Jeg vet hvordan det føles når trygghetens broer brennes!

Vi  har opplevd terror i Norge, og får katastrofen inn i våre stuer.  Vi blir påvirket. som vitner reagerer vi på det som vi ser. Hjernen kan ikke skille mellom fantasi og virkelighet. Derfor er det lett å føle det her fysisk på kroppen. De av oss som har opplevd egne katastrofer blir påmint om våre egne traumatiske minner.  Det gjør også jeg. Det som skjedde på Utøya berører meg veldig. Jeg minns hvordan jeg selv lyttet etter stegen og hvor redd jeg var. De på Utøya opplevde det her i mange lange minutter og var virkelig i livsfare. Det må ha vært et helvete på jorden. Når jeg var vitne til barnekidnapningen opplevde jeg det som å være mitt inne i en skrekkfilm. Forskjellen var at her kunne jeg ikke stenge av filmen. Jeg måtte bare gjennom det. De på Utøya kunne heller ikke stenge av filmen. Livet kan slå til når vi er minst berdde på det og på noen sekunder er alt forandret. Jeg husker hvor livredd jeg var og hvordan alt som skjedde tatoverte seg på netthinnen. Jeg husker sjokket etterpå og den handlingslammelse det ble. Jeg husker godt de kraftfulle følelsesutbrudd som kom etterpå når jeg var trygg. Det var mange sterke følelser og tanker som jeg ikke visste at jeg hadde. Jeg tenkte på 10 årige Helen som fikk et helvete på jorden i flere dager etter hun ble kidnappet. Hun ble grovt mishandlet og voldtatt til døds. Hun fikk ikke noen mat og ikke noe vann. På wikipedia kan man lese om Helenmordet og der har man skrevet sexualsadistiskt mord. Jeg hadde en venninne som arbeidet med rettsobdusentens dotter. Hun hadde fortalt at hennes far hadde blitt hjemme 3 dager etter at han hadde obdusert Helen. Hvis det her er sant, det vet jeg ikke. Det jeg vet er at alt jeg hørte gjorde dype inntrykk på meg. Alt ble plassert i minnesbanken. Det ble en uhyre belastning også for kroppen. Jeg ble forferdelig sliten, men holdt fast ved den normale dagen så godt jeg kunne. Likevel hadde jeg mange fraværstimer og jeg hadde forferdelig vanskelig å konsentrere meg. Tankerne ledet seg tilbake til den her kvelden. Jeg hadde flere samtaler med politiet. Jeg følte på fight flight reaksjoner. En side av meg hadde et stort behov av å fortelle, og en annen ville flykte fra altsammen. Det er en typisk post traumatisk stressreaksjon.
Dessverre hadde jeg ikke bilmerke, bilnummer og farge på bilen. Men jeg gravde og gravde i minnene for å minnes så mye som mulig, for å kunne hjelpe politiet. Den farlige mannen gikk fremdeles fri og derfor var jeg nøye med hvem som jeg snakket med. Jeg var redd at den farlige syke mannen skulle få høre om mig og at jeg da skulle være neste som døde. Å snakke med journalister var i det ikke snakk om. Det var en mareritt!
Det skulle ta 15 år før Helens mørdere skulle bli tatt. Vi gikk lenge i uvisshet. Selv om livet går videre så er den indre alarmberedskapen der, men man venner seg. Man blir veldig observant. Det koster å gå med et høyt indre beredskap i mange år.
Vi vet mye mer om traumer og kronisk stress idag. Kronisk stress svekker hele kroppen. Vi kan få både fysiske og psykiske sykdommer, alle organ påvirkes ned til cellnivå! Derfor reagerer jeg på den debatt som har varit i Norge om ME. Har den kroniske stressen pågått i mange år, da er det ikke bare å skru av stressbatteriet. Alt som har skjedd med kroppen all den tid som den har vært stresset kan ha ledd til mange sykdommer som ikke går å løse med en quick fix.
Nå tenker jeg på alle de er rammet av store traumer etter Oslo bomben og Utøya katastrofen. Jeg håper at de får ordentlig god og kompetent hjelp. Jeg håper at de får føle seg trygge nå. Jeg håper de får grunn til å smile snart. Jeg håper at de snart får en normalisert hverdag igjen. Den skyldige er tatt, og finns det fler håper jeg snart at de blir tatt.
Jeg håper de ikke får høre at de skal snu sine tanker, men kanskje få hjelp til å se lyset igjen.
Jeg håper de ikke bare får høre at de skal tenke positiv, men i stellet får et godt og positivt bemøtende.
Jeg håper at de får mye trøst og kjærlighet.
Jeg håper noen klarer av å være til stede når de trenger å snakke om det som har skjedd.
Jeg håper at de får hjelp til å få ned stressbatteriet inne i seg. Jeg vet hva det koster hvis de ikke gjør det.
Mine allre varmeste tanker går til dem som har det vondt etter den her katastrofen.
Må alt gå dere vel!