Den vitenskaplige nysgjerrigheten som leder oss inn på ukjente nye veger.

Vitenskapsmennen og kvinnerne sier,
"We must be humble, we don't know everything yet!"

Forutsettelsesløs forskning er ikke enkel. Vi har alle fordommer som vi trenger å arbeide med. Det er en fristelse for en forskere å prøve å bevise at deres teori er rett. Det er enkelt å forstå det når man tenker på en person som har lagt mange år og prestisje på sin teori og metodikk. Man må være veldig open-minded og trygg i seg selv for å klare det.  Jeg tenker at når det handler om å forske på mennesker og sykdommer, da har forskeren mange utfordringer å ta tak i.  Vi er langt fra en-dimensjonelle, og det er mange variabler å ta hensyn til. Hvordan skal man avgrense studien for å vite hva det er man egentlig måler?.
Vi ønsker å tro at vitenskapen har kommet så langt så at vi kan få hjelp med våre sykdommer når vi søker hjelp. Mange møter en smertefull virkelighet.
Forskerne har et vanskelig dilemma når det er mange systemer i kroppen som er i ubalanse, spesielt når man ikke finner noen markører. Det er enkelt å si at sykdommen er psykisk eller psykosomatisk. Sannheten er at vi ikke vet, det er en tolkning, rett eller feil. Det blir da veldig uvitenskaplig å låse forskningen i en retning. Den forutsettelsesløse forskningen handler om at vi ikke vet, og derfor trenger vi å forske i et brett spektrum, en type scanning. Jeg forundrer meg over ordbruk som at det her er ikke bevist vitenskaplig, så derfor finns det ikke. Hvordan vet man? Uttalelsen kan være riktig, men kanskje er det noe viktig som vi ikke har avslørt ennå. Før jeg leste om vitenskaplig teori og metodikk på universitetsnivå, var jeg mer vitenskapstroende enn hva jeg ble etter de her kursene. Her kreves en kritisk tenkning og granskning over hvordan studiene er gjorde og så videre.
Likeså reagerer jeg på den polarisering jeg kan se mellom den alternative bransjen, hva nå det er for noe, og kritikerne. Jeg er skeptisk til når alternative behandlere lover gull og grønne skoger. Healere som lover helbredelse for kreft, og tankefeltterapueter som lover bot mot malaria tar jeg avstand fra. Jeg ser forskjellige terapiformer der man sier at behandlinger hjelper mot forskjellige diagnoser. Naturligvis skal man forske forutsettelsesløst på de her behandlingene. Det kreves forskere som er økonomisk uavhengige, og derfor kreves det offentlige penger som finansierer slikt. Jeg funderer kring at noen kan avferde bestemt at alle anekdoter fra alternativ behandling er effekter av plasebo, så lenge man ikke har bevist det vitenskaplig. Det kan så vare, men vet vi det? Det kan kanskje i noen fall være noe man enda ikke vet.
Når man er syk, så er vi interessert i hva som virker i praksis. For meg har alternativ behandling vært en veg mot mer avslappning, plasebo eller ikke. Når fred og ro systemet jobber i kroppen kommer de selvhelbredende prosessene igang. Legen min er hele tiden informert, og han vet at jeg er en person med mye markkontakt.
For en del år siden tilhørte yoga og chi gong den alternative bevegelsen. Nå kan man møte de her treningsformene på treningssentere, å ikke føle seg "eksotisk" når man trener for eksempel yoga. Det er fler og fler som mediterer idag, enn hva det var for 20 år siden.
Jeg har møtt mange som har søkt alternativ behandling, og det som kommer igjen er, enten det er plasebo eller ikke så er det viktigste for meg at jeg er bedre nå. Plasebo er egentlig et interessant område.
De som jeg møter i hverdagen, som er interessert i alternativ behandling, går også til legen.
De har markkontakt.
Men når noen mister markkontakten og idelogi blir til fundamentalisme, da har man et stort problem. For å motvirke det her tror jeg det blir feil å polarisere. Jeg har mer tro på nyanserte diskusjoner, ellers skjyver man vekk hverandre. Vi trenger brobyggere!