Femti nyanser av ...?

Bestselgeren "Fifty shades of Grey" har blitt film, og med det satt i gang diskusjoner i sosiale medier. Jeg har ikke lest bøkene før filmen kom ut i offentligheten, men når jeg leste reaksjoner og kommentarer på forskjellige steder, våknet psykologen i meg. Nå har jeg lest dem, og jeg mener det er viktig å reflektere kring handlingen.
Når jeg leste om bøkene på Itunes, undret jeg meg over at romanene gikk under erotikk og romanse.
Det er det også, men det finnes annet også som ikke er så erotisk romantisk.

Temaet en vanlig uskyldsfull ung dame treffer rik, pen, og ikke så uskyldsfull mann.
Det er ikke en lett relasjon som Ana kommer inn i. Blir forført og manipulert inn i relasjonen til Christian. Hennes opplevelser i relasjonen pendler mellom himmel og helvete, og hun blir usikker på seg selv samtidig som hun blir forelsket. Han oppviser sterke "stalker" tendenser når han søker og får frem informasjon om Ana og hennes familie. Han vet hvor hun bor, arbeider, hennes kontonummer, sporer opp hvor hennes mobil og dermed hvor hun er, og kjøper den firma som hun får arbeide i. Når hun besøker sin mor i en annen stat, reiser han til samme by for å treffe henne. Han gir order om å spise og andre ting. Hun mister kontakten med venner i en periode, noe som gjør at han blir en sentral person i hennes hverdag. Han gir henne dyre gaver, som bil, pc og en Blackberry. Han kjøper dyre klær og skor, samtidig som hun blir med i sexleker som blir en ny verden for henne.
Christian får henne å skrive under i et kontrakt, der det står hun ikke får fortelle for noen annen hva som skjer mellom de to og hva hans interesse er.
Han ønsker også hun skal skrive under et kontakt der han er dominanten og hun er den undergivne, noe som ikke blir av. Samtidig prøver han å kontrollere henne, noe som sliter på henne og gjør henne usikker. Hun utfordrer Christian hele tiden, og prøver ut sine egne grenser.
Hans humørsvingninger, og veksling mellom varme, avstand og hardhet forvirrer henne og i mange situasjoner føler hun på en indre alarmberedskap der hun er beredt på at han blir sint på henne og da kjefter på henne. Han er også meget sjalu, og vokter på henne slik ingen annen mann legger beslag på det som er hans.
Hun blir forført av hans omtanke og sjarm, og medfølelse mot ham når hun får lære om hans helt forferdelige barndom. Hun tviler på at hun kan leve opp til hans behov og bruker mye tankeenergi på det. Hun blir såret og trekker seg tilbake, men han søker opp henne igjen.

Ana prøver å hjelpe han med å gi betingelsesløs kjærlighet og sier hun alltid kommer å stå kvar ved hans side.

Det er ingen liten forpliktelse med tanke på den alvorlighetsgrad av hans forstyrrelse, noe som han er bevisst på. Det er nemlig ikke små krav som hun da prøver å leve opp til.

Når jeg leste den første boken "Fifty shades of Grey" var det mange alarmsignaler som "hørtes". Hvor mange er det som jeg har hatt i psykologsamtaler som opplevd liknende ting?
Menn og kvinner står i liknende situasjoner og når de ikke orker det her mer søker de psykologhjelp. Det er ikke bare voksne som står i det, men også barn. Som Ana erfarte får mange familiemedlemmer oppleve humørsvingninger, kontroll og senere også fysisk vold. Det er slik mange voldelige relasjoner begynner. I starten gir han henne mye oppmerksomhet, gaver, romantikk og andreting der hun føler seg elsket og verdifull.
Akkurat som i boken blir man forelsket i de gode sidene, og tenker han er egentlig snill. Hvis jeg elsker han nok blir han sikkert bedre. Dessverre er det slik at kjærlighet ikke løser alt. Det finnes en grunn til at psykologer og psykiatere har mye å gjøre.
Hvis en mann eller kvinner prøver å kontrollere sin partner, og partneren gjør hva den kontrollerende krever, er angsten fremdeles der. Angst og sine kan være drivkraften, og det løses ikke gjennom at partneren gjør hva de sier. Det er ikke nok med kjærlighet. Det å gi etter kan gjøre situasjonen vondt verre, fordi grunnproblemet kontrollbehovet ikke er løst. Problem kan bare løse der de kommer fra. Det løses ikke av at noen annen gjør si eller så. Det er altså ingen annen som da har ansvaret, utom muligens en overgriper fra fortiden. Det er opp til enhver av oss å ta ansvar fr oss selv. Det er så lett å tenke, det er synd om han/henne som har hatt det så fælt, og det kan det være.
Men det betyr ikke at det en løsning å ta på seg "fosterforelderjobben" med å "fix" sin partner eller forelder. Og det finns de om kan få mer selvtillit gjennom varme fra noen annen. Hvis jeg tilpasser meg situasjonen, blir det sikkert bedre. Men det er en veg mot å kvele seg selv, til man ikke står ut lengre. Det er ikke for alle.
I boken utfordrer Ana Christian gang på gang. Det kan også bli en runddans. Jo mer den ene prøver å kontrollere den andre, jo mer vil den andre gi motstand for å ikke føle seg kontrollert.

Jeg tenker det blir feil å sette "merkelapper" på leserne som liker "Fifty shades og Grey leserne som i den her Youtubefilmen. Samtidig er det viktig at vi som har møtt mange med traumatiske erfaringer setter lyset på en del ting.
De spør om hvordan leserne hadde opplevd Christian hvis han hadde lav inntekt og begynte å følge etter en person og å kontrollere den samme.

Nå ble relasjonen utviklet i bøkene der man opplevde Christian som snill, og i eventyrenes verden er alt mulig. Men relasjonen også da kan ikke være enkel, noe som kommenteres i boken om at Ana får høre at hun klarer han bra.
Hvis man tenker at Ana hadde vært en ung dame med en traumatisk bakgrunn og at hun ikke lært seg at hun hadde hatt rett til å ha grenser, hvordan hadde relasjonen vært da?

Det er opp til oss selv hvordan vi ønsker å leve våre liv, og mange står i vanskelige relasjoner. Mange føler seg stigmatisert og skammer seg over hvordan de har det med sine nære og kjære. De trenger varme i stedet for å bli dømt, og kanskje kunnskaper om den dynamikk de står i. På den måten kan gjøre et mer bevisst valg.

Her er et utklipp på Sanna Ehdins tanker om 50 nyanser av helvete.

"50 nyanser är en kombo

av klassiska sagor, vilka i sin typ baseras på arketyper. Askungen, en fattig och anspråkslös kvinna, möter Prinsen och lyfts upp till hans fantastiska miljardärsnivå. Bara det att han inte är en prins, utan en groda som hon ska kyssa för att kunna förlösa prinsen. Som vi ju vet finns där inne, för den sidan är framme ibland när han visar värme och omtanke. Eller så vill vi se prinsen, och lurar oss själva genom att framhäva den.

Det är ett mycket förföriskt upplägg

, men tyvärr är Mr Christian Grey inte ens en groda utan en ful reptil med vassa huggtänder, och han gör henne illa ordentligt flera gånger. Första delen av trilogin slutar i såväl yttre som inre smärta och tårar för den kvinnliga huvudpersonen Anastasia.

Det ligger en enorm lockelse

i denna klassiska myt för mängder av kvinnor – som vill förena och skapa helhet där det är trasigt – och kvinnans medicin heter Kärlek. Det är dock ett livsfarligt koncept när man stöter på en addict, en sjuklig beroendepersonlighet som är aktiv i sin last. Men ingenstans i kulturdebatten berörs det perspektivet, eller dess allvarliga konsekvenser.

För ju mer beroendepersonen

utövar att sitt sjukliga begär – sex, alkohol, droger, tablettmissbruk, spel eller vad som av intensiva droger som kickar deras sjukliga sida – desto värre blir det. Personens sjuka sida får näring och växer. Anastasia sugs ovillkorligen in i hans magnetfält och efter ett tag kretsar allt kring Mr Grey och hans behov. Vad som ger honom pleasure, eller inte, och hon vet aldrig vilken sida det är som är framme. Han bryr sig heller inte om vad hon vill ha, en vanlig pojkvän och inte att bli plågad, utan han går in för att ”träna” henne att svara mot hans behov. Detta beskrivs betydligt tydligare i boken än i filmen.

Inom den professionella behandlingsvärlden

kallar en del detta beteende för den röda och blå hunden, där den röda är den sjuka sidan med kontrollförlust medan den blå hunden är den friska, goda sidan. Det är den Prinsen som Anastasia ser och vill se mer av, men genom att följa med och stimulera hans begär sker precis tvärtom. För beroende på vilken sida man matar så växer den blå hunden – eller den röda hunden (huggtandade reptilen).

Det är lätt att dras in

i detta; att förälska sig i en spännande person och sedan bli hooked på att ”fixa” honom eller henne. Det är klassiskt medberoende, där man alltmer glömmer sig själv och sina egna behov och uppmärksamheten fokuserar på den ”röda” partnerns behov. Det är inte friskt någonstans, och tyvärr vanligare än vi tror."

Et annet utklipp fra  Katerina Janouch sin blogg:

"Min kritik av Fifty Shades handlar inte så mycket om att det är bok som är usel rent litterärt, ej heller egentligen om att vissa gillar bdsm. Min kritik handlar om den tröttsamma skildringen av kvinnan som värnlöst våp som blir sexuellt frälst genom att bli ägd, styrd, kontrollerad och dominerad av en – tadaaa – MAN. Min kritik handlar om att stalking och tyranni ursäktas med att det handlar om “kärlek”. Jag gillar inte att en kvinna utplånar sig själv för att bli en snubbes leksak. Och att det i sin tur trollbundit en hel värld. Det får mig att vilja spy, ursäkta språket.

Har vi inte nog av patriarkatet som försöker bestämma över kvinnors kroppar, utseenden och sexualitet  redan? Har vi inte hela samhällen där kvinnor styrs av talibanmän? Räcker det inte med alla dessa kvinnor som våldtas och mördas av sina män eftersom dessa kvinnor vägrat inordna sig, vägrat låtit sig kontrolleras? Ja, jag drar det till sin yttersta spets här men egentligen handlar det om samma sak, bara det att i FS-trilogin är Christian Grey rik och snygg och Anastasia är söt och ung och oskuldsfull. Men spelet är urgammalt och taktiken densamma. Mannen ska styra kvinnan och hon ska ge upp sig själv tills hon enbart är hans privata lilla leksak. Ingen annan ska titta på henne (vi gömmer henne i nåt heltäckande tyg för säkerhets skull) eller ännu bättre, skär av henne halva fittan för att hon inte ska kunna vara kåt.För en kvinnasn sexualitet är fortfarande 2014 en av världens mest hotfulla företeelser för patriarkatet. I religionens namn ska hon bli kysk, nedbruten och ge upp sin lust. (Jag brukar säga hur skulle det se ut om alla världens kvinnor bejakade sin kåthet och sin klitta och låg och onanerade hela dagarna, vem skulle då snyta ungar och laga mat? Inte undra på att kvinnors kåthet och sexuella power – som är grym om den släpps fri – är en mardröm för alla patriarker världen över och det mest sataniska i alla världens stora religioner.)

I FS får vi en ganska enkel förklaringsmodell. Christian är det egentligen rätt synd om. Han skruvade sexuella begär utgår från att han försöker bli kvitt sin barndoms trauma. Stackars lilla rika ponke måste få förnedra sin flickvän så hans kvaddade lilla psyke ska kännas bättre för en stund."

Det finnes mange måter å leve på. Det jeg ønsker med det her innlegget er å inspirere andre til å reflektere kring hva jenter og gutter vokser opp i for samfunn. Får de sunde budskap fra vårt samfunn? Hva gjør vårt samfunn med deres selvbilde?

Løp og kjøp "Shoppingfri"! (Eller lån på biblioteket.)

Jeg har med stort intresse lest boken Shoppingfri av journalist og forfatter Irina Lee. Boken er både lettlest og interessant og hadde jeg vært friskere tror jeg at jeg hadde strekklest den over en dag. Nå måtte jeg ta mange pauser.
Lee skriver om den indre og ytre reise da hun, sammen med 2 venninner, hadde kjøpestopp et helt år.
Fra å kontinuerlig fylle på skuffer og skap, var det tid for å bruke og ta vare på det som de allerede hadde.
Jo lengre tiden gikk opplevde hun mer ro, harmoni, fysisk og mentalt overskudd. Hun ble mere bevisst over å ta vare på kroppen sin og var i bedre form etter et år. Hun følte hun hadde fått nye tanker, og så sammenhenger hun ikke hadde tenkt over tidligere. Når hun hadde tatt vekk de mere overfladiske sidene i livet, føltes livet rikere. Hun følte også at hun mere satte pris på det som hun hadde. Hun beskriver sitt kjøpefrie år som en triumf. Hun følte seg mere fornøyd med seg selv, og som en bedre forbilde for sine barn. Hun hadde bedre råd, bedre tid, mer tid til familjen og sammen med venner. Mer disiplin på det hun behøvde og mer plass i skapene.

Jeg får et bilde av at når hun startet med kjøpestoppet, forenklet hun automatisk sitt liv. Begrepet less is more har fått mening for henne og hun føler seg friere. Når man skreller vekk de mer uviktige tingen i livet, står man sterkere i sin egen mening med livet. Med den nye innsikten blir det lettere å fokusere på det som opplevs mer meningsfullt og viktigt. Man får større marginaler til å møte livet.

Hun skriver blant annet:

"Når skjedde dette? Hvordan gikk vi fra å være gode naboer, som stilte opp på dugnad og gjorde innsats for fellesskapet, til å bli en gjeng egosentriske forbrukere, som helst vil utkonkurrere naboen ved å ha litt finere bolig, litt nyere bil, og hakket fjongere garderobe? Blindheim retter oppmerksomheten mot 1980-tallet - det elleville tiåret da markedskreftene ble sluppet løs.

- Det var da dyden ble tatt i Norge. Markedet skulle styre mer. Alt skjedde på den tiden. Politikerne åpnet for mer reklame, og kommersielt TV ble tillatt. Finanskreftene ble deregulert. Det var ikke lengre politisk bestemt hva renten skulle være, heretter var det opp til markedet å bestemme, sier Blindheim."

Det får meg å tenke hvor mye politikere egentlig bestemmer over samfunnsøkonomien og hvor mye står storkapitalet og rykker i trådene?

Lee forteller også om de diskusjoner venninnene og hun hadde og et interessant tema er når de snakket om hvordan fokus på kjøpekarusellen kunne påvirke deres barn:

"Tanken på barna vokste til et kjempetema i løpet av kvelden. Det var kvalmende å tenke på at barna skulle vokse opp i et hjem der ting og materielle verdier var det viktigste. Og enda verre: Mitt behov for å tilfredsstille barnas materielle behov umiddelbart fratok noe verdifullt."

Videre skriver hun:

"I forlengelsen av dette, måtte jeg innrømme noe langt verre for barna: I min iver etter å oppfylle alle deres ønsker, og som resultat av at jeg alltid ønsket å være i forkant av ethvert behov som kunne oppstå, hadde jeg tatt fra dem noe grunnleggende. Jeg hadde tatt fra dem muligheten til å ønske seg noe. Jeg hadde tatt fra dem opplevelsen av å få et av å få et ønske oppfylt! Hvis jeg tenkte meg om; hadde de virkelig ønsket seg noe i løpet av sine korte, lange liv? Visste de egentlig hva en ønskeliste var for noe, at det var en forskjell på en ønskeliste og en handleliste?"

Når Lee og hennes venninner vel hadde tatt seg tid til å tenke over hvordan de levde kom den ene etter den andre innsikten som perler på en snor.

I boken tar Lee opp forskjellige temaer som overforbruk, bærekraft, avhengighet, økonomi hos forbruker, og hvordan markedet påvirker oss, ikke minst hvordan vi påvirkes av reklamekampanjer.

Det  her er en bok som alle kan ha glede av å lese, ikke bare de som opplever seg som shopoholics.
Det her er en bok som inspirer til diskusjoner om forbruker makt og bevissthet om hvordan vi påvirker økonomi, etikk, og miljømessig med våre valg av hva vi legger penger på. Noen betaler en pris når vi, for eksempel, kan handle meget billige klær i våre butikker. Hva tjener de som arbeider i tekstil bransjen i Bangladesh? Hvordan er deres arbeidsmiljø? Hvordan er arbeidsmiljøet hos de bønder som dyrker bomull? Lee skriver at det brukes store mengder sprøytemidler på bomullsfelten. Hva gjør det med de som arbeider med bomullsproduksjonen? Hva gjør det med miljøet? Når store mengder med klær transporteres fra Asia til oss i vest, hva gjør det med miljøet?

Lee har intervjuet flere eksperter på miljø og økonomi og hun får med forskjellige perspektiver som jeg mener er viktig å reflektere over.

Jeg har valgt å leve et enklere liv på grunn av min egen helsesituasjon. Jeg har ikke klær i skapet som ikke er anvendt og som fremdeles er ubrukt. Min akilleshæl har vært bøker. Har mange uleste bøker, og på grunn av det har jeg avstått for å være med i en bokklubb. Er det noen bok jeg ønsker å lese kan jeg løse det med å kjøpe den eller å låne på biblioteket. Det blir mye billigere på den her måten enn å være med i en bokklubb og å glemme å avbestille den. Jeg er også bestemt på å lese ut flere bøker enn hva jeg tar inn.
Nå er vi inne i en tid der vi kan lese bøker digitalt. Man risikerer ikke at boken blir slutsolgt, sparer miljøet, og samler ikke støv i bokhyllen. Samtidig kanskje det leder til at folk mister arbeidene sine.
Det her er et tema som har mange sider, men det er viktig å reflektere kring hva vi "sponsrer" når vi bruker penger.

Boken "Shoppingfri" ligger rett i tiden, og jeg kan med varm hånd anbefale denne lettleste bok.

Terror i familien

Leste igår en blogg på SOL blogg: http://alias23.blogg.sol.no/2010/07/29/norske-kvinners-vold-mot-den-norske-familie/
Der diskuterer alias noen undersøkelser som han har lest som handler om forskningsresultat om kvinners vold i familien. Nå trekker han debatten til spissen for å få debatt, men han har en viktig poeng. Jeg har selv i flere år hørt kvinner, som har en vond erfaring av sin egen mor, si at det burde være høy tid til å ta en debatt om at mor også kan være den som mishandler i familien. Jeg tenker ikke diskuterer om det er verst for menn eller kvinner. Det jeg utgår fra er at vi alle reagerer på den grad av psykisk og fysisk mishandel vi blir utsatt for. Det er fler kvinner som dør i samband med familievold, en hva menn gjør. Men vold i familien skaper ufred med sykdommer i forskjellige grader. Det er feil å slåss enten mann er mann eller kvinne, Det vet vi alle innerst inne.
Når mor er den som begår overgrepp i familien er det også en fortvilt situasjon. Ikke minst er de psykiske overgrepene vanskelige. Vi vet at barn har sterke bånd til sin mor og da risikerer de psykiske skadene raskt omfattende på både jenter og gutter. Hvis mannen er legger merke til hva som skjer, kan han likevel være i en mye vanskelig situasjon. Hvis han skiller seg fra kona kan han være redd for å ikke treffe sine barn. I mange fall er det moren som får ungene, og da kan han ikke beskytte dem. Hvis han blir i ektenskapet risikerer han å bli en del av det usunde i familien. Samme situasjon er mor i. Men hon har oftere lettere for å bli trodd ettersom samfunnet er bevisst på menn som terroriserer familien. Mannen står ofte mye ensom i sin fortvilelse. En del menn står kvar i ektenskapet for de ser ikke noen annen utveg. Men det risikerer å gå på helsa løs.

En del kvinner og menn som mishandler er veldig flinke på å manipulere og har en god fasade utad, eller kanskje har en offer rolle som de agerer ut (jeg har sett eksempel på begge deler i min nærhet). Det kan være veldig vanskelig for en utenforstående å se hva som virkelig skjer mellom husets 4 vegger. Da er det heller ikke noen som kan støtte opp. Fortvilelse og maktesløshet blir da følgesslagerne. De sitter da i en "catch 22 situasjon.

Det er ikke enkelt å protestere i en slik situasjon da alt blir mye verre, og kanskje også de andre familiemedlemmene far ille. Familien er allerede sliten og kanskje avreagerer på hverandre da hodeproblemet er for overveldende i nået. Alle har vi svake punkter og gjør våre mistak. Det utnytter mishandleren med alt hva hun eller han er verd. Da bindes man raskt opp i en patologisk skyld. Kommer et barn inn i det her er det ikke vanskelig å se at det kan bli for mye.

Det har gjennom tiden vært vanskelig for en mann å ta tak i det her, da kvinner har hatt expert rollen på barneoppdragelse og kunnet spille på sin svakhet. Når han er i en presset situasjon er det like raskt gjort for ham som for en kvinne å si ting som blir feil. Hvem skulle han gå til for å få hjelp. Det har ikke funnets det her nettverket for menn slike situasjoner tradisjonellt sett. Da står barna uten mulighet til å få den hjelp de trenger, og da er det bare å holde ut til de blir voksne. Psykiatrien og barnevernet vet mer og mer om det her. Men se hvor små resurser BUP og barnevernet har. Når man ikke får hjelp i tide vokser problemene seg større og større, og det blir vanskeligere å behandle. Hvor mange av våre uføretrygdede har vokset opp i en slik vanskelig situasjon.

En del som har vokst opp i en slik situasjon kan lett fortsette i en offerrolle i voksen alder, andre blir mishandler, noen kvinner og menn møter hverandre og slåss i ektenskapet. Noen gjør et heldig valg og møter en god livskamerat og er selv detsamme. En sak er sikker. Det finns et stort mørkertall her. Tidligere trodde man at det her bare var et familieproblem, men hvordan kan det være det når det repeterer seg i generasjoner?

Vi har selv ansvar for våre liv og vi gjør valg. Iblant står vi opp i veldig vanskelige situasjoner og det her er en situasjon som vi virkelig trenger å snakke mere om.

Barn og voksne som har vokst opp i et slikt helvete bærer ofte på en stor redsel. Det handler om at ikke bli trodd. Da er det enklere å tie stille. Hvem tror på meg hvis jeg sier at min mor gjør meg veldig, veldig vondt? Risikerer jeg ikke da å få høre at det er meg det er feil på? Nei, hellre tier jeg stille om det her! Det som ikke bearbeides trykkes ned i kroppen og forandrer de biokjemiske prosessene i kroppen. Dessuten trykker man ned seg selv når en trykker ned sine følelser.

En mor kan spille på et stort register. Jeg fødte deg i smerte. Alt hva jeg gjort for deg! Man har bare en mor. Det står i bibelen att man skal være snill mot sine foreldrer. Med andre ord antyder mor da at hun har gud på sin side i sin tyranni. Den person som mishandler, vil da se bort fra at der også står at foreldrer ikke skal rete opp sin barn. Den respekten skal gå begge veger, enten man er religiøs eller ikke. Et barn er et levende vesen, ikke en eiendom eller en container eller bokser ball.

Jeg vet at personer som har levd i en familie der det er far som er hustyrannen kan ha erfarit liknende situasjoner. Men nå ønsker jeg å skrive fra barnens og mannens perspektiv.

Det finns mødrer som ikke viser sine barn varme og bare krever og krever, kjefter og kjefter. Da er det ikke rart at barnen må holde seg på avstand for selv å overleve!

Det er en hard virkelighet som jeg skriver om. og dessverre ikke uvanlig. Har møtt mange som har vært i en slik situasjon. Alt for ofte!