Jeg tenker også på Hanna Dahlgren (tidligere Wasserman) som fortalte om at hun kunne føle medfølelse for de som arbeidet på Auschwitz, selv om hun selv var i en meget farlig situasjon. (Kan muligens være Stockholmssyndromet, men tror ikke på det. Hanna var en meget spesiell dame.)
Jeg tenker også på den unge palestineren som både kunne forstå jødene og se sin egen situasjon. Hvordan har han det i dag?

De her vidsynte individene finns og hvordan kan vi hjelpe dem som lever i Israel og i Palestina?

De har levd i redsel, og hatt grunn til det, i så lang tid. Når skal de få en real sjanse til å helbredes?

Har vi noen indre fred å utstråle fra våre indre, eller blir det sinte utbrudd og uro som skal få dominere? Som det indre, så og det ytre...

"Det er kjærligheten som bryter ned ondskapen"

Hanna Dahlgren

Nå har jeg ikke vondt i ryggen lengre.

På mine arbeider på psykiatriske poliklinikker har jag møtt mange forskjellige personer med mange typer problemer. Man får mye inspirasjon til å reflektere over livet. Når jeg i tillegg da jeg var yngre arbeidet på sykehus fikk jeg også en stor bredde i hvordan livet kan være på godt og vondt. Man blir inspirert til å undres over psyke/soma hva er hva. Hva påvirker hva?
Livet har lært meg at det ikke er nok med psykologi for å få en helhetsbilde av et menneskes univers. Det er så mye rundt omkring oss som påvirker oss, ikke bare det psyko-sosiale. Vi kan ta styring men kan ikke ha kontroll over alt. Det er livets realiteter.

Men nå tenkte jeg fokuser litt på soma/psyke. En dag kom det inn en dame på kontoret, som sa hun hadde ryggsmerter så pass at hun hadde bestilt en time hos kiropraktor. I 45 minutter fikk hun øst ut sine frustrasjoner og sinne, og det var mye å reagere på. Livet er slik fra og til. Når timen var slutt, sa hun smilende før hun gikk ut: Nå har jeg ikke ondt i ryggen lengre.

Det var en dag for mange år siden når jeg følte meg sliten på dagen, og kom frem til at jeg skulle hvile en stund. Jeg kunne ikke sove, gikk opp igjen. Skrev en dikt, som oste av sinne. Når jeg skrevet ferdig var jeg ikke sliten lengre.

Når vi holder igjen følelser, holder vi igjen pusten, med hjelp av muskler holder vi igjen tanker og følelser. Da er det ikke rart vi kan føle oss slitne. Det hjertet er fullt av kommer ut gjennom munnen. Når vi snakker ut, kan vi puste ut. Den som har snakket med en psykiater, psykolog eller psykiatrisk sykepleier kan kanskje kjenne seg igjen i at etter å ha snakket ut, kan man legge problemene på kontoret og gå friere ut gjennom døren. Når man kommer ut kan man puste lettere ut, med friere pust kommer mere energi.

Hvis man i den situasjonen får råd som tenk positivt og legg det bak deg, kan resultatet bli omvendt og man tar ikke tak i det som man kanskje behøver. Reaksjonen isoleres og det kan gå bra lenge, men til sist kan det bli en kollaps. Den kan komme når en endelig puster ut, med friere pust, bedre kontakt med følelser.

Hvis man ikke er bevisst over slike sammenheng, og går med utmattelse over tid, hva kan diagnose bli da? Det finns mange veger til utmattelse, og det er trist om noen går med slike plager uten å få hjelp.

Jeg tenker på alle som er kronisk syke, som sliter og føler seg dømt av andre og seg selv. Man biter kanskje igjen og fortsetter samtidig som man trykker ned elendet. Man kan holde det gående en tid, men hvordan går det i det lange løp?

Hva nå enn som er grunnen til at man er syk, så blir man ikke noe særlig friskere av det her. Jeg tenker på de som forteller om at legen eller annen helsepersonell ikke tror på dem, at de skal tenke positivt så blir de snart friske. Det kan kanskje være sant for en del, men ikke for alle. Pasienten biter sammen, trykker ned sine problemer og holder det gående en stund til. Eller kommer de kanskje i ME sekken, begynner å søke helseråd, som hos den enkelte kan være helt feil. Det kan innebære man ikke får riktig behandling.

Utfordringen er å finne riktig diagnose, som leder til rett behandling. Det blir vanskelig i en sekkediagnose.

Det er et stort problem om en behandlingsmetode overselges og pasienten erfarer de blir sykere av den. Hvis lederskapet i helsevesenet ikke er optimalt, i det her fallet opprydning i sekken. Da må pasientene kjempe for å bli hørt, og snakker høyere og høyere for å nå frem. Det andre alternativet er vel å legge seg ned, og det leder jo feil. Hvilke utveger finns det da? Søke på internett? Det er å ta ansvar over seg selv og andre, men det hadde de ikke behøvd hvis helsevesenet rydde opp i sekken til hvem som skulle ha den ene eller den andre metoden.
Hvis vi tenker oss somato-psykiske reaksjoner, hvordan har pasienten det i en slik situasjon? Hva skjer med smerter, spenninger og energinivå? På den måten er det vanskeligere å bli friskere.

Hvis man skal bedre funksjonsnivå, og tilfriskning er det viktig med en kropp og sjel i fred og ro pluss andre viktige faktorer.

Et viktig mål er å arbeide mot fred og ro der tankene flyter som et løv på vannflaten. Hvordan kommer du dit? Hva er din veg? Kjenn etter. Når får du de stundene med indre harmoni? Du vet det allerede, selv om du har glemt det akkurat nå. Når jeg spurte mine pasienter kunne jeg får mange ulike svar, som fiske, hugge ved, gå ut med hunden, meditasjon, avslapningsøvelser, håndarbeid, male bilder, fotografering, baking, sitte ved et vann og bare oppleve hva som skjer, fjelltur, skriving, sitte på kafe og bare se seg omkring. Vegene er mange og man får finne sin egen veg. I de her aktivitetene er det en fordel å kaste ut prestasjonskravene gjennom døren. Hvis man tenker prestasjon er det vanskelig å slappe av. Når man ikke slapper av blir pusten ikke fri, som nå er målet hvis man skal være i ro.

Det er bra med utfordringer som tilpasses der man er i dag, men det er en annen ting.

To brev.

Jeg kjenner at den stress og opplevd press har vært en belastning, selv om jeg formelt måtte gjennom det. Jeg er meget takknemlig over at jeg ikke måtte ut på en praksisplass. Det hadde ikke gått bra. Er ikke sterk nok til det. Jeg har gått med en indre uro over hvordan det kommer å bli for meg etter den siste februar. Jeg sendte likevel inn den informasjon med tilleggsopplysninger som NAV etterspurte. Til og med det var en stress og en belastning for meg. Det har vært en lang og livsforandrende prosess i alle de har jeg har vært syk. En gang for lenge siden studerte jeg på universitet i flere år.
Når jeg tenker på hvordan livet har blitt forandret på grunn av sykdom, da er det ikke noe rart at jeg føler på en stor sorg. Sorgen følger med aksept, og de går hånd i hånd.

For omtrent en uke siden kom et brev fra NAV. Det var om arbeidsevnevurdering. Der står at jeg vurderes å være varig ufør i forhold til ethvert arbeid. Mitt helsetilstand har ført til en betydelig nedsatt funksjonsevne som ikke anses å være forenlig med krav til arbeidstaker i stillinger aktuelle for meg i dagens arbeidsmarked.
Det var en enorm lettelse å lese det her, samtidig som det er trist at livet har blitt så begrenset. Det var ikke det her jeg drømte om men de her 8 år som jeg har vært ute fra arbeidslivet har jeg måttet innse realitetene. Det er ikke en lett prosess, ikke for meg og ikke for andre i liknende situasjon.

Dagen etterpå kom det et brev til fra NAV. De har innvilget videre AAP til ut juli, mens vi venter på utredningen for uføresøkneden skal bli klar. Det var så befriende å vite at jeg fremdeles får penger fra NAV. Ved kronisk sykdom når man har en betydelig svekket funksjonsevne, da trenger man trygghet, også økonomisk. Det er mye lettere å stå frem i sosiale medier og å diskutere helsepolitikk, enn det er å føle på uro over sin økonomi. Uro/stress er nedbrytende og man mister krefter.

På epikrisen fra Skogli kan man også lese om hvor viktig det er å få fred og ro slik at det blir lettere å balansere mellom hvile/avslapning og aktivitet. Stress svekker. Når en har fred og ro er det lettere å være i aktivitet. Jeg fikk på Skogli prøvd ut en nivå som er mulig å trene på. Etter Skogli går jeg regelmessig på tredemølla. Jeg går i et tempo som passer for meg i omtrent 10 minutter. Det har jeg kommet frem til er passe for meg akkurat nå, da jeg også gjør en del husarbeid og springer i trapper.
Jeg tenker å prøve og øke tiden på tredemølla når vi kommer inn i lysere tider og våren.
Jeg føler mere på vintertrøtthet og vinterdepresjon nå enn hva jeg gjorde for et år siden. Jeg tror det har å gjøre med den stress som jeg har følt på de seneste månedene i samband med kontakt med NAV.
Nå er det mye lettere å slappe av. Nå hører jeg veggklokkens tikk-takk-tikk-takk igjen.
Nå jeg har et roligere tempo får jeg mere gjort. Jeg har ikke like mange dager da jeg må legge meg i et mørkt rom på grunn av migrene.

Stress og stressmestring er et viktig tema å fokusere på. Kroppen arbeider mye bedre i et avslappet tilstand. Jeg har fått mange aha-opplevelser gjennom årene. Psykisk stress med fysiologiske reaksjoner er ikke noe nytt. Når jeg begynte med D-vitaminer følte jeg at kroppen ble fri fra en byrde i desember og januar. Lyslampe likeså. Det jeg ikke var beredt på var den kroniske periodontitten som ga en infeksjonsfølelse i mange, og hvor befriende det var å bli fri fra den betente tannroten, ja hele jekselen. Det er en kronisk stress som ikke må undervurderes.
Jeg kunne ikke tro at mine pustestopp på natten påvirket mitt allmenntilstand så mye som det må ha gjort. Det føles som en stor befrielse å begynne å puste med Cpap på nettene.

Etter en så stor indre alarmberedskap i mange i år sier det seg selv at det et meget viktig med fred og ro og avslapning. Vi har våre vaner der vi går på autopilot, og det kan også være likt med stressberedskap. Gjennom valg av aktivitet byter vi spor både når vi snakker om rutiner og fysisk væremåte.
Når vi snakker om motsatsen til stress, kommer vi til avslapning, inspirasjon, passe fysisk aktivitet, ha det moro, nyte livet der det er mulig. Jeg føler også på kroppen at det er viktig med et stabilt blodsukker for å føle på en indre ro. Det som jeg har som mål er å forbedre allmenntilstanden og å få et bedre liv. Jeg fokuserer også på hvordan man kan leve enklere til en bedre livskvalitet. Det er så lett å strekke seg for langt, komplisere ting og å fokusere på de ting som føles viktigere i livet.

Jeg tror man kan gjøre mye her og det kan være mye moro når en prøver seg frem. Det er viktig å arbeide mot forsoning og ikke kreve/forvente det som man ikke har forutsetninger å klare av. Det gir mere krefter å fokusere på hva man kan gjøre, Det er det man lett mister kontakten med når man må fokusere på sine vansker i kontakten med NAV. Nå håper jeg på mere ro i livet. Jeg har ikke gitt opp!

Gjennom alle mine år som kronisk syk har jeg arbeidet frem en mestringsplan for å håndtere hverdagen.

Professor Åsa Nilsonne om selvskading

 

Selvskading en måte å forsøke håndtere vanskelige følelser. Kan være meget sterke følelser og forskjellige følelser samtidlig. Man kan være fortvilet, bli sint for å være fortvilt, og deretter skamme seg for at man er sint på å være fortvilt. Det kan være en suppe som blir vanskelig å håndtere.  Viktig å identifisere de her følelsene, sette navn på dem, forstå følelsene, hvordan følelsene påvirker en. Hva får følelsene meg til å vilje gjøre, og hvordan skal jeg gjøre for å forandre følelsen.  Separere ut delkomponentene (følelsene) finne andre måter å håndtere sine følelser på. Finns det noen måte for å minske på for eksempel skam, eller kanskje man kan bygge opp stoltheten hos seg selv. Hva er jeg bra på og hva gjør meg stolt?

 

Viktig å respektere følelsene hos den som sliter. Følelsen er en reaksjon på hva som skjer. Det blir en belastning for den som er rammet om man ikke respekterer hans/hennes følelser.

Hvis man som personal reagerer med irritasjon når den som er rammet av de sterke følelsene reagerer, blir det som å si til en epileptiker at ikke få fler epilepsianfall.

 

Hun forteller også om trauma og selvskading. Trauma kan gi forskjellige symptomer, og iblant kan selvskading være en copingstrategi for å håndtere de følelser som vekkes av traumatiske opplevelser. Men det er ikke slik at trauma alltid kan gi den her typen konsekvenser. Det finns her individuelle forskjeller. Det er heller ikke slik at alle som selvskader har vært utsatt for traumer.

 

Hva fyller selvskading for funksjon?

 

I youtube filmen her under foreleser Åsa Nilsonne om selvskading og hun har mye kunnskaper å formidle.

 

 

I 90-årene arbeidet jeg med en psykologspesialist som arbeidet med cognitive behaviour therapy (cbt) og dialectic behaviour therapy (dbt). Hun underviste psykologstudenter, Stockholms universitet i cbt og en psykologkollega i vårt team. Den mannlige psykologen fikk vegledning i dbt, og han sa at han hadde fått en ny bilde av pasienter med personlighetsforstyrrelser. Han hadde tidligere en utdannelse i en psykodynamisk teori og metode. Det gir meg et bilde av at Marsha Linehan som utviklet dbt visste hva hun gjorde. Åsa Nilsonne forteller om Marsha Linehan i den her forelesningen.

 

Det er interessant å høre om en metode som gir en annen bilde på pasienter som sliter veldig vondt og verktøy som vegleder pasienten i en ny retning. De har det helt forferdelig og trenger hjelp.

 

 

 

Våre sår

Det kanskje ikke er på grunn av våre feil at vi gjør som vi gjør, men kanskje enda mer våre sår. Det finnes ofte en grunn til at vi er som vi er. Vi har en indre og en ytre side og det er mye som påvirker oss i våre liv.

Jording som en mulighet for å finne tilbaks til sin indre balanse.

Jeg har diskutert mye på Twitter en tid, og for noen dager siden kjente det var tid for å flytte fokus fra hodet, og ned til resten av kroppen også.
Det kaller jeg for en form av jording. Jeg brukte flere metoder for det. Først gikk jeg ut i hagen og gjorde ingenting. Men det er vel ikke helt sant. Det var egentlig andre ting som jeg fokuserte på og det var egentlig mye, men pusten kom lengre ned i magen. Jeg har hørte fugler som sang, barn som lekte. Jeg så omkring meg på alt det grønne som har kommet frem den seneste tiden, nye blomster som titter frem, barn som leker, blå himmel, boligområdet jeg bor i. Jeg satte meg på en trapp, men en kopp te. Når teet tok slutt, da bare satt jeg der og bare var. Og der var jeg til jeg begynte fryse. Da var det tid for litt husarbeid i kjøkkenet. Jeg satte på litt musikk, og danset litt, mens jeg ryddet opp. Ja, det går veldig bra. Dansen vekker opp glede, og livsglede. I livsgleden kommer en følelse av sjelsstyrke, selv om jeg ikke er frisk.
I den frie dansen gir man sitt indre å komme til uttrykk. Den musikk man danser til kan variere til dagsformen. Det finns stunder for Sarah Brightman, og det finns stunder for hardrock. Intuitivt søker man seg til det som, ens indre ønsker å gi til utrykk. Den frie dansen kan med andre ord hjelpe oss å være mere oss selv. Hvis vi tørr.
I går kjørte jeg til et hagesenter for å kjøpe blomster til hagen. Blomster for meg betyr liv og skjønnhet. De setter i gang gode assosiasjoner, tanker, følelser, og det er en mulig hjelp å hvile fra andre sider av liver.
Å arbeide med vekster og jord, vekker til liv en roligere livspuls, der alt får ha sin gang og til sin tid.
Når vi opplever at ting står på stedet hvil, kanskje det ikke er sant. Hvis vi hemmer oss selv fra å utvikles kan det bli "stagnert" energi, men om kan tillate oss å være den vi er her og nå kan utviklingen gå sin gang.
Jeg tenker at kampen, prestasjonen, i en del fall kan lede til stagnasjon, og at vi ikke kommer videre med oss selv innerst inne. Det innebærer da at vårt prestasjonssamfunn kan hemme oss selv og vår indre utvikling.
I vegetative termer trenger vi ha en god gjennomstrømning i kroppen for å ha en god helse. Når vi snakker om pust, blodomløp og så videre er det lett å se at vi har det bedre.
Men hva gjør det med oss hvis vi har kjørt fast og våre tanker og følelser holder oss igjen? Det er interessant å følge blogger der folk arbeider med å forenkle livene sine, og gjør seg av med ting som de ikke lengre trenger. Det som jeg ofte leser er at mange føler seg mere avslappet og friere når de har gjort seg fri fra ting de ikke lengre trenger. Når de gjør seg fri fra det gamle/gamle ting de ikke trenger lengre, svarer kroppen/hele mennesket med en ny modus.
Da er det lett å få et bilde at psyke/soma/relasjoner/fysisk miljø henger sammen, og hvis man ønsker å påvirke sitt liv i en ønsket retning er det nødvendig med en bevisstgjøring på alle disse nivåer/områder.
I det fine været tar vi av oss strømper og skor og føler på gressplenen, sanden, asfalten, vannet, og får på den måten kontakten med jorden, som vi er en del av. Kontakten med naturen kan gi oss mye, ikke minst kan vi oppleve en stunds ro. Men da må vi gi oss tid, plass, og rom for at det som skal skje.

Livet forandres og det er bare å følge med.

Når jeg var hos frisøren igår, og hadde jeg en interessant samtale. De senere 1-2 årene har håret mitt forandret seg fra rett hår til litt krøller. Det løfter seg fra hårbunnen, fra å tidligere hatt et hår som la seg helt platt. Det har forundret meg meget at håret på en måte har løft seg, i samme periode når jeg har vært skikkelig dårlig på grunn av den kroniske periodontitten. Det litt over siste året før jekselen knektes og sannheten kom frem i lyset, følte jeg at immunforsvaret ikke var på topp. Man får for eksempel ikke helvetes ild når man er full av vitalitet.
Hun som klipte meg hadde  vært med om det samme når hun selv var veldig syk. Helt plutselig hadde hun krøller i håret! Hun hadde hatt mange kunder som hadde vært med om det samme. Hun hadde forsøkt lese seg til en forklaring og sa det kunne være at hormonebalansen hadde forandret seg i sykdomsprocessen. 
Når jeg fortalte henne om at jeg i mange år hadde hatt en kronisk periodontitt og at det ikke gitt utslag på noen utredning, syntes hun det hørtes skremmende ut. Tidligere syntes jeg det var fortvilt å være så syk, uten mulighet til å få behandling i helsevesenet. (Før å få en behandling må legen vite hva som er feil. Nå må jeg gi henne rett! Det er skummelt at en kronisk peridontitt kan få utvikle seg i mange år (over 20 år.) og fra en innflammasjon i tannrota, har den fløttet seg opp i kjevebeinet. Bakteriene har fulgt med i blodbanen, og derfor kunnet sette spor i hele kroppen! Kan det være derfor jeg har et høyt kolesterol? Jeg vit ikke!

Iblant er jeg trøtt på å repetere meg selv gang på gang i de sosiale mediene. Samtidligt er det så alvorligt at det er min skyldighet til fellesskapet å informere slik at flere får opp øynene for at man kan være syk, selv om utredningen ikke viser noe. Det her er noe som kan skje hvem som helst! Vi har ikke kontroll over alt som skjer oss i livet.

Det er mange budskap idag om at vi skal ta ansvar for vår helse, og det høres fornuftig ut, så lenge det ikke likestilles med at man på den måten kan helgardere seg for sykdom og ulykker. Hvis man tror det er man ikke forberedd på livets realiteter. Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det, leser jeg ofte. Innen visse rammer så kan jeg være enig, men det kan også brukes som et argument for å ikke behøve å tenke på de som sliter vondt. Alle kan ha nytte av å lære seg å mestre ulike situasjoner i livet, men det løser ikke alt. Vi kan ikke mestre bort livets realiteter! Det er lov å reagere på livet! Man kan tenke på flere linjer samtidligt. Når jeg leser om personer som har vært med om mange traumer i mange år, lærer seg å forandre sine tanker og atferd, men ikke å fokusere på sitt lidende, da undrer jeg meg. Hvordan kom vi hit? Hvordan ble det så her?
Tørr man egentlig å møte personer med traumer og vonde erfaringer? Eller er det slik at det ikke finns nok tid og rom for det?

Hvis man på en arbeidsplass fokuserer på stressmestring og ikke hvordan du har det, kan det i verste fall lede til en ansvarsfraskrivelse fra en arbeidsmiljø som kanskje ikke er så heldig for de ansatte.

Hvis vi ikke tar oss tid til å se nyanserne i det her, er jeg redd vi får et kallt samfunn.

Det snakkes mye om sykdomsvinster i samband med sykdom, og det kan være folk som opplever det slik. Men det blir for enkelt å generalisere det til de fleste langtidssyke. Kan nok være godt å komme fra jobben iblant når man blir syk i kortere perioder, hvis en har et tungt jobb med mye stress.

Når jeg ser på min egen tid med sykdom over lang tid får jeg mye vanskeligere med å se den vinsten. Jeg fylles i stedet med en stor sorg! Det her var ikke noe jeg har valgt for noen vinnings skyld! Jeg hadde helt andre drømmer om min fremtid og mitt liv. Jeg satset flere år og penger i min utdannelse til psykolog, og hadde planer om videreutdanning. Som psykolog har man mange forskjellige muligheter til var man kan arbeide, og det er frihet for meg.

Man blir tildelt ting i livet, og en del ting kunne man gjerne avstå fra, hadde det bare gått. Jeg har i mange år år satset mye tid og penger for å komme ut ur sykdom til frisk. Men her har jeg også blitt klar over at vi ikke har kontroll over alt i livet. Det var en tilfellighet at min jeksel knektes i høst og at jeg på den måten fikk vite at jeg hatt en kronisk tannrotsbetennelse i mange år. Den hadde jeg virkelig ikke ønsket meg, men den fikk jeg likevel.
Det var heller ikke mitt valg å være kronisk syk, og å gå miste om alle år med alt hva livet kan gi en når en er frisk.
Det var heller ikke mitt valg å bli vitne til en barnekidnapping, da jeg forstod at det her var alvorlig allerede der og da. Jenta ble etterpå myrdet etter dager med grov vold og ingen mat og drykk. Jeg valgte faen ikke heller at vi alle måtte vente i 15 år til den skyldige ble tatt. Det var noe som slapp taket i meg når Helens myrder ble dømt i rettegangen, og det var nok slik at utryggheten satt i hele tiden, selv om årene gikk.
Jeg valgte heller ikke å slå i hodet på arbeidet, da jeg hadde et "minne" av det i flere år til jeg kom til min osteopat som løste opp det som kunne løses opp. Hun kjente en sterk kompresjon i de øverste nakkeknoklene, og bare det i seg selv kunne gi mange forskjellige symptomer.
Ja og så var det matintoleransen, som avslørte seg når jeg kuttet ut sukker og hvitt mel. Det viste seg at min feber forsvant og urolige tarmer roet seg når jeg ikke lengre spiste godterier, is, kaker, brus, rundstykker, pasta, pizza, pajer, piroger etc, etc, etc. Når jeg skjønte at jeg ble sykere av det her tok jeg konsekvensene av det.
Jeg har også levt parasympatiskt, meditativt og så videre, og jeg tror mine livsstilsvalg har hatt betydning. Det er ikke slik at jeg ble frisk, men at jeg nok kunne vært enda sykere hvis jeg ikke tilpasset min livsstil til mitt helsetilstand. Vi kan ikke helgardere oss fra livet!

Jeg tar meg også tid til å tenke over hva som kan være det smarteste valget for min helse idag. Hvis jeg ser tilbaks har jeg vært med om kronisk stress i mange år (over 20 år). Da tenker jeg ikke bare på psykisk stress, og psykiske traumer. Jeg tenker også på et immunforsvar i stor aktivitet i mange år, som det blir ved en kronisk bakterieinnflammasjon. Det er også stress. En kronisk kompresjon mellom nakkeknokler må man også se som en kronisk stress. Det blir det samme med matintoleransen og et blodsukker som svinger altfor mye. D-vitamin mangel er også et stresstilstand. For hver eneste ting som blir løst føler jeg en stor lettelse, ikke minst fysiskt!

Hva jeg aller minst trenger nå er mer stress. Hvis jeg skal bli bedre må jeg fokusere på å leve parasympatiskt og å søke meg mot meditasjon. Jeg har lest en del om de skader som kan skje i kroppen ved kronisk stress og det er ikke lite. Det påvirker psyken og fysikken, alle organ i kroppen ned til cellnivå. Da må man undres over om det går å bli helt frisk? Fokus må bli her og nå og ha det så bra som det går. Hvis stress kan skade kroppen ned til cellnivå, kanskje man tenke at mye meditasjon kan kan gjøre det samme fast omvendt. Jeg har noen ganger når fått spørsmålet om jeg tror at man via psykologiske teknikker kan påvirke fysikken. Ja, det tenker jeg og det er ikke noe rart i det.
Jeg tenker også at vi kan gjøre mye her for å få det bedre med oss selv og hverandre. Hva beroliger? Hva stimulerer? Hva gleder? Hva er meningsfullt? Hva styrker og hva svekker?
Hvordan er klimatet? Naturen? Miljøet? Arbeidsmiljøet? Familjen? Gruppen? Individen?
Hvem ser? Hvem hører? Hva er fokus? Det er mye som påvirker vår velvære og vår helse? Jo mere vi tenker over det, desto mere bevisste blir vi.
De menneskelige møtene har stor betydning og det må vi ikke glemme når vi arbeider med menneskers helse.

Men om jeg tror at man via stressmestringsteknikker og andre psykologiske metoder kan være den eneste løsningen for sekkediagnosen ME, så er mitt svar et tvekløst NEI. Det er heller ikke den eneste metoden for å aktivere kroppens friskprosesser. Det blir for naivt for min del.
Hvis bevisstheten og psyken har kraft til å styre hele vår helse, kropp og sjel, trengte leger ikke bekymre seg over bakterier som er resistente mot antibiotika. Myndighetene hadde ikke lagt tid på hjemmesiden Er det farlig på internet for å lære oss om kjemiske stoffer i vår nærmiljø som vi må passe oss for. Det finns også en grunn til at kostdoktorn.se er en av Sveriges største helseblogger. Selv om psyke-soma er =1 er det fremdeles mange faktorer å holde orden på. Jeg håper at oppdagelsen av vi med hjelp av tanker og valg av aktivitet kan påvirke vår helse blir en sovepute for å ikke ta tak i de miljøproblemer som vi står i idag. Det er viktig at vi tenker på dem som kommer etter oss og som skal leve med de konsekvenser av de valg vi gjør idag.

Foruten de psykiske mestringsmetodene som jeg bruker i praksis, må jeg komplettere med mat og drykk som styrker kroppen, og ikke aktiverer inflammsjonsprosesser. Jeg må også se til å få nok sol og vitaminer. Blodsukkeret må være så stabilt det går. Jeg må bevege meg samtidlig som jeg ikke overbelaster meg. Det er sunt! Jeg må sove godt om natten og dt gjør jeg nå etter jeg har begynt med CPAP på natten for å ikke ha pustestopp når jeg sover. (Det har naturligvis også vært en stress for hjernen) Man kan gå turer samtidlig som man driver med mindfullness, og det er en god studie i velvære. Og det er så viktig å føle seg vel, og å bli vant ved den følelsen. Jo mer vi arbeider med å føle oss vel her og nå, desto mer blir det en vane. Det er kanskje ikke noe man har vært vant ved når man er syk siden mange år. Det er en viktig vane som vi må ta alvorlig!

Jeg merker at leger blir stille etter å ha snakket med meg en stund, og det tar jeg som positivt. Det er det som er mitt mål. Hvis man kan stimulere leger til å tenke i andre baner så er det mye å vinne på det. Jeg er et levende eksempel på mye, ikke minst at man kan være meget syk, selv om det ikke går å se det i de prøver vi har idag. Jeg kan ta et eksempel  en lege jeg snakket med for et par uker siden. Vi snakket om at jeg trengte å trene. Jeg spurte om han trodde det hadde hjulpet med gradert trening for å bli frisk fra min kroniske periodontitt (hehe). Det trodde han ikke nei. Da spurte han man om ikke infeksjonsprøvene hadde markert infeksjon. Han fikk en fundersam blikk når jeg sa at det ikke hadde synts på prøvene.

Alle i ME sekken er ikke støpte i samme form, like lite som de med depresjoner, eller hjertesyke, eller kreft. Derfor ble jeg forundret da jeg nylig hadde en diskusjon med en lege på Twitter. Han så ikke noen vinst med å skille opp pasientene i ME sekken. Min tanke er at behandlingsmessig er mye å vinne på det, da vi er veldig forskjellige.
For meg som psykolog er det en selvfølge å se individen, historie, livssituasjon, symptomer, diagnose, helsesituasjon og så videre. Derfor blir det merkelig om det samme ikke skulle gjelde ME sekken. Jeg undrer meg over hvorfor noen har vanskelig å forstå hvorfor de ME syke og deres pårørende har synspunkter på det. Det er det minste å forvente at leger og psykologer skiller ut hvem som skal behandles med gradert trening og hvem som ikke tåler det.

Når man setter ME diagnosen har man utelukket andre sykdommer, men er det mulig å være så sikker på de tester vi har idag. Utredningen viste ikke noen annen sykdom på meg, mer en at symptomene tydde på ME. Det er en del som mener cbt/gradert trening er en bra behandling på ME diagnosen. Betyr det da at jeg skulle blitt behandlet med cbt i kombinasjon med gradert trening og blitt vegledd til å ikke lytte for mye på symptomene? Hvis behandlingen ikke viste noen effekt på meg, var det da jeg som var rigid og vanskelig for å forandre tankemønster? Hvis jeg da hadde protestert og sagt at den her behandlingen ikke fungerer for meg og at jeg i stedet måtte aktivitetstilpasse. Hadde det vært det samme som sykeliggjøring og somatisering? Hvis jeg hadde protestert mot flere behandlere som var sikre på sin sak, hva hadde jeg da fått for diagnose?

Nå har det ikke vært så ille for meg. Jeg har hatt behandlere med lang erfaring og som har sett mye i hele sitt yrkesliv. Men noen kommentarer på Twitter setter igang mange tanker i mitt hode...

Det er for meg med kunnskaper og livserfarenhet en selvfølge å føle samfunnsansvar og å bidra til felleskapet med det jeg har. Fellesskapet er vi alle og vi deler livet her på jorden.

Den 28/6-2011 skrev jeg bloggen Hva er det som gjør at folk tar det som en selvfølge at vi og andre skal være arbeidsføre hele livet? Da skrev jeg blant annet:

"Livet er ikke en selvfølge! Jeg føler takknæmlighet for at jeg lever, og at jeg har de støttespillere jeg har både privat, min lege og NAV. Jeg tar ikke noe for gitt. Livet har slått til tilstrekkelig mye for at jeg skal se det. VI trenger å stoppe opp iblant å se hva vi faktisk har! I morgen kan alt være forandret!"
 

 En måned senere skjedde katastrofen i Oslo og på Utøya!
Ta vare på dere selv og hverandre!
Vi behøvs!

Det er som det er!

Hvordan man på et konkret plan kan påvirke kropp og sjel er gjennom pusten. Pusten styres både med viljestyrte nerver og ikke viljstyrte nerver.
Når vi er i en situasjon som føles opprivende, er det viktig og huske på og puste dypt med maven. Når vi blir opprørt er det lett å puste overfladiskt, men hvis vi husker på å puste med maven kan vi komme tilbaks til avslappet tilstand. Det finns situasjoner der det her er lettere sagt enn gjort, men det er likevel en ferdretning å gå.
Når vi husker å puste med dypt med maven kommer vi inn i her og nå.
Når tankene fladdrer videre glemmer vi å være her og nå, og det kan gjøre at vi glemmer å puste.
Det er derfor det er så viktig å skaffe seg pusterom! Det er når vi har pusterom som vi er nær oss selv, og vi får kontakt med vår indre gps. Når vi har kontakt med vår indre gps, ser vi vår vi står her og nå, hvis vi er der vi ønsker å være, eller om vi skal gå videre i den ene eller den andre retningen.
Hvis vi for lenge har trykt unna våre egne ønsker og behov, kan det føles tomt.
Da er det høy tid for å gi seg selv pusterom, tenkrom og tid for å føle på hvordan vi har det.
Det her er et rom eller en kryssveg der kropp og sjel, psyke og soma kan møtes, noe som kan lede til nye innsikter, aha-opplevelser, og vegvalg. Kanskje man føler ro og harmoni og at man er på et godt sted i livet.
Man har kanskje trykt ned sine tanker og følelser gjennom altfor mange år og har et livs floker og byrder å begynne å nøste i.

Kan man hvile her og nå kan man for en stund føle letthet. Hviler man kjemper imot det som er her og nå, leder til at livet blir mere strevsomt.
Hvis man i stedet roer seg ned og føler på det som er nå kan det føles befriende for kroppen. Kanskje trykker tårene på, latteren, søvnen eller noe annet. Hvis vi får rom for det her er det lettere å komme videre.
Det blir så mye tyngre å trykke ned de her impulsene og å forsere videre. Hvis man tror det her er positiv tenking, gjør man et stort mistak!
Hvis du husker noen gang du har latt tårene komme, og gråten fått være der for en stund, kjenner du kanskje en lettelse etterpå. Jeg har ofte pustet meg gjennom følelser til avslappningen kommer og det blir som en livets pust.
Det snakkes om gradert trening for mange som er syke, og tanken er god. Men jeg tror at i en del fall er mere effektivt å oppleve det som er her og nå. Hvordan føles det å bli bedre fra en sykdom hvordan fremgangen nå enn kommer fra?
Når en har vært syk lenge kanskje det er viktigere å føle på at livet kan være litt lettere, og ikke bare er en kamp!
Livet kan lett oppleves som en kamp når man er svekker av sykdom i lang tid. Da tror jeg at "mindfull moments" viktigere for tilfriskning enn å gjøre, gjøre, gjøre så forbasket mye.
Det her kan være forskjellen på fremgang og motgang!

Det finns mye å vinne på å arbeide med tilstedeværelse og å observere de tanker og følelser som kommer frem i den livsfasen! De her tankene og følelsene kan være en hjelp til helbredelse.

Tror ikke noen tviler på at våre tanker og følelser påvirker vår fysiologi.
Spørsmålet for enhver av oss er hvordan!

Når man har vært syk lenge, er det så mye man ønsker å ta igjen. Da kan fristelsen være stor til å gjøre, gjøre, gjøre... Problemet er at vi ikke kan ta igjen alt som vi ikke har fått være med om. Sorgen er vår følgeslager og nyorientering er et nøkkelord. Da må vi fremdeles ta oss tid til pusterom.
Når vi tar oss tid til pusterom, da ser vi om vi er på veg å bli fartblinde, om vi er redde for å gjøre noe som helst. Det er når vi holder siktet innover, vi blir kjent med oss selv, den vi er her og nå.
Hvordan skal vi lære oss å elske oss selv hvis vi ikke har tid til å lytte på oss selv?
Hvordan skal vi få våre behov tilgodesett, hvis vi ikke tar oss tid til å lytte?
Hvordan skal vi holde oss friske hvis vi krampaktig holder kampen i gang, og vi ikke gir oss tid og rom til å puste?
Er det noe rart så mange føler seg på etterskudd?

Grensen kan iblant være hårfin mellom resurser og underskudd! Husk og pust!
Det å leve bevisst kan gjøre forskjell! Når vi lever bevisst, lever medvetet, er det lettere å navigere videre. Når ting er med i vetandet...

Jeg har fått en Blog award Fra Trollmor!

Jeg blir glad for hver eneste en som leser min blogg, og da er det forståss stor stas å få en Blog award! Tusen takk, Trollmor!


Har tenkt en del på hvilke som skal få en Blog award fra meg, og jeg har lyst til å satse på psykisk helse den her gangen.
Jeg leste en blogg i Tidskriftet i januar, som heter Et tastetrykk unna medlidenheten. Det var en blogg som rørte opp mye følelser i den gruppe som skriver depresjonsblogger. Jeg har ikke lest mengder av depresjonsblogger, men regner med at man der som på andre steder har gjorts mistak. Vi har alle våre styrker og svakheter. Jeg må samtidlig ta avstand fra diskusjoner om hvordan man kan kombinere medisiner, og tips på metoder for selvskading.

Samtidlig vil jeg forsvare bloggernes rett til å skrive om hvordan de føler seg, og deres opplevelser av helsevesenet. De blogger jeg følger gjør en viktig jobb til å informere, diskutere og å reflektere over hva de og andre med psykiske lidelser må slite med. Vi sitter ikke med alle kunnskaper og vi er alle i utvikling!
Skulle jeg som psykolog nekte mine pasienter/klienter å skrive og forteller hva som gikk galt, hvilke mistak som gjorts og så videre?

Så derfor:

Vi er hele elefanten En meget klok og reflektert dame, som skriver om traumer, psykisk helse og psykiatrien. Anbefales varmt!

Sigruns blogg setter lyset på mange viktige ting, traumer, hvordan språkbruk kan skade de som sliter meget vondt etter traumer, forskning på psykiske lidelser, kritiserer bruk av tvang i psykiatrien, og annen behandling i helsevesenet. Hun gjør mange viktige refleksjoner, og enten du er enig eller uenig med henne, så får hun en å tenke! Veldig bra Sigrun!

En del av meg er meget flink på å sette ord på sine erfaringer av traumer for eksempel, hvorfor hun opplever den behandling hun fikk i helsevesenet ikke var en god hjelp. Hennes refleksjoner kring kognitiv terapi, at hun i den behandlingen opplevde seg som en feilvare! Hun skriver at hun i terapien ikke fikk bearbeidet sine traumer, og hvordan hun senere kunne slappe av å arbeide seg gjennom sine sår. Jeg er glad du har skrevet den bloggen!

Du er ikke alene er en blogg om overgrep som jeg har har oppdaget helt nylig. Den inneholder mye informasjon og bloggen skrives skrives på en måte som gjør meg nysgjerrig nok  til lese mer, og meg.

Den siste Blog award går ikke til en depresjonsblogg uten til en ME ungdom:

Thea Kristine May  Det er meget spennende å følge deg i din livsreise det innebærer å være meget syk, til å nå kunne reise til solen på vinteren! Det her er en stemme som er meget viktig i ME debatten!

Dere er alle verdt oppmerksomheten og jeg håper dere orker med å fortsette å synes i de sosiale mediene! Vi trenger dere!

Hvis du velger å ta i mot awarden skal du:
1. Takke og linke til bloggeren man har fått awarden fra.
2. Gi utmerkelsen videre til fem blogger og gjøre dem oppmerksom på det.
3. Kopiere post it lappen og sette den på bloggen.

Vendpunkt gir nye muligheter!

Jeg har i hele mitt voksne liv hatt mye målbevissthet og ansvarsfølelse. Men når man blir syk lever man under lover man ikke har kontroll over, selv om jeg har laget mange forskjellige mestringstrategier.
Når jeg tenker bakover har tilfellighetene påvirker mitt liv minst like mye, om ikke mer, som mine planer over fremtiden har gjort. Det har vært vendpunkter som påvirket mitt liv i nye retninger, på godt og ondt. I vinter har jeg vært med om en ny vendpunkt. Det begynte med at en jeksel knektes, med konsekvens at jeg måtte ta vekk resten av jekselen. På den måten ble jeg fri fra en kronisk tannrotsbetennelse som jeg har hatt i mange år! Når jeg gikk på en kort antibiotikakur, ble til min forbauselse mitt allmenntilstand bedre og de nevropatiske smertene kom mye mere sjelden!
Jeg kan fremdeles få de nevropatiske smertene, men ikke så ofte. Likeså migrenen er kvar, men mindre ofte.

Nå har jeg også begynt med en CPAP behandling på natten som skal hjelpe meg til å inte ha pustestopp på natten. Det skal hjelpe meg til en bedre søvn på natten, og til bedre energi på natten.
Nå har vi snart våren her og solen lyser sterkere og sterkere.

Det får meg å tenke mye på hvordan jeg skal forvalte de her mulighetene. Nå har jeg håp om muligheter til noe nytt, men hvordan skal jeg rent konkret gjøre det beste av det?

Nå har jeg et helhetstenk som jeg har hatt god nytte av i flere år. Det finns forståss med meg idag også. Når man har hatt en kronisk inflammasjon i kroppen i 20 og kanskje mer er det ikke bare å ruse avsted og å tappe hodet.
Det er viktig å gå fremover med de små steg, kroppen trenger fortsatt å helbrede seg i sin egen takt. Men det er likevel rom for å øke aktivitetsnivået litt og litt.
Mange bruker metoden push - crash metoden, men det lokker ikke meg. Det er ikke så hyggelig å krasje.
Nei, det får bli langsomme steg.

Det gleder meg å ta flere korte turer utendørs enn jeg har klart å gjøre de siste årene. Jeg har større muligheter å lytte på snøen som smelter, og fuglene som synger i gledesrus!
Jeg har en laidback holdning samtidlig som jeg lytter på kroppen som viser at jeg kan gjøre litt mer enn tidligere. Jeg ser frem til snøfrie gater, der jeg kan komme ut på sykkelturer. Det er ikke noen feil på drømmene.
Jeg må legge mer fokus på mat og matlagning. Maten er jo et viktig drivstoff.

Det finns mange måter til å få et bedre allmenntilstand og bevegelse er viktig.

Jeg leste om bevegelse i Sanna Ehdins blogg:

"All rörelse – motion, dans, yoga, stretching, skratt etc. – stimulerar andning, blodflöde, syresättning och lymfans cirkulation, det vill säga flödet av molekyler och energi i kroppen. Man sover bättre, det stärker självkänslan och har en föryngrande effekt. Vi är helt enkelt gjorda för rörelse och ett kontinuerligt flöde.

På samma sätt stimulerar andningen flödet i kroppen, och hur vi andas är lika viktigt för en hög energinivå.Yoga och qi gong är exempel på rörelsetekniker som både öva in en bra andningsrytm och stimulerar energiflödet.

Motion är definitivt en av de starkaste positiva faktorerna för hälsan och självläkningen! Det ändrar genernas uttryck mycket snabbt och hjälper dig att få starkare ben och muskler, det ökar lungornas kapacitet, och gör det lättare att tänka klart och använda hjärnan."
 

Når jeg leser det her får jeg lyst til å sette igang med veldigt mye, men her må man ha hodet kallt!
Alt for mange som "tenkt positivt" til de kollapset.
Tenke konstruktivt er min måte å være på.

 Tror rydde mer i huset, spasserturer, og å sykle er en bra nok start.

Når jeg skriver om en bedre energinivå, snakker jeg ofte om allmenntilstand. Ved mye energi er det lett å tenke psykiskt, og en god vilje til en sund livsstil, noe det kan være.
Et godt allmenntilstand passer egentlig bedre når vi snakker om sykdom og helse. Det er mange ting som påvirker vårt allmenntilstand. MYE mer en stressmestring! Det er mye som påvirker allmenntilstanden, både psykiskt OG fysiskt. Ikke minst maten!

Men nå må jeg drømme litt, eller kalles det å affirmere? Skitt au!
Se her hvordan Sanna Ehdin sprudler av energi på en av sine forelesninger!

Åh! Jeg vil også ha så mye energi!

Mestringsstrategier ved kronisk sykdom

Å bli kronisk syk og ufør er ikke en lett situasjon, enten en sliter med psykiske og/eller fysiske plager. Det er en livskrise og det er en forandring i livet på alle plan. (Min personlige erfaring må tilegges.)
Når jeg ble sykemeldt tenkte jeg mye på at det kunne være en fordel å ha et program å følge, der man lærte seg å fokusere på hva som styrker det friske. Det spiller ingen rolle om man sliter psykiskt eller fysiskt, man har likevel nytte av å styrke kroppen på flere plan, både psykiskt eller fysiskt. Samtidlig må man tilpasse livet sitt etter den diagnose og den behandling som trenges.

Jeg har skrevet ner noen punkter:

- Hold håpets lys tent!

- Leve parasympatiskt, alltså gjøre ting som får en å føle ro, og der tankene flyter som et løv på vannet. Det meditative tilstanden. Da har vi en bedre gjennomstrømning i kroppen. Kroppen får lettere å reparere seg, og vi føler lettere harmoni. Vi får en friere pust, mag-tarmkanalen arbeider bedre, tanker og følelser er i bevegelse, og så videre.

- Fysisk aktivitet og stretching. Å strekke på kroppen aktiverer kroppens elektriske system.

- Kroppskontakt. Hvis man har en kroppskontakt med sine dyr og de nære og kjære, aktiveres velvære hormoner i kroppen og det er lettere å slappe av og føle glede. (Det forutsetter at det er en berøring som føles god for den enkelte.)

- Aktivitetsavpassning og energiøkonomisering. (Hvis man ikke klarer gradert trening) Noen av oss må tenke på helandehvile, noe som jeg selv har hatt glede av. Ikke alle tåler gradert trening, som er en flott metode for mange. Hva som passer den enkelte kan man snakke med legen sin, eller psykologen. I Sverige skiller man mellom ME og utmattningssyndrom og det er meget viktig av den grunn at de forskjellige gruppene trenger forskjellige behandlinger.

- Mat og drykk. Forskning har begynt å finne ut at raffinert, industriell mat gir oss betennelser i kroppen, ikke minst i tarmene. Lavgradig inflammasjonsprosess gir oss mye av de sykdommer, psykiske og fysiske, som vi sliter med idag, i følge Charlotte Erlanson-Albertsson, professor i Lund, Sverige. Hun er også skeptisk til de smakstilsatser som er vanlig i vår mat. Det finns mat som styrker vår helse, som motvirker betennelser. Mat påvirker også vårt psyke. Det kjenner man ikke minst når en har lavt blodsukker. Huff! Mat aktiverer søppelgener i følge immunolog Sanna Ehdin, som har skrevet mye om hvordan mat påvirker vår helse.

- Biodophilus styrker immuneforsvaret i magen. Vi trenger de gode tarmbakteriene. Det ligger nære til hands å tenke på å ta biodophlus når en går på antibiotika, har inflammasjonstilstand i kroppen og liknende. Men hvor mange har tenkt på å anbefale overleverne fra Utøya å ta biodophilus for å styrke kroppens immunforsvar. Traumer er en stor belastning på kroppen og svekker allmenntilstandet. Når jeg ser tilbaks 24 år i tid, når jeg var med om en sjokkopplevelse. Var vitne til en barnekidnapping. Hun var 10 år og ble brutalt myrdet. Vi fikk vente i 15 år før murderen ble tatt. 5 måneder etter han murdet jenta, myrdet han en voksen kvinne. Vi var mange som var redde, ikke minst jeg. Deretter hadde jeg en periode med diarre. Jeg er nå helt sikker på at jeg burde spist bio-dophilus. Vi må ikke undervurdere de somatiske konsekvensene av psykiske traumer.

- Gode relasjoner. Det her er ikke alltid så lett når en er syk og svekket. Men det er viktig å føle på hvordan våre relasjoner påvirker vår helse. Hva styrker og hva svekker? Vi har også behov av å føle at vi betyr noe for andre, samtidlig som vi har nære og kjære som er viktige for oss. Viktig å også se på hvordan vi selv er i våre relasjoner. Hvordan kan vi bidra? Det her gjør vondt nær man er veldig syk, når en føler en ikke kan bidra med det vi ønsker å gi. Men kanskje man kan bidra med litt likevel?

- Akseptanse og sorgeprosess. Det kan være et stort indre arbeide å akseptere det å ikke være den man ønsker. Når livet begrenses på grunn av sykdom. Man går gjennom en sorgeprosess, og den må man gjennom for å kunne nyorientere seg i den livssituasjon man er inne i. Vi reagerer på livet og det er slik det er. På vegen finner vi forhåpentlig andre deler av livet som gir oss glede. Et viktigt
nøkkelord her er trøst.

- Lytt på kroppen og den indre GPS! Det blir vanskelig når man bare fokuserer på det positive, eller bare på det negative. Hva gir energi og hva svekker? Jeg har hatt stor nytte av å lytte på kroppen, ikke minst når det handler om kosthold. For eksempel oppdaget jeg hvilke kroppsignaler jeg kunne ta det med ro og når det var tid til å bremse. Det har også vært en hjelp til å se over hvilke relasjoner som gir meg kraft og hvilke som svekker. Skulle kunne skrive mye om det her.

- Konstruktive mål. Det er mye bedre å tenke konstruktivt enn "positivt". For å arbeide mot konstruktive mål må man prøve å se det hele bildet og ut ifra det finne gode løsninger. For å løse et problem, må man begynne med å definiere hva som er problemet, for å siden se hvilke løsningsalternativer man har. Deretter velger man hvordan man skal gå videre.

- Positive hobbies og prosjekt. Her kan man bruke fantasien. Det er individuelt hvilke aktiviteter som gir mental hvile, sammen med trivsel og glede. Jeg ser mange gode eksempler på Facebook. Hva er det som inspirerer deg og gjør deg nysgjerrig?

- Sømn og hvile. Sømn er et vanskelig kapitel for oss med ME. Selv tok jeg lenge insomningstabletter for å få en bedre sømnkvalitet og mer ut av dagene. Nå har jeg en medisin mot de nevropatiske smertene og den hjelper meg også med sømnen. Takk og pris! Her finnes det mange veger til Roma, og forhåpentlig er det noe man kan snakke med legen sin om. Det er et eget helvete å ikke kunne sove. Jeg prøvde leeenge uten noe, men kom etter noen år frem til at jeg trengte insomningmedisin. Nevrologen som sendte meg på utredning, mente det var en fordel for meg for å kunne sove. Ble jeg avhengig var det noen jeg kunne ta tak i når jeg er frisk. Men det er min reise. Vi er forskjellige og kan finne vår egen løsning.

- Humor. En god latter eller et godt smil gjør dagen lettere. Morsomme bøker og morsomme filmer får en å glemme at livet har blitt begrenset for en stund.

- Forenkle livet! Prioritere! Hva er viktigst å fokusere på, og hva kan man ta vekk? Hva er viktigst i mitt liv her og nå?

- Symptomlindring! Det finns mye forestillinger om medisiner, ikke minst hos friske. Her må man stå med begge beina på landbakken og se hva som kan lindre. Her er det lett å være innbilningsfrisk, der man tror at man skal tåle hvor mye som helst. Sannheten er at det sliter oss ut!

- Passe seg for å være innbilningsfrisk. Var realist! Først da kan man bygge stein for stein. Ikke ha en kamp mot din egen kropp. Lev, ikke bare overlev!

- Pass deg for å uroe deg for mye!

- Tilstedeværelse her og nå. Mindful moments.

- Innse at du kommer til å snuble! That's life! Vi snubler. Gi deg rom for å hente deg inn. Prøv igjen!

Når vi lytter på kroppen har vi noen varsellamper. Å bare tilate seg "positive" tanker svekkes kontakten med den indre GPS, og det gjør det også når vi overfokuserer på det negative!
En overfokusering på det negative innebærer også en indre kronisk alarmberedskap, med andre ord en kronisk uro. Det sliter en ut.
Derfor blir det viktig å prøve å skille mellom hva som er intuition og hva som er uro.

Det her er allmenne holdpunkter. Vi må også forholde oss til den diagnose vi har og hva som er rett behandling for den enkelte. Tanken med de her punktene er å minne på at vi kan styrke vår helse på mange plan, noe som forhåpentlig leder til et bedre allmenntilstand. Jeg kjenner fremdeles på håpet om et annet liv en dag. Det er viktig å tro at det er mulig. Alt som er bedre enn det var, er helt underbart!

Ting tar tid!



17 mars 2013. Legger til et veldig fint innlegg som handler om Balansegang . Godt skrevet Dagens lille ME-glede!