Enkelt liv som livsveg.

For en uke siden reiste vi til Frankrike for å være i solen, spise god mat og bare slappe av. Når man er langtidssyk har man bedre muligheter til rekreasjon i Syden enn om man lever alene og må betale alle regninger selv. Livet er urettferdig! Jeg husker en tid når jeg levde på en deltidslønn for å ha tid til å skrive hovedoppgaven. Det var en personlig slitsom tid. Mine helseproblemer hadde begynt og jeg trengte tid for meg selv. Hva det handlet om det har jeg skrevet om i andre blogginnlegg og det er et tema jeg kommer tilbake til iblant. Ikke i dag. ;)

 

 

 

Nå ble den her uken ikke riktig som jeg hadde tenkt meg. Første dagen etter ankomst hadde jeg migrene. Og følgende dager hadde jeg en virusinfeksjon som tok krefter fra meg. Jeg prøvde likevel på noen småturer for å oppleve St.Tropez, Gassin og Ste. Maxime. Ved den her tiden på året er det roligt der, da høysesongen for turister er over. Vi var en ettermiddag i St. Tropez, nede ved havnen. Det er ikke noen småbåter å se der, ikke som her ved Mjøsa ;)

Det er en annen verden, prisene ved kafeer og restauranter var også det. Vi kjøpte en kopp te og en kopp kaffe, og ikke noe annet. Det kostet 15 EURO!!! Det må ha vært utsikten de tok betalt for. Jeg tror ikke det var te eller kaffe, fordi det får vi MYE mere gode her på Hamar! Men det er ikke var dag man får se jet setternes luksusbåter.

Men det var noe annet som føll meg i smaken, og det var den klesbutikk som dere ser på bildet her over. De solgte klær i økologisk bomull, veldig godt materiale. Kjøpte den kjole som dere ser på bildet her under. Den er helt nydelig å ha på seg. Jeg liker å ha behagelige klær som passer både for mine dårlige og gode dager. Man må ikke gå omkring i pysj på de smertefulle dagene når man har behagelige klær. Jeg føler meg bedre når jeg har klær på meg som jeg assosierer til de bedre dagene. Det er en liten, men for meg, viktig detalj for å føle meg litt bedre selv om det er en dårlig dag. Det er viktig å ha aktiviteter og å skape en miljø som får tanker vekk fra sykdom og smerter, selv om det naturligvis ikke helt går å unnvike. De her tre hele dagene i Frankrike ga tid til mye refleksjoner ettersom jeg måtte hvile mye. Tanker går til det enkle liv, og hva som inngår i et enkelt liv. Hva er et enkelt liv for meg? Bildet her under kan være et bilde på hva enkelt liv kan være.

Kjolen er laget i økologisk bomull, og det kjenns at den er i god kvalitet. For 10 år siden kjøpte jeg et par sommerbukser i økologisk bomull og det er fremdeles fine. Det var i Ste. Maxime. Jeg tenker det fins mange fordeler med økologisk bomull. Et godt eksempel er arbeidsmiljøet for de som produserer bomull, og de som er med i fremstillingsprosessen til ferdige klær.  Man kan også lure på om de kjemisk fremstilte klærne gjør med vår egen helse over tid. Forskerne snakker jo om den usikkerhet vi har om kjemikalie cocktailen som vi alle kommer i berøring med.

Når vi var i Tyrkia senest gikk vi forbi en klesbutikk der de solgte økologiske klær. Jeg undrer om de har kommet lengre i det å tenke økologisk i Syd-Europa enn hva har her i nord? Nå bor jeg ikke i en storby. Det er kanskje slike klesbutikker i Oslo, Bergen og Trondheim?

 

 

 

Vesken i mønstret tøy er mitt nye handlenett, i stedet for plastposer, når jeg går og handler. Jeg finner ikke mitt gamle, og har begynt å tro at jeg har glemt det i en butikk når jeg har handlet. Det er dessverre slikt at det jeg ikke lengre ser, forsvinner fra tankeverden her og nå. Det er en av mine vansker, men det får ikke bli et hinder. Livet skjer uansett, og det gjelder å følge med så godt en kan.

 

Jeg må vel si at te er min passjon, og det er en selvfølge å ta med det i det enkle livet. Nå ble det litt luksus med Kusmite. Noen investerer i vin, og jeg i te. Nå nyter jeg et te som smaker viol. Himmelsk godt!

 

Når vi reiste hjem var det tid for Tax Free shopping på flyplassen i Nice. Der finnes det en butikk som bare selger hudpleieprodukter. Det er hyggelig med hverdags luksus og det synes familie og venner også. Det her er et godt tilfelle å kjøpe gaver til flere. Nå skal jeg tenke over hvem som skal ha hva. ;) Noen må vente til jul, og jeg sier ikke noe mer om det. ;)

Nå er det for meg også energiøkonomisering å passe på å kjøpe gaver til flere ved samme anledning.

Når jeg for noen tid skrev ukes logg til NAV, ble det veldig tydelig hvor mye jeg kalkulerer hvordan jeg skal økonomisere mine krefter. Det har blitt en vane.

 

 

Det finns så mange fristelser i Frankrike. Jeg testet en ny strategi, og spurte meg selv om den varen var forenlig med mitt enklere liv (simple living). Kjolen var det. Teen var det også. Men det var ikke de bokser med økologiske urter. Når jeg allerede har hva jeg trenger i skapet der hjemme, og mer enn det, blir det vanskelig å forene det med et enkelt liv. Det spiller ingen rolle hvor fine boksene var (og det var de virkelig!) Det finns så mye andre fristelser der, keramikk, duker, olivenoljer, annen pynt til hjemmet, men når man er 50 år da har man hva man trenger. Kjøper man noe nytt og fresht, hva må vi da ta vekk? Metallboksene med urter var meget vakre! Det var lett å tenke hvor fint det skulle være hjemme i kjøkkenet. Hvor ofte er det en "følelse" man kjøper, når man kjøper noe til hjemmet? Finnes det en annen metode å skape den følelse i hjemmet med de ting man allerede har? Det er tanker som jeg har hatt omgang med flere ganger den siste uken. Hvor mye tror vi at gresset er grønnere på andre siden, og strever med "forbedringer", når vi like så godt kunne slappe av hjemme og å bare ta vare på det som vi allerede har. Det er et spennende eksperiment som kan gi mange aha-opplevelser, og det er en god veg til å bli fornøyd med det man allerede har. Hvis vi bare fokuserer på "forbedringer" er vi hele tiden på sprang etter mere. Man blir ikke ferdig før enn man bestemmer seg for nå får det vare bra. Like så blir det på de personlig utviklingsprosjektene når man hele tiden søker seg til å bli bedre. Man blir ikke ferdig, ikke fornøyd med seg selv.

Det er først da man programmerer sin hjerne, altså bestemmer seg for at nok er nok, som man landa!

Derfor kan vi drite i alle ukeblad, og begrense personlig utviklingslitteratur. Jeg sier begrense fordi mange har glede av de her bøkene, også jeg. Tyngdpunktene for den reisen må være jeg og her står jeg, i stedet for å kopiere en modell og prøve å tilpasse seg den. Da går man seg vill.

 

 

Det ble ikke som vi tenkte oss i forrige uken. Det er en skuffelse. Jeg merker samtidlig at jeg paralellt gleder meg over til de små lyspunktene på reisen. Det er da jeg ser at jeg har lavere forventninger av livet enn hva jeg en gang hadde. Nå er det viktig å leve på de her minnene fra sommeren som en boost for å ta seg gjennom den mørke vinteren. Det tror jeg behøves på de mørkeste og kaldeste dagene. Det kan være godt å bli minnet på at det her går over. Våren kommer igjen. Vi skal bare ha litt jul først, om en stund. Nå er det høst!

 

Og, ja. Det hjelper å ta D-vitaminer. Takk og pris!

Ikke bare en parodi, men en tragi-komisk parodi.

Psykolog Eva Jacobsen skriver idag i sin blogg: Har positiv psykologi blitt en parodi?

Mitt svar på det må være "Ja" !

Hun skriver blant annet:

"Noen tiår tilbake ble det kjent fra forskning i psykologien at folk reagerer veldig forskjellig på negative opplevelser og at mye av den følelsesmessige reaksjonen avhenger av hvordan de fortolker situasjonen. Dette brukte psykologer til å hjelpe mennesker som i tankene gjorde relativt harmløse situasjoner til katastrofer eller som alltid klandret seg selv når noe gikk galt. Tilnærmingen ble popularisert og budskapet forenklet til slagord som: Det er ikke hvordan du har det men hvordan du tar det som teller. Ideen om at man kan tenke seg ut av lidelse ble omgjort til en kjempeindustri. Søker du ”positive thinking” på Google får du over 10 millioner treff. Men i popularisert utgave ble ideen om positiv tenkning noe helt annet enn det vi har dekning for å si utifra forskningen. Ved alvorlige traumer kan denne tenkningen lett virke som en parodi."

Jeg har hørt forskjelllige personer fortelle om erfaringer fra positiv tenking, og enda verre. Jeg har hørt kraftig traumatiserte personer fortelle om at helsepersonell si, "Legg det bak deg. Gå videre." Hvordan tror man at noen som vært truet med pistol, vært i et alvorligt dødstrussel, vært i krigstilstander og så videre, bare skal legge noe bak seg. Er det bare å glemme? Eller blir det en reakson der man bare kapsler inn minnene i kroppen. Når jeg tenker nærmere på det, så har jeg også en gang hørt det samme. Jeg gikk for lenge siden på en kurs, der vi brukte oss selv som case. jeg fortalte om hvordan jeg hadde hatt det etter en hendelse for flere år siden. Jeg var vitne til en barnekidnapping der jeg på plass skjønte hvor alvorligt det var. Hun levde i noen dager til, men ble kraftig misbrukt på mange måter. Hun fikk heller ikke mat og vann sine siste dager. Det gjorde meg naturligvis livredd, og jeg var også med om retraumatiseringer med å lese om det her i mediene gang på gang i flere år. Kurslederen, en psykolog, gav meg rådet, legg det bak det. Det her kanskje aldrig blir oppklart. Problemet var at jeg ubevisst i alle år var redd for den farlige mannen, noen som merktes tydelig den dagen politiet arresterte ham, og han ble dømt til mange års fengsel. Da var det noe som slapp taket i meg. Jeg ble avslappet og sliten. Etter det kom jeg inn i en prosess der minnesbilder og mitt syn på det hele har klarnet. Det har hjulpet meg til å få et avstand til det hele. Man bygger en stabilere grunn når man får fred og ro, og da får man en sjanse til å lande i både kopp og sjel. Før jeg kom til det her stadiet hadde jeg aldrig klart å skrive om det her offentligt. Da hadde jeg trolig fått sterke stressreaksjoner.
Hvis man bare prøver å forandre tanker når kroppen ikke er med, da blir det som en mental konstruksjon. Den her mentale konstruksjonen blir like "stabil" som å snu en pyramide opp og ned.

Når vi kommer til Rosentogene, så har de sin funksjon. Det er trygge symboler som formidlet trøst, håp, varme og kjærlighet. Er det noe som man trenger når man har møtt ondskapen er det akkurat de her trygge rammene. Vi skal ikke glemme det stresspådrag som følger sjokktraumaet. Alt som kan hjelpe individet til mindre fight-flight reaksjoner må sees som godt. Jeg har selv vært utsatt for et sjokktrauma, og har lært meg mye av det. Det her er reaksjoner som går å forklare fysiologiskt.

Men hver og en har rett til sine reaksjoner. Jo mere forferdelige ting man har blitt utsatt for, jo sterkere følelsereaksjoner. Det blir da sterkere følelser enn hva man tidligere har vært med om, hvis man ikke er traumatisert fra før. Jeg husker hvor rasende jeg var på den forferdelige murderen, likevel som jeg var livredd. Det er en stor belastning for kropp og sjel. Det ble takk og pris bedre for hvert år.

Jeg blir mer og mer bekymret når jeg hører om individer som ikke blir møtt der de er, når de sliter med forferdelige og vonde følelser. Hva blir det for signaler når helsepersonell velger å fokusere på det gode, og unnviker å møte det indre helvetet? Hvordan blir det for individen som ikke opplever bedring av tidsbegrenset behandling?
Jeg lurer på hva som skjer med de overlevende fra Utøya. Får de den kvalifiserte støtte som de trenger? Jeg håper det! De har møtt ondskapen og da trenger de noen som orker å høre om de vonde opplevelserne. Det er på den måten de kan legge litt av sin byrde fra seg. Det er på den måten de slipper å føle seg ensomme. Det er på den måten de kan føle seg verdifulle.
Traumer er som en verkebyll i kroppen, og den “verken” må ut, for å få igang den indre helbredelsen. De trenger tid, og fred og ro. De trenger ikke overfladiske råd selv om det sikkert kommer fra personer som vil dem veldig vel.
Jeg skjønner godt at cbt har blitt populært blant mange, men når den tolkes som en rask behandling for hummer og kanari da lurer jeg på hva som skjer. Ja, det finns en økonomisk side av det her, og det kan være en fristelse for politikere å forføres av en slik reklameføring.
For noen år siden snakket jeg med noen damer som hos sin lege fikk rådet at forandre på sine tanker. De fikk fylle i spørreskjemaer om hvordan de følte seg, og på neste legetime fikk de fylle i de samme papirer. De lurte på hvordan man forandret sine tanker, og sa at de bare følte seg dumme!!! Hvis noen tror at cbt er så enkelt, da skjønner jeg at pasientene blir skeptiske. Cbt er en stor verktøykasse, der man bruker forskjellige verktøy ved forskjelllige diagnoser. Jeg arbeidet for noen år siden sammen med en psykolog som var spesialist i cbt, og det var ikke en quick fix for alle. Jo større traumer, jo mere tid og rom trengs.

Det er positivt å bygge seg nye gode minner når man har, eller har hatt det forferdelig. Det er ikke det samme som å "tenke positivt", og å trykke ned det vonde.
I en overlevelsesfase kan det være bra å mobilisere seg. Jeg tenker på de personer som var med om krigen i Bosnia. De holdt seg oppegående når de overlevde i krig, når de flyktet til Skandinavien. De klarte å trygge seg selv og familjen sin i et nytt hjem, og kunne slappe av. DA KOM REAKSJONEN!
Helt plutselig kom alle vonde følelser og de kom meget sterkt, så sterkt at de lurte på om de var gale. Nei, de var ikke gale. De hadde vært med om helvetet og nå kom den sterke reaksjonen! Det er normalt å reagere, og vi har fått våre følelser av en grunn.
Ikke sjelden blir møtet med ondskapen en vendpunkt. Man kanskje kan si en valgpunkt. Livet blir tydelig, og valget kan stå mellom kjærlighet og ondskap. Det jeg oppfatter fra overleverne fra Utøya er, at de velger kjærligheten. Jeg forstår det så vel!

Ja, Eva Jacobsen tar opp et meget aktuelt tema. Les gjerne hennes blogg her.

Glem det! Er det så enkelt da?

Jeg har lest en del på SOL blogg de seneste dagene. Der er det personer som har skrevet om veldig traumatiske erfaringer og som har fått høre, "Glem det".

Det er lett å si når det gjelder andre, men å leve opp til det kan være vanskelig. Derfor kan en slik kommentar bli veldig dum for den som får høre det. Visst er det bra at legge ting bak seg, og det er vel det mange som er traumatisert ønsker å gjøre.

Det er lett å slenge ur seg att man skal glemme.

Jeg har vært vitne til det i psykiatrien også. Ska man kunne legge ting bak seg å glemme trenger man verktøy til å lære seg hvordan. Det er det som kognitiv atferdsterapi handler om. Mange tror de bedriver kognitiv atferdsterapi, men i praksis er det ikke det.

I psykodynamisk terapi får man snakke om og føle på det som gjorde vondt, og arbeide seg igjennom det.

Når jeg var 4 uker på et nasjonalt atføringssenter, var der en lege som var interessert i Kognitiv terapi. Hans metode var at pasienter skulle fylle i blanketter når de var hos ham. Han sa de skulle forandre sine tanker, men ikke hvordan. Ved neste samtal fikk de fylle i nye blanketter der de skulle svare på om de kjente seg bedre eller dårligere. Jeg slapp den her komedien, men hørte i omkledningsrummet etter trening hva de tenkte. "Hva da forandre tanker?" Hvordan gjør man det?" "Det er ikke så enkelt!" "Jeg kjenner meg bare dummere."

Det kaller jeg ikke god behandling. Jeg var så irritert over det her at jeg ringte en svensk venninne som har utdannelse i kognitiv atferdsterapi. Hun ble rystet. "For å forandre sine tanker trenger man verktøy  til det." "Man trenger også ta det i sin egen takt."  "Det er ikke bare å knipse på fingrene!"

De dårligere erfaringer ska inn i erfaringsbanken sammen med de gode. Det kalles livserfaring!

Jeg tror på å gjøre noe meningsfullt med mine vonde erfaringer. Da har jeg tatt styringa.

Dessuten sitter minnene i kroppen, og de får man ikke bort gjennom å trykke ned minnene og å ruse” seg i positive tanker. Da detter man hardt før eller senere.

Når følelseminnene sitter i kroppen så ligger de isolert der til de bryter seg frem igjen. De finns mange historier om det fra meditasjon, massasje, tryggere livsforhold og så videre. Da er det viktig å føle på dem til følelsene legger seg av seg selv.

Når vi velger å se bort fra noe vi ikke gjerne ønsker å føle på, følger det etter oss i ubevisstheten, for eksempel i drømmene. Det er det som Jung snakket om er vår skygge.

I en presset situasjon kan en person være nødt til å skyve vonde ting fra seg når de kjemper for å overleve. Det kan være i en krigssituasjon, alvorlig mishandelsituasjon eller liknende. Da over lever de dagen. Senere når det er fred og ro rundt dem kommer reaksjonen. Et godt eksempel på det her var de traumiserte flyktingene fra Bosnia for noen år siden. De hadde overlevd krigen, og kommer i tryggheten i Skandinavia. Når de hadde kommet til ro og familien var trygg. Da kom den store reaksjon. Da skjønte de det ikke. "Hvorfor reagerer jeg nå?" "Jeg har det jo bra nå?"

Kroppen husker! Det kan vi ikke benekte!

Det har gått ett mote i positivt tenkende og det finns mye positivt i det. Vi behøver trene oss på å ta vare på det positive som vi har i livet.

Det som jeg ønsker å advare for, er det å passe seg for benektelse! Det har næmlig en pris!

Ta vare på deg og ta vare på det som du har!