Tid for høst.

Jeg merker allerede at det begynner å bli høst. Ved den her tiden pleier den første høst forkjølelsen å komme. Der er jeg nå. Vondt i hals og muskler. Orker ikke mye idag, så dagen i dag her vært hviledag. Det føles som influensa. Har litt feber også.
I går gjorde jeg nok middag for to dager. Det var godt å ikke å trenge å tenke på det. Det har vært godt å bare slappe av.

Hjemleveranse på mat
Nå kom ukas leveranse på bio-dynamiske grønnsaker levert hjem til oss. Skal spise noen ferske tomater i kveld. Veldig godt!
Jeg synes det er veldig bra å få hjemlevering av mat. Tror det finnes en fremtid i det. Det kan finnes et stort interesse hos både syke, pensjonister og blant dem som arbeider veldig mye. I Sverige finnes Linas Matkasse der man får levert hjem en pose for 5 middager per gang. (En svensk kasse er det samme som en norsk pose) Har hørt at det skal være god mat og gode oppskrifter (recept). Tenk så mye energi man kan spare om man får maten hjemlevert. Det er noen trinn man skal gjennomføre før man har middagen på bordet. For meg er det ikke noen selvfølge å orke lage mat hver dag. Samtidig trenger vi som er syke ekstra mye næring.

Kognitiv svikt.
Jeg prøver så langt det er mulig å ha et velorganisert hjem for å spare på energien. Jeg glemmer raskt og derfor er det viktig at hver sak har sin plass. I forrige uken tok det flere dager til jeg fant husnøkkelen. Det var første gange som jeg rotet med den. Jeg var også hos legen et par dager etter Geiranger turen. Jeg var fremdeles sliten etter turen, og det merktes tydelig. Jeg letet etter ord på flere ting og husket ikke navnet på en medisin som han har skrevet ut til meg i over 10 år. På legetimen i juni hadde han skrevet ut et recept på en allergi medisin. Det visste ikke jeg. Hvor er det receptet? Jeg tror ham på hans ord at han har skrevet ut det. Jeg har aldri vært med om at han har rotet til det, men oppdager meg selv å være rotete veldig ofte. Samtidlig kan det være bra at det avslører seg på legetimen hvordan konsentrasjon min er, eller ikke er. Han får se det fremfor seg. Det gir en annen innsikt. Jeg husker det selv fra når jeg var i arbeide at jeg fikk en tydelig bilde når ting viste seg fremfor meg. Det var ikke bare ord lengre. Det ble noe mer.

Mine arbeidsavklaringspenger tar snart slutt og ettersom de har mye å gjøre på NAV, så får man selv ligge på. I forrige året ble det bestemt at jeg skulle kalles inn på møte på NAV i august i år. Nå er august over, og i morgen tenkte jeg ringe igjen. Lege erklæringen er i boks, og det skal bli NAV neste. Jeg har alltid selv ringt og minnet på at her finnes jeg. Nå er det tid for neste møte og vedtak. Det å ikke vite hvordan fortsettelsen blir er en stress. Den grunnleggende tryggheten er viktig, ikke minst når man er ufør. Jeg er ikke så urolig for å skrive blogg med navn og bilde, som jeg er urolig for å helt plutselig ikke ha noen inntekt.
Nå har jeg for noen uker siden hatt et bra telefon samtale med en ferie vikar, som beroliget meg. Likevel blir det bedre når vedtaket er i boks. Jeg tåler ikke stress.
Samtidig har jeg mange ganger tenkt over hvordan det kan være å arbeide på NAV og ha skrivepulten så full med ærenden at det er vanskelig å rekke alt. De på NAV vit at penger er viktig for oss. Hvordan kan de ta vare på sin helse, når det er et konstant press på arbeidet. Hvordan blir det med kvalitetssikringen hvis det ikke er nok hender på plass?

Nå var det kognitiv svikt tenkte skrive om. Jeg merker det hver dag, at jeg må organisere meg og ikke legge listen for høy. Skal jeg huske på ting, må jeg skrive det opp i kalenderen, og forhåpentlig har jeg skrevet det på rett dag. Det er dyrt å for eksempel utebli til tannlegetimen. Jeg prøver å holde en god orden i hjemmet, ellers får jeg bruke mye tid til å lete. Nå er det også hyggelig å ha god orden hjemme, men det er ikke den eneste grunnen.
Når jeg skriver blogg er det enklest å assosiere fritt. Det er ikke sikkert at leseren kan se at det er det jeg gjør, men jeg vit det mye vel. Jeg har vansker for å organisere meg og å ha flere ting i gang samtidig når jeg skriver, så det får for det meste være ved tanken.
Det er viktig å arbeide mot Simple Living, og mye Mindfullness.
Når det ikke er tid for å ha kontakt med NAV, da legger jeg mer tid på det som jeg kan gjøre og som går bra. Nå må jeg også se hva jeg ikke kan, og hvordan symptom bildet ser ut.
I slike tider som nå er det en god hjelp å hvile med en lettlest bok, se på en morsom film eller noe liknende.
Jeg har aldri lært meg å skrive på norsk og med ME tåken får jeg ta det som det er. Når jeg som barn skulle lære meg å lese og skrive, hadde jeg veldig lett for meg. Jeg pleide ikke å forberede meg til rettstavningsprøvene. Hvorfor skulle jeg det? Det gikk bra likevel. For noen år siden lurte enkelte av mine pasienter hvordan jeg kunne huske så bra. Noen spurte om jeg hadde fotografiskt minne. Det er ingen som spør noe slikt i dag.

For et par uker siden traff jeg en venninne som fortalte meg at hun hadde begynt å engasjere seg politisk. Hun sa hun hadde fortalt meg det her forrige gang vi møttes. Det var for meg helt blankt. Jeg husket det ikke. Det er slikt det er. Det er en del av min hverdag. Det blir en vane det også.

ME er langt mye mer enn å være sliten.

Jeg vet hvordan det føles når trygghetens broer brennes!

Vi  har opplevd terror i Norge, og får katastrofen inn i våre stuer.  Vi blir påvirket. som vitner reagerer vi på det som vi ser. Hjernen kan ikke skille mellom fantasi og virkelighet. Derfor er det lett å føle det her fysisk på kroppen. De av oss som har opplevd egne katastrofer blir påmint om våre egne traumatiske minner.  Det gjør også jeg. Det som skjedde på Utøya berører meg veldig. Jeg minns hvordan jeg selv lyttet etter stegen og hvor redd jeg var. De på Utøya opplevde det her i mange lange minutter og var virkelig i livsfare. Det må ha vært et helvete på jorden. Når jeg var vitne til barnekidnapningen opplevde jeg det som å være mitt inne i en skrekkfilm. Forskjellen var at her kunne jeg ikke stenge av filmen. Jeg måtte bare gjennom det. De på Utøya kunne heller ikke stenge av filmen. Livet kan slå til når vi er minst berdde på det og på noen sekunder er alt forandret. Jeg husker hvor livredd jeg var og hvordan alt som skjedde tatoverte seg på netthinnen. Jeg husker sjokket etterpå og den handlingslammelse det ble. Jeg husker godt de kraftfulle følelsesutbrudd som kom etterpå når jeg var trygg. Det var mange sterke følelser og tanker som jeg ikke visste at jeg hadde. Jeg tenkte på 10 årige Helen som fikk et helvete på jorden i flere dager etter hun ble kidnappet. Hun ble grovt mishandlet og voldtatt til døds. Hun fikk ikke noen mat og ikke noe vann. På wikipedia kan man lese om Helenmordet og der har man skrevet sexualsadistiskt mord. Jeg hadde en venninne som arbeidet med rettsobdusentens dotter. Hun hadde fortalt at hennes far hadde blitt hjemme 3 dager etter at han hadde obdusert Helen. Hvis det her er sant, det vet jeg ikke. Det jeg vet er at alt jeg hørte gjorde dype inntrykk på meg. Alt ble plassert i minnesbanken. Det ble en uhyre belastning også for kroppen. Jeg ble forferdelig sliten, men holdt fast ved den normale dagen så godt jeg kunne. Likevel hadde jeg mange fraværstimer og jeg hadde forferdelig vanskelig å konsentrere meg. Tankerne ledet seg tilbake til den her kvelden. Jeg hadde flere samtaler med politiet. Jeg følte på fight flight reaksjoner. En side av meg hadde et stort behov av å fortelle, og en annen ville flykte fra altsammen. Det er en typisk post traumatisk stressreaksjon.
Dessverre hadde jeg ikke bilmerke, bilnummer og farge på bilen. Men jeg gravde og gravde i minnene for å minnes så mye som mulig, for å kunne hjelpe politiet. Den farlige mannen gikk fremdeles fri og derfor var jeg nøye med hvem som jeg snakket med. Jeg var redd at den farlige syke mannen skulle få høre om mig og at jeg da skulle være neste som døde. Å snakke med journalister var i det ikke snakk om. Det var en mareritt!
Det skulle ta 15 år før Helens mørdere skulle bli tatt. Vi gikk lenge i uvisshet. Selv om livet går videre så er den indre alarmberedskapen der, men man venner seg. Man blir veldig observant. Det koster å gå med et høyt indre beredskap i mange år.
Vi vet mye mer om traumer og kronisk stress idag. Kronisk stress svekker hele kroppen. Vi kan få både fysiske og psykiske sykdommer, alle organ påvirkes ned til cellnivå! Derfor reagerer jeg på den debatt som har varit i Norge om ME. Har den kroniske stressen pågått i mange år, da er det ikke bare å skru av stressbatteriet. Alt som har skjedd med kroppen all den tid som den har vært stresset kan ha ledd til mange sykdommer som ikke går å løse med en quick fix.
Nå tenker jeg på alle de er rammet av store traumer etter Oslo bomben og Utøya katastrofen. Jeg håper at de får ordentlig god og kompetent hjelp. Jeg håper at de får føle seg trygge nå. Jeg håper de får grunn til å smile snart. Jeg håper at de snart får en normalisert hverdag igjen. Den skyldige er tatt, og finns det fler håper jeg snart at de blir tatt.
Jeg håper de ikke får høre at de skal snu sine tanker, men kanskje få hjelp til å se lyset igjen.
Jeg håper de ikke bare får høre at de skal tenke positiv, men i stellet får et godt og positivt bemøtende.
Jeg håper at de får mye trøst og kjærlighet.
Jeg håper noen klarer av å være til stede når de trenger å snakke om det som har skjedd.
Jeg håper at de får hjelp til å få ned stressbatteriet inne i seg. Jeg vet hva det koster hvis de ikke gjør det.
Mine allre varmeste tanker går til dem som har det vondt etter den her katastrofen.
Må alt gå dere vel!

Prosessen mot offentliggjøring.

Jeg har den senaste tiden lest flere flere spennende blogginnlegg på Marias Metode, http://mariasmetode.wordpress.com/, Serendipity Cat,  http://www.serendipitycat.no/?p=5942 , Melivetpåslep, http://melivetpaaslep.wordpress.com/2011/03/#!/page/1, Liliekonvall, http://fingernijordaogbladetframunnen.blogspot.com/, http://englerisneen.com/ etc. De handler om å tørre å vise seg frem med sin sykdom, på internet eller ikke.
Jeg tenkte å fortelle om min reise til å vise meg frem på internet. Det har vært en lang indre prosess og jeg har tatt meg den tid som jeg trengte, noe som er veldig viktig. Jeg tenker at hvis man går ut offentlig før man er moden for det, kan det koste ettersom man i sitt indre ikke er klar for det. Jeg har i mange år tenkt at jeg en gang i fremtiden skulle skrive offentligt, en dag når jeg hadde kommet tilstrekkelig langt i min bearbeidingsprosess. For ca 10 år siden begynte det indre maset at jeg hadde noe å fortelle verden. Da skjøv jeg det vekk, men prosessen kom igang om at tiden nærmet seg. Jeg begynte å skrive ned en del for meg selv. Det ble en "svangerskapsprosess" som ble påvirket både av min ytre og indre reise.
Som alle andre så har jeg gjort min egen reise. Livet har slagit til flere gange når jeg har arbeidet med mine drømmer. Det er næmlig ikke allt som vi kan styre.
Den 20 mars 1989, var jeg ute på en spasertur en kveld, noe som skulle forandre meg og mitt liv. Jeg ble vitne til at Helen, 10 år, ble kidnappet av en mann. Det var ikke noe i nærheten mer enn jeg som nærmest var 15-20 meter fra henne, murderen og bilen. Jeg kom direkt i et sjokktilstand, såg indre bilder om hvordan folk skulle lete etter henne mens han hærjet med henne, når hun var død skulle det bli en rettegang. Når jeg gikk derfra lyttet jeg etter stegen fra kidnapperen. Jeg var beredt på å dø jeg også. Jeg tenkte slåss, hvis det skulle trenges, men visste jeg ikke var så sterk. Men han kom ikke og jeg besøkte en familie i nærheten, og kom raskt ut ur gatubilden. Der var jeg i sjokktilstand, ukonsentrert, og gikk hjem en time senere, livredd. Sjokken varte hele kvelden og dagen etter hadde jeg blokkert minnesbilden, og den blokkeringen varte til to dager etter man hadde funnet Helens hardt mishandlede kropp i en sort søppelsekk. Man kan lese om Helen i Hørby i wikipedia. Vi fikk leve med usikkerheten med Helens murder i mange år. Han ble tatt først i 2004.
Det her var smertefullt for både kropp og sjel i lange tider, selv om jeg søkte meg til en normal hverdag igjen. Normalisering er en viktig del når man har vært med om katastrofopplevelser. Det sender beroligende budskap til hjernen. For den som lurer på hvorfor jeg reagerte så sterkt på den her hendelsen kan jeg si at offer, og vitne får samme symptomer, noe å tenke på når vi får tenker på barn som lever i familjer med mishandel.
Jeg sparte ikke på kreftene når jeg gravde i minnene, fordi jeg ønsket å hjelpe politiet med mere informasjon, men kunne ikke gi dem informasjon som de kunne tenge, som for eksempel bilmerket.
Jeg ville så gjerne hjelpe, og prøvde å minnes, gikk tilbaks i minnene gang på gang. Nå vet jeg at hjernen ikke kan skille mellom fantasi og virkelig og at jeg dermed utsatte min kropp for traumaet gang på gang. Bearbeiding av trauma er en ting, elting noe annet.
Det var helt vilt i noen år. Helens murder tok livet av en veltrent prostituert kvinne et halv år senere. Året etter ble en bekant til meg ihjelstukken med kniv, når han skulle redde sin bil fra et par biltyver.
Få år etter det blir en slekting til meg murdet når hun var på veg hjem sent en kveld. Alt det her ble retraumiseringer, og jeg levde gjennom minnerne igjen.
All den her stressen påvirker immunforsvaret, ja hele kroppen. I September 1990, hadde jeg en halsinfeksjon, og deretter var jeg unormalt trøtt resten av min utdannelse. Jeg leste næmlig til psykolog da på den tiden. Når jeg vel kunne konsentrere meg igjen hadde jeg en dypere forståelse for individens dypgående prosesser. Det var lett å ta til seg, men jeg var så sliten. Det var viktig for meg å utdanne meg ferdig og å skaffe meg en trygg grunn å stå på.
Jeg tillat meg å gi meg et par år ekstra på å skrive min hovedoppgave. Jeg trengte å hente pusten.
Etter en to ukers sydentur, der jeg sov dag og natt, (På dagen under solparasollen) kunne jeg trene step-up, aerobics og så videre. Det var så deilig. Men sen kom andre symptomer. Jeg slog i hodet mot et skap, stanget det fra undersiden, og mådde forferdelig dårlig. Hva jeg nå vet, fikk jeg en sterk kompresjon mellom de overste nakkevirvelene.
Gjennom årene var jeg sliten, men kunne arbeide, og arbeidet gav meg mye og jeg kunne kjenne at jeg hadde mye å gi. Når jeg prøvde å trene gikk det feil hold. Naturligvis lurte jeg flere ganger hva som skjedd i kroppen men hva fantes det å finne.
1999 flyttet jeg til Norge og 9 måneder kollapset jeg. Et år senere hadde jeg ikke rett til sykepenger mer. Jeg fikk tak i en lokale der jeg kunne arbeide i min egen takt, men det tok noen måneder til jeg faktisk kunne det. Først viste en blodprøve at jeg hadde hat TWAR og jeg fikk en antibiotika kur mot det. For en forskjell det ble! Selv om jeg var sliten, så hadde noe skjedd.
Jeg begynte langsom arbeide meg opp, tok allting i min egen takt, og kreftene kom langsomt tilbake. Jeg hadde stor glede av pasientkontaktene, og opplevde ofte full nærvær i møtene med mine klienter.
2003 ble jeg operert første gangen, kom meg igjen. 2004 ble Ulf Olsson tatt, Helens murder. Når jeg såg hans bilde på internet, var det som om noe løstes opp i mitt indre. Jeg blir mer og mer sliten. Deretter får jeg rede på at jeg måtte bli operert igjen, en stor operasjon. Den operasjonen tok mine siste krefter, og jeg har ikke vær i jobb siden da, 2005.
Jeg har noe å fortelle omverdenen, men min historie er ikke unikk. Det finns mange som er så nedtrykt at de ikke orker å fortelle omverdenen om hvordan de har det. Jeg har hørt mange historier fra andre, der de har en lang rad traumaer og overbelastninger bak seg til de kollapset. Deretter hadde noen av dem problemer med å bli forstått på NAV og kanskje også av legen. Fra min side sett var det lettest å forklare for legen. Min erfaringsbank og min lyttergave, da det fungerte som best gjorde at jeg satt på informajon som fikk leger til å lytte. De mindre dårlige attføringene som gjorde pasientene enda sykere fikk meg iblant lyst til å fortelle offentligt om hva jeg såg. Det var vanskelig å gjøre, på grunn av taushetsplikten. Men jeg kan snakke om meg selv!
Jeg har ikke noe å skamme meg for når det handler om langtidssykdom. Jeg har alltid gjort så godt jeg har kunnet! Kanskje jeg kunne gjort andre valg iblant, men det kjentes best der og da. Vi har ikke kontroll over alt, og derfor får vi navigere så godt vi kan. Man får følge med på livets dans enten vi liker det eller ikke.
Det var ikke det her jeg drømte om, men nå kan jeg gjøre noe meningsfullt av mitt liv likevel. Det er mange ting som jeg har lagt av meg, deriblant flink pike grejen, og jeg håper jeg ikke plukker den opp igjen. Jeg er nå mere meningsstyrt. Det som jeg gjør skal være meningsfullt, og det får meg at ta meg ut ur min komfortsone. Når jeg blogger og kommenterer i mitt eget namn, så er jeg med i noe meningsfullt som er større enn meg selv! Når jeg skriver så glemmer jeg tid og rum, og den som jeg skriver før blir i første rommet. Da glemmer jeg tid og rom! Den som jeg skriver før er den som blir berørt av det som jeg skriver, når tiden er inne.
Man kan si at den andlige siden av meg har vokset seg sterk, og gir meg en indre trygghet.
Man kan lure på hva det er så skamlig å bli syk. Lever vi så beskyttet her i landet at illusjonen om vår udødlighet har vokset oss over hodet? Det pusses på fasader mer enn tidligere, samtidligere som det selges veldig mye alternativ litteratur og selvhjelpsbøker. Det betyder for meg at vi har en andelig sult, noe som vi har forsømt i vårt moderne samfunn.
Da tenker jeg også at det finns et stort behov av oss som står frem, for at får mange å se at de ikke er ensomme. Det er lett å tro det når vi er så opptatt av fasader. Vi jæmfører oss med hverandres fasader, og hva gjør det med oss? Når vi blir syke da mister vi våre masker. Hva skjer da?
Hvis vi mår dårligt av at vi er så syke, så pass att vi skammer oss. Da trenger vi å sette igang en indre prosess om hvordan vi ser på sykdom og på syke mennesker.
Det er en prosess å gå gjennom det, men når man har forsonet seg og møtt sin indre kjerne, da står man stadigt på jorden. Når man står stadigt på jorden, da kan man tale sin sannhet!
Det handler også om å se at man er en del av naturen og at man må samspille med den.
Når det handler om fremtiden, hvis jeg blir frisk og skal søke arbeide, er min tanke at en del ting er større enn meg! Det får jeg ta den dagen. Hvis jeg skal velge mellom kjærlighet og redsel, da velger jeg kjærligheten! Det betyr ikke at jeg aldrig mer blir redd, uten at jeg velger å gjøre det her valget ut fra kjærligheten til livet!
Alt til sin tid! Min erfaring er at vi ikke skal forsere ting, men i stedet ta ting når tiden er inne.
Hvis vi skal gå ut offentligt eller ikke... Det er opp til hver og en av oss. Du velger selv og hva du enn velger er riktig for deg! Ta være på deg!

Fra maktesløshet til meningsfullhet.

Jeg har strevd med utmattelse i flere år, og har gått gjennom flere faser etter jeg ikke kunne jobbe lengre. Det var en stor sorg å føle at man ble "fratatt" så mange ting som man liker å gjøre. Jeg hadde tenkt å bli psykologspesialist en dag, men når kroppen ikke har nok med krefter ens å arbeide med enklere ting kan man bare glemme å ta en utdanning. Jeg hadde en jobb der det var enkelt å se at jeg hadde et meningsfullt arbeide, og helt plutselig satt jeg der med alle mine kunnskaper og hadde nok med å slepe meg inn i dusjen og å spise mat. Det her var min største personlige krise i livet, personlig og existensielt.
Den exstensielle krisen var stor, for overlevelsesmessig er det bunn i bøtta å ikke kunne forsørge seg og å slite med å klare dagen fordi man opplever seg at kroppen sviker en. Tidligere hadde jeg alltid hatt meg selv når det gjelder overlevelse. Jeg opplevde en lengre periode med maktesløshet.

Jeg hadde vært med om andre tøffe ting i livet, men da hadde jeg alltid opplevd jeg hadde meg selv. For litt over 20 år siden var jeg vitne til en barnekidnapping, der jeg med en gang skjønte hvor farlig det var. Det var en sjokkfylt skrekkopplevelse, der det føltes som jeg var mitt inne i en thriller. Jeg lyttet etter stegen fra den farlige mannen når jeg gikk fra plassen, beredt på å slåss. Skulle dette være mine siste sekunder i livet?
I 15 år skulle vi leve i uvisshet, livet gikk videre, men i ubevisstheten fantes det nok mere enn jeg visste om. Når Helens murdere ble tatt var vi mange som kunne puste ut. Det her var en meget,syk, traumatisert og farlig mann og han ble dømt for dobbelmord. Dyr og mennesker gikk ikke trygge i hans nærhet.

Dette er en sjokkopplevelse som mange i krig opplever. Det her er noe jeg er langt fra ensom om. Etter at jeg kom i det her utmattelsetilstandet, ME, har jeg tenkt mye over livet. På en måte føler jeg at ME er mer traumatiserende enn andre ting jeg har gått gjennom i mitt liv, fordi jeg hadde en stor indre kraft for overlevelse. Jeg tenker at ME innebærer en meget stor indre existensiell krise, der marken under en skjelver, på grunn av egen uhelse. Da blir det enn mere forferdelig å lese om at mange ME pasienter ikke blir trodd, når de er i et slikt maktesløs fysisk tilstand. Det er å sette individen i en stresstilstand som blir traumatiserende, i tilegg til en allerede traumatisk livssituasjon. Aldrig har vel behovet av medfølelsen vært større.
Nå viser det seg at mange med ME bærer på retroviruset XMRV. Hva det betyr vet vi ikke enn.
Selv har jeg også en gammel nakkeskade og i tilegg en whip-lash fra forrige året. Det finns mange som har en lang historie med mange typer av belastninger. LIVET SETTER SPÅR!
Da hjelper det veldig lite å få høre: Det er bare å snu tankene! Det låter som det er bare å knipse med fingrene...
Ettersom jeg har god støtte fra legen min og NAV, har det hjelpt meg å få et indre rom til den indre pilegrimsreise det er å ha en kronisk sykdom. Jeg lever ikke med maktesløsheten lengre. Jeg har kontakt med min indre styrke som har utviklet seg i den prosess som jeg har gjennomgått i livet. Jeg arbeider med min indre rikedom og interesserer meg for hva som styrker oss mennesker. Varje dag takker jeg for allt som jeg har i mitt liv som gjør livet verdt å leve. Det kan ikke bli en videreutdannelse som det ser ut idag, men jeg skaper meg en ny mening med livet. Takk vare internet og bloggning kan jeg spre ut mine kunskaper og refleksjoner. Det handler om å forsone seg med livet og å gjøre noe meningsfullt av det. Livet har mange fler aspekter enn hva vi ofte tenker på i vårt aktivitetsfokuserte samfunn. Vi er mange som ikke er friske nok til et lønnearbeide, men vi kan fylle en funksjon  samfunnet allikevel.

Det handler om å bredde sine perspektiv og å tenke nytt!

Når jeg var barn skulle man ikke være syk!

Første gang jeg hørte den her setningen ble jeg sjokkert. I mine 36 første levnadsår hadde jeg aldri hørt den her setningen, men så fort jeg krysset riksgrensen inn i Hedmark fikk jeg bli van ved de her tankene. Jeg har hørt mange si det. Var de syke så skulle man iveg til skolen likevel, eller på arbeidet. Det har værte en streng arbeidsmoral her omkring. Der jeg kom ifrån, Skåne vokste jeg opp med at var jeg syk i feber, skulle jeg være hjemme til feberen hadde forsvunnet plus en feberfri dag. En feberfri dag var viktig for å bygge opp motstandskreftene. Men mer man stolte på legevitenskapen begynte folk i Skåne også å kjøre over kroppen sin.
En annen setning jeg har hørt er "Jeg jobber ikke når jeg har mye feber". Jeg tenker at i det tempo som mange lever i idag, når får kroppen hente seg inn? Tidligere skulle man hvile på søndager, men hvor mange legger inn hvile idag i sin fullstappede kalender?

Jeg har begynt å følge blogger der det skrives om ME. Der kan man lese mye rart. De skriver at ikke alle leger tror på ME og mener at det er psykiskt, at folk lytter for mye på symptomerne, og noen anbefaler sine pasienter å søke seg til Lightning process, og å betale 15 000 kroner ur egen lomme. Det gjør meg veldig betenkt.
Noen leger skriver at de visst tror at det er somatisk, men om man kan skru ned stress nivået i kroppen kanskje immunforsvaret blir styrket. Den tanken kan være god. Men da må det blir metoder der man ikke risikerer å bli mye dårligere. Jeg er gla at min lege holder seg avvaktende til hele opplegget.

Visst har jeg møtt personer i mitt jobb som overtolker kroppssignaler, og de har ikke tørrt å leve fullt ut.
Det her gjelder ikke de personer som har vært utmattet. De er ofte overpresterende individer som har holdt det gående i lang tid og trykkt ned kroppens signaler. Det kan ha vært på grunn av et stort ansvarstenkende i arbeidet, en vanskelig livsstiuasjon i lang tid også videre. Vi har også personer som har blitt utsatt for traumer, for eksempel i krigssituasjoner, alvorlig mishandel og så videre, der man har vært nødt til å overleve.
Det her er mennesker som virkelig trenger å lande i kroppen igjen, og å fokusere mere på kroppens signaler for å vite hva de faktisk tåler. I kognitiv terapi får de lære seg å gradvis øke på aktivitetsnivået i den takt som de kjenner at kroppen tåler. Man får i et rolig tempo prøve hvor grensene går, og er det for mye akkurat da blir konsekvensene ikke like store. Man kan stoppe mye tidligere.

Når man leser om Ligthing process og deres 3-dagers program, så er det lett å forstå hvorfor mange ikke blir bedre. Jeg stiller meg positiv til avspenningsøvelser, og selvhypnose kan nok være interessant. Det som gjør meg betenkt er at de få lære seg at de ikke har ME, men at de gjør ME. De skal si til seg selv  at de  er friske, hvordan de enn føler seg. Alle tanker og følelser som viser til det motsatte, skal de sette stopp for. I steden skal de tenke "positiv". Jeg leser ofte om folk som forteller om at de har gjort LP programmet, men etter kanskje et halvår har de kollapset igjen. Noen har blitt veldig dårlig etter LP. Personer som har fortsatt å være syke etter LP har fått høre at det er på grunn av at de ikke har gjort treningsprogrammet riktig. Hva har de for grunnlag å si slik?

Forskning har vist at kronisk stress leder til somatiske sykdommer såvel som psykiske. Vi trenger en mer helhetlig tilnærmning i helsevesendet enn hva som ofte skjer idag. Det tror jeg blir neste utvikling i helsevesendet. Det må til for at vi skal komme videre.

For å provosere så kan man si at, her tenker man at man skal lære folk som har vært innbilningsfriske i flere år og som har trykt ned kroppens signaler, at de skal trykke ned kroppen igjen og å fortsette å være innbilningsfriske!

Her trengs mere forskning! Hva jeg forstår er ME gruppen  en stor gruppe der fremtiden kan vise til at de har forskjellige diagnoser. Kanskje det hjelper  LP noen, men hva har de da felles?

Man får se vilken person man har fremfor seg når man gjør en vurdering og hvordan deres livshistorie har sett ut. Nå forteller andre personer om at de får hjelp med antibiotika behandling og føler seg mye bedre.
Det skjer også interessant forskning om retroviruset XMRV, i utlandet.
Det er mye vi ikke vet, og det får vi leve med.

Jeg har hatt pasienter som har arbeidet meget hardt, og som irritert seg på de personer som ikke sto på like mye som dem selv. Kanskje de ikke trodde på de som sykemeldte seg iblant. Etterpå kan de se tilbake på hvem som faktisk er frisk, og hvordan de hadde levd. Resultatet kunne vær utmattelse og hjerteinfarkt, utmattelse og diabetes, utmattelse og ME eller noe annet.

Det her er et samfunnsproblem, og så lenge man legger problemene på legene og pasientene, kommer vi ikke til å løse det her. Her trenges en samfunnsdebatt, og et engasjemang fra hver og en av oss. om hvordan vi skal brannsikre huset, og ikke vente til at det begynner å brenne. Da er det så dags. Vi har et livsstils og helseproblem, og der må vi begynne. Kan vi som er syke stimulere noen som ikke enn er syk, til å interessere seg mer for sin helse og hvordan de lever? Da har vi gjort en viktig innsats for samfunnet.
Det trengs et større interesse for å arbeide helsefremmende i samfunnet.

Det hjelper også veldig lite å si til den som er syk: "Det er bare å snu tankene!"

Prøv selv skal du se!

De fyre stress fasene

Sanna Ehdin dr. i immunologi og forfatter skriver i boken "12 uker til et bedre liv" om hvordan vi styrker det friske i kroppen. Det viktige er å unnvike ubalanser og det kan vi gjøre på mange måter.

De fire stressfasene er alarmstadiet, motstandstadiet, kronisk motstand og utmattingsstadiet.

På hvert stadium forbruker vi mye vitaminer og mineraler. Er vi i god biobalanse og har god næringsstatus klarer vi oss bedre.

1. Alarmstadiet, er den første reaksjonen på en uventet eller sjokkartet opplevelse. Hele kroppen er i alarmberedskap og beredt til handling, kamp-flykt. Etterpå når man roer seg ner og følelsene bearbeides, når man innhentingsstadiet. Kroppen henter seg inn og fyller på med næringsstoffer.

Men hvis man ikke bearbeider det som skjedde på alarmstadiet, kommer man inn i motstandsstadiet.

2. Motstandstadiet innebærer at den akutte hendelsen intellektualiseres og bearbeides ikke følelsemessig, noe som kan være bevisst eller ubevisst. Hvis man hele tiden utsettes for stressende situasjoner, kommer man også inn i motstandsstadiet. Da får man før eller senere ernæringsmangel.

3. Kronisk motstand oppstår etter at man har vært i motstandsstadiet over lengre tid, kanskje i år eller tiår. Overgangen kan merkes som en tiltagende tretthet og de kroppslige og psykiske symptomene øker. Da kjenner man en voksende ulyst overfor aktiviteter og sosial omgang. Man får også vanskeligere å hente seg inn etter forskjellige aktiviteter. Næringsstoffene i kroppen forbrukes stadig, og reservene tømmes. Da minsker også muligheter til å komme i kontakt med den opprinnelige følelsen som var starten på det hele.

4. Utmattingsstadiet. Det er svært lav funksjon i skjoldbruskkjertel og binyrer. Man har uttalte fysiske symptomer, er svært trett og sosiale relasjoner er slitsomme. Dette er et overlevelsesstadium der det gjelder å klare seg gjennom dagen.

Ehdin skriver også at man kan begynne å hente seg inn igjen når som helst i løpet av en periode av kronisk motstand. Kanskje man kan få hjelp i terapi til å føle på og bearbeide gamle følelser, noe som frigjør blokkert energi. Det fører til en lettelse.

Når man har nått utmattingsfasen tar det tid og krefter å komme tilbake. Å bare hvile og sove rekker ikke. Man må være aktiv selv og heve energien på flere områder. Det kan være å spise næringsrik mat, kostilskudd, spaserturer, qigong og liknende. Å finne det rette kostholdet er en viktig del for å få en økt stress toleranse.

Det er viktig og oppfatte og tyde signaler på utmattelse. Jo tidligere vi ser hva som skjer, desto lettere er det å hente seg inn.

Sanna Ehdin sier mye klokt om selvhelbredelse. Danskene oversetter alle hennes bøker. I Norge er kun 2 bøker oversatte. Men her i Norge har vi også bruk for hennes kunnskaper. Anbefales varmt!!!!

Det ser ut til at den norske oversettelsen er helt slutt på tanum.no men den svenske boken finns i pokket.

Når man leser det her blir det lettere å skjønne at ikke alle med for eksempel ME kan bli friske på en 3 dagers kurs i The Lightening Process. Her trengs et bredere perspektiv og mye common sense. Det her et et godt eksempel på hvorfor en del blir alvorlig utmattet. Det er mye som kan gi fatigue.

The Lightning Process - et uetiskt opplegg?

For noen dager siden leste jeg en meget interessant blogg. http://blog.tjomlid.com/?p=2961

Gunnar Tjomlid har gjort en stor kritisk granskning av The Lightning Pprocess i sammenheng å hjelpe personer med ME. Det var en befriende lesning! Den bloggen anbefales varmt!
Når jeg for første gang hørte om at noen personer fått hjelp av LP ble jeg veldig skeptisk. Skulle ME-pasienter som har en omfattende multi-systemisk sykdom ha blitt friske på 3 dager? Kunne det virkelig stemme? Velmenende personer, selv noen som arbeider i helsevesendet tipset meg om LP og at man kunne bli frisk av det. Jeg trakk meg forsiktig tilbake, og ønsket ikke å argumentere min skepsis. Det kunne snart se ut til at jeg ikke ønsket å bli frisk. Jeg stolte på min intuisjon, og fortsatte å styrke friskprocessene i fred og ro. Jeg hadde store plager av utmattelsessyndrom. Men visst fikk jeg legge ner energi på at tenke gjennom det her. Det var energi jeg skulle brukt på styrke meg selv. Takk og pris har jeg god tiltro på det jeg selv tenker og føler om min helse.
Jeg leste litt om LP på internet. Det var spesiellt en ting som jeg reagerte på i beskrivelser om LP:s treningsprogram. Hvis programmet ikke lykkes er det kursdeltageren, den ME syke, som ikke har gjort programmet på rett måte. Hva var det her for noe. Hadde leger og psykologer som hadde beskrevet sine behandlingsprogram på den her måten hadde det blitt et ramaskrik! Når en fagperson utvikler nye behandlingsmetoder skal de gåes gjennom fra et brett perspektiv. Man skal se hvordan det her virker i praksis og for hvem. Det er ikke pasienten som skal presses inn i et behandlingsprogram. Det er behandlingsprogrammet som skal tilpasses pasientens diagnose, funksjonsnivå og behov.
Når det gjelder ME, så er det ikke noen homogen gruppe. Det heter at det er en postviral sykdom, men når man leser om ME så skjønner man at det er mange grunner til at man blir syk i en slik diagnose. Fysiske og psykiske traumer er det mange som tar opp. Mononukleose er det en del som har hatt. I andre fall diskuterer man vaccin som grunn. Det er mange ting som har skjedd før kroppen har kollapset.
Hvordan kan man da tro at ett treningsprogram skulle kunne hjelpe en så heterogen gruppe? Dette får meg at ønske at de som arbeider i helsevesendet bør tenke seg mer enn en gang før de overtaler noen med ME at betale dyre kurspenger for LP.
Etter hvert ringte jeg til ME-foreningen og spurte dem hv de tenkte om LP. Da svrte de at de var skeptiske og at de hadde snakket med folk som ikke hadde fått hjelp av LP og som til og med hadde blitt dårligere etter en 3-dagers LP kurs. De hadde også fått høre att det var deres eget feil at de var syke!!!
Det er fantastiskt for de som har blitt friske av det her treningsprogrammet etter meget lav funksjonsnivå. Jeg skjønner at de sprudler av glade over å ha blitt friske og gjerne deler med seg av hvordan de ble friske. Det er åpenbart at her er det noe å hente for en del.
Det intressante blir da å høre om forskning om hvem som får hjelp av LP og hvem som ikke får det. Her er det viktig å diffentiere når LP virker. Jeg tror ikke at det blir enkelt for vi er så utrolig mangfasettert. Vi har så mye mer å lære oss om hvordan mennesket er skrudd sammen og å tro att en metode kan hjelpe så mange diagnoser og pasienter blir utrolig naivt.
Ja, våre tanker, følelser, levemåte og stressnivå har stor betydning for vår helse. Jeg arbeider mye med det selv for å bli friskere. Men det er ikke hele sannheten!
Hvis noen for eksempel har et utmattelsestilstand på grunn av amalganforgiftning er det vel ingen som tror at man kan bli frisk av det gjennom å bare forandre tankeprocesser og og å ikke ta symptomene på alvor.
Kanskje noen har udiagnostiserte nakkeskader og derfor har symptomer på ME. Det går ikke å tenke bort. Jeg har lest på blogger at kursdeltakere har forventer å få osteopatibehandling, men ikke fått. Phil Parker har tidligere forklart at osteopati er en del av LP.
Hjelper LP mot influensa eller andre somatiske sykdommer? ME er definiert som en somatisk sykdom.
Tanker og følelser har stor effekt på kroppen, men det har andre ting også. Hvorfor drikker folk på fester? Og forresten om tanken har så stor effekt... Da kunne man kanskje lære seg LP-programmet slik at man kunne tenke seg edru for å kunne kjøre bil hjem etterpå? Ikke det, nei!
Placebo er et meget interessant emne, men er ikke til 100%.
Er det rart det blir slitsomt for mange med ME å lese og høre om markedsføringen rundt LP? Er det rart at de ikke ønsker å bli overtalt til å gå et treningsopplegg der de risikerer å ble mye dårligere?
De gode resultater de peker på er deres egen statistik på de som har gått kursen, og ikke en statistik for alle med ME. Det er lett å la seg narres hvis man ikke vet så mye om markedsføring og om statistik. Er det dessuten slik at de på kurset signalerer at de ikke ønsker å høre noe negativt, hvordan skal de da får rede på sannheten. Det skulle bli dårligere reklame og dårligere inntekter.

Hvordan er det med langtids effektene? Hvordan har kursdeltakerne det etter 6 måneder, et år og enda lengre? Er de gode effektene fra kurset noe som holder seg over tid eller et resultat at de ikke lytter på kroppen? Det finns sikkert begge deler.

Jeg mener at man i helsevesendet skal tenke seg mye nøye om før man går inn i et slikt opplegg. Man kan gjerne sette seg inn i det, men ikke slutt å tenk! Det finns mange sider av det her, og for noen kan det være et veldig høyt pris å betale!!! Vi har ikke råd med halleluja behandlinger, der man har sluttet å bruke hodet!

Jeg har sett rundt litt på internet og funnet noen blogger om ME:

http://hubpages.com/hub/The-Lightning-Process-Didnt-Work-For-me

http://www.tiredofme.com/2010/05/skepticss-dictionary-phil-parker.html

http://www.alternativ.no/art/?id=102

http://www.healthboards.com/boards/showthread.php?t=486103

http://mjuuugly.blogg.no/1280329195_dette_br_du_lese_om_l.html
http://petterblogg.wordpress.com/farer-ved-lightning-process/

De positive resultatene har vi lest om i forskjellige blader. Nå lar jeg de med dårlige erfaringene høres.

En ting er sikkert! Jeg tenker ikke melde meg som en prøvekanin i et slikt projekt, når man ikke veit mer om konsekvensene!