Offeret i følge dr Hirigoyen.

Offret er offer fordi han eller hun har blitt utvalgt, i følge psykiater, psykoanalytiker og familjeterapeut Marie-France Hirigoyen. Offret blir syndebukk, og ansvarlig for alt ondt.  Nå blir offret mål for voldet. På den måten kan angriperen komme unna depresjon og trenger da ikke å sette spørsmål om seg selv.
Offret er, ettersom han eller hun er et offer, uskyldig til det brott som skal sones. Likevel blir offret mistenkt, til og med av dem som bevittnat angreppet. Det blir som om det ikke finns et uskyldig offer. Man forestiller seg at offret har gitt et taust medgivende eller bevisst eller ubevisst, er medskyldig til angreppet. Når de ikke blir forklart uskyldige, da tenker man at de er svake. Hirigoyen skriver i boken "Vardagens osynliga våld" at det er vanligt at folk sier at om et menneske har blitt et offer da må han eller hun ha vært forutbestemt for det her på grunn av sin svakhet eller andre brister. Hirigoyen mener at det er tvertimot at offrene i allmennhet blir utvalgt for det de har i overflod, og som angriperen prøver å legge beslag på.
Offret er utbytbart som er der i feil/rett tidspunkt og som begår mistaket at la seg forføres. og kan iblant også være altfor klarsynt. Offret blir et hatobjekt så fort det viker unna og ikke lengre har noe å gi.
Det som utmerker angriperen er at han/hun tar feste på den andres sårbare punkter, der det finns en svakhet eller noe sykt. Alle individer har en svak punkt, som for angriperen blir en punkt å holde fast ved. De har god intuisjon når det handler om den andres svake punkter, der dn andre kan få vondt og å bli skadet. Det kan være slikt at denne svakhet er akkurat den andre vegrer seg for å se hos seg selv. Den som blir angrepet blir konfrontert med sin svake punkt, med bortglemte barndomstraumer.
Relasjoner med perverse narcissister fungerer som negative speil. Det gode selvbildet omvandles til ikke kjærlighet.
Å si at offret er sin medgripers medskyldige er meningsløst, fordi offret på grunn av angriperens grepp ikke har hatt psykiske muligheter å gjøre på en annen måte. Offret ble paralysert.
Det er umulig for offret å reagere eller å stoppe striden. Det er i den meningen som det virkelig handler om et angrep. Ingen forhandling er mulig, alt blir tvunget frem. Offret er i den her situasjonen mot sin vilje.
Offrets viktigste mistak er å ikke ha vært mistenksom, å ikke ha tatt hensyn til de voldsomme ikke-verbale budskapen. Offret har ikke kunnet tolke budskapen.

Jeg tenker at når det her rammer barn, da har de ikke noen som helst mulighet til å se hva som skjer. De er helt prisgitt sine foreldrer og andre voksne.

Hirigoyen skriver videre at offret lider ikke bare av sin situasjon som offer, men skemmes også for å ikke lykkes å forsvare seg.
Det som skiller offeret fra angriperen er at han/hun kjenner på en stor befrielse når det etter en stor anstrengelse lykkets å frigjøre seg. De er lettet fordi lidendet i seg selv ikke intresserer dem.

Hirigoyen mener at det for offeren ikke finnes noen mulighet til flykt, fordi de forstår ikke den prosess som pågår. Ikke noe har noen betydning lengre. En sak sies  og deretter motsatsen. Selvklare fakte benektes. Det oppstår en forvirring hos den som er rammet.De blir slitne av å gi svar som ikke passer, og som kan forsterke volden. Når det her trykket fortsetter i lange perioder blir motstandskraften utmattet og det oppstår en kronisk angst. Det oppstår en tilstand av et permanent spenningstilstand og en ekstrem vaktsomhet.
Det kan hos offret oppstå et sinne som angriperen helst ikke vil kjennes ved. Offret er stendigt på vakt, redd og de frykter angriperens reaksjon. om de underkaster seg situsjonen eller reagerer har de gjort feil, i følge angriperen. Det kan få den uvitende omgivelsen til å tro at offret er født til å være offer, og kanskje til og med tror at offret som reagerer, er den skyldige. For å komme unna den her aggresjonen prøver offerene ofte til å bli snillere og snillere og mer og mer instillsom. For det får de bare utakk. Jo mere generøs de er mot angriperen, desto mere ur balanse blir han/hun. Når man anstrenger seg som å fremstå som velvillig da viser man hvor overlegen man er, noe som vekker opp angriperens voldsomhet. Når hatet enn en gang rammer den angripne gleder seg angriperen, den perverse, i følge Hirigoyen. Det rettferdiger dem: Det er ikke jeg som hater honom/henne. Det er han/hun som hater meg.
Offeret er nå så langt inne i forvirringssituasjonen at de tviler på sin egen evne til å oppfatte.
De er usikre på om de overdriver eller ikke. Det er da de kan forsvare sin overgriper.

Jeg mener det her er veldig vanskelig når det rammer voksne, i voksenrelasjoner, kanskje på arbeidsplassen. Når det rammer barn blir det en mye, mye vanskeligere situasjon. De har ikke mulighet til å forstå hva som skjer. De reagerer og eller fryser seg. Fight-flight.

Hvordan hjelper man offeret?

Hvis man skal hjelpe noen som har levd i det her helvetet, da må man kalle en spade for en spade. Hirigoyen mener at de her pasientene, som er skadet i sin narcissism, er den velvillige neutralitet som noen analytikere viser som kulde, ikke passer for de her pasientene. Jeg tenker at når de, ikke minst for barn, og de som har vært rammet som barn, har altfor mye fått en negativ speiling. Da har de fått bilder av seg selv, som de nå forventer å få mere speiling av hos terapeuten. Det er det som de har fått tidligere og som de forventer å få fortsatt. Terapeutens taushet blir da som et ekko av angriperens vegring å samtale og leder til en repetert opplevelse av å være offer, skriver Hirigoyen. Kan det være det her som pasientene opplever som en traumatisering, hos noen? En opplevelse at historien oppreper seg?
Hirigoyen skriver at psykoterapeutene burde vise mere eksempler på flexibilitet og å oppfinne en ny måte å arbeide på, mer aktivt, mer velvilligt instillt og stimulerende. Så lenge en person ikke har kommet loss ur angriperens grep er det ikke en typisk psykoanalytisk behandling med alt hva det innebærer av frustrasjon, som skulle kunne hjelpe. Den skulle bare gjøre at pasienten kom i noen annens grepp.
Terapeuten bør ikke styrke offerets skyldfølelser med å gjøre honom eller henne ansvarlig for sin stilling som offer. Offeret har ikke ansvaret, men tar likevel på seg ansvaret i det her.
I tradisjonell psykoterapi blir pasienten oppmuntret til å selv ta et større ansvar i sitt liv. Når vi snakker om offeret, er det behov for å ta et mindre ansvar for traumet. Når individen føler seg friere fra skyldfølelsene, blir det lettere å møte sitt lidende. Når man har kommet en bit på veg å blitt fri fra lidendet, og blitt sterkere kan man komme tilbake til sin historie og lure på sin egen del i det hele, og hvorfor man ikke kunne forsvare seg. Man må ha kommet i et en livssituasjon der man lever og ikke bare overlever.
Når psykoterapien bare fokuseres på de intrapsykiske prosessene kan det lede til at offeret repeterer seg og finner seg tilrette på en depressiv og skyldtynget nivå. Det kan lede til en patologisk skyld hos pasienten. Det innebærer at pasienten definitivt ikke blir sett, og at traumet på en måte oppreper seg i terapien.

Jeg klienter som har lest Hirigoyens bok og som har fortalt at de har følt en stor befrielse når de har lest boken. Ting blir lagt på plass på en måte som de ikke har vært med om tidligere. Noen sa at h#n kjente seg veldig igjen i boken, selv om eks. ikke var psykopat.  Det finns naturligvis grader av overgrep.
Det finns voksne som leker med sine barn som katten leker med musen for den skal spise den opp. De barnen har rett til å bli sett og tatt på alvor.

Jeg vil i de her sammenhengen advare mot quick fix behandlinger, for eksempel i alternativ bransjen. Det blir mye verre for pasienten å høre at "det er ikke hur man har det, men hur man tar det". Det er ikke bare å få individen til å stoppe de vonde tankene, og å erstatte dem med nye. Det passer ikke heller å si at foreldrene nok ikke mente det så ille. Det blir også veldig ille, å prøve å få offeret til å tilgi. Alt det her gjør det mye verre for offeret, som da får det mye mere vondt, og blir mere forknytt.

Alt snakk om offerrollen blir veldig krenkende for de skadelidende som ikke har hatt noe valg i det elende de har vært utsatt for. Offerrollen høres ut som noen de har valgt. Virkeligheten er  at traumet skjedde dem og de ikke hadde noe valg.
Vegen ut kan være lang, og en prosess som må få ta tid. Jeg tror det er meget viktig at offeren velger sine samtalepartnere. Det er viktig at de føler seg tatt på alvor!

Quick fix er ikke noe for personer med sammensatte problemer. De trenger noe helt annet!

Hvem kan forvente at noen annen skal tilgi tidligere traumer? Og hvem har lyst til å ha omgang med noen som har gjort en så ille, og der man selv har blitt mer og mer utslitt av å være.

Hvis man kjenner at man mister energi i kontakten med noen annen og kanskje blir sykere. Da har mann rett til å sette en grense, og kanskje til og med å trekke seg ur det hele. Kanskje ikke angriperen liker det, men hver og en må ta ansvar for sitt.