Ikke rom for spontanitet.

Sitter her med nevropatiske smerter og tenker at det er viktig jeg fortsetter å være disiplinert. Jeg ser meg egentlig ikke som en disiplinert person, men mere som laid back i mine dagsaktiviteter. Etter å ha lagt meg litt over 2 timer senere på lørdagskvelden, kom jeg over tålegrensen og det betaler jeg fremdeles for.
Vi hadde besøk og det var koselig, så i stedet for å gå å legge meg satt jeg oppe og snakket.
Dagen etterpå var jeg i dårlig form. Vi var ute og spiste middag på søndagen, og jeg måtte hvile hele dagen for å være i litt bedre form da. Etter vi kom hjem igjen måtte jeg også hvile.
Igår mandag måtte jeg kjøpe mat, selv om jeg var i dårligere form en dagen før. På kjøpesenteret valgte jeg å spise salat for å spare på kreftene. Da måtte jeg ikke bake lavkarbobrød som var slutt her hjemme. På den måten kunne jeg spare på energien. Jeg kjøpte økologisk laks, fordi den er enkel å lage, bare inn i ovnen i en halvtime og etter det spise.
Det ble også dagen når smertene ble sterkere og sterkere. Nevropatiske smerter sprer seg i hele kroppen, blir svimmel (når det blir riktig ille går jeg som jeg drukket for mye vin, men takk og pris ikke så mye nå.) og søvnen blir mere overfladisk.
Idag er det tirsdag og jeg har fremdeles nevropatiske smerter. Jeg måtte bake lavkarbobrød for å spise, og nå må jeg hvile slik at jeg kan være sosial i kveld.
Det her er en virkelighet som ingen kan se hvis de treffer meg ute. Det er ingen selvfølge jeg spontant kan gå på cafe hvis jeg møter noen jeg kjenner i byen. Jeg kalkulerer hvor aktiv jeg kan være på dagene slik at jeg ikke krasjer, og i stedet er i fase med meg selv og min kropp. Når jeg reiser til Ccstadion parkerer jeg i kjelleren, ser meg litt omkring i et par tre butikker, en god dag kan jeg drikke te i noe av de flotte kaféerne, og deretter kjøper jeg mat før jeg kjør hjem. Da kan jeg være borte i 1-1,5 time og da tar jeg det veldig rolig for å lade batteriene. Hvis jeg skulle møte noen jeg kjenner og spontant går på kafé eller restaurant utover det jeg selv har planlagt, kan det bli en krasj som jeg får leve med i ukesvis. Smerter, svimmel, dårligere søvn, kvalme og så videre. Det gjør noe med et menneske når en må leve med slike symptom måned etter måned. Jeg ser jeg har glemt et annet symptom og det er konsentrasjon og nærminnesproblmer. Det er en egen lang historie. Og så var det de stunder kroppen vegrer å lyde meg og jeg bare ligger og ikke kan bevege meg.
Det har jeg takk og pris ikke behøvd oppleve de siste 2,5 månedene.

Nå kanskje noen som tenker, var jeg ikke bedre? Joda, jeg er betydelig bedre. Jeg må ikke lengre legge meg ned på ettermiddagene og bare puste og vente inn kreftene. Det var en tid da jeg ikke en gang kunne lytte på musikk ettersom det ikke fantes krefter til det. Når man har vært så dårlig, krever man ikke så mye av livet for å være fornøyd. Er man bedre enn man var, da er det bra.
Jeg lever mye i nuet, og så lenge jeg er i balanse og ikke gjør for mye går det bra. Jeg er ikke en person som er passiv. Det er ikke meg det. Jeg ønsker å få ut det beste av dagene og det er det som fungerer best.
Så derfor må jeg fortsette å disiplinere meg gjennom sunde rutiner. Det finns ingen annen veg å gå.