Om coaching, ulike synsvinkler.

Jeg lytter på et pod radioprogram fra NRK Ekko, som handler om "Coaching har blitt en miljardindustri"

Psykolog Line Wulfsberg har mange gode synspunkter om coaching.
Metoden er ikke selve problemet men den ukritiske anvendelsen av den. Folkehelseinstituttet har gått ut med at halvparten av alle nordmennene kommer i løpet av livet få opplevd å få en psykisk lidelse. Det betyr alle som jobber tett med mennesker må være beredt på at møte mennesker med psykiske lidelser på alle samfunnslag og på alle arbeidsplasser. Syke mennesker har krav på å snakke med fagfolk. Vegen til helvete er ofte brolagt med gode intensjoner og også økonomiske interesser.
Viktig å se at det man lærer i en større kontekst. De metoder som man lærer på en coaching kurs er et verktøy i en større verktøykasse. Det finns ikke et mirakelverktøy som kan brukes til absolutt alt!
Hvis du lærer om en hammer kanskje du tror at alt er en spiker. Når den forventede resultatet ikke blir det du har forventet kan responsen din bli at du hamrer hardere og hardere, og da kan det gå galt.
Vi er alle individer og har forskjellige problemstillinger og erfaringer. Det er lett å tenke at det finns en quick fix med en metode der du ikke trenger å gå inn i det vanskelige. Her ser vi fremover og ikke bakover. Her i coaching fokuserer vi på her og nå, og ikke fortiden. Det kan være attraktiv men det er ikke alltid det riktige.
Man kan risikere og å åpne flere pakker enn man kan lukke. På coaching kurs kan man lære seg å åpne opp og åpne opp, være ganske konkret og konfrontere klienten til en konkret plan om forbedring. På den vegen kan man åpne opp flere pakker enn man klarer å pakke igjen. Man kan gå på en smell der og plutselig bli overvelda fordi man har slått opp et eller annet gammelt sår. På coaching kursen inngår ikke verktøyene hvordan man pakker igjen.

Viktig å være klar over hva man kan og hva men ikke kan når man snakker med klienter.

Coacher mener ofte at psykologer jobber med det syke og coacher med det friske. Hvordan skiller coacher mellom det syke og det friske? Hvordan vet de hvem de tar inn? Hvordan er de kritiske til hvem de coacher? Hvilke verktøy har de å spille på der?

Wulsberg er kritisk mot coacher som mener de har en mirakelmetodikk som virker på absolutt alt og bruker metoden helt ukritisk, og der psykologene sitter igjen med skadene etterpå og må reparere de. Både hun og hennes kolleger har møtt de her problemene å det er et økende problem.


Coach Jan Ottar Hovda, leder i norske coachforening, mener det er viktig å kjenne grensene for sin egen kompetanse og ikke gå ut over de grensene. Det er vanskelig å avgjøre når et mennesker er friskt og når det er sykt.
Viktig å holde fast ved at coaching ikke er behandling. Coaching er en metode til å finne frem til en bedre versjon av deg sjøl, til å bli bedre på felt som du ønsker å bli bedre på. Sette deg klare mål, og finne ut hvordan man kan nå de målene. Den er løsningsfokusert og på det som skal komme og ikke det som har vært. Traumebehandling er ikke noe han kjenner seg igjen i.
Coaching er heller ikke rådgivning. De gir ikke råd om hva som er et bedre liv eller hva som er det gode liv.  Ikke heller hva som er lykken eller hvordan man er en bedre ledere. Det har de ikke svar på.

Coaching kan være selvutvikling.
Kanskje man vil bli en bedre ledere, utvikle ny kompetanse, bli bedre på kommunikasjon.
Kanskje de vil bli bedre på kommunikasjon, mestring.
Hvordan lukes de personer som har store livsproblemer ut?
I selvutviklingskurs kan man komme i berøring med sider som kan være problematiske. Kurs lederen har et ansvar, men kursdeltakeren har også et ansvar over å ta vare på seg sjøl, sier Hovda.
Han er positiv til diskusjon, med saklig kritikk som kan være viktig å bli klar over. "Ingen er interessert i keiserens nye klær." Derfor lytter han også på viktig kritikk som han kan bruke i sitt arbeidel

Jeg mener også det er viktig at klienten får lære seg positive og negative sider med den aktuelle metoden. At coachen er bevisst sine egne begrensninger og likeså metodens begrensninger er også viktig og det her er en viktig del i pasientsikkerheten, selv om de ikke kaller det for behandling.

Hvis vi for eksempel snakker om Rosenterapi har jeg i psykologarbeidet sett helt forskjellige resultater. Noen har fått kontakt med en stor indre glede, noen fikk kontakt med en stor indre sorg, og noen ble psykotisk. Det er noe som jeg mener er viktig å kjenne til før man prøver seg på en metode, enten det er i helsevesenet eller alternativ bransjen.
Både fysioterapeuter som arbeider med psyko-motorisk behandling eller basal kroppskjennskap er veldig nøye med å gjøre en vurdering og deretter tilpasse metoden til den enkelte pasienten. Det samme gjør psykologer som har en god grunnutdanning i kognitiv atferds terapi. Derfor sier det ikke noe når noen synes at en alternativ metode har kognitive elementer. Da må neste spørsmål være: Hvilket verktøy i verktøyboksen?

Når en Coach ikke lytter på kursdeltakernes dårligere erfaringer fra metoden, kan det få meget dårlige konsekvenser for de syke. Ikke bare for de som har deltatt, men også for de som senere prøver metoden. Som Wulfsberg sier er det viktig å se metodens begrensninger for å ikke gjøre for store skader på kursdeltakerne.
Vi har dessverre mange slike historier.
Kan anbefale det her ekkoprogrammet, der flere synsvinkler presentes.


28/10-13
Bloggeren SerendipityCat har også skrevet om det her temaet på sin blogg, og det innlegget finner du
her.