Når en burde vite bedre!

Dette hører vi ofte, at noen burde vite bedre.

Når en burde vite bedre.

Det er ikke alltid så enkelt.

Teoretiske kunnskaper har kanskje ikke "riktets" inn i kroppen og ha blitt innsikt.

Når kunnskapen finnes i hodet, behøver det ikke innebære at den har landet i kroppen som en erfaring.

De ting som har landet i kroppen leder til økt intuisjon.

For å ha full oversyn over livet skulle det kreve at alle erfaringer som vi har gjort skulle være med-i-vitendet, og ut fra alle mulige synsvinkler.

Vi skulle også ha total kontroll over alt som skjer i livet og også hatt en anelse om skjeendet fra begynnelsen.

Vi skulle også ha trengt full kontroll over samfunnets forandringer i tid og rum.

Det er lett å dømme, men...

Det å dømme kan være en hinder for forståelse, hva gjelder oss og andre!

Det er mye å ta stilling til når vi skal ta ansvar over våre liv...

Vi er veldig sammensatte og vi har ikke oversikt over alt vi har gått gjennom. Tenk alt vi har gått gjennom, sett, hørt, tenkt og følt. Alle relasjoner vi har hatt til oss selv og andre, har satt spår. Tenk alle valg vi har gjort gjennom årene. Tenk alt vi har spist og drukket. Det vi trodde var rett å spise for 20 år siden kanskje er helt feil idag. Alle bøker, filmer og musikk som vi har sett og hørt har også påvirket oss.

Hvordan kan man da tro at det finns en eller noen få grunner til at man er syk, eller er i de relasjoner man finns i idag. Utløsende faktorer setter naturligvis spår og de kan være nok så store. Men en forklaring til at livet er som det er blir for enkelt. Livet er ikke en enkel tråd som man kan følge. Det er mye mere mangfoldig enn vi kan noensinn tenke oss inn i. Derfor skal vi passe oss for å dømme, for det leder ingen steder. Dømmendet kan få oss å kjøre fast så ille at vi graver oss ned. Det finns ikke noen fokus på løsninger hvis vi dømmer oss selv eller andre. Derimot kan det være bra å ta stilling til hva vi kan tolerere. Vi trenger kjøreregler.
Mange tror seg å vite sannheten og at alle andre har feil. Hvordan kan de være så sikre? Jo mere vi lærer oss desto mer skjønner vi at vi ikke veit.
Men å kjøre fast i fortiden hjelper ikke. Vi kan lære av den for å gå videre i livet. Vi trenger å fokusere fremad på hva vi ønsker oss og å se hva for muligheter vi har. Siden er det de små stegens veg som gjelder. Det handler om å tørre å tro at en kan samtidlig som man ikke gaper etter for mye på en gang. Derfor trenger man å være her og nå for å se hva ståstedet er. Vi kommer å snuble, men da lærer vi oss noe. Små barn lærer seg at de skal reise seg opp igjen når de lærer seg å gå. Det kan vi også gjøre. Vi trenger også å tåle å være redde, for det blir vi ofte når vi prøver noe nytt.

Vi trenger også å tåle at vi kan lykkes og å tørre å stå i den gleden. Vi trenger å føle på at vi er verd det, helt enkelt for at vi er verde det. Gjennom å gjøre seg mottaklige for kjærligheten å føle at vi har noe å gi, da har vi også reist oss opp.

Vi får alle gjøre så godt vi kan! Strekk på ryggen! Du duger som du er!