Hvorfor forsvinner biene?

Marla Spivak tar opp et alvorlig tema om hvorfor biene dør og hvorfor. Den her forelesningen er saklig og informativ, og det er et tema som virkelig berør en. Den industrielle matproduksjonen har et pris både for dyr, natur og oss selv, og derfor trenger vi å ta oss tid til å reflektere kring hvordan vi kan gå videre med konstruktive løsninger. Spivak har sine tanker om det.

Om sorgeprosess og å følge sin natur

Vi har hatt underbart vær i sommer. Lys og varme er den beste medisin for meg. Min far døde i juni, så det har også vært en del alvor. I min sorgeprosess, har jeg tatt meg mye tid til å bare være. Det har vært godt å ha en liten hage å arbeide med. I død og sorg er det en god helbredelse å bygge liv, eller kanskje bedre, spille på lag med naturen. De stunder jeg har vært i hagen, har mine tanker fått flyte fritt. Tiden går fort. Et liv går raskt fremover. Jo eldre jeg er, jo mere føler jeg at tiden går.

Man føds og får et liv å leve. Hva gjør vi av det?  Hvordan har det vært? Hvordan er det? Hva ønsker jeg fremover?
Det føles som en sommer der jeg gir slipp av mye i mitt liv, og det må jeg gjøre for å få rom med den person jeg er idag.
Når familjemedlemmer dør, da får vi overta ting som også kan fungere som minner. For å få plass med alle sine ting får man gå over sitt hjem, og sortere vekk ting som ikke fyller sin oppgave lengre. Alt har sin tid på jorden.
Nå har jeg sortert vekk mye av min gamle kurslitteratur. Det er likevel gamle kunnskaper, som bytts ut med nye i den takt forskningen går fremover.

Jeg går også gjennom kjøkkenet for å se over hva vi har og hva som trengs, eller ikke trengs.
I morgen går jeg gjennom all plastikk i kjøkkenet for å se over om alt plast er sikkert nok til å ha mat i. Tenkte også å se over om vi har gammel mat i kjøleskapet, som ikke er spiselig lengre.
Når man skreller av det man ikke trenger lengre, føles det som en renselsesprosess, som en psykologisk detox.
Det er et resultat av en prosess som har pågått i mange år, og som fortsetter gjennom livet. Når man er forbi en fase, blir det som å legge av seg gamle slitte klær som man ikke trenger lengre. De legger man fra seg på livets veg, og der får naturen gå sin gang.
Hvis man holder igjen kanskje man blir "stagnert" og livet står på vent på en måte. Man kanskje føler at man har kjørt fast, og kommer ikke videre. Det kan også være en konsekvens av indre utrygghet, og da er det viktig å arbeide videre med trygghet som tema.
Livet kan virkelig være brutalt mange ganger, og da er det ikke rart om vi holder oss igjen.
Jeg er så gla jeg idag lever i en trygg livssituasjon, fordi det er det som ofte må til for både helbredelse og møte livet der man er her og nå. Det er vanskelig å møte livet på godt og vond når man hele tiden er i en indre alarmberedskap.
Det må politikere og helsepersonell være bevisst over i møte med syke folk.
Trygghet er et grunnbehov vi har. Men det er ikke alltid vi har det eller er det.

Maten som hjelpemiddel for en større balanse i kropp og sjel.

Jeg fortsette å tenke over hvordan maten påvirker vår helse. Når barn har vært på tur og på skolen etterpå skal skrive om det kommer det ofte med hva og hvor de spiste. Jeg vet en gutt som på skolen etter en helg skrev at helgen hadde vært kjempefin fordi de hadde spist søppelmat hele helgen. Det fins mange fristelser som på sikt kan få konsekvenser man ikke ønsker. Jo eldre jeg er desto mer tenker jeg på det. Det kan være mye følelser rundt maten, skyld og skam hvis man vet at man spiser feil.
Omvendt kan man bli glad og fornøyd etter en god måltid, ikke minst om man vet at maten man spiser er sund. Man føler seg fornøyd og harmonisk. Når vi snakker om hvordan vi opplever mat er det lett å føle at psyke-soma er et.
Det føler vi også når vi har lavt blodsukker. Da er det lett å bli irritert, noe som de rundt oss også kan føle på. Her kan jeg innrømme at det treffer meg veldig godt. Før jeg kuttet ut sukker og raske karbohydrater, var jeg veldig plaget av det  her. Jeg kunne få migrene når blodsukkeret ble for lavt, og fikk harmonien igjen når jeg hadde spist mat. Jeg hadde mandel i vesken slik at jeg kunne komme unna de verste blodsukkerfallen. Godterier gjorde bare vondt verre.

De her erfaringene har gjort at jeg tenker mer og mer over maten som en mulighet til indre balanse og harmoni. Hvis jeg har en bedre dag kan det være avslappende å lage mat. Man arbeider med hendene, ser på hva man gjør, og andre tanker kommer lengre bak. Man gjør en ting om gangen i tur og orden, så lenge man ikke stresser med å bli klar så raskt som mulig. Multitasking er heller ikke det optimale. Jeg kan tenke meg alle foreldre vet hva jeg mener. Når man lager maten kommer det dufter som vekker sulten og man ser frem til å spise. Man vet hva man har i maten hvis man lager fra grunnen, og bare det kan gi glede.

På den måten mener jeg at vi får kontakt med livsgleden både når man lager maten og etterpå når man spiser. Hvis maten er god blir alle rundt bordet stille, sier ikke mye, mens man nyter maten. Det må være den optimale situasjonen for kroppen for å fordøye maten og å dra nytte av næringen som finns i maten.
Hva skjer forresten i kroppen hvis man ikke liker det man spiser? Noen som vet?

 

Den godeste maten er når man kan gå ut og plukke den og spise den fersk. Det er livskvalitet! Og det kan ikke være helt feil næringsmessig. Mye av frukt og grønnsaker som vi spiser her i nord har blitt plukket før de var modne, blitt transportert langt, og har bli modne etterpå. Hvis man setter for eksempel kjøpetomater i kjøleskapet før man reiser bort er de fremdeles røde når vi kommer hjem, selv om man har vært borte en uke eller mer. Hva gjør vår håndtering av maten med vår likskraft og livsglede? Tenk å spise en nyplukket tomat som har vokst opp ved solveggen. Den både lukter og smaker annerledes!

 

 

Det må få konsekvenser på matkvaliteten for oss som bor oppe i høye nord. Vere må det bli om vi spiser halvfabrikat, og mat som har fått farge og smaktilsetting, slik at det være lettere å selge.

 



 

Skal vi ha en god helse må vi ha et fokus på kvaliteten på maten, og om hva vi blir sykere av.

 

Jeg tror ikke at alle sykdommer handler om maten, men at vi alle kan ha nytte av å spise mat som styrker allmenntilstanden, i stedet for mat som svekker det udelte mennesket.

 





 

Lengre frem kommer jeg å kjøpe boken "Ett sötare blod" av vitenskapsjournalisten Ann Fernholm. Det er mye som tyder på at de kostråd som vi tidligere har fått ikke er bra for mange av oss.

 

Det er en god grunn til at www.kostdoktorn.se er Sveriges største helseblogg.

 



Nå er det god mat som er i fokus!

 Det forskes mye om hvordan vi kan spise oss friske. Det finns store helsegevinster å engasjere seg for mat som passer til den enkelte. Sveriges største helseblogg www.kostdoktorn.se viser på at det finns et stort interesse og behov for hvordan vi kan spise for å må så bra som mulig.

Professor Charlotte Erlanson-Albertsson har flere ganger fortalt på svensk tv4, "Efter Tio", om forskning på hvordan mat påvirker vår helse. Hun sier at mat er informasjon og signalsubstanser til hjernen. Mye av vår moderne raffinerte mat som vi har i dag er årsak til mange av våre sykdommer som vi har i dag, både fysiske og psykiske. De raske karbohydratene for eksempel gir betennelser i kroppen, og tarmen blir inflammert. Den forskning som hun forteller om ønsker jeg å vite mere om, fordi jeg føler selv på kroppen hvor stor forskjell det er å spise det ene eller det andre.

 

Jeg har kjøpt Fedon Lindbergs bok "Naturlig slank - Gå trygt ned i vekt med balansert lavkarbo" Det her er den beste kokbok jeg har hatt på lenge. Her er mange gode oppskrifter på middager som er lette å lage. Selv om jeg ikke er helt på topp, kan jeg lage middag, så lenge jeg har ingrediensene hjemme. En god dag kan jeg gå de 100 metene til Rimi, og noen timer senere lage middag. Det her er Simple Living for meg. Hver uke har jeg kjøttfrie dager og da blir det linsesuppe, kikertkarry eller liknende. Kikerter og linser er billig mat som metter godt. Jeg lager alle middager slik at det er nok i 2 dager, og på den måten blir det energiøkonomisering for meg. Det er viktig fordi jeg må forvalte min energi slik at jeg kan fortsette å lage sunn mat. Maten er vår drivstoff og viktig for allmenntilstanden. Fedon Lindberg skriver i kokboken om at vi alle har unik biokjemi. Derfor er det viktig å lytte på kroppen og å prøve seg frem og finne ut hva som fungerer best for en selv. Hva gir bedre energi, utholdenhet, bedre velvære, bedre motstand mot infeksjoner, lavere vekt og et bedre blodtrykk.

I dag laget jeg kikertkarry, som dere kan se på bildet her. Den var lett å lage selv om jeg har litt hodepine i dag. Veldig god, og påminner litt om indisk mat.

 

Det skal være godt å leve, og med mat som det her kan man nyte med god samvittighet. Det her er å være snill mot kroppen sin!

 

 

Fedon skriver i boken:

"Mye tyder på at feil type fett eller for lite fett, dårlig fordeling av proteiner, mange høyglykemiske karbohydrater og for lite fibrer, vitaminer, mineraler og andre antioksidanter (dvs vårt typiske vestlige kosthold) kan være hovedårsaken til de fleste av våre moderne sykdommer. Eksempler på slike sykdommer er diabetes, overvekt, høyt blodtrykk, hjertesykdom, astma og allergier, uklare tilstander som fibromyalgi og kronisk utmattelsessyndrom, leddgikt og andre bindevevssykdommer, mange krefttyper og ufrivillig barnløshet hos kvinner."

Jeg vet ikke hva som er riktig av det her, men det jeg vet er at det skader ikke å spise sunn mat som er tilpasset min kropp.
For litt over 10 år siden lurte jeg på min trøtthet og lyttet på kroppen for å få vegledning hva som var feil. Det skjedde flere ganger at jeg lurte på om det kunne ha med maten å gjøre. Når jeg hørte Fedon Lindberg snakke på tv om naturlig slank, blodsukker og at ikke alle tålte poteter og hvitt brød, da fikk jeg en aha opplevelse. Det her traff meg! Det var en logisk forklaring som stemte bra med mine undringer. Jeg prøvde att og frem på mere karbo og mindre karbo og det var en tydelig forskjell både på energi og på symptomer. Det tok noen år til jeg tok det store steget og kuttet ut sukker og hvitt mel. Vekk med pasta, pai, kaker, godterier, is, brus med mere. Til min forbauselse gikk kroppstemperaturen ned en hel grad! Alle tarmgasser forsvant (ok ble normale), vondt i ledd, hetetoktene forsvant(savner dem ikke) og så videre.  Nå løste det ikke alt, men det gir inspirasjon til å fortsette bare jeg her krefter nok til å lage mat. Det var ikke noen selvfølge det siste året før jekselen sprakk mitt av. Ble dårligere og dårligere og det var ikke noe annet å gjøre enn å bare følge med. Kronisk periodontitt er noen skumle greier når det har fått utvikles lenge. Så lenge det ikke gir utslag på bio-markører kan legen ikke gjøre noe.
Nå er det nye muligheter som gjelder! God mat i lange rekker!



 

 

Min personlige reise med ME

I oktober begynte jeg å være på Twitter for å informere og å bli informert. Twitter viste seg å være et sted som passer meg veldig godt da jeg liker å ha kontakt med mye folk, og å være med der det skjer mye.

Jeg har også kommunisert med en kjent LP coach og har opplevd det meget givende. Vi har et felles interesse på stress og stressmestring. Det var et område jeg fokuserte mye på allerede år 2000, og underviste mine pasienter om det til jeg ble sykemeldt i 2005. Når LP coachen skriver om stress er det de som kom til meg for psykologsamtaler som jeg tenker på. Men når vi kommer til ME diagnosen slik jeg ser den (somatisk og beskrives godt av dr Sidsel Kreyberg) da kjente jeg meg ikke ikke igjen! Jeg ble flere ganger forbauset når vi diskuterte ME, fordi vi oppfatter ME diagnosen så forskjellig.

Helt plutselig klarnet bildet. Det hun beskrev, det er psyko-somatikkens syn på ME diagnosen. De ser ME som en stress lidelse, og for å sette en ME diagnose, skal alt somatiskt være utelukket. Derfor har de en ren psyko-somatisk syn på ME. Da faller det seg naturlig å mene at cbt og gradert trening er metoderne som skal hjelpe folk å bli friske.
Hadde det bare vært så enkelt! Problemet er at ikke alle ME pasienter er godt nok utredde, og det er ikke alt som viser seg i en helseutredning. Det er jeg selv et levende eksempel på! Men det er logiskt fra deres perspektiv å tenke at hvis pasienten ikke blir frisk har de motstand mot å bli frisk, ikke mottakelig for å forandre tankemønster, og kanskje heller ikke er motivert til å bli frisk. Det kan på overflaten se ut som en mangel på ansvarstakende. Problemet er at de har feil når vi snakker om de somatiskt syke ME pasientene! Det avslører en stor tro på på dagens undersøkelsesmetoder, og en tro på at vi idag har oppdaget alle bio-markører og alle sykdommer som er å finne. Men en slik tro vokser skråsikkerheten. De pasienter som har godt resultat på cbt/gradert trening eller LP bare bekrefter teorien. Det blir et stort problem for pasienten, med somatisk sykdom, om resultat uteblir eller blir dårligere av disse "outstanding" metoder som cbt/gradert trening og LP. "Skylden", årsaken legges på pasienten, noe det nok kan være i en del fall. Men når mengden pasienter og pårørende vokser med sin kritikk av sykdomstolkning og motstand mot psyko-somatikkens metoder som de opplever seg å bli dårligere av, kan det være høy tid å tenke over hvis det finns andre årsaker til pasientenes reaksjoner. Når pasientene prøver å fortelle om sine erfaringer av psyko-somatikkens metoder, møter de fagfolk med stengte ører. Det er slik det blir når behandleren er "skråsikre" sin teori. MEN hvor finns den vitenskaplige nysgjerrigheten.

For litt over et år siden ble boken "De Bortgjemte" av Jørgen Jelstad utgitt. Der får vi lese at internasjonal forskningsmiljø for over 20 år siden hadde lagt fra seg teorien om at ME er en psyko-somatisk tilstand. I boken Beskriver Jelstad om hvordan psyko-somatikken kuppet en somatisk diagnose ME og gjorde den til sin, samtidigt som de vannet ut diagnosen gjennom å ikke ha så strikte kriterier. Det var en katastrof for de,, ME-syke som slet med en somatisk sykdom. De råd som ME pasientene fikk av psyko-somatikken var cbt og gradert trening. Det er fine råd for den som ikke har en somatisk sykdom, men en katastrof for de som har en somatisk sykdom. Det ble naturligtvis stridigheter av det. Når de syke og deres pårørende konfronterte legene med at de ble dårligere av cbt og gradert trening, fikk de en stempel som umotiverte, innsiktsløse og besværlige.
Det er en naturlig konsekvens at det ble en konflikt om ME er en psykisk eller en fysisk sykdom. Egentlig er temaet psykisk eller fysisk sykdom feil fokus, da den ene utelukker fysisk sykdom, og den andre gjør fysiologiske funn. Det er for meg veldig tydelig at det er helt forskjellige sykdommer man diskuterer. Det her beskriver Jelstad veldig bra i boken "De Bortgjemte"

Jeg har hatt en personlig reise da jeg selv har slitt med ME symptomer i flere år. Jeg håpet jeg hadde cfs, utmattningsyndrom eller som psyko-somatikken kaller for cfs/ME. Vi kan alle kjenne oss igjen i opplevd stress, og alle har vi en personlig historie på godt og vondt. Jeg til og med tok kontakt med en psykologspesialist for å bearbeide det som eventuelt trengte å bearbeides. Psykologens reaksjon var at det er noe som ikke stemmer her. Du har ikke en vanlig depresjon eller utbrenthet. Hun mente jeg trengte mere utredning. Hennes vurdering var at jeg hadde ME og da mente hun i somatisk betydning. Jeg skulle ikke gå på dypet med min livshistorie, men å snakke om det som var oppe der og da. Det viktige for meg mente hun var at bare være. (Et godt råd fordi da lever man parasympatiskt, noe som underletter for kroppen å helbrede seg selv)
Neuro-psykologen mente også at han ikke fann noen psykisk uhelse hos meg, jeg var ukomplisert i kontakten, og symptomerne stemte overens med ME)

Etter å ha tatt vare på meg selv og blitt noe bedre etter få år, begynte jeg å bli dårligere igjen. Fra å tenkt at jeg bare skulle tenke på morsomme friske ting og å fokusere på det friske, begynte jeg nå lese ME blogger og etter hvert også overlege Sidsel Kreybergs kunnskaper på ME registeret har jeg gang på gang på gang møtt meg selv i døren. Det har vært vært vondt samtidigt som det var veldig bra, og det er mange pusslebiter som har fallit på plass. Når cbt og gradert trening, eller LP ikke har gjort folk friske er det mange som søker seg til Sidsel Kreyberg for å lære seg hvordan man kan mestre sykdommen for å snu en negativ trend i en positiv retning. Akkurat nå tenker jeg at Kreyberg er den beste vi har i Norge, når vi skal lære oss om den somatiske sykdommen ME og å forstå sykdommens dynamikk.
Psyko-somatikkens forståelse av ME har ikke noe å tilby oss. Når det er sagt synes jeg deres stressforskning er viktig og som kan hjelpe mange som sliter med stresslidelser. Stress og uro kan også være en tileggsbelastning ved alle sykdommer.

Allerede i 90-årene merkte jeg at det var noe som ikke stemte i kroppen min, men hva var det? Jeg ble dårlig etter trening. Når jeg gikk på antibiotika pga bihulebetennelse eller liknende, merkte jeg at jeg følte meg mye bedre at den slitenhet jeg følte på hele tiden. Noen dager etter antibiotikakuren var slutt, kom slitenheten tilbaks. Noen år tidigere begynte allergien, og jeg fikk også vondt i høyre bihule. Høsten 1999 kollapset jeg første gang, begynte å arbeide 1,5 år senere. Nå har jeg vært ute ur jobb siden 2005. Jeg har prøvd akupunktur, homeopati, kvantemedisin, osteopati, med mere. Jeg gikk til og med på en 2 årig kurs i vegetoterapi, for å kanskje finne en løsning på mine egne helseproblemer. Jeg lærte meg kjempemye, selv om jeg ikke fikk de svarene jeg trengte. Jeg har søkt meg til VOLVAT i forhåpning å få en second oppinion. Hyggelige folk, men jeg fikk ikke svar der heller. Jeg har til og med tatt opp det med min tannlege, da jeg vet man kan få alvorlige  helseproblemer hvis tannstatus er dårlig. Det kom ikke frem noe der heller. Jeg har vært på ME-utredning, og fikk ikke noe svar der heller. Når den, ene helseundersøkelsen etter den andre ikke viser noen bio-markører, følte jeg at det ikke var så hyggelig å mase om helseundersøkelser når de likevel ikke viste noe. Når jeg ble dårligere ble det i stedet min mann som maste på meg at jeg skulle ta kontakt med lege for helsesjekk. Senest i oktober 2012 var jeg på VOLVAT, da jeg lurte på om jeg hadde en infeksjon i kroppen. Undersøkelsen viste ingenting foruten litt høyt kolesterol. to uker senere var jeg hos min nye tannlege som trakk ut rester av en jeksel som jeg knekte i slutten av august.
Han sier at jeg har hatt en kronisk peridontit i MANGE, mange år! Han er ikke forbauset at det ble ME av det her. Allmenntilstandet blir dårligt og det er ikke bra når bakterier farer runt i blodbanen i år etter år!
Det føles som om jeg får svar på mange spørsmål nå, og pusslebiter faller på plass.
Det har vært andre ting som jeg har oppdaget på 2000-tallet, som D-vitamin mangel og matintoleranse. Det er derfor snart 3 år siden jeg spiste kaker, is og godterier. (Sjokolade, 70% unntatt, noen grense får det være på sundheten.) Osteopaten sa jeg hadde en sterk kompresjon mellom de øverste nakkeknoklene. Jeg slo hodet i et veggskap på jobben en gang i begynnelsen av 90-årene. Jeg reiste meg opp og slo i hodet på issen underfra i skapet. Fy hva det gjorde gjorde ont! Livet setter mange spor!
Jeg var også med om et sjokktrauma i slutten av 80-årene, og det var helt forferdelig. Det svekket naturligvis allmenntilstandet. Med min historie kan det være lett å tenke psykiskt, men det kan være en sovepute. Kropp og sjel hører sammen og det går i alle retninger.

Jeg har søkt mange svar på hvordan jeg skulle finne løsninger for å bli frisk, og steine løftes etter stein. Kunne jeg finne noen løsning noensted? På nettet har jeg truffet andre personer som også søker etter løsninger, for å bli friskere. Når man er så syk som jeg har vært, og andre er og kanskje enda sykere, da mobiliserer man alle resurser man har. Det mener jeg er en overlevelsesinstinkt! Spør mange som er meget syke, så kommer du å finne mengder med mestringstrategier. Når jeg var frisk en gang da trengte jeg ikke tenke så mye på hvordan jeg skulle mestre ting, selv om jeg var en strateg allerede da.
Jeg tørr å si at jeg er en strateg. Finner jeg et hinder på vegen, tenker jeg over hvordan jeg kan navigere videre. Det tror jeg ikke jeg er ensom om.
Fagpersonen i meg har arbeidet i den tid jeg har vært syk, og jeg har satt ihop Mestringstrategier ved kronisk sykdom.  Det er ikke enkelt å være syke, men ikke vite hva det er. Min tanke er at enten man er psykiskt og fysiskt syk så kan det være muligt å påvirke allmenntilstanden på flere nivåer.  De har jeg på bloggen til å brukes av alle som føler de kan ha bruk for det.
Nå mener psyko-somatikken at det ikke er bevist at de ME syke må aktivitetstilpasses, men det er vel ingen lege som tror at cbt/gradert trening hadde vært den rette metoden for meg etter å ha lest det her blogginnlegget.
Jeg har kontakt med folk med ME som senere har fått bekreftet de har borreliose, også på norske sykehus. En dame fikk diagnosene ME, borreliose, inflammasjon i ryggsøylen og opp, etter å ha vært syk i 10 år. På 10 år var hun veldig syk men ble ikke tatt på alvor i helsevesenet!
Tenk dere hun hadde støtt på en cbt/gradert trening fundamentalist, og hvordan det kunne ha gått.
Tenk dere om det hadde vært et barn med samme diagnoser, og leger, psykologer og barnevern hadde bestemt det var psykiskt og at det var problem hjemme.
Tenk dere et barn som VET at h#n er syk, men ingen vil se det! Det synes jeg er veldig skremmende!!!

Vi MÅ skille på den psyko-somatiske definisjonen på ME og den somatiske. Den psyko-somatiske grenen tenker at det gjør folk sykere av å lese om sykdommer og det passer bra på engstelige pasienter. Men ME foreningen og ME blogger kan bety alt for ME syke som ikke passer inn i den psyko-somatiske modellen. Det er der vi får lære oss å mestre sykdommen, og snu en negativ trend til en positiv!

For å illustrere hvordan kriteriedebatten tar jeg med et sitat av  Jørgen Jelstad forfatter til boken "De Bortgjemte":

"Når nær halvparten av pasientene i Lancet-studien i løpet av et år rapporterer at de føler seg betydelig bedre uten behandling, kan det stilles spørsmål om hva slags pasienter som er undersøkt. En systematisk oversiktsartikkel på prognose fra 2005 viser at slik spontan bedring ikke er normalen for ME-pasienter.

De som har forsket på kognitiv terapi og ME har ofte brukt vidtfavnende diagnosekriterier i sin forskning, hvor de tar med pasienter så sant de har følt seg utmattet lenge nok. Ifølge psykologiprofessor Leonard Jason har symptomet kronisk utmattelse en forekomst i befolkningen på 5–10 prosent, mens flere studier viser at forekomsten av ME er helt nede på 0,2-0,4 prosent. Jeg har intervjuet Jason, som er den personen i verden som har forsket mest på ulike diagnosekriterier for ME, og han sier at det å gi en ME-diagnose til alle som har uforklart kronisk utmattelse, vil føre til en massiv overdiagnostisering. Ledende ME-eksperter, som Harvard-professor Anthony Komaroff og immunologiprofessor Nancy Klimas, er klare på at med skikkelig diagnostisering, så er ME en nokså klart definert lidelse. De er heller ikke i tvil om at det er en fysisk lidelse."

Her en link til
Daily Mail om "Why critics are wrong denying the existence chronic fatigue"


Det var en person som sendte den her til meg.

"The UK MRC states -

"There is now preliminary evidence supporting the view that inflammatory mechanisms in the brain and spinal cord may underlie the pathophysiology of some severe disease CFS/ME phenotypes. Biobanks are now becoming available and create a unique opportunity for interrogation."

Fra Invest in ME sitt nyhetsbrev Januar 2013.

MRC har jo i mange år nesten utelukkende gitt penger til psykosomatikerne."

Link til MRC, Medical Research Council finner du her.
 

 Bloggeren mhj har en fin blogg der vi kan finner mye interessant i Naturvitenskaplig ME-forskning. Jeg tror det kan være en spennende blogg for leger å følge med på. Jeg har fremdeles kognitive problemer, selv om det er mye mindre nå enn det var. De kognitive problemene er de symptomer foruten utmattelsen som jeg har opplevd å det være mest vanskeligste.

Med alle mine erfaringer er det ikke vanskelig å se at det må bli et skille mellom psyko-somatikkens definisjon av ME, og somatikkens definisjon av ME. I psyko-somatikken har man utelukket andre somatiske diagnoser. I somatikken studerer man det somatiske og gjør funn. Jeg skjønner ikke hvordan et samarbeide mellom psyko-somatikken og somatikken skal se ut når man ikke har en felles definisjon og forståelse av ME diagnosen! Det er for meg tydelig at det ikke er samme sykdom! Det føles derfor veldig rart og meget feil å lese på Twitter at studier har vist at cbt hjelper mot ME. Jeg har sett slike uttalelser fra både leger og LP coach. Vi må få frem at virkeligheten er ikke så enkel.


De som blir friske med hjelp av cbt/gradert trening er heldige. Det kan gå veldig ille om et ME sykt barn (somatisk) blir presentert en metode som hjelper psyko-somatiskt syke barn. De blir presentert en metode som overhodet ikke kan kurere et somatiskt syk barn. Hva gjør det med barnen?
Det er vondt å lese om den 13 årige gutten som etter en Lightning Process kurs. :

"På slutten av kurset ble gutten i følge faren spurt om han var frisk.

– «Nei, men jeg er blitt mye bedre», svarte han.

Etter endt kurs opplevde gutten en liten bedring, men to uker senere kollapset han. Moren fant sønnen på rommet en morgen hvor han hadde forsøkt å ta sitt eget liv.

– Han klarte ikke å bli frisk, og følte det var hans egen skyld. Han var fortvilet over at han ikke hadde greid å gjennomføre selvmordet, forteller far."

Det finns en risiko å selv bli stigmatisert når man skriver om ME. Det spiller ingen rolle. Kan jeg på den her måten hjelpe de ME syke barnen, da er det vært alt sammen mange ganger om!"
 

Så her kan det går når psyko-somatiskt syke og somatiskt syke blandes sammen i en sekkediagnose. Phil Parker utviklet sin metode for å hjelpe folk til å "slå av stressbryteren". Jeg har vanskelig å tro at det var for å helbrede alle i ME sekken. Hvis man tenker at ME er en stresslidelse så kan jeg gjør min ME erstattes til jeg gjør stress, eller jeg stresser. Hvis man snur om så kan man slutte å gjøre ME, slutte å gjøre stress, eller å slutte å stresse. Hvis det er det som man sliter med er det logiskt å tenke at det her er n oe alle kan klare hvis de gjør metoden riktig.
Men når en ME pasient med en uoppdaget borreliose prøver denne metode går det helt feil, og det føler at de har mislyktes. Da blir betydningen  av; jeg gjør ME til, jeg gjør borreliose, alltså en umulig situasjon. Det blir like ille å si: Ønsker du deg et perfekt liv? Jeg slutter å gjøre ME, alltså borreliose.
Det er ikke noe rart at det har blitt en splittring mellom de som hadde nytte av ME, og de som ikke hadde det!
Siden kan man tenke at personer med (somatisk) ME og som hadde uro som tileggsbelastning, kan ha hatt glede av LP.
Jeg legger ikke noen vurderinger på de som  har hatt nytte av LP. Hva som enn hjelper en syk person, må sies underbart, hvilken veg enn nå går. Derimot kan jeg ikke anbefale LP, fordi jeg vet for lite om det. Når jeg har arbeidet sammen med fysioterapeuter som har spesialisert seg på psyko-motorisk behandling og basal kroppskjennskap har jeg lært meg at det er viktig med en individuell bedømning før man begynner å behandle. Ulike personer må ha individuelt tilpassede behandlinger. Det samme gjorde osteopaten min når jeg gikk i behandling.

Det finns mye spennende å lære seg om hvordan psyke og soma hører sammen, men når man er syk da er man mest interessert i hva som fungerer i praksis.

Her finner du Jørgen Jelstad sin blogg om ME.



Jeg selv klarer ennå ikke å følge med på den naturvitenskaplige forskningen på ME, på grunn av at jeg fremdeles ikke har god kognitiv kapasitet, selv om det var mye bedre enn det var. Det har for min del vært størst belastning å ha så store kognitive vansker som jeg hadde. Utmattelsen har naturligvis også vært et hinder, sammen med helvetessmertene. Nå forstår jeg hvorfor!
Jeg er glad og takksam fordi jeg har god kontakt med kroppen og stoler på min egen intuisjon. Ting kunne vært så mye verre. Jeg har god hjelp fra helsevesenet og fra NAV, og det er en trygg base. Derfor føler jeg at jeg har et godt liv. Det ønsker jeg at fler skal ha, ikke minst de ME syke barnen. Derfor fortsetter jeg å skrive om ME i de sosiale mediene. Det trengs en oppryddning av ME diagnosen.
Først nå kan det være aktuelt å øke aktivitetsnivået bit for bit. Tidigere har det ikke vært mulig med en aktiv innflammasjon i kroppen og infeksjon. Leger må passe seg for å være skråsikre på cbt/ gradert trenings fortreffelighet. De finns de som blir mye sykere av det, og det kan bli en høy pris å betale for den som er syk. Derfor er det viktig å se hvem man har fremfor seg.

 

Mestringsstrategier ved kronisk sykdom

Å bli kronisk syk og ufør er ikke en lett situasjon, enten en sliter med psykiske og/eller fysiske plager. Det er en livskrise og det er en forandring i livet på alle plan. (Min personlige erfaring må tilegges.)
Når jeg ble sykemeldt tenkte jeg mye på at det kunne være en fordel å ha et program å følge, der man lærte seg å fokusere på hva som styrker det friske. Det spiller ingen rolle om man sliter psykiskt eller fysiskt, man har likevel nytte av å styrke kroppen på flere plan, både psykiskt eller fysiskt. Samtidlig må man tilpasse livet sitt etter den diagnose og den behandling som trenges.

Jeg har skrevet ner noen punkter:

- Hold håpets lys tent!

- Leve parasympatiskt, alltså gjøre ting som får en å føle ro, og der tankene flyter som et løv på vannet. Det meditative tilstanden. Da har vi en bedre gjennomstrømning i kroppen. Kroppen får lettere å reparere seg, og vi føler lettere harmoni. Vi får en friere pust, mag-tarmkanalen arbeider bedre, tanker og følelser er i bevegelse, og så videre.

- Fysisk aktivitet og stretching. Å strekke på kroppen aktiverer kroppens elektriske system.

- Kroppskontakt. Hvis man har en kroppskontakt med sine dyr og de nære og kjære, aktiveres velvære hormoner i kroppen og det er lettere å slappe av og føle glede. (Det forutsetter at det er en berøring som føles god for den enkelte.)

- Aktivitetsavpassning og energiøkonomisering. (Hvis man ikke klarer gradert trening) Noen av oss må tenke på helandehvile, noe som jeg selv har hatt glede av. Ikke alle tåler gradert trening, som er en flott metode for mange. Hva som passer den enkelte kan man snakke med legen sin, eller psykologen. I Sverige skiller man mellom ME og utmattningssyndrom og det er meget viktig av den grunn at de forskjellige gruppene trenger forskjellige behandlinger.

- Mat og drykk. Forskning har begynt å finne ut at raffinert, industriell mat gir oss betennelser i kroppen, ikke minst i tarmene. Lavgradig inflammasjonsprosess gir oss mye av de sykdommer, psykiske og fysiske, som vi sliter med idag, i følge Charlotte Erlanson-Albertsson, professor i Lund, Sverige. Hun er også skeptisk til de smakstilsatser som er vanlig i vår mat. Det finns mat som styrker vår helse, som motvirker betennelser. Mat påvirker også vårt psyke. Det kjenner man ikke minst når en har lavt blodsukker. Huff! Mat aktiverer søppelgener i følge immunolog Sanna Ehdin, som har skrevet mye om hvordan mat påvirker vår helse.

- Biodophilus styrker immuneforsvaret i magen. Vi trenger de gode tarmbakteriene. Det ligger nære til hands å tenke på å ta biodophlus når en går på antibiotika, har inflammasjonstilstand i kroppen og liknende. Men hvor mange har tenkt på å anbefale overleverne fra Utøya å ta biodophilus for å styrke kroppens immunforsvar. Traumer er en stor belastning på kroppen og svekker allmenntilstandet. Når jeg ser tilbaks 24 år i tid, når jeg var med om en sjokkopplevelse. Var vitne til en barnekidnapping. Hun var 10 år og ble brutalt myrdet. Vi fikk vente i 15 år før murderen ble tatt. 5 måneder etter han murdet jenta, myrdet han en voksen kvinne. Vi var mange som var redde, ikke minst jeg. Deretter hadde jeg en periode med diarre. Jeg er nå helt sikker på at jeg burde spist bio-dophilus. Vi må ikke undervurdere de somatiske konsekvensene av psykiske traumer.

- Gode relasjoner. Det her er ikke alltid så lett når en er syk og svekket. Men det er viktig å føle på hvordan våre relasjoner påvirker vår helse. Hva styrker og hva svekker? Vi har også behov av å føle at vi betyr noe for andre, samtidlig som vi har nære og kjære som er viktige for oss. Viktig å også se på hvordan vi selv er i våre relasjoner. Hvordan kan vi bidra? Det her gjør vondt nær man er veldig syk, når en føler en ikke kan bidra med det vi ønsker å gi. Men kanskje man kan bidra med litt likevel?

- Akseptanse og sorgeprosess. Det kan være et stort indre arbeide å akseptere det å ikke være den man ønsker. Når livet begrenses på grunn av sykdom. Man går gjennom en sorgeprosess, og den må man gjennom for å kunne nyorientere seg i den livssituasjon man er inne i. Vi reagerer på livet og det er slik det er. På vegen finner vi forhåpentlig andre deler av livet som gir oss glede. Et viktigt
nøkkelord her er trøst.

- Lytt på kroppen og den indre GPS! Det blir vanskelig når man bare fokuserer på det positive, eller bare på det negative. Hva gir energi og hva svekker? Jeg har hatt stor nytte av å lytte på kroppen, ikke minst når det handler om kosthold. For eksempel oppdaget jeg hvilke kroppsignaler jeg kunne ta det med ro og når det var tid til å bremse. Det har også vært en hjelp til å se over hvilke relasjoner som gir meg kraft og hvilke som svekker. Skulle kunne skrive mye om det her.

- Konstruktive mål. Det er mye bedre å tenke konstruktivt enn "positivt". For å arbeide mot konstruktive mål må man prøve å se det hele bildet og ut ifra det finne gode løsninger. For å løse et problem, må man begynne med å definiere hva som er problemet, for å siden se hvilke løsningsalternativer man har. Deretter velger man hvordan man skal gå videre.

- Positive hobbies og prosjekt. Her kan man bruke fantasien. Det er individuelt hvilke aktiviteter som gir mental hvile, sammen med trivsel og glede. Jeg ser mange gode eksempler på Facebook. Hva er det som inspirerer deg og gjør deg nysgjerrig?

- Sømn og hvile. Sømn er et vanskelig kapitel for oss med ME. Selv tok jeg lenge insomningstabletter for å få en bedre sømnkvalitet og mer ut av dagene. Nå har jeg en medisin mot de nevropatiske smertene og den hjelper meg også med sømnen. Takk og pris! Her finnes det mange veger til Roma, og forhåpentlig er det noe man kan snakke med legen sin om. Det er et eget helvete å ikke kunne sove. Jeg prøvde leeenge uten noe, men kom etter noen år frem til at jeg trengte insomningmedisin. Nevrologen som sendte meg på utredning, mente det var en fordel for meg for å kunne sove. Ble jeg avhengig var det noen jeg kunne ta tak i når jeg er frisk. Men det er min reise. Vi er forskjellige og kan finne vår egen løsning.

- Humor. En god latter eller et godt smil gjør dagen lettere. Morsomme bøker og morsomme filmer får en å glemme at livet har blitt begrenset for en stund.

- Forenkle livet! Prioritere! Hva er viktigst å fokusere på, og hva kan man ta vekk? Hva er viktigst i mitt liv her og nå?

- Symptomlindring! Det finns mye forestillinger om medisiner, ikke minst hos friske. Her må man stå med begge beina på landbakken og se hva som kan lindre. Her er det lett å være innbilningsfrisk, der man tror at man skal tåle hvor mye som helst. Sannheten er at det sliter oss ut!

- Passe seg for å være innbilningsfrisk. Var realist! Først da kan man bygge stein for stein. Ikke ha en kamp mot din egen kropp. Lev, ikke bare overlev!

- Pass deg for å uroe deg for mye!

- Tilstedeværelse her og nå. Mindful moments.

- Innse at du kommer til å snuble! That's life! Vi snubler. Gi deg rom for å hente deg inn. Prøv igjen!

Når vi lytter på kroppen har vi noen varsellamper. Å bare tilate seg "positive" tanker svekkes kontakten med den indre GPS, og det gjør det også når vi overfokuserer på det negative!
En overfokusering på det negative innebærer også en indre kronisk alarmberedskap, med andre ord en kronisk uro. Det sliter en ut.
Derfor blir det viktig å prøve å skille mellom hva som er intuition og hva som er uro.

Det her er allmenne holdpunkter. Vi må også forholde oss til den diagnose vi har og hva som er rett behandling for den enkelte. Tanken med de her punktene er å minne på at vi kan styrke vår helse på mange plan, noe som forhåpentlig leder til et bedre allmenntilstand. Jeg kjenner fremdeles på håpet om et annet liv en dag. Det er viktig å tro at det er mulig. Alt som er bedre enn det var, er helt underbart!

Ting tar tid!



17 mars 2013. Legger til et veldig fint innlegg som handler om Balansegang . Godt skrevet Dagens lille ME-glede!

Man kan ha en betennelse i kroppen, selv om det ikke vises i blodprøvene.

Vi har idag mye spennende forskning på stress, stressmestring og hvordan våre tanker og følelser påvirker vårt velbefinnende og helse. Det var en tid da jeg selv tenkte at lang tids stress var grunnen til at jeg var ufør, og hvis jeg bare slappet av, mediterte, pustet riktig skulle jeg bli frisk en dag. Jeg har søkt forskjellige behandlinger som skulle hjelpe meg med å løse opp blokkeringer og muskelspenninger. Jeg ble mer avslappet av behandlingene, men samtidlig fikk jeg mere og sterkere symptomer den tid jeg gikk i behandling.
Jeg har hatt mye inspirasjon fra immunologen Sanna Ehdin og hennes bøker om holistisk helse. Jeg tørr ikke å stå opp for alle de alternative metoder som hun skriver om, men når hun skriver om hvordan man kan påvirke friskprosessene i kroppen på mange plan da er jeg med. Det finnes mange grunner til å påvirke allmenntilstandet i kroppen enten en er frisk eller syk. Den tid man er opptatt med å støtte opp friskprosessene i kropp og sjel, da avleder man oppmerksomheten og får en stunds hvile fra det å være syk og at livet begrenser en. Jeg tenker at når man har realistiske forventninger og ikke forventer "mirakler" da behøver en ikke å bli skuffet når man ikke blir frisk.
Man kan være både realist og å arbeide mot positive, og ikke minst konstruktive mål. Det her er en måte å se på sin helse som godt kan kombineres med vårt helsevesen. Jeg har stor tro på at vi kan ha mye å tjene på at leger får mere utdannelse på kost og næring, og hvordan kjemiske stoffer påvirker vår helse.

Jeg har prøvd mye på stressmestring, pusteteknikker, mindfullness og meditasjoner, og når det som best har hjulpet meg til en bedre livskvalitet, har jeg begynt å fokusere på fysisk helse. De seneste året har jeg slitt ekstra mye med allmenntilstandet. Det har sett ut til at immunforsvaret har vært svekket. Jeg fikk for eksempel helvetesild i april, og i sommer har jeg hatt mye smerter i hode, nakke og rygg, og vært følsom for lys. I sluttet av august knakk jeg en jeksel ned til pulpa. Prognosen for den jekselen var dårlig og det viste seg at det ikke gikk å redde den. Men før den diagnosen måtte tanne renses og få en provisorisk fyllning. To dager etter det første tannlegebesøket fikk jeg smerter fra helvete og det var en betennelse som fikk behandles med antibiotika.

Den uken jeg tok på antibiotika ble på en måte en vendpunkt. Jeg fikk litt mere energi, og hode, nakke og ryggsmertene forsvant! I over en måned var det rolig på den fronten, selv om jeg hadde dager når jeg måtte hvile mye for å lade batteriene. Når smertene kom tilbaks etter 5-6 uker, da var jeg sikker på at jeg har en infeksjon i kroppen. Det var bare noen dager til vi skulle reise til Tyrkia, min fastlege hadde høstferie, men på VOLVAT hadde de en time på kort varsel. Det ble en helsekontroll, med blodprøver, ekg, puls, blodtrykk og annet. Det var inga markører som viste på infeksjon. Nå kan man ha en infeksjon som ikke viser seg på de vanlige prøvene. Det fikk meg å undres. Kanskje jeg også skulle ta en borreliatest, som sendes til Tyskland?

Jeg ser det som min livsglede og livskraft at jeg søker meg svar på mange plasser, for å bli frisk. Jeg skjønner godt alle de som protesterer mot helsevesenet og vander seg mot andre kreative "løsninger". Det å være syk er et frihetsberøvende! Det er også en fattigdomsspiral, selv om vi lever i et fantastiskt flott land. Er det noen som tror at det lønner seg å være syk og uføretrygdet, burde gå noen runder med seg selv. Hvis du er frisk og arbeider, vet du hva som kan skje deg økonomiskt hvis du blir ufør? Alle kan vi bli syke og da er det ikke nok med en sterk vilje! Tro meg, jeg vet! Men det er et annet innlegg.
Igår kveld var jeg hos en tannlege som skal hjelpe meg med en ny tann. Han tok en røntgenbilde og og sa at jeg hadde en kronisk betennelse under jekselen og det har jeg gått med lenge! Det hadde begynt å bli en cyste der betennelsen var, den nedbrytende prosessen hadde gått så langt at jekselen hadde blitt sprø, og derfror knakk den.
Det er ikke rart jeg har hatt et dårlig allmenntilstand i kroppen! Det er mye blodkar i det området og når bakteriene kommer i blodbanen kan mye skje. Det her er ikke noe å leke med, og det gjør det ikke lettere når inga markører avslører at her er en betennelse!!!
Jeg har god kontakt med kroppen og har mye hjelp av min intuisjon. Det er en meget viktig funksjon som vegleder hvordan man skal ta vare på seg når en ikke er frisk. Jeg har følt at kroppen har slitt veldig når jeg har hatt de dårlige dagene.
Nå tenker jeg ikke at det her er hele grunnen til at jeg er ufør, men det er en viktig nøkkel for å få et bedre allmenntilstand. Det er viktig for å gi kroppen god nok miljø for å stimulere selvhelbredelse.

Det bekymrer meg veldig når jeg tenker at man har gjort en sekkediagnose av symptomet utmattelse, og at cbt/get "i følge forskning" er behandlingen, og at man ikke skal legge så mye oppmerksomhet på hvorfor man er syk. Huff! Grusom å tenke på hvordan det kan gå med folk som ikke ska trenes opp, men som må energiøkonomisere for å ta vare på seg. Det er så viktig å ta seg tid til å lytte på pasientene, og å se hvem man har fremfor seg.

Jeg håper nå få litt mere energi, mindre symptomer i vinter med hjelp av at betennelsen forsvinner fra der jekselen satt, og den gode dosen med D vitaminer som jeg har tatt det seneste året. Hver eneste skritt fremover føles som mirakel!

Mindfulness on BBC Breakfast

Jeg har i flere år blitt mer og mer interessert i mindfullness, meditasjon, simple living, og har vel alltid tenkt over de dypere sammenhengene i livet. Den her filmen er et koseligt innslag om temaet mindfullness. De snakker om helsemessige gevinster av å bruke mindfullness mediasjonsteknikker. Jeg bruker selv de her teknikkene, og jeg synes det er en spennende indre reise. Når man av helsemessige grunner må begrense de ytre reisene (nåja, litt kan jeg reise), så kan man likevel fortsette de indre reisene.

Lykkefølelser er et fysiskt tilstand, når vi er i de rette omstendighetene. Lykke føler vi når vi er i fase med oss selv, og hvis vi stresser og prøver å fylle livet med for mye aktiviteter, ting og annet, da springer vi ifra vår lykkefølelse. Jo mindre vi har kontakt med lykkefølelsene, er det lett å søke den i vår omgivelse. Hvis det skjer? Hvis jeg kjøper den jakken?

Tenk positivt! Fokusere på det positive! Jo mere vi søker lykken rundt oss, jo mindre kontakt får med vår indre visdom. Jo, naturligvis går ytre og indre miljø sammen, men det handler om nyanser. Hvis en person sliter med traumer, lever i traumatiske forhold, kan det være fort gjort å miste kontakten med seg selv, når man stenger av kontakten med kroppen. Det er lett å gå seg vill.

Mindfullness aktviteter og og avledningsaktiviteter kan gi oss gode stunder, og det er viktig at man ikke stresser med å nå et resultat, fordi da er det lett å komme inn i låsninger. Da låser man seg, blokkerer seg og dårlig samvittighet stresser. Man får også regne med at dagsformen og hvor man står i livet spiller inn for hvor avslappet man kan bli.

Når man arbeider med mennesker kan det være av en stor verdi å praktisere mindfullness meditasjon på seg selv, for å spre ro rundt seg og selv få energi. Begrepet vegetativ integrasjon betyr at vi påvirkes hvordan den som skal hjelpe oss puster rolig og tar det rolig, Da tar den som får hjelp ubevistt etter pusten av hjelperen. Omvendt kan hjelpere få en impuls om hvordan individen har det med seg selv, hvis hjelperen ubevisst tar etter individens pust. Her finns det store muligheter for en bevisstgjøringsprocess om hva som skjer her og nå. Hvis begge parter er nysgjerrige kan det bli en spennende prosess. Det er viktig å ikke døme, men hellre rolig konstatere at slik er det.

Det her burde få store konsekvenser for helsevesenet hvis den psyko-sosiale arbeidssituasjonen er altfor pressende, slik man leser om hvordan helsepersonell arbeider under i forskjellige organisasjoner. Tror ikke jeg trenger å gi eksempler på det. Hvis pasientene reagerer ubevisst på legers, sykepleieres, og andre fagpersoners pust, hva skjer da med behandlingen og tillit til helsevesenet?

Mindfullness aktviteter er behaglige, og gir kontakt med gode følelser i kroppen. Det er en vinn vinn sitasjon på mange måter. Det skal ikke være et krav, men vær en mulighet for å finne en godere løsning til det som vi står oppe i der det er muligt og realistiskt.

Hvis man ikke klarer det der og da, er det viktig å få akseptanse at slik er det. Tror for eksempel ikke det er så enkelt med å meditere bort stress i Syria akkurat nå. Det finns situasjoner i livet da vi må mobilisere oss for å overleve. Det finns en tid for alt, å mobilisere seg eller å slappe av.

Psyke og soma og å leve der man er.

Vi diskuterer ofte sambandet mellom psyke og soma, og kognitiva teknikker for å få et bedre liv, og kanskje til og med, et friskere liv. Det ser ut som at en del tror at sliter du i livet, så er det dine egne tanker som du må forandre på.
Vi har et uttrykk som sier at "det er ikke som du har det, men som du tar det". Det er et popularisert utrrykk om folk som sliter. Og når man tror at det er en sannhet som kan generaliseres på altfor mange situasjoner. Sannheten er at vi reagerer på livet og når vi står i en en livssituasjon som er utenom det vanlige, så reagerer vi med følelser som er sterkere enn vi tidligere har vært med om. Da tenker jeg ikke bare på krig og katastrofer, men om de traumer som folk kan bli konfrontert med i fredstid. Barn og ungdomer som er skadelidende på grunn av traumatiske situasjoner, som for eksempel incest, voldtekt, psykisk og fysisk mishandel, sykdommer som ikke er tatt på alvor i vårt helsevesen, mobbing og så videre, står i en altfor vanskelig situasjon. De har ikke erfaring til å takle vanskelige situasjoner, de er små og forsvarsløse, prisgitt sin omgivning, og har heller ikke en hjerne som er ferdigutviklet, til å klare av å håndtere og å bearbeide det forferdelige som de er og har vært med om. Fight-flight reaksjonene er på topp, ettersom de er i overlevelsesmodus. Kronisk stress i mange år kan lede til mange helsemessige problemer. De får et reaksjonsmønster som omgivelsen trenger å være oppmerksom på, og som lett kan tolkes i mange retninger. Traumene kapsles inn i kroppen, der de "fryses inn" og i den formen bearbeides de ikke.

Den innebærer at når de i et senere tilfelle kommer opp i dagen, da er det i ubearbeidet for og i full kraft. Da må hjelperen holde tunga rett i munn. Jeg har snakket med folk som har fått som svar av helsepersonell, at de er voksne nå. Ja, naturligvis, men traumaet er ikke bearbeidet, og derfor så kommer følelsene frem med styrke og overveldelse. Det var jo det de var når barnet bare måtte "fryse inn" det vonda. Det var så her sterkt det var. Kroppen har lagret på minner og opplevelser i alle år, og i tilegg til det vært i en kronisk alarmberedskap. Er det noe rart at de her personene sliter helt forferdelig? Det rammer ikke bare fysisk, men også psykisk. Det går ikke å skille de to.

Jeg har vært med om at personer har bestillt time til kiropraktor før de kom på timen. De hadde for eksempel vondt i ryggen. På vegen ut hadde smertene slippt taket, etter å ha snakket av seg om alle de frustrasjoner som hærjet i kropp og sjel. Hvor mange ganger har jeg ikke hørt personer si at de følte at de kunne legge av seg problemer og bekymmer i rommet (kontoret mitt), når timen var over?
Ja i Jesu Bergspreken har noen klok menneske skrevet at, det hjertet er fullt av, det kommer ut gjennom munnen.
Hvis det finns folk som tror at det i en slik situasjon bare er å bytte ut de vonde tankene, med trevligere tanker og deretter å gå ut i jobb, arbeidsprøving og så videre. Da må de tenke om. Hva er det unger prøver å gjøre når de sliter? Jo, de prøver å gjøre ting slik at de glemmer det vonde. Når de er eldre kanskje de velger å gjøre mange forskjellige aktiviteter slik at de skal slippe å føle på det som gjør så vondt. Det er en strikk de prøver å strekke ut så lenge det går, tils den brister. Når det vonde kommer opp i dagen er det en stor kraft som er satt igang, når det dessuten kommer i ubearbeidet form.
Da blir troen på å byte tanker som om man tror at det bare er å sette plaster på de veldig dype infekterte såren, for å siden å gå videre. Når noen i en slik situasjon får høre at de skal legge det gamle og vonde bak seg, da skjønner jeg at det blir feil. Det er altfor tidlig, og en mental, kognitiv konstruksjon. Man tar ikke bort det vonde med en mental konstruksjon, når det finns så mye kvar i kroppen. Hodet og kroppen er ikke i fase med hverandre. At det er mulig å gå videre, kan vekkes som et håp som finns der, eller som tendes med å høre og lese om andres tunge erfaringer. Andres livserfaringer er viktigere enn hva man til vanlig tenker.

Jeg husker en dag for mange år siden, når jeg var veldig trøtt en dag, og prøvde å sove en stund. Det gikk ikke så bra. Jeg begynte i stedet å skrive fritt fra hjertet. Det viste seg at jeg var ordentligt sint, og når hadde skrevet av meg, da hadde jeg mer energi.
Også jeg har følt på den lettelsen man føler når man kan snakke ut hos noen som tar en på alvor. Den personen trenger ikke å være enig i alt, men følelsen av å bli tatt på alvor er meget viktig.

Jeg har også opplevd kontakten mellom psyke og soma i den andre retningen. Når jeg var yngre fikk jeg influensa oftere enn jeg gjør idag. Timene før feberen og andre symptomene brøt ut, da følte jeg meg trist. Jeg lurte på hvorfor jeg var lei meg. Noen timer senere fikk jeg svar.
I 1988 ble jeg bitt av en en flått, og etter den fikk jeg den klassiske røde ringen rundt der flåtten hadde vært plassert. Jeg ble veldig sliten og fikk også en sterk hodepine. Jeg hadde en kort tid innen det her en kamerat som fikk en lammelse i halve ansiktet etter et flått bitt. Med det i ferskt minne gikk jeg til lege som skrev ut en antibiotika kur på 10 dager. Jeg lurer på hva som hadde skjedd hvis flåtten hadde vært på ryggen der jeg ikke hadde sett det.
Maten og svingninger i blodsukker nivået påvirker også psyken. Vi trenger naturlige fetter og god næring i maten for å fungere optimalt både fysiskt og psykisk. Forfatteren Sanna Ehdin har ved flere tilfeller fortalt om hvordan hun fungere mye bedre fra sin dysleksi, siden hun begynte å spise mere fett, og mindre karbohydrater.
Jeg mener det er viktig å se hvordan kropp og psyke henger sammen fra mange retninger. Det er ikke et enveisløp.

Når jeg nå har vært syk i mange år, erfarer jeg at psyke følger allmennntilstanden. Og ja, jeg har en stor sorg over å ikke ha den handlingsfriheten som jeg hadde som frisk. Den sorgen må få lov å finnes, fordi den er en del av hele meg. Det innebærer at de "dårlige" dagene må få lov å finnes. Det er en del av livsflødet. Følelsene er vår indre GPS og er i kontakt med tidligere erfaringsbank. De finns der av en grunn og har en funksjon. Det er de som forteller oss om hvordan vi har det og hjelper oss i å gjøre valg, store som små.

Jeg tenker at å gi de langtidssyke råd om at de tenker for mye negativt og at de trenger å tenke mer positivt., kan skade mer enn å gjøre nytte. Jeg skriver kan fordi, det er naturligvis viktig å trene opp gledesmuskelen og å ha noe koselig og kreativt å arbeide med. Men om  man konsekvent stenger av eller å "byte ut " de vonde tankene, til mere "gode" tanker, da risikerer man å øke det indre spenningene med nye spenninger i tilegg til de gamle. Da kveler vi følelsene og får til sist "vondt for å puste". Problemet har blitt mye større, ikke minst skyld og skamfølelsene. Når den velvillige tror at han eller hun kommer med et positivt råd, da har man i praksis gjort det vondt verre. Vi trenger å rense ut, samtidlig som vi søker positiv stimulans. Vi trenger også å føle oss kjærlighetsfulle, og å bety noe for andre. Vi kan til og med ha godt av å føle oss litt "rampete".
Når tårene kommer, la dem komme. Det er en utrensing, skyller øynene og etterpå "ser man klarere", føler seg lettet. Det er også da man blir styrket.

Det er ikke bra å grave for mye i elendet, men viktig å være der man ær. og å være den man er.

Å være syk i lang tid er tøfft, spesielt når livet blir begrenset. Vi møter oss selv i døren gang på gang. Vi må få reagere på det, å føle på det. Kanskje det i perioder kan være smart å ha en fagperson å snakke med som er der for å bare lytte. Blogging er heller ikke dumt. Den kommunikasjonen med andre i liknende situasjoner, kan være et viktig løft, da andre i samme situasjon vet hvorden det er. Vi trenger ikke å si så mye for å få andre til å forstå, og da er det helt plutselig rom for en mere kreativ og morosom dialog.

Bloggeren SerendipityCat skriver her et viktig innlegg om hvor viktig det er å reagere og å rense ut de følelser som uunnviklig finns med oss når vi er meget syke i lang tid. I kommentarrekken får vi også lese fine kommentarer om andres igjennkjenning av det her, og hvor viktig det er å få rom for den siden av oss selv.

På andre steder har jeg lest kommentarer om langtidssyke som blogger sikkert kan være i jobb. Det er slik som friske kan få før seg når de ikke vet bedre. For meg blir det like dumt som å si, "du kan snakke i telefon, derfor kan du nok jobbe litt". Det finns dager som jeg har mye lettere for å sitte ved ved pcn enn hva jeg har det for å snakke i telefon. I en telefonsamtale må jeg være mere oppmerksom da jeg både må lytte på den jeg snakker med, og å selv konsentrere meg på hva jeg skal si. Det kan kreve energi. Ved pcn kan jeg ta pauser når jeg skriver, og dermed skrive i den takt som fungerer til min dagsform. Det fungerer dårligere i telefon.

Hvordan er helseopplysningene i Norge, og hvordan er det med kvalitetssikringen på de kroniske lidelsene?

Det er ikke sjelden som man diskuterer statistikk på langtidssykemeldinger og uføretrygd i de sosiale mediene. Man synes at det er kostnader som man ønsker å få ned, samtidlig som man bruker ordene at alle skal få være med i felleskapet, og alle som kan skal bidra. I de samme diskusjonene lyser folkehelse og kvalitet på helsevesenet som en reproduksjon av arbeidskraft.
Så lenge som man ikke ser på de her sammenhengene, kommer man ikke å løse problemene. Man får flere uføretrygdede eller fler som er utenfor systemet, der privat personer må tråkke til med penger og pleie av sine familiemedlemmer og eller slektinger. Vi behøver bare å fulge med på hva som skjer i Sverige, i deres "alle skal være med i fellesskapet og å bidra" politikk. Hvor mange i Norge tenker idag over at sykdom kan være begynnelsen på en fattigdomsspiral?
Hvis man velger å fokusere på "symptomet" langttidssykemelding og uføretrygd, kommer man å få mere av det som man ikke vil ha. For å forbedre folkehelsa, må man gi tid til å studere hva som gjør folk syke. Hva skal til for å løse det her, og hvordan kan vi forbedre det offentlige helsevesenet?

Vi sitter ikke på alle svarene. Det er ikke alt som vi kan behandle, men hvordan kan vi gå videre? Da blir det for meg interessant å tenke over hvordan man gjør for å reprodusere abeidskraft i de kulturer der man ikke har et like godt offentlig trygghetsnett som her i Norge.

Når jeg er i Tyrkia og jeg treffer mine tyrkiske venner, får jeg gang på gang høre at deres leger har skrivet ut recept på medisiner, samtidligt som de har fått beskjed om hvilke vitaminer og mineraler de skal ta, når de er syke. Så sent som i forrige uken snakket jeg med en pensjonert lærer, som sa at det var en selvfølge at legen informerer om den næring som trengs ved forskjellige sykdommer. De tyrkiske myndighetene har informert om at man skal skylle av frukt og grønnt veldig nøye, på grunn av besprutningsmidler. De har grenseverdier på hvor mye kjemiske midler som får lov til å brukes, men at de ikke har en sjanse til å kontrollere alle småprodusenter. Derfor går de ut med den her folkeopplysningen i Tyrkisk TV.
De norske myndighetene har siden http://www.erdetfarlig.no/. Jeg lurer på hvor mange nordmenn som er bevisst på den siden. De norske myndighetene og vitenskapsmennene  informerer om at vi har mye kjemiske stoffer overalt idag. De bekymrer seg for coctail effekten. Vi vet for lite om hva som skjer i våre med psyke og soma som konsekvens av det her. Jeg mener det ikke er nok med den her hjemme siden. Det her må det informeres om regelmessig slik at det fastner i folkets bevissthet.
For oss som har studert sosiologi, har blitt opplært til å se at det finns klassforskjeller når vi kommer til kunnskaper og bevissthet om hvordan vi påvirker vår helse. Samtidlig har vitenskapsmenn og helsemyndigheter gjort mange mistak ved helseopplysning. Det innebærer at folk med høyskole respektive universitetsutdannede har måttet forholde seg til  feil helseråd.

Et meget godt eksempel på det er den svenske legen Annika Dahlqvist som ble frisk og slank etter at hun begynte å spise mye mindre karbohydrater, og betydelig mere naturlige fetter. Hun hadde tidligere vært plaget av irritert tarm, ledd og muskelsmerter i tilegg til utmattningsdepresjon. Når hun tidligere hadde fulgt med på myndighetenes kostråd hadde hun bare blitt sykere og sykere. Den svenske legen Andreas Eenfeldt er i Sverige en populær lege som blogger om kost og helse. Han har også gitt ut boken "Matrevolusjonen". Både han og den norske legen Sofie Hexeberg har skrevet om de betydelig helseforbedringer deres pasienter har hatt etter kostomleggning. Jeg har ved flere anledning lest at svenskene ikke lengre blir tyngre og tyngre, men istedet har begynnt å gå ned i vekt. Skulle være interessant å se den her statistikken. Svenskene velger nå oftere å spise smør og å drikke helmelk. Det har resultert i at margarinindustrien har begynnt med tv reklame for å selge sitt margarin. Den reklamen kan man også  se på norsk tv.
Annika har fortalt om at mange helsebevisste, ikke minst kvinner, har tatt sitt ansvar for sin helse, og fulgt myndighetenes kostråd, og dermed blitt syke.

Mine tyrkiske venner i Tyrkia, viser gang på gang, hvor mye de vet om hvordan forskjellig mat, urter og annet påvirker helsaen. Nå snakker jeg ikke om alternativt interesserte tyrkere, men vanlige tyrker med forskjellige typer arbeide. Det blir en stor kontrast mot hvordan det er i Skandinavien. I boken "Matrevolusjonen" forteller dr. Andreas Eenfeldt om at man på legeutdannelsen i Sverige kun har en 2 ukers kurs i mat og ernæring! Kanskje tid for å se over legeutdannelsen slik at den kan fulge med i utviklingen? Hvor mange leger, psykologer og sykepleiere har kunnskaper om den forskning i utlandet som viser på inflammasjons fremmende mat, og mat som motvirker innflammasjoner?
Det er lett å si at folk skal ta ansvar for sin helse når ikke fagfolk har tid til å oppdatere seg?
Det symptomebildet blir diffus for helsepersonell, da plasseres pasienten ofte i funksjonelle lidelser boksen. Det betyr at man mener pasienten har en psykisk lidelse, og som derfor skal anbefales gradert trening og kognitiv terapi. Det mener man er en helhetlig syn på mennesket. Psykisk stress gir fysiske symptomer. Hvis man ønsker å arbeide med stressforskning er det veldig bra. Det trengs, og det er mange som har nytte av slike behandlingsformer.

Samtidlig undrer jeg over om de samme forskerne har hørt tales om de somatopsykiske effektene av for eksempel hvordan maten påvirker kroppen. Det kommer mer og mer forskning om hvordan mat påvirker helsaen. Det finns for eksempel fler og fler studier som viser hvordan D-vitamin påvirker vår helse, og slår av og på gener. Mangel på D-vitaminer kan gi mange forskjellige sykdommer, ikke bare osteoporose. Det kan også lede til depresjoner, diabetes, hjerte-kar sykdommer, autoimmune sykdommer, hormonelle sykdommer, innflammatoriske sykdommer og forskjellige krefttyper. Det burde være en billig, men samtidligt en effektiv løsning å ta en blodprøve på syke mennesker for å se om de har mangel D-vitamin. Alt som styrker allmenntilstanden hos individen, styrker folkehelsaen på sikt. Hvis man ikke samtidlig tenker over de psyko somatiske reaksjonen i tilegg til de somato-psykiske, da mener jeg man ikke har en helhetssyn verdt navnet.

For ca 15 år siden arbeidet jeg periodevis sammen med en pensjonert psykiater. Hun hadde i yngre år også arbeidet som distriktslege. Hun fortalte engasjert om en studiereise hun hadde gjort sammen med andre leger til Kina. Der fikk hun lære seg at kinesene har sykehus med spesialisering på tradisjonell kinesisk medisin parallellt med den medisinske sykehus likt de sykehus vi har i vest. De hadde ikke de offentlige trygghetssystem som vi har, men det var samtidlig viktig å ha folk i arbeide.

Det var grunnen til at man kombinerte det beste fra 2 helt ulike tradisjoner, som kunde komplettere hverandre.
Nå mener jeg ikke at vi skal ha kinesisk medisin her. Det som er interessant er tanken om helsevesen som reproduksjon av arbeidskraft, på en praktisk nivå!

En annen dame jeg snakket med for en del år siden er en kinesisk dame som hadde butikk i nærheten av der jeg bodde. Jeg gikk ofte inn og snakket med henne, om den kinesiske måten å tenke på. Jeg var veldig fortjust i et rosete som hun solgte. Hun fortalte om studenter som likte samme te veldig godt, og derfor ofte var inne og handlet av henne. Hun sa at man ikke bare skal fokusere på en sak, selv om man likte det veldig godt. Det var viktig å tenke på yin og yang for å en balanse i kropp og sjel. Det svenske ordet "lagom" var et bra eksempel på balansen mellom yin og yang, ettersom det gikk ut på at man ikke skal overdrive i noen retning.

Helsevesenet i det tidligere Sovjetunionen kan også være interessant å lære mere om. Det skjer mye interessant forskning i det store landet i øst, men hvor mye vet vi om dem? En dame som for over 20 år siden bodde i Sibir, fortalte om at myndighetene, når hun bodde der, informerte om at sukker har mange skadelige effekter på kroppen, og de hadde nøye informert hvilke sykdommer som kunne bli resultatet. Det var allerede da mye mer enn overvekt og diabetes. Soppinfeksjoner trivdes for eksempel i en miljø der det var mye sukkerspising.
Idag vet vi i vest mye mere om sukker og inflammasjonsprosesser, svekket immunforsvar også videre. Kan anbefale dr Robert Lustig sin forelesning "The bitter truth" på You Tube. Det er alvorlige ting som han har å fortelle om.
Professor Charlotte Albertson-Erlanson er en dame som skriver bøker og underviser ofte på svensk tv4, om hvordan mat påvirker vår helse. Hun sier at den industrielle moderne raffinerte mat som vi har idag gir oss mange typer av sykdommer som vi har idag. Det leder både til psykiske og fysiske lidelser. Mat er i følge henne signalsubstanser og informasjon til hjernen.

Det betyr, for meg, at her må legene mye mer på banen, enn hva de er idag. Det holder ikke at det så altfor ofte er legemiddelsindustrien som gir utdannelse til legene. Hvem gransker legemiddelsindustrien? Man må ikke glemme at legemiddelsindustrien er vinstdrevne  foretak, og dermed ikke har råd med velgjørenhet. Hvis vi ikke tar tak i et folkehelseproblem, kommer legene få fullt opp med brannslokking, men hva skjer epi-genetiskt?

Når det gamle bondesamfunnet  ble forandret til industrisamfunnet, møtte vi nye utfordringer. Kirken mistet sin makt og vitenskapen ble den nye "kirken". Nå skulle man gå til legen og få utskrevet medisin. Legene hadde vitenskapens auktoritet, og avviste den gamle folkemedisinen som folk hadde hatt bruk for i generasjoner. Det er ikke alle i de eldre generasjonene som skrev ned sine kunnskaper om urter og mat. Først nå er forskningen på banen og forteller om matens effekt på kropp og sjel.

Min farmors farmor var veldig godt innsatt i urtekunnskap. Hun hjalp veldig mange som på 1800- tallet bad om hennes hjelp. Så sent som på 1980-tallet fanns det folk som var i livet, som fått hjelp av henne når de var barn. Min faster fortalte meg om det. Min farmor visste også en del, som hun må ha lært seg av sin farmor. Det er ikke skrevet ned på papir. Min faster fortalte en gang om når hun var barn, at hun og søsknene lekte der hjemme. Foreldrene var ikke hjemme akkurat da min farbror hadde stått ved vedkomfyren, der det stod en stor kjele med klær i kokhett lut. Min farbror hadde tatt tak i den store sleven som var i, tok den av den varme kjelen og fikk det varme lutvannet over seg. Min faster beskrev hvordan hun hadde tatt ut sin bror på gårdplassen, til brønnen, der hun pumpet opp vann for å kjøle ned brannskaden så godt det var mulig. Når deres foreldrer kom hjem, tok moren hånd om brannskaden. Hun hadde gjort et omslag med hjelp av en hinne fra en slaktet gris. Hva det var for hinne skrev jeg aldri ned, og nå er det for sent til å spørre noen.

Jeg tenker at helsemyndighetene har gjort mange mistak i mange år, samtidlig som akutt og intensiv behandling har utviklets på en helt fantastisk måte.

Når jeg i de sosiale mediene gang på gang leser om "Vil du ta ansvar for din helse? og liknende ting samtidlig som man ensidig forteller om stressmestring og liknende ting, tenker jeg at det her blir bare overfladiskt og dumt!

Jeg er psykolog og har også utdannelse i vegeto-terapi. Stress forskning og kroppslige funksjoner om stress systemet og fred og ro systemet, er noe jeg selv har informert om i noen år før jeg hørte om Ligtning prosess. Det er interessant, men man må huske på at det er bare en av mange faktorer, som påvirker det fininnstilte kaos system som kroppen, og ikke minst, mennesket er.

Det er kjempeflott når folk får hjelp av stressmestringsteknikker. MEN det blir store etiske og veldig uvitenskapeligt når man underkjenner en somatisk diagnose, kupper den til psyko-somatikken, og utvanner diagnosen med å mest fokusere på "symptomet" utmattelse. Hvordan er det da med den vitenskaplige metoden? Hvordan er det med avgrensningen til å ha så få variabler som mulig? Hva er den for differentialdiagnostikk? Man gjør ME til en sekkediagnose, og arbeider med teorien stress, kognitiv terapi, gradert trening og LP. Er det noe jeg lærte av de psykologer, spesialister i kognitiv atferdsterapi, som jeg har samarbeidet med, så er det at diagnose og symptomebild er veldig viktig for å bestemme hvilken behandling som pasienten skulle få. De er mer nøye med diagnosen enn hva vi som har utdannelse i psykodynamisk teori og metode er. Er det noe de definigt ikke skulle gjøre så er det å føre sammen "epler og pærer, katter og kaniner"!!!

I mitt arbeide som psykolog har jeg aldri i behandlingssituasjonen hatt noen som helst problemer med å få pasientene/klientene til å se at psyke og soma hører sammen, og heller ikke deres fastleger! Tvertimot så ble de veldig interessert i hva jeg hadde å lære ut. Hvis psykosomatikken har problemer med å kommunisere med de ME syke som blir dårligere av gradert trening, så er det psykosomatikken sitt eget problem!
Vi andre holder oss til det fremragende arbeide som Sidsel Kreyberg har lagt ned for å kartlegge ME diagnosen i flere år! Hun gjør forskjell på ME og CFS. CFS tilsvarer den svenske diagnosen Utmattningssyndrom, som er en konsekvens av psykisk stress. Jeg har aldri lest noen artikkel i de sosiale mediene der psyko-somatikken rydder opp i deres egen ME sekk. Det må gjøres for å øke kvalitetssikringen og deres egen troverdighet.

Etter at Live Landmark gav meg et svar i Hamar Arbeiderblad (HA) på fredagen så regner jeg med at både Live og leger og psykologer i den psyko-somatiske skolen har begynnt å følge med. Til dere ønsker jeg velkommen i den mangdimensjonelle verden som livet selv faktiskt er! :)

Den som leser min blogg ser nok veldig raskt at jeg ikke banger for å si at jeg har en psyke og jeg har en kropp, og at begge lever sammen i et fantastiskt samspill, som naturen har skapt oss. Man kan være et helt menneske selv om man er syk! Selv om jeg ikke er frisk, så elsker jeg livet. Jeg er takksam for alt det gode jeg har, og at jeg bor i et flott land. Jeg lever og så lenge det finns liv så finns det alltid håp. Vår store oppgave i livet er forsoning og akseptans av den vi selv er. Da er vi en positiv stimulans for andre også. Det er IKKE vår oppgave å være feilfrie!