Tragisk når syke folk blir sykere av psykiatrien.

Jeg har akkurat nå sett på et innslag fra TV2 om en meget klok og reflektert dame. Hun heter Anne Grethe Teien og hun forteller om hvordan hun for over 10 år siden gikk inn i veggen og ble psykotisk. Hun var sliten etter en lang tids stress med blant annet studier.
Da fikk hun kontakt med psykiatrien for første gang. Et år senere åker hun på en ny psykisk smell og ble innlagt på tvang.

I intervjuen forteller hun for TV2:

"Anne Grethe Teiens problemer startet for ti år siden, da hun fikk en psykisk smell mens hun studerte dans i London. Diagnosen var psykose. Hun hadde angst og isolerte seg i økende grad fra venner og kjente.

En ny kollaps noen år senere endte med tvangsinnleggelse, og senere tvangsmedisinering fordi sykehuset mente hun ikke tok medisinene.

– Jeg tok medisinene, selv om jeg var motvillig. Jeg visste at jeg burde gjøre det for å komme meg ut derfra, og at det var dumt å ikke samarbeide, forteller hun.

Teien sier at medikamentene ga voldsomme bivirkninger. Hun fikk en dyp depresjon og mistet evnen til å snakke og tenke klart. Hun, som aldri hadde blitt vurdert som suicidal, forsøkte å ta sitt eget liv i ren desperasjon.

Hun mener dette var et rop om hjelp. Men hun var ikke fornøyd med oppfølgingen hun fikk på institusjonen hun var innlagt.

– Det var ofte en veldig aggressiv tone, spesielt på en av avdelingene jeg var på. Jeg ble kjemperedd, forteller hun til TV 2 Nyhetene.

Hun tror at både psykiatere, leger og sykepleiere egentlig prøver å gjøre sitt beste, og at mange av dem er idealister og folk som har en god intensjon med å jobbe i psykiatrien. Derfor tror hun mange blir frustrerte når de føler at de ikke når fram til pasientene. "
 

Hun forteller om tvangsinnleggning, tvangsmedisinering og belteslegging. Hun forteller om følelser som redsel, fortvilelse, maktesløshet og følelse av en "ut ur kroppen", noe som får meg å tenke på sjokk. Hun hadde store bivirkninger av medisinen, men nådde ikke frem til personalet med sine synspunkter. Hun ble sykere da hun var tvangsinnlagt, og prøvde å ta livet sitt, noe hun tidligere ikke hadde hatt en tanke på. Hun opplevde miljøet som kallt, og jeg får tanker om fremlingsskap og avmakt når jeg lytter på det som hun forteller om.

Vendpunkten kom når man gjorde en byråkratisk feil, der man glemte å fornye tvangsvedtaket Det hadde gått 2 dager over fristen og da ble hun med en stor lettelse utskrevet, når de ikke lengre kunne holde henne på tvang.. Hun har ikke etter det her hatt noen kontakt med psykiatrien.

Hun sier:

"– Da jeg kom ut, neddopet og sedat, hadde jeg mistet alt av ressurser. Nå har jeg fått kontakt med livskreftene mine igjen, sier Teien.

Hun er ikke bitter, men forteller at hun har brukt lang tid på å forsone seg med de dårlige opplevelsene hun har hatt. "
 

 Anne Grethe er en dame som ser nyansert på Tvangsinnlegger:

"Hun vil likevel ikke ta fullstendig avstand fra tvang innen psykiatrien. Hun mener også det er nødvendig i tilfeller hvor personer har tenkt å ta livet av seg selv eller andre, og vet om mange som har hatt hjelp av medisiner og vært glade for at de er lagt inn på tvang.

– De har min fulle respekt. Men vi er forskjellig og har ulike typer behov, sier hun, og understreker samtidig at hun vet om flere andre som har opplevd lignende ting som henne selv, med dårlige erfaringer.

Hun mener det er viktig at de som vurderer lovverket og tvangsbruken får høre disse historiene. "
 

Her har vi om igjen betydningen av å tilpasse behandling til pasienten. Det som er bra for noen er kanskje ikke bra for noen annen i det hele tatt!

Jeg får assosiasjoner til mine gamle arbeidsplasser i Sverige. Jeg arbeidet blant annet i Skaraborgs læn, der man startet et mobilt kriseteam der man fokuserte på ungdomer og unge voksne i krise. Tanken var å møte psykosegjennombrudd så raskt som mulig, og behandle de som en krisereaksjon. På den måten tenkte man at man kunde forhindre kronifiering av psykosen. Det var viktig å møte hele familjen, og helst hjemme hos dem. Den som var i krise skulle få hjelp til å sove og hvile ut, og da kunne de bli tale om innsomningstabletter. Tanken var å vente å se, før det ble tale om antipsykotisk medisin. Det skulle være i lave doser, slike at de unge ikke ble overmedisinert.
Det var viktig å gi de unge fred og ro, noe som de selv også instinktivt søkte seg til. Når de var hudløse og angstfyllte trengte de å skjermes. Nå var ikke alle som fikk hjelp av kriseteamet psykotiske, men man tenkte at hvis man kunne hjelpe noen som var på veg å bli psykotiske, da tjente alle på det.

Hvis de kom i ett miljø der de ikke hadde fred og ro, gikk stressnivået, fight-flight reaksjonene igang.
Det er et dilemma når psykiatrien er organisert som i gamle tider, og pasientene kommer i et urolig miljø. Der er det ikke lett å få pusterom og å slappe av.

Når det handlet om personer som hadde vært psykotisk ved flere tilfeller, hadde man viktige samtaler i gode perioder. Man gjorde avtaler om hva omgivelsen skulle gjøre når de ble sykere igjen.

Det er en stor tankevekker å lese om Anne Grethes erfaringer av psykiatrien, og at hun måtte ta seg fra psykiatrien for å bli bedre! Skjønner godt at hun er redd for å komme i kontakt med psykiatrien igjen.

Slike historier som Anne Grethes er viktige erfaringer som vi må lære oss av.

Det er ikke lett å få tilgang til psykiatrien idag, og folk hinner å bli sykere før de får kontakt. Når de senere er så dårlige at de får psykiatrisk hjelp, da er det risiko at de konkurerer om å være mest suisidal for å fortsette være innlagt hvis det er det de trenger. Det kan bli en negativ spiral som ikke er lett for noen.
Hvordan skal psykiatrien kunne reprodusere arbeidskraft, hvis de sliter med å ha tid med alle, og pasientene får vente så lenge for å få kontakt at de må ha mere resurser for å bli bedre?
Nå vet jeg at det ikke ser slik ut på alle steder, men det rammer mange nok!