Hva får oss videre?

Jeg har de seneste årene hatt sansen for noe som muslimer pleier å si, når planerer noe fremover. Det som de da sier er "hvis gud vil". Da er instillt på at livet kan forandres når vi går vegen fremover, og at det er en del av livet. Det er slik det er!
Når man ikke er frisk og har mye tid til å tenke, ser man det her tydelig. Det handler virkelig ikke bare om "Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det." Det kan man lett tro når livet i stort sett går bra, men når livet slår til møter man en annen virkelighet. Vi ser eksempler på det her hver dag i nyhetsrapporteringene verden over.
Når jeg var mye yngre spurte jeg meg, likt mange andre, "Hvorfor rammer det her meg?" Det tok ikke lang tid før jeg spurte meg, "Hvorfor skulle det ikke ramme meg?, Hvorfor skulle jeg være en av dem som livet rammer?"
Jeg har gang på gang måttet å forandret planer, når livet har slått til, og tenker ikke så mye over det lengre. Det er helt enkelt slik det er!
Tidligere arbeidet jeg mot å bli frisk, men har gått over til å arbeide mot en bedre livskvalitet. Det er et mye mere positivt mål, og ikke minst realistiskt. Hvis målet er å bli frisk, og det ikke er realistiskt idag, da er det fort gjort å bli frustrert, skuffet, selvbebreidene og skamfull når man ikke når målet. Det setter da igang en indre prosess som i realiteten er meget energikrevende, og det er ikke i kategorien helsefremmende.
Alle kan ha bruk for å arbeide mot en bedre livskvalitet, og det er et positivt mål. Man får da ikke en konflikt med underbevisstheten, noe som raskt kan bli konsekvensen av å pushe mot å bli frisk når det der og da ikke er realististiskt.

Det seneste halvåret har vært en tid når det ene har avløst det andre. I slutten av mars fikk jeg et eksem på halsen og få uker senere fikk jeg helvetesild. Det slet jeg med i flere uker, ja et par måneder. Når jeg siden ble fri fra helvetesilden fikk jeg snart en periode med mye migrene, nevropatiske smerter, følsom mot lys, og et dårlig allmenntilstand.
For snart to uker siden knekte jeg en jeksel når jeg spiste. Jeg kjente med en gang at her hadde det blitt noe som ikke var bra. Jeg følte kontakten med nerven når trykte på tanden. Men det gikk likevel greit. Hvis jeg tok smertstillende og avledde oppmerksomheten fra hva som skjedd med tanden, da hadde jeg det bra. Vi hadde gjester, og jeg tror ikke det var noen som såg at jeg hadde smerter. Jeg har hatt problem med smerter i flere år nå at jeg til en viss grad kan leve med det. Når jeg dagen etter vi hadde hatt gjester, kom til tannlegen, da så han raskt at tanden var knekt, ned til pulpa, nerver, blodkar og det hele. Jeg fikk mye bedøvelse, noe jeg var veldig glad jeg fikk. Han renset tanden og la på et beskyttende lager. Jeg skal dit igjen for å få byggt opp en tann.
Når jeg hadde vært hos tannlegen måtte jeg ta smertestillende, men jeg opplevde likevel, at det var mer vondt å ha migrene, nevropatiske smerter, og det meget dårlige allemenntilstand som jeg er i de dagerne. Det gav meg et perspektiv, et meget viktig perspektiv. Alle vet at tannsmerter kan være veldig vonde, men da hadde jeg likevel ork til litt husarbeide. Det var med andre ord tålelig.
Men siden kom betennelsen i tannen. Det gjorde forferdelig vondt, og det rammet naturligvis allmenntilstanden i kroppen da immunforsvaret har måttet arbeide ekstra. Jeg hadde allerede fått en recept på pencillin, så det fikk meg raskt på apoteket. Når har jeg avsluttet kuren, og takk og pris hjalp det.
Alt det her har gjort at jeg besluttet for å bare ta det med ro og å kose meg med en god bok, meditere, arbeide med mindfullness. Det merkelige er at min underbevissthet slipper løs gode powerminner i min bevissthet, når jeg hviler mye og er dårlig. Naturen er fantastisk på den måten. Det har skjedd før. Naturligvis møter jeg også vonde følelser. Takk og pris har jeg så mye fred og ro i mitt liv nå, at jeg kan kan hvile i de vonde følelsene, slitenhet og annet, og jeg jeg bruker pusten bevisst for å ta meg gjennom det. Når man er i følelsene og puster, kommer til sist andre følelser frem. Det går med andre ord over. På den måten lagrer jeg ikke følelsene og livet trenger ikke å være en berg og dal bane. Livet blir mere jevnt. Når livet er stress, traumer og vonde følelser er det ikke lett å tro at det her er mulig. Jeg har selv vært der, men med årene går det bedre. Det er et resultat av å være i fred og ro i lang tid. Det er det viktigste av alt, fred og ro! Når vi er der får vi hjelp av naturen for å si det enkelt.
Jeg tenker på alle de som er syke og ikke blir tatt på alvor. De lever i en situsjon med kronisk stress, og slev om man da bruker stressmestringsteknikker, er det ikke så lett å lure underbevisstheten.
Det er mange som sier at livet er satt på vendt når de er syke, og det er en god beskrivning over hvordan livssituasjonen er her og nå. For min egen del har jeg vært syk i så mange år, at jeg bare måtte bestemme meg for at livet er her og nå, og hva gjør jeg da? Hvor står jeg rent konkret, og hva er mest logiskt å gjøre her og nå? Målet må være livskvalitet og harmoni. Selv om det ikke går å være der hele tiden, er det likevel det som må være fokus å arbeide mot. Derfor sier jeg til meg selv at jeg skal holde fokus på de dårlige dagene. Det går an å tillate seg å ha en dårlig dag, selv om man arbeider mot et fokus som oppleves som positivt. Når jeg snakker om et positivt fokus, snakker jeg om å velge atferd, som leder positivt frem. For meg er det mye å leve her og nå og ikke låse seg fast ved at et ønsket mål skal oppnås her og nå, for eksempel å komme tilbake i arbeide så snart som mulig. Det leder til stress og at man blokkerer seg. Det her handler om nyanserne, og den indre reisen som vi alle må gjøre. Vi sitter med mange svar innom oss, bare vi gir oss tid til å lytte.
Vi snakker ikke nok mye om de andlige behoven og at vi behøver en mening i livet. Det er ikke uvanligt at mange søker meningen utenfor seg selv. Sannheten er at det må begynne fra innsiden. Det er vi selv som må finne ut hvordan man skal gjøre våre livserfaringer meningsfulle, og det er også et resultat av en indre prosess. Når man finner en mening med det som er kan det også bidra til en indre styrke. Det er veldig lett å snuble, og å komme på avveger. Hvor lett er det da ikke å føle på meningsløsheten? Det er ikke noen god følelse, men det er muligt å arbeide med den. Vi trenger da håpets lys som gir en følelse at det går. Det er mine tanker,

Det her er allmenne existensialistiske temaer, og ikke rettet mot noen diagnosegruppe og heller ikke mot kun syke folk.
Hva er din erfaring, når det handler om å kjøre fast, kontra å komme videre?