Ikke bare en parodi, men en tragi-komisk parodi.

Psykolog Eva Jacobsen skriver idag i sin blogg: Har positiv psykologi blitt en parodi?

Mitt svar på det må være "Ja" !

Hun skriver blant annet:

"Noen tiår tilbake ble det kjent fra forskning i psykologien at folk reagerer veldig forskjellig på negative opplevelser og at mye av den følelsesmessige reaksjonen avhenger av hvordan de fortolker situasjonen. Dette brukte psykologer til å hjelpe mennesker som i tankene gjorde relativt harmløse situasjoner til katastrofer eller som alltid klandret seg selv når noe gikk galt. Tilnærmingen ble popularisert og budskapet forenklet til slagord som: Det er ikke hvordan du har det men hvordan du tar det som teller. Ideen om at man kan tenke seg ut av lidelse ble omgjort til en kjempeindustri. Søker du ”positive thinking” på Google får du over 10 millioner treff. Men i popularisert utgave ble ideen om positiv tenkning noe helt annet enn det vi har dekning for å si utifra forskningen. Ved alvorlige traumer kan denne tenkningen lett virke som en parodi."

Jeg har hørt forskjelllige personer fortelle om erfaringer fra positiv tenking, og enda verre. Jeg har hørt kraftig traumatiserte personer fortelle om at helsepersonell si, "Legg det bak deg. Gå videre." Hvordan tror man at noen som vært truet med pistol, vært i et alvorligt dødstrussel, vært i krigstilstander og så videre, bare skal legge noe bak seg. Er det bare å glemme? Eller blir det en reakson der man bare kapsler inn minnene i kroppen. Når jeg tenker nærmere på det, så har jeg også en gang hørt det samme. Jeg gikk for lenge siden på en kurs, der vi brukte oss selv som case. jeg fortalte om hvordan jeg hadde hatt det etter en hendelse for flere år siden. Jeg var vitne til en barnekidnapping der jeg på plass skjønte hvor alvorligt det var. Hun levde i noen dager til, men ble kraftig misbrukt på mange måter. Hun fikk heller ikke mat og vann sine siste dager. Det gjorde meg naturligvis livredd, og jeg var også med om retraumatiseringer med å lese om det her i mediene gang på gang i flere år. Kurslederen, en psykolog, gav meg rådet, legg det bak det. Det her kanskje aldrig blir oppklart. Problemet var at jeg ubevisst i alle år var redd for den farlige mannen, noen som merktes tydelig den dagen politiet arresterte ham, og han ble dømt til mange års fengsel. Da var det noe som slapp taket i meg. Jeg ble avslappet og sliten. Etter det kom jeg inn i en prosess der minnesbilder og mitt syn på det hele har klarnet. Det har hjulpet meg til å få et avstand til det hele. Man bygger en stabilere grunn når man får fred og ro, og da får man en sjanse til å lande i både kopp og sjel. Før jeg kom til det her stadiet hadde jeg aldrig klart å skrive om det her offentligt. Da hadde jeg trolig fått sterke stressreaksjoner.
Hvis man bare prøver å forandre tanker når kroppen ikke er med, da blir det som en mental konstruksjon. Den her mentale konstruksjonen blir like "stabil" som å snu en pyramide opp og ned.

Når vi kommer til Rosentogene, så har de sin funksjon. Det er trygge symboler som formidlet trøst, håp, varme og kjærlighet. Er det noe som man trenger når man har møtt ondskapen er det akkurat de her trygge rammene. Vi skal ikke glemme det stresspådrag som følger sjokktraumaet. Alt som kan hjelpe individet til mindre fight-flight reaksjoner må sees som godt. Jeg har selv vært utsatt for et sjokktrauma, og har lært meg mye av det. Det her er reaksjoner som går å forklare fysiologiskt.

Men hver og en har rett til sine reaksjoner. Jo mere forferdelige ting man har blitt utsatt for, jo sterkere følelsereaksjoner. Det blir da sterkere følelser enn hva man tidligere har vært med om, hvis man ikke er traumatisert fra før. Jeg husker hvor rasende jeg var på den forferdelige murderen, likevel som jeg var livredd. Det er en stor belastning for kropp og sjel. Det ble takk og pris bedre for hvert år.

Jeg blir mer og mer bekymret når jeg hører om individer som ikke blir møtt der de er, når de sliter med forferdelige og vonde følelser. Hva blir det for signaler når helsepersonell velger å fokusere på det gode, og unnviker å møte det indre helvetet? Hvordan blir det for individen som ikke opplever bedring av tidsbegrenset behandling?
Jeg lurer på hva som skjer med de overlevende fra Utøya. Får de den kvalifiserte støtte som de trenger? Jeg håper det! De har møtt ondskapen og da trenger de noen som orker å høre om de vonde opplevelserne. Det er på den måten de kan legge litt av sin byrde fra seg. Det er på den måten de slipper å føle seg ensomme. Det er på den måten de kan føle seg verdifulle.
Traumer er som en verkebyll i kroppen, og den “verken” må ut, for å få igang den indre helbredelsen. De trenger tid, og fred og ro. De trenger ikke overfladiske råd selv om det sikkert kommer fra personer som vil dem veldig vel.
Jeg skjønner godt at cbt har blitt populært blant mange, men når den tolkes som en rask behandling for hummer og kanari da lurer jeg på hva som skjer. Ja, det finns en økonomisk side av det her, og det kan være en fristelse for politikere å forføres av en slik reklameføring.
For noen år siden snakket jeg med noen damer som hos sin lege fikk rådet at forandre på sine tanker. De fikk fylle i spørreskjemaer om hvordan de følte seg, og på neste legetime fikk de fylle i de samme papirer. De lurte på hvordan man forandret sine tanker, og sa at de bare følte seg dumme!!! Hvis noen tror at cbt er så enkelt, da skjønner jeg at pasientene blir skeptiske. Cbt er en stor verktøykasse, der man bruker forskjellige verktøy ved forskjelllige diagnoser. Jeg arbeidet for noen år siden sammen med en psykolog som var spesialist i cbt, og det var ikke en quick fix for alle. Jo større traumer, jo mere tid og rom trengs.

Det er positivt å bygge seg nye gode minner når man har, eller har hatt det forferdelig. Det er ikke det samme som å "tenke positivt", og å trykke ned det vonde.
I en overlevelsesfase kan det være bra å mobilisere seg. Jeg tenker på de personer som var med om krigen i Bosnia. De holdt seg oppegående når de overlevde i krig, når de flyktet til Skandinavien. De klarte å trygge seg selv og familjen sin i et nytt hjem, og kunne slappe av. DA KOM REAKSJONEN!
Helt plutselig kom alle vonde følelser og de kom meget sterkt, så sterkt at de lurte på om de var gale. Nei, de var ikke gale. De hadde vært med om helvetet og nå kom den sterke reaksjonen! Det er normalt å reagere, og vi har fått våre følelser av en grunn.
Ikke sjelden blir møtet med ondskapen en vendpunkt. Man kanskje kan si en valgpunkt. Livet blir tydelig, og valget kan stå mellom kjærlighet og ondskap. Det jeg oppfatter fra overleverne fra Utøya er, at de velger kjærligheten. Jeg forstår det så vel!

Ja, Eva Jacobsen tar opp et meget aktuelt tema. Les gjerne hennes blogg her.