Forskjellige mekanismer i lege og psykologsamtaler.

Jeg leser mange spennende blogginnlegg om møtet mellom lege og pasient/bruker. På bloggen "Marias Metode" får man lese mange interessante kommentarer om hvordan folk føler det i møtet med helsevesendert.
Jeg mener at ansvaret for en god dialog går på begge hold, selv om man skal huske på at legen/psykologen/ sykepleieren sitter i en maktposisjon og at pasienten er syk. Jeg husker de første årene som jeg arbeidet som psykolog. Pasienter kom og fortalte at deres lege ikke forsto dem og hvor fortvilte de var over det. Jeg satt som et levende spørsmålstegn, for det var et åpenbart for meg hvorfor pasienten slet.  Når jeg da spurte pasienten om de hadde fortalt sin lege om de ting de fortalte til meg, pleide svaret å være, nei. Det hadde de ikke fortalt. Da støttet jeg pasienten til å fortelle sin lege om hva de slet med, og at jeg trodde det skulle gå bra. Flere ganger fikk jeg love pasienten at legen kunne ringe meg om det ble noen problemer. Det svarte jeg naturligvis ja på. Legen pleide ikke oftest ikke å ringe og det ordnet seg. Nå er det primærleger jeg mest har hatt samarbeide med, og jeg har syntes det har vært viktig med å helpe til med å forbedre dialogen. Uten en god dialog blir det ikke noen god vurdering eller behandling. Da stopper alt opp.
Men pasienten har en historie og overfører hun eller han på oss behandlere (overføring), og forventer at vi skal tenke, føle og reagere på en spesiell måte.

Leger, psykologer, og sykepleiere overfører også sine erfaringer, tanker, følelser på pasienten (motoverføring). Der kan vi gjøre mye. Hvis en person har dårlig erfaring med auktoritetspersoner, kan det raskt bli en låsning med legen eller psykologen. Der trenger vi behandlere skape en trygg setting, for at personen skal tørre å ta nye steg i relasjonen. Mye av det her er ikke bevisst, men det finns der. Når dialogen utvikles mellom pasient og lege blir det mer levende for begge parter.

Vi som har utdannelse i psyko-dynamisk teori har fått mye trening og opplæring i dialogens betydning. Hva pasienten vekker hos oss er noe som vi må snakke om allerede i utdannelsen. Jeg hadde en gang en arbeidskamerat i psykiatrien som gikk sin videreutdannelse til distrikslækare. Hun hadde vegledning hos en psykolog, vedrørende dialogens betydning i samtaler og hva den gjør med oss. Hun syntes det var meget stimulerende, da hun ikke hadde fått det i sin utdannelse. Nå er det her 15 år siden og mye kan ha skjedd siden da.
Det går jo å ha konstruktive diskusjonsgrupper leger og psykologer imellom til inspirasjon for begge parter.
Vi møter pasienter som har det helt forferdelig og det er ikke sjelden man skulle ønske at man kunne gjøre mye mere. Det er viktig å føle på det, ellers merker pasienten det når vi prøver å skyve de følelsen fra oss. I pasientsituasjonen ser man mye, men det er ikke alltid lett å tolke alt som man ser. Da er det lett å tro at legen ikke bryr seg.
Når man møter sin lege er det viktig å føle at h*n tar en på alvor. Det er da man begynner å fortelle mer og mer. Nærhet er kjæmpeviktig her, ellers blir det mest stress.
Nå har jeg sett at “alle” sliter og drar i legene, at det ikke er rart at ting kan bli kompliserte ibland. Derfor har jeg skrevet en huskeliste når jeg skal til legen. Når jeg har lest spennende forskning om ting som kan være interessant for oss begge kopierer jeg det. (Ikke minst om kosten.) Har jeg mye å fortelle så skriver jeg brev som jeg sender til ham.
Jeg håper at leger får vegledning i å romme alle de følelser som vekkes hos dem i kontakten med oss pasienter. Vi skal være profesjonelle men vi er også mennesker. Dessuten kan de følelser som vekkes hos oss som behandlere være viktig informasjon om hva som rører seg i pasienten. Den her dialogen er kjempeviktig, og så spennende...