Å ta imot er en kjærlighetshandling.

"For de fleste mennesker begrenser sjenerøsitet seg til det å gi.
Men å ta imot er også en kjærlighetshandling.
Den andre blir også lykkelig når jeg tillater ham å gjøre meg lykkelig."
(Paulo Coelho)

Det er ikke enkelt for gamle folk når de på grunn av helseproblemer, ikke lengre kan bidra til å hjelpe andre og seg selv. Helt plutselig er det ingen som spør dem om hjelp. Det kan ikke lengre arbeide som de tidligere gjorde. Det sitter på sidelinjen og ser på når andre bidrar til sine kjære og til samfunnet.

Tenk dere en mann som på eldre dar mister sin kone. Kjærligheten, selskapet, og nærheten forsvant. Det blir tomt. Han ønsker ikke være en belastning for sine barn. Tenk så viktig at barnen og andre kan be om hjelp, når de trenger det. De trenger ham og han har noe å gi til dem.

Tenk dere også på alle de som er så kronisk syke at de har nok med å ta hånd om seg selv, hvis de nå har kapasitet til det. En mor eller far kan ikke lengre følje opp sine barn som går i barnehage eller er i skolealderen. Barnen trenger dem, men de er for syke for å følje dem opp.

Alle ønsker å bety noe for andre, og å kjenne på at de har noe å gi til andre.
Det lyser om små barn når de får anledning å gjøre noe for noen annen, en overaskelse.

Det finns mange måter til å være sjenerøs på, hvis vi tenker.
Jeg husker når det var innsamling til ME forskning, med MeandYou. Det skjedde noe med folk. Kanskje de kunne gi noe penger. De kunne i hvert fall spre budskapet over sosiale medier. Andre gjorde ting som de kunne selge, og deretter gi pengene videre til MeandYou. På den måten kunne de bidra til ME forskningen på Haukeland sykehus.

Det er så viktig å være noen for andre.

Vi blir til når vi speiler oss i hverandre.

Det må vi aldri glemme!

Når jeg skrevet klart det her blogginnlegget, leste jeg gjennom hva mine bloggvenner har skrevet.
Bloggeren Huldras Liv og Leven er akkurat nå igang med en innsamling.
Den finner du her.

Ikke rom for spontanitet.

Sitter her med nevropatiske smerter og tenker at det er viktig jeg fortsetter å være disiplinert. Jeg ser meg egentlig ikke som en disiplinert person, men mere som laid back i mine dagsaktiviteter. Etter å ha lagt meg litt over 2 timer senere på lørdagskvelden, kom jeg over tålegrensen og det betaler jeg fremdeles for.
Vi hadde besøk og det var koselig, så i stedet for å gå å legge meg satt jeg oppe og snakket.
Dagen etterpå var jeg i dårlig form. Vi var ute og spiste middag på søndagen, og jeg måtte hvile hele dagen for å være i litt bedre form da. Etter vi kom hjem igjen måtte jeg også hvile.
Igår mandag måtte jeg kjøpe mat, selv om jeg var i dårligere form en dagen før. På kjøpesenteret valgte jeg å spise salat for å spare på kreftene. Da måtte jeg ikke bake lavkarbobrød som var slutt her hjemme. På den måten kunne jeg spare på energien. Jeg kjøpte økologisk laks, fordi den er enkel å lage, bare inn i ovnen i en halvtime og etter det spise.
Det ble også dagen når smertene ble sterkere og sterkere. Nevropatiske smerter sprer seg i hele kroppen, blir svimmel (når det blir riktig ille går jeg som jeg drukket for mye vin, men takk og pris ikke så mye nå.) og søvnen blir mere overfladisk.
Idag er det tirsdag og jeg har fremdeles nevropatiske smerter. Jeg måtte bake lavkarbobrød for å spise, og nå må jeg hvile slik at jeg kan være sosial i kveld.
Det her er en virkelighet som ingen kan se hvis de treffer meg ute. Det er ingen selvfølge jeg spontant kan gå på cafe hvis jeg møter noen jeg kjenner i byen. Jeg kalkulerer hvor aktiv jeg kan være på dagene slik at jeg ikke krasjer, og i stedet er i fase med meg selv og min kropp. Når jeg reiser til Ccstadion parkerer jeg i kjelleren, ser meg litt omkring i et par tre butikker, en god dag kan jeg drikke te i noe av de flotte kaféerne, og deretter kjøper jeg mat før jeg kjør hjem. Da kan jeg være borte i 1-1,5 time og da tar jeg det veldig rolig for å lade batteriene. Hvis jeg skulle møte noen jeg kjenner og spontant går på kafé eller restaurant utover det jeg selv har planlagt, kan det bli en krasj som jeg får leve med i ukesvis. Smerter, svimmel, dårligere søvn, kvalme og så videre. Det gjør noe med et menneske når en må leve med slike symptom måned etter måned. Jeg ser jeg har glemt et annet symptom og det er konsentrasjon og nærminnesproblmer. Det er en egen lang historie. Og så var det de stunder kroppen vegrer å lyde meg og jeg bare ligger og ikke kan bevege meg.
Det har jeg takk og pris ikke behøvd oppleve de siste 2,5 månedene.

Nå kanskje noen som tenker, var jeg ikke bedre? Joda, jeg er betydelig bedre. Jeg må ikke lengre legge meg ned på ettermiddagene og bare puste og vente inn kreftene. Det var en tid da jeg ikke en gang kunne lytte på musikk ettersom det ikke fantes krefter til det. Når man har vært så dårlig, krever man ikke så mye av livet for å være fornøyd. Er man bedre enn man var, da er det bra.
Jeg lever mye i nuet, og så lenge jeg er i balanse og ikke gjør for mye går det bra. Jeg er ikke en person som er passiv. Det er ikke meg det. Jeg ønsker å få ut det beste av dagene og det er det som fungerer best.
Så derfor må jeg fortsette å disiplinere meg gjennom sunde rutiner. Det finns ingen annen veg å gå.

Pust ut, pust in.

Når man studerer sine erfaringer finner man nye innsikter.

Det kan handle om hvordan man forholder seg til det man gjør.

Tenk deg at du skal kløve ved. Du har en bunke ved i hagen som du skal fyre med på vinteren når det er kaldt. Kanskje du tenker at det her arbeidet skal være klart når kvelden. Du mobiliserer for å få gjort det du tenker. Du glemmer å føle etter om du har nok energi, og det blir for mye etterpå. Dubhar tatt deg ut.
En annen gang tenker du at du skal bli skal kløve ved så lenge kroppen sier det er ok, men ikke gå over tålegrensen. Du slapper av når du arbeider, ingen tidspress, og du puster friere. Kroppen arbeider godt når man puster fritt.
Vi som er kronisk syke ser snart hvilken forskjell det er mellom ønskninger oppe i hodet der man fort kan presse seg og å lytte på kroppen og arbeide i sitt eget tempo.

Det er lettere å ta vare på sin helse hvis man hver tar seg tid til å lytte på pusten og å kjenne etter hvordan man puster. Den sier mye om hvordan man har det her og nå. Det her er en god hjelpemiddel når man prøver seg frem hva man tåler og hvordan pusten sier noe om hva som er bra for en selv.
Den forteller om grad av avslapning og den har en viktig funksjon ved kondisjonstrening.

Pusten reguleres både bevisst og ubevisst. Pusten påvirkes av indre og ytre stress, og vi kan påvirke pusten med avslapningsøvelser. Vi har alle nytte av å bli bevist på hva som skjer kroppen gjennom meditasjon og avslapningsøvelser.

Hvis man føler på mye indre uro, er det viktig å finne sin egen eller egne veger til en bedre avslapning. Livet setter oss på prøver og derfor er det ikke så lett alle ganger. Metodene til avslapning kan være helt forskjellige på grunn av livsomstendighetene, og derfor er det viktig å selv prøve ut hva som fungerer der og da. Hvis det fremdeles er vanskelig kan det være bra å søke profesjonell hjelp. Kanskje man får hjelp å se andre mulige veger, eller  støtte for å få bekreftet av noen annen, at det du står i er helt naturlig med tanke på hva du står i der og da.
Bare det å få snakke ut til noen som lytter og bekrefter det du opplever, kan det i seg selv gi en bedre avslapning. Kan man legge fra seg sine byrder når man går fra legen eller psykologen, leder det også til en friere pust. Vi låser lett pusten når vi står i en vanskelig situasjon, eller opplever noe vanskelig. Når man holder igjen orden holder vi også igjen pusten.
Ibland kan det forstås være viktig å gjøre det, for å beskytte sine barn eller sine relasjoner. Et eksempel er meg selv. Det er ikke lett å være kronisk syk med en lavere funksjonsnivå enn ønskelig. Det er heller ikke lett å være pårørende til en kronisk syk person, det blir på en måte en never ending story. Jeg ønsker at min man ikke skal slite seg, og derfor må jeg finne andre veger med min frustrasjon. Min mann skal være min mann og ikke min behandler. Og det er vondt å være bevisst over hvordan sykdom påvirker det daglige livet.

Det første jeg tenker på her er å søke profesjonell hjelp hvis det blir for tøft.

Avslapningsøvelser kan gjøre dagen lettere.

Hvis man kan ha en hobby som får en glemme tid og rom hjelper det også til friere pust. Det er meget viktig å gi seg selv gode stunder der man gjør ting man liker.

Det er så viktig å gi seg den kjærlighet og varme som vi så vel behøver. Kjenn etter hva du mår bra av. Hva får deg å føle deg vel? 

Unner du det du trenger? God mat, søvn, tid med nære og kjære (kan også være et elsket dyr), dans, hjemmekos, gå tur, sitte i og kjenne varme fra solen, gjøre noe du er bra på, fysisk aktiv, lese en god bok, lære noe nytt og så videre.

Hvordan er det å bo i din kropp? Et spørsmål man kan repetere om og om igjen. Det er så lett å bli distrahert og glemme å ta vare på sine behov.

 

Det finnes mange veger til å møte livet, eller kanskje å mestre livet.

 

Tilgi deg selv.

For alt du gjorde og ikke gjorde.

For alt du sa og ikke sa.

For at du tenkte, eller ikke tenkte.

 

Det er ikke å komme fra å gjøre mistak i livet.

Før eller siden kommer ting, minner, opp på overflaten igjen.

Hvordan man kommer videre i livet er meget individuelt.

 

Når man kommer videre, da føles det på pusten, på skuldrer, en befrielse i kropp og sjel.

Andre ting er ikke mulig å komme vekk fra.

Det kan finnes situasjoner, minner som man må lære å leve med.

 

Forventninger om å tenke positivt og, halleluja, nå forsvant smertene, problemene, kan virke som en parodi. Det er ikke så enkelt for mange.

 

 

Livet er slik det er! På godt og på vondt. Det er realitetene.

Ta vare på deg! Det er du verdt!

Mennesket, en gud på jorden?

 

Når jeg ser den her filmen tenker jeg: Fy søren, er det noe rart vi blir syke?

Og en spørsmål til: Hvordan blir det for barn som blir født i 2050?

Det kan godt være at mennesket er intelligent, men gjør i handling et zombieliv.

 

Og hvilke mennesker på jorden er egentlig de mest siviliserte?

 

Og hva på jorden er mest gud?

Mennesker?

Dyr?

Naturen?

Litt for mye.

Søndag for snart 2 uker siden gjorde jeg et forsøk på å gå 15 minutter på tredemølla i stedet for 10 som jeg pleier å gå. De ekstra 5 minuttene viste seg å være over tålegrensen. De to første dagene var jeg helt slått ut. Etter det har jeg vært meget forsiktig fordi jeg var ikke i god form. Hadde blant annet migrene i flere dager og andre symptomer som jeg ikke har hatt på lenge.
Alt husarbeid kommer på etterskudd og det er ikke så mye å gjøre med når kroppen sier fra. Vanlige meditasjoner bare minner en på hvor vondt man har det. Min løsning er da å lytte på radioprogram i en lav volum. Jeg må fremdeles være meget forsiktig, og å ta mange pauser. I dårlige perioder avleder jeg også oppmerksomheten med å være mye på internett og å følge med i de sosiale mediene. Da får jeg en mental hvile og jeg glemmer meg selv en stund. Akkurat nå leser jeg mye om det svenske offentlige sykeforsikringssystemet. Den er ikke hva den var en gang. Å være syk i Sverige betyr for mange en fattigdom som er meget vanskelig å ta seg ut fra. Vi får se hvordan det går i Norge.

Nå vet jeg hvordan jeg skal forholde meg fremover med aktiviteter og annet.
Marginalene er som sagt veldig små og det er lite som skal til for å kollapse og det må jeg bare akseptere.
Det viser også hvor viktig det er å planere inn møter med venner og familier, og det blir fort problemer med å være spontan. Jeg må som så mange andre planere mine aktiviteter i forveg slik at jeg er opplagt når jeg skal være sosial.
Derfor har jeg mange anledninger til å gå inn i våren med langsomme steg. Walking meditations. Så nå håper jeg på mange fine vår dager. :)


Jeg har på senere år lyttet en del på Andrew Johnsons meditasjoner. Har lastet ned noen apper slik at jeg kan lytte og meditere selv om jeg ikke er på internett. Iblant er det som å skru av en bryter i kroppen. Det er deilig å etter en kort meditasjon, stå opp som ny og fresh :) (Ja, innen noen grenser forstås)

Nyt dagen! (Hvis det er mulig.) Snart er våren her!

To brev.

Jeg kjenner at den stress og opplevd press har vært en belastning, selv om jeg formelt måtte gjennom det. Jeg er meget takknemlig over at jeg ikke måtte ut på en praksisplass. Det hadde ikke gått bra. Er ikke sterk nok til det. Jeg har gått med en indre uro over hvordan det kommer å bli for meg etter den siste februar. Jeg sendte likevel inn den informasjon med tilleggsopplysninger som NAV etterspurte. Til og med det var en stress og en belastning for meg. Det har vært en lang og livsforandrende prosess i alle de har jeg har vært syk. En gang for lenge siden studerte jeg på universitet i flere år.
Når jeg tenker på hvordan livet har blitt forandret på grunn av sykdom, da er det ikke noe rart at jeg føler på en stor sorg. Sorgen følger med aksept, og de går hånd i hånd.

For omtrent en uke siden kom et brev fra NAV. Det var om arbeidsevnevurdering. Der står at jeg vurderes å være varig ufør i forhold til ethvert arbeid. Mitt helsetilstand har ført til en betydelig nedsatt funksjonsevne som ikke anses å være forenlig med krav til arbeidstaker i stillinger aktuelle for meg i dagens arbeidsmarked.
Det var en enorm lettelse å lese det her, samtidig som det er trist at livet har blitt så begrenset. Det var ikke det her jeg drømte om men de her 8 år som jeg har vært ute fra arbeidslivet har jeg måttet innse realitetene. Det er ikke en lett prosess, ikke for meg og ikke for andre i liknende situasjon.

Dagen etterpå kom det et brev til fra NAV. De har innvilget videre AAP til ut juli, mens vi venter på utredningen for uføresøkneden skal bli klar. Det var så befriende å vite at jeg fremdeles får penger fra NAV. Ved kronisk sykdom når man har en betydelig svekket funksjonsevne, da trenger man trygghet, også økonomisk. Det er mye lettere å stå frem i sosiale medier og å diskutere helsepolitikk, enn det er å føle på uro over sin økonomi. Uro/stress er nedbrytende og man mister krefter.

På epikrisen fra Skogli kan man også lese om hvor viktig det er å få fred og ro slik at det blir lettere å balansere mellom hvile/avslapning og aktivitet. Stress svekker. Når en har fred og ro er det lettere å være i aktivitet. Jeg fikk på Skogli prøvd ut en nivå som er mulig å trene på. Etter Skogli går jeg regelmessig på tredemølla. Jeg går i et tempo som passer for meg i omtrent 10 minutter. Det har jeg kommet frem til er passe for meg akkurat nå, da jeg også gjør en del husarbeid og springer i trapper.
Jeg tenker å prøve og øke tiden på tredemølla når vi kommer inn i lysere tider og våren.
Jeg føler mere på vintertrøtthet og vinterdepresjon nå enn hva jeg gjorde for et år siden. Jeg tror det har å gjøre med den stress som jeg har følt på de seneste månedene i samband med kontakt med NAV.
Nå er det mye lettere å slappe av. Nå hører jeg veggklokkens tikk-takk-tikk-takk igjen.
Nå jeg har et roligere tempo får jeg mere gjort. Jeg har ikke like mange dager da jeg må legge meg i et mørkt rom på grunn av migrene.

Stress og stressmestring er et viktig tema å fokusere på. Kroppen arbeider mye bedre i et avslappet tilstand. Jeg har fått mange aha-opplevelser gjennom årene. Psykisk stress med fysiologiske reaksjoner er ikke noe nytt. Når jeg begynte med D-vitaminer følte jeg at kroppen ble fri fra en byrde i desember og januar. Lyslampe likeså. Det jeg ikke var beredt på var den kroniske periodontitten som ga en infeksjonsfølelse i mange, og hvor befriende det var å bli fri fra den betente tannroten, ja hele jekselen. Det er en kronisk stress som ikke må undervurderes.
Jeg kunne ikke tro at mine pustestopp på natten påvirket mitt allmenntilstand så mye som det må ha gjort. Det føles som en stor befrielse å begynne å puste med Cpap på nettene.

Etter en så stor indre alarmberedskap i mange i år sier det seg selv at det et meget viktig med fred og ro og avslapning. Vi har våre vaner der vi går på autopilot, og det kan også være likt med stressberedskap. Gjennom valg av aktivitet byter vi spor både når vi snakker om rutiner og fysisk væremåte.
Når vi snakker om motsatsen til stress, kommer vi til avslapning, inspirasjon, passe fysisk aktivitet, ha det moro, nyte livet der det er mulig. Jeg føler også på kroppen at det er viktig med et stabilt blodsukker for å føle på en indre ro. Det som jeg har som mål er å forbedre allmenntilstanden og å få et bedre liv. Jeg fokuserer også på hvordan man kan leve enklere til en bedre livskvalitet. Det er så lett å strekke seg for langt, komplisere ting og å fokusere på de ting som føles viktigere i livet.

Jeg tror man kan gjøre mye her og det kan være mye moro når en prøver seg frem. Det er viktig å arbeide mot forsoning og ikke kreve/forvente det som man ikke har forutsetninger å klare av. Det gir mere krefter å fokusere på hva man kan gjøre, Det er det man lett mister kontakten med når man må fokusere på sine vansker i kontakten med NAV. Nå håper jeg på mere ro i livet. Jeg har ikke gitt opp!

Gjennom alle mine år som kronisk syk har jeg arbeidet frem en mestringsplan for å håndtere hverdagen.

Hvordan få en god følelse i kroppen, puste rolig og der tankene flyter fritt?

Julen kom og gikk og selv om jeg gjorde det så enkelt som mulig var det mye nok å tenke på. For å hvile fra tanker om NAV og om julen, var det godt å skifte fokus.

Akkurat nå velger jeg å skrive. Det finns mange veger til fred og ro, og det er viktig å finne sin egen måte. Om noen timer er vi i 2014, et nytt år og nye muligheter. Nå kommer vi enda en gang lese om nyttårsforsetter og nye vaner, som ofte handler om prestasjoner. Det kan være å begynne på treningsstudio, slankekur, yoga, begynne med en ny diett, studere og så videre. Ofte handler de om å ta seg i kragen og å "ta ansvar". Man kan lure på hvor mye av de her nyttårsforsettene som kommer av å elske seg selv? Flere av nyttårsforsettene kan ha den her årsaken, men hvor ofte handler det om å være streng og å straffe seg selv?

Det snakkes mye om stressmestring for å få en bedre helse.
Det er helsefremmende å søke seg mot den meditative tilstanden, kontemplasjon, der man føler seg i fred og ro.

Når den svenske legen Christina Doctare ga ut boken "Hjernestress - kan det ramme meg?" ble jeg meget interessert i den nyere stressforskningen. Det her er kunnskaper som jeg tok med i mitt arbeide som psykolog og som mange hadde stor nytte av. Det er så viktig for alle å bli bevisst over hvordan de føler seg i kropp og sjel.
Når man innser hva stress kan gjøre i kropp og sjel, og bevisst over hvordan man har det, er det lettere å gjøre noe med det.
Det er i vårt samfunn så mye som vi forføres til å strekke oss etter, til vi blir både slitne og overmette. Vi er på sprang etter det ene og det andre, og jo mer aktive vi er desto mindre tid og rom har vi til å kjenne etter på hvordan vi har det. I den her situasjonen tror jeg det er mange som springer til helsekostbutikken for å finne den riktige helsekosten som skal gi oss bedre energi. Jo raskere vi springer, desto mere frustrasjon. Nå kommer også rubrikkene fra mediene om at man skal ta ansvar for sin helse. I den her situasjonen er det fort gjort å assosiere til forventinger om å prestere mere. Mer sund mat, mer fysisk aktivitet, mer yoga, mer mindfulness, ta seg i kragen og gå på arbeide og så videre.

 

Ordet forandring er lett å assosiere med prestasjon. Ordet prestasjon er lett å assosiere med motsatt til væren. Det er så vanlig i vår kultur i dag. Jeg lurer på hvor mange som har et nyttårsforsett der planen er å gjøre mindre og hvile mer?

 

Vi står på så forskjellige ståsted i livet, at det er nødvendig for hver og en av oss å ta oss tid til å lytte innover. Hvis man ikke tar seg tid til å fokusere innover, hvordan skal man da vite hvor man står i dag og hvilken retning man ønsker å gå videre? Det blir da ikke heller lett å vite hvordan man har det i sin kropp. Det er der man må begynne å lete for å se hvordan man har det med seg selv.

 

Når jeg fortalte mine klienter om at det er viktig å søke seg mot aktiviteter/situasjoner der man føler seg avslappet, føler seg vel og der tankene flyter seg frem som båten eller løv på vannet. Når jeg sa hvilken indre modus de skulle søke seg da visste de hva de skulle gjøre.

Det finns mange måter for å komme inn i et meditativt/kontemplativt tilstand, men våre veger dit kan være helt forskjellige.

Det som fungerer hos den ene kan være dårlig for noen annen!

Av den grunn vil jeg advare for oversolgte universalløsninger, hvor fin forpakningen enn kan være!

 

Man kan også si at det er bra å søke mot en god gjennomstrømning i kroppen for å få en bedre helse. Det handler blant annet om pusten, fordøyelsen, blodtrykket, og ja til og med tankene. Hvis man er meget aktiv, og ikke har tid til å tenke og kjenne kan det bli et problem når en går og legger seg. Da begynner tankene sin egen dans og det blir vanskelig å sovne. Hvis man ikke sover så bra, blir det ikke bra på dagen heller.

 

Hvis man er i stress, holder man igjen pusten. Hva skjer da i kroppen? Vi trenger pusterom for å puste med magen.

 

Man tenker heller ikke på at når vi puster med magen, da beveger seg mellomgulvet og da får tarmene massasje.

 

Man kan her assosiere videre og å tenke over hvordan man kan gjøre for å få det bedre med seg selv. Det finns mange forskjellige veger, og man får finne sin egen veg.

 

Jeg stusser over lesning om hvilket arbeide det er med å fremkalle godfølelse i kroppen. For meg er det en paradoks. Arbeide - prestasjon. Godfølelse - væren.

 

Vi er veldig flinke på prestasjon, mange av oss, og da er det viktig å søke seg til væren, og at vi er gode nok som vi er.

Det skal være lov å søke oss til det som lokker frem et smil, eller latter hver dag.

En dame som gikk i kognitiv terapi fikk i oppgave å gjøre 3 ting hver dag som hun synes er moro.

Når vi slapper av, da kan gleden komme på besøk.

 

Det er forskjell om man sier at man skal hugge ved, si og så mye skal være gjort til kvelden (prestasjon), og at man skal hugge ved så lenge det kjenns moro (mer væren)

 

Det tar tid til å kjenne på hva som er passe aktivitetsnivå da dagsformen kan variere.

Jeg har selv arbeidet mye med å skille mellom forskjellige slitenhetsfølelser. Når kunne jeg fortsette å gjøre noe her hjemme lite til, og når måtte jeg avbryte aktiviteten med en gang for å ikke krasjlande? Her kommer det å se innover og kroppsbevisstheten inn og det må ta sin tid.

 

Vi lever i en tid der perfekthetsidealene står frem tydelig i mediene, og jeg har begynt å bli skikkelig lei av det hele. Hvordan skal man gi seg selv eller noen annen ubetinget kjærlighet når det forventes det perfekte? Hvis det er det vi holder på å lærer de barn som vokser opp, da må vi virkelig ta oss en tenkepause! Er det da noe rart at fler og fler av barn og ungdommer sliter med psyken sin?

 

Hvem er det vi lurer når vi bygger fasader?

 

For noen år siden leste jeg en del interiørblad, men nå er det stopp med det. Nå leser jeg i stedet om Simple Living og om hvordan man kan forenkle livet sitt. Jeg følger med et stort interesse om kjøpestopp, og jeg ser det som noe som tvinger seg frem når indre dypere behov krever livets rett. Med kjøpestopp som tema, skaffer seg fler og fler en time-out, for å tenke over hva som egentlig er viktig. Helt plutselig føler de ro, har mer tid med familie og venner, mer penger spart og får en oversikt om de har hva de trenger. Ved bevissthet om man har hva man trenger, kan man ta det med ro og må ikke hele tiden være på sprang.

 

For mange som sliter med stress kan det være viktig med en time-out for å finne tilbake til seg selv. 

 

Så det er nok ingen dum ide å gjøre mindre og hvile mer!

 

Og da er det viktig å ta seg tid til å prioritere hva som er viktig akkurat her og nå, selv om der kan være ting som er moro. Man kan overstrekke seg når man har mye hyggelige ting i sin nærhet.

 

Det finns forstås en ting som er mer en glede enn et arbeide, og det er når man trener opp lattermuskelen!

 

Og en ting til: Det er ikke vår oppgave å være feilfrie i livet!

 

Husk på det når dere går inn i 2014!

 

Godt Nytt År!

 

 

 

 

 

Hvordan arbeide med tilstedeværelse?

 

 

Det er ikke enkelt å være svekket av sykdom. Det er ikke enkelt å leve med stress i lang tid. Det er ikke enkelt å leve i en overgrepssituasjon.
Jeg har som jeg skrevet flere ganger vært med om en sjokkopplevelse som satte dype spor i meg. Jeg hadde også en skjult kronisk tannrots betennelse i mange år. Det innebærer at kroppen kommer i en kronisk alarmberedskap 24/7, noe som jeg levde med i over 20 år.
Det har vært nødvendig å lære seg enkle teknikker som hjelper en å aktivere fred og ro systemet i kroppen samtidig som (tann)roten til det vonde måtte behandles. (Vekk med den aktuelle jekselen.)
Jeg gikk for noen år siden på en kurs i vegetoterapi i forhåpning til å bli frisk, og deretter hjelpe andre i samme situasjon. Da visste jeg ikke at jeg gikk med en kronisk betennelse i kroppen, da bakteriene fløt omkring i blodbanen.
Uansett var det viktige kunnskaper som jeg hatt bruk for. Judith Orloff tar blant annet opp hvor viktig det er å være her og nå, og bare lytte på pusten. Det fungerer!
Hun snakker om at mantra kan være bra for å roe ned fight-flight reaksjonene. Hennes mantra er "Let it be". Mitt mantra er "Det er bra nå". De ordene vi bruker påvirker vår fysiologi, og derfor er det viktig å være bevisst over hvilke tanker vi gir næring til. Det betyr ikke at vi skal trykke ned følelser og tanker, men mere om å fokusere på konstruktive mål og løsninger.
Når hun snakker om positiv energi, fokuserer hun på de tanker, følelser og aktivitet som styrker oss. Omvendt blir negativ energi tanker, følelser og aktiviteter som svekker oss. Når vi blir bevisst det her er det lettere å påvirke sin hverdag i konstruktiv retning.
Det kan være fort gjort å tenke at man aldri får snakke om de tunge sidene av livet, men her tenker jeg det handler om balanse. Når vi i de sosiale mediene forteller om hvordan vi har det, og får støtte av andre samtidig som vi gir støtte tilbake, mener jeg det kan være positiv. Det kan derimot bli problematisk når noen bare lytter på andre og aldri gir støtte tilbake. Da blir det ubalanse, og da kan vi snakke om negativ energi.
Det kan være veldig positivt og konstruktivt, hvis vi stimulerer hverandre til å søke oss mot aktiviteter som styrker og gleder oss. Da kan vi snakke om en motkraft mot de livets realiteter som er tungt å bære. Det handler altså ikke om det ene eller det andre, men mere om balanse. Hvis vi ikke er realistiske og tar tak i våre bekymringer, kan det snart bli enda mere problemer ved neste korsveg.

Men nå er det en god morgen etter å ha hatt noen dårlig dager, da jeg har følt på en infeksjon i kroppen. Skal likevel ta meg til matbutikken og å kjøpe mat. Mat må vi ha!
Det blir likevel en dag full av mindfulness aktiviteter.
Målet er aktiviteter som får tankene flyte som et løv på vannet, og jeg føler meg vel.
(Det her er naturligvis innom visse rammer, hvis man lever under stor stress er det lettere sagt enn gjort.)

Utrensning og å gi rom for noe nytt.

Når jeg har trengt tid til fred og ro og meditative stunder har jeg ofte søkt meg til å arbeide med hendene. Når jeg for eksempel vasker opp for hånd, går mine tanker sine egne veger. Den seneste uken har vi renset ut ting vi ikke trenger lengre. Det forsvant en gammel fryseboks som ikke lengre gjorde jobben sin lengre. En gammel tv forsvant også til noen som trenger en tv.
Det er en spesiell opplevelse å gjøre av med ting vi ikke trenger. Det føles som at man samtidig legger det gamle bak seg. Det kan være ting som har vært positivt for meg en gang, men nå er jeg ferdig med det og nå samler det mest støv. Et veldig godt eksempel på det er bøker. Det som jeg likte å lese for 5-10-15 år siden er ikke nødvendigvis det jeg ønsker å lese i dag. Nå kaster jeg noen av den litteratur som jeg leste på psykologutdannelsen. Det har skjedd mye på forskningsfronten siden jeg var student i 80-årene, og blir jeg frisk en dag må jeg lese meg inn på den forskning som er aktuell i dag. Tiden flyr fort.
Jeg lever veldig mye her og nå og det føles som at jeg transformeres videre til nye livsfaser imens tiden går. Det gamle slipper taket, mens jeg er her og nå. Det har vært en veldig lang reise og den er ikke over. Jeg tror hvile, fred og ro er undervurdert som en helbredende reise. Alt skal gå så raskt som mulig nå fortiden. Vi dyrker fasader og prøver å være effektive. Men det er ikke alltid det beste, fordi vi som mennesker følger våre egne naturlover. Hvis vi ikke lærer å kjenne våre naturlover og aksepterer oss selv slik vi er skapt, da kommer vi ur balanse.
Det er spennende og kjenne på hvordan den indre verden påvirker hvordan man skaper sitt hjem. Når jeg sorterer bort ting her hjemme føles det som en befrielse og at jeg puster friere. Jeg blir også bevisst på hva jeg har og hva jeg trenger.
Når man føler på hvordan det føles å se på de ting som man omgir seg med og hvordan det kan påvirke energinivået blir det lettere å påvirke sitt hjem i en retning som man mår bedre av og trives med. Av den grunn er det bedre med naturbilder og engler, bilder med gråtende barn eller krigstilstander. Selv om man blir hjemme blind og ikke lengre tenker over på hvordan interiørene påvirker følelsesliv og energinivået, så tar vi inn inntrykkene i underbevisstheten.
Jeg prøver å organisere alt her hjemme slik det skal bli lettarbeidet. På de dårlige dagene blir det fort rotete i kjøkkenet, og bare det å se rotet minner meg på at jeg er dårlig og alt de enkleste tingene er tungarbeidet. Nevropatiske smerter eller migrene kan virkelig begrense handlingsfriheten.
Likeså blir det ryddig og alt kommer på sin plass når jeg har bedre dager og det symboliserer på sitt beste handlingsfrihet og å være i fase med seg selv.
Når jeg går gjennom hva jeg har, hva jeg trenger, og hva jeg ikke trenger, da skjer noe med meg. Når jeg for eksempel bestemmer meg for å sortere bort bøker for å gi bort eller selge, føler jeg på at jeg har mer enn hva jeg trenger. Når jeg ser at jeg har det jeg trenger, føler jeg roen spre seg i kroppen. Det er en befrielse å ikke strekke meg etter mere, og etter enda mere. Jeg kan slappe av. Det blir tydelig at når jeg tar meg tid til å reflektere og å bestemme meg for at det er bra som det er, da svarer kroppen med avslapning. Det får meg å undres over om vårt konsumpsjons samfunn er bra for vår helse, hvis våre handlinger gir vår underbevissthet forskjellige budskap. Er det noe rart at flere og fler søker seg til meditasjon, yoga og andre aktiviteter som hjelper oss å lande?
Nå har vi mange fordeler med å bo i Skandinavia, og jeg skulle ikke vilje byte bort det her livet. Samtidig kan det være en fordel med å bli bevisst snubletrådene vi har rundt om oss.
Det ser ut som om vår jakt etter mer, etter de seneste tekniske maskinene, kan lede oss inn i fokus på mangler i vårt liv. Omvendt ser det ut til at det å hoppe av fra kjøpesirkuset, og å være fornøyd med det vi har, får oss å fokusere på velstand. Det her er paradokser som det kan være bra å være bevisst over, ikke minst for de barn som vokser opp i dag.
Når man velger å fokusere på det man har, blir det viktig å ta vare på det. Fokuset går over til god og sund mat. Et annet fokus som jeg ser blant Simple Living blogger er å hjelpe andre som trenger hjelpe. Det kan se ut som om vi da kjenner på en åndelig rikdom der mening og livsdypet får en større plass.
Det er to nøkkelord som blir tydelige når jeg tenker over det her, og det er forsoning og aksept.

Jording som en mulighet for å finne tilbaks til sin indre balanse.

Jeg har diskutert mye på Twitter en tid, og for noen dager siden kjente det var tid for å flytte fokus fra hodet, og ned til resten av kroppen også.
Det kaller jeg for en form av jording. Jeg brukte flere metoder for det. Først gikk jeg ut i hagen og gjorde ingenting. Men det er vel ikke helt sant. Det var egentlig andre ting som jeg fokuserte på og det var egentlig mye, men pusten kom lengre ned i magen. Jeg har hørte fugler som sang, barn som lekte. Jeg så omkring meg på alt det grønne som har kommet frem den seneste tiden, nye blomster som titter frem, barn som leker, blå himmel, boligområdet jeg bor i. Jeg satte meg på en trapp, men en kopp te. Når teet tok slutt, da bare satt jeg der og bare var. Og der var jeg til jeg begynte fryse. Da var det tid for litt husarbeid i kjøkkenet. Jeg satte på litt musikk, og danset litt, mens jeg ryddet opp. Ja, det går veldig bra. Dansen vekker opp glede, og livsglede. I livsgleden kommer en følelse av sjelsstyrke, selv om jeg ikke er frisk.
I den frie dansen gir man sitt indre å komme til uttrykk. Den musikk man danser til kan variere til dagsformen. Det finns stunder for Sarah Brightman, og det finns stunder for hardrock. Intuitivt søker man seg til det som, ens indre ønsker å gi til utrykk. Den frie dansen kan med andre ord hjelpe oss å være mere oss selv. Hvis vi tørr.
I går kjørte jeg til et hagesenter for å kjøpe blomster til hagen. Blomster for meg betyr liv og skjønnhet. De setter i gang gode assosiasjoner, tanker, følelser, og det er en mulig hjelp å hvile fra andre sider av liver.
Å arbeide med vekster og jord, vekker til liv en roligere livspuls, der alt får ha sin gang og til sin tid.
Når vi opplever at ting står på stedet hvil, kanskje det ikke er sant. Hvis vi hemmer oss selv fra å utvikles kan det bli "stagnert" energi, men om kan tillate oss å være den vi er her og nå kan utviklingen gå sin gang.
Jeg tenker at kampen, prestasjonen, i en del fall kan lede til stagnasjon, og at vi ikke kommer videre med oss selv innerst inne. Det innebærer da at vårt prestasjonssamfunn kan hemme oss selv og vår indre utvikling.
I vegetative termer trenger vi ha en god gjennomstrømning i kroppen for å ha en god helse. Når vi snakker om pust, blodomløp og så videre er det lett å se at vi har det bedre.
Men hva gjør det med oss hvis vi har kjørt fast og våre tanker og følelser holder oss igjen? Det er interessant å følge blogger der folk arbeider med å forenkle livene sine, og gjør seg av med ting som de ikke lengre trenger. Det som jeg ofte leser er at mange føler seg mere avslappet og friere når de har gjort seg fri fra ting de ikke lengre trenger. Når de gjør seg fri fra det gamle/gamle ting de ikke trenger lengre, svarer kroppen/hele mennesket med en ny modus.
Da er det lett å få et bilde at psyke/soma/relasjoner/fysisk miljø henger sammen, og hvis man ønsker å påvirke sitt liv i en ønsket retning er det nødvendig med en bevisstgjøring på alle disse nivåer/områder.
I det fine været tar vi av oss strømper og skor og føler på gressplenen, sanden, asfalten, vannet, og får på den måten kontakten med jorden, som vi er en del av. Kontakten med naturen kan gi oss mye, ikke minst kan vi oppleve en stunds ro. Men da må vi gi oss tid, plass, og rom for at det som skal skje.

"Når faen blir gammel, da blir han religiøs".

Det heter at "Når faen blir gammel, da blir han religiøs". Jo eldre jeg blir desto dypere mening får det uttrykket. Når man blir gammel, kanskje er syk, og har god tid å reflektere, kommer minnene opp på overflaten. Minnene har flytevest, kommer opp på overflaten, og belyses med den erfaring, innsikt man har i dag, og det kan være et speilbilde som både gjøre godt og vondt avhengig av hvilke minner som kommer frem i lyset.

Hele livet er en modningsprosess og overforenklet kan man dele inn den i 3 faser:
1. Hva har rammet meg? Har noen skadet eller såret meg?
2. Hva gjør det med meg? Hvordan har det påvirket meg?
3. Hva har jeg selv gjort mot meg selv og andre?

Når man i det første fasen blir oppmerksom hva andre har gjort en, begynner man å bli observant på at man har egne grenser, og at man har rett til å beskytte seg. Da er det viktig å ha en medresenær som ser, lytte, kjenner og tar på alvor. Det krever tid og rom for å føle, se og innse.
I den andre fasen føler man på hvordan livet har påvirket en, man sørger, og lærer seg hvordan man kan leve for å styrke seg selv.
Når man får fred og ro og føler seg tryggere er det lettere å se hva man selv gjort i livet. Hva man gjorde eller ikke gjorde, og hva det gjorde med en selv og andre. Man opplever sorg, skyldfølelser og skam, men også kjærligheten.
Da møter man sin egen visdom, og det kan være en beskyttelse mot å bli bitter.

Jeg tenker at det her går man gjennom hele livet, og forhåpentlig får barn lære seg det her når de vokser opp. Det var en psykiater som sa at barn som ikke får grenser får sosiale problem. Jeg tenker det kan handle om å lære seg at man har rett til å sette grenser, og å lære seg hvordan man skal være mot andre. Hvis barnene driver med rampestreker eller ikke er snille mot andre barn, får de ikke lære seg hvordan de selv påvirker sine relasjoner. Hvis man tenker seg at noen barn gjør andre barn ille i for eksempel skolen, og foreldrene ikke tar inn hva læreren sier når han/hun ringer dem for å informere. Hvis barnene ikke får lære seg at de har gjort feil og fortsetter med det samme, begynner andre barn å trekke seg unna for å verne om sine egne grenser. Barnene kanskje ikke hva som skjedde, og selvbildet blir dårligere. Det kan bli konsekvensen av mangelfull vegledning.

Når ungdommer ikke får vegledning, må kanskje vennene oppdra hverandre.

Det kreves tid og rom for å reflektere og å se ting i nye lys. Grave og elte kan kanskje være et hinder her, da prosessen faller naturlig når en har pusterom i livet og tankene flyter frem som en båt på vannet. Man kan kjøre fast, og det kan være et indre hinder for å komme videre.

Men de som vært utsatt for mange traumer i lang tid kan det være helt nødvendig å gå gjennom hva som skjedde og hva det gjorde med en, for å bygge opp seg selv på nytt. I traumatiske relasjoner er det lett å trykke ned følelsene sine, samtidig som selvbildet blir lavere og lavere. Når man trykker ned følelsene trykker en ned seg selv og hvis det flettes sammen med en lav selvbilde, og hvis det her pågår over tid, kreves det tid for å løse opp de indre flokene. Da er det ikke nok med en terapi der man skal lære seg å forandre tanker og atferd. Man må begynne med grunnen som innebærer å bygge opp tilliten til et annet menneske og det kan ta tid.

Men det må ikke være traumatiske situasjoner som gjør at modningsprosessen stopper opp en stund. Det kan være nok med å ha et meget aktivt liv med mye stress, der man ikke tar seg tid for pusterom og et meditativt tilstand. Da er det lett for å komme i ubalanse, refleksjonene kring seg selv og andre  uteblir. Det er lett å gå seg vill i livet. Kanskje søker man etter å utvikle seg selv, men glemmer at seg selv finner man i sin egen kropp.

Når man blir kronisk syk får man også tid til å reflektere og å kjenne på hvordan livet føles. Da møter man seg selv på godt og vondt, akkurat som de gamle. Man får kanskje nye indre verdier, og det som man opplevde som viktig kanskje ikke var det likevel. Kanskje var de gode relasjonene det viktigste vi har, og kanskje ikke karrieren og materiell standard det viktigste likevel? Kanskje ønsket man å stått opp for seg selv og andre men ikke gjorde det? Kanskje hadde man en drøm, men ikke hadde prøvd?

Man snakker om å ta seg utenfor sin Comfort sone, men en del kanskje aldri har vært i en trygg situasjon? Da må de først få en sjanse til trygge omstendigheter, for å senere prøve vingene sine! Jeg har møtt ungdommer som har vært veldig slitne etter å hva levd med stress og traumer i flere år. Det som skjer når det får en trygg livssituasjon er at de trenger mye søvn! Det er ikke alltid lett å førene med skole å arbeide på heltid. De her ungdommene kan trenge hjelp og støtte fra NAV i lengre tid, hvis de har vokst opp i utrygge hjem. Jeg tenker vi skal akte oss for å dømme ungdommer som NAVer, fordi vi vet ikke hva de har vært med om.

Vi vet ikke hva folk har gått gjennom og hva som hindrer dem i sin livsutfoldelse. Det kan man ikke se på utsiden. Det er heller ikke alt man er interessert i at andre skal får vite.

Samtidig kan det være en veg å gå for å møte kjærlighet og forståelse.

Livsvegen er en modningsprosess mot visdom! Men vi er på helt forskjellige trinn i modningsprosessen, og det er der vi skal være. Enhver person gjør sin egen personlige reise. Vi er alle unike, og derfor er det ikke riktig at vi kopierer hverandre. Når vi fikserer oss for mye på hva andre gjør, da mister vi kontakten med oss selv. Det er en pris som er altfor høy!

Vilje og fornuft.

På fredagen i forrige uka var det blå himmel og fint vær. Jeg fikk impulser om å ta en spasertur inn til byen og å gå på shopping. Det var et gavekort jeg fikk i julegave som brente i lomma. Jeg følte på kroppen at det nok ikke var helt lurt. Men tankene maste og maste. Fint vær og deilig vær. Men kroppen sa: dunhar fremdeles hosta etter influensa og du hoster opp gørr. På mandagen hadde jeg vært en tur til byen, og det fikk jeg betale med 2,5 dagers aktiv hvile. Fredag er dagen før helg da min mann er fri. Hvis jeg gjorde for mye på fredagen var jeg nok ikke et så hyggelig selskap på helgen. Det mest fornuftige var å være hjemme og ordne ting hjemme og å lese i boken jeg fikk i julegave. Etter å ha hatt det tankemaset hele dagen ble det stille en gang på ettermiddagen. Romanen var bra. Leste Knut Faldbakkens krimroman "Natthagen". Hvis man tar vekk mord, incest og annet elende, så er hans bøker en god reklame for Hamar. Det er lett  å kjenne seg igjen. Hamar er en flott sommerby og har en strandveg der man kan spasere langs sjøen i flere kilometer.

Jeg tenker på det tankemaset jeg hadde på fredagen. Det er ikke alle impulser man skal følge, og det er viktigere nå enn når jeg var ung og frisk. Men når viljen strider med fornuften er det lett gjort å tråkke feil. På lørdagen fikk jeg skjuts til sentrum og jeg køpte mine nye skor.

Det har fått meg til å tenke over strategier, og at det kan være tid for å tenke disiplin på en ny måte. Tiden vi er inne i nu, med sterk kulde, har jeg ofte mye nevropatiske smerter  og migrene. Hvordan skal jeg møte det?
Nå er det viktig å klæ seg varmt, slik at jeg ikke belaster kroppen med for mye kulde og trekk.
Jeg har mine små prosjekt over tid. Går over hva vi har hjemme og sorterer ut litt som vi ikke trenger. Vi tenker i fremtiden leve enklere og å være litt mere mobile. PÅ vinteren kan det være sunt å være der det er varmt og soligt. For noen år siden var det tid for å kjøpe det man trengte og litt til. Nå er man materielt mettet, står i en vendpunkt, og det som var viktig tidligere er det ikke lengre. Bøker er et fint eksempel. Jeg ble en lesehest så fort jeg lærte meg å lese. Jeg kunne ikke lære meg fort nok, ikke minst når jeg såg på engelske tvprogram og ønsket å få med meg oversettelsen. Om og om igjen leste jeg, men i begynnelsen kom fortsettelsen for raskt. Husker dere? :)
Når jeg kom hjem til slektinger som hadde mange bøker i bokhyllen, da var det det jeg ønsket meg. I vår familje brukte vi bokbussen flitigt, et bibliotek på jul. Min mamma syklet til bokbussen hver eneste uke og lånte bøker til meg og min bror. På skolebiblioteket lånte jeg traver med bøker, som jeg bar til og fra skolen. Når jeg senere ble voksen var jeg med i forskjellige bokklubber. Mengden bøker ble fler gjennom årene. For 13 år siden kom den vendpunkten, der jeg begynte å sortere ut bøker som ikke intresserte meg lengre. Det her jeg fortsatt med siden da, men i høst gjorde jeg av med mange bøker. Tidligere tenkte jeg at jeg trengte en ny bokhylle. Det tenker jeg ikke lengre. Det finns grenser for hvor mye man skal samle på seg. Jo mere ting vi har, jo mere arbeide med husarbeide.
Det viktigste spørsmålet er, hva er viktigst for meg. Hva vil jeg fokusere på?

Det slår meg at jeg i mine småprosjekt tenker mye fremover og jeg tenker i lange linjer. Når jeg fokuserer fremover på den her måten ser man fremover med positive assosiasjoner.

Men det er ikke bare det jeg gjør. Har begynt å lese litt om feng shui for å inspirere hvordan jeg planerer mitt hjem her og nå, og også fokuserer på hvordan det påvirker meg og min mann. Det finns mye man kan gjøre for å fokuserer på noe som styrker, bare man har det noenlunde tryggt. Det er et grunnleggende behov å ha en trygg grunn å stå på. Det er det lettere å slappne av og det underletter kroppens arbeide til et bedre allmenntilstand og kanskje (lever på håpet) til å bli friskere.
Jeg ser på Facebook at det er mange kroniskt syke som har kreative hobbies, for eks male bilder, fotografere, lage smykker, scrapbooking, bake, skrive blogg, dykking, være i naturen, kose med hunder og katter, lese bøker, og så videre. Tenker det her er meget viktig for både syke og deres pårørende. Alle har godt av å være i ro, og det smitter.
Når jeg arbeidet på sykehus som pleiepersonell, hadde jeg ofte veldig rolige pasienter. Akseptanse og et vennligt møte er en stor hjelp.
Det er viktig å finne hobbies som inspirerer til engasjemang. Når jeg er engasjert i noe, da glemmer jeg å tenke på sykdom. Jeg får en mental hvile! Aktiviteter som inspirerer meg, og får meg å glemme det å ikke være frisk, kaller jeg for friskaktiviteter. Når jeg spiser sund mat, kaller jeg det for friskmat.
Men her er et stort men! Hvis man er så inspirert at man glemmer å lytte på kroppen, slik at man kjører over kroppens signaler, da er vi inne på ubevissthet, virkelighetsflykt eller i vært fall glemme realitetene her og nå. Når man er kroniskt syk er det i perioder lett å bli innbilningsfrisk, en "diagnose" som jeg har hatt en sleng av noen ganger. ;)

Det her er en god grunn til å regelmessig se over hvordan man legger fokus på her og nå. Vi må ibland teste grenser, for å se hvordan det ser ut her og nå. Det er samtidigt viktig å vege sammen resultaten på de forskjellige aktivitetene. Her er det mye beregninger som man må ta hensyn til, og det er viktig å være realist. Man er som man er her og nå og hva som er riktig akkurat nå kan variere over tid.

Enkelt liv for en meningsfull hverdag

Tredje advent idag. Det er ikke lenge siden det var nyttår! Hva skjedde?
Jeg har hatt et roligere tempo de siste dagene. Var litt for aktiv på tirsdagen. Gjorde et forsøk for å prøve og se hvor grensen gikk. Ibland må man gjøre det for å vite hvor man er i livet.

Siden jeg knakk jekselen, tok antibiotika og fikk vekk tannen, har jeg til min forbauselse, hatt det bedre på de gode dagene. Fast jeg klager ikke. ;)

Når jeg tenker tilbaks er det en tydelig vendpunkt når jekselen knakk. I et halvår hadde jeg hatt helvetesild, eksem, og mye hodepine og lysskyhet. Det gjorde meg ikke noe at sommeren regnet bort. Når man for eksempel har migrene tåler man ikke lys.
I høst har jeg ikke hatt like mange dager med hodepine, og dermed har jeg hatt en bedre livskvalitet. Fra å ha blitt sosialt isolert av alle smerter, trenger jeg nå bare hvile et par dager etter å ha møtt venner på lunsj i sentrum.
De her seneste dagene har jeg levd langsomt, og det er behagligt. Jeg leser Simple Living blogger, og inspireres av hvordan fler og fler tar seg tid til å tenke over hva som er viktig i livet. Man tar seg tid til å tenke over hva som er det viktigste i livet, og hva man ønsker å sortere ut. Veldig mange begynner å rense ut blant sine ting og slutter å shoppe uten å tenke over hva som egentlig trengs. Man går over alle deler i sitt liv mens man samtidlig ser over hva man egentlig har. Det blir en indre prosess samtidlig med den yttre.

Flere spørsmål blir i den her prosessen viktige:
Hva trenger jeg?
Hva gjør meg glad?
Hva inspirerer meg?
Hva gir meg kraft?
Hva får meg å føle harmoni?
Hva gir meg ro?

Det blir med andre ord en bevissthets reise for å få et grunnlag til å gjøre gode og konstruktive valg, for å gå videre i livet. Det innebærer også å velge bort ting som man ikke har godt av.
Hva tapper meg for krefter?
Hva får meg i ubalanse?
Hva gjør meg nedstemt?

Hva er en passe nivå for mine aktiviteter?
Hva er en passe mengd at ting, hobbies, engasjemang, arbeide etc?

Existentielt:
Hva er viktigt i livet?
Hva gir mitt liv en mening?

Det ser ut som om mange har fått en metthetsfølelse av ting, aktiviteter, inntrykk med mere.

Det her er spørsmål som ikke minst er viktig for oss som er syke i langt tid. Hvordan skjermer vi oss for altfor mye stimulanse? Hvordan kan vi forenkle våre liv til en behaglig mivå?
Jeg har lest blogger der man foreslår ta vekk 10 ting i uken, eller 1 ting om dagen. Noen gjør av med flere ting enn hva som kommer inn i hjemmet.

Det er vanlig folk forteller om at de følelsemessig slipper taket i samme fart de gjør seg av med ting. Den indre og ytre reisen henger sammen.

Det er spennende å se hva som skjer med folk når hopper av aktivitetskarusellen, med shopping, arbeide og alt det som ofte går på autopilot.
Det blir en indre reise som påvirker valg i vår fysiske verden.
Hvordan påvirker mine valg min omgivning?
Hvordan påvirker mine valg naturen?

Jeg har lest litt om Feng shui i høst, der man fokuserer på hvordan den ytre miljø påvirker hvordan vi mår på innsiden. Hva er det for eksempel vi føler når ni ser bildene på veggen? Blir jeg glad eller gjør det meg nedstemt?

Kinesene snakker om yin og yang, og hvor viktig det er å ha en balanse for å holde oss friske. Man kan si mange som er utbrent har hatt for mye yang i aktiviteter og tankevirksomhet.
Vi lever i en aktivitetskultur, der mange føler stor stress. Vi har glemt verdien av en hviledag der tankene får fløde mer fritt. Når tankene får fløde i sin egen takt, da får vi kontakt med oss selv og hvordan vi har det.
Skal vi påvirke våre liv og vår helse i en positiv retning da er det her vi må begynne!

Søke seg mot fred og ro, for å styrke seg selv.

Jeg har i flere år lest immunologen Sanna Ehdins bøker om holistisk helse, der hun beskriver hvordan man kan påvirke sin helse positiv på mange plan. Så lenge sykdomsprosessen ikke har gått for langt, kan man snu utviklingen til en positiv retning. For meg er det positiv lesning om hvordan man kan arbeide seg mot et bedre allmenntilstand, enten man er syk eller frisk. Sanna Ehdin har skrevet mye om hvordan mat påvirker vår psykiske og fysiske helse. Hun er meget kunnskapsrik på det her området, og har mye å fortelle om hvordan kjemiske stoffer påvirker vår helse.

Hun har skrevet et interessant blogginnlegg om Metamedisin. :

"Metamedicinen integrerar alla områden: traditionell-, komplementär- och alternativ- medicin. Det är en plattform för samarbete mellan de olika behandlingsområdena. Alla terapier har gåvor för olika delar i sjukdomsprocessen. Grundtanken är att förstå den biologiska processen och välja terapier och behandlingar som stödjer det naturliga läkandet."
 

 Sanna skriver videre:
"1. Synkroniserad enhet: Vi består av kropp, sinne, själ och omgivning – för att ett problem kan bara existera i relation till något eller någon i omgivningen. Tänker vi positiva tankar om det som händer på verkar det varje cell i kroppen, tänker vi negativt så blir det en helt annan reaktion och resultat i kroppen.
2. En konfliktchock är starten på varje sjukdomsprocess. En chock är inte förutsägbar, och när den drabbar oss kan det kännas som en blixt som slår ner. En konfliktchocken är oväntad, starkt känslomässig och dramatisk samt påverkar personligheten. Den leder ofta till att man isolerar sig från andra för att man inte kan eller vill prata om händelsen.
Konfliktchocken påverkar hjärnan i samma ögonblick som den inträffar, vilket är synligt som ringformationer på en datortomografiröntgen. Det som skapar ringarna är frekvensförändringar i det område i hjärnan som påverkas av chocken. Det leder i sin tur till en urladdning neråt i kroppen genom nervbanorna, som har fokus på de organ som står i förbindelse med det träffade stället i hjärnan. Processen löper simultant på alla nivåer, det vill säga kropp – hjärna – sinne, från och med ögonblicket för konfliktchocken till dess att konflikten är löst och läkningen är fullbordad.
3. Ens egna subjektiva upplevelse avgör hur ens kropp reagerar på det som händer i omgivningen. Dvs. den betydelse vi ger händelsen och vad vi upplever inom oss precis när händelsen inträffar (konfliktögonblicket), avgör i vilken del av hjärnan ”blixten slår ner” och därmed vilket organ som påverkas.
Ett exempel är en kvinna får reda på att hennes man har varit otrogen och en konfliktchock uppstår. Beroende på hur hon uppfattar det inträffade blir det helt olika resultat med symtom på olika ställen i kroppen:

1. Subjektiv mening ”Jag är sexuellt inte tillräckligt bra” –> inverkar på Storhjärnmärgen och visar sig i bäckenet.
2. ”Jag kan inte smälta det” –> inverkar på hjärnstammen och visar sig i magen.
3. ”Det blir separation” –> inverkar på storhjärnbarken och visar sig i bröstet (duktal - körtelgångarna)

4. Sjukdom är en process, som består av två faser – konfliktfasen och återhämtningsfasen.
I konfliktfasen aktiveras det sympatiska nervsystemet (kämpa eller fly-systemet) för att ge oss mer resurser att lösa problemet. I stället för vila på natten grubblar man på lösningar, varvid reserverna inte byggs upp för nästa dag. Organen som styrs av det sympatiska nervsystemet (hjärta, muskler och hjärna) arbetar för högtryck, och det kännetecknas av kallare händer och fötter, ökad puls, spänd muskulatur. Det är aktiverat på dagen mellan kl 06.00-20.00.
På sikt ger konfliktfasen en negativ spiral som laddar ur våra batterier. Det känns som om luften går ur en och en otrolig trötthet kommer. Lika länge som vi har laddat ur våra batterier behöver vi tid att ladda upp dem igen.
Konfliktfasen kännetecknas av ett ständigt grubblande över konflikten, vilket leder till:

• att inte kunna slappna av; spänd muskulatur, sömnproblem, kalla händer och fötter.
• påverkan av blodcirkulationen; blodkärlen drar sig samman vilket ger ökad puls (högt blodtryck), hög glukoshalt, högre adrenalinhalt.
• påverkan av ätande och vikt; minskad matlust, går ner i vikt eftersom man samtidigt har högre förbränning.
• att konflikthärden blir synlig som ringar på den del av hjärnan som konflikten gäller.
• celltillväxt, cellnedbrytning eller en rubbning av organets, vävnadens eller kroppsdelens funktion. Vilken processen som aktiveras beror på vilket hjärnlager som påverkats av konflikten och organet.

Återhämtningsfasen domineras av de organ som styrs av det parasympatiska nervsystemet (alla matsmältningsorgan och utrensningsorgan såsom mage, lever och tarmar). Det kännetecknas av varmare händer och fötter, minskad puls, avslappnad muskulatur (aktiverat mellan kl. 20.00 - 06.00).
Nu börjar det drabbade organet att återhämta sig genom celltillväxten och de ”hål” där det skett cellnedbrytning blir utfyllda igen. Detta blir ofta feldiagnostiserade som snabbt växande tumörer. De tid och djup som återhämtning tar är proportionerligt till den genomgångna krisen, och sen kommer man åter till normalt tillstånd.
Återhämtningen kan snabbas på genom terapi, vilket hjälper till att snabbare frigöra konfliktmassan i konfliktfasen. När negativa känslor frigörs från cellminnen blir det enklare för kroppen att återhämta sig."

Sambandet psyke og soma er meget interessant! Det er ikke vanskelig å føle på at følelser er fysiske og kroppen påvirkes av hvilke følelser man lever med til daglig. Hvis vi ikke tar oss tid til pusterom, for å gire ned slik at kropp og sjel kan selvregulere seg til en bedre balanse, der man puster friere.
Det innebærer også at den som lever i følelsemessig vanskelige omstendigheter, langsomt brytes ned, blir meget sliten og sliter mer og mer med helsa.
Det innebærer også at den som er syk, får vanskeligere for å helbredes hvis omgivningen ikke tar sykdommen på alvor, har kronisk uro, eller lever i stress på andre måter. Det blir også en situasjon som kan stresse de pårørende.

Det man kan gjøre er å søke seg mot aktiviteter som gir fred og ro, der vi puster friere. Jeg ser mange på Facebook som søker seg til aktiviteter som gir ro, som strikking, scrapbooking, lage smykker, male bilder, fotograferer etc. Det ser ut til at mange intuitivt søker seg til aktiviteter som er bra for akkurat de selv. Det finns mye man kan gjøre for å avlede oppmerksomheten fra de å være syk. Det har man likevel god tid til å føle på.
Nå er mange ME pasienter i en vanskelig situasjon, der de ikke blir tatt på alvor. Haukelandstudien fikk ikke innvilget forskningspenger det her året. Det er mange som har reagert med fortvilelse og sinne. Det her er ikke enkelt når skuffelsene kommer gang på gang. Det er ikke lett å beskytte seg da.

Det er en utfordring hvordan man som syk skal beskytte seg i den situasjonen, og løsningene er nok like mange som antall syke.
Spørsmålet må likevel bli, hvordan man skal bli mer avslappet mitt opp i det hele, slik at kroppen får hjelp til å bygge seg opp, til tross for alt.
Det finns mange meditative øvelser og mindfullness aktiviter som gir en bedre ro. Pårørende kan nok påvirke til det positive hvis de selv søker seg til meditative øvelser. Hvis de har mer ro i kroppen, kan den syke få bedre ro, og det blir en vinn-vinn situasjon for hele familjen.

For en del er det nok å ta vare på seg selv i fred og ro i lang tid, og andre må vente på god forskning. Jeg velger å ta ting med ro, skulle det rekke for meg, hadde det vært gledende. Må jeg vente på forskning, da må jeg gjøre livet så godt som mulig her og nå.

Det er ikke alltid lett, men man får prøve likevel.

Kvinnenes Vasalopp!

Vi er nå inne i desember og det er mindre enn 3 uker til julekvelden. Julen innebærer en lang tradisjon med mye som oppleves som "må gjøre". Jeg har hørt voksne fortelle om sin jul da de var barn, da en utslitt mor grinet på julekvelden fordi hun hadde kjørt rovdrift på seg selv i lengre tid.
Tenk hva gamle tradisjoner kan oppleves som store krav og sannheter, og ødelegge en periode på året som kunne vært mye kos.
Nu har mange takk og pris tenkt over hva som er viktigt i adventstiden og julen. De gamle juletradisjonene begynte i en tid der samfunnet var helt annerledes, enten mor var hjemme eller hadde gard. Når vi vokser opp lærer vi oss at det som foreldrene gjør, slik skal det være. Da er det lett å tenke at når jeg blir stor, da skal jeg...
Men når vi siden vokser opp har slike tanker gått inn i underbevisstheten, og der påvirker det oss ubevisst. De egne indre opplevde kravene har en kraft som påvirker oss til vi tar oss tid til å reflektere kring hva de her idealen, kraven, påvirker oss i den livssituasjonen der vi er i her og nå.
Det er forskjellige roller som ubevisst lever inne i oss, og det påvirker oss også i juleforberedelsene. Det her er noe som menn og kvinner kan reflektere over. Kanskje de gjør noen aha-opplevelser. :)

Det blir ingen julebakst, eller å gjøre julegodterier, her i huset. Vi legger oppmerksomheten på julematen. Det er viktigere.
Før var det husvask før jul, men den "luksusen" får jeg holde meg unna når jeg ikke er frisk. Jeg legger hellre den energien på min man og andre som er nær og kjør. Det er det som julen handler om for meg! Det handler om de nære og dypere verdier, som vi alle har behov av. Det er det som alle ensomme blir påminnt om når julen kommer. Da hjelper dårlig å ha et flott julepyntet hjem og penger på banken. Det materielle erstatter ikke våre dypere behov. Derfor har juletv en viktig funksjon å fylle, når det er det nærmeste sosialt liv de kommer i julen.

Vi begynte å kjøpe julegaver i november, fordi det blir ingen stress av julehandelen hvis en begynner i til. Da finns det også en større mulighet at gavene er mere gjennomtenkte. Det er heller ikke en nakkdel å spre utgiftene på et par måneder.

Man kan få god hjelp av den kreative fantasien hvis man skal finne andre veger til hvordan man best skal kose seg i adventstiden og i julhelgen. Hver eneste generasjon lever i en ny tid, med nye utfordringer og livsstil, som tvinger frem nye måter å leve på. Hvis man lever i det gamle altfor mye, og ikke oppdatere valgene, kan livet bli mye tyngre.

Julekosen har begynnt her for fullt. Sitter her med et krus julete, julegardinene er oppe, (fikk litt hjelp av mannen min i helgen), julestjerner og annen belysning er på plass, Juleenglene er på veg frem, litt og litt skal julestemningen øke her i huset. Julemusikken er fremme. Snart er det jul!

Kos dere så god det går!

Psyke og soma og å leve der man er.

Vi diskuterer ofte sambandet mellom psyke og soma, og kognitiva teknikker for å få et bedre liv, og kanskje til og med, et friskere liv. Det ser ut som at en del tror at sliter du i livet, så er det dine egne tanker som du må forandre på.
Vi har et uttrykk som sier at "det er ikke som du har det, men som du tar det". Det er et popularisert utrrykk om folk som sliter. Og når man tror at det er en sannhet som kan generaliseres på altfor mange situasjoner. Sannheten er at vi reagerer på livet og når vi står i en en livssituasjon som er utenom det vanlige, så reagerer vi med følelser som er sterkere enn vi tidligere har vært med om. Da tenker jeg ikke bare på krig og katastrofer, men om de traumer som folk kan bli konfrontert med i fredstid. Barn og ungdomer som er skadelidende på grunn av traumatiske situasjoner, som for eksempel incest, voldtekt, psykisk og fysisk mishandel, sykdommer som ikke er tatt på alvor i vårt helsevesen, mobbing og så videre, står i en altfor vanskelig situasjon. De har ikke erfaring til å takle vanskelige situasjoner, de er små og forsvarsløse, prisgitt sin omgivning, og har heller ikke en hjerne som er ferdigutviklet, til å klare av å håndtere og å bearbeide det forferdelige som de er og har vært med om. Fight-flight reaksjonene er på topp, ettersom de er i overlevelsesmodus. Kronisk stress i mange år kan lede til mange helsemessige problemer. De får et reaksjonsmønster som omgivelsen trenger å være oppmerksom på, og som lett kan tolkes i mange retninger. Traumene kapsles inn i kroppen, der de "fryses inn" og i den formen bearbeides de ikke.

Den innebærer at når de i et senere tilfelle kommer opp i dagen, da er det i ubearbeidet for og i full kraft. Da må hjelperen holde tunga rett i munn. Jeg har snakket med folk som har fått som svar av helsepersonell, at de er voksne nå. Ja, naturligvis, men traumaet er ikke bearbeidet, og derfor så kommer følelsene frem med styrke og overveldelse. Det var jo det de var når barnet bare måtte "fryse inn" det vonda. Det var så her sterkt det var. Kroppen har lagret på minner og opplevelser i alle år, og i tilegg til det vært i en kronisk alarmberedskap. Er det noe rart at de her personene sliter helt forferdelig? Det rammer ikke bare fysisk, men også psykisk. Det går ikke å skille de to.

Jeg har vært med om at personer har bestillt time til kiropraktor før de kom på timen. De hadde for eksempel vondt i ryggen. På vegen ut hadde smertene slippt taket, etter å ha snakket av seg om alle de frustrasjoner som hærjet i kropp og sjel. Hvor mange ganger har jeg ikke hørt personer si at de følte at de kunne legge av seg problemer og bekymmer i rommet (kontoret mitt), når timen var over?
Ja i Jesu Bergspreken har noen klok menneske skrevet at, det hjertet er fullt av, det kommer ut gjennom munnen.
Hvis det finns folk som tror at det i en slik situasjon bare er å bytte ut de vonde tankene, med trevligere tanker og deretter å gå ut i jobb, arbeidsprøving og så videre. Da må de tenke om. Hva er det unger prøver å gjøre når de sliter? Jo, de prøver å gjøre ting slik at de glemmer det vonde. Når de er eldre kanskje de velger å gjøre mange forskjellige aktiviteter slik at de skal slippe å føle på det som gjør så vondt. Det er en strikk de prøver å strekke ut så lenge det går, tils den brister. Når det vonde kommer opp i dagen er det en stor kraft som er satt igang, når det dessuten kommer i ubearbeidet form.
Da blir troen på å byte tanker som om man tror at det bare er å sette plaster på de veldig dype infekterte såren, for å siden å gå videre. Når noen i en slik situasjon får høre at de skal legge det gamle og vonde bak seg, da skjønner jeg at det blir feil. Det er altfor tidlig, og en mental, kognitiv konstruksjon. Man tar ikke bort det vonde med en mental konstruksjon, når det finns så mye kvar i kroppen. Hodet og kroppen er ikke i fase med hverandre. At det er mulig å gå videre, kan vekkes som et håp som finns der, eller som tendes med å høre og lese om andres tunge erfaringer. Andres livserfaringer er viktigere enn hva man til vanlig tenker.

Jeg husker en dag for mange år siden, når jeg var veldig trøtt en dag, og prøvde å sove en stund. Det gikk ikke så bra. Jeg begynte i stedet å skrive fritt fra hjertet. Det viste seg at jeg var ordentligt sint, og når hadde skrevet av meg, da hadde jeg mer energi.
Også jeg har følt på den lettelsen man føler når man kan snakke ut hos noen som tar en på alvor. Den personen trenger ikke å være enig i alt, men følelsen av å bli tatt på alvor er meget viktig.

Jeg har også opplevd kontakten mellom psyke og soma i den andre retningen. Når jeg var yngre fikk jeg influensa oftere enn jeg gjør idag. Timene før feberen og andre symptomene brøt ut, da følte jeg meg trist. Jeg lurte på hvorfor jeg var lei meg. Noen timer senere fikk jeg svar.
I 1988 ble jeg bitt av en en flått, og etter den fikk jeg den klassiske røde ringen rundt der flåtten hadde vært plassert. Jeg ble veldig sliten og fikk også en sterk hodepine. Jeg hadde en kort tid innen det her en kamerat som fikk en lammelse i halve ansiktet etter et flått bitt. Med det i ferskt minne gikk jeg til lege som skrev ut en antibiotika kur på 10 dager. Jeg lurer på hva som hadde skjedd hvis flåtten hadde vært på ryggen der jeg ikke hadde sett det.
Maten og svingninger i blodsukker nivået påvirker også psyken. Vi trenger naturlige fetter og god næring i maten for å fungere optimalt både fysiskt og psykisk. Forfatteren Sanna Ehdin har ved flere tilfeller fortalt om hvordan hun fungere mye bedre fra sin dysleksi, siden hun begynte å spise mere fett, og mindre karbohydrater.
Jeg mener det er viktig å se hvordan kropp og psyke henger sammen fra mange retninger. Det er ikke et enveisløp.

Når jeg nå har vært syk i mange år, erfarer jeg at psyke følger allmennntilstanden. Og ja, jeg har en stor sorg over å ikke ha den handlingsfriheten som jeg hadde som frisk. Den sorgen må få lov å finnes, fordi den er en del av hele meg. Det innebærer at de "dårlige" dagene må få lov å finnes. Det er en del av livsflødet. Følelsene er vår indre GPS og er i kontakt med tidligere erfaringsbank. De finns der av en grunn og har en funksjon. Det er de som forteller oss om hvordan vi har det og hjelper oss i å gjøre valg, store som små.

Jeg tenker at å gi de langtidssyke råd om at de tenker for mye negativt og at de trenger å tenke mer positivt., kan skade mer enn å gjøre nytte. Jeg skriver kan fordi, det er naturligvis viktig å trene opp gledesmuskelen og å ha noe koselig og kreativt å arbeide med. Men om  man konsekvent stenger av eller å "byte ut " de vonde tankene, til mere "gode" tanker, da risikerer man å øke det indre spenningene med nye spenninger i tilegg til de gamle. Da kveler vi følelsene og får til sist "vondt for å puste". Problemet har blitt mye større, ikke minst skyld og skamfølelsene. Når den velvillige tror at han eller hun kommer med et positivt råd, da har man i praksis gjort det vondt verre. Vi trenger å rense ut, samtidlig som vi søker positiv stimulans. Vi trenger også å føle oss kjærlighetsfulle, og å bety noe for andre. Vi kan til og med ha godt av å føle oss litt "rampete".
Når tårene kommer, la dem komme. Det er en utrensing, skyller øynene og etterpå "ser man klarere", føler seg lettet. Det er også da man blir styrket.

Det er ikke bra å grave for mye i elendet, men viktig å være der man ær. og å være den man er.

Å være syk i lang tid er tøfft, spesielt når livet blir begrenset. Vi møter oss selv i døren gang på gang. Vi må få reagere på det, å føle på det. Kanskje det i perioder kan være smart å ha en fagperson å snakke med som er der for å bare lytte. Blogging er heller ikke dumt. Den kommunikasjonen med andre i liknende situasjoner, kan være et viktig løft, da andre i samme situasjon vet hvorden det er. Vi trenger ikke å si så mye for å få andre til å forstå, og da er det helt plutselig rom for en mere kreativ og morosom dialog.

Bloggeren SerendipityCat skriver her et viktig innlegg om hvor viktig det er å reagere og å rense ut de følelser som uunnviklig finns med oss når vi er meget syke i lang tid. I kommentarrekken får vi også lese fine kommentarer om andres igjennkjenning av det her, og hvor viktig det er å få rom for den siden av oss selv.

På andre steder har jeg lest kommentarer om langtidssyke som blogger sikkert kan være i jobb. Det er slik som friske kan få før seg når de ikke vet bedre. For meg blir det like dumt som å si, "du kan snakke i telefon, derfor kan du nok jobbe litt". Det finns dager som jeg har mye lettere for å sitte ved ved pcn enn hva jeg har det for å snakke i telefon. I en telefonsamtale må jeg være mere oppmerksom da jeg både må lytte på den jeg snakker med, og å selv konsentrere meg på hva jeg skal si. Det kan kreve energi. Ved pcn kan jeg ta pauser når jeg skriver, og dermed skrive i den takt som fungerer til min dagsform. Det fungerer dårligere i telefon.

Skrelle løk eller bygge opp forsvar!

For å få balanse til de alvorligere tankene, legger jeg en del tid på de mere overfladiske tingene i livet. Ettersom jeg er den jeg, inspirerer det meg til å reflektere over det også. For noen år siden var det flere tv-program som handlet om å forvandle hjemmene til mere tidsriktig, Det var også en del program om opprydding, og andre om husvask og å kaste ut søppel. Det her var tv program som ikke jeg ikke trengte så mye konsentrasjon for å se på, og de ble en inspirasjon for å tenke over hvordan det er her hjemme.
Jeg kjøpte et par bøker om "Endelig ryddig" og "Feng shui for sjelen.
Det ble en inspirasjon til å se over om vi hadde ting som vi ikke trengte. Det var så mye som jeg ikke kunne, men å rydde opp i baderomsskapet eller i en skuff i kommoden, 10 minutter om ganger gikk bra. Det krever ikke så mye hjernekapasitet og her kunne jeg gjøre noe som fikk synlige resultater. Matlaging krever mye mere konsentrasjon, så det måtte jeg begrense. Det var godt å føle at jeg kunne gjøre noe, mitt i alt som hadde stoppet opp.
Dessuten var det viktig å organisere hjemmet slik at jeg ikke trenger å bruke tid til å lete etter alt. Det hjelper meg å spare energi. Jeg synes det er gøy å organisere hjemme og å legge tid på interiør og å få det fint. Det som man ikke trenger kan man gi bort eller å selge.
Iblant leser jeg blogger om det her på internet, om for eksempel feng shui , om å stoppe opp og kjøpe en masse ting og så videre.
Det finnes en del miljøbevissthet og en drøm å leve enkelt, og det kan være en inspirasjon til oss alle. Det er alltid spennende med nye ideer, så lenge man gjør det man selv ønsker. Jeg mener, man ønsker ikke å rydde ut seg selv fra sitt eget liv! Det kan være fristende å følge et program fra A til Å, og å bli flink, tidsriktig og moderne. I alle sammenheng er det lett å være flink, men hvor får da jeg og du plass til å være oss selv?
Samtidig kan det her sette igang en indre reise for å gjøre seg mere bevisst om hvordan vi lever. Det er når vi tar frem ting i lyset, og å bli bevisst noe, som vi kan begynne å påvirke vår liv i en ny retning. Vi legger mere følelser i ting enn vi ofte tenker over.
Noen er mere interessert i å ha en karte å rette seg etter enn andre. Noen kan være mere interessert i å tegne sin egen karte. Det kan også være variasjon i forskjellige perioder i livet.

I mitt arbeide som psykolog har jeg sett mange eksempler på det. Iblant hadde jeg klienter som hadde prøvd kognitiv atferds terapi, men raskt avsluttet det. De mente at de der bare måtte fylle i blanketter, og at de hadde mere behov av å snakke om hvordan de hadde det.
Jeg har også møtt det omvendte. "Skal vi bare sitte å snakke? Jeg vil følge et program!" Det var helt greit det også. Da kan man søke seg til noen som arbeider med kognitiv atferds terapi.
Vi er forskjellige og har forskjellige interesser og behov, ved forskjellige tidspunkter i livet.

Å søke seg innover er som å skrelle en løk. Man arbeider seg gjennom lager for lager av tanker, fantasier og forestillinger om seg selv og livet. Det handler også om å tørre å tro at ting er mulige, og at man har noe godt der inne. Det er en reise som tar hele livet, og der vi oppdager nye ting gang på gang.
Hvis vi tørr å "skrelle løken" og å legge fra seg lager etter lager som vi ikke trenger lengre, da føler vi det på kroppen. Vi blir mer avslappet, og luter oss mer mot underlaget. Det merkes altså på de vegetative funksjonene i kroppen. Når vi får tid og rom til å slappe av, da skjer det ting. Naturen får en anledning til å gå sin gang. Det er når vi ikke hele tiden må være i forsvarsposisjon, som sårene lettere kan helbredes selv om det kan være hardt.
Derfor kan det for mange bli feil når systemet,(helsevesenet og NAV) prøver å sette tidsgrenser til behandlinger. Vi er våre egne naturer, og det kan vi ikke sette oss over, gjennom konstruerte program. Jo mere sammensatte lidelsene er, desto større problem blir det å få personer å passe inn. Når de ikke orker å passe inn i modellene, da øker skyld og skam. Da leder det til mere stress, ettersom den følelse av å være mislykket som vekkes, setter igang et tankespinn som gir mere angst. Det setter fart på muskel panseret, noe som motvirker avslapping.
Samfunnet setter rammer på hvordan helsevesenet skal organiseres. Det er penger som styr. Det blir feil når pasientene skal belastes med mere fortvilelse, skyld og skam, når systemet på mange steder ikke er bygget opp til å gi dem den tid og rom som de trenger. Da mener jeg det er bedre å stå opp for å si at keiseren ikke har nok med klær på seg. Det er ærligere det enn å formidle at pasienten er en feilvare, noe som de raskt opplever når behandlingen gir de resultat som er ønsket.

Mental hvile og flyt.

Energiladdning.
Idag har vi hatt en fin dag, selv om det var litt vind. Jeg har kost meg på terassen med noen krus te, og en god lydbok. Når jeg ikke lyttet på lydbok, hørte jeg på fuglsang. Jeg blundet og følte på solvarmen.  Det var en avslappnende stund der det var lett å puste rolig. Jeg føler meg sliten etter hagearbeidet igår, og kroppen sier meg at jeg skal ta det med ro.
Jeg filosoferer videre på ting som jeg har skrevet om de seneste dagene, på en litt mer teoretisk måte. Når tankene er her og nå og vi slipper taket om det som var og det som kommer, da er det enklere å aktivere fred og ro systemet i kroppen. Det er da vi ladder batteriene, og da føler vi lykke og glede. Lykke er nemlig en positiv fysisk sensasjon. Det krever mot og øvelser å slippe taket om alle de tanker som beveger seg i hodet hele tiden. Vi trenger også å stoppe opp og observere hva som skjer i vårt indre. Det må til for at vi ska kunne arbeide med det.


Å være i avslappet tilstand i naturen er en god sak for å føle mental hvile. Kan vi for en stund slutte å tenke på prestasjon og bare være i det som er, får vi det godt.
Kan vi også unne oss å gjøre ting som er gøy, uten å være opptatt av prestasjon og resultat, kommer vi inn i et sundt flyt, et hviletilstand, der vi også føler lykke og trivsel.

Når jeg arbeider med hendene, får jeg ofte en mental hvile hvis jeg ikke stresser.
Når vi spenner oss, låser vi pusten, og strever mer. Via pusten skal vi ha inn oksygen, og vi skal ha ut slagstoffer. Hele 70 % av de slagstoffer som kommer ut av kroppen, kommer ut gjennom pusten! Hver og en kan tenke selv hvordan det kan bli når vi låser for pusten...

Vi har mange forskjellige måte å ladde opp batteriene på:Hva gir akkurat deg mental hvile?
Hvor ladder du opp ny energi?
Kanskje ute i naturen, arbeide med hendene,
dans, musikk, en god bok, meditasjon,
fysisk aktivitet, yoga, eller noe annet.
Fantasi og å kjenne etter i kroppen
leder deg videre i oppdagelsesferden mot et liv
som er bra for akkurat deg.
Det er tiden til å stoppe opp
som gir oss mulighet å komme videre.
Når vi føler hvordan vi har det
får vi gode muligheter å leve et godt liv,
i en fri pust.
Du er ikke bare verd det.
Du trenger det!
Når vi er sammen med de nære og kjære som vi er trygge med,
og ikke føler at vi må være flink og å prestere hele tiden, så gir det også en mental hvile.
Den ytre opplevelsen av flyt, samvirker med den indre fysiske tilstanden av flyt. Tenk pust, blodomløpet, musklene og så videre...

Det her er ting som ikke er noe nytt for oss som er langtidssykemeldt. Men det ser iblant ut til at friske mennesker i arbeide kan trenge en påminnelse i ny og ne.
Det at vi trenger pusterom vet vi alle innerst inne. Men hvis vi blir påminnt om hvordan det påvirker kroppen rent fysisk, da kanskje det blir enda mere interessant å gjøre noe med det.

For oss som er langtidssyke, er det interessant med en ytre stimulanse for at det skal bli en balanse. Hvor mye vi tåler og hva som stimulerer oss, er også veldig indivuelt. Så viktig det i en slik situasjon er med en god hobby, hvis vi ikke klarer å arbeide... Før min del fungerer det bra med internet og bøker.
Hadde jeg tålt å gå på treningsstudio, hadde det vært enda bedre. Livet er nå slik det er.

Blomsterkraft!

Idag fikk vi noen timers regnfrie dager, og da måtte jeg bare være ute i vår lille hage. Fikk plantet noen blomster, for å få mere farge i hagen før våre andre blomster begynner å sprudle.

Jeg ser at datoen er feil på bildet, men jeg fikk endret på det etterpå.
Når jeg plantet så passet jeg på å rense i blomsterbeddet. Det er godt å se at det meste har overlevt ennå en lang og kald vinter. Jeg er ikke sikker på alle rosene, og jeg har av mistak tatt vekk lavendelen som var plassert ved rosene. Glemsel er en del av livet mitt og slik er det. Det er deilig å se frem til når de andre blomstene sprer sin eleganse omkring seg. Pionerne vokser seg høyere for hver dag.
Når jeg var ute og arbeidet i hagen fortsatte jeg med å ta vekk ugress mellom platerne. Jeg orker å gjøre litt mer enn i vintres, så nå prøver jeg forsiktig å teste grensene mine. Det er så godt å være fysisk aktiv, men det er fort gjort å tråkke over grensen. Jeg fikk plukket bort en del løvetann fra gressplenen. Ettersom de satt ganske tett, passet det bra å sitte ned bitvis. Det er faktisk ganske ok å sitte ned å gjøre et slikt enkelt arbeide. Man trenger ikke å tenke! Tankene flyter iveg som båtene på vannet, og da kan det komme opp bra ideer om alt mulig. Man får perspektiv på ting, og bloggideene koer opp den ene etter den andre. Det blir på en måte et meditativt tilstand.
Når det er sommertid blir det forstås ikke like mye tid til å sitte ved pc:n, hvis det ikke regner. Sommeren er tiden for den frie pusten, den frie tanken, de lette bevegelsene, letter å være sosial, blomstre, nyte, lettsomhet, jordbær og så videre. Jeg håper jeg slipper å ha migrene i sommer. Det er nå en så viktig tid til å lade opp batteriene til vinteren. Solkraft og blomsterkraft er veldig helbredende.

Når jeg hadde arbeidet aktivt i hagen i ca 2 timer, var det tid for en god te. Etter en stund følte jeg meg som om jeg hadde vært på trening, og da var det godt å slappe av. For å øke effekten av avslappningen, brukte jeg spikermatten en stund. Det gjør veldig vondt i begynnelsen, men etter en stund går det mye bedre og mine tanker flyter i sin egen båt.
Smerte utløser endorfiner, som er kroppens smertestillende. Da blir man også avslappet! Det er en fordel med spikermatten.
Men den der løvetannen fester seg på netthinnen en stund etterpå. Når jeg blunder, da ser jeg løvetann.

Nå blir det spennende å se hvordan jeg har det imorgen. Prøver jeg ikke grensen så får jeg ikke vite, slik er det bare.

Det er et meget interessant område hvordan man økonomiserer sin energi. Det er en kunst i seg selv.
Hvis man tenker at man har en mengde ved som man trenger å dele på for å ha å fyre med på vinteren. Da er det stor forskjell på energien man bruker i arbeidet i forskjellige situasjoner. Hvis man tenker at man skal ha ordnet arbeidet før kvelden og man setter igang å arbeide til man er ferdig, kanskje man er både sliten og fornøyd, hvis man ikke har kjørt over kroppen sin. Hvis man er sliten, kanskje det er bedre å bestemme seg for å arbeide med veden, så lenge kroppen sier at det er ok. I det første fallet kanskje man spenner musklerne, og i det andre fallet slappner man kanskje av og puster friere.
Problemet som jeg ser det er at det i min situasjon er mest smart å slutte når leken er som mest gøy!!!
Jeg ønsker selv et jevnt tempo over tid. Da har jeg best beholdning over dagene. Det er så jobbigt å ta seg opp igjen etter en krasjlandning.
Jo mere jeg kan få ut av dagen desto bedre er det. Derfor er det spennende å teste grensene. Det går jo an å hvile på ettermiddagene, slik som man gjorde førr. Hvilen er forutsettningen for aktivitet!
Nå venter jeg på et varmere vær, og dager der jeg sover en stund i den gamle hammocken. Det er godt å våkne til blomsterduft og fuglsang!