Bryllup

For noen uker siden var vi på bryllup i Tyrkia. Det er litt ulikt et skandinavisk bryllup, ikke minst i antall gjester. Det var over tusen gjester den har kvelden! Det dere ser på bildet er den plass der brudeparet sitter når de sier ja til å gifte seg med hverandre. Det er ikke plassen og situasjonen som passer sammen med panikkangst eller liknende, når de gifter seg fremfor så mange gjester. Den her situationen kan gjøre hvem som helst nervøs.

 

Men brudeparet klarte seg helt strålende. De sa sine "Ja", og da gikk fyrverkeriet i gang likt nyttårsrakettene gjør hver eneste nyttår hos oss.

Brudeparet danset med alles øyner på seg. Det var så mange fremfor meg, slik at jeg ikke kunne ta noen nærbilder, men det her viser litt av stemningen.

 

 

 

 

Etter den første dansen kom den nærmeste familien opp på dansegulvet, og deretter kunne den som ville danse. Det var levende tyrkisk musikk, og tyrkisk dans. 

 

 

Det ble servert Coca Cola og vann til å drikke. Vi fikk også litt nøttemiks å spise. Det kan naturligvis ikke bli så mye å spise og å drikke når det kommer så mange gjester, og man ikke vet hvor mange gjester som kommer på bryllupet. Vi så en lastebil kommer med flere plaststoler, men likevel fikk mange av gjestene stå og se på bryllupet. Alle er velkomne.

 

 

Når brudeparet kjører hjem fra bryllupet, skal alle se at det sitter et nygift par i bilen. Det her er en dekorasjon på bilen som vi har sett tidligere. Etter bilen med brudeparet, kommer det en "karavan" med biler, som kjører etter brudeparet hjem. På vegen hjem tuter alle bilene mens varsellysene blinker. Etter et annet bryllup var vi en del av karavanen og vi registrerte at andre tyrkere ikke brøt karavanen.

  

 

 

Prioriterer du riktig i livet ditt?

Jeg fant den her på Facebook og synes det er et godt bilde hvordan mange prioriterer i vårt samfunn idag.
Lever vi i følge vår sanne natur?
Hva er vår natur?
Hva er viktigst i livet?
Prioriterer vi ting så mye at vi selv har kommet langt ned på prioriteringslisten?
Hva er våre dypeste behov?
Og enda viktigere, har vi et samfunn som forbereder barnen til å møte livets realiteter?

Hvis vi ser på vårt samfunn idag. Hva blir viktigt når folk ska stemme i høst?
Tenker de over hvor mye penger de tjener og ønsker å beholde mest mye?
Kan det være at folk tenker over at livet kan slå til og å ramme hvem som helst?
Vet folk om de rettigheter de har når de er syke?
I Sverige har folk stemt frem Moderaterna, som er Sveriges Høyreparti, 2 ganger.
Der har man nedprioritert syke folks trygghets system. Når man har hatt sykepenger en viss tid, blir man utforsikret. Det innebærer at de blir økonomiskt avhengig av sine ektefeller. Hvis de har små barn hjemme, blir det trangere kår for alle i familjen.
Man kan søke hjelp på socialkontoret, men for å få sosialbidrag må de først fått bruke sine besparinger.
Hvor mange må selge sitt hjem når de har sykdom i familjen i lengre tid?
Hvor mange finns det i en slik situasjon som må få økonomisk hjelp fra sine voksne barn?
Svenske barn samler inn leker og klær slik at fattige svenske barn kan få julegaver!

Det er lett å tro at det bare er å stå på selv om de er syke, og det er ikke få som har brent seg på det!
Ja, man kan holde det gående lenge, til en viss grense.
Men hvem som helst kan bli syk, eller være med i en ulykke!
Det kan være nødvendig å tenke over hvordan livet kan bli den dagen livet slår til, allerede nå!

Les gjerne:
Beklager, jeg må være mamma.

Ta vare på dere!

Kvinnenes Vasalopp!

Vi er nå inne i desember og det er mindre enn 3 uker til julekvelden. Julen innebærer en lang tradisjon med mye som oppleves som "må gjøre". Jeg har hørt voksne fortelle om sin jul da de var barn, da en utslitt mor grinet på julekvelden fordi hun hadde kjørt rovdrift på seg selv i lengre tid.
Tenk hva gamle tradisjoner kan oppleves som store krav og sannheter, og ødelegge en periode på året som kunne vært mye kos.
Nu har mange takk og pris tenkt over hva som er viktigt i adventstiden og julen. De gamle juletradisjonene begynte i en tid der samfunnet var helt annerledes, enten mor var hjemme eller hadde gard. Når vi vokser opp lærer vi oss at det som foreldrene gjør, slik skal det være. Da er det lett å tenke at når jeg blir stor, da skal jeg...
Men når vi siden vokser opp har slike tanker gått inn i underbevisstheten, og der påvirker det oss ubevisst. De egne indre opplevde kravene har en kraft som påvirker oss til vi tar oss tid til å reflektere kring hva de her idealen, kraven, påvirker oss i den livssituasjonen der vi er i her og nå.
Det er forskjellige roller som ubevisst lever inne i oss, og det påvirker oss også i juleforberedelsene. Det her er noe som menn og kvinner kan reflektere over. Kanskje de gjør noen aha-opplevelser. :)

Det blir ingen julebakst, eller å gjøre julegodterier, her i huset. Vi legger oppmerksomheten på julematen. Det er viktigere.
Før var det husvask før jul, men den "luksusen" får jeg holde meg unna når jeg ikke er frisk. Jeg legger hellre den energien på min man og andre som er nær og kjør. Det er det som julen handler om for meg! Det handler om de nære og dypere verdier, som vi alle har behov av. Det er det som alle ensomme blir påminnt om når julen kommer. Da hjelper dårlig å ha et flott julepyntet hjem og penger på banken. Det materielle erstatter ikke våre dypere behov. Derfor har juletv en viktig funksjon å fylle, når det er det nærmeste sosialt liv de kommer i julen.

Vi begynte å kjøpe julegaver i november, fordi det blir ingen stress av julehandelen hvis en begynner i til. Da finns det også en større mulighet at gavene er mere gjennomtenkte. Det er heller ikke en nakkdel å spre utgiftene på et par måneder.

Man kan få god hjelp av den kreative fantasien hvis man skal finne andre veger til hvordan man best skal kose seg i adventstiden og i julhelgen. Hver eneste generasjon lever i en ny tid, med nye utfordringer og livsstil, som tvinger frem nye måter å leve på. Hvis man lever i det gamle altfor mye, og ikke oppdatere valgene, kan livet bli mye tyngre.

Julekosen har begynnt her for fullt. Sitter her med et krus julete, julegardinene er oppe, (fikk litt hjelp av mannen min i helgen), julestjerner og annen belysning er på plass, Juleenglene er på veg frem, litt og litt skal julestemningen øke her i huset. Julemusikken er fremme. Snart er det jul!

Kos dere så god det går!

Lille Ida

I Tyrkia har vi flere gode venner. Blant dem har vi en ny liten venninne som fødtes i februar det her året. Jeg velger her å kalle henne for Lilla Ida. Det er en liten tyrkisk prinsesse. Ja, i hvert fall for hennes foreldrer og besteforeldrer. Det er flere år siden jeg hadde en baby i min nærhet. Og det er fantastiskt å se samspillet mellom ett så litet barn og omgivelsen. Mor er 18 år ung, men hver dag tar hun sin lille baby, til kafeet der foreldrerne arbeider. Der kan hennes mor, barnets mormor, lære opp henne hvordan man tar være på en liten baby. Båndene er tette. Mor stiller opp og passer barnebarnet sitt hvis mor trenger å gjøre ærender eller å gå til legen. Mormor og morfar elsker sitt barnebarn. Andre voksne rundt om omkring viser også sin glede over at Lilla Ida nå finns. Mennen er like åpent gærne i å leke og å kose med Lilla Ida som hvilken kvinne som helst. (Meg innberegnet) Der diskuteres det ikke hvis det er sundt for en baby å ligge å skrike. Skriker Lilla Ida er det noen direkt hos henne. Lilla Idas far elsker sin lille jente. På lunsjen kom han fra sitt arbeide og ga dottern sin fra nappeflasken. Hele familien spiste mat. Ikke han, for han hadde bare øynene for sin lilla prinsesse. På kvelden gir han henne også mat, og vugger henne til hun sover. Han kan nok ikke la være. Stoltheten lyser i øynene. At han siden arbeider fra tidlig morgen til omtrent 7 på kvelden, spiller ikke noen rolle. Det lyser omkring mor når hun er sammen med sitt barn, og hun har mye støtte. Hun er fornøyd med livet.
Hun sier at vi kan være ekstra besteforeldrer,
og vi kommer nok å gjøre hva vi kan. I sommer har jeg tenkt å lete opp pekebøker og å sende ner. Det finns ting som er dyrt i Tyrkia, men som barn og foreldrer kan ha stor glede av. Barnebøker er en viktig ting. Nå kjøpte vi bleier til dem. Det er dyrt for alle foreldrer.
Det var interessant å se hvordan mor og mormor vugget Lilla Ida til sømn. De satte seg på gulvet eller med en stol fremfor seg. De satt med strake bein og la en pute over leggene. Der plasserte de Lilla Ida, og gynget henne sideleds, imens de la en hånd på hennes bein eller mave. Dette er sikkert en gammel metode for å få små barn å sove, og det var effektivt.
Hjemmer i stuen hadde de laget en hengekøye der Lilla Ida sov godt når hun hadde spist sin mat, fått tørr bleie, lekt og kost med foreldrene.