Om coaching, ulike synsvinkler.

Jeg lytter på et pod radioprogram fra NRK Ekko, som handler om "Coaching har blitt en miljardindustri"

Psykolog Line Wulfsberg har mange gode synspunkter om coaching.
Metoden er ikke selve problemet men den ukritiske anvendelsen av den. Folkehelseinstituttet har gått ut med at halvparten av alle nordmennene kommer i løpet av livet få opplevd å få en psykisk lidelse. Det betyr alle som jobber tett med mennesker må være beredt på at møte mennesker med psykiske lidelser på alle samfunnslag og på alle arbeidsplasser. Syke mennesker har krav på å snakke med fagfolk. Vegen til helvete er ofte brolagt med gode intensjoner og også økonomiske interesser.
Viktig å se at det man lærer i en større kontekst. De metoder som man lærer på en coaching kurs er et verktøy i en større verktøykasse. Det finns ikke et mirakelverktøy som kan brukes til absolutt alt!
Hvis du lærer om en hammer kanskje du tror at alt er en spiker. Når den forventede resultatet ikke blir det du har forventet kan responsen din bli at du hamrer hardere og hardere, og da kan det gå galt.
Vi er alle individer og har forskjellige problemstillinger og erfaringer. Det er lett å tenke at det finns en quick fix med en metode der du ikke trenger å gå inn i det vanskelige. Her ser vi fremover og ikke bakover. Her i coaching fokuserer vi på her og nå, og ikke fortiden. Det kan være attraktiv men det er ikke alltid det riktige.
Man kan risikere og å åpne flere pakker enn man kan lukke. På coaching kurs kan man lære seg å åpne opp og åpne opp, være ganske konkret og konfrontere klienten til en konkret plan om forbedring. På den vegen kan man åpne opp flere pakker enn man klarer å pakke igjen. Man kan gå på en smell der og plutselig bli overvelda fordi man har slått opp et eller annet gammelt sår. På coaching kursen inngår ikke verktøyene hvordan man pakker igjen.

Viktig å være klar over hva man kan og hva men ikke kan når man snakker med klienter.

Coacher mener ofte at psykologer jobber med det syke og coacher med det friske. Hvordan skiller coacher mellom det syke og det friske? Hvordan vet de hvem de tar inn? Hvordan er de kritiske til hvem de coacher? Hvilke verktøy har de å spille på der?

Wulsberg er kritisk mot coacher som mener de har en mirakelmetodikk som virker på absolutt alt og bruker metoden helt ukritisk, og der psykologene sitter igjen med skadene etterpå og må reparere de. Både hun og hennes kolleger har møtt de her problemene å det er et økende problem.


Coach Jan Ottar Hovda, leder i norske coachforening, mener det er viktig å kjenne grensene for sin egen kompetanse og ikke gå ut over de grensene. Det er vanskelig å avgjøre når et mennesker er friskt og når det er sykt.
Viktig å holde fast ved at coaching ikke er behandling. Coaching er en metode til å finne frem til en bedre versjon av deg sjøl, til å bli bedre på felt som du ønsker å bli bedre på. Sette deg klare mål, og finne ut hvordan man kan nå de målene. Den er løsningsfokusert og på det som skal komme og ikke det som har vært. Traumebehandling er ikke noe han kjenner seg igjen i.
Coaching er heller ikke rådgivning. De gir ikke råd om hva som er et bedre liv eller hva som er det gode liv.  Ikke heller hva som er lykken eller hvordan man er en bedre ledere. Det har de ikke svar på.

Coaching kan være selvutvikling.
Kanskje man vil bli en bedre ledere, utvikle ny kompetanse, bli bedre på kommunikasjon.
Kanskje de vil bli bedre på kommunikasjon, mestring.
Hvordan lukes de personer som har store livsproblemer ut?
I selvutviklingskurs kan man komme i berøring med sider som kan være problematiske. Kurs lederen har et ansvar, men kursdeltakeren har også et ansvar over å ta vare på seg sjøl, sier Hovda.
Han er positiv til diskusjon, med saklig kritikk som kan være viktig å bli klar over. "Ingen er interessert i keiserens nye klær." Derfor lytter han også på viktig kritikk som han kan bruke i sitt arbeidel

Jeg mener også det er viktig at klienten får lære seg positive og negative sider med den aktuelle metoden. At coachen er bevisst sine egne begrensninger og likeså metodens begrensninger er også viktig og det her er en viktig del i pasientsikkerheten, selv om de ikke kaller det for behandling.

Hvis vi for eksempel snakker om Rosenterapi har jeg i psykologarbeidet sett helt forskjellige resultater. Noen har fått kontakt med en stor indre glede, noen fikk kontakt med en stor indre sorg, og noen ble psykotisk. Det er noe som jeg mener er viktig å kjenne til før man prøver seg på en metode, enten det er i helsevesenet eller alternativ bransjen.
Både fysioterapeuter som arbeider med psyko-motorisk behandling eller basal kroppskjennskap er veldig nøye med å gjøre en vurdering og deretter tilpasse metoden til den enkelte pasienten. Det samme gjør psykologer som har en god grunnutdanning i kognitiv atferds terapi. Derfor sier det ikke noe når noen synes at en alternativ metode har kognitive elementer. Da må neste spørsmål være: Hvilket verktøy i verktøyboksen?

Når en Coach ikke lytter på kursdeltakernes dårligere erfaringer fra metoden, kan det få meget dårlige konsekvenser for de syke. Ikke bare for de som har deltatt, men også for de som senere prøver metoden. Som Wulfsberg sier er det viktig å se metodens begrensninger for å ikke gjøre for store skader på kursdeltakerne.
Vi har dessverre mange slike historier.
Kan anbefale det her ekkoprogrammet, der flere synsvinkler presentes.


28/10-13
Bloggeren SerendipityCat har også skrevet om det her temaet på sin blogg, og det innlegget finner du
her.

Det er med større kunnskap vi finner nye muligheter!

Jeg fortsetter å lese bladet "Tara frisk", I nr 2. 2013, og artikkelen som heter "Kan sykdom læres?"
Henriette Åsille Osnes har skrevet den her interessante artikkelen og jeg får refleksjoner av den.

Hun har intervjuet Per Brodal, hjerneforsker og professor emeritus  ved Universitetet i Oslo. Han forteller om hvordan sammenheng mellom fysiologiske, psykologiske og sosiale forhold.

"Enhver omstilling, fysisk, mentalt og sosialt, er en påkjenning for kroppen. Og denne belastningen kan bli helseskadelig når den varer over tid, uten at man får hentet seg inn eller opplever at man mestrer situasjonen.

Omsorg for et sykt familiemedlem, trusler eller det å bli oversett, påvirker kroppen på samme måte som feil ernæring, søvnmangel og infeksjoner. Begge typer påkjenninger kan blant annet føre til , endringer i immunforsvaret betennelsesreaksjoner i kroppen, hormonelle forstyrrelser og raskere cellealdring."

Hjerneforskning har vist at hjernen er organisert i nettverk. Mange nettverk  deler knutepunkter eller noder. Dårlig funksjon og ubalanser i et nettverk kan påvirke et annet. Smerte kan dermed påvirke oppmerksomhetssentret.
Brodal mener at mange med kronisk smerte, tretthet, depresjon og angst kan skyldes ett eller flere nettverk i hjernen ikke fungerer så bra eller er ikke synkronisert. Dermed fungerer nettverkene ikke som de skal. Hjernen kan feiltolke signaler fra kroppen slik at man føler seg syk.

For noen år siden skrev lege Christina Doctare boken "Hjernestress - kan det ramme meg?" Der fortalte hun om at hjernen ikke kan skille mellom indre og ytre trussel. Dermed er det viktig å være bevisst sine aktiviteter og å søke seg mot fred og ro.
Det finns ikke den livssituasjon eller sykdom som ikke uro og stress i lang tid kan gjøre det verre. Kronisk stress kan gi oss mange forskjellige sykdommer, både fysiske og psykiske, svekke immunforsvar, endre hormonbalanse, alle organ i kroppen og ned til cellenivå.
Det finns mange gode grunner til å aktivt arbeide med stressmestring , mindfulness, være sammen med nære og kjære, ha det morsomt, skape med hendene, lære nye ting, spise god mat, kose med dyr med mere. Det her har jeg arbeidet mye med i mange år, med forhåpning det skulle hjelpe til å aktivere kroppens selvhelbredende funksjoner. Men jeg skulle behøve å lære meg mye annet og dessuten måtte jeg leve med det som var til en jeksel ble fjernet. Nå får jeg se hvordan det går.

Det er interessant å lese om det Brodal har å si om nettverk i hjernen og hvordan ulike system (nettverk) samvirker.
Spennende å tenke over hvordan min kroniske periodontitt har påvirket flere forskjellige nettverk i kroppen. Kroppen har vært i en kronisk alarmberedskap i mange år. Det er ikke noe rart at allmenntilstanden ble dårligere og dårligere jo lengre tiden gikk. Det rammer psyken, hormonbalansen, immunforsvaret og mye mere.
Likeså blir jeg syk av sukker og hvitt mel, og det rammer psykesoma. Når vi kommer til sjokktrauma og stress i lang tid rammer det også mye mere enn følelseslivet. Når man tenker over de forskjellige nettverkene i hjernen blir det logisk å tenke at det rammer mange prosesser i kroppen. Nå har jeg overforenklet det hele, men kanskje kan det her gi stimulans til å tenke videre.

Vi finner mye spennende forskning på stress og plasebo. Det er mint like viktig å lære seg mere om hvordan mat påvirker vår helse. Professor Charlotte Erlanson-Albertsson har ved flere tilfeller blitt intervjuet på svensk TV4, i programmet Efter 10. Hun sier der at mat er signalsubstanser og mat til hjernen, og at vårt moderne raffinerte kosthold gir oss mange av de sykdommer vi har i dag. Det gir betennelser i kroppen, for eksempel i tarmen. Her har mange av oss mye å lære slik at vi kan ta vare på vår helse på en bedre måte. Jeg tenker for eksempel ikke vente til myndighetene har rukket med å oppdatere seg. Jeg bruker en del av min tid til å lese, søke informasjon, og å lære slik at jeg kan gjøre bevisste valg om hva jeg kan spise. De aha-opplevelser som jeg har fått ved å legge om kosten er sterke nok til å ikke bare å sitte og vente på bedre tider.

Men den forskning som Brodal forteller om er samtidig interessant for motivere seg til å fortsette å meditere, søke meg til aktiviteter  som vekker interesse, glede, får meg å le, bevarer troen på at det går bra, har vakre ting nære meg, og å være sammen med mine nære og kjære og mye mere.

Et nytt sitat fra den samme artikkel:

"Langtidspotensiering og sensitivisering er ulike nevrofysiologiske mekanismer som fører til at for eksempel smertesignaler vedvarer, blir mer effektivt overført overført eller at det skal mindre stimulus til. Man kan altså føle smerte etter en skade er leget, eller blir mer følsom for smerte."

Det her får meg å spørre om hvilke skader i kroppen som kan ha oppstått etter å ha vært i kronisk alarmberedskap (på grunn av kronisk periodontitt) i over 20 år. Jeg tåler ikke stress lengre og jeg sliter med nevropatiske smerter blant annet. Det her er interessant forskning, som man kan ha bruk for når man legger opp en egen mestringsplan, samtidig som man ser på andre temaer for å bygge helse, for eksempel maten.

Noe som jeg har fått erfare når jeg selv har vært syk i mange år at hvis utredning/blodprøver ikke viser på noen sykdom, kan man likevel være veldig syk. Det var inga bio-markører som gav utslag for å avdekke den kroniske periodontitten, og heller ikke sukker og hvitt mel intoleransen (stivelse omvandles til sukker i kroppen) Når jeg kuttet ut sukker med mere ble min kroppstemperatur lavere, hetetoktene forsvant, og det gjorde også smerte i ledd og colon irritable.

Man kan altså være syk selv om utredning ikke viser noe som trenger behandling. Hvis en pasient er syk og legen/psykologen kun satser på cbt og stressmestring, kan det oppleves som mislykkede når behandlingen ikke får det ønskede resultatet. Det er fort gjort å tro at det er en selv det er feil på når en ikke blir frisk.

Psykolog Nina Lang sier i den samme artikkelen:

"-Man kan ikke tenke seg frisk. Men kognitiv terapi har vist seg ha god effekt for mange pasientgrupper, ved at man ser sammenheng mellom hvordan man tenker, føler, handler og kroppens fornemmelser"

Det her er metoder jeg har brukt i mitt arbeide som psykolog og jeg bruker det naturligvis selv. Når de kognitive teknikken er tilpasset individet og sykdommen, kan alle ha nytte av det her. Mange foreldre til små barn bruker det intuitivt og det gir barnene trygghet.

Brodal sier videre i artikkelen:

"Man må raskt sjekke om det foreligger biologisk sykdom eller skade, og gi pasienten trygghet og positive forventninger. Det er uheldig med lange ventetider for utredning. Brodal understreker at det ikke er mulig å "tenke seg frisk" fra subjektive lidelser.

-Å omtolke signaler fra kroppen kognitivt, krever også overskudd. For de sykeste pasientene kan en kroppslig tilnærming være gunstig. Det blir en bakvei inn for å slå av alarmklokkene og  vise hjernen at ting står bra til i kroppen"

Å arbeide med trygghetsfølelse og å våge å tro at det går bra er viktig for oss alle, enten man kan bli frisk eller ikke. Jeg har som sagt vært syk lenge og har selv fått søke etter hva som styrker meg og hva som svekker. Stressmestring var ikke nok for meg. Jeg måtte søke videre selv og maten har vist seg viktig for meg. Tannrots betennelsen fikk jeg vite om etter mange år og av en tilfeldighet. Det er en krevende situasjon og mestring er nødvendig uansett. Det er også viktig å være åpen for det vi ikke vet. Det er med større kunnskap vi finner nye muligheter!


Mine mestringsstategier ved kronisk sykdom passer fremdeles godt inn i de sammenhengene. Mestringsstrategier ved kronisk sykdom. :)

Den besværlige pasienten som tenkte selv!

Professor Gøran Sjøberg, har en kronikk, i Lege Annika Dahlqvists LCHF blogg.
Fra forskerens opplevelse og beskrivelse av sitt møte med svensk helsevesen.
"När är man frisk och när är man sjuk?" Les selv!

"Jag försökte fråga honom om han inte tyckte det var anmärkningsvärt att en patient som 14 år tidigare drabbades av en väldigt allvarlig hjärtinfarkt och som då tackat nej en inbokad bypassoperation och dessutom inte hade tagit några hjärtmediciner över huvud taget under alla dessa år, ändå satt där och såg oförskämt frisk och pigg ut och dessutom på så gott humör.

Men nej! Han var inte det minsta imponerad av detta, snarare tvärtom! Detta rubbade därför inte det minsta hans grundmurade tro på de dogmer som är etablerade inom hjärtmedicinen. Att kosten skulle ha någon betydelse för utvecklingen av hjärtsjukdomen var helt ointressant och hade i hans ögon uppenbarligen bara ett löjes skimmer över sig. Jag hade i själva verket bara haft tur! För mig låter inte ointresse som en speciellt vetenskaplig attityd och egentligen var detta ointresse rent ofattbart i mina forskarögon. Men som han uttryckte det så ”ska vi väl inte bli ovänner för det”. Han lyckades i alla fall göra mig så irriterad, och frågan om detta var meningen, att han fick upp mitt blodtryck till 150/90 som han dessutom mätte under ultraljudsundersökning och var inte heller intresserad av det faktum att mina blodtrycksvärden vid vila stadigt ligger under 110/60 och senast häromkvällen på 103/56. För att uttrycka det milt så fanns det här en total brist på nyfikenhet över huvud taget inför min så kallade patientberättelse. Det är förstås specialisten som själv VET och patienterna är därför mer betraktas som tomflaskor som på ett löpande band ska fyllas med en standardcocktail av mediciner varav blodtrycksmediciner är en av ingredienserna oberoende av om patienten, som i mitt fall, har ett jättelågt blodtryck eller inte. I mina ögon, i sanning skrämmande!

En patient som stör den etablerade bilden måste förstås, som vanligt inom den medicinska världen, bara bli en helt ointressant anekdot för annars skulle ju läkaren själv tvingas att ifrågasätta de etablerade doktrinerna och hamna i samma läge som en präst som börjar ifrågasätta guds existens. Och ve den läkare som ifrågasätter dessa doktriner och försöker tänka självständigt på grund av sina egna kliniska erfarenheter."

Innbilt syk eller sykdom som ikke oppdages i helsekontroll.?

Elisabeth Swensen, er kommunelege i Seljord. Koordinator ved Nasjonalt senter for distriktsmedisin, Univ i Tromsø. Fast skribent Klassekampen og Tidsskrift for Den norske legeforening. Hun skriver også blogg.

For noen dager siden var det mange på Twitter som interesserte seg for et bra blogginnlegg fra hennes blogg, "Den innbilt syke." Den begynner med en fortelling fra når hun var barn og hun simulerte at hun var syk. Deretter fortsette hun:

"”Den innbilt syke” i Norge 2013 kan grovt deles i tre kategorier: De som av ulike grunner ser seg tjent med å være syke uten å være det, de nervøse av natur som refleksivt tolker plager og uvanlige fornemmelser som sykdom – godt hjulpet av media – og endelig den store gruppen friske som blir påført sykerollen av leger som er reddere for å stille en diagnose for lite enn én for mye – også godt hjulpet av media, brukerorganisasjoner, tilsynsmyndigheter og politikere. For en alminnelig landsbylege finnes det mange påminnelser om faren ved å overse sykdom, men så å si ingen advarsler mot å overse friskhet. Selv bruker jeg mye tid på å forklare pasienter at avvikende prøvesvar og prikker på et røntgenbilde ikke behøver å bety sykdom, men representerer naturlig variasjon. Naturen er i prinsippet ureduserbar, og normalitet kan ikke uttrykkes i et tall. Jeg kan selvsagt kjenne på angsten for å ta feil, eventuelt også pasientens aggresjon og skepsis, når jeg sier med overbevisning at ”alt tyder på at du er frisk, her trengs ingen videre utredning”. Samtidig tenker jeg at ubehaget ved å ta ansvar for befolkningens selvopplevde friskhet og funksjon er en viktig grunn til at min jobb er godt betalt."

 

Allmennleger treffer alle typer folk, med forskjellige helsetilstand og forskjellige behov. De har mange pasienter hver dag og det er mye de skal registrere for å gjøre en god vurdering av pasienten og hans/hennes helsetilstand. Temaet er meget interessant. Jeg har av den grunn skrevet en kommentar som venter på moderering. Jeg vet ennå ikke om den blir godkjent på blogginnlegget. Det kan jo skje at hun kanskje synes jeg ikke helt holder meg til temaet, som hun hadde tenkt når hun skrev om "Den innbilt syke" Det er helt ok. Men jeg kan ikke la være å ta inn kommentaren i det her blogginnlegget, ettersom jeg synes det her er et viktig og interessant tema. Derfor blir temaet her fra den innbilt syke til den som er syk, men som ikke får svar i helsekontroller. Det er jo hele bredden som leger står i, og jeg forstår godt det kan være en utfordring.

Her er min kommentar til "Den innbilt syke":

 "etlivleve January 8, 2013 at 1:36 pm

Your comment is awaiting moderation.

Først ønsker jeg gi en varm klem til den jenta du var en gang! Alle har behov av kjærlighet og varme! Det hadde jeg aldri hatt mot til når jeg var barn. Jeg er skeptisk bare jeg skal ta en medisin mot høyt kolesterol. Velger hellre å holde diett.

Når jeg leser det her tenker jeg på alle utrygge, traumatiserte jeg har møtt i fortrolige samtaler. De har blitt så brent at de ikke stoler på livet og helle ikke på sin egen kropp.

Hvis jeg da har stil spørsmålet “Hvordan er du på å ta til deg kjærlighet fra andre rett inn i ditt hjerte?” Med en mild stemme når man rett inn. Ikke sjelden kom tårene raskt frem.

Sykdom og uarbeide betyr så forskjellig for mange. For meg betyr det å være frisk, “kan selv”, frihet og selvstyre. Sykdom er for meg det motsatte. For en den år siden sa min fastlege til meg: “Du undermedisinerer fordi du vil ikke være syk! Ikke slit så mye.” På den kan jeg bare si: Avslørt!

Av den grunn har jeg lagt store penger på alternativ behandling. Nå undrer jeg om jeg i stedet kunne lagt pengene på ansiktspleie og massasje. Når jeg var ung hadde jeg ofte infeksjoner. Det var en del lærer som var bekymret for meg. Jeg tenkte at hvis jeg arbeidet på en inf.klinikk kanskje jeg byggde opp et immunforsvar. Livet ville annerledes. 1989 var jeg ute og gikk en kveld, var vitne til en situasjon som gav en sjokkopplevelse. Det var vel det verste som kunne ramme mitt allmenntilstand.

Jeg har bare følgt med på ME blogger og liknende de seneste 2,5 årene. De første 5 årene hadde jeg tenkt å bli frisk, og skulle bare konsentrere meg på ting som skulle hjelpe meg å bli frisk. Jeg søker og søker svar. I maj er det 3 år siden jeg spiste is, godterier og kaker. Vitt mel holder jeg meg også unna. Jeg her selv oppdaget jeg hadde D vit mangel.

Det er ikke noe moro å gå til legen når man er syk, og sykdomen ikke slår ut på noen markører. To uker før jeg fikk trukket ut en betent tann, var jeg på VOLVAT og tok prøver. Jeg lurte på om jeg hadde en infeksjon i kroppen. Prøvene avsørte ikke noe. Tannlegen som trakk ut jekselen sa at det her har jeg gått med lenge. Kron. peridontitt!

Jeg har også fått vite at jeg hadde en sterk kompresjon mellom de øverste nakkeknoklene, etter jeg hadde slått i hodet et antall år før.

Det er min erfaring man kan være syk selv om det ikke blir avslørt på prøvene.

Det er mitt håp at du også ser personer som meg, blant alle urolige, engstelige pasienter, som jeg forstår at du også har. Bak en ME diagnose kan du finne mye somatikk.

Det vanskelige arbeidet for en allmennlege er å skille mellom katter og kaniner.

 

Jeg holdt på å glemme å si at mye har kommet på plass i mitt indre etter jeg har begynt å lese inn meg mer på ME diagnosen. Overlege Sidsel Kreyberg beskriver diagnosen veldig bra. Så får en bære over med at diskusjonene kan bli hete på henne facebook sider. Det er ikke lett å være syk, hvis man møter mye ukunnskap i livet. Jeg tilhører alltså ikke den kategorien som må unnvike å lese om sykdommer. Det her er meget individuellt hvordan man reagerer på å lese om ME, og derfor synes jeg det blir feil å med automatikk si til en pasient å unnvike lese om ME. Noen burde unnvike, og noen har gått å lese om realitetene.

Ønsker deg en god fortsettelse på et nytt og spennende år! Takk for at du delte! <3 span="span">
 

Jeg har stor respekt for det arbeide allmennleger gjør hver eneste dag på arbeidet. Det er mye de skal observere og mye de skal kunne. Deres arbeide inspirerer meg og vekker mange tanker.

Blogganbefaling, Robert Hahn.

Legen, forskeren, tidligere professor og vitenskapssjournalist Robert Hahn forteller sin inside information om forskerverdenen. Han har lang fartstid og mye å fortelle. Han har mye civil courage og det har sikkert kostet ham mye!
Vitenskapsverden er ikke bare så som vi skulle ønske.
Jeg hadde en større vitenskaps tro før jeg studerte på Lunds Universitet og fikk lære meg mer om vitenskapsteorier og vitenskaplig metod. Vi fikk lære oss kritisk granskning av vitenskaplige studier og da gikk det opp for meg at alt ikke var som man skulle ønske. Jeg var ung på den tiden,kanskje naiv , men det her fikk meg å våkne opp.
Det her var enda et godt innlegg av Robert Hahn:


http://roberthahn.nu/2011/02/12/autism-narkolepsi-och-forskningsfusk/


Når vi er syke så sitter vi i en vanskelig situasjon. Vi er avhengig av auktoriteter, men hvilken utdannelse har de fått. Den svenske legen Andreas Enfeldt skriver på et lettbegripelig sett hvilke store mistak som har gjorts når det handler om fettredsel. Det er ikke så farlig som man tidligere har trott. På hans blogg www.kostdoktorn.se kan lese mange eksempler som ble friske etter at de gjorde tvertimot myndighetenes anbefalinger. Eenfeldt skriver også om ekonomisk interesser fra livsmiddelsindustri og legemiddelsindustri.
Det kommer frem mer og mer skandaler i Sverige og jeg tror at Norge før eller senere kommer etter. Et eksempel er eksperten fra statens livsmedelsverk i Sverige, som ble avslørt å få lønn fra margarinindustrien! Det er det samme som om det skulle vise seg at noen fra det norske Mattilsynet skulle ha private økonomiske interesser i livsmiddelindustrien.
Vi må være forsiktige med å bare tro på auktoriteter, og tenke mer selve. Alle vi på gressrotnivå har mye større muligheter med å granske hvordan ting ser ut nå etter at vi har begynnt å bruke internet. Et veldig godt eksempel på det her er ME sykes arbeide med å følge hverandre, lese om forskning og å formidle videre om denne. Vi må alle ta vårt eget ansvar for å følge med.

Når en burde vite bedre!

Dette hører vi ofte, at noen burde vite bedre.

Når en burde vite bedre.

Det er ikke alltid så enkelt.

Teoretiske kunnskaper har kanskje ikke "riktets" inn i kroppen og ha blitt innsikt.

Når kunnskapen finnes i hodet, behøver det ikke innebære at den har landet i kroppen som en erfaring.

De ting som har landet i kroppen leder til økt intuisjon.

For å ha full oversyn over livet skulle det kreve at alle erfaringer som vi har gjort skulle være med-i-vitendet, og ut fra alle mulige synsvinkler.

Vi skulle også ha total kontroll over alt som skjer i livet og også hatt en anelse om skjeendet fra begynnelsen.

Vi skulle også ha trengt full kontroll over samfunnets forandringer i tid og rum.

Det er lett å dømme, men...

Det å dømme kan være en hinder for forståelse, hva gjelder oss og andre!

Det er mye å ta stilling til når vi skal ta ansvar over våre liv...

Vi er veldig sammensatte og vi har ikke oversikt over alt vi har gått gjennom. Tenk alt vi har gått gjennom, sett, hørt, tenkt og følt. Alle relasjoner vi har hatt til oss selv og andre, har satt spår. Tenk alle valg vi har gjort gjennom årene. Tenk alt vi har spist og drukket. Det vi trodde var rett å spise for 20 år siden kanskje er helt feil idag. Alle bøker, filmer og musikk som vi har sett og hørt har også påvirket oss.

Hvordan kan man da tro at det finns en eller noen få grunner til at man er syk, eller er i de relasjoner man finns i idag. Utløsende faktorer setter naturligvis spår og de kan være nok så store. Men en forklaring til at livet er som det er blir for enkelt. Livet er ikke en enkel tråd som man kan følge. Det er mye mere mangfoldig enn vi kan noensinn tenke oss inn i. Derfor skal vi passe oss for å dømme, for det leder ingen steder. Dømmendet kan få oss å kjøre fast så ille at vi graver oss ned. Det finns ikke noen fokus på løsninger hvis vi dømmer oss selv eller andre. Derimot kan det være bra å ta stilling til hva vi kan tolerere. Vi trenger kjøreregler.
Mange tror seg å vite sannheten og at alle andre har feil. Hvordan kan de være så sikre? Jo mere vi lærer oss desto mer skjønner vi at vi ikke veit.
Men å kjøre fast i fortiden hjelper ikke. Vi kan lære av den for å gå videre i livet. Vi trenger å fokusere fremad på hva vi ønsker oss og å se hva for muligheter vi har. Siden er det de små stegens veg som gjelder. Det handler om å tørre å tro at en kan samtidlig som man ikke gaper etter for mye på en gang. Derfor trenger man å være her og nå for å se hva ståstedet er. Vi kommer å snuble, men da lærer vi oss noe. Små barn lærer seg at de skal reise seg opp igjen når de lærer seg å gå. Det kan vi også gjøre. Vi trenger også å tåle å være redde, for det blir vi ofte når vi prøver noe nytt.

Vi trenger også å tåle at vi kan lykkes og å tørre å stå i den gleden. Vi trenger å føle på at vi er verd det, helt enkelt for at vi er verde det. Gjennom å gjøre seg mottaklige for kjærligheten å føle at vi har noe å gi, da har vi også reist oss opp.

Vi får alle gjøre så godt vi kan! Strekk på ryggen! Du duger som du er!