«Du vet det er angst, så hva er problemet?»

Det er ikke lett å være kroniker, hva man enn sliter med. Det blir vondere når man føler sine "vondter" å bli bagatellisert. Alle kan si noe dumt iblant, men det gjør likevel vondt hos den som føler seg bagatellisert.
I bloggen Rørt av livet kan man lese om en dame som i en årrekke har slitet med angst. Av alle de som jeg har møtt og som sliter med panikkangst, har jeg lært meg at det er noe helt forferdelig slitsomt. Når hele alarmsystemet går, da blir det "på liv eller død". Det er lett å føle seg nedtrykt og mislykket når årene går og man fremdeles ikke er fri fra panikkangsten. Hun skriver om at hennes kontaktperson i førstelinjetjenesten sa til henne: «Du vet det er angst, så hva er problemet?»
For den som allerede ligger, blir byrden større, skyld og skam øker. Det er ikke bare ME syke som er med om vonde møter i helsevesenet.
Hvis man tenker at en person har vært med om mange traumer i mange år, og derfor følt seg å være nødt til å være i forsvarsberedskap. Fight-flight reaksjoneneen har byggt seg opp i lang tid. Jo lengere tid en person har hatt det slitsomt, desto vanskeligere blir det å behandle. Det ser ut til at det i det her tilfellet også er kontaktpersonen reagerer med fight-flight. Stressreaksjoner kan "smitte". Hun undrer på om kontakt personen ikke helt er frisk. Det er ikke lett å vite, og jeg vil ikke spekulere i det.
Det som interesserer meg er hvordan det kan stenge munnen hos den som allerede bebreider seg for å ikke mestre livet. Psykiatriens oppgave er ikke bare å få pasienten til å se at h#n sliter med angst, men også å hjelpe pasienten med angst. Nå har psykiatrien begrensede resurser til å hjelpe de som sliter, men det er ikke nok. En person som sliter med en kronisk lidelse har rett til trøst og lindring. Det kan kan hjelpe en person til å ha det bedre med seg selv. Trøst, støtte og lindring kan være en hjelp til å være mer i ro.
En "så hva er problemet" kommentar leder til andre reaksjoner, som øker den indre stressnivået. Det kan raskt få en person til å stenge igjen munnen og ikke forvente noe som helst. Skyld og skam kan lett bli snudd innover, noe som bare bekrefter de egne fordommene om seg selv.
Jeg tenker at som helsepersonell skal man være glad når pasienten tørr å si ifra, og å kanskje også å bli sint når man har sagt noe dumt. Det er ikke mulig å arbeide dag ut og dag inn, og å være totalt til stede og aldri si noe dumt. Da er det minste vi kan gjøre å lytte og å ta på alvor når så har skjedd. For pasienten kan det være en livsforandrende opplevelse, å kunne være sint og behandlaren "overlever".
Det å tørre å si fra. plassere ting der det hører hjemme, kan være både grensesprengende, grensesettende og vitaliserende.

Når både pasient og behandler har tid og rom for å reflektere kring hva som skjer i relasjonen, skjer det mange spennende ting. Når det ikke skjer og pasienten føler seg feilbehandlet, da er dialogen avbrutt, og det blir heller ingen bra behandling. Jeg håper at slike kommentarer ikke er vanlig i helsevesenet, ettersom de oppleves krenkende for de som blir rammet.
Jeg håper "Rørt av livet" kan finne en større indre fred, til tross for alt. Sender deg varme tanker! :)