"Quick fix" kan lett lede til sykere pasienter.

Det er ikke sjelden at personer med psykiske lidelser føler seg presset til å begynne å arbeide langt før de føler seg klare for det. Hvordan blir hvis noen skal bearbeide traumer og å tørre å åpne opp i en samtaleterapi, etter å ha flere traumatiske relasjoner i sin historie. Når de vonde følelsene og angsten trenger seg på, kan det ta all energi og oppmerksomhet. Det rammer både kropp og sjel. Det er jo i kroppen som følelsene bor. Kanskje har hjemmesituasjonen vært så vond at den traumatiserte har vært i et kroniskt alarmberedskap i flere år. Det er ikke sjelden jeg har hørt voksne personen fortelle om sin oppvekst, der de har vært redd mellom de ganger som far eller noen annen forgrep seg på dem. Den indre forsvarsberedskapen var på topp da de lurte på, når kommer han neste gang? Hvis det var flere vonde relasjoner, kanskje barnet fått lære seg at her må man være forsiktig. Kan man stole på noen? Dertil kom skyld og skamfølelser, og spørsmålet om jeg fortjener det her. Hva er jeg verdt? Den indre stressen er stor. Fight-flight reaksjonene er mange.
Jo lengre tid som det går før hjelpen kommer, jo vanskeligere blir det å behandle. Når den indre stressen fortsetter i mange år blir kropp og sjel sliten og kan lede til mange sykdommer, og også utmattelse. Hvordan det kan lede til utmattelse, kunne vi lese i dr Christina Doctares bok "Hjernestress - kan det ramme meg?. Det er en meget lettlest og informativ bok som tydelig forklarer hvordan kronisk stress og og rovdrift av kroppen i mange år kan lede til et alvorlig tilstand i kroppen. Den her boken ble mye diskutert i både Sveriges radio og tv når den kom ut i 2000. I Norge var det stille. Jeg brukte den ofte den her boken på arbeidet. Det var var mange mange av mine klienter som kjente seg igjen. Det var gledende å høre at leger var interessert i å lære seg om det som Doctare skriver om i boken. En psykolog sa at det som står i boken gir en logisk forklaring på hva man ser i kontakt med pasientene.
Livet kan være tøfft. Når traumatiserte barn blir voksne, har de med sine reaksjonsmønstre som begynte med en overlevelseskamp når de var små. Hvis de ikke har fått hjelp da overlever de så godt de kan. De grenser som ble nedtrampet når de var barn, er ikke reparert. Det innebærer at det kan bli slitsomme relasjoner når de er voksne. Det finns mange grunner å bli skeptisk til andre mennesker.

En dag presser seg det indre livet frem, med vonde følelser, tanker og angst. Det går ikke lengre å holde igjen, og nå tar det all kraft. Den psykiske forsvarsmekanismen isolering, handler om at følelsen trykks ned i kroppen, blir frusne, og en dag klarer kroppen ikke å holde igjen lengre. Kanskje har livet blitt roligere, og da tiner det frusne opp. Når følelsene trenger seg frem, ofte sammen med angst, da er det i ubearbeidet form. Det kommer alltså opp i den form som det ble trykket ned. Det tryktes ned da følelsene ble altfor vonde å holde det ut.

Hvis vi nå tenker oss at den her personen begynner i psykologsamtaler, kommer det fler faktorer inn i bildet. I psykodynamisk terapi møter pasienten sine tidligere vonde erfaringer av relasjoner inn i terapirommet. Man overfører tidliger erfaringer i terapeuten. Er man skeptisk og har dårligere erfaringer med seg i livet, da er det lett å bli redd for at psykologen skal synes det samme om han/henne som tidligere viktige personer tenkte. Det er en forsvarsberedskap, der man er beredt på å ikke bli tatt på alvor, å bli dømt og å bli oppfattet som å ikke være noe verdt. Det er et viktig arbeide man gjør i terapien, der man arbeider med sine indre hinder som handlingslammer.

Når man vet det her er det ikke vanskelig å skjønne at det motvirker behandling når man fra NAV sin side presser på med forskjellige tiltak. Da møter personen en forhøyd stressnivå både i forhold til NAV og i forhold til terapien, som om det ikke var nok med det indre helvetet som allerede var på plass. Det øker muskelpanseret, i stedet for å lette opp som er viktig for å møte sine indre sår.

Nå snakkes det mye om kognitiv terapi, exponering og å forandre tanker. Det finns tanker om at det er viktig å være aktiv, og derfor settes det igang med tiltak. Det innebær mobilsere seg, og oppmerksomheten vendes bort fra behandling og å møte de indre sårene. Hvis nå pasienten allerede er utmattet, tar det krefter som kunne  ha brukts til å styrke helsa. Da har vi igang en negativ spiral som går nedover. Samfunnet bruker penger til behandling og tiltak, men pasienten risikerer å bli dårligere. Kunne det ikke være bedre å bruke NAV sine resurser mere konstruktivt? Barn, ungdomer og unge voksne sliter. Hadde det ikke vært bedre å satse på dem, slik at det ikke går for langt? Det er mye lettere å behandle personer som ikke har slitt altfor lenge.

Da kunne godt voksne få en bedre mulighet og ta vare på sin helse i sin egen takt! Stress medfor motsatt resultat enn hva samfunnet ønsker. Når den indre alarmberedskapen og fight-flight reaksjonene har vært aktive lenge, da er det akseptans og å leve parasympatiskt som er viktigt.
Hvis det parasympatiske nervesystemet skal bli mere aktivt, er tid og rom for fred og ro den beste medisinen. En god terapeutisk allianse der pasienten kan få ro til å åpne opp er viktigt. Man må også tenke på at har pasienten mange vonde relasjoner bak seg, da trengs det tid til få tillit til behandleren. Det er ikke noen som kommer med en gang og det er ikke bare å snu tankene. Det her er en prosess som tar tid!

Det er ikke noen selvfølge at pasienten får tillit med behandlere direkt. Man må som behandler vise at man fortjener det fortroendet, og det er lett å tråkke feil ikke minst i begynnelsen. Hvis man sier noe som trigger pasientens fight-flight reaksjoner skal det ikke mye til at pasienten trekker seg tilbake. Men håller relasjonen over tid da kan terapiprosessen bli meget spennende!