Når vi føler oss sett og bekreftet, da er det lettere å legge byrder fra oss.

For noen uker siden skrev jeg en blogg om å tenke positivt. Jeg skrev om Kroppens visdom og om når man overkjører kroppens signaler kan det slutte med en kollaps i verste fall. Jeg arbeidet på sykehus i flere år og senere arbeidet jeg i psykiatrien som psykolog. Jeg har sett mange eksempler på det her. Jeg såg bønder og egne foretakere som hadde arbeidet med influensa og som etter det ble alvorlig syke i for eksempel hjertesekks betennelse. Jeg såg for eksempel en alvorlig syk kvinne med diabetes som var kopplet til pustemaskin på grunn av lungebetennelse. Hun var innlagt i flere uker, og vi rakk å få flere gode samtaler etter hun klarte seg uten pustemaskinen. Min intuisjon sa at det hun var et arbeidsjern og som bondekone hadde hun sikkert mye å gjøre, men at hun også var tradisjonell. Jeg spurte henne om hun var en slik person som alltid bjød på 7 sorters kaker når hun hadde gjester. "Oh nei! Det går ikke nå lengre siden jeg ble diabetiker!" Der fikk jeg svar på det.  :)
Jeg arbeidet som underskøterska på en infeksjonsavdelning der vi hadde både intensivvård og ordinære sengeplasser. Dermed kunne vi følge pasienten fra intubering til utskrivelse. Det gjorde at vi kom i nær kontakt med mange av våre pasienter i en lengre tid.
Den her diabetiker damen ble frisk og utskriven. Et halvt år senere ble hun innlagt med en ikke så alvorlig infeksjon. Da fikk vi vite at hun hadde blitt frisk fra sin diabetes ved forrige innleggelsen. Meget interessant!

Nå var det bekreftelse jeg skulle skrive om og nå tenker jeg på en annen kvinne som jeg en natt fikk hjelpe til å vende og med konsekvensene av at hun var for dårlig til å gå på toaletten selv. Hun kom ikke opp ur sengen. Jeg hadde ikke selv ansvar for henne, men skulle hjelpe de underskøterskor til vanlig hjalp henne. Når vi gikk gjennom korridoren sa en av jenterne at "Uff! Hun er så gnællig!" Jeg sa ikke noe, men nå ble jeg mentalt forberedd for å observere damen så at jeg kunne hjelpe henne. Det skal så lite til hvis man møter pasienten på riktig måte. Når vi 4 kom inn i rommet plasserte jeg meg oppe ved damens hode, så jeg kunne følge med i hennes ansiktsuttrykk. Det var tydelig å se at hun hadde forferdelig vondt når vi tok på henne. Likevel måtte vi det. Jeg såg henne rett inn i øynene og sa: "Som du kjemper!" Damen såg forbauset ut og såg meg tilbake i øynene og sa: "Ser DU det?" "Ja, det ser jeg! Du har veldig vondt!" Det var som om hun fikk ekstra krefter og vi kunne gjøre det som vi skulle uten at hun sa et pip om hvor vondt hun hadde det. Vi visste det allerede. Hun trengte ikke å kjempe for å nå frem!
For flere år siden skulle min venninne gjennom en liten operasjon og skulle da søves. Hun var urolig for å bli søvd ner og bebreidet seg selv for det. Hun hadde selv alltid sagt til sine pasienter på sykehuset at det der ikke var noe å bekymre seg for. Min lille kommentar på det var at da kanskje du holder din egen uro fra deg når du prøver å roe ned pasienten. Flere måneder senere fortalte hun meg om vår samtale. Hun hadde sluttet å prøve å roe ned pasientene, og i stedet bare hadde bekreftet deres uro. Hun hadde begynt å si: "Jeg skjønner at du er redd". Hun hadde nytte av sin egen erfaring og de innsikter hun hadde fått selv i samband med egen sykehistorie. Nå hadde hun mye roligere pasienter, enn hva hun hadde hatt før operasjonen. Nå følte de seg sett. Hun arbeidet også som underskøterska, og i den yrkesrollen har man mye nærkontakt med pasienten.
Det er fort gjort å si ting feil, og det går ikke å arbeide i helsevesendet i lang tid og å ikke ha skyldfølelser for hva man har sagt og gjort, eller ikke sagt og gjort. Men er man trygg nok i seg selv så er det lettere å se hva man gjør for feil og å innrømme det.
Det er når man bekrefter en persons følelser som det gis muligheter til å gi slipp på byrder og å gå videre i livet. Hvis man ikke føler seg sett, ikke føler seg bekreftet og man opplever at noen prøver å bagatellisere ens erfaringer da vokser byrden og man sliter enda mer. Det er det som kan skje når noen får høre at de skal ta seg sammen eller får høre at de skal tenke positivt. Følelsene holdes tilbake og personen kommer ikke videre. Problemer har flytvest og kommer opp igjen. Prøv å holde en badeball under vannet, og se hvordan det går. Det tar energi og den kommer opp på overflaten før eller siden. Når vi holder igjen våre følelser da tar det også energi fra oss og vi føler indre stress. Det som vi holder igjen blir i vår skygge og den er alltid med oss. Vårt indre forfølger oss, ikke minst når vi sover. Kanskje prøver vi å holde følelsene igjen med mye aktiviteter, mat, alkohol eller shopping. Det kan bli en hard baksmelle! Det har en pris.
Når vi møter oss selv og blir bemøtt, da er det lettere å få indre fred før eller senere. Da trenger vi ikke å kjempe imot lengre. Den indre krigen er over.
Vi utvikles gjennom å speile oss i hverandre, og det er lettere å speile noen annen i en positiv retning, hvis vi selv har blitt speilet i en positiv retning.
Det holder ikke å bare si til en person at.: "Tenk positivt!". Det blir bedre å si at det her høres veldig slitsomt ut. Hva gjør du for å få hvilestunder, slik at du får hentet kraft? Hva har du prøvd? Det tar på kreftene, hvis man har mange byrder å arbeide med, og det er lett å komme inn i blindgater.
Det går ikke an å si til en syk menneske at de skal forandre sine tanker hvis man ikke gir dem verktøyen for hvordan de skal gjøre. Er man syk, da har man byrder nok. De sliter allerede med skyldfølelser over alt de ikke klarer. Det er ikke noen hjelp å gi dem enda mere skyldbyrder. Det skaper bare enda mere stress!