En sterk vilje kan sabotere for den som er syk!

Når jeg var yngre da trodde jeg naivt at hvis jeg hadde mye vilje, kunne jeg klare veldig mye. Jeg hadde lett for å få infeksjoner, men de gikk raskt over. Det var en del av mitt liv helt fra tidlige skoleår. Det som jeg ikke regnet med var at jeg skulle bli langtidssyk. Nei, jeg hadde andre planer, som jeg arbeidet hardt for å få til. Jeg skulle bli psykolog og deretter skulle jeg videreutdanne meg. Da har man ikke tid til å bli langttidssykemeldt. Men det er ikke alt man har kontroll over. Livet slår til og man får prøvninger som forstyrrer det som man hadde planert. ;) Man planerer ikke å bli langtidssyk, ikke jeg. Det finns det som er morsommere, og jeg hadde likt å delta på konferanser der jeg kunne lære meg mer om det menneskelige psyken.
I stedet kom jeg i en situasjon der jeg måtte lære meg mer om et holistisk syn på mennesket. Hvordan er mennesket skrudd sammen, med kropp og sjel?
Når jeg ble vitne til en barnekidnapping og fikk sterke sjokkreaksjoner hadde jeg allerede lett for å få infeksjoner. Et halvår etter barnekidnappingen hadde en til ung dame blitt myrdet og funnet naken i en svart søppelsekk. Redseln var stor og kroppen fordøyde ikke maten, og luktet fortsatt oppkast etter å gått gjennom hele tarmkanalen. Stress kan virkelig påvirke kroppen. Det har jeg vært med om. Psykisk stress blir også biologi. Men det er også omvendt. Den mat vi spiser blir også biologi og psyke, altså somato-psykiskt.
Det er det somato-psykiske som jeg har fått lære meg mere om. Året etter at fordøyelsen hadde kommet i ubalanse, fikk jeg en halsbetennelse og deretter ble jeg fatigue. Det var jeg hele resten av utdannelsen, men til tross for det klarte jeg å bli ferdig med utdannelsen. Når motivasjonen er sterk, da klarer man mye. Og jeg kunne arbeide i flere år. Jeg trivdes veldig godt med mitt arbeide. Pasientkontaktene opplevdes meget meningsfulle. Men stressen rundt omorganisasjoner tok energi, for meg som ikke hadde helsaen på topp. Jeg skjønte at noe var feil i kroppen, men hva var det som skjedde?
Det er ikke noen selvfølge å vare frisk, tverimot. Hvorfor skulle akkurat jeg være et unntak? Eller du, eller du, eller du..
Når man blir syk i lang tid er det mye som man går miste om. Hvis man satser tid og penger på en akademisk utdannelse, har man en drøm. Drømmen om jobb, karriære, sosialt nettverk på jobb, og god økonomi får seile sin egen sjø, og livet som man har fått går i en annen retning. Når man leser i media om at skal lønne seg å arbeide, da tenker jeg at slik er det allerede. Når man er langtidssyk er det mye i livet som man går miste om. Det er ikke bare drømmen om jobb som går tapt, det er omgang med venner, reiser, og hobbies som man ikke lengre har kapasitet å klare av. i sommeren som var hadde jeg for eksempel mulighet til å reise til USA, til Forks i staten Washington, og på hos avlegsne slektinger. Det var en for lang reise og derfor alt for krevende. Periodevis er jeg redd for å ikke har krefter til å reise til vårt Tyrkiaparadis. Det er ikke noe som er en selvfølge lengre.
Når man er frisk, da er det enkelt å mobilisere ekstrakrafter til ting som man liker og synes er gøy. Det ser ikke slikt ut når man har ME eller andre sykdommer som svekker. (Jeg hadde tidligere en nabo som var hardt rammet av KOLS. Det er en også en sykdom som kan slå forferdelig hardt) Hvis man bruke viljestyrken for mye kan priset bli veldig høyt. Det beskriver bloggeren Serendipitycat veldig tydelig her. Jeg siterer litt fra hennes blogg:

"For det er jo sånn man er opplært til å tenke, at den positive opplevelsen er verdt det. Det å kunne delta, møte folk, være med på ting, det er verdt å bli litt dårlig etterpå.

Litt.

Hvis det bare hadde vært snakk om litt så.

Jeg tror mye av æren for at alvoret i dette faktisk gikk opp for meg må tilskrives Dr. Barbara på ME-senteret på Aker. Da hun satt ved sengekanten min der oppe i oktober og rynket pannen og øynene hennes gnistret mens hun fortalte meg hvordan disse smellene gang på gang i verste fall ville gjøre meg sykere og sykere, eller hindre at jeg ble friskere, gjorde det noe grunnleggende med min holdning til aktivitet og hvile også." serendipitycat

Det å ha en sterk vilje kan ha en pris når en er syk. Det kan bli dyrt! Det svekker allmenntilstanden i kroppen og man blir dårligere. Det hindrer de selvhelbredende prosessene i kroppen.

Når man sitter med de her kunnskapene, blir det ekstra ille når man får høre eller å lese at det skal lønne seg å arbeide. Det gjør allerede det. Det er positivt for alle de som kan arbeide at få hjelp av NAV til å komme videre. Der har NAV et kjempeviktig arbeide. Men for oss som er syke blir det helt feil. Hvis vi skal komme ut i arbeidslivet igjen, da må vi ha en god behandling. Hvis vi skal ha en bedre folkehelse, er det der vi må begynne. For å få en riktig behandling, må vi diagnostiseres. Det er betenkelig at man i Norge har satset så mye på psyko-somatikk på sykdommer man ikke vet hva de er. Jeg hadde en gang en rådgiver på bank som sa, at man skal ikke legge alle eggene i samme kurv. Man skal kke satse hele kapitalet på samme sted. Det er bedre å spre kapitalet for å trygge vinsten senere. Likeså vinner kognitiv terapi altmer terreng, og tar plass, slik at de pasienter som ikke opplever å få hjelp av kognitiv terapi ikke får andre alternativer. Kognitiv terapi og psykodynamisk terapi er to forskjellige behandlingsmetoder som kan komplettere hverandre. Ikke heller her burde man legge alle eggene i samme kurv.
Når jeg arbeidet i psykiatrien i Sverige var vi nøye med at pasientene skulle få en rask time. Jo raskere man fikk hjelp, jo bedre var det. Det var ikke sjelden som sengeposten som tilhørte vårt distrikt hadde ledige plasser. Slik såg det ikke ut i Norge når jeg kom flyttet hit. Det var mer en situasjon der mange trengte innleggelse og når de skulle skrives ut var det ikke alle som automatisk fikk en time på poliklinikken. De hadde næmlig fullt. Når en person ikke får tidlig hjelp risikerer han/hun å bli mye dårligere. Det er en sannhet som også berører barn som sliter.
Karin Andersen skriver i Dagbladet. :

"Folk som tror at folk velger sykdom og dårlig råd, framfor jobb og selvstendighet og som bruker alle anledninger til å gå løs på inntekten til uføretrygdede må stoppe den uverdige hetsen. Og endringer må skje i hodene på de som aldri ser kvalifikasjoner, evner og mulighet, men stirrer seg blind på problemer, rullestoler og forutinntatte holdninger. Hvis Fasting og andre kunne bruke energien på å bryte barrierer og fordommer mot folk som ønsker jobb, framfor å bygge opp under dem, har vi mulighet til å lykkes. "

Det blir feil når friske og resurssterke skal vurdere hva som skal prioriteres i samfunnet, hvis man ikke lytter på de sykes erfaringer. Vi er mange langtidssyke som skulle kunne bidra veldig mye i samfunnet, hvis de friske vil lytte. Vi har god tid til å tenke på hvordan samfunnet fungere, og jeg er ikke i tvil om at det kommer mange konstruktive forslag från oss som kjenner det på kroppen.
Det ikke få ganger som jeg har tenkt over hvorfor man ikke informerer folk mer om hva som svekker allmenntilstandet og hva som styrker oss. Slik det er nu får vi selv lete opp informasjon og tiden går.
Når negative holdning får styre for mye, da løser vi ikke et folkehelseproblem. Det er ikke ideologier som gjør syke mennesker frisk. Det er reelle fakta om hvordan kropp og sjel fungerer og hva som gjør oss friske, altså vitenskap! Når det handler om ME, psykosomatikken og den bio-kjemiske forskningen, da er det ikke nok å tenke at sannheten nok ligger noensted i mitten, som om det handler om en vanlig arbeidsplass konflikt. Det handler om hvilke studier som mest holder mål!
Jeg undrer om det finns noen studier som viser hvilke pasienter med "fatigue" som har bruk for gradert trening, og hvilke som blir dårligere av det. Jeg snakket for noen år siden med en nevrolog som sa at det er mange sykdommer som gir fatigue, og det vanskelige er å skille ut de forskjellige pasientgruppene.
For meg blir det da feil å føre sammen de her her pasientene i samme gruppe og ordinere alle i den her gruppen cbt og kognitiv trening. Hva blir det for holisme, kvalitetssikring og god forskning av det?