Tonen i kommunikasjonen avgjør om kritikken er saklig eller et personangrep.

For noen dager siden kunne vi lese et godt innlegg i nrk.no/ytring skrevet av Ann Jeanette Lunde, som også skriver bloggen  LilleLabyrint .
Hun gjør mange gode refleksjoner over det å ha ME i vårt samfunn i dag.
Med hennes beskrivelser av hvordan hun har det og opplever å være kronisk syk i en sykdom vi ikke har noen kur mot, er det lett å forstå at sykdommer kan ramme hvem som helst!
Jeg tror at fremgangsrike friske har gått av å bli minnet på at alle kan bli syke. Det er ikke bare å stå på selv om man  er syk.
Når man kommer under en funksjonsnivå, kan vi ha hvor mye vilje som helst. Det nytter ikke like vel.
Man kan gjøre alt riktig, trene og spise sunt, og like vel bli syk. Livet rammer ulikt og slik er det.
Det er enkelt å døme andre, når man ikke selv sliter med sin helse, men neste gang kan det være din tur, og din, og din.
Det er også lett å tenke feil livsstil og å skylle seg selv. Da trenger man ikke ha skyldfølelse for å ikke hjelpe den som ligger ned.
På nrk/ytring kan vi lese:

"Kjære Jonas, jeg har ikke noe lyst å fortelle om dette. Men jeg tror det er på tide.

Jeg er 34 år, gift og mamma til to barn på fire og åtte år. I skrivende stund er det årets første skikkelige vårdag. Ute er fireåringen og øver på å sykle uten støttehjul, med hjelp fra storesøster. Min kjære skifter dekk på bilen min. En helt vanlig vårdag for svært mange familier.

Bortsett fra en ting: I dette lykkelige familiebildet er jeg borte. Akkurat som jeg var da det var familieselskap. I påsken da de var på fjellet. Kino. Fotballkamp. Jeg ville vært med på alt sammen, hadde jeg kunnet. Jeg ville nok vært håndballtrener for åtteåringen. Jeg ville nok vært leder for idrettsskolen for fireåringen til høsten. Jeg er fysioterapeut, så disse aktivitetene faller naturlig for meg. Jeg jobber, det vil si jeg jobbet, med trening. Forebyggende helse og rehabilitering er mine faglige hjertebarn. Jeg tror du hadde likt det jeg står for, kjære Jonas."

Selv i dag, kan man bli syk og ikke være en del i sine barns liv, som man ønsker. Er det noe rart at så mange søker og sprer informasjon på nett? Vi ønsker ikke å bli syke, og gjør hva vi kan for å finne løsninger. Ann Jeanette skriver:

 

"For noen uker siden publiserte Dagens Medisin en artikkel hvor de skrev at «ME-pasienter er mest aktive på nett». Denne artikkelen ble delt i sosiale medier, og «mest aktive» ble raskt endret til ekstremt aktive. Kommentarene lyste av stigmatiserende holdninger som at denne pasientgruppen er noe for seg selv. Der sitter de i nettsamfunnene sine og dyrker sin egen sykdom og krever sin rett til å få være syke.

Er det noen i det hele tatt som tenker tanken at pasientene leter etter en mulighet til å bli friske?"

Jeg har mange ganger sett på internett når personer kommenterer med kunnskap og saklighet, på ME forskning, metoder, og personlige erfaringer. Det har mange ganger forbauset meg at de her kunnskapsrike kommentarene ikke når frem. Personer som har tro på den bio-psyko-sosiale modellen og cbt/gradert trening, leser at vi må innse at det ikke finns et skille mellom psyke og soma. Det er jo ikke det som er spørsmålet i det vitenskapelige kommentarene. Det handler om rett behandling til rett pasient og kun det! Det ser for meg ut til at når en del fagfolk begynner å kalle pasientgruppen for aktivister, da har de sluttet å se og lytte. Da er det ikke lett å nå frem. Ann Jeanette skriver det så bra:

"Så hvor finner man hjelp når hjelpeapparatet krangler med pasienter og er uenige seg i mellom? Hvordan finner man hjelp når man som pasient ikke kjenner seg igjen i den beskrivelsen som deler av hjelpeapparatet legger frem?"

I blant kan man undre om vi skulle samle inn penger til både briller og hørapparat, for hjelpe en del fagfolk for å kunne se og lytte.
Mens vi venter på forskningen får vi gjøre det beste av situasjonen. Når legen ikke kan hjelpe oss med å bli kurert, er trøst og lindring veldig viktig.
Ann Jeanette beskriver det så bra:

"Jeg er heldig som møter forståelse hos min fastlege. I gode perioder er det nok. En som kan fortelle meg at «vet du hva, jeg skjønner det er tøft, men du holder ut likevel. Du gjør så godt du kan, og ingen kan forlange noe mer enn det». I de ordene ligger det uendelig mye omsorg, men noen ganger trenger jeg mer. "

Vi ønsker oss det frie liv som friske tar som en selvfølge. Det følger en sorg med å være syk.
Ann Jeanette viser en meget god formidlingsevne når hun skriver om det å være syk. Det krever mot til å stå frem i media som syk, ikke minst med en sykdom som ME der det finns mye rare holdninger omkring oss. Når man forteller om seg selv på den måten blir man samtidig sårbar. Det skal ikke mye til for å bli såret, når man står med åpne sår.

En annen ting er at på den måten som Ann Jeanette skriver på gjør at leseren kan ta til seg det hun sier. Den tone som vi har når vi fører frem vår sak er viktig. Er tonen er for aggressiv, vekker det opp lytterens forsvar. Kan det da sees på en annen måte enn personangrep? Tonen vi bruker har betydning for hvordan leseren oppfatter det en sier.
Jeg har sett at noen ønsker sitat, som en reaksjon når jeg hadde skrevet at jeg opplevde en kommunikasjon som mobbing. Jeg skulle ønske det var så enkelt. Det er ingen som sier til noen "nå mobber" jeg deg. Nei, det er måten det sies på, hvis det er nedlatende, sarkastisk og aggressivt tone. Det gjør noe fysisk for dem som mottar en slik kommunikasjon, og det gjør noe med dem som ser på. Jeg selv merker av at jeg mister energi og får vondt i magen når jeg ser slikt.

Jeg er enig at man kan gi kritikk på ting. Det kan være en stimulanse for kreativ tenking. Men når tonen blir aggressiv og nedlatende, da blir det ikke bra, ikke for den som allerede ligger, eller for noen som ser på.
Det må være lov å ha egne synspunkter. Det må være lov å få være syk, selv om man er helsepersonell.

Jeg er enig i at vi må arbeide for å opplyse om sykdom og mestring. Det finns stemmer som også har rett til å lyttes på.
Jeg tenker ikke minst på dem som har prøvd cbt/gradert trening eller LP og ble sykere. De som ble dårligere av slik behandling, og som hadde bedre nytte av skjerming for å stabilisere sykdommen, og snu en nedovergående trend. Jeg vet at de finns. Foreldre til alvorlig ME syke barn som fikk de riktige rådene av Sidsel Kreyberg som administrerer siden ME registeret på Facebook. Jeg tror tiden er inne for å løfte frem de stemmene også, med god hjelp av de som har litt høyere funksjonsnivå.
Kanskje noen ønsker å være gjesteblogger på noen av bloggene?

Det er lov å ha andre synpunkter og tenke over hva som skjer i ME debatten og hvordan man kan gå videre.

Det er lov å ha forskjellig syn på det hele, men det er ikke ok å sparke på den som allerede ligger. Det her kan jeg ikke bare se på og ikke si noe verdens ting. Det er tonen som avgjør om man er saklig eller om det er personangrep. Men alle kan som sagt snuble.

 

Jording som en mulighet for å finne tilbaks til sin indre balanse.

Jeg har diskutert mye på Twitter en tid, og for noen dager siden kjente det var tid for å flytte fokus fra hodet, og ned til resten av kroppen også.
Det kaller jeg for en form av jording. Jeg brukte flere metoder for det. Først gikk jeg ut i hagen og gjorde ingenting. Men det er vel ikke helt sant. Det var egentlig andre ting som jeg fokuserte på og det var egentlig mye, men pusten kom lengre ned i magen. Jeg har hørte fugler som sang, barn som lekte. Jeg så omkring meg på alt det grønne som har kommet frem den seneste tiden, nye blomster som titter frem, barn som leker, blå himmel, boligområdet jeg bor i. Jeg satte meg på en trapp, men en kopp te. Når teet tok slutt, da bare satt jeg der og bare var. Og der var jeg til jeg begynte fryse. Da var det tid for litt husarbeid i kjøkkenet. Jeg satte på litt musikk, og danset litt, mens jeg ryddet opp. Ja, det går veldig bra. Dansen vekker opp glede, og livsglede. I livsgleden kommer en følelse av sjelsstyrke, selv om jeg ikke er frisk.
I den frie dansen gir man sitt indre å komme til uttrykk. Den musikk man danser til kan variere til dagsformen. Det finns stunder for Sarah Brightman, og det finns stunder for hardrock. Intuitivt søker man seg til det som, ens indre ønsker å gi til utrykk. Den frie dansen kan med andre ord hjelpe oss å være mere oss selv. Hvis vi tørr.
I går kjørte jeg til et hagesenter for å kjøpe blomster til hagen. Blomster for meg betyr liv og skjønnhet. De setter i gang gode assosiasjoner, tanker, følelser, og det er en mulig hjelp å hvile fra andre sider av liver.
Å arbeide med vekster og jord, vekker til liv en roligere livspuls, der alt får ha sin gang og til sin tid.
Når vi opplever at ting står på stedet hvil, kanskje det ikke er sant. Hvis vi hemmer oss selv fra å utvikles kan det bli "stagnert" energi, men om kan tillate oss å være den vi er her og nå kan utviklingen gå sin gang.
Jeg tenker at kampen, prestasjonen, i en del fall kan lede til stagnasjon, og at vi ikke kommer videre med oss selv innerst inne. Det innebærer da at vårt prestasjonssamfunn kan hemme oss selv og vår indre utvikling.
I vegetative termer trenger vi ha en god gjennomstrømning i kroppen for å ha en god helse. Når vi snakker om pust, blodomløp og så videre er det lett å se at vi har det bedre.
Men hva gjør det med oss hvis vi har kjørt fast og våre tanker og følelser holder oss igjen? Det er interessant å følge blogger der folk arbeider med å forenkle livene sine, og gjør seg av med ting som de ikke lengre trenger. Det som jeg ofte leser er at mange føler seg mere avslappet og friere når de har gjort seg fri fra ting de ikke lengre trenger. Når de gjør seg fri fra det gamle/gamle ting de ikke trenger lengre, svarer kroppen/hele mennesket med en ny modus.
Da er det lett å få et bilde at psyke/soma/relasjoner/fysisk miljø henger sammen, og hvis man ønsker å påvirke sitt liv i en ønsket retning er det nødvendig med en bevisstgjøring på alle disse nivåer/områder.
I det fine været tar vi av oss strømper og skor og føler på gressplenen, sanden, asfalten, vannet, og får på den måten kontakten med jorden, som vi er en del av. Kontakten med naturen kan gi oss mye, ikke minst kan vi oppleve en stunds ro. Men da må vi gi oss tid, plass, og rom for at det som skal skje.

Maten som hjelpemiddel for en større balanse i kropp og sjel.

Jeg fortsette å tenke over hvordan maten påvirker vår helse. Når barn har vært på tur og på skolen etterpå skal skrive om det kommer det ofte med hva og hvor de spiste. Jeg vet en gutt som på skolen etter en helg skrev at helgen hadde vært kjempefin fordi de hadde spist søppelmat hele helgen. Det fins mange fristelser som på sikt kan få konsekvenser man ikke ønsker. Jo eldre jeg er desto mer tenker jeg på det. Det kan være mye følelser rundt maten, skyld og skam hvis man vet at man spiser feil.
Omvendt kan man bli glad og fornøyd etter en god måltid, ikke minst om man vet at maten man spiser er sund. Man føler seg fornøyd og harmonisk. Når vi snakker om hvordan vi opplever mat er det lett å føle at psyke-soma er et.
Det føler vi også når vi har lavt blodsukker. Da er det lett å bli irritert, noe som de rundt oss også kan føle på. Her kan jeg innrømme at det treffer meg veldig godt. Før jeg kuttet ut sukker og raske karbohydrater, var jeg veldig plaget av det  her. Jeg kunne få migrene når blodsukkeret ble for lavt, og fikk harmonien igjen når jeg hadde spist mat. Jeg hadde mandel i vesken slik at jeg kunne komme unna de verste blodsukkerfallen. Godterier gjorde bare vondt verre.

De her erfaringene har gjort at jeg tenker mer og mer over maten som en mulighet til indre balanse og harmoni. Hvis jeg har en bedre dag kan det være avslappende å lage mat. Man arbeider med hendene, ser på hva man gjør, og andre tanker kommer lengre bak. Man gjør en ting om gangen i tur og orden, så lenge man ikke stresser med å bli klar så raskt som mulig. Multitasking er heller ikke det optimale. Jeg kan tenke meg alle foreldre vet hva jeg mener. Når man lager maten kommer det dufter som vekker sulten og man ser frem til å spise. Man vet hva man har i maten hvis man lager fra grunnen, og bare det kan gi glede.

På den måten mener jeg at vi får kontakt med livsgleden både når man lager maten og etterpå når man spiser. Hvis maten er god blir alle rundt bordet stille, sier ikke mye, mens man nyter maten. Det må være den optimale situasjonen for kroppen for å fordøye maten og å dra nytte av næringen som finns i maten.
Hva skjer forresten i kroppen hvis man ikke liker det man spiser? Noen som vet?

 

Den godeste maten er når man kan gå ut og plukke den og spise den fersk. Det er livskvalitet! Og det kan ikke være helt feil næringsmessig. Mye av frukt og grønnsaker som vi spiser her i nord har blitt plukket før de var modne, blitt transportert langt, og har bli modne etterpå. Hvis man setter for eksempel kjøpetomater i kjøleskapet før man reiser bort er de fremdeles røde når vi kommer hjem, selv om man har vært borte en uke eller mer. Hva gjør vår håndtering av maten med vår likskraft og livsglede? Tenk å spise en nyplukket tomat som har vokst opp ved solveggen. Den både lukter og smaker annerledes!

 

 

Det må få konsekvenser på matkvaliteten for oss som bor oppe i høye nord. Vere må det bli om vi spiser halvfabrikat, og mat som har fått farge og smaktilsetting, slik at det være lettere å selge.

 



 

Skal vi ha en god helse må vi ha et fokus på kvaliteten på maten, og om hva vi blir sykere av.

 

Jeg tror ikke at alle sykdommer handler om maten, men at vi alle kan ha nytte av å spise mat som styrker allmenntilstanden, i stedet for mat som svekker det udelte mennesket.

 





 

Lengre frem kommer jeg å kjøpe boken "Ett sötare blod" av vitenskapsjournalisten Ann Fernholm. Det er mye som tyder på at de kostråd som vi tidligere har fått ikke er bra for mange av oss.

 

Det er en god grunn til at www.kostdoktorn.se er Sveriges største helseblogg.

 



Nå er det god mat som er i fokus!

 Det forskes mye om hvordan vi kan spise oss friske. Det finns store helsegevinster å engasjere seg for mat som passer til den enkelte. Sveriges største helseblogg www.kostdoktorn.se viser på at det finns et stort interesse og behov for hvordan vi kan spise for å må så bra som mulig.

Professor Charlotte Erlanson-Albertsson har flere ganger fortalt på svensk tv4, "Efter Tio", om forskning på hvordan mat påvirker vår helse. Hun sier at mat er informasjon og signalsubstanser til hjernen. Mye av vår moderne raffinerte mat som vi har i dag er årsak til mange av våre sykdommer som vi har i dag, både fysiske og psykiske. De raske karbohydratene for eksempel gir betennelser i kroppen, og tarmen blir inflammert. Den forskning som hun forteller om ønsker jeg å vite mere om, fordi jeg føler selv på kroppen hvor stor forskjell det er å spise det ene eller det andre.

 

Jeg har kjøpt Fedon Lindbergs bok "Naturlig slank - Gå trygt ned i vekt med balansert lavkarbo" Det her er den beste kokbok jeg har hatt på lenge. Her er mange gode oppskrifter på middager som er lette å lage. Selv om jeg ikke er helt på topp, kan jeg lage middag, så lenge jeg har ingrediensene hjemme. En god dag kan jeg gå de 100 metene til Rimi, og noen timer senere lage middag. Det her er Simple Living for meg. Hver uke har jeg kjøttfrie dager og da blir det linsesuppe, kikertkarry eller liknende. Kikerter og linser er billig mat som metter godt. Jeg lager alle middager slik at det er nok i 2 dager, og på den måten blir det energiøkonomisering for meg. Det er viktig fordi jeg må forvalte min energi slik at jeg kan fortsette å lage sunn mat. Maten er vår drivstoff og viktig for allmenntilstanden. Fedon Lindberg skriver i kokboken om at vi alle har unik biokjemi. Derfor er det viktig å lytte på kroppen og å prøve seg frem og finne ut hva som fungerer best for en selv. Hva gir bedre energi, utholdenhet, bedre velvære, bedre motstand mot infeksjoner, lavere vekt og et bedre blodtrykk.

I dag laget jeg kikertkarry, som dere kan se på bildet her. Den var lett å lage selv om jeg har litt hodepine i dag. Veldig god, og påminner litt om indisk mat.

 

Det skal være godt å leve, og med mat som det her kan man nyte med god samvittighet. Det her er å være snill mot kroppen sin!

 

 

Fedon skriver i boken:

"Mye tyder på at feil type fett eller for lite fett, dårlig fordeling av proteiner, mange høyglykemiske karbohydrater og for lite fibrer, vitaminer, mineraler og andre antioksidanter (dvs vårt typiske vestlige kosthold) kan være hovedårsaken til de fleste av våre moderne sykdommer. Eksempler på slike sykdommer er diabetes, overvekt, høyt blodtrykk, hjertesykdom, astma og allergier, uklare tilstander som fibromyalgi og kronisk utmattelsessyndrom, leddgikt og andre bindevevssykdommer, mange krefttyper og ufrivillig barnløshet hos kvinner."

Jeg vet ikke hva som er riktig av det her, men det jeg vet er at det skader ikke å spise sunn mat som er tilpasset min kropp.
For litt over 10 år siden lurte jeg på min trøtthet og lyttet på kroppen for å få vegledning hva som var feil. Det skjedde flere ganger at jeg lurte på om det kunne ha med maten å gjøre. Når jeg hørte Fedon Lindberg snakke på tv om naturlig slank, blodsukker og at ikke alle tålte poteter og hvitt brød, da fikk jeg en aha opplevelse. Det her traff meg! Det var en logisk forklaring som stemte bra med mine undringer. Jeg prøvde att og frem på mere karbo og mindre karbo og det var en tydelig forskjell både på energi og på symptomer. Det tok noen år til jeg tok det store steget og kuttet ut sukker og hvitt mel. Vekk med pasta, pai, kaker, godterier, is, brus med mere. Til min forbauselse gikk kroppstemperaturen ned en hel grad! Alle tarmgasser forsvant (ok ble normale), vondt i ledd, hetetoktene forsvant(savner dem ikke) og så videre.  Nå løste det ikke alt, men det gir inspirasjon til å fortsette bare jeg her krefter nok til å lage mat. Det var ikke noen selvfølge det siste året før jekselen sprakk mitt av. Ble dårligere og dårligere og det var ikke noe annet å gjøre enn å bare følge med. Kronisk periodontitt er noen skumle greier når det har fått utvikles lenge. Så lenge det ikke gir utslag på bio-markører kan legen ikke gjøre noe.
Nå er det nye muligheter som gjelder! God mat i lange rekker!



 

 

Det er viktig å bli mere seg selv.

Når man følger med strømmen uten å tenke over hva man gjør, sier eller tenker
da mister vi kontakten med vår egen natur.

Hvis det fortsetter over tid, da sliter vi mer og mer.

Innerst inne ønsker man seg kanskje noe helt annet.

Det kan handle om å drikke vin på helgen, lese de "rette" bøkene, kjøpe de "rette" møblene, de "riktige" klærne, de "rette" vennene, de "riktige" fritidsaktivitetene eller noe annet.

Det er en fordel med å bli 50 år, på den måten at man bryr seg mindre og mindre om det som andre synes er riktig.

Man tar seg tid til å lytte, tid til å tenke, hva vil jeg egentlig?
Gjør jeg egentlig det som jeg vil?
Det som jeg legger tid og energi på, er det egentlig verdt det?
Hvis det er det, da er det lettere å være i balanse.
Hvis det ikke er det, kan man komme til en vegkors.
Hva sier den indre gps?
Hvilken veg er det som er riktig for meg her og nå?
Det blir i stedet viktig å være sann mot seg selv
Da er en tilbake til sitt autentiske selv og de egne naturlovene.
En nystart i livet har begynt!
Vi kjenner det på pusten, hvis vi har det godt i kroppen her og nå.
Et mål verdt å arbeide mot!

Lykke  til med å gjennomskue livsløgnen! :)

Hilsen fra kjerringen mot strømmen! :)

Behandling av søvnapne forbedrer blodsukkernivåene

"En av de sjukdomar som är kopplade till högt blodsocker är sömnapné, då man har långa andningsuppehåll när man sover. Både sömnapné och högt blodsocker är också kopplat till en högre risk för hjärtsjukdom. Nu rapporterar forskare från en internationell thoraxkonferens i Philadelphia att:

”Behandling av sömnapné förbättrar blodsockernivåerna vid prediabetes”

När personer med prediabetes fick sova med en andningsmask som håller ett lätt övertryck (så att luftvägarna är öppna hela natten) förbättrades deras blodsockerkontroll. I pressmeddelandet står att så många som två tredjedelar av alla personer med typ 2-diabetes förmodligen lider av sömnapné." (Fra bloggen "Ett sötare blod".) 

Der kom et til sammenheng til blodsukker og helse.  Har brukt CPAP i 2,5 måned, og det er en befrielse. Det er først nå jeg selv ser hvor mye pustestoppene har påvirket meg, noe som jeg ikke har tatt så alvorlig tidligere. Der har jeg forandret standpunkt. Har fått litt bedre livskvalitet nå og nå passer jeg på og lærer meg mere om hvordan maten påvirker oss, hva jeg må passe meg for og hvilken mat som styrker kropp og sjel.
Det finns diskusjoner om hva som er riktig kost, og kanskje det er individuelt. Hva de har til felles er at de advarer for raske karbohydrater, og poengtere at det er forskjell på hvilke fetter man kan spise.
Jeg tenker at man får prøve seg frem og se hva som skjer. Det går også å be om en regelmessig helsekontroll, for å være på den sikre siden, hvis fastlegen synes det er fornuftig.
Jeg håpet for en del år siden at det var nok å "meditere" meg frisk, selv om jeg hadde mine tvil. Synes det er mye hyggeligere å drive med stressmestringsteknikker, enn å forandre kostholdet. Men kroppen har gitt beskjed og jeg følger den vegledningen. Når jeg sluttet med sukker og hvitt mel, ble kroppstemperaturen en hel grad lavere! Andre symptomer som vondt i ledd, hetetokter, og irritabel tarm forsvant.
De raske karbohydratene er vekk for min del. Spiser litt frukt. Når vi er på restaurant spiser jeg iblant ris. Når jeg tok vekk de raske karbohydratene, måtte jeg finne annen mat i stedet, og det ble helt naturlig mere grønnsaker og fisk. Hva det blir lengre frem, det får jeg se. Jeg får akseptere at det her er noe jeg må leve med. Det finns diabetes 2 i slekten, og at jeg kan være i risikosonen må jeg ta på alvor. Jeg synes det er bedre å tilpasse kosten til min helse allerede nå, i stedet for å vente på diagnose og medisiner. Hvis jeg trenger medisiner senere får jeg leve med det også, men det er smartere å ikke belaste kroppen med mat som jeg blir syk av.
Jeg er syk nok som jeg er i dag.

Det finns en god grunn til at www.kostdoktorn.se er Sveriges største helseblogg! Det finns ikke noen tvil hos meg om det!

Lytt på kroppen, og ta vare på deg så godt du kan!

Du er både verd det og du behøver det!

Det er med større kunnskap vi finner nye muligheter!

Jeg fortsetter å lese bladet "Tara frisk", I nr 2. 2013, og artikkelen som heter "Kan sykdom læres?"
Henriette Åsille Osnes har skrevet den her interessante artikkelen og jeg får refleksjoner av den.

Hun har intervjuet Per Brodal, hjerneforsker og professor emeritus  ved Universitetet i Oslo. Han forteller om hvordan sammenheng mellom fysiologiske, psykologiske og sosiale forhold.

"Enhver omstilling, fysisk, mentalt og sosialt, er en påkjenning for kroppen. Og denne belastningen kan bli helseskadelig når den varer over tid, uten at man får hentet seg inn eller opplever at man mestrer situasjonen.

Omsorg for et sykt familiemedlem, trusler eller det å bli oversett, påvirker kroppen på samme måte som feil ernæring, søvnmangel og infeksjoner. Begge typer påkjenninger kan blant annet føre til , endringer i immunforsvaret betennelsesreaksjoner i kroppen, hormonelle forstyrrelser og raskere cellealdring."

Hjerneforskning har vist at hjernen er organisert i nettverk. Mange nettverk  deler knutepunkter eller noder. Dårlig funksjon og ubalanser i et nettverk kan påvirke et annet. Smerte kan dermed påvirke oppmerksomhetssentret.
Brodal mener at mange med kronisk smerte, tretthet, depresjon og angst kan skyldes ett eller flere nettverk i hjernen ikke fungerer så bra eller er ikke synkronisert. Dermed fungerer nettverkene ikke som de skal. Hjernen kan feiltolke signaler fra kroppen slik at man føler seg syk.

For noen år siden skrev lege Christina Doctare boken "Hjernestress - kan det ramme meg?" Der fortalte hun om at hjernen ikke kan skille mellom indre og ytre trussel. Dermed er det viktig å være bevisst sine aktiviteter og å søke seg mot fred og ro.
Det finns ikke den livssituasjon eller sykdom som ikke uro og stress i lang tid kan gjøre det verre. Kronisk stress kan gi oss mange forskjellige sykdommer, både fysiske og psykiske, svekke immunforsvar, endre hormonbalanse, alle organ i kroppen og ned til cellenivå.
Det finns mange gode grunner til å aktivt arbeide med stressmestring , mindfulness, være sammen med nære og kjære, ha det morsomt, skape med hendene, lære nye ting, spise god mat, kose med dyr med mere. Det her har jeg arbeidet mye med i mange år, med forhåpning det skulle hjelpe til å aktivere kroppens selvhelbredende funksjoner. Men jeg skulle behøve å lære meg mye annet og dessuten måtte jeg leve med det som var til en jeksel ble fjernet. Nå får jeg se hvordan det går.

Det er interessant å lese om det Brodal har å si om nettverk i hjernen og hvordan ulike system (nettverk) samvirker.
Spennende å tenke over hvordan min kroniske periodontitt har påvirket flere forskjellige nettverk i kroppen. Kroppen har vært i en kronisk alarmberedskap i mange år. Det er ikke noe rart at allmenntilstanden ble dårligere og dårligere jo lengre tiden gikk. Det rammer psyken, hormonbalansen, immunforsvaret og mye mere.
Likeså blir jeg syk av sukker og hvitt mel, og det rammer psykesoma. Når vi kommer til sjokktrauma og stress i lang tid rammer det også mye mere enn følelseslivet. Når man tenker over de forskjellige nettverkene i hjernen blir det logisk å tenke at det rammer mange prosesser i kroppen. Nå har jeg overforenklet det hele, men kanskje kan det her gi stimulans til å tenke videre.

Vi finner mye spennende forskning på stress og plasebo. Det er mint like viktig å lære seg mere om hvordan mat påvirker vår helse. Professor Charlotte Erlanson-Albertsson har ved flere tilfeller blitt intervjuet på svensk TV4, i programmet Efter 10. Hun sier der at mat er signalsubstanser og mat til hjernen, og at vårt moderne raffinerte kosthold gir oss mange av de sykdommer vi har i dag. Det gir betennelser i kroppen, for eksempel i tarmen. Her har mange av oss mye å lære slik at vi kan ta vare på vår helse på en bedre måte. Jeg tenker for eksempel ikke vente til myndighetene har rukket med å oppdatere seg. Jeg bruker en del av min tid til å lese, søke informasjon, og å lære slik at jeg kan gjøre bevisste valg om hva jeg kan spise. De aha-opplevelser som jeg har fått ved å legge om kosten er sterke nok til å ikke bare å sitte og vente på bedre tider.

Men den forskning som Brodal forteller om er samtidig interessant for motivere seg til å fortsette å meditere, søke meg til aktiviteter  som vekker interesse, glede, får meg å le, bevarer troen på at det går bra, har vakre ting nære meg, og å være sammen med mine nære og kjære og mye mere.

Et nytt sitat fra den samme artikkel:

"Langtidspotensiering og sensitivisering er ulike nevrofysiologiske mekanismer som fører til at for eksempel smertesignaler vedvarer, blir mer effektivt overført overført eller at det skal mindre stimulus til. Man kan altså føle smerte etter en skade er leget, eller blir mer følsom for smerte."

Det her får meg å spørre om hvilke skader i kroppen som kan ha oppstått etter å ha vært i kronisk alarmberedskap (på grunn av kronisk periodontitt) i over 20 år. Jeg tåler ikke stress lengre og jeg sliter med nevropatiske smerter blant annet. Det her er interessant forskning, som man kan ha bruk for når man legger opp en egen mestringsplan, samtidig som man ser på andre temaer for å bygge helse, for eksempel maten.

Noe som jeg har fått erfare når jeg selv har vært syk i mange år at hvis utredning/blodprøver ikke viser på noen sykdom, kan man likevel være veldig syk. Det var inga bio-markører som gav utslag for å avdekke den kroniske periodontitten, og heller ikke sukker og hvitt mel intoleransen (stivelse omvandles til sukker i kroppen) Når jeg kuttet ut sukker med mere ble min kroppstemperatur lavere, hetetoktene forsvant, og det gjorde også smerte i ledd og colon irritable.

Man kan altså være syk selv om utredning ikke viser noe som trenger behandling. Hvis en pasient er syk og legen/psykologen kun satser på cbt og stressmestring, kan det oppleves som mislykkede når behandlingen ikke får det ønskede resultatet. Det er fort gjort å tro at det er en selv det er feil på når en ikke blir frisk.

Psykolog Nina Lang sier i den samme artikkelen:

"-Man kan ikke tenke seg frisk. Men kognitiv terapi har vist seg ha god effekt for mange pasientgrupper, ved at man ser sammenheng mellom hvordan man tenker, føler, handler og kroppens fornemmelser"

Det her er metoder jeg har brukt i mitt arbeide som psykolog og jeg bruker det naturligvis selv. Når de kognitive teknikken er tilpasset individet og sykdommen, kan alle ha nytte av det her. Mange foreldre til små barn bruker det intuitivt og det gir barnene trygghet.

Brodal sier videre i artikkelen:

"Man må raskt sjekke om det foreligger biologisk sykdom eller skade, og gi pasienten trygghet og positive forventninger. Det er uheldig med lange ventetider for utredning. Brodal understreker at det ikke er mulig å "tenke seg frisk" fra subjektive lidelser.

-Å omtolke signaler fra kroppen kognitivt, krever også overskudd. For de sykeste pasientene kan en kroppslig tilnærming være gunstig. Det blir en bakvei inn for å slå av alarmklokkene og  vise hjernen at ting står bra til i kroppen"

Å arbeide med trygghetsfølelse og å våge å tro at det går bra er viktig for oss alle, enten man kan bli frisk eller ikke. Jeg har som sagt vært syk lenge og har selv fått søke etter hva som styrker meg og hva som svekker. Stressmestring var ikke nok for meg. Jeg måtte søke videre selv og maten har vist seg viktig for meg. Tannrots betennelsen fikk jeg vite om etter mange år og av en tilfeldighet. Det er en krevende situasjon og mestring er nødvendig uansett. Det er også viktig å være åpen for det vi ikke vet. Det er med større kunnskap vi finner nye muligheter!


Mine mestringsstategier ved kronisk sykdom passer fremdeles godt inn i de sammenhengene. Mestringsstrategier ved kronisk sykdom. :)