Å holde fokus. På hva?

Når jeg i dag våknet, følte jeg meg fremdeles slapp. Jeg hadde mine planer for i dag, men måtte planere om når kroppen sier i fra. I stedet ble det en halvtimes meditasjon, og en stunds mental hvile. Jeg prøver forskjellige metoder for å slappe av og å fylle hodet med noe behagelig og lett. Det er viktig til å ta seg tid til å få kropp og sjel til å kople ut fra hverdagsstress og urostanker hvis man sliter med det.

Men jeg merker også hvor viktig det er å ha fred og ro i sitt liv, for eksempel den økonomiske situasjonen. En trygg livssituasjon underletter de helsefremmende aktivitetene der vi kan påvirke vårt allmenntilstand. Frisk eller syk, det er mye å vinne på å ta seg tid til å ta vare på oss selv, til glede for oss selv og våre nære og kjære. Men våre forutsetninger er forskjellige, og det må vi huske på, både når vi tenker på oss selv og nå vi tenker på våre medmennesker.

Når jeg har fred og ro til å reflektere, tenker jeg at det finns mye å være takknemlig for. Det er ikke alle barn i verden som kan gå i skolen og å ta videreutdannelse. Det er ikke alle som har råd å spise seg mette, eller å gå til lege. Når noen i familien blir syke i lang tid, kan familien bli fattig og barn vokser opp i fattigdom. De eldre barnene må tjene penger for å forsørge sine familie.

Jeg ble født i et land der jeg kunne gå i skolen, ikke bare i grunnskolen, men også på universitet i flere år. Når jeg ble syk kunne jeg gå til legen, og når jeg måtte til sykehus, ble jeg ikke utfattig. Å ikke bare det, jeg har fått sykepenger når jeg er syk. Det fins ting som vi tar for gitt i vårt land, som kanskje ikke er en selvfølge.

Når jeg fokuserer på det i livet som jeg føler meg takksom for, skjer det noe i kroppen. Det føles godt!

Har dere tatt dere tid til å lytte/føle på kroppen, hvor i kroppen man kan føle på takknemlighet?

Hva skjer med tankevirksomheten når du mediterer.

Hvor mange tenker over den åndelige siden i deres liv?


I det svenske språket betyr åndelighet "andlighet".

Når svensken puster sier hen at hen andas.

"Andlighet" og å andas, to bra ord når vi snakker om å leve."

I det engelske språket er inpust og inspirasjon det samme ordet, "inspiration".

Et annet fint er når det snakker om "in spirit"

Fins det noen bedre sted til å føle seg levende enn i naturen? In spirit, åndelig og å puste inn livet og å være i det?

Når jeg tenker på åndelighet, tenker jeg på naturen og å våre relasjoner.
Finns noe annet i livet som er viktigere enn det?
Hva tenker dere på hva som er viktigst i livet? Luksusbolig og luksusbil?

Jeg mener at våre relasjoner og vår natur tilhører våre dypeste verdier. Når vi har det godt med oss selv og med hverandre, da har vi det bra. Da kan man føle seg harmonisk.

Jeg tenker ser livet som en åndelig reise i tillegg til en psykologisk og kroppslig reise. Vi har våre indre kjerneverdier som også er våre behov.

I vårt samfunn har vi fått så mye fokus på hva som skjer rundt oss, at våre indre åndelige behov ikke får så mye plass. Vi hører om økonomisk vekst, at vi fortjener de ting som man vil selge til oss. Det er lett å forføres til å fokusere på alle vakre ting, alle teknologiske nyvinninger, og andre fristelser. Det er lett å strekke seg for langt og å glemme seg selv. Men vi har fremdeles våre indre dypere behov. Hvordan har vi det hvis vi glemmer hva vi behøver og har en dypere glede av?
Det er på grunn av det her som gjør at jeg synes det er spennende å følge med på alle som tar en time out i vårt samfunn, for eksempel kjøpestopp. Når folk bryter en vane, og tar seg tid til å reflektere, er det noe annet som bryter seg frem. Da kommer refleksjonen om hva som er viktig i livet, og hva trenger man egentlig? Man får kanskje kontakt med andre sider av seg selv. Når jeg leser om personer som har kjøpestopp er det interessant å tenke over når de sier at de har fått mere ro og er gladere. Det fins også de som sier de har mere tid for sine barn.

Det er så lett å komme gå seg vill og å miste kontakten med seg indre! Hvis man over tid ikke tar seg tid å reflektere over seg selv og sitt liv, fortsetter man samme livsstil til sjelen banker på.
Hvis man glemmer å føle på hva som er de indre behovene og hva man innerst inne ønsker, er det kanskje ikke så rart at mange sliter med psykiske problemer i vårt samfunn. Hva skjer i kroppen hvis vi trykker ned våre behov og det vi ønsker i lang tid??? Hvor lenge kan man ha det slik?

Man kan kanskje si at våre dypeste ønsker og behov også er vår mening i livet. Hvordan har vi det når vi kan bidra med noe viktig både til oss selv og hverandre? Se på et barn når hen skal gi en overraskelse til noen annen, for eksempel sine foreldre. Det er så viktig å føle på at man har noe å gi til et annet menneske.

Hva skjer med folk hvis de har tid til å satse på materielle ting, men ikke så mye annet?

Vi har så mye å gi hverandre! Men så var det tiden forstås.

For en del år siden når jeg var veldig svekket, fikk jeg kontakt med en side av meg, jeg ikke visste jeg hadde. Jeg kaller det sjelsstyrke. Til tross for at jeg var svekket på mange måter, så var det noe som føltes intakt. Det bar jeg med meg videre. Det løste inga problemer, jeg var fremdeles syk, men livet fikk en ny dimensjon. Det var også en opplevelse av at det fins noe som er større enn oss. Vi er her til sammen, og det er viktig at vi hjelper hverandre videre. Vi har ansvar for våre liv, og vi har et samfunnsansvar. Det har fått meg til å stå frem i sosiale medier for å diskutere helsepolitikk og annet. Det er tanker som har vært med meg  mange år, men det tok tid før jeg var moden for det. Alt til sin tid.

Det er opp til oss hvordan samfunnet skal utvikle seg fremover. Hva er det for et samfunn som vi ønsker at kommende generasjoner skal leve i?

Det er opp til oss!


(Når jeg snakker om det som er større enn oss tar jeg ikke stilling til om det bare er en fysisk/psykisk opplevelse eller en realitet.)

Ja, forresten. Hvor føler du i kroppen når du tar det tid til å leve deg inn i de ting som du føler deg takksom over?

Naturlig utveckling

"Tålamod är VISDOM. Det visar att vi förstår och accepterar att ibland måste saker och ting få utvecklas i sin egen takt. Ett barn kanske försöker hjälpa fjärilen att komma ut genom att öppna puppan. Det är sällan till någon glädje för fjärilen. Som vuxen vet man att fjärilen bara kan komma ut i sin egen takt, att man inte kan påskynda processen."

                     Jon Kabat-Zinn

 

 

En fjäril heter på norsk sommerfugl. Vakre ord på begge språk. Transformasjon er en prosess som må ta sin tid. Naturen trenger sin tid og rom.

Utrensning og å gi rom for noe nytt.

Når jeg har trengt tid til fred og ro og meditative stunder har jeg ofte søkt meg til å arbeide med hendene. Når jeg for eksempel vasker opp for hånd, går mine tanker sine egne veger. Den seneste uken har vi renset ut ting vi ikke trenger lengre. Det forsvant en gammel fryseboks som ikke lengre gjorde jobben sin lengre. En gammel tv forsvant også til noen som trenger en tv.
Det er en spesiell opplevelse å gjøre av med ting vi ikke trenger. Det føles som at man samtidig legger det gamle bak seg. Det kan være ting som har vært positivt for meg en gang, men nå er jeg ferdig med det og nå samler det mest støv. Et veldig godt eksempel på det er bøker. Det som jeg likte å lese for 5-10-15 år siden er ikke nødvendigvis det jeg ønsker å lese i dag. Nå kaster jeg noen av den litteratur som jeg leste på psykologutdannelsen. Det har skjedd mye på forskningsfronten siden jeg var student i 80-årene, og blir jeg frisk en dag må jeg lese meg inn på den forskning som er aktuell i dag. Tiden flyr fort.
Jeg lever veldig mye her og nå og det føles som at jeg transformeres videre til nye livsfaser imens tiden går. Det gamle slipper taket, mens jeg er her og nå. Det har vært en veldig lang reise og den er ikke over. Jeg tror hvile, fred og ro er undervurdert som en helbredende reise. Alt skal gå så raskt som mulig nå fortiden. Vi dyrker fasader og prøver å være effektive. Men det er ikke alltid det beste, fordi vi som mennesker følger våre egne naturlover. Hvis vi ikke lærer å kjenne våre naturlover og aksepterer oss selv slik vi er skapt, da kommer vi ur balanse.
Det er spennende og kjenne på hvordan den indre verden påvirker hvordan man skaper sitt hjem. Når jeg sorterer bort ting her hjemme føles det som en befrielse og at jeg puster friere. Jeg blir også bevisst på hva jeg har og hva jeg trenger.
Når man føler på hvordan det føles å se på de ting som man omgir seg med og hvordan det kan påvirke energinivået blir det lettere å påvirke sitt hjem i en retning som man mår bedre av og trives med. Av den grunn er det bedre med naturbilder og engler, bilder med gråtende barn eller krigstilstander. Selv om man blir hjemme blind og ikke lengre tenker over på hvordan interiørene påvirker følelsesliv og energinivået, så tar vi inn inntrykkene i underbevisstheten.
Jeg prøver å organisere alt her hjemme slik det skal bli lettarbeidet. På de dårlige dagene blir det fort rotete i kjøkkenet, og bare det å se rotet minner meg på at jeg er dårlig og alt de enkleste tingene er tungarbeidet. Nevropatiske smerter eller migrene kan virkelig begrense handlingsfriheten.
Likeså blir det ryddig og alt kommer på sin plass når jeg har bedre dager og det symboliserer på sitt beste handlingsfrihet og å være i fase med seg selv.
Når jeg går gjennom hva jeg har, hva jeg trenger, og hva jeg ikke trenger, da skjer noe med meg. Når jeg for eksempel bestemmer meg for å sortere bort bøker for å gi bort eller selge, føler jeg på at jeg har mer enn hva jeg trenger. Når jeg ser at jeg har det jeg trenger, føler jeg roen spre seg i kroppen. Det er en befrielse å ikke strekke meg etter mere, og etter enda mere. Jeg kan slappe av. Det blir tydelig at når jeg tar meg tid til å reflektere og å bestemme meg for at det er bra som det er, da svarer kroppen med avslapning. Det får meg å undres over om vårt konsumpsjons samfunn er bra for vår helse, hvis våre handlinger gir vår underbevissthet forskjellige budskap. Er det noe rart at flere og fler søker seg til meditasjon, yoga og andre aktiviteter som hjelper oss å lande?
Nå har vi mange fordeler med å bo i Skandinavia, og jeg skulle ikke vilje byte bort det her livet. Samtidig kan det være en fordel med å bli bevisst snubletrådene vi har rundt om oss.
Det ser ut som om vår jakt etter mer, etter de seneste tekniske maskinene, kan lede oss inn i fokus på mangler i vårt liv. Omvendt ser det ut til at det å hoppe av fra kjøpesirkuset, og å være fornøyd med det vi har, får oss å fokusere på velstand. Det her er paradokser som det kan være bra å være bevisst over, ikke minst for de barn som vokser opp i dag.
Når man velger å fokusere på det man har, blir det viktig å ta vare på det. Fokuset går over til god og sund mat. Et annet fokus som jeg ser blant Simple Living blogger er å hjelpe andre som trenger hjelpe. Det kan se ut som om vi da kjenner på en åndelig rikdom der mening og livsdypet får en større plass.
Det er to nøkkelord som blir tydelige når jeg tenker over det her, og det er forsoning og aksept.

Jording som en mulighet for å finne tilbaks til sin indre balanse.

Jeg har diskutert mye på Twitter en tid, og for noen dager siden kjente det var tid for å flytte fokus fra hodet, og ned til resten av kroppen også.
Det kaller jeg for en form av jording. Jeg brukte flere metoder for det. Først gikk jeg ut i hagen og gjorde ingenting. Men det er vel ikke helt sant. Det var egentlig andre ting som jeg fokuserte på og det var egentlig mye, men pusten kom lengre ned i magen. Jeg har hørte fugler som sang, barn som lekte. Jeg så omkring meg på alt det grønne som har kommet frem den seneste tiden, nye blomster som titter frem, barn som leker, blå himmel, boligområdet jeg bor i. Jeg satte meg på en trapp, men en kopp te. Når teet tok slutt, da bare satt jeg der og bare var. Og der var jeg til jeg begynte fryse. Da var det tid for litt husarbeid i kjøkkenet. Jeg satte på litt musikk, og danset litt, mens jeg ryddet opp. Ja, det går veldig bra. Dansen vekker opp glede, og livsglede. I livsgleden kommer en følelse av sjelsstyrke, selv om jeg ikke er frisk.
I den frie dansen gir man sitt indre å komme til uttrykk. Den musikk man danser til kan variere til dagsformen. Det finns stunder for Sarah Brightman, og det finns stunder for hardrock. Intuitivt søker man seg til det som, ens indre ønsker å gi til utrykk. Den frie dansen kan med andre ord hjelpe oss å være mere oss selv. Hvis vi tørr.
I går kjørte jeg til et hagesenter for å kjøpe blomster til hagen. Blomster for meg betyr liv og skjønnhet. De setter i gang gode assosiasjoner, tanker, følelser, og det er en mulig hjelp å hvile fra andre sider av liver.
Å arbeide med vekster og jord, vekker til liv en roligere livspuls, der alt får ha sin gang og til sin tid.
Når vi opplever at ting står på stedet hvil, kanskje det ikke er sant. Hvis vi hemmer oss selv fra å utvikles kan det bli "stagnert" energi, men om kan tillate oss å være den vi er her og nå kan utviklingen gå sin gang.
Jeg tenker at kampen, prestasjonen, i en del fall kan lede til stagnasjon, og at vi ikke kommer videre med oss selv innerst inne. Det innebærer da at vårt prestasjonssamfunn kan hemme oss selv og vår indre utvikling.
I vegetative termer trenger vi ha en god gjennomstrømning i kroppen for å ha en god helse. Når vi snakker om pust, blodomløp og så videre er det lett å se at vi har det bedre.
Men hva gjør det med oss hvis vi har kjørt fast og våre tanker og følelser holder oss igjen? Det er interessant å følge blogger der folk arbeider med å forenkle livene sine, og gjør seg av med ting som de ikke lengre trenger. Det som jeg ofte leser er at mange føler seg mere avslappet og friere når de har gjort seg fri fra ting de ikke lengre trenger. Når de gjør seg fri fra det gamle/gamle ting de ikke trenger lengre, svarer kroppen/hele mennesket med en ny modus.
Da er det lett å få et bilde at psyke/soma/relasjoner/fysisk miljø henger sammen, og hvis man ønsker å påvirke sitt liv i en ønsket retning er det nødvendig med en bevisstgjøring på alle disse nivåer/områder.
I det fine været tar vi av oss strømper og skor og føler på gressplenen, sanden, asfalten, vannet, og får på den måten kontakten med jorden, som vi er en del av. Kontakten med naturen kan gi oss mye, ikke minst kan vi oppleve en stunds ro. Men da må vi gi oss tid, plass, og rom for at det som skal skje.

En ferdretning...tørre å tro at man kan!

Små människor ser andras fel medan stora människor ser sin egen roll i det som sker…
(Sanna Ehdin)

Det er som det er!

Hvordan man på et konkret plan kan påvirke kropp og sjel er gjennom pusten. Pusten styres både med viljestyrte nerver og ikke viljstyrte nerver.
Når vi er i en situasjon som føles opprivende, er det viktig og huske på og puste dypt med maven. Når vi blir opprørt er det lett å puste overfladiskt, men hvis vi husker på å puste med maven kan vi komme tilbaks til avslappet tilstand. Det finns situasjoner der det her er lettere sagt enn gjort, men det er likevel en ferdretning å gå.
Når vi husker å puste med dypt med maven kommer vi inn i her og nå.
Når tankene fladdrer videre glemmer vi å være her og nå, og det kan gjøre at vi glemmer å puste.
Det er derfor det er så viktig å skaffe seg pusterom! Det er når vi har pusterom som vi er nær oss selv, og vi får kontakt med vår indre gps. Når vi har kontakt med vår indre gps, ser vi vår vi står her og nå, hvis vi er der vi ønsker å være, eller om vi skal gå videre i den ene eller den andre retningen.
Hvis vi for lenge har trykt unna våre egne ønsker og behov, kan det føles tomt.
Da er det høy tid for å gi seg selv pusterom, tenkrom og tid for å føle på hvordan vi har det.
Det her er et rom eller en kryssveg der kropp og sjel, psyke og soma kan møtes, noe som kan lede til nye innsikter, aha-opplevelser, og vegvalg. Kanskje man føler ro og harmoni og at man er på et godt sted i livet.
Man har kanskje trykt ned sine tanker og følelser gjennom altfor mange år og har et livs floker og byrder å begynne å nøste i.

Kan man hvile her og nå kan man for en stund føle letthet. Hviler man kjemper imot det som er her og nå, leder til at livet blir mere strevsomt.
Hvis man i stedet roer seg ned og føler på det som er nå kan det føles befriende for kroppen. Kanskje trykker tårene på, latteren, søvnen eller noe annet. Hvis vi får rom for det her er det lettere å komme videre.
Det blir så mye tyngre å trykke ned de her impulsene og å forsere videre. Hvis man tror det her er positiv tenking, gjør man et stort mistak!
Hvis du husker noen gang du har latt tårene komme, og gråten fått være der for en stund, kjenner du kanskje en lettelse etterpå. Jeg har ofte pustet meg gjennom følelser til avslappningen kommer og det blir som en livets pust.
Det snakkes om gradert trening for mange som er syke, og tanken er god. Men jeg tror at i en del fall er mere effektivt å oppleve det som er her og nå. Hvordan føles det å bli bedre fra en sykdom hvordan fremgangen nå enn kommer fra?
Når en har vært syk lenge kanskje det er viktigere å føle på at livet kan være litt lettere, og ikke bare er en kamp!
Livet kan lett oppleves som en kamp når man er svekker av sykdom i lang tid. Da tror jeg at "mindfull moments" viktigere for tilfriskning enn å gjøre, gjøre, gjøre så forbasket mye.
Det her kan være forskjellen på fremgang og motgang!

Det finns mye å vinne på å arbeide med tilstedeværelse og å observere de tanker og følelser som kommer frem i den livsfasen! De her tankene og følelsene kan være en hjelp til helbredelse.

Tror ikke noen tviler på at våre tanker og følelser påvirker vår fysiologi.
Spørsmålet for enhver av oss er hvordan!

Når man har vært syk lenge, er det så mye man ønsker å ta igjen. Da kan fristelsen være stor til å gjøre, gjøre, gjøre... Problemet er at vi ikke kan ta igjen alt som vi ikke har fått være med om. Sorgen er vår følgeslager og nyorientering er et nøkkelord. Da må vi fremdeles ta oss tid til pusterom.
Når vi tar oss tid til pusterom, da ser vi om vi er på veg å bli fartblinde, om vi er redde for å gjøre noe som helst. Det er når vi holder siktet innover, vi blir kjent med oss selv, den vi er her og nå.
Hvordan skal vi lære oss å elske oss selv hvis vi ikke har tid til å lytte på oss selv?
Hvordan skal vi få våre behov tilgodesett, hvis vi ikke tar oss tid til å lytte?
Hvordan skal vi holde oss friske hvis vi krampaktig holder kampen i gang, og vi ikke gir oss tid og rom til å puste?
Er det noe rart så mange føler seg på etterskudd?

Grensen kan iblant være hårfin mellom resurser og underskudd! Husk og pust!
Det å leve bevisst kan gjøre forskjell! Når vi lever bevisst, lever medvetet, er det lettere å navigere videre. Når ting er med i vetandet...

Du får Pelle, pappa!

Jeg var en 5-6 år gammel. Det var november og farsdag. Når de voksne skulle gratulere sine foreldre, da hadde de alltid kjøpt en gave som de gav sin mamma og sin pappa. Når det var morsdag og mai måned, da var det lett å plukke en blomsterkvast å gi den til mamma. Men hva kan man gi til en pappa i november, og det ikke var noen blomster der ute? Hvordan skulle jeg løse det? Det var langt til butikken og jeg hadde heller ikke noen penger. Hm!!! Hva kunne man gjøre? Jeg var ute på gården når jeg tenkte over det her problemet. Så fikk jeg syn på katten Pelle! Den kunne pappa få! :) Men han betalte jo allerede for maten til katten. Det ble litt feil det. Hm! Men den kunne jo mest være hans katt! Det kunne jeg gjøre. Men tanken om at det her ikke stemte helt, den var der. Men jeg kunne ikke finne noen annen løsning. Pappa kanskje ble glad likevel! Det ble han nok. Selv om jeg ikke fikk alt til å stemme inne i meg, gikk jeg bort til min 3 år yngre bror. Når jeg spurte lillebror om vi skulle legge Pelle i en kartong (uten lokk) og gi den til pappa i farsdags presang, lyste han opp. "Ja!" Det merkelige var at katten aksepterte at vi plasserte ham i kartongen og gikk med han til pappa. Det gjorde kattene aldri når jeg prøvde å legge dem i dukkevognen, og la dyne over dem. Da forsvant de raskt!
Pappa han holdt maska og sa:"Tack så mycket". Ja , det var et veldig lurt smil og man kunne gjette på hva han tenkte. Men jeg og lillebror vi strålte som tente lys!
Det her har pappa aldri glemt og han snakket om det fremdeles i forrige året. Hva de voksne ikke visste, det var at jeg skjønte ikke logikken i det her, men jeg holdt maska. Det ble morsomt! Og det ble bra, og pappa ble glad!

Nå tenker jeg at de er veldig viktig for barn og gi kjærlighet, ikke bare få. Da får man en følelse av at "jeg kan", og at "jeg betyr noe".
Den her situasjonen handlet også om et problem, eller utfordring som skulle løses. Det fantes et hinder på vegen og jeg måttet navigere om, og på en måte løste jeg det. Det er noe som andre unger også må, og det er bra. Det her er viktig for utviklingen på flere plan. Det gir en god selvfølelse og en følelse av "jeg kan".
Derfor er det bra om man ikke hele tiden curler for barn, men kanskje i stedet stoler på dem og viser at jeg vet du klarer det her!
Som barn er det mange situasjoner som de kommer opp i, og som gjør at de må navigere om, ikke minst med de andre barna.
Det fantes også andre utfordringer som ikke gikk å løse der og da. Da husker jeg veldig godt at jeg mange ganger tenkte, "Når jeg blir stor..." Tiden skulle hjelpe meg! Man trenger ikke å aktivere unger hele tiden. De har godt av å få pusterom, og da få tilgang til den kreative fantasien. Den kreative fantasien er så viktig. Det er med fantasien som man lærer seg å finne nye løsninger, og å drømme om fremtiden. Når man har kontakt med den kreative fantasien, kan man også ha kontakt med den indre roen. Hvordan skal barn få kontakt med den indre stillheten om de hele tiden er i aktivitet? Hvorfor har så mange barn problem med psyken idag? Er det på grunn av  høye krav? Hvor mye får de ro til å bare være? Barn har vel aldri fått ting servert så mye som de får idag? Tidligere generasjoner fikk arbeide tidlig, og Norge var fattig. Alle skulle bidra. Det var krig på 40-tallet, og folk var redd. De hadde god grunn til å være redd. Hvordan var helsesituasjonen for barna da?

Jeg har fremdeles nytte av min kreative fantasi. Den hjelper meg å finne nye løsninger, hvordan jeg må navigere om når det er hinder på vegen, og å se forskjellige mulige konsekvenser av mine planer. Den gir en indre trygghet og selvbilde. Jeg går så langt at jeg sier at den er en stor kilde til visdom.

Når jeg tenker på langtidssyke barn tenker jeg at den kreative fantasien sammen med å få gi kjærlighet er meget viktig i tilegg til å få kjærlighet. Ja, de kanskje ikke kan gå i skolen på flere år, og det skjønner jeg ikke er noe moro. Samtidig så kan man alltid ta igjen teoretiske kunnskaper. Men den emosjonelle og sosiale utviklingen er her og nå. Den kreative fantasien kan hjelpe dem å få en god selvfølelse, og den bærer de med seg hele livet.

Her tror jeg barn sliter, når de lever under svært traumatiske situasjoner. Når man går og er kronisk redd og i forsvarsberedskap, da er det kanskje ikke så lett å få kontakt med den indre kreative fantasien. Eller er det akkurat omvendt? Hva sier mine kloke lesere?

Marcellus "Bear Heart" Williams

Akkurat nå leser jeg en veldig bra bok.  Det er "Vinden er min moder" av den indianske sjamanen Bear Heart. Boken er full av hans visdomsord, og hans refleksjoner kring sitt liv. Han har mye gode ord på sitt hjerte.

Han forteller litt om historien til hans stam, sin familie og sin egen oppvekst. Han gir et intrykk av å ha vært en uredd og mye aktiv gutt, som tok ansvar tidlig i sitt liv. Når han ble voksen ble han valgt til å få mulighet til å utdanne seg til sjaman, noe han takket ja til. Han fikk da gå gjennom forskjellige prøver som gjorde at han fikk møte seg selv på mange områder. Det ledde til at han fikk kontakt med sin egen væren og andre sider hos han selv ble skrellet av.
Det kunne være å sitte på et sted og å observere, uten å bevege seg det minste. Det kunne være å sitte på et fjell i noen dager og samtidlig faste, det vil si ikke drikke eller spise. En gang spasserte han gjennom en klapperslange bo uten noe på føtterne. Han klarte seg helt uskadd, med støtte på troen på kraften i de urgamle sangene som hypnotiserte slangene.
Han viser på at prøvninger utvikler oss som å skrelle en løk, hvis man holder håpet og tilliten til den store anden oppe. Han sier også at det er viktig å takke for livets erfaringer, de gode med de onde, og å erstatte det negative med noe positivt. Det her tenker jeg kan være veldig vanskelig i en del situasjoner. Samtidlig lytter jeg fordi hvis det finns mennesker som har tatt seg gjennom mange vonde prøvninger så er det akkurat indianer i Amerika.
Bear Heart snakker mye om nestekjærlighet, respekt, empati, og verdiet i å ha gode mål i livet.
Vi skal streve etter å ha en gode balanse i livet. Det handler om balanse mellom hjernehalverne, aktivitet og hvile, gi og ta imot. Han mener også at det er viktig å gi de gode tankene næring, fordi det påvirker oss til kropp og sjel. Våre tankene gir underbevisstheten næring og da handler vi og reagerer deretter. (Han snakker her ikke om å benekte.) Latteren er ifølge Bear Heart den beste medisinen, og det er viktig å ta humoren i bruk så lenge man ikke skratter åt någon.
Når vi bruker for mye tid til alvorlige ting, for eksempel leser alvorlig bøker eller ser alvorlige filmer, da får vi en ubalanse. Det er viktig å gjøre lettsommere ting, for eksempel se morsomme filmer eller lese lettleste bøker for å få kraft til å ta til seg de alvorligere tingene.
Han forteller også om at hans folk er nøye med å balansere manligt og kvinnligt for at samfunnet og individene skal få en balanse. På møtene da lyttet de på både menn og kvinner, fordi de kom med forskjellige synspunkter og da fikk de et mere heldekkende grunnlag til å ta beslutninger.
Indianene mener også det er viktig at vi skaper en harmonisk verden for fremtiden, for eksempel å ta vare på naturen. Vi låner jorden fra fremtida generasjoner.
De mener at vi alle er guds barn, vi er alle i slekt med hverandre og vi må samarbeide med hverandre hvis vi skal skape en god fremtid for fremtida barn.
Han døde for 3 år siden, men hans ord finns kvar. Takk!

Kroppens visdom

Det et snakkes mye om å tenke positivt idag. Det ser ut til at mange forveksler det med å bare se de positive tingen i livet, og å trykke ned resten. Jeg har møtt mange som har tenkt "positivt" til de kollapset.
Det som da kan ha skjedd er at man har fokusert på positive tanker og følelser og å benektet, trykt ned kroppens signaler. Man kan si at man har hatt fokus i hodet og kuttet av kontakten med resten av kroppen. Når det skjer er vi ille ute.

Vi kan for eksempel ikke møte et emosjonellt problem med bare intellektet. Vi kan alltså ikke overstyre følelsene med våre tanker. Hvis vi prøver på det da trykker vi ned oss selv.
Følelsene er kompassnålen som viser hvor vi ferdes i livet, og det er viktig å ta de signaler som kroppen viser oss på allvar.  Det er i kroppen vi føler, og derfor får vi vite mye når vi lytter på kroppen. Når vi lytter på kroppen kanskje vi ser at vi må ta en ny ferdretning i livet.
Det er ikke positiv tenkning hvis du sier at du burde ikke være lei deg nå, ettersom du har, mann, barn, og god økonomi hvis du egentlig er deprimert. Det skaper bare mere skyldfølelser og spiralen går nedover. Det som er mest positivt når en er deprimert er å lytte på seg selv, gi seg trøst, snakke med noen, og å gjøre noe hver dag som er moro.
Det som jeg ser på som positiv tenkning er altså de tanker som leder til en konstruktiv atferd!
Det er positivt når man gør ting som gir en glede, lettelse, og avslapping. Det er også positivt å søke seg til ting som gør at man føler seg rak i ryggen, og som får en til å føle mere energi.
Likeså er det ikke nok å si til en person at de må tenke positivt, noe som kan uppleves som både kravfyllt og avvisende. Det er bedre å være forstående hvis man kan, aksepterende, gi varme og trøst, inspirere til noe positivt med mere. Da er det forstås viktig å selv føle og tro at man har noe å gi. Vi kan oftest mer enn vi selv tror.
(Det er viktig å tenke på at to venner som begge sliter veldig vondt, kan ha vanskelig å inspirere. Det blir som om 2 drunknende personer skal redde livet på hverandre. )

Kroppen viser vegen bare vi tar oss tid å lytte. Det kan være vanskelig for den som tidlig i livet har lært seg å trykke ned sine følelser. Ting tar tid, og slik er det. Det er en lang process og meget lærerik. Det er viktig å observere seg selv i lang tid. Hva gir meg energi og hva taper meg for energi? Det her er en livets skole som gjør en klokere.

For meg handler det om at ha kontakten åpen mellom hode, hjerte og mage. Alt hører sammen! Når vi får et helere sammenheng, er det mye enklere å møte livet og dets utfordringer.

Når du innser...

Når du innser at du ikke vet alt, da har du begynt din reise mot visdommen.
Når du tror at du vet alt, da har du begynt reisen mot dumskapen.
Alle kan vi være vise på en del ting og vise på andre. Nysgjerrigheten og åpenheten mot nye ukjente marker lære oss mye. Vi kan møte motstand på vegen fra vårt indre. De her motstanden kan lære oss mye om oss selv. Når vi studerer hva våre motstand handler om, kan vi se gjennom dem og åpne dører til nye rom somn vi ikke visste om at vi hadde.
Det er lett å være hard mot seg selv. Det er lett å projisere de ting vi ikke liker om oss selv på andre personer og tenke ille om dem. Det er lett å projisere våre gode sider på andre og å tenke veldig godt om dem.
Jeg har hørt og lest om personer som dømmer seg selv når de oppdager hva de gjør mot andre. Egentlig burde de fire at de har gjort en så stor oppdagelse om seg selv. Når vi gjennomskuer oss selv er det lettere å gjøre noe med det. Det er det første steget til noe nytt.
Det er lett å tro at vi ønsker noe for at andre gør det. Det er lett å tro at man ikke kan klare en ny situasjon som man ønsker seg.
Tenk deg at du ønsker å flytte til Oslo fordi de fleste av dine venner gjør det. Du bebreider deg selv for at du ikke flytter til Oslo akkurat som dine venner.
Kanskje du en dag kommer på at du faktisk ikke har lyst til å flytte til Oslo, fordi du trivs så godt der du er.
Tenk så lett det er å bebreide seg for ingenting! Bebreidelse tar energi.
Kanskje du i stedet ønsker å flytte til Oslo, men er redd fordi du tror at du ikke skal klare av det.
Redsel tar energi.
Vi burde fire oss selv mye mer enn hva vi gjør i jantelandet. Tenk så mye vi gjør hver dag som faktisk er bra. Vi trenger å stoppe opp hver dag å se hva har å være takknæmlige for. Hvis vi vi hele tiden strekker oss videre etter mer og ikke verdisetter hva har har nå, kommer vi aldri å bli fornøyd. Vi blir jo aldrig ferdig og kan puste ut! Hvordan skal vi da få ro?
For å føle indre fred trenger vi å arbeide med pusten, og å tørre å være i oss selv, hvile i det som er.
Det finns tilstander som ikke er godt å være i: den fortvilte slitenheten, smerten, maktesløsheten, meningsløsheten, redsel, skyld og skam for å nevne noen. Det er en fristelse å skyve dem vekk fra seg, men da blir de vår skygge som forfølger oss var vi enn går. Det er ikke rart at det er så mange som er i stændig bevegelse.
Det er ikke rart vi ønsker oss et smertefritt liv og en quick fix når livet går oss imot.
Vi kan arbeide mot et perfekt ytre liv, men gir vi oss tid til å prosesse den indre virkeligheten og å tåle livet når vi møter motstand.
Hva er det vi prioterer i livet?
Har visdomsreiser som alderdom, sykdom, og andre erfaringer noen plass og verdier i våre liv?
Gir vi oss et sjelslig rom å vokse som mennesker, når alt skal gå så raskt i samfunnet.
Jeg tror personligen at vi betaler et dyrt pris når vi forsømmer den sjelslige siden av oss selv, og at det går ut over vår helse og vårt samfunn.
Jeg tror at det er en viktig grunn til at så mange søker seg til nyandlighet og kirker. Sjelen bryter seg løs!

Så mye visdom....

Jeg har nå lyttet på det svenske radioprogrammet Vinter i P1 med Patricia Tudor-Sandahl, 1/1-2011. Hun er forfatter, psykolog og psykoterapeut. Så her presenterte Sveriges Radio hennes radioprogram:



"Uppmanar oss i sin senaste bok Den fjärde åldern att även i mogen ålder våga utvecklas och söka ett rikare liv; själv tycker hon att åren mellan sextio och sjuttio har varit bland de bästa hittills. Boken följer upp Den tredje åldern, om livet efter femtio.


Kom till Sverige som 23-åring efter en svår uppväxt i England och arbetade inledningsvis med engelskundervisning i radion. Verksam som psykolog tills hon i insjuknade i cancer 1992. Började då skriva på sin självbiografiska bok Ett himla liv. Allt som allt har det blivit fjorton böcker på existentiella teman.

Medverkar regelbundet i P1:s Tankar för dagen. Är även en mycket efterfrågad föredragshållare och retreatledare. I ungdomen var hon professionell konståkerska.

– Jag ska bland annat tala om vad som får mig att växa och vad som får mig att krympa som människa, och om den glädje och tacksamhet jag känner inför det liv som jag har fått. "

Hennes kloke ord berører noe dypt i meg , og jeg tror ikke bare hos meg. Det her er allmennmennesklige ting og hun tar opp det sentrale i det å være menneske.

For deg som ikke har problem med å høre det svenske språket kan jeg med varm hånd anbefale det her radioprogrammet! Kos deg! :)

http://sverigesradio.se/sida/artikel.aspx?programid=3300&artikel=4212566

Gi aldri opp!

"Never Give up

No matter what is going on
Never Give up
Develope the heart
Too much energy in your country
is spent developing the mind
instead of the heart
Be compassionate
Not just to your friends
but to everyone
Be compassionate
Work for peace
In your heart and in the world
Work for peace
and say again
Never Give up
No matter what is happening
No matter what is going on around you
Never Give up."

H.H. the XIVth Dalai Lama


Det er mye kloke ord og noe å streve mot. Ikke lett å leve opp til, og det er lett å tråkke feil. Først og fremst er vi mennesker. Vi snubler, og snubler. Men en dag for lengen siden lærte vi oss å gå. Når vi datt så sa de voksne…"Opp igjen". Gang på gang sa de det. Det gjelder å huske det som voksen også. Prøve på ny og på ny. Når vi ikke er friske settes tålmodigheten på prøve.

Ja tålmodighet er en resurs. Tillit og håp er noe som kan settes på prøve. Utålmodigheten og tvilen kan raskt bli en ledsager. Da kan det være bra å huske Dalai Lamas ord: "Never Give up." Ta vare på dere!

Det vi gir, det skaper vi.

‎"Vi försörjer oss på det vi får, men vi skapar ett liv av det vi ger", Winston Churchill