Pust ut, pust in.

Når man studerer sine erfaringer finner man nye innsikter.

Det kan handle om hvordan man forholder seg til det man gjør.

Tenk deg at du skal kløve ved. Du har en bunke ved i hagen som du skal fyre med på vinteren når det er kaldt. Kanskje du tenker at det her arbeidet skal være klart når kvelden. Du mobiliserer for å få gjort det du tenker. Du glemmer å føle etter om du har nok energi, og det blir for mye etterpå. Dubhar tatt deg ut.
En annen gang tenker du at du skal bli skal kløve ved så lenge kroppen sier det er ok, men ikke gå over tålegrensen. Du slapper av når du arbeider, ingen tidspress, og du puster friere. Kroppen arbeider godt når man puster fritt.
Vi som er kronisk syke ser snart hvilken forskjell det er mellom ønskninger oppe i hodet der man fort kan presse seg og å lytte på kroppen og arbeide i sitt eget tempo.

Det er lettere å ta vare på sin helse hvis man hver tar seg tid til å lytte på pusten og å kjenne etter hvordan man puster. Den sier mye om hvordan man har det her og nå. Det her er en god hjelpemiddel når man prøver seg frem hva man tåler og hvordan pusten sier noe om hva som er bra for en selv.
Den forteller om grad av avslapning og den har en viktig funksjon ved kondisjonstrening.

Pusten reguleres både bevisst og ubevisst. Pusten påvirkes av indre og ytre stress, og vi kan påvirke pusten med avslapningsøvelser. Vi har alle nytte av å bli bevist på hva som skjer kroppen gjennom meditasjon og avslapningsøvelser.

Hvis man føler på mye indre uro, er det viktig å finne sin egen eller egne veger til en bedre avslapning. Livet setter oss på prøver og derfor er det ikke så lett alle ganger. Metodene til avslapning kan være helt forskjellige på grunn av livsomstendighetene, og derfor er det viktig å selv prøve ut hva som fungerer der og da. Hvis det fremdeles er vanskelig kan det være bra å søke profesjonell hjelp. Kanskje man får hjelp å se andre mulige veger, eller  støtte for å få bekreftet av noen annen, at det du står i er helt naturlig med tanke på hva du står i der og da.
Bare det å få snakke ut til noen som lytter og bekrefter det du opplever, kan det i seg selv gi en bedre avslapning. Kan man legge fra seg sine byrder når man går fra legen eller psykologen, leder det også til en friere pust. Vi låser lett pusten når vi står i en vanskelig situasjon, eller opplever noe vanskelig. Når man holder igjen orden holder vi også igjen pusten.
Ibland kan det forstås være viktig å gjøre det, for å beskytte sine barn eller sine relasjoner. Et eksempel er meg selv. Det er ikke lett å være kronisk syk med en lavere funksjonsnivå enn ønskelig. Det er heller ikke lett å være pårørende til en kronisk syk person, det blir på en måte en never ending story. Jeg ønsker at min man ikke skal slite seg, og derfor må jeg finne andre veger med min frustrasjon. Min mann skal være min mann og ikke min behandler. Og det er vondt å være bevisst over hvordan sykdom påvirker det daglige livet.

Det første jeg tenker på her er å søke profesjonell hjelp hvis det blir for tøft.

Avslapningsøvelser kan gjøre dagen lettere.

Hvis man kan ha en hobby som får en glemme tid og rom hjelper det også til friere pust. Det er meget viktig å gi seg selv gode stunder der man gjør ting man liker.

Det er så viktig å gi seg den kjærlighet og varme som vi så vel behøver. Kjenn etter hva du mår bra av. Hva får deg å føle deg vel? 

Unner du det du trenger? God mat, søvn, tid med nære og kjære (kan også være et elsket dyr), dans, hjemmekos, gå tur, sitte i og kjenne varme fra solen, gjøre noe du er bra på, fysisk aktiv, lese en god bok, lære noe nytt og så videre.

Hvordan er det å bo i din kropp? Et spørsmål man kan repetere om og om igjen. Det er så lett å bli distrahert og glemme å ta vare på sine behov.

 

Det finnes mange veger til å møte livet, eller kanskje å mestre livet.

 

Tilgi deg selv.

For alt du gjorde og ikke gjorde.

For alt du sa og ikke sa.

For at du tenkte, eller ikke tenkte.

 

Det er ikke å komme fra å gjøre mistak i livet.

Før eller siden kommer ting, minner, opp på overflaten igjen.

Hvordan man kommer videre i livet er meget individuelt.

 

Når man kommer videre, da føles det på pusten, på skuldrer, en befrielse i kropp og sjel.

Andre ting er ikke mulig å komme vekk fra.

Det kan finnes situasjoner, minner som man må lære å leve med.

 

Forventninger om å tenke positivt og, halleluja, nå forsvant smertene, problemene, kan virke som en parodi. Det er ikke så enkelt for mange.

 

 

Livet er slik det er! På godt og på vondt. Det er realitetene.

Ta vare på deg! Det er du verdt!

Våre sår

Det kanskje ikke er på grunn av våre feil at vi gjør som vi gjør, men kanskje enda mer våre sår. Det finnes ofte en grunn til at vi er som vi er. Vi har en indre og en ytre side og det er mye som påvirker oss i våre liv.

Vilje og fornuft.

På fredagen i forrige uka var det blå himmel og fint vær. Jeg fikk impulser om å ta en spasertur inn til byen og å gå på shopping. Det var et gavekort jeg fikk i julegave som brente i lomma. Jeg følte på kroppen at det nok ikke var helt lurt. Men tankene maste og maste. Fint vær og deilig vær. Men kroppen sa: dunhar fremdeles hosta etter influensa og du hoster opp gørr. På mandagen hadde jeg vært en tur til byen, og det fikk jeg betale med 2,5 dagers aktiv hvile. Fredag er dagen før helg da min mann er fri. Hvis jeg gjorde for mye på fredagen var jeg nok ikke et så hyggelig selskap på helgen. Det mest fornuftige var å være hjemme og ordne ting hjemme og å lese i boken jeg fikk i julegave. Etter å ha hatt det tankemaset hele dagen ble det stille en gang på ettermiddagen. Romanen var bra. Leste Knut Faldbakkens krimroman "Natthagen". Hvis man tar vekk mord, incest og annet elende, så er hans bøker en god reklame for Hamar. Det er lett  å kjenne seg igjen. Hamar er en flott sommerby og har en strandveg der man kan spasere langs sjøen i flere kilometer.

Jeg tenker på det tankemaset jeg hadde på fredagen. Det er ikke alle impulser man skal følge, og det er viktigere nå enn når jeg var ung og frisk. Men når viljen strider med fornuften er det lett gjort å tråkke feil. På lørdagen fikk jeg skjuts til sentrum og jeg køpte mine nye skor.

Det har fått meg til å tenke over strategier, og at det kan være tid for å tenke disiplin på en ny måte. Tiden vi er inne i nu, med sterk kulde, har jeg ofte mye nevropatiske smerter  og migrene. Hvordan skal jeg møte det?
Nå er det viktig å klæ seg varmt, slik at jeg ikke belaster kroppen med for mye kulde og trekk.
Jeg har mine små prosjekt over tid. Går over hva vi har hjemme og sorterer ut litt som vi ikke trenger. Vi tenker i fremtiden leve enklere og å være litt mere mobile. PÅ vinteren kan det være sunt å være der det er varmt og soligt. For noen år siden var det tid for å kjøpe det man trengte og litt til. Nå er man materielt mettet, står i en vendpunkt, og det som var viktig tidligere er det ikke lengre. Bøker er et fint eksempel. Jeg ble en lesehest så fort jeg lærte meg å lese. Jeg kunne ikke lære meg fort nok, ikke minst når jeg såg på engelske tvprogram og ønsket å få med meg oversettelsen. Om og om igjen leste jeg, men i begynnelsen kom fortsettelsen for raskt. Husker dere? :)
Når jeg kom hjem til slektinger som hadde mange bøker i bokhyllen, da var det det jeg ønsket meg. I vår familje brukte vi bokbussen flitigt, et bibliotek på jul. Min mamma syklet til bokbussen hver eneste uke og lånte bøker til meg og min bror. På skolebiblioteket lånte jeg traver med bøker, som jeg bar til og fra skolen. Når jeg senere ble voksen var jeg med i forskjellige bokklubber. Mengden bøker ble fler gjennom årene. For 13 år siden kom den vendpunkten, der jeg begynte å sortere ut bøker som ikke intresserte meg lengre. Det her jeg fortsatt med siden da, men i høst gjorde jeg av med mange bøker. Tidligere tenkte jeg at jeg trengte en ny bokhylle. Det tenker jeg ikke lengre. Det finns grenser for hvor mye man skal samle på seg. Jo mere ting vi har, jo mere arbeide med husarbeide.
Det viktigste spørsmålet er, hva er viktigst for meg. Hva vil jeg fokusere på?

Det slår meg at jeg i mine småprosjekt tenker mye fremover og jeg tenker i lange linjer. Når jeg fokuserer fremover på den her måten ser man fremover med positive assosiasjoner.

Men det er ikke bare det jeg gjør. Har begynt å lese litt om feng shui for å inspirere hvordan jeg planerer mitt hjem her og nå, og også fokuserer på hvordan det påvirker meg og min mann. Det finns mye man kan gjøre for å fokuserer på noe som styrker, bare man har det noenlunde tryggt. Det er et grunnleggende behov å ha en trygg grunn å stå på. Det er det lettere å slappne av og det underletter kroppens arbeide til et bedre allmenntilstand og kanskje (lever på håpet) til å bli friskere.
Jeg ser på Facebook at det er mange kroniskt syke som har kreative hobbies, for eks male bilder, fotografere, lage smykker, scrapbooking, bake, skrive blogg, dykking, være i naturen, kose med hunder og katter, lese bøker, og så videre. Tenker det her er meget viktig for både syke og deres pårørende. Alle har godt av å være i ro, og det smitter.
Når jeg arbeidet på sykehus som pleiepersonell, hadde jeg ofte veldig rolige pasienter. Akseptanse og et vennligt møte er en stor hjelp.
Det er viktig å finne hobbies som inspirerer til engasjemang. Når jeg er engasjert i noe, da glemmer jeg å tenke på sykdom. Jeg får en mental hvile! Aktiviteter som inspirerer meg, og får meg å glemme det å ikke være frisk, kaller jeg for friskaktiviteter. Når jeg spiser sund mat, kaller jeg det for friskmat.
Men her er et stort men! Hvis man er så inspirert at man glemmer å lytte på kroppen, slik at man kjører over kroppens signaler, da er vi inne på ubevissthet, virkelighetsflykt eller i vært fall glemme realitetene her og nå. Når man er kroniskt syk er det i perioder lett å bli innbilningsfrisk, en "diagnose" som jeg har hatt en sleng av noen ganger. ;)

Det her er en god grunn til å regelmessig se over hvordan man legger fokus på her og nå. Vi må ibland teste grenser, for å se hvordan det ser ut her og nå. Det er samtidigt viktig å vege sammen resultaten på de forskjellige aktivitetene. Her er det mye beregninger som man må ta hensyn til, og det er viktig å være realist. Man er som man er her og nå og hva som er riktig akkurat nå kan variere over tid.

Hva får oss videre?

Jeg har de seneste årene hatt sansen for noe som muslimer pleier å si, når planerer noe fremover. Det som de da sier er "hvis gud vil". Da er instillt på at livet kan forandres når vi går vegen fremover, og at det er en del av livet. Det er slik det er!
Når man ikke er frisk og har mye tid til å tenke, ser man det her tydelig. Det handler virkelig ikke bare om "Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det." Det kan man lett tro når livet i stort sett går bra, men når livet slår til møter man en annen virkelighet. Vi ser eksempler på det her hver dag i nyhetsrapporteringene verden over.
Når jeg var mye yngre spurte jeg meg, likt mange andre, "Hvorfor rammer det her meg?" Det tok ikke lang tid før jeg spurte meg, "Hvorfor skulle det ikke ramme meg?, Hvorfor skulle jeg være en av dem som livet rammer?"
Jeg har gang på gang måttet å forandret planer, når livet har slått til, og tenker ikke så mye over det lengre. Det er helt enkelt slik det er!
Tidligere arbeidet jeg mot å bli frisk, men har gått over til å arbeide mot en bedre livskvalitet. Det er et mye mere positivt mål, og ikke minst realistiskt. Hvis målet er å bli frisk, og det ikke er realistiskt idag, da er det fort gjort å bli frustrert, skuffet, selvbebreidene og skamfull når man ikke når målet. Det setter da igang en indre prosess som i realiteten er meget energikrevende, og det er ikke i kategorien helsefremmende.
Alle kan ha bruk for å arbeide mot en bedre livskvalitet, og det er et positivt mål. Man får da ikke en konflikt med underbevisstheten, noe som raskt kan bli konsekvensen av å pushe mot å bli frisk når det der og da ikke er realististiskt.

Det seneste halvåret har vært en tid når det ene har avløst det andre. I slutten av mars fikk jeg et eksem på halsen og få uker senere fikk jeg helvetesild. Det slet jeg med i flere uker, ja et par måneder. Når jeg siden ble fri fra helvetesilden fikk jeg snart en periode med mye migrene, nevropatiske smerter, følsom mot lys, og et dårlig allmenntilstand.
For snart to uker siden knekte jeg en jeksel når jeg spiste. Jeg kjente med en gang at her hadde det blitt noe som ikke var bra. Jeg følte kontakten med nerven når trykte på tanden. Men det gikk likevel greit. Hvis jeg tok smertstillende og avledde oppmerksomheten fra hva som skjedd med tanden, da hadde jeg det bra. Vi hadde gjester, og jeg tror ikke det var noen som såg at jeg hadde smerter. Jeg har hatt problem med smerter i flere år nå at jeg til en viss grad kan leve med det. Når jeg dagen etter vi hadde hatt gjester, kom til tannlegen, da så han raskt at tanden var knekt, ned til pulpa, nerver, blodkar og det hele. Jeg fikk mye bedøvelse, noe jeg var veldig glad jeg fikk. Han renset tanden og la på et beskyttende lager. Jeg skal dit igjen for å få byggt opp en tann.
Når jeg hadde vært hos tannlegen måtte jeg ta smertestillende, men jeg opplevde likevel, at det var mer vondt å ha migrene, nevropatiske smerter, og det meget dårlige allemenntilstand som jeg er i de dagerne. Det gav meg et perspektiv, et meget viktig perspektiv. Alle vet at tannsmerter kan være veldig vonde, men da hadde jeg likevel ork til litt husarbeide. Det var med andre ord tålelig.
Men siden kom betennelsen i tannen. Det gjorde forferdelig vondt, og det rammet naturligvis allmenntilstanden i kroppen da immunforsvaret har måttet arbeide ekstra. Jeg hadde allerede fått en recept på pencillin, så det fikk meg raskt på apoteket. Når har jeg avsluttet kuren, og takk og pris hjalp det.
Alt det her har gjort at jeg besluttet for å bare ta det med ro og å kose meg med en god bok, meditere, arbeide med mindfullness. Det merkelige er at min underbevissthet slipper løs gode powerminner i min bevissthet, når jeg hviler mye og er dårlig. Naturen er fantastisk på den måten. Det har skjedd før. Naturligvis møter jeg også vonde følelser. Takk og pris har jeg så mye fred og ro i mitt liv nå, at jeg kan kan hvile i de vonde følelsene, slitenhet og annet, og jeg jeg bruker pusten bevisst for å ta meg gjennom det. Når man er i følelsene og puster, kommer til sist andre følelser frem. Det går med andre ord over. På den måten lagrer jeg ikke følelsene og livet trenger ikke å være en berg og dal bane. Livet blir mere jevnt. Når livet er stress, traumer og vonde følelser er det ikke lett å tro at det her er mulig. Jeg har selv vært der, men med årene går det bedre. Det er et resultat av å være i fred og ro i lang tid. Det er det viktigste av alt, fred og ro! Når vi er der får vi hjelp av naturen for å si det enkelt.
Jeg tenker på alle de som er syke og ikke blir tatt på alvor. De lever i en situsjon med kronisk stress, og slev om man da bruker stressmestringsteknikker, er det ikke så lett å lure underbevisstheten.
Det er mange som sier at livet er satt på vendt når de er syke, og det er en god beskrivning over hvordan livssituasjonen er her og nå. For min egen del har jeg vært syk i så mange år, at jeg bare måtte bestemme meg for at livet er her og nå, og hva gjør jeg da? Hvor står jeg rent konkret, og hva er mest logiskt å gjøre her og nå? Målet må være livskvalitet og harmoni. Selv om det ikke går å være der hele tiden, er det likevel det som må være fokus å arbeide mot. Derfor sier jeg til meg selv at jeg skal holde fokus på de dårlige dagene. Det går an å tillate seg å ha en dårlig dag, selv om man arbeider mot et fokus som oppleves som positivt. Når jeg snakker om et positivt fokus, snakker jeg om å velge atferd, som leder positivt frem. For meg er det mye å leve her og nå og ikke låse seg fast ved at et ønsket mål skal oppnås her og nå, for eksempel å komme tilbake i arbeide så snart som mulig. Det leder til stress og at man blokkerer seg. Det her handler om nyanserne, og den indre reisen som vi alle må gjøre. Vi sitter med mange svar innom oss, bare vi gir oss tid til å lytte.
Vi snakker ikke nok mye om de andlige behoven og at vi behøver en mening i livet. Det er ikke uvanligt at mange søker meningen utenfor seg selv. Sannheten er at det må begynne fra innsiden. Det er vi selv som må finne ut hvordan man skal gjøre våre livserfaringer meningsfulle, og det er også et resultat av en indre prosess. Når man finner en mening med det som er kan det også bidra til en indre styrke. Det er veldig lett å snuble, og å komme på avveger. Hvor lett er det da ikke å føle på meningsløsheten? Det er ikke noen god følelse, men det er muligt å arbeide med den. Vi trenger da håpets lys som gir en følelse at det går. Det er mine tanker,

Det her er allmenne existensialistiske temaer, og ikke rettet mot noen diagnosegruppe og heller ikke mot kun syke folk.
Hva er din erfaring, når det handler om å kjøre fast, kontra å komme videre?

Jeg er imponert!

Jeg arbeidet i helsevesendet i mange år før jeg ble nødt til å sykemelde meg. Jeg har arbeidet i både somatikken og psykiatrien. Da har jeg vært vitne til mange mennesker som var i vanskelige situasjoner, en del i åresvis. Det er tøfft å være alvorlig syk i lange tider. Det er mange mennesker som jeg har beundret for at de har holdet det ut. Ofte når vi snakker om sykdommer, så blir det underforstått "stakkers" og "offer". Det er en hard situasjon og det kan være vanskelig og tungt og leve med. Tenk deg en person som har vært tungt deprimert i mange år. Hvordan er det? Jeg har for eksempel mange psykisk lidende individer som ikke ønsker å betraktes som stakkers og offer, fordi de er hele mennesker med både styrker og svakheter. Jeg har også møtt personer som har hatt det forferdelig slitsomt når de som skulle hjelpe kun har sett deres resurser. Da har de heller ikke nått frem med sitt budskap.
Det er så fort gjort å polarisere, og da ser vi ikke det hele mennesket.
Det har vært mange ganger, en person har kjent seg veldig svak, og jeg har sett den sjelslige styrken. Det er fantastisk hva mennesker kan tåle mye, og i lang tid. Jeg tenker for eksempel på de alvorligste syke ME pasientene. Ikke nok er de alvorligt syke, men ikke alle blir tatt på alvor og en del blir, hva de beskriver, uforskammet behandlet. En del skammer seg, har skyldfølelser og så videre fordi er syke. Som om de ikke hadde nok allerede!
Jeg har møtt mennesker som har hatt andre ufattbare erfaringer av livet. Noen eksempler er: konsentrasjonsleir i Aschwitz, dr. Mengeles avdeling, fengsel i Saddam Husseins Irak, krigets Bosnia, konsentrasjonsleir i Bosnia, tsunami, alle personer som har utsatts for overgrep noe som er mye mer vanlig enn vi ønsker å tro. De her menneskene sliter naturligvis forferdelig etter alle de her katastrofale situasjonene. De reaksjoner som kommer etter slike situasjoner er forferdelig sterke, og noen var rett og slett redde for at de holdt på å bli gale. De sier en hel del om den kraft som finns i hele mennesket, når livet slår til.
Ja, det er mange som jeg har beundret, med tanke på hva de hadde gått gjennom og var mitt oppe i. Det finns en enorm styrke i det å holde det ut.
Hvis vi hadde snakket mer om den her indre sjelstyrken, kanskje noen hadde begynnt å strekke på ryggen sin. For det er noe å være stolt over! Det er så lett å dømme når vi selv ikke er mitt oppe i det!

Hvordan skal vi gjøre for å nyansere opp den her bilden?
Jeg tenker det er veldig bra at så mange går ut og forteller sin historie, og gir omverdenen en bildlig beskrivelse om hva det handler om. Ordens kraft har stor betydning, og når vi tørr å fortelle vår sannhet, da tar vi definisjonsmakten tilbake i våre liv. Informasjonsspridning er helt nødvendig.
Vi trenger også arbeide med vårt indre. Hva har vi selve for syn på det å være syk? Hvordan ser vi på syke mennesker? Hva har jeg for fordommer og forestillinger om meg selv, som hindrer meg å ha et ok liv til tross for alt? Hvordan ser jeg på min egen svakhet? Hvordan ser jeg på det å være avhengig av andre mennesker? Det her handler om prosess og vi må finne våre egne naturlover, og det gjør vi lettere om vi har gode medreisende? Det her handler om krise og mognad. Tørr jeg å se livet som det er, og å være i det? Strever jeg med å holde imot, og derved gjør livet mye tyngre? Det handler også om en sjelslig utvikling og å finne vår egen indre kjerne og den finner vi ikke i vår materielle verden. Vi har i vårt trygge samfunn der vi stadig søker materielle vinninger, satt oss på åndelig, sjelslig sveltekur, og derfor er vi ikke forberedt på andre realiteter i livet. Når livet slår til er vi ikke rustet til å håndtere det. Vi faller hardt mot marken! Hva er det som sier at vi skal være friske hele livet?
Bloggeren SerendipityCat tar opp en viktig ting i innlegget "De to skalaene - Hvordan måler vi livet?" http://www.serendipitycat.no/?p=5891
Hun forteller veldigt beskrivende om når hun ble syk, og legen hennes tidlig spurte henne om når hun kunne begynne arbeide igjen. Hun er veldig ung, så det er forståelig, men det beskriver også samfunnets forventninger på helse. Man skal ikke være syk. Hun hadde selv den her innstillingen at hun skulle komme tilbake til arbeidet så raskt som mulig. Hun skriver: "Jeg, og de fleste rundt meg, forhold oss til den skalaen som måler arbeidsførhet fra 0% til 100%. Dette var målestokken! På hva som var riktig."

Hva jeg kan oppfatte av teksten, så kostet det henne veldig dyrt. Når hun ble alvorligere syk i ME, fikk hun en ny skale å forholde seg til. "For det fantes en annen skala. Det fantes en skala som gikk fra 0% arbeidsfør og nedover! Helt ned til 0% eksistens faktisk. "
Kanskje vi hadde møtt livet med større visdom hvis vi hadde ført sammen de to skalaene til en. Kanskje de hadde vært lettere å bære å være å være syk hvis vi i samfunnet hadde tatt med oss at livet har hele skalaen. Hadde vi tatt være på oss selv og vår natur bedre i en slik situasjon?
Vi har sammen byggt opp et overfladisk samfunn der vi ikke tar livet mere på alvor. Vi har satt livsdypet til sides, og satt materielle vinninger som mål, og kommet helt i ubalanse. Hvor mange legger mye tid på bil og hus, men for en del har det vært tabu å ta være på seg selv. Vi er en del av naturen og trenger å taes vare på som en del av naturen. På samme tid har man dyrket, "Vil du noe tilstrekkelig mye så klarer du det meste". Man kan klare seg lenge på ren vilje, men for eller senere slår naturen tilbake. Vi har mistet vår balanse gjennom materiell streven der vi vil ha mer, mer, mer.. Vi søker oss til psykiske kikker gjennom det materielle. Det finns mye hyggelig med det materielle, men jeg er redd for at vi har forsømt vår sjel og natur, og derved også jorden. Hvor mange tar ikke seg pusterom, for å komme i balanse? Vi lever i en tid med extreme makeover, skape ditt perfekte liv, tenk dig frisk,the secret og så videre. Problemet er at det ikke gir oss en indre mognad. Vi har en høy materiell standard i landet, men hvorfor selges det så mye selvhjelpsbøker. Hvorfor har vi så mange langtidssykemeldte, og hvorfor er det så mange som ikke føler seg tatt på alvor? For meg ser det ut til at vi har mistet markkontakten. Prøvelsene er en del av livet, akkurat som velgang og helse. Hvis vi benekter de alvorligere sidene av livet, da vokser de, til de blir så store at det blir veldig mye vanskeligere å løse.
Ensom står den som er rammet, hvis ikke søker seg til andre for støtte og samarbeide. I motgangen finns en fantastisk mulighet til å vokse. Ikke at vi søkte oss dit, men når vi nå likevel er der prøver vi å gjøre noe meningsfullt med det. Når vi søker oss til vår egen kjerne til sjelen, viser den oss nye muligheter til å se på livet. Kanskje oppdager vi nye talenter, som kan få oss til å vokse til å bli helere mennesker! Vegen er å prøve å finne noe som er moro, og som engasjerer oss. Hvis vi ikke orker det akkurat da, må vi vente til senere. Vi får trene opp vår tålmodighet, enten vi vil eller ikke.
Jeg synes at vi burde rose oss selv mye mere når vi tenker på hva vi har tålt og orket å stå mitt oppe i.
Hvis vi ikke orker, da er det også lov. Da er det tid for trøst!
Det er mange som har grunn til å være stolt over seg selv. Den som aldrig har vært syk, kan ha vanskelig for å forstå hva det handler om, og det er ikke rart når de ikke har levd det. Det er opp til oss selv å gi oss vårt rette verdi! Jeg er imponert!

Å spille på lag med den ubevisste nivåen.

"Har du et problem du ikke finner svar på, kan du stille deg opp mot øst og tenke på det, så vil svaret komme til deg. Hva er det som faktiskt skjer?


Sinnet har to nivåer. Det ene er den bevisste forståelse, og rett under den ligger det ubevisste.

Det ubevisste lagrer hver bit av kunnskap du har mottatt fra du ble født, og det leverer løsninger på problemene til din ubevisste forståelse.

Så det du egentlig gjør ved å vende deg mot øst, er å utnytte den ubevisste kunnskapen slik at du kan få vite hvorhen du skal ta neste skritt." (Bear Hearts livsvisdom, s. 106)

Jeg har i flere å brukt en liknende metod. Jeg stiller et spørsmål til meg selv, siden slipper jeg taket om det. Jeg gjør da andre ting og arbeider ofte med hendene og gjør praktiske ting. Da slapper jeg av og den ubevisste nivåen får arbeide for seg selv. (Når vi grubler på et problem, låser vi oss.) Helt plutselig kommer et svar, ofte et bra svar. Det bevisste arbeidsminnet har en begrenset kapasitet. Det har ikke det ubevisste sinnet i kroppen. Derfor blir beslutningsunderlaget mye større.

Og man kjør ikke fast på samme sted.

Det ubevisste påvirker oss mye mer enn vi aner. Derfor trenger i å være mer bevisst over hvordan vi lever, og hva som mates inn i dette system.

Derfor er det bra med positive affirmationer. Hva de skal inneholde, det bestemmer du selv!