Psyke og soma og å leve der man er.

Vi diskuterer ofte sambandet mellom psyke og soma, og kognitiva teknikker for å få et bedre liv, og kanskje til og med, et friskere liv. Det ser ut som at en del tror at sliter du i livet, så er det dine egne tanker som du må forandre på.
Vi har et uttrykk som sier at "det er ikke som du har det, men som du tar det". Det er et popularisert utrrykk om folk som sliter. Og når man tror at det er en sannhet som kan generaliseres på altfor mange situasjoner. Sannheten er at vi reagerer på livet og når vi står i en en livssituasjon som er utenom det vanlige, så reagerer vi med følelser som er sterkere enn vi tidligere har vært med om. Da tenker jeg ikke bare på krig og katastrofer, men om de traumer som folk kan bli konfrontert med i fredstid. Barn og ungdomer som er skadelidende på grunn av traumatiske situasjoner, som for eksempel incest, voldtekt, psykisk og fysisk mishandel, sykdommer som ikke er tatt på alvor i vårt helsevesen, mobbing og så videre, står i en altfor vanskelig situasjon. De har ikke erfaring til å takle vanskelige situasjoner, de er små og forsvarsløse, prisgitt sin omgivning, og har heller ikke en hjerne som er ferdigutviklet, til å klare av å håndtere og å bearbeide det forferdelige som de er og har vært med om. Fight-flight reaksjonene er på topp, ettersom de er i overlevelsesmodus. Kronisk stress i mange år kan lede til mange helsemessige problemer. De får et reaksjonsmønster som omgivelsen trenger å være oppmerksom på, og som lett kan tolkes i mange retninger. Traumene kapsles inn i kroppen, der de "fryses inn" og i den formen bearbeides de ikke.

Den innebærer at når de i et senere tilfelle kommer opp i dagen, da er det i ubearbeidet for og i full kraft. Da må hjelperen holde tunga rett i munn. Jeg har snakket med folk som har fått som svar av helsepersonell, at de er voksne nå. Ja, naturligvis, men traumaet er ikke bearbeidet, og derfor så kommer følelsene frem med styrke og overveldelse. Det var jo det de var når barnet bare måtte "fryse inn" det vonda. Det var så her sterkt det var. Kroppen har lagret på minner og opplevelser i alle år, og i tilegg til det vært i en kronisk alarmberedskap. Er det noe rart at de her personene sliter helt forferdelig? Det rammer ikke bare fysisk, men også psykisk. Det går ikke å skille de to.

Jeg har vært med om at personer har bestillt time til kiropraktor før de kom på timen. De hadde for eksempel vondt i ryggen. På vegen ut hadde smertene slippt taket, etter å ha snakket av seg om alle de frustrasjoner som hærjet i kropp og sjel. Hvor mange ganger har jeg ikke hørt personer si at de følte at de kunne legge av seg problemer og bekymmer i rommet (kontoret mitt), når timen var over?
Ja i Jesu Bergspreken har noen klok menneske skrevet at, det hjertet er fullt av, det kommer ut gjennom munnen.
Hvis det finns folk som tror at det i en slik situasjon bare er å bytte ut de vonde tankene, med trevligere tanker og deretter å gå ut i jobb, arbeidsprøving og så videre. Da må de tenke om. Hva er det unger prøver å gjøre når de sliter? Jo, de prøver å gjøre ting slik at de glemmer det vonde. Når de er eldre kanskje de velger å gjøre mange forskjellige aktiviteter slik at de skal slippe å føle på det som gjør så vondt. Det er en strikk de prøver å strekke ut så lenge det går, tils den brister. Når det vonde kommer opp i dagen er det en stor kraft som er satt igang, når det dessuten kommer i ubearbeidet form.
Da blir troen på å byte tanker som om man tror at det bare er å sette plaster på de veldig dype infekterte såren, for å siden å gå videre. Når noen i en slik situasjon får høre at de skal legge det gamle og vonde bak seg, da skjønner jeg at det blir feil. Det er altfor tidlig, og en mental, kognitiv konstruksjon. Man tar ikke bort det vonde med en mental konstruksjon, når det finns så mye kvar i kroppen. Hodet og kroppen er ikke i fase med hverandre. At det er mulig å gå videre, kan vekkes som et håp som finns der, eller som tendes med å høre og lese om andres tunge erfaringer. Andres livserfaringer er viktigere enn hva man til vanlig tenker.

Jeg husker en dag for mange år siden, når jeg var veldig trøtt en dag, og prøvde å sove en stund. Det gikk ikke så bra. Jeg begynte i stedet å skrive fritt fra hjertet. Det viste seg at jeg var ordentligt sint, og når hadde skrevet av meg, da hadde jeg mer energi.
Også jeg har følt på den lettelsen man føler når man kan snakke ut hos noen som tar en på alvor. Den personen trenger ikke å være enig i alt, men følelsen av å bli tatt på alvor er meget viktig.

Jeg har også opplevd kontakten mellom psyke og soma i den andre retningen. Når jeg var yngre fikk jeg influensa oftere enn jeg gjør idag. Timene før feberen og andre symptomene brøt ut, da følte jeg meg trist. Jeg lurte på hvorfor jeg var lei meg. Noen timer senere fikk jeg svar.
I 1988 ble jeg bitt av en en flått, og etter den fikk jeg den klassiske røde ringen rundt der flåtten hadde vært plassert. Jeg ble veldig sliten og fikk også en sterk hodepine. Jeg hadde en kort tid innen det her en kamerat som fikk en lammelse i halve ansiktet etter et flått bitt. Med det i ferskt minne gikk jeg til lege som skrev ut en antibiotika kur på 10 dager. Jeg lurer på hva som hadde skjedd hvis flåtten hadde vært på ryggen der jeg ikke hadde sett det.
Maten og svingninger i blodsukker nivået påvirker også psyken. Vi trenger naturlige fetter og god næring i maten for å fungere optimalt både fysiskt og psykisk. Forfatteren Sanna Ehdin har ved flere tilfeller fortalt om hvordan hun fungere mye bedre fra sin dysleksi, siden hun begynte å spise mere fett, og mindre karbohydrater.
Jeg mener det er viktig å se hvordan kropp og psyke henger sammen fra mange retninger. Det er ikke et enveisløp.

Når jeg nå har vært syk i mange år, erfarer jeg at psyke følger allmennntilstanden. Og ja, jeg har en stor sorg over å ikke ha den handlingsfriheten som jeg hadde som frisk. Den sorgen må få lov å finnes, fordi den er en del av hele meg. Det innebærer at de "dårlige" dagene må få lov å finnes. Det er en del av livsflødet. Følelsene er vår indre GPS og er i kontakt med tidligere erfaringsbank. De finns der av en grunn og har en funksjon. Det er de som forteller oss om hvordan vi har det og hjelper oss i å gjøre valg, store som små.

Jeg tenker at å gi de langtidssyke råd om at de tenker for mye negativt og at de trenger å tenke mer positivt., kan skade mer enn å gjøre nytte. Jeg skriver kan fordi, det er naturligvis viktig å trene opp gledesmuskelen og å ha noe koselig og kreativt å arbeide med. Men om  man konsekvent stenger av eller å "byte ut " de vonde tankene, til mere "gode" tanker, da risikerer man å øke det indre spenningene med nye spenninger i tilegg til de gamle. Da kveler vi følelsene og får til sist "vondt for å puste". Problemet har blitt mye større, ikke minst skyld og skamfølelsene. Når den velvillige tror at han eller hun kommer med et positivt råd, da har man i praksis gjort det vondt verre. Vi trenger å rense ut, samtidlig som vi søker positiv stimulans. Vi trenger også å føle oss kjærlighetsfulle, og å bety noe for andre. Vi kan til og med ha godt av å føle oss litt "rampete".
Når tårene kommer, la dem komme. Det er en utrensing, skyller øynene og etterpå "ser man klarere", føler seg lettet. Det er også da man blir styrket.

Det er ikke bra å grave for mye i elendet, men viktig å være der man ær. og å være den man er.

Å være syk i lang tid er tøfft, spesielt når livet blir begrenset. Vi møter oss selv i døren gang på gang. Vi må få reagere på det, å føle på det. Kanskje det i perioder kan være smart å ha en fagperson å snakke med som er der for å bare lytte. Blogging er heller ikke dumt. Den kommunikasjonen med andre i liknende situasjoner, kan være et viktig løft, da andre i samme situasjon vet hvorden det er. Vi trenger ikke å si så mye for å få andre til å forstå, og da er det helt plutselig rom for en mere kreativ og morosom dialog.

Bloggeren SerendipityCat skriver her et viktig innlegg om hvor viktig det er å reagere og å rense ut de følelser som uunnviklig finns med oss når vi er meget syke i lang tid. I kommentarrekken får vi også lese fine kommentarer om andres igjennkjenning av det her, og hvor viktig det er å få rom for den siden av oss selv.

På andre steder har jeg lest kommentarer om langtidssyke som blogger sikkert kan være i jobb. Det er slik som friske kan få før seg når de ikke vet bedre. For meg blir det like dumt som å si, "du kan snakke i telefon, derfor kan du nok jobbe litt". Det finns dager som jeg har mye lettere for å sitte ved ved pcn enn hva jeg har det for å snakke i telefon. I en telefonsamtale må jeg være mere oppmerksom da jeg både må lytte på den jeg snakker med, og å selv konsentrere meg på hva jeg skal si. Det kan kreve energi. Ved pcn kan jeg ta pauser når jeg skriver, og dermed skrive i den takt som fungerer til min dagsform. Det fungerer dårligere i telefon.