Når du innser...

Når du innser at du ikke vet alt, da har du begynt din reise mot visdommen.
Når du tror at du vet alt, da har du begynt reisen mot dumskapen.
Alle kan vi være vise på en del ting og vise på andre. Nysgjerrigheten og åpenheten mot nye ukjente marker lære oss mye. Vi kan møte motstand på vegen fra vårt indre. De her motstanden kan lære oss mye om oss selv. Når vi studerer hva våre motstand handler om, kan vi se gjennom dem og åpne dører til nye rom somn vi ikke visste om at vi hadde.
Det er lett å være hard mot seg selv. Det er lett å projisere de ting vi ikke liker om oss selv på andre personer og tenke ille om dem. Det er lett å projisere våre gode sider på andre og å tenke veldig godt om dem.
Jeg har hørt og lest om personer som dømmer seg selv når de oppdager hva de gjør mot andre. Egentlig burde de fire at de har gjort en så stor oppdagelse om seg selv. Når vi gjennomskuer oss selv er det lettere å gjøre noe med det. Det er det første steget til noe nytt.
Det er lett å tro at vi ønsker noe for at andre gør det. Det er lett å tro at man ikke kan klare en ny situasjon som man ønsker seg.
Tenk deg at du ønsker å flytte til Oslo fordi de fleste av dine venner gjør det. Du bebreider deg selv for at du ikke flytter til Oslo akkurat som dine venner.
Kanskje du en dag kommer på at du faktisk ikke har lyst til å flytte til Oslo, fordi du trivs så godt der du er.
Tenk så lett det er å bebreide seg for ingenting! Bebreidelse tar energi.
Kanskje du i stedet ønsker å flytte til Oslo, men er redd fordi du tror at du ikke skal klare av det.
Redsel tar energi.
Vi burde fire oss selv mye mer enn hva vi gjør i jantelandet. Tenk så mye vi gjør hver dag som faktisk er bra. Vi trenger å stoppe opp hver dag å se hva har å være takknæmlige for. Hvis vi vi hele tiden strekker oss videre etter mer og ikke verdisetter hva har har nå, kommer vi aldri å bli fornøyd. Vi blir jo aldrig ferdig og kan puste ut! Hvordan skal vi da få ro?
For å føle indre fred trenger vi å arbeide med pusten, og å tørre å være i oss selv, hvile i det som er.
Det finns tilstander som ikke er godt å være i: den fortvilte slitenheten, smerten, maktesløsheten, meningsløsheten, redsel, skyld og skam for å nevne noen. Det er en fristelse å skyve dem vekk fra seg, men da blir de vår skygge som forfølger oss var vi enn går. Det er ikke rart at det er så mange som er i stændig bevegelse.
Det er ikke rart vi ønsker oss et smertefritt liv og en quick fix når livet går oss imot.
Vi kan arbeide mot et perfekt ytre liv, men gir vi oss tid til å prosesse den indre virkeligheten og å tåle livet når vi møter motstand.
Hva er det vi prioterer i livet?
Har visdomsreiser som alderdom, sykdom, og andre erfaringer noen plass og verdier i våre liv?
Gir vi oss et sjelslig rom å vokse som mennesker, når alt skal gå så raskt i samfunnet.
Jeg tror personligen at vi betaler et dyrt pris når vi forsømmer den sjelslige siden av oss selv, og at det går ut over vår helse og vårt samfunn.
Jeg tror at det er en viktig grunn til at så mange søker seg til nyandlighet og kirker. Sjelen bryter seg løs!